Et steg fram, og tre tilbake. Atter en gang!

I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

 

 

God helg!

I går sleit æ litt.  Atter en gang.  Kroppen min føltes ut som den va kjørt over av en dampveisvals.  Nu vet æ jo ikke korsen det kjennes akkurat.  Æ har det der med å overdrive from time to time, men æ hadde det ikke godt akkurat.  Så æ tvingte mæ til en hvile dag.  Selv om æ kjente på det innvendige stresset æ har om å bli ferdig å male før æ drar til Sørkjosen 1 juli.

Æ skjønne ikke ka æ stresse med.  Det står ikke om liv.  Æ burde helle male når æ har tid og energi og kose mæ.  Men det beste med å pusse opp e jo belønninga.  Nesten som sex.  Æ e utålmodig der å.  Æ gidd ikke fire timers forspill og all mulig dille darier før man kommer til det beste!  Sånn e det bare.  Æ vil ha resultat! 😉

Men i går så tvang æ mæ sjøl til å ta det rolig.  Well nesten.  Æ va en snartur innom byen og hadde et lite foredrag for LHL i kommunen.  Det gikk sånn passe.  Litt data trøbbel, og æ fikk ikke bilda og video i den rekkefølgen æ ville.  Æ hadde noen minutter æ kjente æ ble rød i toppen og svetta, men æ kom mæ nu igjennom det..Men foruten om en time i byen så satt æ i lotus stilling og tenkte happy tanka mesteparten av dagen.

Belønninga ble jo at æ våkna til liv i dag uten masse vondter, og æ føle mæ i bra nok form igjen.  Bra nok, for helt på G e det jo ikke.  Selv om æ synes æ e i fin form, så kunne det godt ha vært bedre.

I går kveld hadde æ selskap av min kjære gubbelubbe og arvingen min.  Dem va med mæ når æ holdt foredrag som psykisk støtte.  Det e jo alltid litt nervøsitet i kroppen når man skal stå å messe foran ei forsamling.  Når vi kom hjem og tida va for å køye, så jaga vi David i kjelleren.  Det e faktisk flere år siden æ å dattera mi har sovet i samme seng.  Ca 4 år for å være nøyaktig.  Når ho lå der å sov så uskyldig ved mi side, måtte æ musse ho på nesa.  Lille ungen e blitt voksen.  Helt utrolig kor fort åran har gått.  Æ har nu lovt ho at æ ikke skal skrive om ho på bloggen min.  Men en ting kan æ si.  Æ e sinnsykt stolt over den jenta!  Og ubeskrivelig glad i ho!  Alle hennes positive egenskaper har ho selvsagt arva fra mæ…

Når vi våkna i morres va vi alle uthvilt.  Gubben glad å lykkelig for å ha fått ei god natt søvn uten mi snorking.  Han påstår at æ snorke.  Æ trur ikke på han, for æ har nu ikke hørt det!  Å uten bevis, så tvile æ.  Sånn e det med den saken.

I morra får vi besøk av min kjære bror.  Han skal campe hær i helga, og det blir kos.  God mat, helt sikkert litt drikke, kanskje litt bål og ute hygge hvis været blir bra nok.  Æ glede mæ !  Nu skal æ fis til Nikkel en snart tur å fylle opp tanken på bilen, og i dag e det ingen bønn.  Æ e nødt til å fær å trene!  No matter what, kroppen må på Evo å tøyes og bøyes.  Ikke nå maling eller husarbeid.  Kun kos 🙂

Thats all from me.  Ha ei nydelig helg der ute 🙂

 

Klem fra Paradisbukta.

 

Oppgradering eller kanskje en nedgradering?

Du gode gud kor vi har jobba!  I to uker har det vært unntakstilstand i heimen.  Prosjekt fornye kjeller starta rett etter æ kom hjem fra Sunnås.

Sånn så det ut for 2 uker siden. I tillegg var det et oransje vegg til vegg teppe på gulvet.

Før vi starta arbeidet så æ sånn cirka sånn hær ut..

Hadde noen sagt til mæ i fjor at vi skulle starte det hær prosjektet, så hadde æ ikke trudd at det ville vært gjennomførbart.  Alle som har pusset opp vet for en jobb det e.  En jobb som æ alltid har elska.  Men det va før sykdom flytta inn i kroppen.  At vi snart e i mål, e ikke til å tru.  At æ fremdeles e i livet e et større mirakel.  Det har vært daga der æ ikke har sett lyset i tunnelen og tenkt at nu glir æ inn i en ny periode med koma.  Men utrolig nok har ei god natt søvn vekka mæ til livet igjen!

Æ har måtte brekke mæ i oppreist stilling, og kroppen har vært smertefull.  Datteren min e drit lei av at æ sir ” kor e den hudamæflikken?”  Et ord som ikke betyr nå.  Men et ord David og æ forstår.  Merkelig nok.  Hver gang æ ikke finne ordet æ skal si.  Som gjerne skjer når æ blir sliten, så sir æ hudamæflikken.  Han David vet stort sett ka æ mene.  Om det e skrujern, eller kaffekoppen æ leite etter.  For andre dødelige så e det bare et koko ord som ikke har nå betydning.  Det har vært mye hudamæflikken i det siste.  For det e ikke bare kroppen som e sliten, hodet e overbelasta delux!

