RehabLos

I høst fikk æ en telefon fra ambulant rehabiliteringsteam.  De folkan som va mine viktigste støttespillere når æ ble ramma av hjerneblødning.  Æ ble spurt om æ hadde lyst til å være med på et forskningsprosjekt i regi av UNN.  Æ e jo litt som ho Pippi, og tenkte med engang ” det har æ ikke gjort før så det klare æ sikkert”.

Æ sa selvsagt ja.  Tenke at æ har masse kompetanse.  På begge sider.  Fra helsevesenet og som pasient.  Men ka hadde æ sagt ja til?  Selv nu,når æ skal forklare folk ka æ e med på, så må æ åpne mailen å lese.  Ka går det hær ut på?

Målet med RehabLos-prosjektet er å utvikle en ny og innovativ rehabiliteringsmodell med sikte på å styrke arbeids- og samfunnsinkludering for voksne med ervervet hjerneskade.

På Norsk, sånn som æ forstår det, e ka må til for at æ skal kunne fungere.  Bli selvstendig.  Kunne være sosial og delta i samfunnet.  I arbeid, eller på fritid.

Det som va tydelig etter vårt første møte, e at rett etter skade, det første året så e det masse hjelp å få.  Rehabilitering, fysio, logoped, etc etc.  Når den akutte fasen e over og man har kommet hjem, så e det ingenting.  Med mindre man sjøl ber om det.

Æ har jo vært på rehabilitering en til to ganger hver år.  Å har hatt ambulant rehabiliteringsteam i ryggen i tre år.  Masse hjelp har æ fått.  Men det e æ sjøl som har bedt om det.  Ikke en gang har fastlege foreslått at æ kan dra på rehabilitering.  Sunnås va det amb, rehabteam som foreslo.  Min lege hadde aldri sendt nån til Sunnås.  Å ho har lang fartstid som lege.

Så det virke som det e veldig tilfeldig kem som får hjelp.  Å sånn kan det ikke være.  Kor hadde æ vært i dag uten mine rehabiliteringsopphold?  Hadde æ fungert?  Æ som knapt fungerer selv etter all hjelpen æ har fått!

Når man får en hjerneskade så kan det ta lang tid før det blir tydelig korsen utfall man har fått.  Ofte e man ikke selv klar over korsen problemer man har.  Lite selvinnsikt.  Kanskje har man så mange fysiske utfall, at de kognitive skadene ikke kommer tydelig frem.  Det tar år.  År å bli kjent med sæ sjøl.  Sitt nye jeg.  For man blir forandra etter en hjerneskade.  Nån store forandringer og nån små.

Æ trur det e veldig viktig at man kommer inn på flere rehabiliterings opphold som går over flere uker.  Sånn at man kan bli observert og kartlagt på en god måte.  Fastlegen kan ikke kartlegge i løpet av 20 minutter.  Hjemmesykepleien kan heller ikke det.  Kanskje har man en god dag, eller et godt øyeblikk de minuttene dem e innom hjemmet.

Det må et tverrfaglig team inn.  Fordi en hjerneskade e så kompleks.  Å ramme så forskjellig.

Æ tenke ofte på det.  Kor hadde æ vært hvis det ikke va for all min kompetanse.  Hvis æ ikke hadde vist korsen hjelp som finnes.  Og korsen æ kunne få det.

Vi har et jævla godt helsevesen i Norge.  Men det e ikke tvil om at enkelte ting kan vi få til bedre.  Når det kommer til ervervet hjerneskade så trenge vi et bedre system.  Som fange opp ka som skal til for at man skal kunne fungere på en god måte.

Omtrent 40 personer får slag i Norge hver eneste dag.  Det e ikke lengere enn “gammelmanns sykdom”  Siden 1990 ser man at flere og flere yngre rammes.  Selv barn.  Småbarnsforelder.  Unge voksne i tjueårene.  Yrkesaktive.  Å få et slag gir store konsekvenser.  Ikke bare for den som blir syk, men for hele familien.  Ka skal til for at man ikke havne utenfor samfunnet?  Korsen hjelp skal gies?

Det e spennanes og være med på det hær.  Interessant.  Lærerikt.  Resultatet av prosjektet får æ vente i spenning på.  Vi har fortsatt ei samling igjen.  Så skal de lærde finne ut av all informasjonen som e kommet frem.  Det hær føle æ e viktig å være med på.  Kanskje kan det hjelpe de som kommer etter.  Nån av de 12-14 tusen som hvert år rammes av slag.

Nu skal æ ut på Nordlysjakt i -27!  God helg fra Paradisubukta 🙂

 

Dritt hjerne!

Det går all for lang tid mellom bloggan mine.  Det e ikke fordi æ ikke har nå å skrive om, æ trur æ kunne blogga hver eneste dag.  Mye av det æ skrive, poste æ aldri.  Nån gang skrive æ kun for mine egne øya.  Andre ganga har æ lyst å dele.  Å nå bør man ikke dele.  Uansett kor lyst man har.

Før æ poste, bruke æ tid på å lese igjennom.  Gjerne flere ganger og over flere daga.  For å dobbelt og trippel sjekke at æ har fått frem det æ vil si.  Skriving har vært og e balsam for sjela mi.  Æ tenke ofte på kor vanskelig det va i begynnelsen.  Å sitt foran skjermen og konsentrere sæ.  Det krevde en masse.  Det va og mye frustrasjon.  Fordi æ måtte lære nå nytt.

