I forrige uke når æ våkna å så mæ sjøl i speilet måtte æ flire med mæ sjøl. Æ skjønte fort at det måtte mer enn et mirakel til for å få sletta ut havresekkan under øyan, og rynkan i et slitent ansikt. I på vente av at miraklet skulle skje, hoppa æ i dusjen og marinerte mæ i selvbruningskrem etterpå. Man e da ikke rådløs?!
Mens min trøtte hjerne og min slitne kropp innhalerte flere kaffekoppa ringte telefonen. “Hei det e ifra Ifinnmark. Æ lure på om æ kan komme opp å ta en prat med dæ”. Å kjære Gud tenkte æ. Ikke den rette dagen å prøve å være inteligent å føre en samtale med en journalist, eller være fotogen for den saks skyld. Men æ e jo godt oppdratt så æ sa nu ja.
Heldigvis fikk æ mæ en formiddagslur før ho kom. Fortsatt trøtt, men ikke verre enn at æ klarte å formidle nån svar på det ho spurte om. Ho ville ha en oppfølgings artikkel etter at dem interjuvet mæ i fjor. Jornalisten fra Finnmark Dagblad hadde tatt kontakt med IFinnmark etter at han interjuvet mæ da æ va i Hammerfest, og sa dem måtte ta en prat med mæ.
Fordi æ har en spennende historie. Well så jævla spennanes e den nu ikke. Interesant for spesielt intereserte kanskje. Mulig den kan gi litt håp til de som måtte være i samme situasjon som æ befinne mæ i. Eller va i.
Nu va nu avtalen at ho skulle sende den til mæ først, sånn æ kunne lese gjennom den før den ble publisert. Det ble ikke riktig sånn, for æ fikk den etter at den va publisert. Shit happens, den va jo helt grei den. Litt feil informasjon, og kanskje litt for positiv fremlagt.
For det e jo ikke sånn at man hoppe ut av ei sykeseng fordi man har et godt humør. Det ligge knallhardt arbeid og jævla mange tima bak min vei tilbake til livet. Selvsagt hjelpe det å være positiv. Alt blir lettere hvis man kan smile litt. Men det aleina får ikke stabla nån tilbake på beinan etter at man har vært veldig syk.
Det e ikke artig å være syk eller ha skada som sette begrensinger i livet. Ikke i det hele tatt. Det e mye frustrasjon. Opp og nedturer. Gråt og latter. Sorg og håp. Sinne og glede. Optimist den ene dagen, pessimist den andre.
Men en sterk ståpåvilje, og evnen til å se positivt på ting hjelpe. Ikke tvil om det:)
Lime inn selve artikkelen så kan dem som ikke har fått lest den få sjansen til det.
– Hvordan har du det nå?
– Jeg har det bra, og med det mener jeg at det kunne vært så mye verre. Jeg har ting jeg sliter med, og jeg har jo en skadet harddisk, noe som også påvirker kroppen min.
15. september 2018 skrev Finnmarken om Sølvi Monsen. 48-åringen som tidligere slet med depresjon og var bipolar, før hun fikk til slutt fikk hjerneblødning. Den gangen var planen å skrive bok om alt hun har opplevd i løpet av livet, og startet raskt etter hun våknet fra koma å skrive på sin egen blogg.
For Sølvi finner terapi i å skrive, og å kunne «rydde hodet» når hun formidler ordene på sin egen blogg.
– Etter hjerneblødningen var det mye som gikk i surr. Jeg må le når jeg leser tilbake på gamle facebook-statuser som jeg skrev i den perioden. Det jeg trodde var rene settinger var absolutt ikke det, ler hun.
Godt humør
For selv om hun har gått gjennom mye, er humøret ikke endret på etter hun fikk hjerneslag. For henne er det viktig med et positivt tankesett og det å kunne le av ting.
– Det hjelper ingen om jeg blir trist og lei meg for at livet mitt tok en slik vending. Takk og lov er jeg født positiv. Jeg har dager der jeg er lei meg, sorgtung og frustrert også tillater jeg med å være det, så går jeg videre fra det.