Etter to uker jobbing begynner kjelleren å bli ferdig. Æ følte mæ fint ferdig. Et par hundre ekstra rynker og øya som to pesshull i snøen

Takk og lov så har man et godt nettverk.  Og ei venninne som e naprapat. Som sendt fra himmelen så tikka det inn ei melding om infrarød sauna og behandling.  Æ for ned på to hjul i svingen.  Behandlinga va gondt.  Som betyr at det e så vondt at det e godt.  Eller motsatt.  Etterpå klarte æ nesten ikke å gå.  Men dagen etter spratt æ ut av senga!  Å hadde ikke smerter noen plassa.  Dagens tips :  Har du smerter i kroppen, prøv en naprapat!  Bor du i Kirkenes anbefale æ Åshild Haug på det varmeste 🙂

Hos samme dame fikk æ med mæ ei krukke med leire fra Island.  Ho så nok at huden min hang ned på knærne og at æ trengte et lite mirakel..Så æ marinerte mæ i leira å satt i lotus stilling og tenkte happy tanka og venta på at et under skulle skje.

Nu ble æ ikke 20 år yngre av maska, men æ følte mæ fresher.  Selv om kroppen har forfalt litt de hær ukan, så har det vært verd det når man ser resultatet av kjelleren.  Vi e ikke helt ferdig.  Det gjenstår litt småpjusk.  I tillegg vi har et til rom som bare e halvferdig.  Men snart e vi helt i mål!

Rommet har fått en oppgradering. Myself en liten nedgradering 🙂

I det hær øyeblikket.  Nu når æ sitt hær å plinke på tastaturet så smile æ.  Et stort smil og en tilfredshet som æ ikke har kjent på lenge.  En glede for at æ føle mæ så normal.  Det har skjedd ting i kroppen min de siste måneder. Det e veldig merkbart.  Kanskje fordi æ e blitt flinkere.  Til å balansere aktiviteter.  Flinkere til å hvile effektivt. Til å be om hjelp når æ trenge det. Æ kommer mæ fortere tilbake til min normale energi når æ blir sliten.  Lurene mine e kortere. Kjære Gud la det fortsette.  Ikke la mæ ramle tilbake til dær æ va.  Pretty please!

Ha en nydelig dag!  Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Ups and downs

Bare nån daga igjen av ferien før æ vende nesa sørover og tilbake til Sunnås for tre nye uker med rehabilitering.  Oppsummert kan æ si at påska har vært litt tung for min del.  Hodet har vært fullt av tanka og det har holdt hardt med å finne positive ting å tenke på.  Æ trur æ har en aldri så liten sorg reaksjon.  Realiteten har smekka mæ i fjeset, og det har vært tøft.

Heldigvis så e æ på en plass i livet der æ kan snakke om ting.  Æ har snakke og grått til gubben og til bestevenninna mi.  Så æ føle æ e på god vei til å få tømt bylla.  Æ våkne i allefall ikke om morran bælje lengere.  Nu e det mer i små bølger utover dagen.  Det tar æ som et godt tegn.

Nu har det ikke bare vært sorg og elendighet i påska.  Æ har kosa mæ også.  Evo har hatt besøk av mæ flere ganga.  Æ skal ned å trene ræva i dag også!  Det e i hvert fall nå æ mestre.  Uansett kor jævlig man måtte ha det, trening gjør det ikke verre!  Heller tvert imot.  Æ har og vært på årets første sykkeltur.  Med det beste kjøpet æ ever har gjort, nemlig elsykkel.  Æ klare lange sykkelturer og kan nyte det.  Med en vanlig sykkel vare æ i fem minutter før æ e på felgen.  De som trur at el sykkel ikke gir helsegevinst tar feil.  Man blir både svett og sliten, og kroppen e i bevegelse selv om man har hjelp av en liten motor.  E du i dårlig form eller har skada som gjør at du grue dæ for en sykkeltur?  Kjøp dæ elsykkel.  Æ love at du ikke kommer til å angre!

Æ hadde i planan mine at æ sku på ski i påska.  Men det tine så fort nu, at skitur ikke har frista.  Snøen e råtten og glem isfiske med mindre man har våtdrakt på sæ.  Akkurat det e æ ikke lei mæ for.  At snøen forsvinne.  Velkommen sommer!  Æ har savna dæ.

I dag får vi besøk og skal grille ute.  Søndag skal æ i stallen og ut å ri.  Så æ har fått gjort litt.  Selv om humøret har vært laber.  Det handle jo om å tvinge sæ sjøl.  Til ikke å bli i kjelleren, men prøve å være aktiv sånn at man får avleda tunge tanka.  Det hjelpe jo ingen, og slettes ikke mæ sjøl, å gi opp.  Men æ har tillat mæ sjøl å deppe litt.  Æ tenke det e helt greit.  Det e å helt greit at æ skal tilbake til Sunnås.  Så får æ kanskje snakka mæ ferdig.  Tømt bylla helt.  Sånn at den ikke verke sånn.

