Ups and downs

Bare nån daga igjen av ferien før æ vende nesa sørover og tilbake til Sunnås for tre nye uker med rehabilitering.  Oppsummert kan æ si at påska har vært litt tung for min del.  Hodet har vært fullt av tanka og det har holdt hardt med å finne positive ting å tenke på.  Æ trur æ har en aldri så liten sorg reaksjon.  Realiteten har smekka mæ i fjeset, og det har vært tøft.

Heldigvis så e æ på en plass i livet der æ kan snakke om ting.  Æ har snakke og grått til gubben og til bestevenninna mi.  Så æ føle æ e på god vei til å få tømt bylla.  Æ våkne i allefall ikke om morran bælje lengere.  Nu e det mer i små bølger utover dagen.  Det tar æ som et godt tegn.

Nu har det ikke bare vært sorg og elendighet i påska.  Æ har kosa mæ også.  Evo har hatt besøk av mæ flere ganga.  Æ skal ned å trene ræva i dag også!  Det e i hvert fall nå æ mestre.  Uansett kor jævlig man måtte ha det, trening gjør det ikke verre!  Heller tvert imot.  Æ har og vært på årets første sykkeltur.  Med det beste kjøpet æ ever har gjort, nemlig elsykkel.  Æ klare lange sykkelturer og kan nyte det.  Med en vanlig sykkel vare æ i fem minutter før æ e på felgen.  De som trur at el sykkel ikke gir helsegevinst tar feil.  Man blir både svett og sliten, og kroppen e i bevegelse selv om man har hjelp av en liten motor.  E du i dårlig form eller har skada som gjør at du grue dæ for en sykkeltur?  Kjøp dæ elsykkel.  Æ love at du ikke kommer til å angre!

Æ hadde i planan mine at æ sku på ski i påska.  Men det tine så fort nu, at skitur ikke har frista.  Snøen e råtten og glem isfiske med mindre man har våtdrakt på sæ.  Akkurat det e æ ikke lei mæ for.  At snøen forsvinne.  Velkommen sommer!  Æ har savna dæ.

I dag får vi besøk og skal grille ute.  Søndag skal æ i stallen og ut å ri.  Så æ har fått gjort litt.  Selv om humøret har vært laber.  Det handle jo om å tvinge sæ sjøl.  Til ikke å bli i kjelleren, men prøve å være aktiv sånn at man får avleda tunge tanka.  Det hjelpe jo ingen, og slettes ikke mæ sjøl, å gi opp.  Men æ har tillat mæ sjøl å deppe litt.  Æ tenke det e helt greit.  Det e å helt greit at æ skal tilbake til Sunnås.  Så får æ kanskje snakka mæ ferdig.  Tømt bylla helt.  Sånn at den ikke verke sånn.

Før og nu.  Det e nå æ slit med.  Det at æ sammenligne mæ med korsen livet va før æ ble syk.  Æ vil, æ vil men æ får det ikke til.  Det e så mye æ har lyst til.  Som før ikke kosta mæ en kalori å utføre.  For eksempel så hadde æ lånt gardiner til stua når vi flytta hit.  Å vedkommende ville ha dem tilbake.  Gubben tok dem ned, og hengte opp pledd foran vinduene mens vi så på tv.  Det tok ei uka før æ klarte å stryke to gardiner.  Æ hadde ikke sjans å henge dem opp sjøl.  Når æ va ferdig å stryke dem satt æ i stolen å så på dem.  ” Kom igjen Sølvi.  Det e for helvete to gardina!  Heng dem opp!”  Det endte med at David hengte dem opp når han kom hjem fra jobb.

Æ bælja over det når æ snakka med venninna mi om det.  Koffer æ gjorde det?  Fordi æ blir forbanna.  Æ blir så jævla forbanna at nå så banalt lett som å henge opp to gardina skal være vanskelig!  Aksepter det sir æ til mæ sjøl.  Aksepter at det e sånn.  Den positive mæ prøve å fortelle at det kan bli bedre.  Kanskje neste gang æ skal henge opp gardina blir det lettere.  Den negative mæ fortelle mæ at det suge.  At det e nå dritt at æ ikke klare nå så enkelt.  Shame on you.  Det nytte ikke. Det e ingenting som nytte.  Uansett kor hardt æ jobbe for at det skal bli bedre så blir det ikke bedre!

Heldigvis så e det stort sett den positive mæ som vinne kampen.  Etter hvert.  Æ klare stort sett å ha fokus på alt æ mestre.  Men det e en hard kamp innimellom.  Æ sitt ikke i rullestol.  Men æ føle mæ invalid.  Det synes bare ikke utenpå.  Det e også nå æ har grått over i påska.  Fordi alle fortelle mæ kor mye æ klare.  Kor frisk æ e blitt.  Døgnet har 24 tima.  Går æ å trene bruke æ 1 time.  Kanskje æ gjør litt husarbeid.  Kanskje sitt æ ute en times tid.  De resterende timan ligg æ.  På sofaen, i senga.  Det e ikke å gjøre mye.  Det e å gjøre jævla lite.  For mæ som har vært i overkant aktiv e æ en skygge av mæ sjøl.  Sånn som æ va før.  Aksepter det.  Æ prøve.  Se fremover, ikke tilbake.  Æ får ikke gårsdagen tilbake.  Den Sølvi æ va e ikke mere.  Men æ e hær.  Forandra, men æ leve.  Redusert men i livet.  Æ mestre ikke alt, men æ mestre!

Ingen dag e helt lik.  Takk og lov.  Æ vet at selv om æ tilbringe mesteparten av dagen i stabilt sideleie, så har æ daga som e bedre enn andre. Å æ leve for de dagan. De gode dagan. At æ vet dem kommer.   Kanskje i morra.  Eller i neste uka. Kanskje får æ flere gode daga på rekke å rad.

Tenk positivt!  Klem fra mæ 🙂

 

Sorg

I dag føle æ behov for å snakke om sorg.  Æ har levd med det nesten hele livet.  Så æ kjenne godt til følelsen.  Alle vil oppleve det i løpet av livet, men korsen vi føle den og kommer oss igjennom det e forskjellig.

Man kan oppleve sorg når man miste nån man e glad i, eller ha sorg fordi livet ikke ble helt sånn som man hadde planlagt.  Æ har kjent på begge.  Sorgen går jo aldri over.  Den bære man med sæ hele tida.  Men sorgen e ikke like sterk hele tida.  Og med tida så blir den mindre.  Mindre tilstede.

Man kan se det lett.  Når man møte et menneske som har sorg i hjertet.  I allefall hvis man e en menneskekjenner.  Øyan e sjelens speil sies det.  Æ e enig.  Æ merke det fort.  Kanskje fordi æ sjøl har så mye sorg i hjertet.  Æ kjenne det igjen. Øyan som æ ser i speilet hver morra.  Sorgen.  Så når æ møte menneska som e sorgtung, så ser æ det. Æ gjenkjenne det.  Dem treng ikke si nå.  Smertan vises uten ord.

Sorg e smertefull.  Å langvarig.  Den forandre dæ som menneske.  Man går fra å være glad å bekymringsløs, til å være trist, ensom, redd, bekymra og sint.  I tillegg kan man få en rekke fysiske symptoma som utmattelse, kvalme, nedsatt immunforsvar, vektendring, kroppslige smerter, samt søvnløshet.

