I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

Det e snart et år siden æ starta med bloggen min.  116 publiserte innlegg!  Æ starta å skrive fordi æ ville bearbeide det æ hadde vært igjennom og hjelpe mæ å huske. Samtidig tenkte æ det ville være god trening for hjernen min.  Ikke minst så tenkte æ nu at kanskje det e nån der ute æ kan gi hjelp og håp til, som e i lignende situasjon, eller har opplevd nå av det æ skrive om.

Nu etter snart et år så vil æ si at det har vært veldig positivt for mæ.  I starten brukte æ ei uka for å skrive et lite innlegg. Å ble peise ferdig etter 30 minutter foran pc.  Det har forandra sæ.  Det går mye lettere nu.

Æ skrive jo ikke bare om sykdom og elendighet, men mange av innleggene mine omhandler det å leve med en hjerneskade.  Ofc, det e en stor del av min hverdag.  Hjerneskaden påvirke mæ hver dag, hele jævla tida.  Foruten om når æ sover.  Da legge æ ikke merke til det.  At den e skada.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Konsekvenser.  Et ord som også følge mæ.  Hver gang æ skal gjøre nå så tenke æ på korsen det vil påvirke mæ.   Det e en ting som e sikkert, og det e at alt æ gjør har en innvirkning på funksjon til hodet mitt.  Og siden hodet styre kroppen, så får det konsekvenser også for den.  Nå av det æ gjør har positive ringvirkninger.  Sånn som hvile, trening, stillhet, massasje, og en rusletur, helst i skogen.  Når æ gjør sånn hær ting, så e det som æ fylle hodet og kroppen med energi og mat.  Da føle æ at æ fungerer godt.  Selv lenge etterpå.  Timer.  Ikke daga.  Men stort sett etter sånne aktiviteter så føle æ mæ noenlunde normal.

Med det så mene æ normal ish.  Sånn som æ va før skaden.  Tankegangen min virke raskere.  Hukommelsen bedre.  Æ blir ikke frustrert av lyder.  Æ blir rett og slett mer hardfør.  Tåle mer.  Kanskje æ bare burde gjøre de hær tingan?  Hadde livet mitt blitt helt bra da?  Jo i en ideell verden så hadde deg vært mulig.  Men æ kan jo ikke melde mæ helt ut og vekk fra alt heller.  Og hadde æ bare gjort ting som ga mæ energi, så e det slettes ikke sikkert at dem ville gi mæ påfyll.

I løpet av de hær fire år etter hjerneblødningen min, så vet æ ka som e godt for mæ, og ka som ikke e så bra.  Men selv om æ vet at enkelte situasjoner trigge fatiquen og gjør hodet mitt til bomull, så prøve æ.  Æ drar ut i aktiviteter som æ vet kommer til å koste.  Nå av kjærlighet og omsorg for andre.  Nå fordi det e mi plikt.  Ofte så vare æ ikke så lenge.  Som for eksempel i helga.  Da skulle vi i dåp.  En koselig begivenhet.  I utgangspunktet.  Eller kanskje æ skal si for normalt oppegående folk.  På forhånd så hadde æ gitt beskjed om at det ikke va sikkert at æ kom på selve festen, men at æ i hvert fall skulle gå i kirka.  Og det gjorde æ.

Selvsagt så hadde æ glemt headsettet mitt.  En elementær viktig ting når man e var for lyder.  Men vi stressa litt ut døra, ergo kobla hodet mitt ut.  Vell vell æ trudde æ skulle berges en time i kirka.  Det va litt barnegråt, ubehagelig men overkommelig.  Det gikk egentlig helt fint til organisten skulle spille første sang.  Hvis du har sett Edward saksehånd så kan du sikkert levende forestille dæ ka æ skal prøve å formidle.  For organisten va som Edward bare litt vell høy på livet og helt sikkert høy på diverse andre ulovlige saker.  Ho/han tok helt av, og det va tortur.  Som knivstikk i hodet mitt.  I et allerede sliten hode etter uker med oppussing.

Æ va nødt til å forlate lokale. Æ hadde gjort det samme om det va i mitt eget bryllup.  Æ småsprang ut i bilen.  Til stillheten.  Og sovna av.  Våkna når gudstjenesten va over til kirkeklokkene.  Nu kunne æ ha valgt å bli frustrert.  Fordi æ ikke mestra.  Men det har æ lært mæ at e bare tull.  Kan man ikke, så kan man ikke.  Det e faktisk ikke nå æ kan gjøre med det.  Det e ikke æ som styre det.  Men hodet mitt.

Vi blir jo alle styrt av hodet.  Forskjellen e jo bare at mitt har skader.  Som påvirke mæ.  Datteren mi sa det hær om dagen.  “vi går jo litt på tå rundt dæ”.  Ka mene du med det, måtte æ spørre ho.  “Jo sånn at du ikke blir stressa, eller såra”  Stress e poison for mæ.  Æ går helt i frø når folk stresse rundt mæ.  Æ føle at det eksplodere innvendig når det blir mye.  Æ trur det kommer av at æ blir forvirra.  Når det skjer mye, fort.  Så klare æ ikke henge med.  Så kommer usikkerhet.  Og alt blir bare krøll.

Såra.  Æ blir ikke litt såra, æ blir veldig såra.  Når dem som e nær mæ ikke forstår korsen æ har det.  Rimelig urimelig av mæ?  Korsen kan æ forvente at dem skal forstå?  Det e nesten umulig og forklare.  Sette ord på det.  Kaoset som hodet mitt forårsaker til tider.  Æ skulle gjort ka som helst for å få hodet mitt friskt igjen.  Funger bart som før.  Når stress ikke va skadelig for mæ, når æ mestra multikasting og hadde en nærmest utømmelig energi bar.  Det e lov å drømme.  Selv om det aldri blir en realitet.

I går såra gubben mæ.  Vi krangle sjeldent.  Vi kan diskutere og være uenig, men det høre med til sjeldenheta at vi krangle.  Sånn krangel der man lire av sæ en strofe eller to å man ser på hverandre med forakt.  Som sagt så har vi drevet med oppussing i flere uker.  Æ har ikke fått trent og gjort mine daglige ting, så det har selvsagt gått utover kroppen min.  Den e smertefull som fy, og hodet mitt e skralt.

Vi hadde en liten fille diskusjon.  Om nå så banalt som IBAN/BIC nummer.  Æ mente at man ikke trengte å logge inn i nettbanken for å finne det.  Æ viste at æ hadde rett, men når gubben heva stemmen litt og sa “jo selvsagt må man det”, så fikk han mæ usikker.  I hodet mitt ble det kaos.  Nervecellan jobba på høygir.  Så eksploderte det.