Før og nu.  Det e nå æ slit med.  Det at æ sammenligne mæ med korsen livet va før æ ble syk.  Æ vil, æ vil men æ får det ikke til.  Det e så mye æ har lyst til.  Som før ikke kosta mæ en kalori å utføre.  For eksempel så hadde æ lånt gardiner til stua når vi flytta hit.  Å vedkommende ville ha dem tilbake.  Gubben tok dem ned, og hengte opp pledd foran vinduene mens vi så på tv.  Det tok ei uka før æ klarte å stryke to gardiner.  Æ hadde ikke sjans å henge dem opp sjøl.  Når æ va ferdig å stryke dem satt æ i stolen å så på dem.  ” Kom igjen Sølvi.  Det e for helvete to gardina!  Heng dem opp!”  Det endte med at David hengte dem opp når han kom hjem fra jobb.

Æ bælja over det når æ snakka med venninna mi om det.  Koffer æ gjorde det?  Fordi æ blir forbanna.  Æ blir så jævla forbanna at nå så banalt lett som å henge opp to gardina skal være vanskelig!  Aksepter det sir æ til mæ sjøl.  Aksepter at det e sånn.  Den positive mæ prøve å fortelle at det kan bli bedre.  Kanskje neste gang æ skal henge opp gardina blir det lettere.  Den negative mæ fortelle mæ at det suge.  At det e nå dritt at æ ikke klare nå så enkelt.  Shame on you.  Det nytte ikke. Det e ingenting som nytte.  Uansett kor hardt æ jobbe for at det skal bli bedre så blir det ikke bedre!

Heldigvis så e det stort sett den positive mæ som vinne kampen.  Etter hvert.  Æ klare stort sett å ha fokus på alt æ mestre.  Men det e en hard kamp innimellom.  Æ sitt ikke i rullestol.  Men æ føle mæ invalid.  Det synes bare ikke utenpå.  Det e også nå æ har grått over i påska.  Fordi alle fortelle mæ kor mye æ klare.  Kor frisk æ e blitt.  Døgnet har 24 tima.  Går æ å trene bruke æ 1 time.  Kanskje æ gjør litt husarbeid.  Kanskje sitt æ ute en times tid.  De resterende timan ligg æ.  På sofaen, i senga.  Det e ikke å gjøre mye.  Det e å gjøre jævla lite.  For mæ som har vært i overkant aktiv e æ en skygge av mæ sjøl.  Sånn som æ va før.  Aksepter det.  Æ prøve.  Se fremover, ikke tilbake.  Æ får ikke gårsdagen tilbake.  Den Sølvi æ va e ikke mere.  Men æ e hær.  Forandra, men æ leve.  Redusert men i livet.  Æ mestre ikke alt, men æ mestre!

Ingen dag e helt lik.  Takk og lov.  Æ vet at selv om æ tilbringe mesteparten av dagen i stabilt sideleie, så har æ daga som e bedre enn andre. Å æ leve for de dagan. De gode dagan. At æ vet dem kommer.   Kanskje i morra.  Eller i neste uka. Kanskje får æ flere gode daga på rekke å rad.

Tenk positivt!  Klem fra mæ 🙂

 

Frustrasjon de lux!

Æ skulle ha filma mæ sjøl de hær siste dagan.  Frustrasjons nivået mitt har vært på max, og æ kunne seriøst spikra både gubben, doggen og kanin på veggen i flekkan.

Det e jo ikke demmes feil i det hele tatt at æ har vært frustrert, men nån må æ jo la frustrasjon min gå ut over?  Koffer e æ frustrert?  Først og fremst fordi æ har jobba i flere daga med å ferdig stille innlegget mitt til LHL samlinga.  Klokka har tikka mæ i nakken, og panikken for å ikke bli ferdig har lagt press på mæ.  Æ å stress e ikke forenelig.  Æ blir jævla sliten og mer forvirra enn vanlig.

I tillegg så har æ krangla med pasientreiser i flere daga.  Når æ skulle bestille billett til Sunnås, så møtte æ på en paragrafrytter.  For å gjøre en lang historie kort, så mente ho at siden æ hadde to oppholda a 3 uker , med Påske imellom, at æ måtte betale siste reise selv.  Fordi det va permisjon.  ” nei sa æ, det e ikke permisjon men 2 opphold”  Frem og tilbake, snakke med hennes overordnede, ringe Sunnås, ringe tilbake, sende mail og fans oldemor.

Æ va så pesse sur siste samtale æ hadde med dem at hadde det ikke vært for at vi hadde x antall kilometer mellom oss, så vet æ ikke ka æ kunne gjort.