Heldigvis så går sorgen i bølger.  Den e ikke like strek hele tida.  Ellers ville det vært uholdbart.  Æ huske æ hadde latteranfall like etter at ho mamma døde.  Æ va lammi nån venna, og vi hadde det skikkelig skøy.  Æ flirte så tåran rann.  Etterpå fikk æ ei sinnsyk dårlig samvittighet fordi æ kunne føle glede når ho mamma va død.  Æ følte mæ som verdens dårligste menneske.  Fordi æ skulle være fylt av sorg.  Ikke av glede.

Men sånn e vi skrudd sammen.  Æ e overbevist om at det e hodet som beskytte oss.  Får oss til å tenke på nå anna ei lita stund, så man får pause i sorgen.  Det trengs.  Litt latter, nån bekymringsløse minutter.  Så man får puste og samle krefter.

I dag 30 år etter så e sorgen over tapet av ho mamma blekna.  Den har forma mæ som menneske, men det e ikke så ofte æ føle tristhet når æ tenke på ho.  Savn ja, men æ gråter sjelden over ho.  Ho kan poppe opp i tankan mine av og til, og æ bruke å tenke på korsen det hadde vært å hatt ho hær i dag.

Nu kjenne æ på sorgen over at livet mitt ikke ble som æ hadde forestilt mæ.   Æ har sorg fordi æ ble syk, og livet mitt ble snudd på hodet.  Eller kanskje ikke fordi æ ble syk, men konsekvensan av sykdommen. Det livet æ kjente.  Sorgen over at æ e blitt forandra.  Sorg over at æ ikke klare å leve som æ ønske.

Fordi det e en sorg.  Enkelte daga så overmanne den mæ.  Tar pusten fra mæ.  Får mæ til å føle på en enorm tristhet og ensomhet.  Av og til syns æ livet føles urettferdig.  Syns ikke det e rett at æ sku bli syk.  På toppen av all anna sorg æ bære på.  Katti e det nok?

Men ingen går gjennom livet uten motbakka.  Uten å miste nån man e glad i.  Syk kommer vi alle til å bli en eller anna gang.  Nån blir alvorlig syk, andre får være frisk og rask nesten hele livet.  Men en eller anna dag så blir vi ramma.  Alle som en.  Vi kommer alle til å våkne opp en dag, og plutselig i løpet av sekunder så blir alt forandra.

Kanskje dør nån brått, eller vi blir alvorlig syk.  Da kommer sorgen.  Å vi må stå i den å prøve å komme oss igjennom den.  Det kan virke som om nån håndtere sorgen lettere enn andre. Uansett korsen vi håndtere den, så må den bearbeides.  Og det gjør vi ulikt.  Nån tyr til rusmidla for å dempe smerta, eller andre selvskadende måta å leve med den.

Nån blir i sorgen.  På stedet hvil.  Snakke ikke om anna.  Gjenleve den hver dag.  Dyrke den.  Det e skadelig tenke æ.  Faren for at man blir veldig ensom i sorgen da e stor.  Fordi vi kreve at folk skal komme sæ vidre.  Komme over sorgen.  Finne ut av den og leve livet.

Get over it!  Men man kan ikke komme over den.  Ikke helt.  Og det e viktig å snakke om den.  Bearbeide den, for hvis ikke så kan den ete dæ opp.  Men det e som ellers i livet.  Det gjelde å finne balansen.  Det e en tid og et sted for alt.  Å man treng ikke å snakke om sorgen til enhver tid.

Omgivelsene kan fort trekke seg unna hvis det blir mye prat om smertefulle ting.  Da blir man ensom i tillegg.  Å man får dobbel sorg.

Faren min ga mæ et kort ei stund etter at ho mamma døde.  Et kinesisk ordtak som sa ” Du kan ikke hindre sorgens fugler og fly over ditt hus, men du kan hindre dem i å bygge rede på ditt tak”  Klokt sagt spør du mæ.

Sorg e som ei byll.  Av og til trengs den å tømmes.  Nån gang kapsles den inn.  Den e dær hele tida.  Men størrelsen variere.

Å akkurat det jobbe æ med. Tømme sorgen. Æ prøve å ikke la sorgen ta over livet mitt.  Fylle mæ for mye. Når æ har tunge daga, så grine æ.  Æ tillate mæ å synes synd i mæ sjøl.  Lar sorgen få utløp.  Kanskje blir æ sint.  Forbanne alt og alle.  Kjenne på alle negative og triste følelsa æ måtte ha.  Mulig æ blir i senga hele dagen.

Men når nok e nok så “tar æ mæ sammen”. Tvinge mæ til å avlede tankan.  Prøve å ikke la dem gro fast.  Trene, går mæ en tur, skrive, e sosial, høre på musikk.  Det e egentlig lett å endre et tankemønster.  Det e ikke mye som skal til for at sorgen lette litt, og man får det litt bedre.  Det e omtrent som dørstokk mila.  Kommer man sæ over dørstokken å ut så vil man nyte det etter to minutter.

Æ finne trøst i å tenke på alle som ikke e like heldig som mæ.  Æ tenke at ingen kommer unna sorg og sykdom.  Det e tross alt en del av det å leve.  Livet e ikke bare godt. Ikke bare glede og opptura.  Hver dag e ikke en fest.  Men det gjelde å prøve å lage sæ en god dag til tross for alle utfordringa man møte.

Æ har levd med sorgen nesten hele mitt liv.  Æ kjenne ikke til et liv uten den.  Æ har kommet mæ gjennom mange slag.  Og æ e hellig overbevist at æ skal komme mæ gjennom det hær å.  Alternativet e å la den overmanne.  Bli bitter.  Gå rundt å føle på tristhet og at livet e urettferdig.  Har nån sagt at livet e rettferdig?  Æ trur ikke det.

Æ skal samle på gode øyeblikk.  Positive opplevelsa.  Æ modne i prosessen, og vil helt sikkert komme ut av det enda klokere.  Den sorgen som rir mæ nu, skal snart få stige av.  Hvis æ ikke klare å tømme den, så skal æ kapsle den inn.  Sånn at æ får puste litt.  Til livet igjen tar ei vending.  For det vil skje.  Før eller seinere.  Æ håpe det blir seinere.

Fordi æ føle for å hvile litt nu.  Være glad og bekymringsløs ei stund.  Legge sorgarbeidet på hylla ei stund.  Akkurat det hadde vært amazing.

Klare man ikke å komme sæ gjennom sorgen, så bør man oppsøke hjelp.  Sorg kan få helsemessige konsekvenser.   Det kan du lese om hær :http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=151597&a=2.

 

 

 

 

 

 

 

Fra dagboka på rehaben Kirkenes sykehus :)

Etter å ha posta et par alvorlige innlegg e det på tide å få dokker til å flire litt 🙂  Velkommen inn i mitt hode den tida æ va på Rehaben.

