Endelig har vi hatt nån daga med sommer!  Stillongsen har fått hvilt sæ i skapet, og æ har fått fylt opp D vitamin lagret i kroppen.  Vi som bor i Finnmark e jo vant med litt ustabile sommer måneder.  Vi gikk fra 4c til 29 på et lite øyeblikk!  I dag e det mer normal temperatur, og tåka ligg ute i fjorden.  Helt greit egentlig.  Æ e fornøyd med bare nån daga sol.  Selv om æ selvfølgelig håpe at sommeren ikke e over riktig enda.

Æ har tatt det helt med ro i det siste.  Hodet har trengt ro, så æ har innfridd ønske fra toppen.  Æ har det bedre igjen, og formen min stige sakte men sikkert.  Det e så lenge sia æ har vært på trening, at æ e ikke sikker på kor mange uker det e snakk om.  Siden muskla e en ferskvare, så føle æ at kroppen min e blitt gele igjen.  Den e jo ikke det, det e bare en subjektiv følelse.  Men i dag skal æ besøke Evo igjen.  Æ glæde mæ ikke.  Det e alltid hardt å starte opp trening igjen etter en pause.  Men etter ei uke eller to så e æ nok tilbake til der æ va.

Det e også en ting som e bra.  For det går fort og komme tilbake til der man va hvis man en gang har vært litt trent.  Det e bare tungt i starten!  Det e ingen bønn lengre.  Æ e nødt til å komme igang igjen.  Foten min e blitt helt vissen.  Æ e sikkert på at æ kan stikk en kniv i den, uten at det vil være smertefullt.  Æ må nerve impulsene i gang igjen!

Båten vi kjøpte har vi hatt mye glede av!  Selv om motoren e gammel, så går den som ei klokke!  Vi har vært mange tura ute å fiska.  Gubben e lykkelig, for fryseren begynne å fylle sæ med fisk.  Æ elske å fiske, men et ikke fisken.  Æ hate fisk rett og slett.  Brekk mæ av lukta.  Men gud så gøy det e å få dem på kroken!  Gubben derimot kunne levd ene å alene på fisk.

Sist vi va ute å fiska diskuterte vi redningsvestene vi hadde på.  Æ, påståelig som æ e, påstod at dem ikke va beregna på voksne.  David på sin side påstod at dem va det.  En sånn type redningsvest som bare e to tynne pølser med nån stropper.  Å mens vi satt der å diskuterte sa David ” trekk i snora som heng på vesten”  Kor æ spurte koffer æ sku gjøre det.  ” bare trekk sa gubben”  Æ vet ikke om det va min blodness som kicka inn, eller mine hjerneskader, men æ trakk nu i den helvetes snora.  Mest for å få han til å holde kjeft.

Synet skulle vært filma og lagt ut på Youtube.  Æ hadde garantert blitt rik.  For i det æ trakk i snora, så blåste vesten sæ opp. Den hadde en gasspatron som bråkte nå jævlig. Den ble så stor at tjukkræva mi letta fra båten og nesten ga mæ et hjerteattakk!  David syntes jo selvfølgelig æ va et syn for Guder.  Han flirte så tåran rann.  Æ skvatt jo sånn at æ først ble forbanna.  Men når æ så mæ sjøl i fugleperspektiv så flirte æ å.  Vi flirte resten av båtturen.  Vi flire fortsatt når vi snakke om det.  Peislesten som kødde med sin hjerneskada frue! 😉

Frue og frue.  Vi e jo enda ikke gift!  Men alle papirer e sendt til England, så nu vente vi bare på stempel derfra.  Så kan prosessen gå videre til fylkesmannen og vi kan få bestemt en dato.  Det skal ikke være enkelt å gifte sæ med en utlending.  Ei papirmølla spør du mæ.  Å e det en ting æ ikke takle, så e det å fylle ut søknader.  Men snart e alt i boks, og vi kan få si ja til å dele resten av livet i lag som mann og kone 🙂  Gud bedre æ elske den mannen!

Men nu skal kroppen dra å trene!  Ha en vidunderlig dag der ute!

Klem fra Paradisbukta

Æ går rundt hær med ei bekymrings rynke mellom øyan.  Æ e tilbake der æ va før Sunnås.  Senga kalle mæ tilbake straks etter at æ har stått opp.  Puffen e gått ut av kroppen, og æ slit.