Æ ble lyn forbanna, han ble lyn forbanna.  Vi heva stemmen begge to, og lirte av oss litt dritt.  Æ trampa ut på trappa, han ble inne.  Når pulsen hadde roa sæ, så følte æ mæ helt knust.  Såra inn til beinmargen.  Han David kom ut etter ti minutter og ba om unnskyldning og godt vær.  Æ va så såra at æ ikke klarte å ta det innover mæ.  Langt mindre be han om unnskyldning. Æ sa bare greit, og gikk og la mæ.  Vi sov på hvert vårs rom i natt.  Nån fordela må det være etter all jobbinga.  Det e greit å ha et furte rom.

Vi styres av hodet.  Og hodet styre følelsene.  Mine følelser e forsterka.  Eller blir forsterka i gitte situasjoner.  Når det blir for mye.  Særlig når æ e sliten.  Æ hadde nok blitt såra over krangelen vi hadde om hodet mitt ikke hadde hatt skader.  Men æ ville ikke følt det så sterkt.  Det hadde vært en baggis.  Nå æ hadde knipsa bort og flirt av.

Nu e hverken æ eller han langsint, han kyssa mæ før han for på jobb i morres.  Å æ regne med at vi skal sove i samme seng igjen i natt.  Æ e tho peise ferdig.  Krangling e like giftig som stress for mæ.  Æ har igjen fått “influensa”, og føle mæ helt dritt.  Sola skinn og det e nydelig ute.  Æ blir inne. I senga til det går over.  Dritthjerne.

I går sleit æ litt.  Atter en gang.  Kroppen min føltes ut som den va kjørt over av en dampveisvals.  Nu vet æ jo ikke korsen det kjennes akkurat.  Æ har det der med å overdrive from time to time, men æ hadde det ikke godt akkurat.  Så æ tvingte mæ til en hvile dag.  Selv om æ kjente på det innvendige stresset æ har om å bli ferdig å male før æ drar til Sørkjosen 1 juli.

Æ skjønne ikke ka æ stresse med.  Det står ikke om liv.  Æ burde helle male når æ har tid og energi og kose mæ.  Men det beste med å pusse opp e jo belønninga.  Nesten som sex.  Æ e utålmodig der å.  Æ gidd ikke fire timers forspill og all mulig dille darier før man kommer til det beste!  Sånn e det bare.  Æ vil ha resultat! 😉

Men i går så tvang æ mæ sjøl til å ta det rolig.  Well nesten.  Æ va en snartur innom byen og hadde et lite foredrag for LHL i kommunen.  Det gikk sånn passe.  Litt data trøbbel, og æ fikk ikke bilda og video i den rekkefølgen æ ville.  Æ hadde noen minutter æ kjente æ ble rød i toppen og svetta, men æ kom mæ nu igjennom det..Men foruten om en time i byen så satt æ i lotus stilling og tenkte happy tanka mesteparten av dagen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Belønninga ble jo at æ våkna til liv i dag uten masse vondter, og æ føle mæ i bra nok form igjen.  Bra nok, for helt på G e det jo ikke.  Selv om æ synes æ e i fin form, så kunne det godt ha vært bedre.

I går kveld hadde æ selskap av min kjære gubbelubbe og arvingen min.  Dem va med mæ når æ holdt foredrag som psykisk støtte.  Det e jo alltid litt nervøsitet i kroppen når man skal stå å messe foran ei forsamling.  Når vi kom hjem og tida va for å køye, så jaga vi David i kjelleren.  Det e faktisk flere år siden æ å dattera mi har sovet i samme seng.  Ca 4 år for å være nøyaktig.  Når ho lå der å sov så uskyldig ved mi side, måtte æ musse ho på nesa.  Lille ungen e blitt voksen.  Helt utrolig kor fort åran har gått.  Æ har nu lovt ho at æ ikke skal skrive om ho på bloggen min.  Men en ting kan æ si.  Æ e sinnsykt stolt over den jenta!  Og ubeskrivelig glad i ho!  Alle hennes positive egenskaper har ho selvsagt arva fra mæ…

Når vi våkna i morres va vi alle uthvilt.  Gubben glad å lykkelig for å ha fått ei god natt søvn uten mi snorking.  Han påstår at æ snorke.  Æ trur ikke på han, for æ har nu ikke hørt det!  Å uten bevis, så tvile æ.  Sånn e det med den saken.

I morra får vi besøk av min kjære bror.  Han skal campe hær i helga, og det blir kos.  God mat, helt sikkert litt drikke, kanskje litt bål og ute hygge hvis været blir bra nok.  Æ glede mæ !  Nu skal æ fis til Nikkel en snart tur å fylle opp tanken på bilen, og i dag e det ingen bønn.  Æ e nødt til å fær å trene!  No matter what, kroppen må på Evo å tøyes og bøyes.  Ikke nå maling eller husarbeid.  Kun kos 🙂

Thats all from me.  Ha ei nydelig helg der ute 🙂

Klem fra Paradisbukta.

Nå av det æ kjente på da æ ble syk, va den enorme omsorgen som ble vist mæ.  Av familien, nære venna, perifere vænna, bekjente og ukjente.  Ja også helsepersonellet da.  Ka e omsorg?  Omsorg e jo å ta vare på, bry sæ om noen.  Min definisjon e å ta vare på, bry sæ om noen, uten å forvente å få nå tilbake.  Som for eksempel å mate fuglan gjennom vinteren.  Det gjør vi av omsorg.  Nu får man jo nå i retur da, kanskje litt kvitter og flere fugla.  Når man skal gi omsorg til nån som e syk, så  kan man ikke forvente å få så mye tilbake.  Annet enn takknemlighet.  Det e ekte omsorg.

Mi beste venninne e en omsorgs person.  Et unikum av en anna verden.  Når æ havna på sykehus og ble flydd til St Olavs og Unn så kom ho etter.  Av omsorg for mæ og dattera mi. Æ lå jo i koma de første ukene, så æ merka jo ikke det.  Ikke som æ huske  iallefall.  Æ huske ikke at ho va der, selv etter at æ våkna. Ho satt der ved sykesenga å sang til mæ.  Hang opp turbilder av mæ, og snakke til helsepersonell.  Om mæ.  For å gi et bilde av kem æ va.  Så æ ikke bare skulle være en kropp i ei seng.  Ho ville at dem skulle se mæ.

Når æ våkna til liv igjen, va ho der.  Forklarte mæ ka som va skjedd.  Kor æ va.  Kor datter mi va.  Om og om igjen.  Hundre gang om dagen forklarte ho.  Æ hadde jo ikke kortids hukommelse what so ever.  Så hver gang ho hadde forklart mæ, gikk det 5 minutter så spurte æ igjen.  Kor e æ?  Ka som har skjedd?  Kor e ho Ronja, kem som passe ho?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Selv om æ ikke huske det, så har nok hjernen min registrert det.  Det ligg lagra på harddisken en plass.  Æ skulle ønske æ kunne huske det.  Tida på Unn og de første ukene på Kirkenes sykehus.  Men uansett kor hardt æ prøve, så e det blankt.  Æ har til og med vært på Unn, på avdelingene æ lå på for å se om nå kom tilbake.  Men det e borte.  Da e det ekstra godt at nån har vært der sammen med mæ og kan fortelle.  Ting æ sa og gjorde.  Vi har flirt mye av det æ og ho.  Tida æ virkelig va dement.