På rehaben i Kirkenes laga dem dagbok til mæ.  I begynnelsen skreiv pleieran i den, etter hvert æ.  Nu har æ nu aldri vært god på skjønnhets skrift, men det hær e nok hjerneskaden min som påvirke skrifta:) Hær kan dokker få et lite innblikk i korsen det va oppe i hodet mitt.  Rot!  Kaos! Sorg! Glede!  Takknemlighet!

Å hær e nån av mine første messenger meldinger…:)

Skriveferdigheten e heldigvis kommet tilbake.  Æ syns det e helt utrolig korsen hjernen fungere, eller ka konsekvensen kan bli når den ikke funke.  Æ lure på ka æ ville frem til hær?  Ka prøvde æ fortelle?

 

Innnlagt på Dps Storslett

Som æ har skrevet i tidligere innlegg, så fikk æ en alvorlig depresjon nån måneder før hjerneblødninga.  Den va såpass alvorlig at æ ble innlagt på Kirkens sykehus, og sendt med ambulansefly til Unn.  For mæ som jobba i helsevesenet, va det helt jævlig.  Det e jo selvsagt jævlig for kem det måtte være, men æ va helsepersonell. Æ va sykepleier!

Æ va jo den som skulle ta mæ av andre.  Først ble æ ble innlagt på sykehuset, der æ kjenne mange som jobbe.  Så flyturen til Unn, med to sykepleiera som æ kjenne godt.  Æ va stappfull av angst.  Så redd for at det skulle komme ut på byen at æ hadde gått på en smell.

Det va faktisk mi største bekymring.  Folkesnakk.  Ikke at æ va helt på felgen og hadde svære svarte skya over hodet mitt.  Det va jo ikke grunn til bekymring.  Taushetsplikta ble overholdt.

Æ va på Unn nån daga.  Mens det va akutt.  Æ gjorde mæ mange tanka der.  Å møtte nån pleiere som æ i mitt stille sinn tenkte ” ka i alle daga jobbe du med menneska for?!”  Men æ fikk den hjelpa æ trengte for å stabiliseres.  Under hele oppholdet hadde æ angst.  Angst for å møte nån æ kjente.  Brukere som æ sjøl va pleier til.

Den første dagen æ va der, følte æ mye på holdninga som pleieran hadde.  Mulig æ va i overkant skjør og sårbar, men æ følte ikke omsorg der.  Det føltes som dem va på jobb for å få lønna si.  At dem egentlig ikke vill være der. Det virka på mæ som dem irriterte sæ over pasientan.  Vi va til bry.  Æ følte ikke trygghet, og æ følte mæ ikke ivaretatt.  Æ fikk medisin, æ fikk mat.  Men det æ trengte mest det fikk æ ikke.  Æ trengte at nån holdt rundt mæ å fortalte mæ at det ville ordne sæ. At æ sku få hjelp til å bli frisk. Æ trengte omsorg! Kanskje det kun va inne i mitt hodet at det va sånn.  Mulig det ikke va reelt.  Men det va akkurat sånn det føltes.

Den andre dagen forandra holdningan sæ.  Pleieran va koseligere.  Æ tenke at det va fordi dem hadde lest journalen min.  Sett at æ va sykepleier. At dem skjerpa sæ. Nå va i alle fall forandra…Den flotteste pleieren æ møtte der va en assistent.  Ei godt voksen dama som tok mæ på en rusletur rundt bygget.  Det e ikke alltid en god utdannelse gjør folk dyktig, det e i alle fall sikkert!  Etter at vi hadde vært på tur og snakka i lag letta humøret mitt litt.  Æ øyna håp.  At æ skulle bli normal igjen, at behandling ville virke.  Ho va god på å få mæ til å slappe av.  Til å normalisere de følelsan æ hadde.  At æ ikke va den første og den eneste som hadde det sånn.

Æ va så flau.  For at æ hadde brutt sammen.  Æ som va sykepleier.  Æ skulle jo ta mæ av folk, så klarte æ fan ikke å ta mæ av mæ sjøl.  Det va helt jævlig.  Æ følte mæ ubrukelig, svak og ikke verd fem flate øre.  Legen på Unn sa til mæ ” Sølvi, vi har hatt leger innlagt.  Psykologer, psykiatere, jordmødre, politi, politikere, kassadame på Rema.  Psykisk sykdom kan ramme alle.  Man e ikke fritatt forde om man har en yrkestittel”.  Det hjalp litt.  Men bare litt.

Etter nån daga der va det planlegging om veien videre.  Til Distrikt psykiatrisk sykehus.  Æ sa klart i fra at Tana ikke va aktuelt.  Æ kunne ikke møte eventuelle brukere av hjemmesykepleie og selv være innlagt der.  Det viste dem stor forståelse for, å æ ble sendt til Storslett.

Å komme dit va heaven etter nån daga på Unn.  Æ kom til et flott hjemmekoselig bygg. Få pasienta, og flotte pleiera som tok godt vare på mæ.  Psykriateren va flink, og æ hadde ingen problem å snakke med han.  For det va mye snakk.  Hele tida.  Men det måtte til.  Æ hadde ei verkebyll som måtte taes hull på.

Etter ei ukas tid, fikk æ beskjed om at æ skulle til en kunst terapeut.  Jaha tenkte æ…skal ho male depresjon av mæ?  Æ va skeptisk.  Jævla skeptisk.  Men æ møtte opp til avtalt time.  Vi satt å snakka om korsen æ hadde det.  Å æ hadde det jo ikke bra.  Ikke i det hele tatt.  Æ ønska egentlig å dø.  Så svart va det.  Æ tenkte at hvis æ døde, så ville alle få det så mye bedre.  Så syk i hodet va æ.  Æ håpa på et hjerteinfarkt, eller at æ sku bli påkjørt når æ gikk over veien.  Æ va syk.  Ingen tvil om det.

Etter å ha hatt nån tima med ho, der vi virkelig gravde ned i dypet av sjela mi, satt ho på musikk.  Sånn skikkelig terapautiske toner.  Ho tok fram et svært lerret, ga mæ male kosta å sa “Nu vil æ at du skal male.  Ikke tenke på nå bare mal”  Æ så på ho som om det va ho som va den “gale” å ikke æ.  Æ kjente æ ble irritert.  “Æ e ikke nå jævla Picasso”  “Nei men du kan bevege armen din frem og tilbake.  Ikke tenk på om det blir fint eller ikke.  Bare mal.”

Æ himla med øyan, å syns ho va skikkelig teit.  Jises kor chakra makra man sku være.  Nei det hær va nå forbannades tull.  Æ hadde ikke et positivt gen i cellan mine der og da.  Men for å få ho til å klappe igjen så begynte æ nu å male.  Æ malte sikkert en time.  Kanskje to.  Når æ sa mæ ferdig ba ho mæ om å sette mæ ned.  Vi så på det æ hadde malt.  Æ va rett og slett litt sjokka.  For æ hadde ikke lagt merke til ka æ malte.  Det va en rar følelse.  Æ va litt satt ut.

