Tilbake til hverdagen!

Det e fanken ikke lett å komme tilbake til godt innøvde rutiner etter å ha hatt pause fra det meste hele sommeren.  Dørstokkmila e blitt lengre enn den nån gang har vært.  Litt for ofte lande æ i stabilt sideleie, isteden for å gjennomføre det som står på planen min.  Ja for i sommer har æ ikke levd mitt kjente ukeplanliv.  Æ har tatt ting mer på sparken.  Gjort mer enn normalt for mæ, men mindre av det æ burde gjøre mer.  Nemlig å trene.  Å hvile.

Når det e sagt så har det vært godt også.  At telefonen min ikke har bibet i tide å utide.  Ut å gå tur.  Ned på Evo. Pause.  Etc, etc.  For la det være sagt.  Et ukeplanliv når ikke de store høyder.  Det e ikke fullt med adrealinkick og anna snadder.  Det e jo i utgangspunktet forferdelig boring stuff.  Æ skulle jo mye heller sotte under en palme med en drink i handa, enn å dra på Evo å pese.

Men hverdagen e jo ikke sånn.  For nån som helst av oss.  Hverdagen e gjerne litt boring.  Med nån innslag av fun inni mellom.  Til og med det å skrive blogg har vært lagt litt på hylla.  Det e som pølsefingran mine har hatt tungt for å klimre på tastaturet.  Tankene har heller ikke flytt så fort som dem kan gjøre.

Mulig det har nå med at høsten har gjort sitt inntog i Finnmark.  Det e blitt mørkt på kveldan, og sola varme ikke så mye lengre.  Æ synes det e forferdelig mørkt på kveldan nu.  Å når gubben va bortreist sist, så va æ litt mørkeredd.  Det har æ ikke vært på veldig lenge.  Men den hær gangen ble huset veldig tomt.  Å mørket som va utenfor ble skummelt.

Når David kom hjem og pakka ut kofferten, spurte han koffer øksa stod på soverommet.  Joo svarte æ.  Du skjønne det at æ va bare forberedt.  In case det skulle komme en psyko og klore på døra mi.

Ja æ vet det.  Det høres ikke helt friskt ut.  Men æ sov nu liksom litt tryggere når æ viste at æ kunne forsvare mæ.  Akksom nån skulle finne på å bryte sæ inn hær.  Det e ikke akkurat som vi e fullstappa av peng og diamanter.  Enhver banditt med en iq på mer enn 10 ville nok valgt et anna hus.  Men der og da klarte æ ikke å tenke helt rasjonelt.  Ikke hjalp på nå særlig at Dizel e mer mørkeredd enn mæ.  Flyr det en fugl forbi så knurre han.  Når vi e aleina.  Han e mer på vakt når han e mannen i huset. Mer beskyttende.

Å det e jo fint det, bevare mæ vell.  Men æ sku ønske han kunne roe ned testosteron nivået litt.  Men nok om det.  Gubben e kommet hjem igjen, og både æ og doggen kan puste ut.  Nu e det opp til han å ta sæ av eventuelle busemenn 😉  Kanskje en god ide å slutte å se skumle filma, og gå over til Disney?

Æ e kommet i gang med treninga.  Men det går trått.  Æ prøve å gjennomføre fire økter på Evo i uka, og tur med doggen hver dag.  Æ skal ikke lyve å si æ har klart det, men nesten.  I dag for eksempel makta æ ikke å hyre mæ å gå tur.  Æ hate regn, og når det blåse småjævla i tillegg, ja da velge æ kosebuksa lett.  Men æ sitt nu hær å vente på at elsklingen skal hente mæ, så skal vi på Evo en tur.  Halvparten av det som stod på planen, e jo bedre enn ingenting.  Så æ klappe mæ sjøl på skuldran å sier bra jobba!  Helt perfekt kan æ jo tross alt ikke være.  Perfect is boring e jo mitt motto!

Formen min e ikke på topp, men den e heller ikke helt ræva.  Å da e æ blid og fornøyd æ.  Kravan til mæ sjøl og ka æ skal makte i løpet av en dag har æ jekka ned.  Å da e det så mye lettere å godta at man ikke e en duracell kanin lengre.  Selv om æ kan ha innslag av det inni mellom 🙂

God Mandag fra Paradisbukta!

Rabadamtimtim!!

Gud som æ kose mæ i heimen.  Alene, ingen lyda, ingen som kreve nå av mæ.

Huset e nyvaska, og kaoset vi har levd med de siste måneder e over.  Hvis han David trenge en skrue, eller den grønne fiske kroken for ørret, så kan æ fortelle han akkurat kor det ligge.  Det e tellerad og orden overalt!  Well nesten.  Vi gidde ikke snakke om klesskapet mitt.. Æ trør fortsatt klærne inn der.

i 4 år har vi bodd i pappesker.  Det føles sånn ut, selv om det ikke e helt sant.  Siden vi har flytta gud vet kor mange ganga, så har æ ikke hatt system for å si det sånn.  Men nu når vi vet at vi kan bli boende hær i paradisbukta, og har fått fixa kjelleren, så har æ pakka ut og laga orden.  Nu skal det bli slutt på at æ e sliten før vi går ut døra når vi skal på tur!  Æ trenge ikke leite mer.  Herremin det e en god følelse.

Samtlige æ har snakka med innen helse har jo fortalt mæ det.  Rydd unna Sølvi, lag orden så blir det lettere for dæ.  Men æ har ikke hatt krefter til det.  Før nu.  Æ har tenkt tanken mange ganger.  Men det har blitt med tanken.