Det e så jævla vanskelig for mæ når æ skal sette mæ inn i nye ting.  En ny telefon, et nytt program, uansett ka så kreve det mye av hodet mitt.  Æ blir gjerne veldig frustrert.  Av og til forbanna.  Nån gang ende det i tårer også.  Trur det e fordi æ føle mæ som en retard når det skjer.  Når æ feks ikke skjønne korsen mine nye earpods funke.  Å det e jo ikke fordi æ ikke kan lese.  Men når æ har bruksanvisningen i handa og det e mye informasjon så går hauet i stå.

Det kan gå helt fint i starten.  Trykke på rette knapper, og så går det gjerne til hlveeete.  Da har æ gjerne trykke for fort, feil knapp, sagt ja til nå æ burde sagt nei til , skrevet inn feil passord 14 ganger for mye eller gud vet ka.  Det e fkings frustrerende!  Det e det.

Gubben som har levd en del år sammen med mæ.  Både før å etter skade, han merke.  Han ser når det går galt.  Gjerne lenge før æ merke det.  Av og til så prøve han å begrense “skadeomfanget”.  Altså frustrasjons utbruddene mine.

Det skal ikke være lett.  For æ blir gjerne mer irritert hvis han prøve å overta det æ fikle og streve med.  Om det e å logge mæ inn en eller anna plass.  Eller få min ny kjøpte robotstøvsuger til å virke.  Vi snakke om ei dame som har vært veldig selvstendig siden ho va pittelita!  Som har vært alenemor med full jobb og 2 utdanninger.  Vi snakke om ei som har klart alt!  Skrudd sammen ikeamøbler.  Skifta dekk på egen bil.  Æ har klart alt!! I allefall nesten alt.

Jo det e frustrerende.  Når æ ikke klare å sette mæ inn i en nykjøpt telefon uten hjelp.  Det e rett og slett fette frustreranes.  Dritt hjerne til tider.

Å når æ skjelle ut hjernen min for at den ikke funke som æ vil at den skal, så må æ påminne mæ sjøl om nå.

i 2015 kunne æ ikke koke egg.  Uten fare for å brenne ned kåken.  Æ kunne ikke resonere mæ frem på nye plassa.  Selv på kjente plasser kunne æ bli lost in space.  Æ kunne ikke logge mæ inn i nettbanken.  Æ glemte nå heele tida.  Av og til så glemte æ tida.  Mandag va gjerne torsdag.  Juni va gjerne august.

Så dritt hjernen min e ikke så dritt.  So what om æ streve med å lære nye ting.  So what!  Æ har kommet så jævla langt.  Lengere enn nån ville tru den dagen æ våkna opp av koma.

Joda hjernen min e skada.  Den streve med en del ting.  Hakke litt.  Heng sæ opp.  So what!  Det finnes da værre ting hær i livet gjør det ikke?  Fuck nye telefoner.  Fuck bruksanvisninger!  Æ lære jo dem.  Etter hvert.  Etter litt banning.  Mye frustrasjon.  Og litt tid.

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

Tilbake til min Verden

Ro.  Det e det æ sitt å kjenne på nu når æ e tilbake i Paradisbukta og endelig kan ta morrakaffen på kjøkkenet igjen.  Æ e jo blitt avhengig av stillhet og ro, og e det en ting som Paradisbukta har mye av, e det akkurat det.

Men for mye av en god ting, kan også være skadelig.  Det har æ jo egentlig skjønt, men ikke helt klart å gjort nå med.  For selv om æ trenge ro og stillhet, så kan det være rimelig hardt for kroppen  Æ trenge også å være mer sosial.  Æ trenge også å øve hjernen min på å takle bråk og impulser.

Alt det hær har æ vist hele den tia æ har vært syk.  Og i gode perioder så har æ vært kjempeflink.  Det e når de mindre gode periodan kommer æ faile litt.  For når æ e i zombie land aka fatiquen e sterkt tilstede, så unngår æ.

Av den enkle grunn at alt blir værre.  Men saken e at fatiquen også blir værre hvis æ blir for mye i ro!  Alt blir værre hvis æ ikke klare å være aktiv i en eller anna form. Den gode siden med å ikke bli helt zombie, e at æ kommer mæ fortere hvis æ bare ikke stoppe opp. Så æ har en jobb forran mæ.  Men æ e ikke aleina.

Gubben e full av optimisme for som han sa når æ snakka med han i telefonen” Æ høre at du e dæ sjøl igjen”.  Så når han kommer hjem, skal vi legge slagplan.  Korsen holde på den fine flyten æ e i nu!

Det blir ikke enkelt, i know.  Men å legge en energiplan e fan ikke for amatøra.  Å e det en ting æ e kan mye om så e det energi!!  Eller mangel på den…

Det e en evigvarende runddans å leve med fatique.  Mye å tenke på.  Planlegge.  Ikke for mye.  Ikke for lite.  Ikke tren for hardt.  Ikke tren for lett.  Snu i tide når du e ute å går tur, selv om du har en god dag.  Det e det aller aller vanskeligste e å ikke ta helt av.  Hvis man har en god dag.  Eller små blaff av forhøya energi.  Holde igjen.  Det e det vanskeligste.