Så ba ho mæ fortelle ka æ hadde malt.  Æ hadde malt tre aksa.  Hveteaksa.  Alle tre va omringa av forskjellige farga.  Fortell sa ho. Den første hadde lyse farga rundt sæ.  Det va ho mamma.  Ho hadde kjærlighets farga rundt sæ.  Så snakka vi en del om ho.  Korsen ho va som mor, korsen det føltes da ho ble syk og døde. Det va første gang æ snakka om det.  Sånn orntlig snakka om det.  Æ va 17 når ho døde, nu va æ 45. Den neste hadde og glade farga rundt sæ.  Trygge farga.  Det va våres gode nabo som hadde vært som en far for mæ når æ va barn.  Han hadde æ ikke tenkt på siden han døde året etter ho mamma.  Æ va litt rysta.  Nei æ va rysta inn til beinet.  Kor i alle daga kom det hær fra?!

Det siste akset va malt i dystre mørke farga.  Det va han pappa.  Han hadde mange gode egenskapa, men å en hel del dårlige.  Vi snakka om han.

Når æ gikk ut fra kontoret hennes måtte æ ringe ei venninna.  ” Herregud.  Det føles ut som nån har kjørt over mæ med en dampveisvals”  “Æ e mentalt voldtatt.”!  Æ va sjokka helt inn i beinmargen.  Ka fan va det som skjedde der inne på kontoret?!

Ho forklarte det godt til mæ, terapeuten.  Hjernen e som en trykk koker.  Hvis du ikke tar ut litt trykk innimellom, så koke den over til slutt.  Æ har jo opplevd litt i livet.  Nå har æ allerede fortalt om i mine innlegg.  Hele livet har æ vært flink å fortrenge det vonde æ har opplevd.  Litt som ei løva.  Hvis ei løva blir utsatt for fare og overleve, riste den sæ å gå vidre.  Æ har å brukt å riste mæ, sagt “jaja ungan i Afrika har det verre” å gått vidre.

Det har vært hensiktsmessig der og da.  Men etter mange år så gikk det ikke lengere.  Trykket måtte ut.  Æ hadde nån låste dører som måtte åpnes.  Dritt æ måtte bearbeide.

Etter nån uker på Storslett dro æ hjem.  Æ va starta opp med medisina, og hadde henvisning til VVP i Kirkenes for vidre oppfølging.  En måneds tid etter at æ va kommet hjem begynte æ å føle mæ frisk.  Bylla va begynt å tømme sæ, æ følte kanskje for første gang i livet en slags ro.  ” Det kommer til å ordne sæ Sølvi.  Du kommer dæ gjennom det hær å”

Sommeren kom og æ begynte dra innom jobb.  Forberede mæ til å starte opp igjen.  Gud som æ glæda mæ til å komme i normal gjenge igjen.  Guttan til han David kom på ferie til oss, vi dro på hytta fiska og kosa oss.  Humøret va på topp.  Æ va så glad fordi æ følte mæ frisk og normal igjen.  Vi va ute på vannet i robåtan.  Fiska og flirte.  Vi hadde ei skikkelig latterkrampa.  Flirte så tåran rann.  Fordi yngste gutten til han David fortalte at han va forelska.  Å når han David spurte kem den heldige va sa han” Ho servitøren på Nandos”  Som e en indisk restaurant. Ho va sikkert 30 år.  Han 10.

Når vi gikk opp mot hytta, slo livet til igjen.  Bang, smash der fikk æ hjerneblødning.  Å døde nesten.  Men bare nesten.  Den hær gangen skal æ ikke riste mæ å bare gå videre.  Den hær gangen skal æ forsikre mæ om at trykket kommer ut.  Den hær gangen skal æ bearbeide sorgen og traume!

Det e jo litt tragikomisk.  At æ bare nån måneder før hjerneblødninga hadde ønske om å dø.  Va det Gud som ga mæ et smekk på fingran?  “Åja du har ikke løst å leve? Nu skal du få oppleve ka det vil si å dø!”  Eller va det anurisman æ hadde i hodet som påvirka balansen i hjernen og ga mæ en kraftig depresjon?  E det virkelig sånn at en ulykke kommer sjelden aleina?  Eller va det bare tilfeldigheta?  Sprakk blodåra mi på grunn av alt stresse æ opplevde under depresjon?  Eller hadde den sprukket uansett.  Spørsmål æ aldri vil få svar på.  Samme fan egentlig.  Det skjedde.  Det har skjedd, og ingen ting æ kan gjøre med det.  Anna enn å fortsette å leve livet mitt så godt æ kan.  På godt å vondt.  Æ leve, det e æ veldig glad for.

Hvis du som sitt å lese det hær slit psykisk vil æ gjerne gi dæ et råd.  Ikke slit aleina.  Det finnes hjelp, du kan gå i terapi, bruke medisiner en periode, du kan bli frisk.  Selv om du ikke føle glede akkurat nu, så gi ikke opp.  I morra når du våkne kan livet snu.  Til det bedre!  Ikke ignorer følelsan dine.  Ikke ignorer signala som kroppen din prøve å gi dæ.  Lytt til den!  Søk hjelp!

Livet e ikke statisk.  Det går i bølger.  Nån toppa, nån bunna.  Men det e hele tida i endring.  Ingen dag e lik.  Igjen så må æ si at æ e glad for alt æ har opplevd.  Hvis æ aldri hadde fått kjent på tristhet, ville æ ikke vært takknemlig for gleden.  Hvis æ ikke hadde mista nån æ va glad i, ville æ ikke vært så takknemlig for dem æ fortsatt har.

Livet har lært mæ mye.  Alle hindringan æ har hatt, all motgang æ har møtt har forma mæ til det menneske æ e i dag.  Alt æ har gått igjennom på godt og vondt har lært mæ nå.  I dag så føle æ mæ veldig sterk.  Og veldig klok.  Det høres kanskje litt rart ut, men æ e glad for at æ har vært ute ei vinternatt.  Æ føle mæ rusta til å møte det neste som måtte skje.  Det neste livet byr på.  Om det e positivt eller negativt.  For sånn e livet.  Det kommer med gleder og sorger, motgang og medgang, latter og gråt.  Takk og lov for at det ikke e statisk.  Livet.

 

 

Takknemlighet

Onsdag 17 okt.

I dag skippa æ Evo.  Æ har tok heller treningsøkt utendørs i nydelig høstvær.  Sola skinn fortsatt, men snart e ho borte. Til Januar en gang. Bare å nyte det fine været mens det e hær.  Dizel og æ har tatt oss en velfortjent pause. Vi har jobba en times tid med å bære bort gammelt materiale. Nu har vi fyrt bål og laga kaffe.

Utsikta hær æ sitt ved bålet må oppleves.  Det e vanskelig å forklare kor nydelig og stille det e hær.  Det e rett og slett terapi og sitt hær å se utover sjøen.

Æ sitt hær å tenke på kor heldig æ e.  At æ faktisk har såpass god helse at æ kan sitte hær ute.  Ved bålet å skrive.  Hver gang æ løfte blikket fra pcen min så ser æ på blikkstille sjø.  Det e så hærlig stille hær.  Det e så vakkert!

I dag sitt æ hær å tenkte på livet mitt. Føle på en enorm takknemlighet.  For alt som æ e så heldig å ha.  Trygghet, kjærlighet, gode venna, ei nydelig datter og en nydelig svigersønn.  Æ har så mye å være takknemlig for.  Så mye å være glad over.  Det e viktig og tenke over sånne ting syns æ.  Fløtte perspektivet fra alt som ikke e bra, og som ikke fungere.  Bort fra det som e negativt.  Ha fokus på alt det man har, det man klare og ikke alt det man skulle ønske man hadde.