Det e egentlig rart kor glad man kan bli over små ting.  Som orden og system.  Æ har jo alltid likt det, men etter at æ fikk mine skader så e det blitt viktigst.  Det frigjøre energi og hjernen min får det lettere.  Æ trur æ har fått et snev av OCD, for hvis nån andre enn æ stable koppan ut av maskinen og dem ikke står der dem skal, så kan æ bli veldig stressa når æ skal lage mat og ikke finne litermålet for eksempel.  Det ta et nano sekund så smell det i hjernen og æ blir stressa.  Så lite skal til for at det blir krøll.  Det henge jo selvsagt sammen med at det fortsatt e slitsomt å lage mat.  Fordi æ må konsentrere mæ om det æ gjør.  Alt som kreve konsentrasjon e slitsomt.  Fortsatt.

Yngste sønnen til David har vært på ferie hos oss en mnd tid.  I forkant så grua æ mæ.  Fordi når æ rokke på mine rutiner, så blir fatiquen min forverra.  Men det har gått over all forventning.  Formen har vært grei, selv om det til tider har vært slitsomt.  Det tenke æ e enda et bevis på at formen min e bedre enn den va i fjor.

David har reist til London med lille gullet, og skal være i Brighton nån daga.  I går sendte han mæ en video fra Brighton beach.  Dem bada i 30c.  Der og da tenkte æ at det va idiotisk å si nei takk til å være med.  Men det varte bare et par minutter så va det over.  Æ har det langt bedre hær hjemme.  I stillheten.  For æ trenge det etter å ha hatt folk rundt mæ 24/7 i flere uker.

Nu skal æ inn i trenings modus og få inn mine vante rutiner igjen.  Det har bare vært trening sporadisk i sommer.  Æ dro på Evo i forrige uka.  Tenkte æ sku ta en halvtime lett trening for å sjekke formen.  Men når æ lå på benken så lå det en fyr på benken ved siden av mæ.  Og han va mildt sagt Tom Hardy fin..Æ bruke å begynne med 2 x 10 kg i liggende brystpress når æ ikke har trent på ei stund.  Men æ tok 14 kg.  Æ klarte det og hele programmet mitt.  Det va tungt som fy men æ klarte det.  I fem daga har æ ikke klart å løfta arman, og æ har hatt sånn gangsperra at æ har hatt problemer med å tørke mæ når æ har vært på do.  Han David sa det va til pass for mæ, når æ sku “showoff” fordi det va en snaisen fyr på trening.

La oss si det sånn, at æ håpe han ikke e der neste gang æ e der 😉  Selv om det e aldri så motiverende.

Sorgen over at mitt hjerte gull e flytta til hovedstaden har letta litt.  Det va langt tyngre enn æ trudde.  Ho har jo ikke bodd lammi oss siden æ ble syk, men æ e vant med å treffe ho flere ganga i uka.  Vant med at ho e hær.  Både ho å svigersønnen min har flytta til ny plass.  Det føles litt tomt, det gjør det.  Æ trøste mæ med at æ får se dem begge igjen til jul.  Og datteren facetime æ med daglig.  Så æ får se ho, selv om ho ikke fysisk e hær.

Nu skal æ sjokke kroppen min i gang med litt kaffe.  Både æ å doggen treng å få rørt oss litt. Æ har lovet han tur i tre daga.  Men æ har ikke kommet mæ ut døra.  I dag skal vi!  Resten av dagen skal æ ta det med ro.  Æ trenge krefter til i natt.  For World of warcraft classic kommer ut ved midnatt.  Og æ har tenkt å høre på de lærde fra Sunnås som sir at æ bør prøve å spille igjen.  Fordi det e så god trening for hjernen min.  Vi snakke konsentrasjons trening og multitasking på høyt nivå.  Om det blir et blaff, eller om æ klare det gjenstår å ser.  Æ har vært innom å prøve spillt litt.  Men etter ti minutter så har æ vært så sliten at æ har slått av.  Men æ e ikke kjent for å gi opp.  Im gnna try again!

Fin fin Mandag folkens!

Klem fra mæ 🙂

 

Full moon?

Det e fest dager i byen.  Konserter på hvert et hjørne og en masse folk i gatan. Den søvnige lille byen vår forandre sæ tre daga hver sommer. Vi va innom sentrum en liten tur i går.  Halvtime rusletur gjennom gågata og æ va fornøyd.  Æ va snar å snu nesa hjemover til stillheten i Paradisbukta.  Den tida når æ kunne være i byen og kose mæ i timevis e deffo over.  Æ kosa mæ ikke i går.  Synes det bare va stress og mas med folk og lyda.

Det kan jo ha en sammenheng med at æ gikk på en liten smell her om dagen.  Vi har en mega svær plen.  Og siden gubben e hyper allergisk mot gressklipper…så e det min jobb å klippe den.  3 tima brukte æ.  Med hyppige pauser.  Æ lå i to daga etterpå.  Og som sagt så blir alt æ slit med forsterka når æ e litt sliten.  Så bytur e ikke det artigste æ gjør når æ e tom.

Æ hadde i planan mine å dra på fest også.  Enten Fredag eller Lørdag.  Fortsatt sitt æ i pysjen, og e rimelig sikker på at det ikke kommer til å skje.  Ikke for at æ ikke har lyst.  Men fordi æ ikke orke å bruke masse peng og i tillegg ødelegge et par uker etterpå.  Fornuften har seira.  Pengan æ spare på ikke å gå på byen, kan æ helt sikkert bruke på nå annet ufornuftig.

