Vi har vell alle hatt de der øyeblikkan.  Når man plutselig ser sæ sjøl fra et fugleperspektiv å tenke ” åjaa, nu va æ litt psyko?”.

Æ har jo hatt de øyeblikkan hyppigere siden æ fikk mine hjerneskader.  Å sånn helt egentlig e det flott å ha nå å skylde på de gangan man klikke i vater for små å større ting i livet.  Ha ei god unnskyldning liksom.

I går hadde æ et sånt øyeblikk igjen.  Å mens æ kjørte hjem fra byen i dag så reflekterte æ over gårsdagen.  Ka skjedde.  Koffer skjedde det.  Å korsen løse det?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det hele starta med at vi gikk tom for internett.  Siden vi bor i Gokk, så bruker vi mobilt bredbånd.  Svine dyrt e det, men e man nerd å gamer så e man det.  Da e man avhengig av godt internet.  Å plutselig så va det ikke godt.  Det va ikke nett i det hele tatt.  En rask sjekk på Telenor appen, så skjønte æ jo koffer.  0 gb igjen.

Nu skjer det jo fra tid til annen.  Så det e ikke nå stress.  Enkelt å fylle på fra appen.  Et klikk å så e det i gang i igjen.  Men i går ( kanskje pga fullmåne?) så kom det bare opp ei melding ” ops noe gikk galt, forsøk igjen”.

Æ e jo ikke såå utålmodig, men etter æ hadde prøvd 14 ganga så kokte det i toppen.  Alle varsel lampan begynte å blinke.  Det samme gjorde nok gubben å, for han kjenn mæ såpass godt at han viste ka som kom.  Vi i fra Nord, vi kan å bannes.  Å etter hjerneblødninga mi så har æ , ja korsen skal æ si det, lettere for å si riktig så stygge ting.

Æ slengte telefon til helvete, eller på gulvet.  Nu overdrive æ igjen.  Men heldigvis så e den godt polstra så den knustes nu ikke.  Æ gikk nån runda rundt i huset mens æ sang nån salmer som ikke nødvendigvis passe sæ i kirka..

David prøvde nu sæ med et forsiktig ” ikke nå å stresse over” strofer, men han skjønte vell fort at hær va det ikke innkommende signala hverken på mæ eller internettet.

Æ bestemte mæ for å ringe jævlan.  Siden dritt appen ikke virka.  Nå som å for så vidt ikke e nå problem.  Æ e jo rimelig oppegående å høyt fungerende tross hjerneskader.

Etter to minutter i telefon, blinka ikke varsel lampan lengere, dem ulte.  Ikke nok med at det va 10 minutter kø for å komme igjennom, men æ va nødt til å sitte å høre på en helt for ræva dårlig pause musikk på delerium.

Ka fan e vitsen?  Kan nån forklare mæ koffer det ikke kan være stille mens man står i kø?  Ka fan slags glup jævel har bestemt at vi har et behov for å høre hysterisk musikk i 10 minutter når man skal ha hjelp med et eller anna problem?!

Telefon fikk sæ en ny luftetur, og æ kjente at æ va seriøst i ferd med å klikke.  Doggen sprang på neglan over golvet å prøvde å finne ei trygg havn, og da forsvant tålmodigheta fra min kjære også.

” Nu må du fan skjerpe dæ!  Han sa det jo på Engelsk ofc, så det va vell mer “Wtf, calm the fuck down”.  Før han tok opp telefon og gikk på rommet å lukka døra.  Han håndtere pause musikk langt bedre enn mæ.

Langt om lenge, nei det va vell 5 min, kom vi gjennom til Telenor og fikk vite at dem hadde tekniske problemer og at det kunne ta litt tid.

Ætter fire røyk og en time på sofaen med tv titting hadde kroppen og hodet roa sæ igjen.  Men da va æ så sliten, at det ble tidlig kveld.  Gubben e nu heller ikke langsint, så han kom nu å la sæ lammi mæ, og vi e fortsatt gift.

Så når æ kjørte hjem fra byen i dag så tenkte æ nu over gårsdagen.  Høyt fungerende.  Æ e jo det.  Æ klare det meste.  E like smart som æ va før æ hadde hjerneblødning.  Æ vet jo det, har jo til og med papirer på det!

Men i går så ble alle de delan av hjernen  min som har skader trigga.  Tålmodighet, stress, støy, fatique.  I lag så , og på engang så blir det veldig tydelig at æ har nån skader.  Selv om dem ikke trenge å være så tydelig i hverdagen, så blir æ påminna betraktelig på det når det oppstår.  Stress..støy..å æ e sliten.

