Som Fugl Fønix!

De siste 2 måneder har æ hatt det tungt.  Jævlig tungt.  Æ har mista håpet mitt.  Om at æ skal klare å få en god hverdag.  God nok.  Bedre enn nu iallefall.  Bli bedre.  Ha det bedre!

De som kjenne mæ godt har jo skjønt det.  Æ har ikke vært aktiv på fb, bloggen eller i det sosiale livet.  Nu e æ jo ikke så inni hævletes sosial i utgangspunktet, men det e blitt mindre.

Det e blitt mindre av det meste.  Å når man i utgangspunktet har minimalt med aktivitet, så blir konsekvensene større.

Formen min har vært i bånn.  Humøret deretter.  Æ har vært mye lei mæ.  Grått mye.  Banna mye.  Æ har rett og slett gått på en smell!

Det koste mye.  Det koste enormt med energi og krefter og leve med fatique.  Å i sju år så har det gått rimelig greit.  Selvsagt har det vært små og større brakedown og utfordringer.  Ofc.  Æ e jo ikke laga av diamanter heller.  Men æ har bestandig hatt håp.  Og en amazing stahet.  Som har holdt mæ igang.

Helt til nu.  Æ klare ikke lengere å piske mæ sjøl.  Pushe. ” Du klare, bare prøv”.  Det ble plutselig bom stopp.

Æ våkna i slutten av Juli, til nok en tåkedag.  Fatique tåka, sumpmyra som omgir mæ og alt æ gjør. Som av og til sluke mæ helt.  Å sa til mæ sjøl ” Oki, kroppen vil ikke.  Hodet sir du e utmatta og utslitt og trenger hvile, ja så fan hvil da!  Æ gir opp!”

August sov æ. More or less. September også. En ting e nu sikkert, fatiquen blir ikke mye bedre av å sove.  Nei alt ble værre.  Det finnes ingen quick fix for fatique.  Å gi opp e heller ikke løsninga.

Men av og til så tenka æ at det e sundt med en brakedown.  Å havne helt i kjelleren.  For har man nån gang vært der, så merke man godt når man begynne å klatre opp igjen.

Æ e i Alta.  På opptreningssentret.  Har vært hær ei uka.  Takk Gud sir æ bare.  Neida æ e ikke deprimert.  Hadde æ vært det hadde æ ikke forre hit.  For sure.  For æ ønske jo.  Æ ønske å være i aktivitet.  Æ har lyst til så mye.  Det e bare det at kroppen min ikke klare.

Nu har æ atter en gang kommet i gang.  Med forsiktig trening. Æ har god hjelp og flotte folk rundt mæ.  Å i dag kjente æ et fornya håp inni mæ.  Om at det kan bli bedre.  Hverdagen min.  Æ klare jo mye.  Æ mestre en masse.

Æ må la mæ sjøl få lov til å sørge litt innimellom.  De dårlige dagan kommer.  Men det kommer også gode.

Æ føle mæ som Fugl Fønix.

 

Æ e begynt oppstigninga.  Æ trur æ e i ferd med å forandres. Det skjer nå.  Æ ser fremover igjen.  Æ har håp igjen.  Æ skal klare det hær!  Det e tross alt bare æ som kan leve livet mitt 🙂  Og ingen kan leve det så godt som æ kan!!  Æ har masse erfaring.  Æ vet ka som skal til.  Joda æ kjenne mæ sjøl ganske så godt!

Klem fra mæ til dæ!

2 kommentarer

    1. Du E en fugl Fønix! Æ føle ordan dine, å kjenne igjen de du skriv- men i en helt anna skala. Heldigvis-før mæ! Steiki kor godt å lese at du har håp igjen, de gjør mæ oppriktig glad ♥️ Du klare mer enn du sikkert greie å se når de som svartest, å aller viktigst- du klare å leve. Mange andre klare ikke de. Stå på Sølvi, lev før di goe øyeblikkan, å måtte dæm bli mange. Go klæm fra mæ ♥️

      1. Takk for koselig tilbakemelding Anne-Marie:) Joda det e ikke helt håpløst. Æ vet at æ fungere langt bedre enn mange gjør. Selv på de riktig dårlige daga. Det e bare jævla frustrerende når kroppen ikke lystre. Æ e i siste uke med rehabilitering hær i Alta. Tenke mye på kor heldig æ e. Som får hjelp, og som har trukket gull loddet og bor i Norge! Nu skal æ snart hjem og jobbe for at æ skal klare å holde på flyten æ e kommet inn i. Flyt med aktiviteter som gjør at fatiquen holdes stabil! Takk for klemmen. Æ kjente den:) Ha en nydelig dag

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

    Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
    Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Siste innlegg