Som for eksempel en tur til Brighton.  Elsklingen skal følge lillegutt tilbake til London i slutten av August.  Han vil gjerne at æ blir med, sånn at vi kan ha oss ei uka i Brighton hos svigermor.  Nu sa æ sist æ va ute å reiste at æ ikke skulle ut på flere tura på lenge.  Men nu har vi hatt 3,5 daga med sommer i år.  Æ e fette lei stiv kuling, regn og 4c.  Men hvis vi begge skal ut å reise så e det mye logistikk som må gå opp.  En hund og en kanin som ikke vil overleve ei uka aleina. Dattra mi flytte til hovedstaden om et par uker, så ho kan ikke være hær å ta vare på dem.  Ikke har æ lyst å plassere Dizel på kennel heller.  Han blir så jævla traumatisert når vi rokke på rutinan hannes.  Lille My (rabbitten) lide av det samme.

For man skulle jo tru at en kanin blir glad og lykkelig når den får være ute om dagen og spise gress og høre på fugle kvitter.  Men ikke den hær tøtta.  Ho forandre personlighet når vi tar ho ut.  Det e tydelig at ho trives best innendørs lammi oss.  Så ute buret e fjerna, og ho får være inne å hoppe isteden.  Æ har et par diagnoser æ kunne ha satt på ho…lille søte psykoen 😉

Nei æ trur det ender med at gubben drar på ferie aleina, så kan æ være hjemme og holde fortet.  Sånn e det når man har dyr i hus.  Det e jo ikke sånn at det e synd i mæ av den grunn.  Æ trur det blir fint med ei uka aleina.  Uten nån andre å ta hensyn til enn mæ sjøl.  Kanskje vi til og med klare å bli litt ny forelska igjen, når vi får nån dager pause fra hverandre?  For æ vet ikke om det har vært full måne i flere uker, eller om det e bryllups nerva.  Men æ har tatt mæ i å lett bli jævla irritert på min kjære i det siste.  Litt sånn ” i helvete kan han ikke legge ned dolokket når han e ferdig å pisse?!!” Små ting som æ aldri før har irritert mæ over.

Det e heldagsjobb å være i et forhold.  Det e å gi og ta.  Æ har alltid skrytt av mitt og David sitt forhold.  Fordi vi har det så godt i lag.  Vi krangle sjeldent.  Vi e stort sett enig om de viktige tingan.  Men vi har hatt litt gnisninger i det siste.  Nån kollisjoner.  Og diskusjoner.  Æ trur helt ærlig at mye av det kommer på grunn av mæ.  Fordi æ e så fryktelig utålmodig.  Å når æ blir sliten så blir lunta mi veldig kort.  Overbelastning i hjernen.  Kortslutning.  Det e veldig vanskelig å overstyre hjernen min.  Den leve litt sitt eget liv.  Æ kan ikke kontrollere den så godt som før.  Det kreve mer.

Hver gang vi har en diskusjon, så ende den med at æ føle mæ veldig såra.  Fordi han ikke forstår.  Korsen det e i toppen min.  Når æ e sliten og hodet har fått nok.  Når sårheta har gått over, å æ resonnere så skjønne æ jo at det e umulig for normale folk og forstå.  Man vet ikke kor vondt en brukket fot føles før man sjøl har hatt en brukket fot.  Det e faktisk umulig.  Man kan sette sæ inn i det, men forstå det helt, det kan man ikke.

David gjør sitt beste, æ vet det.  Æ gjør å mitt beste.  Det e ikke alltid lett.  Æ vet æ kan være en prøvelse.  Takk og pris så har æ masse gode egenskaper som veie opp mot de ikke fullt så gode.  Ikke minst så e æ klar over mange av mine “feil”.  Feilkoblinger.  Æ forstår koffer æ reagere som æ gjør.  Takket være Sunnås.  Når man forstår så e det lettere å håndtere.

Forhåpentligvis så går fullmånen over, å den normale hverdagen kan komme igjen.  Gubben skal få reise aleina til England. Æ tenke det kan være godt med en timeout.  Litt egen tid for oss begge.

Dessuten så har vi fortsatt litt jobb igjen før vi kan si oss ferdig med prosjekt “fornye heimen”.  Soverommet e malt, badet e malt, gangen e malt, soverommet nede e total renovert, kjeller e malt og nytt gulv e snart på plass.  Nu gjenstår bare stua.  Det har æ planlagt å starte med i dag.  Å om ei lita uka kan vi pakke vekk utstyr.  Æ har sagt det før, og sir det igjen.  Æ e ikke særlig materialistisk av mæ.  Æ trenge ikke en masse fanzye ting rundt mæ.  Æ e glad i gamle ting.  Gjenbruk.  Men æ like å ha det koselig rundt mæ.  Å  siden æ tilbringe mesteparten av dagen hjemme, Innendørs,  så e det viktig for mæ.  Veldig viktig.

Vi leie jo bare huset vi bor vi.  Men æ føle at det e hjemmet våres selv om vi ikke eie det.  Æ tror aldri æ har bodd på en plass kor æ trives så godt som hær.  Å nu går æ bare rundt og nyte at det begynne bli koselig overalt!  Og ikke minst orden overalt. Vi har gjort en stor jobb i sommer.  Æ e stolt som fan.  Det må æ få lov å si.  I did it!  I fucking did it!  Æ har gått fra å bruke fire daga på å makte å vaske huset, til å ha klart å pussa opp hele surramitten.  Hvis ikke det e et tegn på at det har skjedd positive ting med hjernen min så vet ikke æ.  Det va utenkelig at æ sku klare det for bare et år siden.