Fastlegen min ringte mæ i går.  Det e en avtale vi har.  Ho skal ringe mæ hver måned ei stund fremover.  For å høre korsen det går med mæ.  Både fysisk og psykisk.  Nu når æ står på egne bein uten AMB teamet.  Det føles trygt.  At det e nån som følge med mæ. Som hold mæ litt i øran. Æ sa til ho at æ e på en god plass.  I hodet.  Kroppen e det så som så med, men det e overkommelig.  Æ va ærlig og sa til ho at så lenge æ klare å trene så har æ det bra.  Det e når æ ikke kommer mæ på trening at humøret dale.  Fordi æ føle mæ så usless da.  Som en zombie.  Alt blir bare krøll når æ ikke får trent.

I dag e æ ikke zombie.  Æ har gått tur med dizel.  Den tar bare 15 minutter, men æ har i alle fall gått!. Æ har rydda hær ute, å sulla litt inne.  En produktiv dag med andre ord.  Å det e viktig den følelsen.  Av å klare å være aktiv.  Å lage nå, få til nå.  Det e godt for selvbilde mitt.

Æ e litt emo hær æ sitt.  Har så mange følelsa som boble i mæ.  Tenk at æ kan sitte hær ute ved bålet.  Å ta innover mæ alt æ føle. Ikke minst ha tid til det.  Æ treng ikke å stresse med nå som helst.  Æ kan bare sitte hær å være til.  Føle på tryggheta og gleden.  Med det at æ e i livet, og kan gå på fotan mine.  At æ e blitt såpass frisk at æ igjen kan nyte naturen . Ja æ har så jævla mye å være takknemlig for!

Akkurat nu e æ på en god plass i livet mitt.  Nu når æ sitt hær å skrive, så e det ingenting som kan få mæ i dårlig humør.  Nei æ kan ikke jobbe, å kan ikke leve livet mitt som æ gjorde før.  Men det betyr ingenting.  Ikke akkurat nu når æ å dizel sitt ute å kose oss.  Akkurat nu e det bare det hær øyeblikket som betyr nå.

Sånn på tampen, så linke æ en vakker sang til dokker.  En sang æ høre ofte på.  Æ syns det e en fin trøste sang.  Ka har du å være takknemlig for?

Klæm fra mæ 🙂

 

The brakedown

I dag poste æ et innlegg som æ har vært veldig i tvil på om æ skal dele.  Det e veldig personlig, og æ har vært usikker på om det e nå point å fortelle så grundig ka æ gikk igjennom når æ va deprimert.  Æ har gått mange runda med mæ sjøl.  Kjent på nervøsiteten med at æ skal gjøre det offentlig.  Fortelle til alle kor syk æ va.  Kor peise loco æ va.

Holde det ikke bare å fortelle at æ va deprimert å hadde et ønske om å dø?  Men så tenke æ…æ har posta innlegg der æ fortelle detalja om om hjerneblødninga mi, kognitiv svikt, urininkontinens og sexlivet mitt.  Koffer ikke fortelle korsen det va når æ va psykisk syk?

Svaret e jo selvfølgelig fordi det e pinlig.  At tøffe pretty smarte mæ gikk på en megasmell.

De tre æ har i livet mitt som æ ser på som mine nærmeste og viktigste har lest det hær innlegget, og det æ har skrevet om Dps (men som ennu ikke e posta).  Dem sir æ bør gjøre det, være dønn ærlig å klæ mæ naken.  Fordi det kan bidra til at fordomma mot psykiske lidelsa minke, og forståelsen øke!  Og ikke minst så kan det hjelpe andre som slit.

Så folkens..Ho Sølvi poste det hær med hjertet i halsen og vondt i magen.  Men æ gjør det.  Æ har da opplevd verre ting i livet enn det hær!  Æ e tøff! Æ tørr!

Det e rart det hær med depresjon.  Korsen hjernen våres kan bli helt fucka.  Skremmanes rett og slett. For en makt hode har. Æ e ikke sikker på katti det starta.  Eller koffer.  Koffer fikk æ mørke tanka?  Ka fan skjer inne i hodet når man begynne å tenke negative tanka?

Det va ikke så mange som viste at æ sleit.  Når æ va lammi folk va normal.  Stort sett så flirte æ å skøya som æ bruke.  Kanskje æ trakk mæ litt unna sosiale sammenkomsta, men æ va pretty normal.  Nån av mine nærmeste viste at æ hadde det litt tungt, men ikke kor tungt æ egentlig hadde det.

 

Det starta vell på sein høsten i 2014.  Æ begynte å slite med å få sove.  Hadde masse tankekjør.  Bekymringa.  Selv granskning.  Va æ e godt menneske?  Va æ bra nok? Klok nok?  Pen nok?  Fin nok kropp?  Elska han David mæ?  Korsen kunne han elske mæ.  Æ va langt fra perfekt.  Hadde så mange feil.  Syns dattra mi at æ va ei god mor?  Æ syns ikke det.  Æ syns æ hadde feila.  Som mor, som kjæreste som menneske.  Æ va en feilkonstruksjon.

Æ gjorde mange idiotiske økonomiske valg i den tida alt va mørk. Som gjorde alt verre. Som førte til at depresjon og selvforakten ble forværra.

Inne i hodet mitt va det et kjør av negative tanka.  Alt omhandla mæ som menneske.  Det va som det satt en jævel på innsida av hodet mitt å piska mæ.  Fortalte mæ kor verdiløs æ va.  Han piska mæ nesten hele tida.  Va æ på jobb og gjorde en liten feil sa han ” ja, det e jo det æ har sagt.  Du kan jo fan ingenting”

Etter flere måneder så ble æ sliten.  Sliten av tankekjøret. Æ va sliten av å bli piska med negativitet.  Æ som i utgangspunktet e veldig positiv, sleit med å finne glede.  Skyan ble veldig mørk.  Æ begynte å få tanka som ” hvis æ dør så får alle det bedre”.

Æ kunne gå en tur med hundan å håpe på at det kom en bil å kjørte over mæ.  Eller at hjerte bare stansa.  Det va så tungt å leve med mæ sjøl, at døden så æ på som en befrielse.  Slutt på piskinga.

Æ hadde ikke kontroll over hodet mitt lenger.  Det levde sitt eget liv.  Æ klarte ikke å stoppe tankan.  Dem overmanna mæ.  Dem vant.  Æ ga opp kampen.

Det gikk så langt at æ starta å planlegge korsen æ sku gjøre slutt på mæ sjøl.  Æ planla det.  Grundig.  Som alt anna æ gjør hær i livet, skulle æ avslutte livet på en skikkelig måte.  Sånn at dem som event fant mæ ikke ble altfor traumatisert.  Så syk i hodet va æ.

Æ starta en kjempe krangel med han David.  Han ble sur og for på hytta.  Akkurat som æ hadde planlagt.  Dattra mi va ikk hjemme.  Æ va aleina, akkurat som æ ville.  Æ drakk mæ dritings.  Spilte Meliassa Horn sin sang “Falla fritt” på full styrke.