Så nu e æ hær.  Tilbake til min verden.  Min verden som består av å balansere.  Mestre.  Det å leve med alvorlig fatuiqe.  Æ lyg hvis æ sir det e enkelt.  Det e fan så vanskelig.  Selv om man har all verdens verktøy og gode strategier, så e det fan ikke enkelt.

Men igjen så har æ håp, og en forsiktig optimisme i mæ.  Tanker som “æ gir opp, det nytte ikke” har forlatt mæ.  Min deilige stahet e kommet tilbake.  Æ fortelle mæ sjøl “babystep Sølvi, babystep!”  Å begynne på nytt.  Har æ en dårlig dag, så går æ til postkassa og tilbake.  En litt god dag, ja da kan æ gå til krysset og tilbake.

Livet vi har fått utdelt skal jo leves.  Alle æ kjenne slite med nå. Alle! Et eller anna som kan gjøre dagen vond og vanskelig.  Det gjelde bare å finne en ting som kan gjøre dagen litt bedre.  En liten ting.  Som får munnvika til å gå oppover.  Eller som får vanskelige tunge tanker til å ikke sette sæ fast.  Som får kroppen til å fungere bedre.  Som gjør at hverdagen føles bedre.  For livet består jo mest av hverdager gjøre det ikke?

Nu skal æ jobbe.  Brette opp arman.  Rette ryggen.  Æ skal klare det!  Alternativ finnes ikke.  Its my life!  Face it!  Lev det!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Siste innspurt!

Ei lita uka til æ vende næsa hjemover igjen.  Fire uker går fort!  Det har vært nydelig å være hær i Alta.  Nydelig, artig og jævla slitsomt, men gud så glad æ e for at æ i det hele tatt for hit.

Som alltid så merke æ æ godt forandringen som skjer.  At sumpmyra ikke e så tung å trø i lengere.  At bly loddan på kroppen min ikke e så tung å bære lengere.  Hjernen min fungere også bedre.  Reaksjonsmønster, tankegang etc.  Alt glir lettere.  Hjerne tåka som også blir forsterket når fatiquen e ille, ja den e fan letta den å.

Men det aller viktigste e at humøret mitt e blitt lettere også!  Det heng jo i hop.  Det fysiske og det psykiske.  Skulle ønske at vi slutta og dele kroppen opp.  Vi e ett.  Man har ikke god fysisk og psykisk helse.  Eller dårlig.  Hodet og kroppen e ett!!   Selvsagt påvirke det hverandre.

Den hær gangen har æ hatt hjelp av en veldig god fysioterapeut.  Ikke bare har ho hjulpet mæ å komme i gang igjen, men ho har også vært en god hobby psykolog.

Det e nå med det, at man blir sett og forstått.  At man ikke trenge å forklare så mye.  Æ hadde en dårlig dag den hær uka.  Men æ møtte opp til timen med fys.  Tenkte med mæ sjøl at nu e æ hær.  Har kun mæ sjøl å tenke på, så æ må prøve.  Etter 5 minutter, så lukka æ øyan mens æ lå på matta. ” Gi mæ et min sa æ”.  Ho så på mæ, og æ sa “æ må bare prøve å blokke litt”.  Kor ho spurte om æ va så utmatta i dag at æ måtte blokke.

Tåran spruta mens æ nikka.  Vi avbrøt timen, og tok oss heller en prat.  Det va frustrasjons tåra.  For æ kjente at det va ikke nå å hente.  Fra dypet i mæ.  Det va tomt, og batteriet blinka febrilsk på rødt.

Av og til, så nytte det ikke å prøve å overse signalene.  Av og til så må æ lytte.  Bare hvile.  Sånn e det.  Sånn vil det fortsette å være.  Kanskje for alltid.  Kanskje blir æ en dag frisk.  Men det vet ingen.  Æ kjenne at det e greit.  Sånn hær e livet mitt.  Å det må æ leve med.

Men det e nydelig.  Å kjenne at æ fungerer igjen.  I dag felte æ nye tårer, og tenkte på de siste måneder.  Kor jævla tungt det har vært.  Kor æ har kjempa og kjempa.  Og vet du ka?  Æ vant!  For æ e hær fortsatt.  Æ har ikke gitt opp!  Æ leve!  Bevege mæ.  Puste.  Smiler.  Ler.

Livet dokker.  Livet e en berg og dalbane.  Nån gang e det vidunderlig.  Nån gang helt ræva.  Men en ting har æ nu lært.  At hadde det bare vært vidunderlig, så hadde æ ikke satt pris på det.  Ikke på samme måte som æ gjør nu.

Nu skal æ inn i den siste uka med trening.  Så e det hjem til Paradisbukta og doggen!  Elsklingen e i England for første gang på 2 år.  Kan levende forestille mæ kor lykkelig han e.  To år uten å se ungan sine.  To år!!

Hverdagen min e blitt litt bedre.  Æ har fått påfyll av energi, mot og håp.  Nu skal æ jobbe på egenhånd til æ skal tilbake til Alta i Mars engang.  Æ e ei heldig kvinne.  Ber man om hjelp, så får man det.  Ikke vær redd for det.  Løsninga på det meste finnes der ute.

Klem fra mæ 🙂

 

 

 

Som Fugl Fønix!