Selv om man har en permanent hjerneskade, så betyr ikke det at ting blir det samme livet ut.  Hjernen e mye mer plastisk enn man før trodde.  Mer smart også.  Den bruke tid for å finne ut av det.  Lage nye baner og sammenkoblinger.  Men med tid , trening og tålmodighet så kan ting bli bedre.  Det tenke æ at æ et bevis på.  Det gjelde bare ikke å gi opp.  Beholde motet og ha en positiv holdning.  Selv om det ikke alltid e enkelt.  Selv om uber positive mæ av og til miste motet, så gir æ ikke opp!  For etter regn kommer alltid sola tilbake.  Etter en dårlig dag kommer det alltid en god.  Keep on moving!

Ha en nydelig lørdag folkens!  Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

 

Late sommerdager !

Endelig har vi hatt nån daga med sommer!  Stillongsen har fått hvilt sæ i skapet, og æ har fått fylt opp D vitamin lagret i kroppen.  Vi som bor i Finnmark e jo vant med litt ustabile sommer måneder.  Vi gikk fra 4c til 29 på et lite øyeblikk!  I dag e det mer normal temperatur, og tåka ligg ute i fjorden.  Helt greit egentlig.  Æ e fornøyd med bare nån daga sol.  Selv om æ selvfølgelig håpe at sommeren ikke e over riktig enda.

Æ har tatt det helt med ro i det siste.  Hodet har trengt ro, så æ har innfridd ønske fra toppen.  Æ har det bedre igjen, og formen min stige sakte men sikkert.  Det e så lenge sia æ har vært på trening, at æ e ikke sikker på kor mange uker det e snakk om.  Siden muskla e en ferskvare, så føle æ at kroppen min e blitt gele igjen.  Den e jo ikke det, det e bare en subjektiv følelse.  Men i dag skal æ besøke Evo igjen.  Æ glæde mæ ikke.  Det e alltid hardt å starte opp trening igjen etter en pause.  Men etter ei uke eller to så e æ nok tilbake til der æ va.

Det e også en ting som e bra.  For det går fort og komme tilbake til der man va hvis man en gang har vært litt trent.  Det e bare tungt i starten!  Det e ingen bønn lengre.  Æ e nødt til å komme igang igjen.  Foten min e blitt helt vissen.  Æ e sikkert på at æ kan stikk en kniv i den, uten at det vil være smertefullt.  Æ må nerve impulsene i gang igjen!

Båten vi kjøpte har vi hatt mye glede av!  Selv om motoren e gammel, så går den som ei klokke!  Vi har vært mange tura ute å fiska.  Gubben e lykkelig, for fryseren begynne å fylle sæ med fisk.  Æ elske å fiske, men et ikke fisken.  Æ hate fisk rett og slett.  Brekk mæ av lukta.  Men gud så gøy det e å få dem på kroken!  Gubben derimot kunne levd ene å alene på fisk.

Sist vi va ute å fiska diskuterte vi redningsvestene vi hadde på.  Æ, påståelig som æ e, påstod at dem ikke va beregna på voksne.  David på sin side påstod at dem va det.  En sånn type redningsvest som bare e to tynne pølser med nån stropper.  Å mens vi satt der å diskuterte sa David ” trekk i snora som heng på vesten”  Kor æ spurte koffer æ sku gjøre det.  ” bare trekk sa gubben”  Æ vet ikke om det va min blodness som kicka inn, eller mine hjerneskader, men æ trakk nu i den helvetes snora.  Mest for å få han til å holde kjeft.

Synet skulle vært filma og lagt ut på Youtube.  Æ hadde garantert blitt rik.  For i det æ trakk i snora, så blåste vesten sæ opp. Den hadde en gasspatron som bråkte nå jævlig. Den ble så stor at tjukkræva mi letta fra båten og nesten ga mæ et hjerteattakk!  David syntes jo selvfølgelig æ va et syn for Guder.  Han flirte så tåran rann.  Æ skvatt jo sånn at æ først ble forbanna.  Men når æ så mæ sjøl i fugleperspektiv så flirte æ å.  Vi flirte resten av båtturen.  Vi flire fortsatt når vi snakke om det.  Peislesten som kødde med sin hjerneskada frue! 😉

Frue og frue.  Vi e jo enda ikke gift!  Men alle papirer e sendt til England, så nu vente vi bare på stempel derfra.  Så kan prosessen gå videre til fylkesmannen og vi kan få bestemt en dato.  Det skal ikke være enkelt å gifte sæ med en utlending.  Ei papirmølla spør du mæ.  Å e det en ting æ ikke takle, så e det å fylle ut søknader.  Men snart e alt i boks, og vi kan få si ja til å dele resten av livet i lag som mann og kone 🙂  Gud bedre æ elske den mannen!

Men nu skal kroppen dra å trene!  Ha en vidunderlig dag der ute!

Klem fra Paradisbukta

 

 

Et steg fram, og tre tilbake. Atter en gang!

I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

 

 

God helg!

I går sleit æ litt.  Atter en gang.  Kroppen min føltes ut som den va kjørt over av en dampveisvals.  Nu vet æ jo ikke korsen det kjennes akkurat.  Æ har det der med å overdrive from time to time, men æ hadde det ikke godt akkurat.  Så æ tvingte mæ til en hvile dag.  Selv om æ kjente på det innvendige stresset æ har om å bli ferdig å male før æ drar til Sørkjosen 1 juli.

Æ skjønne ikke ka æ stresse med.  Det står ikke om liv.  Æ burde helle male når æ har tid og energi og kose mæ.  Men det beste med å pusse opp e jo belønninga.  Nesten som sex.  Æ e utålmodig der å.  Æ gidd ikke fire timers forspill og all mulig dille darier før man kommer til det beste!  Sånn e det bare.  Æ vil ha resultat! 😉

Men i går så tvang æ mæ sjøl til å ta det rolig.  Well nesten.  Æ va en snartur innom byen og hadde et lite foredrag for LHL i kommunen.  Det gikk sånn passe.  Litt data trøbbel, og æ fikk ikke bilda og video i den rekkefølgen æ ville.  Æ hadde noen minutter æ kjente æ ble rød i toppen og svetta, men æ kom mæ nu igjennom det..Men foruten om en time i byen så satt æ i lotus stilling og tenkte happy tanka mesteparten av dagen.