Æ hadde søsken, datteren og tantebarn sammen med mæ i perioder også.  Elsklingen min kom til Unn når æ våkna.  Ikke fordi han ikke ville se mæ når æ va i koma, men fordi han hadde guttan sine på besøk, og dem trengte han.  Dem hadde det tøft etter å ha sett og opplevd at æ ble henta av ambulansen. Dem trengte hans omsorg mer enn æ gjorde.  For æ sov.  Han David har siden fortalt mæ at han va aldri bekymra når æ lå i koma.  Han viste æ ville overleve.  “Du e så sterk Sølvi.  Æ bare viste det at de tid ikke va kommet, du ville våkne opp igjen”  Han har og spurt mæ om æ reagerte på at han ikke satt ved sykesengen når æ va i koma.  ” Ka skulle du gjøre det for?  Æ sov jo.  Dessuten så kjente æ dæ jo ikke igjen engang den første tida etter at æ va våkna, så for mæ betydde det nada”.  Hans omsorg fikk æ behov for når æ kom til mæ sjøl igjen.  Kinda kom til mæ sjøl.  Når æ kom til Kirkenes sykehus, og siden hjem.

Omsorgen æ fikk hjalp mæ å bli frisk. Hver eneste klem æ har fått, hver gang nån spurte mæ korsen det gikk, hver gang nån brydde sæ hjalp det mæ. Det ga mæ drahjelp til å stable mæ på beinan. Ga mæ styrke. Alle like jo å få skryt.  Æ e ikke nå unntak.  Så når folk klappa for mæ å sa æ va sterk og flink å trene, så ga det mæ et puff.  Til å stå oppreist, til å bite tennene sammen å trene og til å være positiv å se fremover.

Æ har venna og familie som har støtta mæ.  Som har trent med mæ når æ ikke klarte det aleina.  Hjulpet mæ å flytte, vaske hus, vært sjåfør når æ ikke hadde lappen, fulgt mæ på flyreiser ( ja første året kunne æ ikke fly aleina engang), hjulpet mæ med søknader og rydde opp i livet. Handla inn mat til mæ så æ slapp å sulte ihjel. Flirt sammen med mæ, og grått sammen med mæ.  Hørt på at æ har klaga, tålmodig og helt sikkert dritt lei i flekkan.  Æ tenke ofte på det.  Å e veldig takknemlig for at æ har folk i livet mitt.  Som evne å gi omsorg. Som e glad i mæ.  Selv om æ ikke e perfekt.  Som bryr sæ om mæ med alt det innebærer.  Mine positive egenskaper og mine negative. Som har gitt mæ omsorg uten å forvente å få all verden tilbake.  Det e ikke farlig å være syk når man har støtte.  Det e iallefall langt lettere.  Når man har gode mennesker i livet.

Når æ jobba, va æ den som ga omsorg.  Det har vært rart å være i den andre enden.  Vært den som har trengt omsorg. Men det har også  vært lærerikt.  Gitt mæ innsikt. Det e så viktig når man e svak, at det e nån som bryr sæ om dæ.  Det e jo viktig uansett, men enda viktigere når man e syk. Det å ha nån som heie på dæ, som blir glad på dine vegna når det går fremover, nån som gir en klem eller en skulder å gråte på. Nån som lytte. Det e viktig å ha nån som kan være sterk når man sjøl e svak.  Når grunnmuren har rakna, så trenge man andre å støtte sæ på.

Omsorg kan ikke fakes.  De aller fleste av helsepersonell æ har møtt på min reise som pasient har gitt mæ god omsorg.  Men æ har og møtt dem som ikke har vært så god på det.  Det tar 2 sekunder å føle om den du møte har omsorg for dæ.  Kroppspråk blir den viktigste kommuniksajonskilden når man e syk.  Min pasientrolle har vært litt todelt.  Fordi æ e sykepleier.  Det ligg i genan mine.  Sykepleierbrillene har vært på.  I alle situasjoner æ har vært i.  I hvert eneste møte med helsevesenet. Selv når æ va dødsyk.  Æ så, vurderte, analyserte og konkluderte.  Nån gang har æ blitt knust og såra.  Men som oftest har æ vært fornøyd.  Med behandlinga æ har fått.

Ka e god omsorg?  Til helsepersonell så vil æ si at god omsorg e å gi tid.  Selv når du har det travelt.  Det e å stikke hodet inn en ekstra gang på pasientrommet. Ikke spør “har du det bra” hvis du ikke har tid å høre eller se etter.  God omsorg e å se.  Det e å være interessert.  Kem e det hær menneske?  Ka trenge han eller ho.  Det æ kan huske fra tida på Kirkenes sykehus, e at æ trengte nån som snakka med mæ.  Æ følte mæ så ensom.  Aldri har æ følt mæ så ensom som æ va de månedene æ lå på sykehus.  Timan æ lå i senga å stirra på klokka som tikka.  Kaoset æ hadde innvendig va så sterkt.  Bekymringer.  Ka nu.  Korsen skal æ klare det hær.  Blir æ normal igjen?  Lengsel.  Etter å komme hjem.  Savn.  Etter kjæresten og dattera mi.

Æ huske æ sjekka tavla hver dag.  For å se kem som va på jobb.  Å gleden når æ oppdaga at det va nån av pleierene som æ va glad i som va på jobb.  Koffer va æ mer glad i enkelte enn andre?  Æ ble ekstra glad i dem som viste ekte omsorg.  De æ leste som ærlig.  Når dem ga mæ et smil, så smilte øyan.  Når dem va inne på rommet mitt så hadde dem tid.  Til å sette sæ ned.  Lytte, se.  De som ga mæ en varm klem.  De som overholdt det dem lovet.  ” Æ kommer om 10 minutter”  Så kom dem etter 10 minutter.  Ikke 15.  Eller som sa ” det skal æ sjekke opp”  Å så gjorde dem det, og fortalte mæ underveis ka dem hadde gjort, og tidsperspektivet til det ville være løst.

Nei omsorg kan ikke fakes.  Enten så har du det, eller så har du det ikke.  Kan omsorg læres?  Helt klart.  Kunnskap og innsikt.  To essensielle faktorer hvis man skal evne å gi omsorg.  Nettopp derfor e utdanning viktig i helsesektoren.  Men selv de med utdanning kan mangle det.  Selv om dem har kunnskap.  For har man ikke innsikt, så har man heller ikke forståelse.

Så til familien min og vennan mine.  Til alle bekjente, til alle ukjente. Til alle i helsesektoren.  Tusen takk for all hjelp.  Tusen takk for den enorme omsorgen dokker har vist mæ.  Takk for at dokker har brydd dokker.  Æ hadde ikke vært hær æ e i dag uten dokker!  Æ kan ikke gi så mye tilbake, annet enn en enorm takknemlighet.  Takk for at dokker har tatt vare på mæ når æ sjøl ikke klarte det!