De siste 2 måneder har æ hatt det tungt.  Jævlig tungt.  Æ har mista håpet mitt.  Om at æ skal klare å få en god hverdag.  God nok.  Bedre enn nu iallefall.  Bli bedre.  Ha det bedre!

De som kjenne mæ godt har jo skjønt det.  Æ har ikke vært aktiv på fb, bloggen eller i det sosiale livet.  Nu e æ jo ikke så inni hævletes sosial i utgangspunktet, men det e blitt mindre.

Det e blitt mindre av det meste.  Å når man i utgangspunktet har minimalt med aktivitet, så blir konsekvensene større.

Formen min har vært i bånn.  Humøret deretter.  Æ har vært mye lei mæ.  Grått mye.  Banna mye.  Æ har rett og slett gått på en smell!

Det koste mye.  Det koste enormt med energi og krefter og leve med fatique.  Å i sju år så har det gått rimelig greit.  Selvsagt har det vært små og større brakedown og utfordringer.  Ofc.  Æ e jo ikke laga av diamanter heller.  Men æ har bestandig hatt håp.  Og en amazing stahet.  Som har holdt mæ igang.

Helt til nu.  Æ klare ikke lengere å piske mæ sjøl.  Pushe. ” Du klare, bare prøv”.  Det ble plutselig bom stopp.

Æ våkna i slutten av Juli, til nok en tåkedag.  Fatique tåka, sumpmyra som omgir mæ og alt æ gjør. Som av og til sluke mæ helt.  Å sa til mæ sjøl ” Oki, kroppen vil ikke.  Hodet sir du e utmatta og utslitt og trenger hvile, ja så fan hvil da!  Æ gir opp!”

August sov æ. More or less. September også. En ting e nu sikkert, fatiquen blir ikke mye bedre av å sove.  Nei alt ble værre.  Det finnes ingen quick fix for fatique.  Å gi opp e heller ikke løsninga.

Men av og til så tenka æ at det e sundt med en brakedown.  Å havne helt i kjelleren.  For har man nån gang vært der, så merke man godt når man begynne å klatre opp igjen.

Æ e i Alta.  På opptreningssentret.  Har vært hær ei uka.  Takk Gud sir æ bare.  Neida æ e ikke deprimert.  Hadde æ vært det hadde æ ikke forre hit.  For sure.  For æ ønske jo.  Æ ønske å være i aktivitet.  Æ har lyst til så mye.  Det e bare det at kroppen min ikke klare.

Nu har æ atter en gang kommet i gang.  Med forsiktig trening. Æ har god hjelp og flotte folk rundt mæ.  Å i dag kjente æ et fornya håp inni mæ.  Om at det kan bli bedre.  Hverdagen min.  Æ klare jo mye.  Æ mestre en masse.

Æ må la mæ sjøl få lov til å sørge litt innimellom.  De dårlige dagan kommer.  Men det kommer også gode.

Æ føle mæ som Fugl Fønix.

 

Æ e begynt oppstigninga.  Æ trur æ e i ferd med å forandres. Det skjer nå.  Æ ser fremover igjen.  Æ har håp igjen.  Æ skal klare det hær!  Det e tross alt bare æ som kan leve livet mitt 🙂  Og ingen kan leve det så godt som æ kan!!  Æ har masse erfaring.  Æ vet ka som skal til.  Joda æ kjenne mæ sjøl ganske så godt!

Klem fra mæ til dæ!

Det e jo bare!

Det e ei setning som sies ofte.  Og for mange så e det bare.  Å reise sæ opp, gå ut å klippe gresset, lage middag eller andre hverdagslige aktiviteter som vi tar som den største selvfølge.  At det bare e å gjøre.

Etter mitt hjerneslag så e det ingenting som e bare lengere.  Ingenting æ gjør, går av sæ sjøl.  Det ligge en masse arbeid i hver eneste lille ting æ gjør.  Ikke bare e det tungt å utføre, men det kreves masse for at æ i det hele tatt skal komme i gang.

Æ trur at hvis det ikke hadde vært for det faktum at æ e jævla sta, og ganske klok, så hadde æ blitt liggende.  Hele dagen.  I senga eller på sofaen.  Ikke for at æ hadde gitt opp, men fordi æ ikke hadde gjort arbeidet æ må.

Æ leste nettopp et innlegg om ME.  Der forskere har funnet ut at kognitiv behandling kan hjelpe på ME.  Det va ganske mange kommentara om at det va bullshit, og at man ikke kan tenke sæ frisk.

Hadde vi spurt munkene i Tibet, så trur æ dem hadde vært enig med forskeran.  Æ sir ikke at kognitiv behandling kan gjøre folk frisk. Tho e æ overbevist om at man kan få det bedre! Og det e et stort MEN.  Når man blir syk, så e de fysiske plagan en del.  Man blir ikke fysisk syk, uten at man påføres et eller anna psykisk.  Det e umulig, siden hjernen våres e det viktigste styrende organet vi har.

Det e hjernen vår som fortelle hjerte at det skal slå.  Eller kor fort det skal slå.  Det e hjernen våres som lar oss tenke.  Å nu til sakens kjerne.