Belønninga ble jo at æ våkna til liv i dag uten masse vondter, og æ føle mæ i bra nok form igjen.  Bra nok, for helt på G e det jo ikke.  Selv om æ synes æ e i fin form, så kunne det godt ha vært bedre.

I går kveld hadde æ selskap av min kjære gubbelubbe og arvingen min.  Dem va med mæ når æ holdt foredrag som psykisk støtte.  Det e jo alltid litt nervøsitet i kroppen når man skal stå å messe foran ei forsamling.  Når vi kom hjem og tida va for å køye, så jaga vi David i kjelleren.  Det e faktisk flere år siden æ å dattera mi har sovet i samme seng.  Ca 4 år for å være nøyaktig.  Når ho lå der å sov så uskyldig ved mi side, måtte æ musse ho på nesa.  Lille ungen e blitt voksen.  Helt utrolig kor fort åran har gått.  Æ har nu lovt ho at æ ikke skal skrive om ho på bloggen min.  Men en ting kan æ si.  Æ e sinnsykt stolt over den jenta!  Og ubeskrivelig glad i ho!  Alle hennes positive egenskaper har ho selvsagt arva fra mæ…

Når vi våkna i morres va vi alle uthvilt.  Gubben glad å lykkelig for å ha fått ei god natt søvn uten mi snorking.  Han påstår at æ snorke.  Æ trur ikke på han, for æ har nu ikke hørt det!  Å uten bevis, så tvile æ.  Sånn e det med den saken.

I morra får vi besøk av min kjære bror.  Han skal campe hær i helga, og det blir kos.  God mat, helt sikkert litt drikke, kanskje litt bål og ute hygge hvis været blir bra nok.  Æ glede mæ !  Nu skal æ fis til Nikkel en snart tur å fylle opp tanken på bilen, og i dag e det ingen bønn.  Æ e nødt til å fær å trene!  No matter what, kroppen må på Evo å tøyes og bøyes.  Ikke nå maling eller husarbeid.  Kun kos 🙂

Thats all from me.  Ha ei nydelig helg der ute 🙂

 

Klem fra Paradisbukta.

 

Oppgradering eller kanskje en nedgradering?

Du gode gud kor vi har jobba!  I to uker har det vært unntakstilstand i heimen.  Prosjekt fornye kjeller starta rett etter æ kom hjem fra Sunnås.

Sånn så det ut for 2 uker siden. I tillegg var det et oransje vegg til vegg teppe på gulvet.

Før vi starta arbeidet så æ sånn cirka sånn hær ut..

Hadde noen sagt til mæ i fjor at vi skulle starte det hær prosjektet, så hadde æ ikke trudd at det ville vært gjennomførbart.  Alle som har pusset opp vet for en jobb det e.  En jobb som æ alltid har elska.  Men det va før sykdom flytta inn i kroppen.  At vi snart e i mål, e ikke til å tru.  At æ fremdeles e i livet e et større mirakel.  Det har vært daga der æ ikke har sett lyset i tunnelen og tenkt at nu glir æ inn i en ny periode med koma.  Men utrolig nok har ei god natt søvn vekka mæ til livet igjen!

Æ har måtte brekke mæ i oppreist stilling, og kroppen har vært smertefull.  Datteren min e drit lei av at æ sir ” kor e den hudamæflikken?”  Et ord som ikke betyr nå.  Men et ord David og æ forstår.  Merkelig nok.  Hver gang æ ikke finne ordet æ skal si.  Som gjerne skjer når æ blir sliten, så sir æ hudamæflikken.  Han David vet stort sett ka æ mene.  Om det e skrujern, eller kaffekoppen æ leite etter.  For andre dødelige så e det bare et koko ord som ikke har nå betydning.  Det har vært mye hudamæflikken i det siste.  For det e ikke bare kroppen som e sliten, hodet e overbelasta delux!

Etter to uker jobbing begynner kjelleren å bli ferdig. Æ følte mæ fint ferdig. Et par hundre ekstra rynker og øya som to pesshull i snøen

Takk og lov så har man et godt nettverk.  Og ei venninne som e naprapat. Som sendt fra himmelen så tikka det inn ei melding om infrarød sauna og behandling.  Æ for ned på to hjul i svingen.  Behandlinga va gondt.  Som betyr at det e så vondt at det e godt.  Eller motsatt.  Etterpå klarte æ nesten ikke å gå.  Men dagen etter spratt æ ut av senga!  Å hadde ikke smerter noen plassa.  Dagens tips :  Har du smerter i kroppen, prøv en naprapat!  Bor du i Kirkenes anbefale æ Åshild Haug på det varmeste 🙂

Hos samme dame fikk æ med mæ ei krukke med leire fra Island.  Ho så nok at huden min hang ned på knærne og at æ trengte et lite mirakel..Så æ marinerte mæ i leira å satt i lotus stilling og tenkte happy tanka og venta på at et under skulle skje.

Nu ble æ ikke 20 år yngre av maska, men æ følte mæ fresher.  Selv om kroppen har forfalt litt de hær ukan, så har det vært verd det når man ser resultatet av kjelleren.  Vi e ikke helt ferdig.  Det gjenstår litt småpjusk.  I tillegg vi har et til rom som bare e halvferdig.  Men snart e vi helt i mål!