Klem fra Paradisubukta 🙂

Humøret mitt e på stiganes kurs igjen.  Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga.  Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi.  Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo.  Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.

Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen.  Det aller viktigste e ka den gjør for hauet.  Man kan være så sur og grinat man bare vil.  Så sliten og lite lysten på trening.  Men etter 5 minutter så snur det.  Da e det bare deilig.  Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær.  For det e faktisk en aldri så liten bragd.  Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!

Takk og lov sir æ bare.  At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye.  Som føre til at æ klare å fungere.  Som får mæ i gang.  Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.

Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det!  Prøv det ei uka.  Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂

Den hær uka har æ vært mye sosial.  For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden!  Som regel så ligg æ i senga i 20 tida.  Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen.  Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna.  I flere tima.

Å det gikk helt fint.  Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen.  Så nu har æ lært nå nytt.  Æ klare det med litt planlegging.  Å det va så godt!  Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden.  Litt nye impulsa.  Litt avvik fra den vanlige tralten.

Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka.  Kryss i taket.  Selv om det kreve litt, så gir det mer.  Så lenge æ begrense det.  Å ikke overdrive.  Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst.  Å det e æ blitt flink til.  Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne.  Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.

Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka.  Æ skal prøve å holde det.  Fordi sosial omgang e så viktig.  Pleie vennskap e viktig.  Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang.  Så dem ikke blir drit lei mæ 😉

En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før.  Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue.  Mandag skal æ i den.  Å så få behandling hos ho.  Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.

Om det funke gjenstår å se.  Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd.  Kanskje det skjer et lite mirakel.  Det har skjedd før.  Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke?  Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det.  Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag.  Eller holde mæ våken en hel dag.  Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?

Æ skal nok ha mer en en behandling.  Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid.  Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke.  Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk.  Æ har trua.  Til det motsatte e bevist 😉

Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.

Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien.  Til og med Dizel har fått gnisten tilbake.  Han har og vært litt down i det siste.  Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere.  Men nu.  Nu e det liv i heimen.  Han og lille My styre i lag hele dagen.  Dem leke faktisk i lag.  Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre.  Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.

Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det.  Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan.  Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes.  Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen.  Å det e sikkert ikke usunt.  Det e jo bare grønnsaker og høy i dem.  Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.

Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie.  Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha!  Æ e så forelska i det lille knøttet!  Ho får mæ til å flire hver eneste dag.

Det føles godt.  At smilet og humøret mitt e tilbake.  Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad.  Når man klare å finne det positive.  Se det.  Føle det.  For livet e godt. I alle fall mitt liv.  Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til.  Av og til tar utfordringan mine overstyring.  Å sånn e det vell for oss alle sammen.  Vi har gode daga, og dårlige.  Det gjelds bare å kommer over de dårlige.  Æ sir som søstra mi bruk å si.  Æ har hatt verre daga.  Dagen i dag tegne til å bli en god dag.

Ha ei fin helg der ute:)  Klæm fra mæ

Nu e tida hær igjen.  Julefeiring med alt som hører med. Kos, stress, kaos, glede, ja de fleste følelsan man har i kroppen kommer frem i juletida.

Jul har alltid vært viktig for mæ.  Særlig etter at æ fikk min egen unge.  Hver eneste jul va det loco rundvask og rydding i samtlige krika og kroka. Koffer man bruke den mørkeste tida til det må nu gudane vite.  Det e jo ikke særlig synlig støvet når det e svarteste vinter ute.  Ikke e det nån som bryr sæ om korsen det ser ut i kjøkkenskapan mine heller, men det måtte være rent og ryddig til jul!

En anna viktig ting med jul e baking. Lage en drøss med kaker som ingen spise av.  Men som man må ha.  Det høre jula til.  Og det aller viktigste, handle inn mat som om butikkan aldri åpnes igjen.

Siden æ va aleinamor i 12 år, så va ikke økonomien min det man kan kalle god.  Men dattra mi hadde alltid et hav av pakka under treet.  Alt som ho trengte gjennom året, kjøpte æ å pakka inn som julegave.  I tillegg hadde æ mange venna og familie som like å skjemme ho bort.  Ja ho va heldig sånn.

For mæ så har jula alltid vært ei tid der æ har tenkt på livet.  Livet mitt, og livet til alle dem som ikke har det godt.  Som e ensom.  Som ikke har råd til den jula som de fleste nordmenn feire.  Det har vært ei tid for ettertanke og takknemlighet.  Savn og minna.  Og selfølgelig glede og kos.  Det finnes ikke nå som e så koselig som å se et barns glede over pakka og juletradisjona.  Det berøre hjertet.

Men etter at mi datter ble eldre, og julehysteriet som æ kalle det ble verre, så har julefeiringa blitt gjort med en bismak.  Hver julaften gikk æ i seng og følte på en tomhet.  Æ satt igjen med masse spørsmål.  Gavan va blitt dyrere.  Mengden mer. Gud bedre hvis man ikke klarte å fikse gava i tusen kroners klassen. Galskapen va blitt verre.  Samtidig som æ ble mer klar over kor mange som hadde det veldig tungt i jula.

Som ikke hadde til salt i maten.  Som ikke kunne kjøpe masse dyre gava til ungan sine.  Det e så mange som slit.  Selv hær i lille Norge.

Æ klarte ikke føle samme glede over den.  Uansett kor hardt æ prøvde.  Selv om æ ga penga til veldighet, og middag for to gjennom diverse organisasjona, så følte æ at jula va blitt litt ødelagt.  Jula handla mest om å kjøpe.  Reklame, reklame, kjøp, kjøp.

Æ forstår jo at næringslivet må ha oss til å handle, det e jo levebrødet demmes.  Men det blir for mye.  Når jule reklamen begynne i Oktober, så blir ordet brukt opp før Desember sette inn.

Æ begynte å irritere mæ over reklamen på tv.  Juleskinka, julesjokolade, julebrus, juletrusa. Så jævla mye man trenge kun fordi dem har putta ordet jul forran.  Et sinnsykt kjøpepress. Æ satt igjen med tanka som “Treng vi det hær?”  Treng vi all maten vi kjøpe?  Æ kasta så sinnsykt mye mat hver eneste jul.  Samtidig som folk sulte i hjel andre plassa i verden.  Treng æ nye juleduka, når æ har 15 fra før av?  Vil æ være med på det hær?

Nesten hele jula går æ rundt og e stappmett og kvalm. Man må jo ete opp nå av all maten før det blir ødelagt!  Aldri føle æ vell mæ så feit og stappa som etter ei uka med jul!   Det e jo pinadø mæ ikke sundt i det hele tatt. Straks julaften e over, så forandres reklamen til alle amzinge slankekura man bør gå igjennom så man får kroppen tilbake.  Hvis man i det hele tatt e i livet etter all julematen. Og selvfølgelig romjulsalg.  Så vi kan kjøpe ennu mer mannskit vi ikke har behov for.