Før æ skal gjøre nå, så må æ jobbe med hjernen.  Kroppen min vil jo ikke.  Æ e utmatta 24/7 og har en kropp som helst vil at æ skal ligge.  Det beste kroppen min vet e å sove.  Selv om det ikke hjelpe nevneverdig, æ får jo ikke mere energi av det, så drive hjernen min å sende ut beskjeder om at æ må hvile.

Idiot hjernen min skjønne ikke at æ e kommet mæ over det kritiske.  Æ e jo “frisk”, så det e ikke farlig om energien fordeles nu.  Så når æ feks skal gå en liten tur med Dizel, så bruke æ litt tid på tankearbeid.

Det hende titt og ofte at det ikke nytte.  At æ ikke klare å gjennomføre det æ vil.  Men det hende og titt og ofte at æ klare det.  Små seirer som gir mæ en ubeskrivelig lykkefølelse.  Og håp.  Om at det nytte og krangle litt med sæ sjøl.

Kognitiv behandling handle jo bla om å mestre, problemløsning, innsikt, håndtere tanker og følelser og ikke minst og bryte vonde sirkler.  Æ tenke det e en fornuftig behandlingsform når man har en sykdom eller skade som har en stor inngripende effekt på livet.

Æ trur også at en stor årsak til at æ føle mæ så bra etter at æ har vært inne på rehabilitering nån uker, e nettopp det at man får litt hjelp til å sortere i topplokket.  Til å se løsninger.  Å ikke minst finne ut kor skoen trykke.  Og ka æ kan gjøre for at livet skal føles litt lettere.

I løpet av de hær åran så har æ lært utrolig mye.  Æ huske godt den tida da æ sov 23 tima i døgnet.  Når æ kunne sovne av selv når æ hadde besøk.  Æ hadde kanskje fortsatt vært der i dag, hadde det ikke vært for alt arbeidet æ har lagt ned.

Alt det arbeide æ gjør i løpet av dagen.  Det har gitt resultater.  Æ har fortsatt daga der æ sitt i min usynelige rullestol.  Det e daga der æ ikke klare nå som helst.  Men æ har også fått mange daga der æ klare.

Det nytte.  Det e håp.  Men det kreves  mye.  Det e ikke bare.  Det e ingenting som e bare.  Det e en fulltidsjobb.

Nu har forskere i Norge funnet ut at det e et kroppslig fenomen som føre til fatique.  Det e altså stadfesta at det ikke “bare e psykisk”.  Det e bevist!  Nu holde æ pusten for at dem klare å lage medisin.  En slags betablokker som blokke hjernen å sende ut signaler om å hvile!

I mellomtida får æ fortsette å jobbe med mæ sjøl.  Æ nyte de små blaff av energi æ føle, gråter av lykke når æ klare å gjennomføre nån av mine små mål. Gråter av frustrasjon av og til og føle mæ oppgitt til tider.

Å leve med fatique e sannelig ikke for amatøra.  Nå av det aller vanskeligste e at rullesolen min e usynelig.  Og ikke minst at det ikke bare e å….

God helg!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

Savn!

I går hadde æ dårlig samvittighet.  Æ måtte rett og slett riv litt kjeft på mæ sjøl!  “Se til helvete å løft blikket fra din egen navle og dine behov”.

Vi kjørte fra byen min kjære å æ.  Æ la merke til at han va litt stille.  Tankefull.  Litt ordknapp når æ spurte om nå.  Så æ spurte koffer han va så “grinat”.  Han sa han ikke va det, så æ svarte med at “jaja nåkka e det nu”  Litt snurt, som det bichen æ kan være når æ snur den sia til.

“I miss my kids”.  Æ trur det e første gangen æ har hørt han si det høyt siden Covid dritten slo ned som ei bombe.  David har ikke sett sine barn og sin familie på over 1 år!  Et år!  Det e lenge.  Det e jævla mange daga.

Æ har jo skjønt det.  At det har vært tungt.  Kan jo forestille mæ det.  Æ savne jo min egen unge hver eneste dag.  Men å får nu iallefall treffe ho jevnlig.  Han har ikke fått se sine og gitt dem en klem.  Vi e nu gått inn i det andre året!

Så når vi kjørte hjem så tok æ handa hannes.  Sa at æ skjønte det.  Prøvde å være optimistisk med å si at han sikkert ville få vaksinen ila sommeren.  Og at kanskje han kunne reise til England til høsten.

Et lyspunkt e at mora og søstra har planlagt å komme hit i slutten av Juli.  Dem e fullvaksinert, og med mindre det e nå karantene hotell lover som blir pålagt, så kommer dem hit.  Æ krysse det som krysses kan for at alt går som planlagt!

Æ har fortsatt dårlig samvittighet.  Det e så jævla lett å bli navlebeskuende når man slit med sin egen helse.  Man legge så godt merke til sine egne behov og ønsker.  Æ trur æ vil gå så langt at æ sir at man sette sæ sjøl i første rekke.  Ikke så rart når man tenke på det.  For det kan være altoverskyggende når man slit.

Desto mer viktig e at man tar en timeout å tenke over det.  Så man blir klar over det.  Kun da kan man gjøre nå med det.  Gjøre nån korrigeringer.  Vi e to.  Det e ikke bare mæ.  Ikke bare mine behov.

Æ har bestemt mæ for at æ skal ha David som hovedfokus en periode.  Gjøre alt æ makte for at han skal få letta sorgen og savnet av familien sin.  Prøve å gjøre dagan hannes god.  Ikke bare min!

