En erkjennelse

I dag når æ satt på kjøkkenet med morrakaffen, satt æ å tenkte på gårsdagen.  Nyhetsbildet va full av terroren i New Zealand.  Æ syntes selvfølgelig det va fælt, og tankan mine gikk til de som va berørt.  På FB va det merkelig stille.  Ingen, ikke en ensete status som omhandla det tragiske som va skjedd.  Å det fikk mæ til å undres.

Koffer va det så lite reaksjoner?  Ingen ” forandre profilbilde ditt med flagg for å vise sympati”  Ingen triste hjerter som viste sympati.  Æ gikk i mæ sjøl, og kjente på mine egne følelsa.  Når det va terrorangrep i Paris for eksempel, så gråt æ.  Det gjorde æ ikke i går.  Koffer føle æ ikke like stor sympati med de berørte i New Zealand?!

Det e ikke svart hvitt.  Det e ikke enten eller.  Med det e komplisert.  Det har ingenting med religion å gjøre.  Æ kunne ikke brydd mæ mindre om folk trur på Gud, Allah, Budda eller julenissen.  Det får være opp til hver enkelt menneske ka dem velge å tro på.  Det har ikke nå med hud farge å gjøre.  Fargen på huden gjør dæ ikke til et dårlig menneske, eller et godt.  Det e oppførselen din som e avgjørende!

Æ trur det e fordi æ kan ikke sammenligne mæ sjøl med muslimene som ble drept i går.  Eller det vet æ jo ikke.  Om dem e lik mæ.  Men det e det æ trur.

At mine verdier e annerledes enn demmes.  At måten dem leve på og holdninger e forskjellig fra mine.   Det hær e jo ikke nå æ vet egentlig.  Æ kjenne ingen av dem som ble ramma.  Alt det hær e nå æ går rundt og trur.  Æ har kjent mange muslimer opp gjennom livet mitt.  Æ har til og med vært gift med en.  Æ har kjent veldig religiøse muslimer, og muslimer som leve akkurat som mæ.  Som tar sæ et glass rødvin i helga, som går på pub, som jobbe, går på ski, drar på hytta og alt anna vi fylle livet våres med.

Æ blir faktisk rysta over mæ sjøl.  At æ e så forutinntatt.  At æ føle æ e annerledes enn de som ble ramma av terror.  E ikke vi alle menneska?  Med drømma, frykt, bekymringa og kjærlighet.  Kjenne vi ikke det samme når vi blir såra?  Når livet gir glede, eller sorg?

Vi menneska frykte det vi ikke kjenne til.  Media e med på å nøre opp under den frykten.  At det finnes så mange gale menneska der ute som vil oss til livs.  Som bare e snyltere.  Hver dag kan vi lese om det.  Og ka gjør det med oss??  Det skape avstand.  Enda mere frykt.

Den hær gangen va det ikke fanatiske muslimer som gjorde skade, det va en av “oss”.  En lyshudet.  En fanatiker på den andre siden.  En feig liten jævel som tok masse liv fordi han gikk rundt og va pesseredd.  Redd en gruppe mennesker som var i moskeen for bønn.  I moskeen va det også kvinner og barn. Barn!!  Ka har dem gjort for å fortjene hatet?!

Reagerte æ ikke mere fordi det skjedde i en moske?  Æ har aldri vært i en moske.  Æ har vært på konsert, så da det skjedde terror i Manchester 22 Mai i 2017, så tenkte æ på at det kunne vært mæ.  Som va på Ariana Grande konsert.  Det ble mer virkelig.  Redselen ble nærmere.

Det skremme mæ det hær.  Fanatikere på begge sider får kanskje blod på tann.  Høyreekstremisme og fantiske muslimer på hver sin side.  Som e så redd, at dem e villig til å skade og drepe for det dem tror på.

Verden har gått litt av hengslan.  Nettopp fikk æ inn melding på telefonen min at det e skyting på en trikk i Nederland, og flere andre steder i samme by.  Det e nærmere oss.  Å æ kjenne at æ blir redd.  Det kunne vært mæ.  På søndag når æ skal ta flytoget inn til Oslo.  Å det e nettopp det dem ønske terroristene.  At vi skal bli redd!  Fordi det finnes ikke nå verre en frykt ?  Frykten for ditt eget liv.

Ka kan æ gjøre?  Bidra med?  Æ tenke at det beste æ kan gjøre e å fortsette med å prøve å være et godt menneske.  Behandle alle med respekt, uavhengig av religion og hudfarge.  E du snill med mæ så e æ snill med dæ.  E ikke det en enkel leveregel?

Nei til fanatisme og ja til toleranse.  Toleranse for at vi menneska e forskjellig !  Samtidig som vi e helt lik.

 

 

 

Tanker i natten

 

Æ får ikke sove!  Hodet e fullt av tanka.  Ikke på mæ sjøl, men på den verden æ leve i.  Æ synes facebook e en fin ting.  Stort sett iallfall.  Det e koselig å lese ka venna og bekjente styre med.  Artige historia, nån triste, og mange kloke!  Men av å til må æ ha pause fra den.  Når det poppe opp statusa som e full av eder og galler mot kreti og pleti.  Når voksne folk kalle hverandre idiota, homsefan og verre ting.  Ka e det med oss, når vi begynne å hate hverandre fordi vi har forskjellig mening?!

Hvis man har løst på å forandre meningan til folk, hjelpe det å møte det med hat da?  Hvis æ har en dårlig dag, å riv kjeft på han David så har han 2 valg.  Det lite kloke valget e å begynne å kjefte tilbake.  Da eskalerer det jo!  Det mer kloke e at han lar mæ smelle litt, å så gir han mæ en klæm eller sir nå morsomt.  Eller prøve å se situasjonen fra mi side..Å forstå koffer æ e sint.  E vi uenig, så prøve vi å møtes på halvveien.  Snipp snapp snute så va den krangelen ute!