Rommet har fått en oppgradering. Myself en liten nedgradering 🙂

I det hær øyeblikket.  Nu når æ sitt hær å plinke på tastaturet så smile æ.  Et stort smil og en tilfredshet som æ ikke har kjent på lenge.  En glede for at æ føle mæ så normal.  Det har skjedd ting i kroppen min de siste måneder. Det e veldig merkbart.  Kanskje fordi æ e blitt flinkere.  Til å balansere aktiviteter.  Flinkere til å hvile effektivt. Til å be om hjelp når æ trenge det. Æ kommer mæ fortere tilbake til min normale energi når æ blir sliten.  Lurene mine e kortere. Kjære Gud la det fortsette.  Ikke la mæ ramle tilbake til dær æ va.  Pretty please!

Ha en nydelig dag!  Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Ups and downs

Bare nån daga igjen av ferien før æ vende nesa sørover og tilbake til Sunnås for tre nye uker med rehabilitering.  Oppsummert kan æ si at påska har vært litt tung for min del.  Hodet har vært fullt av tanka og det har holdt hardt med å finne positive ting å tenke på.  Æ trur æ har en aldri så liten sorg reaksjon.  Realiteten har smekka mæ i fjeset, og det har vært tøft.

Heldigvis så e æ på en plass i livet der æ kan snakke om ting.  Æ har snakke og grått til gubben og til bestevenninna mi.  Så æ føle æ e på god vei til å få tømt bylla.  Æ våkne i allefall ikke om morran bælje lengere.  Nu e det mer i små bølger utover dagen.  Det tar æ som et godt tegn.

Nu har det ikke bare vært sorg og elendighet i påska.  Æ har kosa mæ også.  Evo har hatt besøk av mæ flere ganga.  Æ skal ned å trene ræva i dag også!  Det e i hvert fall nå æ mestre.  Uansett kor jævlig man måtte ha det, trening gjør det ikke verre!  Heller tvert imot.  Æ har og vært på årets første sykkeltur.  Med det beste kjøpet æ ever har gjort, nemlig elsykkel.  Æ klare lange sykkelturer og kan nyte det.  Med en vanlig sykkel vare æ i fem minutter før æ e på felgen.  De som trur at el sykkel ikke gir helsegevinst tar feil.  Man blir både svett og sliten, og kroppen e i bevegelse selv om man har hjelp av en liten motor.  E du i dårlig form eller har skada som gjør at du grue dæ for en sykkeltur?  Kjøp dæ elsykkel.  Æ love at du ikke kommer til å angre!

Æ hadde i planan mine at æ sku på ski i påska.  Men det tine så fort nu, at skitur ikke har frista.  Snøen e råtten og glem isfiske med mindre man har våtdrakt på sæ.  Akkurat det e æ ikke lei mæ for.  At snøen forsvinne.  Velkommen sommer!  Æ har savna dæ.

I dag får vi besøk og skal grille ute.  Søndag skal æ i stallen og ut å ri.  Så æ har fått gjort litt.  Selv om humøret har vært laber.  Det handle jo om å tvinge sæ sjøl.  Til ikke å bli i kjelleren, men prøve å være aktiv sånn at man får avleda tunge tanka.  Det hjelpe jo ingen, og slettes ikke mæ sjøl, å gi opp.  Men æ har tillat mæ sjøl å deppe litt.  Æ tenke det e helt greit.  Det e å helt greit at æ skal tilbake til Sunnås.  Så får æ kanskje snakka mæ ferdig.  Tømt bylla helt.  Sånn at den ikke verke sånn.

Før og nu.  Det e nå æ slit med.  Det at æ sammenligne mæ med korsen livet va før æ ble syk.  Æ vil, æ vil men æ får det ikke til.  Det e så mye æ har lyst til.  Som før ikke kosta mæ en kalori å utføre.  For eksempel så hadde æ lånt gardiner til stua når vi flytta hit.  Å vedkommende ville ha dem tilbake.  Gubben tok dem ned, og hengte opp pledd foran vinduene mens vi så på tv.  Det tok ei uka før æ klarte å stryke to gardiner.  Æ hadde ikke sjans å henge dem opp sjøl.  Når æ va ferdig å stryke dem satt æ i stolen å så på dem.  ” Kom igjen Sølvi.  Det e for helvete to gardina!  Heng dem opp!”  Det endte med at David hengte dem opp når han kom hjem fra jobb.

Æ bælja over det når æ snakka med venninna mi om det.  Koffer æ gjorde det?  Fordi æ blir forbanna.  Æ blir så jævla forbanna at nå så banalt lett som å henge opp to gardina skal være vanskelig!  Aksepter det sir æ til mæ sjøl.  Aksepter at det e sånn.  Den positive mæ prøve å fortelle at det kan bli bedre.  Kanskje neste gang æ skal henge opp gardina blir det lettere.  Den negative mæ fortelle mæ at det suge.  At det e nå dritt at æ ikke klare nå så enkelt.  Shame on you.  Det nytte ikke. Det e ingenting som nytte.  Uansett kor hardt æ jobbe for at det skal bli bedre så blir det ikke bedre!

Heldigvis så e det stort sett den positive mæ som vinne kampen.  Etter hvert.  Æ klare stort sett å ha fokus på alt æ mestre.  Men det e en hard kamp innimellom.  Æ sitt ikke i rullestol.  Men æ føle mæ invalid.  Det synes bare ikke utenpå.  Det e også nå æ har grått over i påska.  Fordi alle fortelle mæ kor mye æ klare.  Kor frisk æ e blitt.  Døgnet har 24 tima.  Går æ å trene bruke æ 1 time.  Kanskje æ gjør litt husarbeid.  Kanskje sitt æ ute en times tid.  De resterende timan ligg æ.  På sofaen, i senga.  Det e ikke å gjøre mye.  Det e å gjøre jævla lite.  For mæ som har vært i overkant aktiv e æ en skygge av mæ sjøl.  Sånn som æ va før.  Aksepter det.  Æ prøve.  Se fremover, ikke tilbake.  Æ får ikke gårsdagen tilbake.  Den Sølvi æ va e ikke mere.  Men æ e hær.  Forandra, men æ leve.  Redusert men i livet.  Æ mestre ikke alt, men æ mestre!