Korsen løse det?  Pust med magen å telle til ti virke ikke.  Æ har jo fått en del tips ka æ kan gjøre når det skjer.  Men det nytte ikke.  Når det skjer så har æ ikke innkommende kanaler.  Det bare koke over.  Så æ vet ikke korsen æ kan få bukt med det hær.  Det e vell kanskje nå som både æ, doggen, gubben, ungan og alle æ e glad i må leve med.

Heldigvis så e æ jævla sjarmeranes.  Og takk Gud for at æ har en god del positive egenskapa.  For hadde det ikke vært for dem, så e det ikke sikkert det hadde vært levanes å bodd i et trehus sammen med mæ!

Go helg 🙂

Klem fra Paradisbukta

I dag e det 23 år sia æ ble mamma for første gang!   Og den eneste gangen.  Foruten om mine fire bonus barn.  Og Dizel.  Han e jo også babyen min.

For 24 år siden så bodde æ i Oslo.  Æ hadde roa festinga betraktelig.  Hadde minst to jobba, og livet bestod av venna, jobb og festing.  Joda æ festa fortsatt, men tok kun lovelige substanser da.

En dag våkna æ opp å følte av det va nå rart med magen min.  Det va ikke direkte vondt, men ubahag.  Sånn når man e skikkelig oppblåst og ikke får til å fjerte.  Prevensjon va et fremmedord for mæ.  Men æ va rimelig sikker på at æ ikke kunne bli gravid.  Hadde aldri brukt det, og vært i faste forhold, og kyssa en haug med froska, å ble ikke gravid.  Siden mine søsken spratt ut unga som rompetroll, så tenkte æ at æ sikkert va den i familien som ikke kunne få barn.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Men æ tok nu en graviditets test som va negativ.  Neste steg va å bestille time hos legen.  Han klemte og vridde mæ i alle retninger, og va sikker på at det va magesår æ hadde.  Huske ikke helt ka han anbefalte, men æ for nu på jobb igjen å levde som før.

Men det va nå med magen min.  Det va æ sikker på. Fredag kom, og æ å min beste venn hadde planlagt en fest.  Æ dro innom polet etter jobb, å tenkte æ sku ta en til test.  Just in case.  For det va nå rart med magen min.  Det viste æ.  Bare ikke ka.

Vell hjemme tok æ testen.  Æ trudde nu ikke æ va gravid, så æ kokkelerte litt og glemte nesten av testen.  Til æ kom på den igjen, å sjekka den.  Hei å hå, den viste jo at æ hadde nå i magen.  Æ trur æ tok 2 til samme ettermiddag.

Æ bælja og bar mæ.  Herregud ka fan gjør æ nu?!  Etter å ha roa mæ litt ringte æ bestevennen min, som svarte ” hælvete, kunne du ikke venta til mandag med å ta den”  Festen ble jo av åpenbare grunna avlyst.

Æ va i sjokk.  Virkelig.  Det va som æ va på utsida av mæ sjøl.  Æ va jo ikke i nå forhold.  Det va rett og slett et arbeidsuhell.  Æ kunne jo ikke bli gravid!

Æ bestilte time på Røde kors klinikken.  Forklarte om testen og at æ trudde æ va gravid, og at æ ikke viste ka æ skulle gjøre.  Altså beholde det eller ikke.

Æ hadde jo ikke det beste utgangspunktet for å bli mor.  Aleina, leide en knøtt liten leilighet, ikke fast jobb, eide ingenting anna enn nå bilda å litt kjøkkenutstyr, og hadde ikke akkurat god økonomi.

Så kom æ til gynekologen.  En nydelig eldre herremann.  Æ huske at han hadde chakramakra musikk i bakrunn, og en altfor hyggelig sykepleier lammi sæ.  Han tok ultralyd av lille og foklarte underveis.

Ja det e ikke i tvil at du har en baby hær sa han å smilte så varmt.  Det stod sikkert skrevet angst i fjerde grad i panna mi, for han ba mæ komme tilbake om ei ukes tid for å ta en ny prat.

Når æ gikk hjemover va æ rimelig sikker på at æ ikke va skikka til å bli mor.  Æ va nødt til å ta abort.  Det va ikke andre muligheter.

Aldri i mitt liv har æ sett så mange barnevogner.  Hvert jævla menneske æ møtte i gata, eller på trikken gikk og skjøv på ei barnevogn.  Det va som om universet prøvde å fortelle mæ nå.

Resten av historien skal æ gjøre kort.  Æ flytta hjem.  Fikk med god hjelp fra familie og venna “bygd” et rede, og for 23 år siden satt æ å feira min egen bursdag med rier.

21 april 1998 kom lille Ronja til verden.  Navnet fikk ho fordi ho så ut som Ronja røverdatter når ho ble lagt på magen min.  Når æ så ho inn i øyan va det som å se inn i en 1000 års gammel klok sjel.