Men æ har nån blida i hodet, som ikke egne sæ på trykk.  Nu har æ gitt opp hele hælvete.  Æ har i allefall fått bestilt billett til mitt første opphold.  Det andre overlate æ til Sunnås.  Æ gidde ikke bruke mere tid på det.  Om æ blir 3 eller 6 uker der gjenstår å se.

I dag va planen at æ skulle fære ned til elsklingen min sin jobb på formiddagen.  Så æ fikk skrevet ferdig innlegget mitt, skrevet det ut, sendt det av gårde og få hjelp av ei venninne å ordne bilder/video som skal vises når æ drar til Alta.  Æ drakk bare litt kaffe til frokost, for æ ville komme mæ av gårde fortest mulig.

Glad og fornøyd for æ ut døra.  Sola skinte i øyan mine og smilet va på lur.  Til æ kom til veien til garasjen.  3 meter snøfokk foran porten og veien ut. En halv time senere fikk æ opp garasjeporten, svett og jævlig.  Æ starta bilen og ga full gass for å komme mæ gjennom snøhelvete.  Det gikk på hengende håret, og mens æ prøvde å avverge et hjerteinfarkt prøvde æ febrilsk å tenke happy tanka.

Etter å ha vært på kontoret til elsklingen og skrevet ferdig, dro æ til venninna mi.  På veien dit kjente æ at blodsukkeret mitt va faretruende lavt.  Klokka va bikka midt på dagen, og æ hadde gått lenge uten føde.  Æ stoppa utenfor en bensinstasjon for å få litt føde.  Og skulle sjekke kontoen.  Et tics æ har.  Æ handle aldri uten å ha sjekka kontoen.  Sånn i tilfelle nå e trukket, og æ plutselig e blakk.

Ingen internet.  Æ sjekka alt, slo av og på telefonen, bantes og skjelte ut Telenor.  Ringte gubben, og nu va æ ikke rolig og smilanes lengere.  Han prøvde å gaide mæ igjennom ka æ skulle trykke på.  Samtalen endte med at æ bare la på, kor han sendte mæ den berømmelige fingeren.  Det e hannes måte å si æ e urimelig på en snill måte.

Etter at æ kom til venninna mi, fant vi ut i felleskap over en kaffe, at æ hadde skrudd mobildata av.  Nå så enkelt lagde masse problema for mæ.  Fordi æ va sliten, så funka ikke signalan i hodet mitt.  At ethvert problem har ei løsning, va ikke lengere mottoet mitt.  Æ klarte i hvert fall ikke å løse problemet på egenhånd.

Nu når æ sitt hær i sofaen kan æ humre over dagen min.  Æ ser kor frustrert æ ble, og æ skjønne også koffer æ blir det.  Tålmodighet e litt fremmedord for mæ.  Æ lure på om æ nån gang vil få den tilbake?  Ka har æ lært den hær uka?  At vinduet mitt e veldig lite.  Det skal svært lite til for at ting går helt i stå.  Takk og lov for at æ har evne til å se mæ sjøl i fugle perspektiv.  Ikke minst at æ kan flire av mæ sjøl!

Nu e æ ferdig med alt stress.  Nu e det brokkoliburger og netflix som står for tur.  Hodet lavt og beinan høyt resten av dagen.  Godt jobba Sølvi!  You did it!

Peace and love

 

Aleina, men ikke ensom!

I ei uka har æ gått hær hjemme å sulla aleina.  Well helt aleina har æ jo ikke vært.  Det e masse selskap i en hund og en kanin!  Besøk av to beinte har æ å hatt, så uka gubben har vært i England har gått forbausende fort.  Nu e det bare et par små daga så e han hjemme igjen.

Æ har nettopp snakka med han på face.  Han spurte om æ savna han, å ærlig som æ e sa æ ” æ savne kokkeleringa di”  For æ holde seriøst på å dø av å ete fiskekaker og anna lettvint skit middaga.  Kan ikke nån bare finne opp ei pilla som mette, med masse smak, så æ sleppe middagslaging.  Gjør livet mitt litt enklere takk!

Æ savne jo selskapet hannes også.  Ofc, men æ synes det e litt deilig å være aleina.

Ei hel uka der ingen kreve nå som helst av mæ.  Jo dyran kreve jo sitt, men dem e ikke fryktelig kravstor.  Det e nu for så vidt ikke han David heller, men av og til e det deilig å ikke måtte snakke med nån.  Æ har hatt det deilig stille og rolig. Foruten om Fredagen.

Da havna æ veldig spontant ut på puben.  Det va virkelig ikke planlagt.  Æ hadde ei venninna på besøk, og planen va pizza og film.  Helt til dattra hennes ramla inn døra med någet attå til oss.  Å æ synes man må være såpass høflig at man smake på det man får i gave.

Vi smakte og smakte, og ble i kjempe form.  Å når æ blir i kjempeform så får æ forfærdelig trang til å danse.  På et lite øyeblikk befant vi oss plutselig på puben.  Der ble vi i mange tima.  Mange morsomme tima.  Fordelen med alkohol, e at det sløve ned mine ellers så hypersensetive sansa.  Det va et par gang æ måtte stikke fingran i øran fordi æ hadde nån som skravla litt høylytt på begge sider.  Men foruten om et par ubehagelig minutter, så vil æ si at kvelden va vellykka.  Og veldig needed.