Vad vill du säga när allting är sagt
Vad vill du känna när någon tagit din makt
Du vill att jag ska sjunga
Men bara om sånt som hör till sitt
Men ska jag sjunga
Då ska det finnas tid att sjunga fritt

Vem vill du spela när du lagt alla kort
Hur vill du leva när tiden går för fort
Du vill att jag ska känna
För något som aldrig känts som mitt
Men ska jag känna
Då ska det finnas tid att känna fritt

Hur ska du veta om ingen lärt dig hur
Hur ska du våga chansa
Du som aldrig haft nån tur
Du vill att jag ska älska
Med nån som bara älskar sitt
Men ska jag älska
Då ska det finnas tid att älska fritt

Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd
Hur högt ska jag skrika
Varje gång jag vill bli hörd
Du vill att jag ska falla
Mot något som du har gjort till ditt
Men ska jag falla
Då ska det finnas tid att falla fritt

Å svelgte tabletter.  Masse tabletter.  Endelig tenkte æ.  Endelig skal æ få hvile.  Ikke mere slossing. Nu stoppe piskinga snart.

Æ la mæ ned på senga og kjente tabelettan begynte å virke.  Æ tenkte på ka som ville skje nu.  Ka skjer nu hvis æ dør.  Møte æ ho mamma?  Blir det bare mørkt?

Plutselig ser æ dattra mi foran mæ.  Sorgtung.  Han David.  Ka må dem igjennom hvis æ dør.  Korsen blir livet for dem?  “Herregud Sølvi ka i helvete e det du gjør!  Ka e det du har gjort?!”

Æ tok opp telefon. Ringte ei venninna som e sykepleier og jobbe på AMK.  Snøvla frem ka æ hadde gjort.  Hyl skreik.  Ho snakka med mæ mens ho kjørte til mæ,  Fikk mæ ut i bilen og på sykehuset. Æ ble lagt inn, og dagen etter ble æ flydd til Unn.

Så syk kan man bli.  Hvis man ikke ber om hjelp.  Så mye kan hjernen ta over dæ hvis du lar den få lov.  En syk hjerne trenge profesjonell hjelp.  I form av terapi og ofte medikamenta. Man må ikke slite aleina! Livet e så vakkert på godt og vondt.  Avslutte man det, vil man aldri føle igjen.  Ingenting e verre enn å ikke føle nå.  Ingenting e verre enn å dø.

Æ trur at mange tenke at e man deprimert så kan man se det på personen.  Det e langt fra sannheta.  Folk kan være dypt deprimert men allikevel smile og oppføre sæ noenlunde normalt. Selv min egen kjæreste viste ikke kor deprimert æ va før det smalt.

Det va ikke en spesiell livshendelse som gjorde mæ deprimert.  Æ hadde det trygt og godt og livet va helt på G kanskje for første gang i mitt liv.  Koffer kom æ så ut av balanse da?  Va det traumer og sorg æ har opplevd tidligere i livet som hadde hopa sæ opp i kroppen min?  Eller va det en bipolar lidelse som fucka opp i signalstoffan så det ble ubalanse? Va det anurisman i hodet mitt som laga krøll i topp lokket?  Kanskje det va alt det!  Ei skikkelig smørja som kokte sæ sammen.

Æ e veldig glad for at æ ikke gjennomførte det æ hadde planlagt.  Æ elske livet mitt.  Æ elske å leve!  Æ e veldig glad for at hjernen min friskna til med behandling.  Æ har heldigvis ikke hatt sånne mørke tanka siden.  Å gå igjennom det æ gjorde e det tyngste æ har opplevd.  Det va tungere enn å oppleve hjerneblødninga og rehabiliteringa som fulgte med.  Kanskje fordi æ ikke hadde kontroll over mæ sjøl.  Det hadde æ jo ikke når æ ble fysisk syk heller, men da mista æ kontroll på en anna måte.

 

Avskjed

Nu har æ gjort det.  Tatt avskjed med ART (ambulerende rehabiliteringsteam).  Dem ringte mæ i forrige uke.  Vi snakka om oppholdet mitt på Sunnås og korsen det gikk med mæ.  Dem hadde lest innlegget mitt, og spurte mæ ka æ tenkte.  Om vi skulle avslutte “forholdet” våres nu eller vente litt.

“Æ føle mæ sterk nu.  Trur dokker har hjulpet mæ med det dokker kan hjelpe mæ med” sa æ.  “Bruk tida dokkers på nån som treng det mer enn mæ.  Det e på tide at æ står på egne bein”.  Vi snakka om at æ sku kontakte fastlegen min og be ho ha litt tett oppfølging med mæ over vinteren.  Bare for å ha et sikkerhetsnett.  Det e sikkert lurt.

Etter at æ hadde sagt det hær kom tåran flommanes.  Æ ble full av sorg.  Litt redd og usikker.  Klare æ mæ uten dem?  Skal æ virkelig ikke kunne ringe dem når æ føle behov for råd og veiledning.  Eller bare snakke om korsen æ har det.  Dem har jo fungert som psykolog for mæ å.  Nån æ kan ha letta hjertet mitt til.  Har æ det tungt så e det så lett å snakke med dem om det.  Dem kjenne mæ så godt.  Æ e så trygg på dem.

Vi sa hade og la på.  Æ la mæ på sofaen og grein.  Hjertet mitt føltes sorgtung.  Han Dizel (doggen vårs) satt sæ ved sia av mæ.  Så på mæ med de kloke øyan sine og sleika nesa mi.  Litt sånn for å trøste mæ det e æ helt sikker på.  “Nu e vi aleina Dizel.  Nu må vi klare oss sjøl”

Man skulle jo tru at æ skulle være glad.  Glad for at en epoke i livet mitt e over.  At æ e blitt så sterk at enda et “hjelpemiddel” e overflødig.  Men æ va bare trist.  Æ blir trist nu å når æ sitt hær å skal skrive om det.  Æ har sorg.  Fordi æ har “mista” dem.  De støttespilleran som har vært de viktigste for mæ og David de hær åran æ har vært syk.

Etter ei stund tørka æ tåran mine.  Dizel og æ tok oss den ti minutters spaserturen som vi gjør hver morra.  I allefall nesten hver morra.  Det e anbefalinga fra Sunnås.  Den prøve æ å overholde uansett ka æ skal gjøre eller kor sliten æ e.  Når vi kom hjem igjen va sorgen i hjertet letta litt.

Æ prøve å si til mæ sjøl at det kommer til å gå bra.  At æ klare å stå på egne bein.  At det e andre som æ kan be om råd å veiledning hvis æ trenge det.  Æ kan jo alltids ringe en venn.  Eller fastlegen min.  Men æ kommer ikke unna den følelsen av litt redsel og usikkerhet.  Æ føle mæ ensom.  Enda æ ikke e det.  Æ har mange i livet mitt.  Men gjengen på ART forstår mæ.  Forstår korsen æ har det.  Korsen det e å leve med en skada hjerne.  Kanskje det e det som føles verst.  Nu har æ ikke lengere nån som virkelig forstår mæ.  Eller æ har jo det.  Æ har jo han Dizel!  Han e en fantastisk samtale partner! 🙂  Den kloke doggen min!