Men siden æ har unge, så har æ bitt tennene sammen å laga jul.  Hvert år.  Første jula etter hjerneblødninga mi va intet unntak.  Æ vaska og bakte.  Kinda i alle fall.  Æ svidde nesten av huset i forsøket.  Julegavehandlinga skulle vært filma.  For etter et par tima med julehandel så gikk æ sidelengs inn i butikkan.  Totalt forvirra og mer død enn levanes.  Men æ fikk handla inn.  Med god hjelp må sies.

Når jula va over brukte æ flere måneder for å bli noenlunde normal igjen.   Æ trur æ fortsatt slit med det, 3 år etter.  Når det nærma sæ neste jul, satt æ å grua mæ.  Til å vaske, henge opp pynt, handle gava og ikke minst pakke ned jula.

Dattra mi va blitt voksen.  Nesten i allefall.  Bikka 18 og bodde for sæ sjøl.  Men det e nåkka med tradisjona.  Det e forventa at dem skal fortsette i det uendelige.  Æ kvinna mæ opp, og fortalte ho korsen æ hadde det.  At æ grua mæ til juleforberedelsa, og at æ gjerne ville slutte med det.  Melde mæ ut og av.  Vi kjøpe jo fortsatt gava, men kun til ungan våres og de minste i familien.  Siden æ de siste åran hadde feira jul med en bismak, så følte æ at nu hadde æ i alle fall en enda bedre grunn til å melde mæ av.  Nu når helsa skranta.

Ho ble selvsagt lei sæ.  Enda en endring i hennes liv.  Men ho fikk arve all pynten, sånn at ho kunne lage sæ sine egne nye tradisjona.

Så kan man kanskje undre sæ om det va veldig egoistisk av mæ.  Ikke ei julestjerna opp engang liksom.  Tenke æ bare på mæ sjøl?  Kunne æ bare ikke fortsatt tradisjonen for ho i alle fall.

Selvsagt kunne æ det.  Æ kunne ha slitt mæ gjennom julefeiring.  Vært utmatta i ukevis etterpå.  Det går jo over med tid å hvile.  Men for mæ sjøl og for gubben så føles det fantastisk og ikke være med på julegalskapen lengere.  Vi e happy med det.  Vi kose oss uten træ og pynt.  Æ bake litt, men bare litt.  Og vi handle inn god mat.  Men bare litt.

Hadde mi datter vært yngre, så ville æ nok ha fortsatt med tradisjonen.  Men det e ei tid for alt.  Og nu va tida kommet for endring.

Siden vi tok den avgjørelsen har æ det bedre.  Æ grue mæ ikke til jul lengere.  Og e det en ting æ har lært mæ siden æ ble syk, så e det at av og til så må man si nei.  Gjøre endringer. Helsa mi e viktigere enn ei julefeiring.  Og det går fint ann å ha ei trivelig jul uten all jobben i forkant.  Uten å kjøpe hundrevis av gave til folk som stort sett har alt dem treng.

Men æ savne galskapen litt, det må æ innrømme.  Æ savne å lage advent, ventetida, kosen med det.  Mest av alt så savne æ å våkne opp julaften å det lukte jul fra treet. Joda savnet e dær .  Av og til.

Nu har æ laga nye juletradisjona.  Litt mer nøkternt, uten pynt men med kos og hygge.  Gode filma, spill, skitura, fortsatt god mat og litt hjembakst.  Når Januar kommer så treng æ ikke plukke barnåler i ukevis, eller være syk på sinnet fordi æ har vært omringa av røde farga i ukevis.  Akkurat det savne æ ikke!

Æ høre fortsatt på sølvguttan og blir emo, æ glede mæ fortsatt på vegne av alle ungan som sitt som tente lys å vente på å pakke opp gavan.  Æ synes fortsatt at jula e ei koselig tid.  Men æ e og veldig glad for at æ ikke treng å delta lengere.

For mæ sjøl har det vært smart å endre tradisjonen.  Men æ har full forståelse for at folk holde på den.  De fleste kose sæ jo med jul og feiring.  Og det skal dem få lov til.  Men æ, æ har meldt mæ av.

Ha en nydelig Desember måned der ute.  Æ ser frem til Januar, og at sola skal skinne igjen 🙂

Forutsigbarhet nå æ har blitt avhengig av.  Veldig avhengig av. Æ syns han sa det bra psykologen min når æ va på møte med Nav.  “ho Sølvi fungere helt fint.  Innafor visse rammer”  En av dem e at livet mitt e forutsigbart.  Det e jo en ting som e bra for alle.  At vi vet sånn noenlunde ka vi har i vente.  For mæ e det essensielt viktig.  Når æ står opp om morran og åpne memoplanner min så går æ igjennom dagen min.

Æ prøve å forberede hjernen min på ka som skal skje.  Når det skal skje, planlegge ka æ må gjøre, tida æ skal bruke.  Siden mi indre klokka e litt broken, så sitt æ å regne litt.  Katti æ for eksempel må kjøre av gårde, kor lang tid æ bruke etc.  For å prøve å unngå at æ kommer 3 tima før eventuelle avtala.  Som skjer veldig ofte.  Det høres jo ut som æ e alvorlig hjerneskada og ikke fungere.  Men det e æ ikke.  Det e bare klokka mi som e litt koko.  Ikke nytte det bare å bytte batteri heller.  Så æ må bare leve med det.

Når dagen min e forutsigbar så unngår æ stress.  Stress e vell det mest “skadelige” for mæ.  Det e når æ oppleve stress at æ virkelig kjenne på at æ har en hjerneskade.  Fordi den blir veldig tydelig.  Det e når æ e stressa at æ kan begynne å grine over ingenting.  Eller bli kjempe sint og frustrert.  Utbruddan mine kommer gjerne da.  Fordi det blir kaos i hjernen min.  Kollaps og forvirring.  Det e som om hjernecellan mine ikke håndtere at ting skal skje fort.  Dem trenge tid og forberedelser.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Æ surre fortsatt med korsen dag det e.  Må åpne kalender å sjekke flere ganga om dagen.  Har onsdag på fredag, og lørdag på tirsdag.  Ja æ surre fortsatt.  Nån daga e verre enn andre.  Men æ blir ikke frustrert over det lengere.  Æ har godtatt at sånn e det.  Intelligensen min e ikke nedsatt.  Det e bare hukommelsen som e det.  Å det e levanes med.  Æ tenke det finnes langt verre ting man kan slite med i livet enn å være litt glemsk.

Men det at dagen min e forutsigbar hjelpe på hukommelsen min.  Etter at æ begynte med ukeplan og memoplanner så har hjernen min blitt bedre på å huske.  Æ treng ikke gå rundt å bruke energi på å prøve å huske.  Fordi alarmen på telefon pipe hver gang æ skal gjøre nå.  Å når æ ikke treng å gå rundt å bekymre mæ for å glemme, så spare æ energi og hjernecellan mine blir mer utvilt.