For historien hennes er dramatisk. Da hun fikk hjerneslaget var det få som trodde hun ville overleve, og om hun gjorde det, ville hun bo på institusjon resten av livet.
– Jeg var veldig syk og hadde en fot i grava og skulle egentlig vært død. Ingen hadde trodd for fire år siden at det skulle gå så bra som det har gjort. De fleste tenkte at jeg ble institusjonsbeboer, sier hun.
Nå bor hun i Jarfjord i Sør-Varanger med sin forlovede og hund. Datteren hennes er voksen, og nå planlegger hun og samboeren sin, David, å gifte seg.
– Vi fikk beskjed fra presten at han kunne komme hit til Jarfjord å vie oss. Det var en stor lettelse. Jeg måtte spørre han om jeg kunne gifte meg i kosebuksa, og han svarte at jeg kunne ha på akkurat det jeg ville, så lenge jeg ikke var naken, ler hun.
Jobber frivillig
Sølvi forteller videre at hun ikke er i arbeid, og har forsonet seg med det. Nå ønsker hun å bruke tiden på frivillig arbeid og reiser gjerne rundt i Finnmark for å fortelle om sin historie til sykepleiere, studenter og andre som har gått gjennom noe av det samme som hun har, gjennom organisasjonen Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL).
– Jeg har jobbet i helsevesenet helt siden jeg var 18. år. Likevel er det mye jeg ikke visste da dette skjedde med meg. Jeg tror det er lettere for studenter å høre historier fra noen som har opplevd det, istedenfor at de må lese om det i en bok, forklarer hun og legger til:
– Jeg tror også at om du hører en historie fra noen som har opplevd noe, husker man det bedre enn det lærebøkene kan fortelle.
Sølvi vil aldri bli 100 prosent frisk. Hun er mye sliten, og må sove mye. Dessuten er ikke hukommelsen helt som den var tidligere. Hun sier likevel at det er en liten pris å betale når hun er såpass frisk som hun er i dag etter det alvorlige hjerneslaget.
– Det er ikke alle som er så heldig som meg, etter en slik skade.
Bokdrømmen
Drømmen om boka er slik den var i september 2018, fortsatt en drøm. Hun forklarer at hun ikke har energi ennå til å skrive den, men at det er på lista over de neste målene sine i livet.
– Jeg mister konsentrasjonen raskt, men skrivingen har blitt bedre etter de første facebook-statusene. Så vi får se, drømmen er der!
Hun vil også benytte anledningen til å si til de som har det vanskelig etter en slik opplevelse, at det er viktig og ikke gi opp.
– Er det noen der ute som går gjennom noe av det jeg har gått gjennom, så husk og pust med magen. Ting tar tid, men se framover, sier hun og legger til:
– Og at LHL trenger flere støttespillere, så meld deg inn!
Men nok om det. Nu må æ finne frem finstasen. Vi skal på julebord i Tromsø i helga! Glede mæ til en fest, og ikke minst kose mæ på hotell med elsklingen et par daga. Æ har ikke aning om ka æ skal ha på kroppen. Æ har ikke en julekjole æ kan bruke. Av den enkle grunn at vi feire jul i pysjams. Va innom en butikk i byen for å finne mæ en, men oppdraget va ikke vellykket. Eller æ fant en kjole. Med masse glitter. Fin va den å. Eller helt grei. Men å betale 900 kr for en kjole æ kommer til å bruke en gang..well det gjør æ bare ikke. Verden trenge at vi får ned forbruket våres! Så æ skal raide skapet mitt. Nå brukanes har æ helt sikkert.
Hvis dokker syns at bloggan mine ikke kommer så hyppig lengere, så e det fordi æ har pc problemer. Touch padden min virke ikke, så æ slit med å skrive. Fordi det blir tungvindt.. Planen e å få det fiksa. Æ må bare huske å ta pc med mæ neste gang æ skal til byen!
Take care! Klem fra Paradisbukta 🙂
