Det begynne bli noen år siden æ har hatt barn i hus.  24/7.  Mi prinsesse har ikke bodd lammi oss siden æ ble syk for snart 5 år siden.  Den dagen livet forandra sæ for oss alle i Monsen/Bagge familien. Ho flytta inn hos søstra mi, og skulle bo hos dær til æ “Kom mæ litt”  Å æ kom mæ jo!  Betraktelig.  Men ho flytta aldri hjem igjen.  Det va mer praktisk og helt sikkert bedre for ho ( å mæ) at ho ble boende i byen hos tanta. I dag e ho jo voksen, så det e mer naturlig at ho ikke bor hjemme lengere.  Men når æ ble syk, va ho bare 17 år.

Nu skal æ bli heltids mamma igjen.  Ikke bare nån uker på sommeren.  Men hver dag.  David sin yngste gutt e flytta hit til oss.  Fra London til Paradisbukta.  Til pappaen sin.  Til stemora som ikke e helt på G.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Glede æ mæ?  Æ glede mæ på David sine vegna.  Æ vet det blir nydelig for han.  Han har savna ungan sine hver dag i 11 år.  Nu får han i alle fall en av dem hit.  Og får være pappa på heltid igjen.

Æ sjøl føle mæ spent.  Bekymra.  Glad. Optimistisk.  Pessimistisk.  Engstelig.  Æ trur æ kjenne på alle følelser.  Vil han trives.  Nu som han skal være hær i hverdagan.  Det blir jo et helt anna liv enn han e vant med.  Vil æ takle det?

David har fire barn som bor i London. Tre av dem e blitt voksen, og det e yngste gutten som e flytta hit. Dem har vært på besøk her hvert eneste år. Fra ei uke til seks. Hver sommer e æ mamma på heltid. Og det har gått bra. Sånn noenlunde

Det har og vært tøffe tak. Ikke bare for mæ, men for David og alle ungan. Hensyn som har vært nødt til å tas.
“Hysj, ikke så høyt”. “Ta på headsettet hvis du skal se på telefon”. ” Vær stille, ho Sølvi hvile igjen”. X antall ganger æ ikke har kunne deltatt sammen med dem på aktiviteter. X antall gang æ har vært grinat, grått, og trukket mæ tilbake for det har blitt for mye. Way to much for ei som har stressintoleranse, For det blir det av og til. Når huset fylles med ungdommelig energi og støynivå.

Æ e vant med stillhet. En tv som står å støver ned for den e sjelden i bruk. Musikk høres kun når æ gjør husarbeid. Stillhet e den beste medisin for min hjerne. Det mest fornuftige æ kan gi den. Så den fungerer. Så fatiquen ikke settes i brann.  Vant til å styre dagen ut fra mine behov.  Gjøre det æ må for at æ skal ha det godt å fungere.

Nu blir æ nødt til å sette mæ sjøl og mine behov i andre rekke.  Æ blir nødt til å strekke strikket så langt æ makte.  Gjøre det æ klare for at han skal trives og ha det godt hær.  Og det skulle nu fan bare mangle at æ ikke gjorde det.

Men det kan jo hende at det ikke går i det hele tatt.  Kanskje kroppen min klappe mer sammen.  Enda mer enn normalt.  Æ vet ikke.  Før æ får prøvd.

I går og huset va blitt stille og begge hadde sovna, satt æ på kjøkkenet og tenkte ” det hær kommer til å bli bra”.  David sitt lykkelige ansikt og Kalam sitt glade ansikt når dem va ute å rulla i snøen har brent sæ inn i hjertet mitt.  Æ våkna med en god følelse.  Et smil om munnen.  Ungdommelig energi e akkurat det vi trenge i huset!  Det blir bra for oss alle.

Fin dag der ute!