Æ jobbe knallhardt med å holde humøret oppe.  Tenke på det æ lærte på Sunnås.  Godta det Sølvi.  Ikke bli frustrert, ikke depp.  Bare si til dæ sjøl, “ja ja så treng æ å hvile.  Det går over, det kommer bedre daga”.  Høres enkelt ut gjør det ikke?  Det e ikke det.  Tankan kommer snikanes inn i hodet.  Æ bannes, forbanne livet innimellom.  Fuck my life!  For i neste øyeblikk skjemmes over at æ grine over dårlig form.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Slutt å vær så egosentrert! Ka fan gjør litt laber form?  Det e ikke sånn at du har fått beskjed om at du bare har et år eller to igjen å leve!”  Det e nå æ fortelle mæ sjøl når æ kjenne at æ lulle mæ inn i self pitty.  Hadde nån kunne vært inn i hodet mitt til tider, så e det slettes ikke sikkert at diagnosen :Ingen psykiatriske diagnoser hadde blitt stående.  Men det e kanskje helt innafor å ha lange dialoger med sæ sjøl?  Litt kjefting, litt sulking og litt oppbakking.

Start knappen min e i hvile modus.  Sjøl om æ gjerne vil, så klare æ ikke å starte.  Æ vil på Evo, fordi æ vet æ vil få det bedre.  Æ kommer mæ ikke dit.  Æ har prøvd i to uker nu.  Ikke fan om æ kommer mæ over dørstokken.  I dag skulle æ gjøre litt arbeid her hjemme.  Æ havna i senga isteden.  To timers søvn ga mæ ingenting.  Æ våkna ikke uthvilt og full av energi.  Æ e like sliten som før æ gikk i seng.

Okay så e æ hær da.  En dårlig periode atter en gang.  Det går over æ vet det.  Det positive e at æ sitt hær å skrive.  Tross alt.  Så får æ lufta ut hodet mitt litt.  Kanskje det gjør sånn at æ smile litt mer når elsklingen kommer hjem fra jobb?  For æ har ikke vært enkel å bo med de siste ukan.  Dårlig samvittighet for det.  Men æ gjør mitt beste.  Æ gjør det.  Æ prøve.  Puste med magen, telle, holde pusten.  Tenk positivt.  Tenk positivt!

Sommeren har knapt vært innom Finnmark.  Men til helga så loves det sol og to sifra temperatur.  Da kan æ i iallefall ligge ute å være sliten.

Det e langt mer positivt enn å ligge inne i senga.  Fordi det finnes ikke nå positivt med å ligge i ei seng.  Dag etter dag.  Time etter time.  Æ hate det!  Hvis fatique helvete nån gang forlate kroppen min, skal seng og sofa brennes mens æ danse rundt bålet!

Æ kan ikke nå for det.  Det holde hardt å være positiv når energien min e laber.  Æ blir sad.  Æ bli irritert.  Rett og slett forbanna.  For æ vil leve.  Spinge på fjellet. Dra på tur.  Æ vil ikke bare eksistere.  Som en jævla zombie.  For det e det æ føle når dagan e sånn hær.  Æ står opp, æ puste, æ bevege mæ, spiser og eksisterer.  Men nu e æ bare en skygge av mæ sjøl.  Blaff av energi utover dagen.  Kortvarige blaff.  Så e det borte.  Akkurat nu så virke det ikke overkommelig at æ skal klare å stable koppan ut av maskinen.  Æ har tenkt på det siden æ stod opp i morres.  Men i dag blir det bare med tanken.  Æ skal gå å legge mæ igjen.  Å sove til det blir bedre tider.

Æ skal ikke si fuck my life.  Men det må være lov å si FUCK FATIQUE!

Over og ut fra Paradisbukta!

I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

For ei heftig uke det har vært!  Mandag dro æ til Nordreisa og Storslett Dps.  Kofferten va pakka til bristepunktet fordi æ hadde ingen aning om æ skulle være dær en dag eller tre uker.  Og med det skitzoe været vi har, så va alt fra ullongs til bikini pakka ned.  Æ vurderte å ikke dra, fordi æ har vært litt på felgen igjen.  Det har vært hardt for kroppen de siste ukan.  Ikke har æ fått trent som æ bør, og æ har nok overdrevet timan æ har stått å malt.