Nån gang så blir æ drit lei.  Av planlegging og ukeplana.  Av og til så gir æ fan å prøve å være litt spontan.  Som regel så ende det opp i at æ bruke for mange poeng (aktivitetskalkulator), og går på en av mine berømmelige smella.

Det går jo bra. Æ daue jo ikke av det.  Æ blir bare fryktelig sliten og oppleve kroppslig ubehag.  Hvis det kommer besøk som ikke e planlagt så kan æ bli frustrert! Kanskje hadde æ planlagt å hvile, eller hadde an anna aktivitet på planen. Kanskje æ hadde brukt opp alle “poengan” mine, å batteriet mitt allerede va begynt å blinke rødt. Æ må ærlig talt si at æ like ikke spontane besøk lenger.  Eller det ble feil.  Æ like jo besøk.  Men æ har det bedre hvis æ e forberedt på det.

Det har vært en lang vei å gå til å lære mæ å si “nei dessverre det passe ikke” hvis æ får en telefon om at nån av mine venna har tenkt sæ innom.  Kanskje e det lenge sia æ har sett vedkommende, og et besøk hadde vært veldig kos.  I dag vet de fleste æ kjenne om mine problema så æ får som regel beskjed i god tid før event besøk kommer. Sånn at æ får være forberedt.  Hvilt mæ litt i forkant, eller forandra på de andre planan mine.

Nå æ e blitt veldig flink til, e å si ifra når besøket har vart lenge nok. Kroppen min gir mæ signala som æ e blitt veldig god på å tolke, og som regel så klare æ å unngå at det blir for mye.  Æ e bare ærlig å sir at det e på tide med en hvil.  Ennu har æ ikke opplevd at nån blir fornærma for det, heldigvis.

Det e egentlig dritkjedelig å ha “hele livet” planlagt.  Æ e i bunn og grunn veldig spontan av mæ.  Æ e en sånn type, eller va, som hvis nån ringe mæ å sir skal vi fær på hytta i helga, eller til Spania ei uka.  Da sir æ ja.  JA!  for vi leve jo bare en gang.  Det har alltid vært mitt motto.

Nu har mottoet mitt blitt litt endra.  Nu e det ” vi dør bare en gang, men vi leve hver dag,  Hver dag når vi våkne så leve vi”.  Mye klokere.  Å mer sant!  Å siden æ leve hver dag med en skada hjerne, så må æ gjøre det æ kan for at dagen skal bli god.

Nu e æ ikke så spontan lenger.  Hjernen min e avhengig av orden.  Så æ planlegge.  Det e nesten så æ planlegge fredags sex klokka 1900.  Ikke seiner for da har æ ikke mer poeng å bruke.  Mulig æ har vært såpass aktiv at det e ikke et snev av energi igjen i kroppen min.  Sex kreve jo en del energi.  Vi spøke mye om det.  Poengan mine.  Og forutsigbarheten. “nei ikke i kveld kjære, æ brukte de siste poengan til å henge opp klær”  Eller “æ har bare 4 poeng igjen, så det må gå fort” 😉

Det e litt underlig korsen hodet mitt fungere nu kontra før skaden.  Det e rart at æ må gi beskjed til hodet mitt ka som skal skje i god tid før det skal skje.  E det fordi hjernecellan e så slow?  Eller fordi de banan som dem e vant å vandre i e skada så dem bruke så forbanna lang tid på å komme dit dem skal, som gjør at den må ha beskjed i forkant?  Så dem kan forberede sæ.  Æ vet ærlig talt ikke.  Underlige e det nu uansett.  Det som e helt klart e at æ fungerer bedre når livet og hverdagen e nedskrevet til den miste detalj.  Men spennanes e det ikke!  Ikke når man like å leve litt “on the edge”.

Æ leve nu i håpet.  At æ kan gå vekk fra å planlegge dagan.  At æ skal kunne være spontan igjen.  At fatiquen forlate kroppen min og hjernen min heales.  At den en dag tåle stress, uforutsigbare dage og spontanitet igjen.  At æ slippe å telle poeng.  Å bare kan leve.  Som et vanlig menneske.  Uten å måtte ta så mye hensyn.  At æ kan bli normal igjen.  Den normale aktive energifulle mæ!

God hælg der ute!  Klæm fra mæ til dæ 🙂

Den hær gangen skal vi til London og Brighton.  Besøke familien i England ei ukas tid.  Det høres deilig ut ikke sant?

Saken e den at æ har egentlig ikke løst.  Det e så forbannades slitsomt å være ute å reise.  Å så til London med 7 mill mennska.  Brigthon e litt snillere, men det e mye folk der å.  Det e mye lyda i storbya.  Det e mye som skjer og æ vet jo kor flink hodet mitt e å takle det.  Eller ikke takle det.

Lyder, trafikken, multitasking, masse menneska, masse inntrykk.  Liten sjans til å hvile så ofte som æ trenge. Lite forutsigbarhet. Dårlig kombo for mæ.  True strory.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Han David glede sæ selvsagt.  Til at vi skal samles og være lammi hans kjære.  Og det bli koselig det e ikke det.  Det e bare det at æ grue mæ.  Æ grue mæ til at fatiquen min blir forsterka.  Æ har vært så fin form i det siste.  Æ har ikke løst å havne på felgen igjen.  Å æ vet at selv om æ tar alle forholdsregla.  Selv om æ passe på å hvile, bruke øreproppa etc etc så kommer det.  Overstimulering av hjernen min.  Det e ikke til å unngå.  Så lenge æ ikke e i mitt eget hjem.  Mi ega stille hula.  Med mine vante aktiviteta som æ har brukt så lang tid på å få balansert.

Æ prøvde mæ me litt hinting her om dagen.  “Du kjære…kanskje æ bare blir hjemme?  Så slepp dizel (doggen) å bli traumatisert igjen.  Du vet han e ikke glad i forandringer (han heller).  Å det kommer til å gå mye peng over there”  Æ smilte mitt mest optimistiske smil.  Han ble drit sur.  Skikkelig skuffa.  Han hadde ikke trengt å si et ord.  Det stod virkelig skrevet i øyan hannes.

Æ va snar å forsikre han at æ hadde veldig løst å reise med han.  I mitt stille sinn tenkte æ “Fan å.  Æ e nødt til å fær”

Æ tenke det fortsatt.  Det hær blogg innlegget blir æ ikke å oversette og lese til han.  Æ skal skjerma han for det.  Nu drive æ å jobbe med mæ sjøl.  Grave etter de positive genan mine.  Tenke optimistisk.  Det blir sikkert mye bedre enn æ frykte og trur.

Det blir koselig å treffe svigermor igjen.  Æ har ikke sett ho på to år.  Eller kanskje det e et år sia æ va der sist?  Æ huske ikke.  Det e ei stund sia det huske æ. Men ho å æ har det fint i lag.  Humoren hennes e unik.  Æ flire brokk på mæ når vi e ilag. Ho e pensjonert sykepleier, så æ treng alle fall ikke forklare så mye til ho når æ må trekke mæ unna å hvile.