Æ va forelska.  Dønn forelska.  Ho va perfekt.  Så nydelig.  Og gud så liten!

Før æ møtte David, så va det stort sett æ å Ronja.  Nån få froska va jo innom livet våres, men ingen seriøse froska.  Det va æ å ho, en familie som trødde til når det trengtes, og en haug med gode venna som gjerne passa ho, eller tok ho med på hyttetur så æ kunne få litt egentid.

Nei æ har nok ikke vært århundrets mor.  Det skal æ ikke skryte på mæ.  Æ har til dags dato ikke vært på et eneste foreldre møte.  Fordi æ hadde sånn sosial angst den tida.  Æ klarte ikke å bli “sperra” inne i et rom.  Æ har vært på et par avlsutninger, å nån få idrettsarrangement som ho har deltatt i.  Thats it.

Æ har hatt så fette dårlig råd, at æ ikke har hatt 50 kr å sende med så ho har kunne gått i bursdag.  Det har hendt at æ har fått brev fra kraftverket at strømmen blir kutta.  Æ har måtte gått de tunge stegan til sosialkontoret for å be om penga til mat.

Æ har røkt inne under vifta.  Drit egoistisk!  Æ har gjort en haug med feil de hær 23 åran.  Unga blir jo ikke levert med ei bruksanvisning.  Man lære mens man går løpet.

En dag ho dreiv å sang og fortalte mæ at ho skulle bli artist sa æ” Vet du Ronja, du e knallgod i turn.  Du har en sinnsyk god humor, veldig flink i Norsk, men sangstemmen den har du arva etter mamma din, og den e ikke så god”  Ho va dritfornærma å synes æ va den teiteste i hele verden.

Men ærlighet vare lengst, ikke sant?

Når æ ser på ho i dag, så vet æ at nå rett har æ også gjort.  Æ e ikke bekymra.  Æ vet at ho vil klare sæ.  Ho har en styrke som æ beundre.  En klokskap som man kanskje ikke burde ha i en alder av 23?  Ho e tøff!  Ho e snill.  Ho har masse empati.  Ho har masse god venna, har både IQ og EQ!

Ho e rett og slett skjønn.  Å gud bedre kor æ elske den ungen!

Gratulerer med dagne mamma sitt hjerte.  Ka hadde livet mitt vært uten dæ!

I år e det faktisk sju år siden æ ble syk.  Æ snakka med min kjære om det på Fredagen.  Sju år David.  Sju år har gått, siden livet ble så forandra for oss alle i familien.

Det kunne gått riktig galt.  Æ kunne vært sju fot under.  Det e æ nu heldigvis ikke.  Å det e æ veldig takknemlig for.  Virkelig.

Men æ e sliten.  Sliten av å leve i ei sumpmyr.  Æ e lei. Fettelei.  For at det aldri blir bedre. Æ e så ufattelig lei av å være kraftløs.  Zombie.

Æ har det tungt.  Æ føle mæ litt oppgitt.  Æ går hær å grine og synes synd i mæ sjøl.  Æ har sorg og savn etter det æ har mista.  Den gamle mæ.  Sprudlanes av deilig energi.  Energi nok til å springe på fjellet, på fisketur, lange fine turer i naturen med doggen.  Energi nok til å være på besøk i timevis.  Skravle og flire.

Energi nok når æ våkne, å shine huset med musikk på full guffe.  Å enda ha energi nok til å få nå mer ut av dagen.

Æ føle den gamle mæ går å pushe den nye Sølvi.  “Kom igjen.  Du klare å ta han Dizel på en liten tur”  Kom igjen, ta frem støvsugeren å rydd litt”.  “Kom igjen Sølvi.  Det e lenge sia du har vært på beøk.  Ta dæ en tur”.

Nu e æ sliten av å pushe mæ sjøl.  Da kommer tåran.  Og oppgittheten.  Da tenke æ ” Ja so fuckings what at det kunne vært mye værre.  My life sucks, og æ drit oppi om det kunne vært værre.  Det e ille nok!!”

Det som fikk mæ over i den negative sprialen, altså den ikke lengere positive Sølvi, va at en koselig Lørdag førte til at fatiquen min tok fyr.

Lørdag hadd æ besøk av søstra mi.  Å ho kjenne mæ veldig godt, så det va null stress.  Bare kos.  Vi gikk oss en tur på formiddagen.  En litt lengere tur enn æ normalt går.  Men det va koselig.  Nydelig vær, og hundan va veldig lykkelig.  Så selv når æ kjente på kroppen at det holdt, så pressa æ mæ litt lengere.

Etter å ha slappa av å samla litt krefter va vi ute å grilla middag.  Nå som sjefskokken, altså min kjære stod for.  Æ satt bare på ræva rundt bålet og spiste og kosa mæ.