Lørdagen våkna æ ikke fullt så god form.  Formen e fortsatt ikke kommet tilbake.  Æ går enda i pysj buksa, og veksle mellom senga og sofaen for å unngå ligge sår.  I dag e det Mandag.  Æ satse på at æ skal klare å komme mæ opp i horisontalen i morra.  Det e ikke nå bønn, æ må det!  Æ har ikke trent siden Torsdag, og det e slettes ikke bra.  Det klundre alle planan mine!

Æ hadde og i planan at æ sku bli ferdig å skrive innlegget mitt til LHL den hær helga.  Å æ kjenne panikken tar mæ litt, for det har æ ikke klart å få gjort.  2morrow kanskje.  I allefall bør æ bli ferdig før helga.  Æ jobbe jo best under press.  Nei vent litt, det va før august 2015.  Det va den gamle mæ.  Den nye Sølvi med hjerneskader e ikke like god på det.  Stress og press.  Men nu skal æ ikke dramatisere.  Æ får det nok til!

Det e nu ingen vei tilbake uansett.  Æ har bestilt flybillett. Æ har sagt ja til å ha et innlegg neste helg, så klare æ ikke å skrive det ferdig, så får æ improvisere!

Det føles godt å være litt aleina.  Uten at æ har følt mæ ensom.  Det e egentlig lenge sia æ har kjent på ensomheten. Den har vært plagsom i flekkan.  Å det e egentlig rart at æ kan føle mæ ensom.  Æ har jo han David, dattra og mange gode venna.  Men selv om æ har folk rundt mæ, så kan æ slit med den jævla følelsen.  Æ har analysert det dit at det e fordi ingen kan forstå korsen æ har det.  Hvis dem ikke har kjent på det sjøl.  Forvirringa, glemskhet, fatique, smerter og sorgen æ bære på.

Æ har gjort en del for å ikke kjenne på den. Ensomheta. For det e en veldig sår følelse å gå rundt med.  Den kan være tung, og drege mæ ned.  Påvirke humøret mitt, å gjøre mæ trist.  Å det e ikke nå å trakte etter.  Å gå rundt å være trist.

Æ trur åpenhet om det har hjulpet.  Det at æ tør si det høyt.  Til han David, og til venna som æ e glad i.  At æ av og til føle mæ veldig aleina.  Selv sammen med andre.  Kommer følelsen så ringe æ nån, eller drar på besøk.  Eller sir til gubben at nu slit æ.  Så kommer han gjerne opp med nån gode forslag til ka vi kan gjøre så følelsen avtar litt.

Ensomhet e nå vi alle kan føle til tider. Nå æ trur mange slit med når dem blir syk, eller får skada som gjør at man blir forandra. En følelse som kan være relativt lett å endre. Med å tørre å åpne sæ, og fortelle til nån korsen man har det.  Koffer man har det sånn.  Har man gode venna, eller bare en god venn, så e æ sikker på at dem gjør sitt for at man skal få det bedre.  Hvis man bare fortelle.

Den aller beste medisin for  mæ e gå turan mine.  Som ikke e fryktelig lang eller utføres med høy intensitet.  Når æ rusle av gårde med god musikk på øran, og lar hodet hvile for tanka.  Å bare nyte alt det vakre omkring mæ.  Når æ kjenne på kor godt det e å leve!  Da føle æ ikke ensomhet.  Kun glede. Takknemlighet og ro.

Nu skal æ køye.  Han Dizel får lov til å sove bak ræva mi når han far e borte.  Han har allerede lagt sæ.  Æ har en stygg mistanke om at han gjerne skulle se at han David va borte ei uka til 😉

God natt, klæm fra mæ 🙂

 

 

Sol ute, sol inne, sol i hjerte, ååååh hvor den skinner!!

Jaaada!!  Sola e tilbake.  Å du verden kor glad man kan bli av å endelig se den igjen.

På tur til Nikel på morrakvisten. Magisk vakkert ute!

Æ bor nok på feil plass i verden.  Mørketida blir hardere å hardere.  Æ hate kulde og mørke.  Æ hate å frys. Kjære Gud, i mitt neste live ønske æ å bli ei seniorata i et varmere og mer solfylt land!  På forhånd takk!

En ting æ elske med vinteren e å gå på ski.  Ikke i kondomdress og full fart, men å rusle opp fjell og daler i et behagelig tempo.  Å gjerne med doggen som trekke mæ opp de værste bakkan.  I går kveld va vi på årets første skitur.  Vi har jo nesten ikke hatt snø, så æ har ønska mæ det.  Å det ønske e blitt innfridd kan man trygt si.  Det har snødd elefanta i dagevis, å skavlane e blitt flere meter høy.  I går sku vi bare prøvekjøre skian, å sjekke at skillsan fortsatt va der.  Vi rusla en tur på ski på veien.  Det gikk jo helt fint.  Nesten som å gå i skiløypa.