 

 

 

 

 

Æ ser ikke skogen for bare trær…

 

Æ e bare nødt til å fortelle om turen vi hadde i går.  Æ e så peise lykkelig at æ vet ikke om æ klare  å beskrive det!  Men æ skal nu prøve.

En av mine store sorga etter at æ ble syk, e at æ ikke har klart å nyte naturen på samme måte som æ gjorde før.  Vi va på fisketur nesten hver dag før æ ble syk.  Telt tura, fjelltura, båttura, tyttebær tur å alle andre tura man nu kan gå på å nyte naturen.  Etter at æ ble syk har friluftslivet blitt siste pri. Vi har vært på turer, men æ har ikke klart å nyte det.  Fordi æ har blitt så sliten av det.  Bare planlegging og pakking til å dra ut, har ført til at før vi har sotte oss i bilen har æ vært moden for senga og hvile.

Å det e litt sånn, at når man har opplevd nå som har føltes veldig ubehagelig, så skyr man det litt.  Æ har vært på nån tura, ikke så mange men nån.  Felles for dem alle e at når vi har kommet fram dit vi skulle, og æ har sotte ved bålet eller ved vannet med fiskestanga, så har æ angra på at æ ble med.  Tenkt at æ burde blitt hjemme.  Sotte å grudd mæ fordi æ vet at æ må bruke krefter æ ikke har for å komme mæ hjem når vi e ferdig å fiske eller ka vi nu gjør.  Stort sett så sliten at æ ikke har klart å nyte og ta innover mæ den vakre naturen æ har vært omringa av.  Følt en litt desperasjon på å måtte hvile.  Og dårlig samvittighet fordi æ har spurt om å dra hjem kanskje rett etter at vi har kommet fram.  Følt at æ har ødelagt dagen for dem æ har vært på tur med.

Å være ute i naturen har alltid betydd mye for mæ.  Det e ute i skogen eller på fjellet æ føle mæ nær mæ sjøl.  Der æ har kunne la tankan vandre, der æ har kunne finne løsninger på problema, gode idea, sikkert mindre gode idea, ro og sjelefred.  Sorgen og savnet har derfor vært stor.  Ikke bare for mæ, men også for han David.

Men de siste par måneder har æ følt mæ i litt bedre form.  Litt mer på G og litt mer energi.  Som æ skreiv i forrige innlegg, antageligvis etter at æ har begynt med aktivitetskalkulator.  Så min samboer, min svigersønn og æ bestemte oss for å dra på fisketur.  Egentlig hadde æ planlagt at vi sku vaske hus og rydde vekk sommeren, men ka e viktigst.  Et rent hus, eller en lykkelig gubbe?

Vi dro til Geitvannet.  Et fiskevann oppe i fjellet.  Det tar 30 min å kjøre dit, å ca 40 min å gå dit.  Når vi hadde gått halvveis tok vi en liten rast.  Sist æ gikk der for 2 år sia, måtte vi ha pause hvert 5 min.  En klar forbedring mao.  Når vi kom fram va æ sliten å svett, men NORMALT sliten.  Ikke den lammanes energimangelen æ e vant med å få.

Etter en liten hvil, heiv æ mæ i fiskinga.  Fisking har æ heller ikke funnet nå glede i sia æ ble syk. Som regel har æ bare sett på han mens han David har fiska.  Kanskje æ har hevet ut dubben et par ganga, men æ har ikke hatt den samme interessen med det som æ hadde før.  Da kunne æ stå å fiske tålmodig i times vis.  Æ digga det.

Mens æ satt der ved vannet så æ ikke lenger skogen for bare trær.  Æ så de mektige fjellan som omringa oss, krusninga på vannet, øyenstikkeren som fløy forbi, fuglan som kvittra og kjente på sola som varma.  Æ følte en sånn glede og tilfredshet som æ ikke har følt på flere år.  3 år for å være nøyaktig.  Det e 3 lange år sia æ har kjent det æ kjente oppe på fjellet i går.  Å nu når æ sitt hær å skal beskrive det så renn tåran.  Ikke fordi æ e trist, men fordi æ e så glad.  Æ har vært så redd for at æ aldri skulle få føle det hær igjen.  Gleden ved å være ute i naturen.  Æ har leita og prøvd å finne den følelsen så lenge.  I går fant æ den.

Sorg kan man føle for mye.  Det som e mista, det man ikke lenger mestre å gjøre. Æ har hatt gått igjennom sorga fordi æ mista jobben min, helsa mi, til en viss grad selvstendigheta mi og at æ ikke lengere klare å være sosial på samme måte som æ va før.  Men den største sorgen og savnet æ har hatt, e savnet av å være tilstede ute i naturen.  Ikke bare det å være ute i naturen for det har æ klart, men å være ute i naturen å føle den.  Sånn som æ gjorde i går.

Vi fikk mange fisk og mollkosa oss. Han Dizel (doggen vårs) va nok like lykkelig som mæ.  Det e blitt få tura på han å de hær siste åran.  Vi fiska i tre tima, men kjøreturen og gåturen opp uten hvile ble nok i meste laget for mæ.  Hodepina begynte å dundre, og turen ned ble hard.  Når vi kom hjem, hadde æ så kraftig hodepina at æ ble litt engstelig.  Nei æ va faktisk litt redd.  Æ tok paracet og sa til David ” hvis den blir verre nu, trur æ vi må ringe legen”  Æ gikk å la mæ og sov en times tid.  Når æ våkna va den borte.  Det va nok bare fatiquen som kicka inn.

Ingenting kan ta fra mæ gleden æ opplevde i går.  Å slettes ikke ei hodepina eller den jævla fatiquen!  Men æ har lært at neste tur, skal paraceten være med i sekken!

Æ va bare nødt til å dele den hær opplevelsen med dokker.  Æ e så lykkelig!  Pus e fuckings lykkelig 🙂 🙂 🙂

Landbruksskolen og mamma

 

Som 16åring så rømte æ hjemmefra.  Eller æ dro på skole.  I teorien så rømte æ.  Vekk fra ei mor som va kreftsyk, strålebehandling, cellegift og alt det andre som følge med en sånn alvorlig sykdom.  Æ søkte mæ på landbruksskole, og kom inn i Trønderlag.  Dagen før æ reiste va æ på besøk hos ho mamma på sykehuset.  Ho hadde fått spredning av kreften fra kne, til lunga, nyra og sikkert andre organa som æ ikke huske.  Ho va på sykehuset fordi ho hadde vært gjennom en operasjon.  Ho lå på oppvåkning eller intensiven,  det huske æ ikke.  Det æ huske e at æ va innom for å si hade til ho.  Ho gråt og klemte mæ og sa ” lillegullet nu må du ta vare på dæ sjøl”  Æ ga ho en klem tilbake, men kunne ikke komme mæ fort nok ut derfra.

Ho skjønte jo selvfølgelig at det antagelig va siste gang ho så mæ.  Det skjønte ikke æ.  Eller kanskje æ gjorde det, men æ va flink å fortrenge.