Ha en nydelig dag!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

Just a lill bit psycko..

Vi har vell alle hatt de der øyeblikkan.  Når man plutselig ser sæ sjøl fra et fugleperspektiv å tenke ” åjaa, nu va æ litt psyko?”.

Æ har jo hatt de øyeblikkan hyppigere siden æ fikk mine hjerneskader.  Å sånn helt egentlig e det flott å ha nå å skylde på de gangan man klikke i vater for små å større ting i livet.  Ha ei god unnskyldning liksom.

I går hadde æ et sånt øyeblikk igjen.  Å mens æ kjørte hjem fra byen i dag så reflekterte æ over gårsdagen.  Ka skjedde.  Koffer skjedde det.  Å korsen løse det?

Det hele starta med at vi gikk tom for internett.  Siden vi bor i Gokk, så bruker vi mobilt bredbånd.  Svine dyrt e det, men e man nerd å gamer så e man det.  Da e man avhengig av godt internet.  Å plutselig så va det ikke godt.  Det va ikke nett i det hele tatt.  En rask sjekk på Telenor appen, så skjønte æ jo koffer.  0 gb igjen.

Nu skjer det jo fra tid til annen.  Så det e ikke nå stress.  Enkelt å fylle på fra appen.  Et klikk å så e det i gang i igjen.  Men i går ( kanskje pga fullmåne?) så kom det bare opp ei melding ” ops noe gikk galt, forsøk igjen”.

Æ e jo ikke såå utålmodig, men etter æ hadde prøvd 14 ganga så kokte det i toppen.  Alle varsel lampan begynte å blinke.  Det samme gjorde nok gubben å, for han kjenn mæ såpass godt at han viste ka som kom.  Vi i fra Nord, vi kan å bannes.  Å etter hjerneblødninga mi så har æ , ja korsen skal æ si det, lettere for å si riktig så stygge ting.

Æ slengte telefon til helvete, eller på gulvet.  Nu overdrive æ igjen.  Men heldigvis så e den godt polstra så den knustes nu ikke.  Æ gikk nån runda rundt i huset mens æ sang nån salmer som ikke nødvendigvis passe sæ i kirka..

David prøvde nu sæ med et forsiktig ” ikke nå å stresse over” strofer, men han skjønte vell fort at hær va det ikke innkommende signala hverken på mæ eller internettet.

Æ bestemte mæ for å ringe jævlan.  Siden dritt appen ikke virka.  Nå som å for så vidt ikke e nå problem.  Æ e jo rimelig oppegående å høyt fungerende tross hjerneskader.

Etter to minutter i telefon, blinka ikke varsel lampan lengere, dem ulte.  Ikke nok med at det va 10 minutter kø for å komme igjennom, men æ va nødt til å sitte å høre på en helt for ræva dårlig pause musikk på delerium.

Ka fan e vitsen?  Kan nån forklare mæ koffer det ikke kan være stille mens man står i kø?  Ka fan slags glup jævel har bestemt at vi har et behov for å høre hysterisk musikk i 10 minutter når man skal ha hjelp med et eller anna problem?!

Telefon fikk sæ en ny luftetur, og æ kjente at æ va seriøst i ferd med å klikke.  Doggen sprang på neglan over golvet å prøvde å finne ei trygg havn, og da forsvant tålmodigheta fra min kjære også.

” Nu må du fan skjerpe dæ!  Han sa det jo på Engelsk ofc, så det va vell mer “Wtf, calm the fuck down”.  Før han tok opp telefon og gikk på rommet å lukka døra.  Han håndtere pause musikk langt bedre enn mæ.

Langt om lenge, nei det va vell 5 min, kom vi gjennom til Telenor og fikk vite at dem hadde tekniske problemer og at det kunne ta litt tid.

Ætter fire røyk og en time på sofaen med tv titting hadde kroppen og hodet roa sæ igjen.  Men da va æ så sliten, at det ble tidlig kveld.  Gubben e nu heller ikke langsint, så han kom nu å la sæ lammi mæ, og vi e fortsatt gift.

Så når æ kjørte hjem fra byen i dag så tenkte æ nu over gårsdagen.  Høyt fungerende.  Æ e jo det.  Æ klare det meste.  E like smart som æ va før æ hadde hjerneblødning.  Æ vet jo det, har jo til og med papirer på det!

Men i går så ble alle de delan av hjernen  min som har skader trigga.  Tålmodighet, stress, støy, fatique.  I lag så , og på engang så blir det veldig tydelig at æ har nån skader.  Selv om dem ikke trenge å være så tydelig i hverdagen, så blir æ påminna betraktelig på det når det oppstår.  Stress..støy..å æ e sliten.

Korsen løse det?  Pust med magen å telle til ti virke ikke.  Æ har jo fått en del tips ka æ kan gjøre når det skjer.  Men det nytte ikke.  Når det skjer så har æ ikke innkommende kanaler.  Det bare koke over.  Så æ vet ikke korsen æ kan få bukt med det hær.  Det e vell kanskje nå som både æ, doggen, gubben, ungan og alle æ e glad i må leve med.

Heldigvis så e æ jævla sjarmeranes.  Og takk Gud for at æ har en god del positive egenskapa.  For hadde det ikke vært for dem, så e det ikke sikkert det hadde vært levanes å bodd i et trehus sammen med mæ!