Æ vet ikke kem som va mest glad.  Gubben eller doggen.  Dem elske å gå på ski begge to.  Eller doggen går jo ikke på ski, han e smart, men ikke så smart.  Men han elske å trekke.  Selv om han begynne å dra på åran, så e det fortsatt futt i den kroppen. Skituren ga mersmak, så nu håpe vi bare at det skal bli litt mindre kaldt.  For det e ikke kos å gå på ski når det e -25 ute.

Et stykk lykkelig Anna i ødemarka

Æ har å vært innom stallen den hær uka.  To tura ut med Kongen har æ hatt.  Æ va en tanke smånervøs når æ satt mæ på ryggen hans igjen.  Æ har ikke ridd siden i høst, bare kjørt. Men det gikk helt fint.  Han e rolig og fin når vi e på tur.  Nesten som om han ane at æ ikke e helt på nett, og treng litt ekstra omsorg.

Ja det har vært ei aktiv uka.  Kroppen og hode fungerer bra for tida.  Humøret mitt stig i takt med funksjonell kropp.  Æ håpe det fortsette i samme spor.  Fingers x!  Formen e faktisk så bra, at i kveld skal æ dra på konsert.  En liten time. Men ikke så mye alkohol.  Æ vil ikke utsette mæ for nå som kan få formen til å dale igjen!  Ikke fan!

Nu skal æ legg mæ i stabilt sideleie å hvile litt før trening.  Men først vil æ bare si en ting å det e God helg der ute!  Make the most of it!  Zuzz og klæm fra mæ 🙂

 

Over happy!

Hærremin hvis dokker kunne sett fjeset mitt nu.  Æ e et eneste stort lykkelig glis. Nu kunne æ jo tatt et bilde å lagt ut, men æ skal skjerme dokker for trynet mitt akkurat nu.

Æ har hatt en så nydelig dag.  Tidlig i morres dro æ i stallen.  Kosa mæ et par tima med skitmåkking, pusling med gampan og sosialt hygge.  En liten kjøretur ble det også.  Men det snedde så tett at det va vanskelig å se veien, så det ble en liten tur.  Men æ fikk frisk luft i nesa og nye impulsa.

Når æ for fra stallen va æ rimelig på felgen.  Sjokka inn døra, fikk fyrt i ovnen og svimte av på sofaen.  Helt som normalt altså.  Som regel etter en sånn formiddag så blir æ ligganes resten av dagen.  Men ikke i dag!  Etter en aldri så liten siesta og et par koppa kaffe så starta æ på nå som æ har gått å tenkt på i over et år!

Nu høres det kanskje ut som om det e nå helt fantastisk underbart æ har gjort.  Væll for mæ så føles det sånn.  Helt siden vi flytta hit til paradisbukta, hver eneste kveld når æ har lagt mæ, hver eneste dag når æ har stått opp har æ tenkt tanken.  Mye mulig æ overdrive bare pitte litt nu.  Æ har nok ikke tenkt på det hver dag, men veldig ofte.

Æ har tenkt på at æ må gjøre nå med soverommet våres.  Senga har stått midt på gulvet under vinduet, upraktisk når man like å sove med vinduet oppe.  Å garderobeskapan har vært kasta inn i krokan.  Det hær har irritert mæ nå grenseløs leeeenge.  Å æ har hatt så lyst til å få det fiksa.  Ommøblert å rydda.

Nu har æ jo en samboer som hadde hjulpet mæ hadde æ bare sagt “lets do it!”  Men æ har ikke hatt krefta til å starte på det.  Det e jo en masse multitasking å gjøre jobben.  Tungt e det å.  Så det har blitt med tanken.  Men ikke i dag!  Æ bretta opp arman å heiv mæ i jobben med helt sikkert et ganske villt utrykk i øyan.  Han Dizel (doggen) va lettere forstyrra hær, når madrassan va flytta ut i stua og det va et salig kaos et par tima.  Han trudde sikkert at vi va på flyttefot igjen.  Og han e nu ikke så glad i forandringer han heller.  Æ trur han e like lykkelig som mæ, nu når han forstår at vi fortsatt skal bo hær.

Nu når æ ligg hær i senga, som for øvrig har fått sæ en vask og rene sengklær, så ligg æ å kjenne på en sinnsyk lykke.  I did it!  Kanskje det e vanskelig å forstå at æ kan bli så jævla glad for at æ har klart å flytte ei seng, nå skap og vaske litt.  Æ skjønne at det e vanskelig å forstå.  Æ ville ikke forstått det sjøl for nån år sia.

Men når man ikke fungere optimalt.  Når man har begrensninga, så blir sånne hær små hverdagslige ting til nå stort.  Nesten som æ skulle bestige Mount Everest å satt det Norske flagget på toppen.  Det va nu faktisk en ide.  Kanskje æ skal klatre opp på taket i morra å sett et flagg der!