Så æ reiste til Kolvereid på en hyper kristen landbruksskole.  Bodde på internat med masse ungdom fra hele landet.  Æ stortrivdes.  Selv om dem febrilsk prøvde å omvende de som ikke va veldig kristen til å bli det.  Det va bønnemøta, og lovnad om helvete hvis man ikke levde etter det bibelen sa.  De fleste av oss fant oss nu i det.  Dem  måtte nu bare jamre, vi levde nu som vi alltid hadde gjort.  Festa og kyssa med guttan 😉  Vi hadde det trygt, fikk mat og ble ivaretatt.

Æ snakka med ho mamma nån gang på telefon.  Ikke ofte.  For æ hadde behov å ha avstand.  I Oktober samme år som æ va begynt på skolen stod æ i telefon automaten ( ja æ e såpass gammel at æ levde når dem eksisterte).  Æ ringte å ringte.  Syns det va rart at ingen tok telefon.  Æ viste jo at ho va dårlig, og at hjemmesykepleien va innom flere ganga om dagen for å gi ho smertestillanes.  Så dem va hjemme.   Æ ringte sikkert 7 gang før nån tok telefon.  Det va ei fra hjemmesykepleien som tok telefon.  Æ skjønte det med det samme æ hørte stemmen hennes at nå va skjedd.  “Vent litt Sølvi så skal du få snakke med far din”  Ho mamma va død.

Æ knakk selvfølgelig sammen i telefonboksen.  Nu va dagen som æ hadde frykta i så mange år kommet.  Ikke bare frykta, for det hendte at æ håpa at ho skulle dø.  Så det kunne være over.  Endelighet.  Ikke mer uvisshet.  Husmora og ei venninna kom å henta mæ.  Husmora gråt, æ gråt.  Nei æ hylskreik.  Vi dro opp til huset hennes, og ho begynte servere mat!  Akksom mat e det man treng når man har en krise?!  Vi satt der rundt stuebordet.  Å grein.  Ho reiste sæ opp og sa ” Sølvi,  æ vil spille en sang til dæ”  Ho satt på Bjørn Eidsvåg ,Eg ser.  Til og med i dag når æ høre den sangen tenke æ på den dagen.

På flyet hjem va æ i godt humør.  Helt til vi landa i Kirkenes.  Da kom virkeligheta inn på mæ.  Etter nån daga spurte han pappa mæ om æ ville se ho mamma.  Han ville ikke at æ skulle det, men æ ville.  Så vi dro ned på begravelsesbyrået.  17 år gammel, og æ så mitt første lik.  Det ligna ikke ho mamma.  Dem hadde tatt negelakk på ho, og det syns æ va helt feil.  Æ trur til og me den va rød.  Mene bestemt at ho hadde leppestift  på.  Ho va kald, og stiv.  Selvfølgelig ho hadde vært død i flere daga.  Det føltes ikke ut som det va ho.  Det va bare et skall. Uvirkelig, at æ aldri mer skulle få snakke med ho.

Æ huske ikke så mye av begravelsen og alt det som følge med et dødsfall.  Igjen så e æ en jævel på å fortrenge.  Æ dro tilbake til skolen, og prøvde å leve som før.  Å det klarte æ på et vis.  Dro hjem til jul, og syns det va helt jævlig.  Ho mamma va jo limet i familien,  den som ga omsorg, som va der for oss.  Jula uten ho va ikke jul.  Mulig det e derfor æ ikke e så glad i jula?

Æ gjorde mæ ferdig med første året på et vis.  Kom hjem og jobba i et fjøs på sommern, og dro tilbake til landbruksskolen på høsten for å starte agronom utdanninga.  Den jula, dro æ ikke hjem,  Men fikk låne ei leilighet av en av læreran og feira jul aleina.  Fattern hadde fått sæ ei ny dama, og æ hadde ikke lyst å komme hjem å se ei ny dama i huset våres!

Æ hadde ei fin jul aleina.  Det va ikke trist i det hele tatt. Mulig æ har fortrengt det å. Æ  huske i alle fall at æ kosa mæ med god mat ( pølsa og makaroni) og slappa av på en tom landbruksskole.  Helt tom va den jo ikke, for de fleste av læreran bodde i hus og leiligheter på skoleområdet.

Evnen til å fortrenge, kan man jo diskutere om det e bra eller ikke.  Spør man en psykolog, vil han nok si det e ikke hensiktsmessig.  Fordi kroppen huske, selv om hodet kanskje ikke gjør det.  For mæ har det redda mæ mer enn en gang.  At æ har evne til å stenge av når ting e svart.  Å når æ e klar for det, bearbeide æ det æ har opplevd litt å litt.  Det e ikke alt æ gidd å bearbeide.  Nå syns æ e helt  på sin plass at det e fortrengt, fordi nån følelsa e rett og slett for vond å huske.  Æ brukte og bruke fortsatt humor til å komme mæ gjennom vanskelige ting.  Ikke for å spøke det bort, og bagatellisere men fordi det gjør det lettere.  Det hjelpe faktisk mæ å se livet fra en litt humoristisk side, og ikke bare ta innover sæ alt som e trist og leit.

Nu klarte ikke å fullføre skolen.  Livet va blitt litt for kaotisk, så æ slutta skolen like før æ skulle ta eksamen.  Dømmen om å bli bonde ble ikke realisert.  Å det va kanskje like greit.  Æ va hjemme ei lita stund, og så rømte æ igjen.  Den hær gangen til Oslo.  Men det e ei anna historie.

 

 

 

Det kunne vært værre..

 

Den strofen har æ hørt sånn 1 millioner ganga.  Jepp, æ kunne vært lam, hatt afasi, vært hjernedød.  Vært død.

Når æ har en ræva dag, blir æ bare provosert når nån kommer med den strofen til mæ.  For på dårlige daga, så kan ikke livet bli mye verre.  Det e i alle fall  sånn det føles.

På de dagan der selv tannpussen føles som om æ bestige Mount Everest, der klikkinga fra datamusa til samboeren min føles ut som  kniva i hodet, der smertan og stivheta i kroppen tar overhånd, de dagan hjelpe det ikke å tenke at det kunne vært verre.  Heller ikke de dagan æ savne jobben min, og det sosiale livet æ hadde før.  De dagan æ ikke klare å være positiv.  For det skjer at selv æ som i utgangspunktet e veldig positiv blir lei, og syns alt e dritt.

Av og til skulle æ ønske at folk som “bagatelliser” plagan mine, kunne kommet inn i kroppen min å følt det æ føle.  En times tid.  Så kunne vi hatt en samtale om at det kunne vært verre.

Æ e jo klar over det.  Det har jo vært verre.  Mange har det mye værre enn mæ! Men å “trøste” nån med den strofen , blir litt som å si til nån som har mista et barn, ” men du har jo en til”  Eller nån som har måtte amputerte en fot, ” du har jo heldigvis en til”.

Æ skjønne jo det at folk mene godt med å si det. Trøste litt, eller få mæ til å se det positive i det. Kanskje e æ litt hårsår?  Eller kanskje æ bare e et menneske som blir litt lei innimellom.

For det finns ikke nå verre enn å få livet totalt forandra fra det som man e vant med.  Det tar en evighet å bygge sæ et nytt liv.  Å det e knall tøft!