De siste 2 måneder har æ hatt det tungt. Jævlig tungt. Æ har mista håpet mitt. Om at æ skal klare å få en god hverdag. God nok. Bedre enn nu iallefall. Bli bedre. Ha det bedre!
De som kjenne mæ godt har jo skjønt det. Æ har ikke vært aktiv på fb, bloggen eller i det sosiale livet. Nu e æ jo ikke så inni hævletes sosial i utgangspunktet, men det e blitt mindre.
Det e blitt mindre av det meste. Å når man i utgangspunktet har minimalt med aktivitet, så blir konsekvensene større.
Formen min har vært i bånn. Humøret deretter. Æ har vært mye lei mæ. Grått mye. Banna mye. Æ har rett og slett gått på en smell!
Det koste mye. Det koste enormt med energi og krefter og leve med fatique. Å i sju år så har det gått rimelig greit. Selvsagt har det vært små og større brakedown og utfordringer. Ofc. Æ e jo ikke laga av diamanter heller. Men æ har bestandig hatt håp. Og en amazing stahet. Som har holdt mæ igang.
Helt til nu. Æ klare ikke lengere å piske mæ sjøl. Pushe. ” Du klare, bare prøv”. Det ble plutselig bom stopp.
Æ våkna i slutten av Juli, til nok en tåkedag. Fatique tåka, sumpmyra som omgir mæ og alt æ gjør. Som av og til sluke mæ helt. Å sa til mæ sjøl ” Oki, kroppen vil ikke. Hodet sir du e utmatta og utslitt og trenger hvile, ja så fan hvil da! Æ gir opp!”
August sov æ. More or less. September også. En ting e nu sikkert, fatiquen blir ikke mye bedre av å sove. Nei alt ble værre. Det finnes ingen quick fix for fatique. Å gi opp e heller ikke løsninga.
Men av og til så tenka æ at det e sundt med en brakedown. Å havne helt i kjelleren. For har man nån gang vært der, så merke man godt når man begynne å klatre opp igjen.
Æ e i Alta. På opptreningssentret. Har vært hær ei uka. Takk Gud sir æ bare. Neida æ e ikke deprimert. Hadde æ vært det hadde æ ikke forre hit. For sure. For æ ønske jo. Æ ønske å være i aktivitet. Æ har lyst til så mye. Det e bare det at kroppen min ikke klare.
Nu har æ atter en gang kommet i gang. Med forsiktig trening. Æ har god hjelp og flotte folk rundt mæ. Å i dag kjente æ et fornya håp inni mæ. Om at det kan bli bedre. Hverdagen min. Æ klare jo mye. Æ mestre en masse.
Æ må la mæ sjøl få lov til å sørge litt innimellom. De dårlige dagan kommer. Men det kommer også gode.
Æ føle mæ som Fugl Fønix.
Æ e begynt oppstigninga. Æ trur æ e i ferd med å forandres. Det skjer nå. Æ ser fremover igjen. Æ har håp igjen. Æ skal klare det hær! Det e tross alt bare æ som kan leve livet mitt 🙂 Og ingen kan leve det så godt som æ kan!! Æ har masse erfaring. Æ vet ka som skal til. Joda æ kjenne mæ sjøl ganske så godt!
Klem fra mæ til dæ!
Du E en fugl Fønix! Æ føle ordan dine, å kjenne igjen de du skriv- men i en helt anna skala. Heldigvis-før mæ! Steiki kor godt å lese at du har håp igjen, de gjør mæ oppriktig glad ♥️ Du klare mer enn du sikkert greie å se når de som svartest, å aller viktigst- du klare å leve. Mange andre klare ikke de. Stå på Sølvi, lev før di goe øyeblikkan, å måtte dæm bli mange. Go klæm fra mæ ♥️
Takk for koselig tilbakemelding Anne-Marie:) Joda det e ikke helt håpløst. Æ vet at æ fungere langt bedre enn mange gjør. Selv på de riktig dårlige daga. Det e bare jævla frustrerende når kroppen ikke lystre. Æ e i siste uke med rehabilitering hær i Alta. Tenke mye på kor heldig æ e. Som får hjelp, og som har trukket gull loddet og bor i Norge! Nu skal æ snart hjem og jobbe for at æ skal klare å holde på flyten æ e kommet inn i. Flyt med aktiviteter som gjør at fatiquen holdes stabil! Takk for klemmen. Æ kjente den:) Ha en nydelig dag