David har to søsken med familie, og fire barn og et barnebarn.  Det e ikke så ofte vi e samla hele gjengen. Mangle bare mi ega datter så hadde det vært komplett.  Men ho e ut på si ega reise.  Til Indonesia.

Til sammen så blir vi fjorten stykka.  Vi blir jo ikke det hele tida.  Men nån daga.  Nån daga skal æ leie ei aribnb leilighet.  Sånn at æ får litt pusterom og hvile.  Litt kjærkommen stillhet.  Så kan jo han David alltids snike sæ til mæ på kveldan, så vi kan leke nyforelska 😉

Det blir nok ei fin reisa.  Æ må bare passe på temperamentet mitt. Å hvile så ofte æ kan.  Huske ka æ har lært på Sunnås.  Ka æ skal prøve å ha fokus på når æ kjenn æ blir sliten.  Små knep som faktisk funke når æ blir eksplosiv sint og stressa når det blir for mye for hodet mitt.  Æ skal ha fokus på han David og familien hans.  Og gjøre det æ kan for at det skal bli ei fin tid der borte.

Æ skal nu i alle fall shoppe litt!  Det gjorde æ sist vi va der å.  Når æ ble sliten gikk vi bare innom en smootie bar.  Der fikk æ servert en energi smootie.  Ikke spør mæ ka slags snall som va inni den, men den hjalp litt.  Æ klarte en butikk til etter den!  Satse på å finne samme bar igjen den hær gangen!

Å den hær gangen får æ møte David sin nest yngste datter.  Ho har æ enda ikke møtt, bare snakka med på telefon.  Det glæde æ mæ veldig til.  Det blir spennanes.  Kommer ho til å like mæ?  Vil vi få kjemi?

Æ e jo heldig.  Som har en nydelig familie i England æ kan besøke.  Det e fortsatt sommer der borte.  Rundt 20 c.  Æ skal ta ei ny tatovering, gå på stranda, spise ute.  Ja æ skal kose mæ!  Det blir bra 🙂

To be continued…..

I dag poste æ et innlegg som æ har vært veldig i tvil på om æ skal dele.  Det e veldig personlig, og æ har vært usikker på om det e nå point å fortelle så grundig ka æ gikk igjennom når æ va deprimert.  Æ har gått mange runda med mæ sjøl.  Kjent på nervøsiteten med at æ skal gjøre det offentlig.  Fortelle til alle kor syk æ va.  Kor peise loco æ va.

Holde det ikke bare å fortelle at æ va deprimert å hadde et ønske om å dø?  Men så tenke æ…æ har posta innlegg der æ fortelle detalja om om hjerneblødninga mi, kognitiv svikt, urininkontinens og sexlivet mitt.  Koffer ikke fortelle korsen det va når æ va psykisk syk?

Svaret e jo selvfølgelig fordi det e pinlig.  At tøffe pretty smarte mæ gikk på en megasmell.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De tre æ har i livet mitt som æ ser på som mine nærmeste og viktigste har lest det hær innlegget, og det æ har skrevet om Dps (men som ennu ikke e posta).  Dem sir æ bør gjøre det, være dønn ærlig å klæ mæ naken.  Fordi det kan bidra til at fordomma mot psykiske lidelsa minke, og forståelsen øke!  Og ikke minst så kan det hjelpe andre som slit.

Så folkens..Ho Sølvi poste det hær med hjertet i halsen og vondt i magen.  Men æ gjør det.  Æ har da opplevd verre ting i livet enn det hær!  Æ e tøff! Æ tørr!

Det e rart det hær med depresjon.  Korsen hjernen våres kan bli helt fucka.  Skremmanes rett og slett. For en makt hode har. Æ e ikke sikker på katti det starta.  Eller koffer.  Koffer fikk æ mørke tanka?  Ka fan skjer inne i hodet når man begynne å tenke negative tanka?

Det va ikke så mange som viste at æ sleit.  Når æ va lammi folk va normal.  Stort sett så flirte æ å skøya som æ bruke.  Kanskje æ trakk mæ litt unna sosiale sammenkomsta, men æ va pretty normal.  Nån av mine nærmeste viste at æ hadde det litt tungt, men ikke kor tungt æ egentlig hadde det.

Det starta vell på sein høsten i 2014.  Æ begynte å slite med å få sove.  Hadde masse tankekjør.  Bekymringa.  Selv granskning.  Va æ e godt menneske?  Va æ bra nok? Klok nok?  Pen nok?  Fin nok kropp?  Elska han David mæ?  Korsen kunne han elske mæ.  Æ va langt fra perfekt.  Hadde så mange feil.  Syns dattra mi at æ va ei god mor?  Æ syns ikke det.  Æ syns æ hadde feila.  Som mor, som kjæreste som menneske.  Æ va en feilkonstruksjon.

Æ gjorde mange idiotiske økonomiske valg i den tida alt va mørk. Som gjorde alt verre. Som førte til at depresjon og selvforakten ble forværra.

Inne i hodet mitt va det et kjør av negative tanka.  Alt omhandla mæ som menneske.  Det va som det satt en jævel på innsida av hodet mitt å piska mæ.  Fortalte mæ kor verdiløs æ va.  Han piska mæ nesten hele tida.  Va æ på jobb og gjorde en liten feil sa han ” ja, det e jo det æ har sagt.  Du kan jo fan ingenting”

Etter flere måneder så ble æ sliten.  Sliten av tankekjøret. Æ va sliten av å bli piska med negativitet.  Æ som i utgangspunktet e veldig positiv, sleit med å finne glede.  Skyan ble veldig mørk.  Æ begynte å få tanka som ” hvis æ dør så får alle det bedre”.

Æ kunne gå en tur med hundan å håpe på at det kom en bil å kjørte over mæ.  Eller at hjerte bare stansa.  Det va så tungt å leve med mæ sjøl, at døden så æ på som en befrielse.  Slutt på piskinga.

Æ hadde ikke kontroll over hodet mitt lenger.  Det levde sitt eget liv.  Æ klarte ikke å stoppe tankan.  Dem overmanna mæ.  Dem vant.  Æ ga opp kampen.

Det gikk så langt at æ starta å planlegge korsen æ sku gjøre slutt på mæ sjøl.  Æ planla det.  Grundig.  Som alt anna æ gjør hær i livet, skulle æ avslutte livet på en skikkelig måte.  Sånn at dem som event fant mæ ikke ble altfor traumatisert.  Så syk i hodet va æ.

Æ starta en kjempe krangel med han David.  Han ble sur og for på hytta.  Akkurat som æ hadde planlagt.  Dattra mi va ikk hjemme.  Æ va aleina, akkurat som æ ville.  Æ drakk mæ dritings.  Spilte Meliassa Horn sin sang “Falla fritt” på full styrke.

