Æ e full av håp for fremtiden.  At vinteren skal bli adskillig bedre enn året som har gått.  Æ har trua på en stigende form.  E jo ikke veldig storforlangende.  Bare den stige 10% så skal æ bli glad.  Å det trur æ den vil gjøre nu.  Æ e faktisk rimelig sikker på det.

Den 2 November rette æ snuten mot Alta og opptreningssentret.  Æ skulle egentlig vært der i februar.  Men så kom coronaen.  Så fikk æ ny tid i sommer.  Men å være borte fra hjemmet den fineste tida, det ville æ ikke.  Ny tid september.  En nydelig tid å være i Alta.  Men så kom innkalling til en liten operasjon, som ikke kunne utsettes.

Nu e endelig tida kommet.  I dag skal æ begynne med pakke lista.  Det e en del klær som skal være med, når man blir borte en hel mnd.  Treningsklær, svømmesaker, turklær osv.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Sist æ va på Sunnås sa æ til mæ sjøl.  “Nu e æ ferdig med rehabilitering.  På institusjon”.  Nu tenke æ mer ” blir æ nån gang ferdig”?

Formen min stige alltid når æ har vært i Alta.  Eller på Sunnås.  Æ har fundert masse på det.  Ka som gjør det.  Konklusjonen e allsidig trening.  Ny motivasjon.  Gode rutiner.  Rydding i topplokket.

Det faktum at nån ser mæ.  Å forstår ka æ trenge. Som gir mæ beskjed om å ikke overdrive når æ trene.  Hvile når æ bør.  Får mæ til å strekke strikken, når dem ser at æ klare.  Å kanskje det aller viktigste.  Man har bare sæ sjøl.  Ingen husvask som må gjøres.  En hund som gir dæ dårlig samvittighet fordi man ikke makte å gå den turen..Middag som må lages, eller en gubbe som håpe på å få sæ litt;)

All energien kan brukes på å trene.  Å være i aktivitet.  Det e jo luksus.  Å det e akkurat det æ trenge.

Ja æ håpe på en ny vår nu.  Selv om vinteren e på tur .  Æ har vært motløs lenge nu.  Kraftløs.  Tom for energi.  Humøret mitt har vært deretter.  Æ e ikke deppa.  Men når sant skal sies, så har æ vært mer lei mæ.  Tatt til tåran litt for ofte.  Oppgitt.

Det e tungt når man gjerne vil.  Men ikke får det til.  Når kroppen ikke vil lystre.  Selv om man presse hodet aldri så mye.  Det e fan så tungt.  Når man reise sæ opp for å gå en tur.  Å snur når man kommer til døra.  Å lande på sofaen igjen.  Fordi det e ingenting å hente.  Fotan vil ikke bære mæ.  Det e tomt for energi.  Kroppen min vil bare hvile.  Selv om hodet mitt sir “gå den turen”.

En evig kamp.  Det e det æ føle akkurat nu.  En kamp som e inne i det 6 året.  Det e lenge.  Mange år.  Med opp og nedturer.  Det e mange daga.

Heldigvis så e det å mange daga der æ mestre.  Klare å overvinne kraftløsheten.  Det e de dagan æ leve for.  De dagan æ klare.  Når æ kan legge mæ å hvile med et smil.  I did it!  Æ gikk tur med doggen.  15 minutter.  Men 15 minutter aktivitet betyr utrolig mye.

Man vet gjerne ikke kor viktig ting e.  Før man har mista det.  Gleden av å være på tur.  Gleden av å være fylt med litt energi.  Gleden av å mestre de små ting i livet.

Det føles godt.  Å fylles med håp igjen.  Om en litt bedre hverdag.  Det e tross alt mest hverdaga i livet våres.  Å hvis min hverdag kan bli litt bedre enn den e nu, så blir æ veldig takknemlig.  Æ vil så gjerne leve.  Ikke bare eksistere.

Så min lille bønn for dagen blir “kjære Gud, Allah eller julenissen.  Kan dokker sende mæ en dose energi?  Ikke bare et blaff.  Men litt vedvarende energi.  La oppholdet mitt i Alta bli godt.  La mæ komme hjem med nytt pågangsmot. Nye gode rutiner.  Å hvis dokker e veldig grei, så smelt bort 7 kg overflødig fett fra kroppen min og fjern havresekken fra øyan mine”!

Kanskje litt væll optimistisk, men det e nu vell lov å håpe eller?

Klem fra Paradisbukta!

Det har vært Verdensdagen for psykisk helse.  En dag i året der den psykiske helsa e i fokus.  Vittig nok en dag der vi skal kunne si høyt om korsen vi har det, og bli møtt med forståelse.  Den dagen vi alle kan si høyt at livet ikke føles som en dans på roser.  At vi kanskje slit litt.  E litt deppa. Uten å skjemmes.

Spør mer.  Spør naboen korsen han har det.  Vennina.  Mor di.  Eller den fremmende du kanskje møte på bussen, som du kan se det på.  At han slit med nå.

E vi blitt så egosentrisk at vi bryr oss?  Eller har vi ikke nok med oss sjøl.  Hjelpe det å spørre nån om korsen dem har det? Vil vi egentlig vite?  Ka om svaret ikke e ” joda det går bra”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ka gjør man hvis vedkommende man spør ikke har det bra.  Jo vi lytte.  Kommer kanskje med nån gode råd.  Mulig vi sir ” kanskje du burde snakke med legen om det”. Å fortsett med vårt eget liv.

Hvordan har du det.  En frase som vi av høflighet spør alle om.  Dem vi kjenne.  Dem vi e glad i.  Og sikkert dem vi ikke kjenne også.  Spør du mæ så skulle den setninga vært fjerna fra vokabularet våres.

Det e et så åpent spørsmål.  Et spørsmål som ikke kreve et svar egentlig.  Det e akkurat det samme som å si ” god morgen”.  Det betyr ingenting.  Det e en frase.

Hvis man virkelig vil spørre nån om korsen livet føles, så burde man ikke spørre om “går det bra?”.

Ka med å være mer direkte?  “Æ synes du ser trist ut.  Ka som plage dæ?”  Da kan vedkommende som blir spurt ikke svare med ” joda det går bra”.

Koffer går vi rundt grøten?  Koffer må vi være høflig?  E det for at vi e redd for svaret?

Verdensdagen for psykisk helse.  En viktig dag.  Det så skulle det ha vært i fokus hver dag.  Skammen for at man slit psykisk skulle vært viska ut for alltid.  Måtte det bli like normalt å slite psykisk som å ha en vond rygg.

Ikke minst måtte det bli like lett å få hjelp når man slit psykisk.  Som når man får ø-hjelp time for en luftveisinfeksjon.

Dessverre så e det ikke det.  Med mindre du e suicidal.  Det kan gå uker og måneder fra du ber om hjelp til du får det.  Den psykiske helse e ikke like prioritert som den fysiske.  Fortsatt i 2020 så e vi menneska delt i to.  Den fysiske delen.  Og den psykiske.

Hjernen e ikke adskilt fra resten av kroppen.  Hjernen e hardisken våres.  Så det e jo ganske innlysende at hvis man slit psykisk, så påvirkes resten av kroppen.  Å visa verca.

Spør gjerne korsen æ har det.  Men still det rette spørsmålet.  “Sølvi du ser så glad ut, har det hendt nå”?  Sølvi du ser sliten ut, har du det tungt”? “Sølvi, e du trist”?

La oss virkelig spørre nån, hvis vi vil ha et ærlig svar 🙂

Klem fra Paradisbukta.