Det at æ har klart det hær, gir mæ håp.  Om at det skjer ting i kroppen min.  Kanskje bare kanskje e æ blitt litt friskere?  E det treninga som har gitt mæ energi?  E det ginsengen æ har begynt å ete?  E det bare et blaff?  Eller vil den gode steamen fortsette?  Akkurat det gjenstår å se.  Men uansett så e det ikke så fette nøye.  Æ e glad akkurat nu.  Å æ akte å nyte det hær så lenge det vare!

Nu skal æ sove 🙂  God natt !

 

Hjernetrim

Det e ikke bare skrotten æ trene, æ trene toppen og.  Æ har i de hær åran etter hjerneblødninga brukt forskjellige appa. Peak, Wordfew, div kort spill og spill som går på reaksjonsevnel, ja spill man må bruke hodet på.

De første mnd va det veldig mye frustrasjon.  Alt va vanskelig å løse. Æ kunne bruke 3 uker for å løse en kabal.  Men æ ga aldri opp.  Æ bantes og grein.  Følte mæ som en komplett idiot som ikke klarte selv de lettese spillan.

Æ har jo vært en gamer.  Spillt World of warcraft i årevis.  En liten nerd.  Og æ va god!  Det spillet kan æ ikke spille lengere, det e for mye multitasking for hjernen min.  Selv om Nevropsykologen anbefalte mæ å spille det fordi det skal være bra for hjernen å utfordre den.  Men æ så mæ nødt til å slutte.  For husfredens skyld.  Æ ble så frustrert fordi æ ikke va flink lengere.  Hadde store problemer med å løse de enkleste quest.  Æ savne den hobbyen min.  En vakker dag skal æ prøve det igjen.  Men ikke enda.

Nu går alle spillan mine lettere.  Æ merke æ e blitt bedre.  Nu hende det til og med at æ vinne i Wf!  Så æ vet at det hjelpe å utfordre hjernen.  Den finner ut av det til slutt.  Lage nye bana så det blir lettere å finne løsninger.

Like før jul sa dattra mi at æ måtte prøve et farmer spill.  Kallt Hay day.  Det e jo et koko spill egentlig.  Bare en masse jobb, fore dyr og bygge opp en farm.  Men æ e blitt totalt hekta på det jævla spillet.  I tillegg har æ brukt en aldri så liten formue på gull og diamanta.  Æ eie jo ikke tålmodighet og klare ikke å vente i det vide og brede for å få utvikla farmen min.  Dem e bra lur dem som har laga spillet.  For æ e hellig overbevist om at det ikke bare e æ som kjøpe ting der.

Men siden æ begynte å spille det har æ vært ulidelig sliten.  Det e jo et spill som kreve en del konsentrasjon.  Litt logistikk, og en hel del multitasking.  Æ spør mæ sjøl om det e bra for hjernen min, eller om det blir for mye.  Akkurat det e æ ikke helt sikker på.  Æ tenkte at det va mørketida som gjorde mæ så sliten, men æ har en stygg mistanke til at farm spillet mitt bidrar en hel del.

For å finn ut av det må æ ta en pause i spillinga for å se om æ får det bedre.  Sånn går nu dagan.  Æ prøve og feile.  Teste ut, strekke strikken, forsøke finne løsninga og ka som fungere for mæ og det skada hauet mitt.  For selv om en ting virke for en e det jo ikke sikkert det virke for nån andre.

Å utfordre hjernen e jo nå vi alle skulle gjort.  Kryssord, pusslespill etc.  Æ tenke det e vell så viktig som fysisk aktivitet.  Særlig viktig når man blir eldre.  Men det e også veldig slitsomt når man har en skada hjerne.  Nettopp fordi den e skada så bruke æ mer energi når æ trimme den.  Æ prøve å balansere det å.  Ikke fullt så lett når man blir veldig hekta på ting.  Æ har en stygg tendens til å overdrive..

Som æ skreiv om i mitt forrige innlegg så skulle æ prøve ut en trening/kosthold plan i 2 mnd.  Treninga går det veldig bra med.  Kostholdet , well der har æ gått på en smell.  Huset e jo fortsatt fullt av snall etter jula.  Å æ har liksom ikke fått mæ til å kaste det.  Så i helga har æ ette sjokolade med begge nevan i håp om å få tømt lagret.  Å det har æ klart med glans!  Nu e huset tømt for godter, så fra i dag skal æ prøøøøøve å ikke falle for fristelsen.  Æ har halveis trua på at æ skal klare det;)

Gulrot e bedre enn sjokolade, gulrot e bedre enn sjokolade! Sir man det mange gang nok så kanskje man trur på det til slutt? 😉

Nu skal æ snart gjøre mæ klar å dra på trening.  Pt time i dag igjen.  Vi holde på med å lage et nytt trenings program til mæ.  Skal bli skjønt, for nu e æ lei av dem æ har!  Ha en nydelig dag, gjør nå godt for kroppen din i dag du også.

Klem fra mæ 🙂

Step up the game!