Go helg 🙂

Klem fra Paradisbukta

 

Århundrets mor!

I dag e det 23 år sia æ ble mamma for første gang!   Og den eneste gangen.  Foruten om mine fire bonus barn.  Og Dizel.  Han e jo også babyen min.

For 24 år siden så bodde æ i Oslo.  Æ hadde roa festinga betraktelig.  Hadde minst to jobba, og livet bestod av venna, jobb og festing.  Joda æ festa fortsatt, men tok kun lovelige substanser da.

En dag våkna æ opp å følte av det va nå rart med magen min.  Det va ikke direkte vondt, men ubahag.  Sånn når man e skikkelig oppblåst og ikke får til å fjerte.  Prevensjon va et fremmedord for mæ.  Men æ va rimelig sikker på at æ ikke kunne bli gravid.  Hadde aldri brukt det, og vært i faste forhold, og kyssa en haug med froska, å ble ikke gravid.  Siden mine søsken spratt ut unga som rompetroll, så tenkte æ at æ sikkert va den i familien som ikke kunne få barn.

Men æ tok nu en graviditets test som va negativ.  Neste steg va å bestille time hos legen.  Han klemte og vridde mæ i alle retninger, og va sikker på at det va magesår æ hadde.  Huske ikke helt ka han anbefalte, men æ for nu på jobb igjen å levde som før.

Men det va nå med magen min.  Det va æ sikker på. Fredag kom, og æ å min beste venn hadde planlagt en fest.  Æ dro innom polet etter jobb, å tenkte æ sku ta en til test.  Just in case.  For det va nå rart med magen min.  Det viste æ.  Bare ikke ka.

Vell hjemme tok æ testen.  Æ trudde nu ikke æ va gravid, så æ kokkelerte litt og glemte nesten av testen.  Til æ kom på den igjen, å sjekka den.  Hei å hå, den viste jo at æ hadde nå i magen.  Æ trur æ tok 2 til samme ettermiddag.

Æ bælja og bar mæ.  Herregud ka fan gjør æ nu?!  Etter å ha roa mæ litt ringte æ bestevennen min, som svarte ” hælvete, kunne du ikke venta til mandag med å ta den”  Festen ble jo av åpenbare grunna avlyst.

Æ va i sjokk.  Virkelig.  Det va som æ va på utsida av mæ sjøl.  Æ va jo ikke i nå forhold.  Det va rett og slett et arbeidsuhell.  Æ kunne jo ikke bli gravid!

Æ bestilte time på Røde kors klinikken.  Forklarte om testen og at æ trudde æ va gravid, og at æ ikke viste ka æ skulle gjøre.  Altså beholde det eller ikke.

Æ hadde jo ikke det beste utgangspunktet for å bli mor.  Aleina, leide en knøtt liten leilighet, ikke fast jobb, eide ingenting anna enn nå bilda å litt kjøkkenutstyr, og hadde ikke akkurat god økonomi.

Så kom æ til gynekologen.  En nydelig eldre herremann.  Æ huske at han hadde chakramakra musikk i bakrunn, og en altfor hyggelig sykepleier lammi sæ.  Han tok ultralyd av lille og foklarte underveis.

Ja det e ikke i tvil at du har en baby hær sa han å smilte så varmt.  Det stod sikkert skrevet angst i fjerde grad i panna mi, for han ba mæ komme tilbake om ei ukes tid for å ta en ny prat.

Når æ gikk hjemover va æ rimelig sikker på at æ ikke va skikka til å bli mor.  Æ va nødt til å ta abort.  Det va ikke andre muligheter.

Aldri i mitt liv har æ sett så mange barnevogner.  Hvert jævla menneske æ møtte i gata, eller på trikken gikk og skjøv på ei barnevogn.  Det va som om universet prøvde å fortelle mæ nå.

Resten av historien skal æ gjøre kort.  Æ flytta hjem.  Fikk med god hjelp fra familie og venna “bygd” et rede, og for 23 år siden satt æ å feira min egen bursdag med rier.

21 april 1998 kom lille Ronja til verden.  Navnet fikk ho fordi ho så ut som Ronja røverdatter når ho ble lagt på magen min.  Når æ så ho inn i øyan va det som å se inn i en 1000 års gammel klok sjel.

Æ va forelska.  Dønn forelska.  Ho va perfekt.  Så nydelig.  Og gud så liten!

Før æ møtte David, så va det stort sett æ å Ronja.  Nån få froska va jo innom livet våres, men ingen seriøse froska.  Det va æ å ho, en familie som trødde til når det trengtes, og en haug med gode venna som gjerne passa ho, eller tok ho med på hyttetur så æ kunne få litt egentid.

Nei æ har nok ikke vært århundrets mor.  Det skal æ ikke skryte på mæ.  Æ har til dags dato ikke vært på et eneste foreldre møte.  Fordi æ hadde sånn sosial angst den tida.  Æ klarte ikke å bli “sperra” inne i et rom.  Æ har vært på et par avlsutninger, å nån få idrettsarrangement som ho har deltatt i.  Thats it.

Æ har hatt så fette dårlig råd, at æ ikke har hatt 50 kr å sende med så ho har kunne gått i bursdag.  Det har hendt at æ har fått brev fra kraftverket at strømmen blir kutta.  Æ har måtte gått de tunge stegan til sosialkontoret for å be om penga til mat.