Å æ e rimelig sikker på at alle vet det!  Så koffer så mye hat?  Å sinne?  Koffer må æ være lik naboen?  Koffer må æ ha samme mening som du?  Koffer må æ se ut som du?  Skal vi alle være like?  Tenke det samme?  Føle det samme?  Stemme det samme?!

Æ synes det e like galt at folk til venstre i politikken, kalle folk som stemme Frp, for idiota, lavtlønna, lavtudanna, lavpanna…som at enkelte folk som stemme Frp kalle alle muslima for terrorista å snyltera!  Hat avle hat!  Uansett korsen sia av politikken det kommer fra!

Koffer kan vi ikke ha litt mer kjærlighet til hverandre?  Mer forståelse!  Æ blir oppgitt…Din idiot! Æ skjønne jo at du ikke har utdanning!  HAHAHA du kan jo ikke skrive Norsk engang!  Æ håpe han blir påkjørt.  hahaha Han har gått på livets harde skole! Æ håpe at du blir voldtatt!..Din jævla muslim lover.Det hær sitt folk å skrive!  Voksne folk!

Korsen kan vi sitt bak tastaturet og mene at det vi tenke e den absolutte sannhet.  Og alle andre som ikke mene det samme e idiota?  E livet og verden så svart hvit?

STOPP VERDEN Æ VIL AV!!

Bortskjemte Nordmenn

Ja æ syns vi e det.  Vi e et knøtt lite land i hjørnet av verden.  Vi mangle ikke så mye.  Vi e et pretty rikt land.  Med gode systema.  Som vi kan få nytte av når og hvis vi trenge det.  Før eller seinere så vil de aller fleste av oss treng det.  Vi blir syk, gammel, arbeidsledig, går gjennom en krise  osv.  Da e det bra at man har et system som kan hjelpe oss.

De fleste av oss har tak over hodet og ei inntekt.  Helt perfekt e det ikke, for det e ganske mange som leve på fattigdomsgrensa.  Som slit for å få endan  til å møtes.  Som ikke har jobb, som må bo hjemme ennu dem ønske å bo på et aldershjem.  Ingen system e perfekt.  Alle system har sine svakheta.

Dizel e å en av de heldige. Han har det bedre og tryggere enn mange menneska!

Vi like å klage.  På alt som ikke fungere.  Kor jævlig vi har det.  Kor koko dæm e dem som regjere.  På matprisa, bensin prisa, flyprisa og andre prisa.  Æ skulle å ønske at AAP som æ får va myyye høyere.  Så slapp æ å bekymre mæ om æ skal betale strøm eller studielånet den hær mnd.  Men når æ tenke mæ om, så e den ikke så aller verst.  Med tanke på at æ ikke jobbe.  Æ kan fortsatt kjøpe mæ ei flaske vin i ny og ne.  Å æ lide ingen nød.

Vi klage på at det ikke e toalett  inne på rommet på sykehus eller aldershjemmet.  I andre land som e lang mindre rikt enn våres, hadde dem solgt nyra si for i det hele tatt komme sæ på sykehus.  Vi klage på humpate veia og Nrk lisensen.  Vi klage på mye, som æ synes vi burde holde oss for god til.

Det bor 7.6 milliarder menneska på jorda.  Mange millioner av dem har ingenting!  Mange millioner har litt.  Mange millioner har akkurat så mye at dem overleve.  Mange millioner lever uten trygghet, i land som e i krig, land der dem ikke får gå på skole, der dem må jobbe fra dem nærmest har lært sæ å gå.

I USA for eksempel, må du ha forsikring for å få helsehjelp.  Å selv om du har forsikring, e det hundrevis av diagnoser du ikke får forsikrings utbetaling for.  Har du ikke en jobb så e du rimelig overlatt til dæ sjøl.  Kanskje vi burde tenke oss litt bedre om før vi klage.  For vi e heldig.  De 5 mill som bor i det hær lille landet har trukket vinnerloddet.  Takket være oljen.  Å våre forfedre.

Vi kan fortsette å lukke øyan våres.  Si til oss sjøl at det e ikke våres problem om det e krig i Syria, eller mat mangel i Afrika.  Det e jo så langt unna.  Det angår ikke oss.  Så lenge vi har det trygt og godt e det ikke så fette nøye.

Kutt ned regnskogen, drep alle neshornan og elefantene.  Det angår ikke oss.  Drep hverandre, slipp bomber i hodet på hverandre, det e så langt unna oss, vi blir ikke truffet.  Slepp plast i havet, fortsett overforbruket. Det e langt frem i tid før vi blir påvirka.  Ungan våres vil sannsynligvis overleve det.  Kanskje ikke barnebarna våres, eller oldebarna våres.  Men vi, vil overleve det!

Alle levanes vesen på jorda leve i en symbiose.  Vi e avhengig av hverandre for å overleve.  Til og med de plagsomme myggan vi har hær i Finnmark på sommeren e nødvendig.  Hvis alle som bor hær oppe kjøpe sæ myggjager så dem kan sitte uforstyrra ute på sommer kvelden å grille, ka da?  Ka skjer hvis mygga dør?  Da dør dem som livnære sæ på mygga.

Ka skjer med lille Norge hvis resten av Verden går på dunken?  Dør vi Nordmenn da?  Eller kan vi fortsette livet våres som før?

Av og til når æ tenke på det hær, så ønske æ at vesten skulle bli litt rista.  Litt sånn “våkne nu for fan opp”!  Vi kan ikke bare lukke øyan å tenke på oss sjøl.  Vi må slutte å være så jævla egoistisk.