Vad vill du säga när allting är sagt
Vad vill du känna när någon tagit din makt
Du vill att jag ska sjunga
Men bara om sånt som hör till sitt
Men ska jag sjunga
Då ska det finnas tid att sjunga fritt

Vem vill du spela när du lagt alla kort
Hur vill du leva när tiden går för fort
Du vill att jag ska känna
För något som aldrig känts som mitt
Men ska jag känna
Då ska det finnas tid att känna fritt

Hur ska du veta om ingen lärt dig hur
Hur ska du våga chansa
Du som aldrig haft nån tur
Du vill att jag ska älska
Med nån som bara älskar sitt
Men ska jag älska
Då ska det finnas tid att älska fritt

Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd
Hur högt ska jag skrika
Varje gång jag vill bli hörd
Du vill att jag ska falla
Mot något som du har gjort till ditt
Men ska jag falla
Då ska det finnas tid att falla fritt

Å svelgte tabletter.  Masse tabletter.  Endelig tenkte æ.  Endelig skal æ få hvile.  Ikke mere slossing. Nu stoppe piskinga snart.

Æ la mæ ned på senga og kjente tabelettan begynte å virke.  Æ tenkte på ka som ville skje nu.  Ka skjer nu hvis æ dør.  Møte æ ho mamma?  Blir det bare mørkt?

Plutselig ser æ dattra mi foran mæ.  Sorgtung.  Han David.  Ka må dem igjennom hvis æ dør.  Korsen blir livet for dem?  “Herregud Sølvi ka i helvete e det du gjør!  Ka e det du har gjort?!”

Æ tok opp telefon. Ringte ei venninna som e sykepleier og jobbe på AMK.  Snøvla frem ka æ hadde gjort.  Hyl skreik.  Ho snakka med mæ mens ho kjørte til mæ,  Fikk mæ ut i bilen og på sykehuset. Æ ble lagt inn, og dagen etter ble æ flydd til Unn.

Så syk kan man bli.  Hvis man ikke ber om hjelp.  Så mye kan hjernen ta over dæ hvis du lar den få lov.  En syk hjerne trenge profesjonell hjelp.  I form av terapi og ofte medikamenta. Man må ikke slite aleina! Livet e så vakkert på godt og vondt.  Avslutte man det, vil man aldri føle igjen.  Ingenting e verre enn å ikke føle nå.  Ingenting e verre enn å dø.

Æ trur at mange tenke at e man deprimert så kan man se det på personen.  Det e langt fra sannheta.  Folk kan være dypt deprimert men allikevel smile og oppføre sæ noenlunde normalt. Selv min egen kjæreste viste ikke kor deprimert æ va før det smalt.

Det va ikke en spesiell livshendelse som gjorde mæ deprimert.  Æ hadde det trygt og godt og livet va helt på G kanskje for første gang i mitt liv.  Koffer kom æ så ut av balanse da?  Va det traumer og sorg æ har opplevd tidligere i livet som hadde hopa sæ opp i kroppen min?  Eller va det en bipolar lidelse som fucka opp i signalstoffan så det ble ubalanse? Va det anurisman i hodet mitt som laga krøll i topp lokket?  Kanskje det va alt det!  Ei skikkelig smørja som kokte sæ sammen.

Æ e veldig glad for at æ ikke gjennomførte det æ hadde planlagt.  Æ elske livet mitt.  Æ elske å leve!  Æ e veldig glad for at hjernen min friskna til med behandling.  Æ har heldigvis ikke hatt sånne mørke tanka siden.  Å gå igjennom det æ gjorde e det tyngste æ har opplevd.  Det va tungere enn å oppleve hjerneblødninga og rehabiliteringa som fulgte med.  Kanskje fordi æ ikke hadde kontroll over mæ sjøl.  Det hadde æ jo ikke når æ ble fysisk syk heller, men da mista æ kontroll på en anna måte.

Det skjer fra tid til annen.  At æ gjør nå spontant.  Nå som ikke e planlagt og tenkt nøye gjennom.  Litt på trass.  Litt” fuck you fatique æ leve livet mitt som æ vil”!  Og det e helt greit at æ gjør det.  Bare det ikke sklir helt ut.

I morrest når æ våkna så kjentes det i hele kroppen at æ nok hadde vært litt for lenge i stallen i går.  Gjort akkurat litt for mye, så balansen ikke va i chakra makra og batteriet begynte å blinke rødt.  Æ va ikke helt på felgen, men langt nok nede på batteribaren til at det kjentes.

Æ brekte mæ opp av senga, fikk i mæ mat å kaffe intravenøst.  Neida, æ drakk den på vanlig måte, men æ drakk mange koppa.  Kjørte i stallen og slapp ut hestan, dro hjem og flata ut på sofaen.  Æ tenkte i mitt stille sinn ” why Sølvi…Koffer må du overdrive hele tida”.  Æ vet jo svaret.  Det e så deilig!  Så deilig å holde på med nå æ elske.  Det e så kos å være i stallen.  Det e ikke bare bare å bryte opp å tenke fornuft.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Æ lå på sofaen og prøvde å manne mæ opp til trening med samboeren min når han va ferdig på jobb.  Hver cella i kroppen min stiritta imot.  På sånne hær daga, så må æ pushe mæ sjøl.  Æ lå å halvsov når telefon ringte.  Ei venninna av mæ som lurte på om æ ville være med på kafe.  Ja!  Æ nølte ikke et sekund.  En bytur va akkurat det æ trengte.  For å karre mæ i dusjen å komme mæ i gang.

Mens æ dusja så planla æ.  Litt forandring i planen i dag.  Fær på kafe, fær på jobben til samboer og slapp av litt, så trene.  Veldig fornuftig syns æ sjøl.  Æ va på kafe en times tid.  Kosa mæ med deilig pai og kaffe.  Fikk skravla med venninna mi som æ ikke har gjort på flere måneder.  Vi fikk cahsa opp, ka vi gjorde, kor vi va i livet.  Kjempe koselig.  Etter kafe gikk vi innom nån butikka.  Æ shoppa ikke, bare skravla med folk og så på produkter.

Etter to tima sa æ at æ va fornøyd.  Det va ho å.  Man treng ikke være syk/skada for å bli sliten av en bytur..  Æ dro innom jobben til gubben, sa at trening i dag nok ikke blir aktuelt.  Heller ikke nå middagslaging.  Det va selvfølgelig greit for han.

Når æ kjørte hjem følte æ mæ kjempe fornøyd.  Sliten men glad.  Det ble ikke trening i dag heller.  Æ skippa den i går å.  Men i morra skal æ trene.  Da e det ingen bønn for da har æ Pt time.  Den e ikke like lett å skippe 🙂  In a way så har æ jo trent i dag.  Mentalt trening på bytur.  Hodet mitt har blitt trigga med lyda, folk og multitasking.  Det e en viktig form for trening for et skada hode.  Å best av alt, best av alt e at æ har fått litt sosial kos.  Det leve æ lenge på!

Av og til må æ velge bort ting, og adde nå anna isteden.  Av og til e det hensiktsmessig og fornuftig.  Nån gang e det veldig smart å ikke bare ha fokus på trening.  Man må kose sæ litt med livet fra tid til annen!

Carpe Diem!