Æ har røkt inne under vifta.  Drit egoistisk!  Æ har gjort en haug med feil de hær 23 åran.  Unga blir jo ikke levert med ei bruksanvisning.  Man lære mens man går løpet.

En dag ho dreiv å sang og fortalte mæ at ho skulle bli artist sa æ” Vet du Ronja, du e knallgod i turn.  Du har en sinnsyk god humor, veldig flink i Norsk, men sangstemmen den har du arva etter mamma din, og den e ikke så god”  Ho va dritfornærma å synes æ va den teiteste i hele verden.

Men ærlighet vare lengst, ikke sant?

Når æ ser på ho i dag, så vet æ at nå rett har æ også gjort.  Æ e ikke bekymra.  Æ vet at ho vil klare sæ.  Ho har en styrke som æ beundre.  En klokskap som man kanskje ikke burde ha i en alder av 23?  Ho e tøff!  Ho e snill.  Ho har masse empati.  Ho har masse god venna, har både IQ og EQ!

Ho e rett og slett skjønn.  Å gud bedre kor æ elske den ungen!

Gratulerer med dagne mamma sitt hjerte.  Ka hadde livet mitt vært uten dæ!

 

Det syvende året

I år e det faktisk sju år siden æ ble syk.  Æ snakka med min kjære om det på Fredagen.  Sju år David.  Sju år har gått, siden livet ble så forandra for oss alle i familien.

Det kunne gått riktig galt.  Æ kunne vært sju fot under.  Det e æ nu heldigvis ikke.  Å det e æ veldig takknemlig for.  Virkelig.

Men æ e sliten.  Sliten av å leve i ei sumpmyr.  Æ e lei. Fettelei.  For at det aldri blir bedre. Æ e så ufattelig lei av å være kraftløs.  Zombie.

Æ har det tungt.  Æ føle mæ litt oppgitt.  Æ går hær å grine og synes synd i mæ sjøl.  Æ har sorg og savn etter det æ har mista.  Den gamle mæ.  Sprudlanes av deilig energi.  Energi nok til å springe på fjellet, på fisketur, lange fine turer i naturen med doggen.  Energi nok til å være på besøk i timevis.  Skravle og flire.

Energi nok når æ våkne, å shine huset med musikk på full guffe.  Å enda ha energi nok til å få nå mer ut av dagen.

Æ føle den gamle mæ går å pushe den nye Sølvi.  “Kom igjen.  Du klare å ta han Dizel på en liten tur”  Kom igjen, ta frem støvsugeren å rydd litt”.  “Kom igjen Sølvi.  Det e lenge sia du har vært på beøk.  Ta dæ en tur”.

Nu e æ sliten av å pushe mæ sjøl.  Da kommer tåran.  Og oppgittheten.  Da tenke æ ” Ja so fuckings what at det kunne vært mye værre.  My life sucks, og æ drit oppi om det kunne vært værre.  Det e ille nok!!”

Det som fikk mæ over i den negative sprialen, altså den ikke lengere positive Sølvi, va at en koselig Lørdag førte til at fatiquen min tok fyr.

Lørdag hadd æ besøk av søstra mi.  Å ho kjenne mæ veldig godt, så det va null stress.  Bare kos.  Vi gikk oss en tur på formiddagen.  En litt lengere tur enn æ normalt går.  Men det va koselig.  Nydelig vær, og hundan va veldig lykkelig.  Så selv når æ kjente på kroppen at det holdt, så pressa æ mæ litt lengere.

Etter å ha slappa av å samla litt krefter va vi ute å grilla middag.  Nå som sjefskokken, altså min kjære stod for.  Æ satt bare på ræva rundt bålet og spiste og kosa mæ.

Etter middag gikk vi inn å så tv.  Æ lå på sofaen, og hadde en powernap under filmen.  Vi gikk i seng innen rimelighetens tid, og æ sov godt hele natta.

Søndag våkna æ totalt tom.  Som om æ hadde vært på nattevakt og en tre dagers fyllekula på en og samme tid.

Influensa følelse, smerter, hjernetåka, feberfølelse, hodepine.  Make my day!.

Utendørs hadde vi første vårdag.  Tshirt vær.  Gubben prøvde så godt han kunne å lokke mæ ut.  På sykkeltur, eller bare en liten gåtur.  Ute skinte sola, men inni mæ va det storm.  Frustrasjons storm.

Æ tilbringte 98% av dagen på soverommet.  Æ sov.  Å sov.  Tom, kraftløs.  På kvelden gikk æ ut å tok mæ en blås.  Sola skinte fortsatt.

Men æ satt der å så utover fjorden kom tåran.  Og sorgen over mæ.  Skal det fan aldri bli bra?  Skal æ aldri kunne kose mæ å leve normalt?  Skal æ aldri mer våkne å føle mæ hel igjen?

Skal æ slutte å håpe?  Lengte?  Skal æ bare godta at det e sånn hær det blei.  This is your life.  Lev det som best du kan.

Æ vet da fan.  Æ e motløs og rådløs akkurat nu.  Kanskje en kopp kaffe ute i sola får mæ til å endre the view på livet mitt?

Klem fra Paradisbukta.