Ingen dag e helt lik.  Takk og lov.  Æ vet at selv om æ tilbringe mesteparten av dagen i stabilt sideleie, så har æ daga som e bedre enn andre. Å æ leve for de dagan. De gode dagan. At æ vet dem kommer.   Kanskje i morra.  Eller i neste uka. Kanskje får æ flere gode daga på rekke å rad.

Tenk positivt!  Klem fra mæ 🙂

 

Frustrasjon de lux!

Æ skulle ha filma mæ sjøl de hær siste dagan.  Frustrasjons nivået mitt har vært på max, og æ kunne seriøst spikra både gubben, doggen og kanin på veggen i flekkan.

Det e jo ikke demmes feil i det hele tatt at æ har vært frustrert, men nån må æ jo la frustrasjon min gå ut over?  Koffer e æ frustrert?  Først og fremst fordi æ har jobba i flere daga med å ferdig stille innlegget mitt til LHL samlinga.  Klokka har tikka mæ i nakken, og panikken for å ikke bli ferdig har lagt press på mæ.  Æ å stress e ikke forenelig.  Æ blir jævla sliten og mer forvirra enn vanlig.

I tillegg så har æ krangla med pasientreiser i flere daga.  Når æ skulle bestille billett til Sunnås, så møtte æ på en paragrafrytter.  For å gjøre en lang historie kort, så mente ho at siden æ hadde to oppholda a 3 uker , med Påske imellom, at æ måtte betale siste reise selv.  Fordi det va permisjon.  ” nei sa æ, det e ikke permisjon men 2 opphold”  Frem og tilbake, snakke med hennes overordnede, ringe Sunnås, ringe tilbake, sende mail og fans oldemor.

Æ va så pesse sur siste samtale æ hadde med dem at hadde det ikke vært for at vi hadde x antall kilometer mellom oss, så vet æ ikke ka æ kunne gjort.

Men æ har nån blida i hodet, som ikke egne sæ på trykk.  Nu har æ gitt opp hele hælvete.  Æ har i allefall fått bestilt billett til mitt første opphold.  Det andre overlate æ til Sunnås.  Æ gidde ikke bruke mere tid på det.  Om æ blir 3 eller 6 uker der gjenstår å se.

I dag va planen at æ skulle fære ned til elsklingen min sin jobb på formiddagen.  Så æ fikk skrevet ferdig innlegget mitt, skrevet det ut, sendt det av gårde og få hjelp av ei venninne å ordne bilder/video som skal vises når æ drar til Alta.  Æ drakk bare litt kaffe til frokost, for æ ville komme mæ av gårde fortest mulig.

Glad og fornøyd for æ ut døra.  Sola skinte i øyan mine og smilet va på lur.  Til æ kom til veien til garasjen.  3 meter snøfokk foran porten og veien ut. En halv time senere fikk æ opp garasjeporten, svett og jævlig.  Æ starta bilen og ga full gass for å komme mæ gjennom snøhelvete.  Det gikk på hengende håret, og mens æ prøvde å avverge et hjerteinfarkt prøvde æ febrilsk å tenke happy tanka.

Etter å ha vært på kontoret til elsklingen og skrevet ferdig, dro æ til venninna mi.  På veien dit kjente æ at blodsukkeret mitt va faretruende lavt.  Klokka va bikka midt på dagen, og æ hadde gått lenge uten føde.  Æ stoppa utenfor en bensinstasjon for å få litt føde.  Og skulle sjekke kontoen.  Et tics æ har.  Æ handle aldri uten å ha sjekka kontoen.  Sånn i tilfelle nå e trukket, og æ plutselig e blakk.

Ingen internet.  Æ sjekka alt, slo av og på telefonen, bantes og skjelte ut Telenor.  Ringte gubben, og nu va æ ikke rolig og smilanes lengere.  Han prøvde å gaide mæ igjennom ka æ skulle trykke på.  Samtalen endte med at æ bare la på, kor han sendte mæ den berømmelige fingeren.  Det e hannes måte å si æ e urimelig på en snill måte.

Etter at æ kom til venninna mi, fant vi ut i felleskap over en kaffe, at æ hadde skrudd mobildata av.  Nå så enkelt lagde masse problema for mæ.  Fordi æ va sliten, så funka ikke signalan i hodet mitt.  At ethvert problem har ei løsning, va ikke lengere mottoet mitt.  Æ klarte i hvert fall ikke å løse problemet på egenhånd.

Nu når æ sitt hær i sofaen kan æ humre over dagen min.  Æ ser kor frustrert æ ble, og æ skjønne også koffer æ blir det.  Tålmodighet e litt fremmedord for mæ.  Æ lure på om æ nån gang vil få den tilbake?  Ka har æ lært den hær uka?  At vinduet mitt e veldig lite.  Det skal svært lite til for at ting går helt i stå.  Takk og lov for at æ har evne til å se mæ sjøl i fugle perspektiv.  Ikke minst at æ kan flire av mæ sjøl!

Nu e æ ferdig med alt stress.  Nu e det brokkoliburger og netflix som står for tur.  Hodet lavt og beinan høyt resten av dagen.  Godt jobba Sølvi!  You did it!

