Det e fanken ikke lett å komme tilbake til godt innøvde rutiner etter å ha hatt pause fra det meste hele sommeren. Dørstokkmila e blitt lengre enn den nån gang har vært. Litt for ofte lande æ i stabilt sideleie, isteden for å gjennomføre det som står på planen min. Ja for i sommer har æ ikke levd mitt kjente ukeplanliv. Æ har tatt ting mer på sparken. Gjort mer enn normalt for mæ, men mindre av det æ burde gjøre mer. Nemlig å trene. Å hvile.
Når det e sagt så har det vært godt også. At telefonen min ikke har bibet i tide å utide. Ut å gå tur. Ned på Evo. Pause. Etc, etc. For la det være sagt. Et ukeplanliv når ikke de store høyder. Det e ikke fullt med adrealinkick og anna snadder. Det e jo i utgangspunktet forferdelig boring stuff. Æ skulle jo mye heller sotte under en palme med en drink i handa, enn å dra på Evo å pese.
Men hverdagen e jo ikke sånn. For nån som helst av oss. Hverdagen e gjerne litt boring. Med nån innslag av fun inni mellom. Til og med det å skrive blogg har vært lagt litt på hylla. Det e som pølsefingran mine har hatt tungt for å klimre på tastaturet. Tankene har heller ikke flytt så fort som dem kan gjøre.
Mulig det har nå med at høsten har gjort sitt inntog i Finnmark. Det e blitt mørkt på kveldan, og sola varme ikke så mye lengre. Æ synes det e forferdelig mørkt på kveldan nu. Å når gubben va bortreist sist, så va æ litt mørkeredd. Det har æ ikke vært på veldig lenge. Men den hær gangen ble huset veldig tomt. Å mørket som va utenfor ble skummelt.
Når David kom hjem og pakka ut kofferten, spurte han koffer øksa stod på soverommet. Joo svarte æ. Du skjønne det at æ va bare forberedt. In case det skulle komme en psyko og klore på døra mi.
Ja æ vet det. Det høres ikke helt friskt ut. Men æ sov nu liksom litt tryggere når æ viste at æ kunne forsvare mæ. Akksom nån skulle finne på å bryte sæ inn hær. Det e ikke akkurat som vi e fullstappa av peng og diamanter. Enhver banditt med en iq på mer enn 10 ville nok valgt et anna hus. Men der og da klarte æ ikke å tenke helt rasjonelt. Ikke hjalp på nå særlig at Dizel e mer mørkeredd enn mæ. Flyr det en fugl forbi så knurre han. Når vi e aleina. Han e mer på vakt når han e mannen i huset. Mer beskyttende.
Å det e jo fint det, bevare mæ vell. Men æ sku ønske han kunne roe ned testosteron nivået litt. Men nok om det. Gubben e kommet hjem igjen, og både æ og doggen kan puste ut. Nu e det opp til han å ta sæ av eventuelle busemenn 😉 Kanskje en god ide å slutte å se skumle filma, og gå over til Disney?
Æ e kommet i gang med treninga. Men det går trått. Æ prøve å gjennomføre fire økter på Evo i uka, og tur med doggen hver dag. Æ skal ikke lyve å si æ har klart det, men nesten. I dag for eksempel makta æ ikke å hyre mæ å gå tur. Æ hate regn, og når det blåse småjævla i tillegg, ja da velge æ kosebuksa lett. Men æ sitt nu hær å vente på at elsklingen skal hente mæ, så skal vi på Evo en tur. Halvparten av det som stod på planen, e jo bedre enn ingenting. Så æ klappe mæ sjøl på skuldran å sier bra jobba! Helt perfekt kan æ jo tross alt ikke være. Perfect is boring e jo mitt motto!
Formen min e ikke på topp, men den e heller ikke helt ræva. Å da e æ blid og fornøyd æ. Kravan til mæ sjøl og ka æ skal makte i løpet av en dag har æ jekka ned. Å da e det så mye lettere å godta at man ikke e en duracell kanin lengre. Selv om æ kan ha innslag av det inni mellom 🙂
God Mandag fra Paradisbukta!