Men som æ sa til gubben ” det gjør ingenting om æ kollapse en måned eller to når vi e ferdig.  Fordi æ kan ligge på sofaen å nyte at det e orden rundt mæ”  Å det mene æ.  Det e verd å bli totalt utmatta av jobben vi gjør her hjemme.  Belønninga e større en ubehaget og smertan æ leve med nu.  Æ begynne å se enden.  På kaoset og malingspann som står stabla overalt.

Men over til Storslett.  Det va rart og komme tilbake dit.  Det e fire år sia sist æ va der.  Å da va æ veldig syk.  Det som slo mæ når æ va kommet til avdelinga, e kor hjemmekoselig det e der.  Personalet speile atmosfæren.  Det e en sånn ro der.  Ingen påtrengende helsepersonell som skravle hull i hodet på dæ.  Har du lyst å snakke, så e dem dær.  Har du ikke lyst å snakke, så får du være i fred.

Skuldran mine senka sæ straks æ kom inn døra.  Etter lunsj så va det samtale med psykiater. Som forøvrig va den samme som sist æ va der i 2015.  Vi snakka om korsen det va når æ va dær våren 2015.  Sommeren 2015 og seinsommeren når æ va begynt å komme ut av tåka æ hadde vært i så lenge.  Vi va begge enig i at det va en alvorlig depresjon æ hadde.  Ikke tvil om det.

Så diskuterte vi min bipolar 2 diagnose.  Æ hadde jo ikke fått fordøyd den før æ fikk min somatiske sykdom.  Ikke tenkt gjennom den ordentlig.  Va æ bipolar?  Eller va det bare år med gørr som hadde satt sæ i kroppen min?  Å før æ fikk sjansen til å tenke om diagnosen va rett, så fikk æ hjerneblødning å ble satt ut av spill.  Lenge.

I tre år så har æ fundert på den.  Om den e rett.  Æ har gått å venta på at en ny depresjon skulle komme.  Eller at least en hypoman fase.  Æ har hatt tunge daga, bevare mæ vell.  Æ har hatt daga der æ har tenkt at æ ikke kommer til å klare det hær.  Komme mæ gjennom.  Stå oppreist.  Æ har vært lei mæ.  Fylt av en bunnløs sorg.  Æ har vært eitranes forbanna.  Men æ har ikke vært depressiv.  Ikke en gang har æ tenkt tanken at livet ikke e verd å leve.

Psykiater va enig med mæ at æ burde fått depressive perioder hvis æ e bipolar. Ikke minst så e æ blitt observert, testa i det vide og brede og tilbringt mer en et år på diverse institusjoner.  Ingen har vurdert mæ som depressiv.  Og i dag kom epikrisen fra Storslett.    Diagnoser : Ingen aktuelle psykiatriske diagnoser.   Diagnosen som ble satt i 2015, blir endra til F32.2 : Alvorlig depressiv episode uten psykotiske symptomer.  Ny versjon av epikrise fra 2015 sendes ut!

Så e æ ikke bipolar afterall!  Gubben sa han skulle sette egen diagnose på mæ.  En tanke hjerneskada, null tålmodighet og lett antennelig.  Den kan æ for såvidt være enig i 😉

Nu ser ikke æ på det å være bipolar 2 som en stor sak.  Det e mange, mange mennesker med den diagnosen.  Som fungerer som alle andre dødelige.  Forskjellen e bare at dem får gjentakende depresjoner med mindre dem ikke får behandling.  Men siden æ har gått med tanka om at den ikke har vært rett, så e æ glad for at den e fjerna. Det føles godt.  At æ ikke skal kunne settes i en bås lenger.  Æ e ikke Sølvi bipolar 2.  Æ e heller ikke Sølvi med subraknoidalblødning.  Æ e bare ho Sølvi.  En survivor!

Æ ble bare to daga på Storslett.  Nu e æ tilbake i heimen ei lita uka, før det bær avgårde til UNN å ny EU kontroll av hodet.  Å når æ kommer hjem derfra, så skal æ ikke ut å reise mer.  På lenge!  Får æ håpe.

Ha en fin dag der ute 🙂  Ho Sølvi not bipolar after all skal jobbe innendørs i dag også!