Mitt aller første innlegg i 2019! Tenk at vi har starta på et nytt år med blanke sider.  Æ har trua på at året skal bli godt. Bedre enn i fjor.  Bedre enn de 3 siste åran! Jepp æ trur 2019 blir amazing.  Æ har rett og slett bestemt mæ for at det skal det!

Nu har æ skrevet blogg siden August.  Æ har fortsatt ting på hjertet, så planen e å fortsette ei stund til.  Så lenge æ har glede av det og så lenge skrivinga gir mæ nå.  Når æ starta blogginga mi så hadde æ aldri i min villeste fantasi trudd at æ skulle få så mange lesera som æ har.  Det e æ veldig glad for.  Det blir jo litt artigere å skrive når man vet at folk lese det man klundre ned.

Å nu føle æ at æ må få takke alle dokker som lese bloggen min.  Og særlig takk til alle dokker som har tatt dokker tid til å gi mæ ris og ros. Æ skal ærlig innrømme at æ blir både rørt og stolt når folk gir mæ tilbakemelding.  Det e nu vell nå vi alle like, og få feedback på at det vi drive med e bra.  Best av alt e at det finnes menneska der ute som føle dem både får hjelp og motivasjon av å lese det æ skrive. Å akkurat det va håpet mitt når æ starta.  Så tusen takk til alle dokker som har gitt mæ tilbakemelding.  Det betyr mer enn dokker ane 🙂  Og gir mæ motivasjon til å fortsette!

I går va æ å gubbelubben og gikk en tur med doggen.  Vi snakka om Nyttårsforsett.  Æ sa til han “æ makte ikke et år til på sofaen.  La 2019 bli året vi fant tilbake til turgleden”  Vi savne den tida begge to.  Når vi va på tura flere ganga i uka. Nu har æ logge på sofaen i 3 år.  Nu må det fan mæ holde.  Kan den fuckings fatiquen reis en viss plass?!

Æ har jo ikke logge pal på sofaen i 3 år.  Det vet alle som kjenn mæ.  Men det føles  sånn i flekkan.  Æ e så peise lei av å være utmatta.  Æ e så lei at om nån ga mæ et tilbud om å kappe begge arman av mæ så ville fatiquen forsvinn så hadde æ sagt ja takk!  Nu trur æ ikke det finnes nå forskning på at det hjelpe, så det e ikke nå æ vil anbefale sånn uten.  Nei nu skal æ prøve nå anna.  Litt mindre drastisk, og ikke fullt så blodig.

Æ har bestemt mæ for å forsøke å trene fatiquen av mæ.  Ja æ vet at forskning sier at man ikke kan det, men at moderat trening kan være bra. Tho etter å ha levd med det i over 3 år nu, så vet æ at de eneste gangan æ føle et snev av normal energi level e når æ har vært å trent.  Sliten i kroppen ja, vondt i musklan ja, men æ e ikke bomull i hodet når æ har trent.  Så i 2 mnd fremover skal æ kjøre et stramt treningsprogram kombinert med et kosthold uten sukker.  Det e en anna ting æ har erfart at sukker e bensin for fatiquen.  Æ blir rett og slett mer utmatta hvis æ spise godter eller drikke sukkerholdige drikker.

Æ skal ikke overtrene.  Men æ skal ha 2 økter 5 daga i uka.  5 daga skal æ starte dagen med en gåtur, og styrketrening på ettermiddagen.  1 dag i uka skal æ i bassenget og 1 dag skal æ ha fullstendig hvile.  Det høres kanskje mye ut?  Ja hvis man e i full jobb og har barn boende hjemme så blir det nok tøft for alle og enhver.  Men æ har kun mæ sjøl, doggen og kanin æ treng å ta mæ av.  Ja å gubben må pleies av og til 😉 Så det e fullt mulig. Æ må bare kutte ut en del andre aktiviteta mens det pågår.  Som å la huset bli litt støvat, og være litt mindre sosial.

Når æ trene styrketrening så trene æ overkroppen en dag og underkroppen en anna dag.  Så dela av kroppen får hvilt imellom slagan.  Har æ smerter etter trening så unngår æ mer belastning ved å bare bøye/tøye eller gå på mølla.

Det e jo ikke sikkert det hær vil bli å gå i det hele tatt.  Mulig det ikke e gjennomførbart.  Men æ skal nu gjøre et iherdig forsøk.  Håpet et jo at formen min skal stige sånn at æ får litt mer energi til tursesongen starte.

For om ikke lenge så begynne sola å skinne.

Om et par mnd så begynne ho å varme.  Snart dryppe det fra hustaket og flua begynne å summe igjen.  Og til da skal æ være i så god form at æ får nyte det!  Ikke fanken om æ skal ligge på sofaen den hær våren.  I alle fall skal æ ikke ligge på sofaen innendørs.  Blir ikke formen min bedre så bær æ sofaen ut!  Da får æ i hvert fall frisk luft og en anna view. Ferdig snakka!

For nu e det fan på tide å step up the game!