Nu e æ nødt til å ta grep. I livet å kroppen min. Corona tider og stengt Evo kan ikke lengere være ei unnskyldning til å la mæ sjøl forfalle.
For æ har forfalt gjennom vinteren. Kan ikke bare skylde på stengt Evo. Det starta lenge før det. Med en dalende form og energi. Å så kom den vonde spiralen. Å nu har den spinna lenge nok!
Nu må æ ned I kjelleren av mæ sjøl å hente opp den delen av mæ som kan være jævla sta. Som kan piske mæ ut døra, selv om kroppen og hodet stritte imot.
Alta e utsatt på ubestemt tid. Det va jo mitt store håp om å komme i form igjen. I går sendte æ mail til dem, og ba om opphold til vinteren, isteden for når dem åpne opp, kanskje i løpet av sommeren.
Ergo blir det opp til mæ sjøl å klare å komme på fote igjen. Æ har allerede starta. Babyskritt. 15 minutters gårtur med Dizel hver dag. I know. Det e ikke mye. Men når man e på bunnen, så nytte det ikke å starte hardt. Da e sjansen for å feile og falle større.
Bort med sukkeret. Den giften som æ trør til hver gang æ e trøtt. Det sir sæ sjøl at når man e trøtt 24/7 så blir det mye sukker. Selv om æ vet at den energien æ får når æ trør i mæ sukker e kortvarig, så e selv en kortvarig energiboost deilig når man går rundt og føle sæ som en zombie. Men nu må æ ta grep. For hvis æ skal bli feit igjen, på toppen av alt det andre æ slit med, så kommer alt til å bli værre.
Nei nu e det ikke nå kjære mor lengere hær I Paradisbukta! Æ må ta grep.
Snart kan æ ta frem sykkelen. Takk gud for el sykkelen min. Den kommer til å bli min beste venn i tiden fremover. Æ skal starte forsiktig. 20 minutter hver dag. Målet mitt e at før Mai e over, skal æ sykle til byen. Æ vet at æ klare det. Æ skal klare det!
Fitbit klokka skal børstes støv av og laddes. Den har logge å skjemtes I ei skuff hele vinteren. Å man skal ikke le av ei klokke. Det kan ligge mye motivasjon i den. Igjen så skal æ starte I det små. 2000 skritt om dagen første uke. Langt under de 10 000 som e anbefalt.
Når man har diverse helseplager, så e det ikke alltid fornuftig å følge anbefalinger som gjelde den friske delen av befolkningen. Man e nødt til å finne ut ka som e fornuftig for sæ sjøl, alt etter ka man slite med.
I mine beste perioder har æ hatt 4000 skritt som mitt mål. Heller ikke all verden, men mye mer enn 0 skritt. Å det ligge helse I hvert eneste skritt man tar.
Hviletid. Det viktigste når man slite med fatique. For det nytte ikke å kjøre på som en Duracell kanin å tru at man kan jogge sæ I god form og få masse energi. Det e ikke sånn det funke. Desverre.
Måtehold e nøkkelen til å lykkes. Ikke pushe på for hardt. Selv de dager man kjenne man har energi. Men en ting har æ nu erfart i mine snart 5 år som zombie. Ingen aktivitet gjør alt mye verre. Fysisk og ikke minst psykisk.
De perioder æ ikke klare å trene e æ mer trøtt. Mer glemsk. Æ har mere smerter. Lunta e kortere. Stressterskelen e mindre. Positiviteten som ellers e mitt sterkeste kort, e ikke like tilstede. Æ sover dårligere. Sover mer. Klare mindre.
Ja æ vet. At moderat aktivitet e den beste medisinen for mæ. Så koffer havne æ har igjen da? På 0. Det e rett og slett fordi det kan være veldig utmattende å måtte pushe sæ sjøl hver eneste dag. Pushe sæ sjøl opp av senge. Pushe for å klare å gjøre litt husarbeid. Den evige kampen mot en sliten kropp og hode. Som fortelle dæ at den trenge hvile. Æ blir mer og mer overbevist om at hjernen min drive å sende ut feilsignaler til kroppen min.
En av teoriene som e sagt om fatique. At hjernen min ikke forstår at æ e over det kritiske. Æ e ikke syk lengere. Trenge ikke å hvile så mye. Alt fungere igjen. Hjertet slår. Nyran fungere. Okay hodet e litt skada, men det funke!
Forøvrig en veldig interesant teori. Og hvis den stemme, så e det faktisk mulig å lage en medisin for det. Som stenge av de signaler. Ja ville ikke det vært amazing!
For æ har jo skjønt at det hær e ikke nå som bare går over. Æ kommer ikke til å våkne en dag og så e alt som normalt. Som før. Selv om æ må være ærlig å si at det e mitt største ønske. At æ får energien min tilbake. Å kan leve som før.
Intill nån kloke hoder klare å trylle frem en medisin, eller nån utrette et mirakel på mæ, så må æ bare fortsette. Med å pushe mæ sjøl. Med å finne den gode balansen mellom aktivitet og hvile. Med å godta at æ i perioder ramle sammen å ikke klare. Å pushe.
Godta at livet e hær og nu. Ikke i går, heller ikke i morra. Men nu. Å nu kan æ gjøre nå. Akkurat nu kan æ gjøre nå som føles godt for hodet og kroppen min. I dag skal æ faktisk gå på ski!
Belønninga kommer. Når æ e ferdig. Å kan legge mæ å hvile med et smil. Fordi æ har makta nå. Æ har gjennomført. Æ har vunnet!
Ha en nydelig dag!
Klem fra Paradisbukta 🙂