Klem fra Paradisbukta 🙂

Æ befinne mæ fortsatt i ei hengemyr.  Energiløs, tom, smågrinat og lack of hope.  Det e hverdagen min for tida.  Humøret mitt e som dokker sikkert skjønne ikke akkurat amazing godt.  Det skal fan mæ nå til for å klare å finne frem smilet når alt føles rattata.  Det positivet e at blodprøvene æ tok for nån uker siden, vise at B12 mitt e lavt.  Kanskje derfor ting e blitt sånn hær? Så æ e begynt med injeksjon.  Har bare tatt tre sprøyte så langt.  Annen hver uke nån gang for å fylle opp lagret.  Siden hver tredje mnd.

Det kan jo være at ting snur når lagran mine e fylt opp.  Æ håpe det i allefall.  For nu e æ lei!  At alt går så sakte.  Nei æ e ikke deprimert.  Æ e bare litt fortvila.  For æ vil , æ vil!  Men æ får det ikke til.  Æ føle at dagan går, og æ e på stedet hvil.

Hver dag tenke æ ” i morra skal æ fær å trene!”  Morradagen kommer, morradagen går å æ e fortsatt på stedet hvil.  “I dag skal æ ta doggen ut på tur”.  “I dag skal æ gå på ski”.  Nada.  Ingenting.  Sofaen, Netflix, World of Warcraft, kanskje litt husarbeid.  TIlbake til sofaen.  Dagan går.  Ukan går.  Månder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Av og til kjenne æ på en desperasjon.  En hunger etter å bli fylt opp av den gode gamle energien æ hadde.  Koffer skal det være så vanskelig?  Å komme tilbake dit.  Selv om hodet e skada.  Selv om kroppen har gått gjennom et traume.  Kan den ikke bare stabilisere sæ?!  Det e snart 5 år siden!  5 år i ei jævla hengemyr.

Det blir en eviglang vond sirkel.  Alle og enhver som blir innaktiv vil falle i energi.  Man trenge ikke være syk for å komme dit.  Æ vet etter så mange år, at det eneste som hjelpe for fatiquen min e moderat aktivitet.  Trening, ikke hard trening, men trening.  Bevegelse.  Frisk luft.  Ikke overdrive.  Hvile.  Sove korte lurer.  Gjøre ting som gjør mæ glad.  Positiv.

For det e ingen problem å ligge på sofaen hvis dagen har vært fylt opp av nå meningsfylt.  Trenge ikke være nå stort.  Bare det å ha klart å gått en liten tur hjelpe på. Det e mye lettere da.  Å føle sæ sliten.  Men å føle sæ sliten av ingenting suge.

Det som e fint opp i alt det som ikke e så jævla bra, e at æ omsider har fått pc min tilbake etter reperasjon.  Kanskje skrivelysta kommer tilbake nu.  For igjen kan æ sitt på kjøkkenet å klimpre på tastaturet mens æ ser ut på sjøen 🙂  I går satt æ en time å så på en sel som va på matjakt.  Tenk å være så heldig at man bor på verdens vakreste plass!

Det har ikke vært mange innlegg fra mæ i det siste. Æ vet.  En mnd siden siste .  Men skal æ klare å skrive så må hodet henge med.  Å det kan æ ikke akkurat skryte av for tiden.  Det snur forhåpentligvis nu.  Det skal snu!

Sola e tilbake.  Det blir lysere og lysere dager. B12 tilskudd kan hjelpe på.  Ikke minst så har min kjære fastlege har søkt mæ til Alta og opptreningsentret.  Kommer æ inn så vil gledeshylet mitt høres over hele landet!  4 uker med hjelp til å komme i gang igjen ville helt sikkert fått mæ inn i gode rutiner igjen.  Æ vet det.  Been there before.

Æ krysse det som krysse kan for at æ kommer tilbake.  Dit æ va i fjor sommer.  Opp til 50% Sølvi igjen.  Æ ber ikke om mere.  Bare la mæ fungere igjen.  Kjære Gud om du finnes.  Allah eller julenissen.  Send mæ energi og håp om en bra nok hverdag igjen.  Vær så snill.

Fin fin dag til dokker alle 🙂

Over og ut fra Paradisbukta!