Peace and love

 

Aleina, men ikke ensom!

I ei uka har æ gått hær hjemme å sulla aleina.  Well helt aleina har æ jo ikke vært.  Det e masse selskap i en hund og en kanin!  Besøk av to beinte har æ å hatt, så uka gubben har vært i England har gått forbausende fort.  Nu e det bare et par små daga så e han hjemme igjen.

Æ har nettopp snakka med han på face.  Han spurte om æ savna han, å ærlig som æ e sa æ ” æ savne kokkeleringa di”  For æ holde seriøst på å dø av å ete fiskekaker og anna lettvint skit middaga.  Kan ikke nån bare finne opp ei pilla som mette, med masse smak, så æ sleppe middagslaging.  Gjør livet mitt litt enklere takk!

Æ savne jo selskapet hannes også.  Ofc, men æ synes det e litt deilig å være aleina.

Ei hel uka der ingen kreve nå som helst av mæ.  Jo dyran kreve jo sitt, men dem e ikke fryktelig kravstor.  Det e nu for så vidt ikke han David heller, men av og til e det deilig å ikke måtte snakke med nån.  Æ har hatt det deilig stille og rolig. Foruten om Fredagen.

Da havna æ veldig spontant ut på puben.  Det va virkelig ikke planlagt.  Æ hadde ei venninna på besøk, og planen va pizza og film.  Helt til dattra hennes ramla inn døra med någet attå til oss.  Å æ synes man må være såpass høflig at man smake på det man får i gave.

Vi smakte og smakte, og ble i kjempe form.  Å når æ blir i kjempeform så får æ forfærdelig trang til å danse.  På et lite øyeblikk befant vi oss plutselig på puben.  Der ble vi i mange tima.  Mange morsomme tima.  Fordelen med alkohol, e at det sløve ned mine ellers så hypersensetive sansa.  Det va et par gang æ måtte stikke fingran i øran fordi æ hadde nån som skravla litt høylytt på begge sider.  Men foruten om et par ubehagelig minutter, så vil æ si at kvelden va vellykka.  Og veldig needed.

Lørdagen våkna æ ikke fullt så god form.  Formen e fortsatt ikke kommet tilbake.  Æ går enda i pysj buksa, og veksle mellom senga og sofaen for å unngå ligge sår.  I dag e det Mandag.  Æ satse på at æ skal klare å komme mæ opp i horisontalen i morra.  Det e ikke nå bønn, æ må det!  Æ har ikke trent siden Torsdag, og det e slettes ikke bra.  Det klundre alle planan mine!

Æ hadde og i planan at æ sku bli ferdig å skrive innlegget mitt til LHL den hær helga.  Å æ kjenne panikken tar mæ litt, for det har æ ikke klart å få gjort.  2morrow kanskje.  I allefall bør æ bli ferdig før helga.  Æ jobbe jo best under press.  Nei vent litt, det va før august 2015.  Det va den gamle mæ.  Den nye Sølvi med hjerneskader e ikke like god på det.  Stress og press.  Men nu skal æ ikke dramatisere.  Æ får det nok til!

Det e nu ingen vei tilbake uansett.  Æ har bestilt flybillett. Æ har sagt ja til å ha et innlegg neste helg, så klare æ ikke å skrive det ferdig, så får æ improvisere!

Det føles godt å være litt aleina.  Uten at æ har følt mæ ensom.  Det e egentlig lenge sia æ har kjent på ensomheten. Den har vært plagsom i flekkan.  Å det e egentlig rart at æ kan føle mæ ensom.  Æ har jo han David, dattra og mange gode venna.  Men selv om æ har folk rundt mæ, så kan æ slit med den jævla følelsen.  Æ har analysert det dit at det e fordi ingen kan forstå korsen æ har det.  Hvis dem ikke har kjent på det sjøl.  Forvirringa, glemskhet, fatique, smerter og sorgen æ bære på.

Æ har gjort en del for å ikke kjenne på den. Ensomheta. For det e en veldig sår følelse å gå rundt med.  Den kan være tung, og drege mæ ned.  Påvirke humøret mitt, å gjøre mæ trist.  Å det e ikke nå å trakte etter.  Å gå rundt å være trist.

Æ trur åpenhet om det har hjulpet.  Det at æ tør si det høyt.  Til han David, og til venna som æ e glad i.  At æ av og til føle mæ veldig aleina.  Selv sammen med andre.  Kommer følelsen så ringe æ nån, eller drar på besøk.  Eller sir til gubben at nu slit æ.  Så kommer han gjerne opp med nån gode forslag til ka vi kan gjøre så følelsen avtar litt.

Ensomhet e nå vi alle kan føle til tider. Nå æ trur mange slit med når dem blir syk, eller får skada som gjør at man blir forandra. En følelse som kan være relativt lett å endre. Med å tørre å åpne sæ, og fortelle til nån korsen man har det.  Koffer man har det sånn.  Har man gode venna, eller bare en god venn, så e æ sikker på at dem gjør sitt for at man skal få det bedre.  Hvis man bare fortelle.

Den aller beste medisin for  mæ e gå turan mine.  Som ikke e fryktelig lang eller utføres med høy intensitet.  Når æ rusle av gårde med god musikk på øran, og lar hodet hvile for tanka.  Å bare nyte alt det vakre omkring mæ.  Når æ kjenne på kor godt det e å leve!  Da føle æ ikke ensomhet.  Kun glede. Takknemlighet og ro.

Nu skal æ køye.  Han Dizel får lov til å sove bak ræva mi når han far e borte.  Han har allerede lagt sæ.  Æ har en stygg mistanke om at han gjerne skulle se at han David va borte ei uka til 😉

God natt, klæm fra mæ 🙂