Etter middag gikk vi inn å så tv.  Æ lå på sofaen, og hadde en powernap under filmen.  Vi gikk i seng innen rimelighetens tid, og æ sov godt hele natta.

Søndag våkna æ totalt tom.  Som om æ hadde vært på nattevakt og en tre dagers fyllekula på en og samme tid.

Influensa følelse, smerter, hjernetåka, feberfølelse, hodepine.  Make my day!.

Utendørs hadde vi første vårdag.  Tshirt vær.  Gubben prøvde så godt han kunne å lokke mæ ut.  På sykkeltur, eller bare en liten gåtur.  Ute skinte sola, men inni mæ va det storm.  Frustrasjons storm.

Æ tilbringte 98% av dagen på soverommet.  Æ sov.  Å sov.  Tom, kraftløs.  På kvelden gikk æ ut å tok mæ en blås.  Sola skinte fortsatt.

Men æ satt der å så utover fjorden kom tåran.  Og sorgen over mæ.  Skal det fan aldri bli bra?  Skal æ aldri kunne kose mæ å leve normalt?  Skal æ aldri mer våkne å føle mæ hel igjen?

Skal æ slutte å håpe?  Lengte?  Skal æ bare godta at det e sånn hær det blei.  This is your life.  Lev det som best du kan.

Æ vet da fan.  Æ e motløs og rådløs akkurat nu.  Kanskje en kopp kaffe ute i sola får mæ til å endre the view på livet mitt?

Klem fra Paradisbukta.

Nu har æ hatt skrive sperra siden Januar!  Det e på tide å komme i gang igjen.  Dvalen e over.  Bjørnan har våkna, og æ..well æ e vell ikke akkurat våken, men æ e i bevegelse.

I morres gikk æ å Dizel, den vakre gamle bestevennen min vår daglige tur.  I nydelig solskinn.  Ja, han Dizel leve ennu.  Han e ikke like sprek, og ikke like utholdende, men han har det godt.  Ingen smerter.  Spise godt, og virke glad og lykkelig. Ennu mer bortskjemt enn han nån gang har vært.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hver gang han David sir nei til han, sir æ ” joda.  Vi vet ikke kor lenge han e hær, så la han få lov”.  Det betyr bla at han sover i senga med oss 24/7.  Gud vet kor mange gang han vekke mæ i løpet av natta fordi han drømme, eller går rundt i ring å grave for å finne en litt bedre plass.

Av og til våkne æ med åndenød å føle æ kveles i hundehår og lite oksygen.  Men æ kjefte ikke.  Ikke så han høre det iallefall.

Han e også blitt mer eller mindre blind.  Nå som byr på nån utfordringer.  Sykkeltur går fint, så lenge vi sykle rolig og det ikke e for mange veistikker på veien!  Det har vært mye latter.  Og sykt komiske situasjoner med doggen.  Som når han tar sats for å hoppe opp på nå.  Å bomme…  Så lenge han ikke får vondt, så e æ såpass onskapsfull at æ flire.  Æ e det.

Vi har jo vurdert å få en til hund.  Har fryktelig lyst på det.  Men å ha hund kreve mye.  Å ha en gammel hund som også lide av det samme som æ, fatique e lett. Selv om æ kan ha dårlig samvittighet de dagan æ ikke makte å gå tur med han, så e han rimelig fornøyd.  Så lenge han kan ligge å slappe av på sofaen sammen med mæ.

Å få en unghund som kreve lange turer og masse trening.  Nei det går ikke nu.

Nu e ikke han veldig glad i forandringer.  Han e akkurat som gubben.  Begynne æ å om møblere å vaske, så stresse han rundt.  Å få et nytt familiemedlem nu, tenke æ han skal få slippe.  Sånn at all oppmerksomhet e på han.  Akkurat som han e vant med, å like.

En anna ting som har kommet med alderen og the fact at han har mista synet, e at han e ikke frøktelig glad i å være aleina.  Nu har han nu alltid vært glad i å være der vi e.  Men det e gått over til en litt mer sykelig avhengighet.

Æ kan feks ikke ta morra pessen aleina lengere.  Han sitt klint inn til mæ å stirre mæ dypt inn i øyan.  Har vurdert å lage reality tv med han, men vet ikke kor interesant mine dobesøk e for å være helt ærlig.

Går æ på kjøkkenet så følge han hakk i hær.  Går æ ned i kjelleren for å hente nå i fryseren, så e han med.  Han e med mæ uansett kor æ fær, eller ka æ gjør.

Vi kan ikke fære på tur uten han.  Da får han sammenbrudd.  Han e jo en jævel på å bryte sæ ut.  Det har han alltid vært, og har åpna dører siden han va en neve stor.  Å får han ikke opp ytterdøra, så åpne han kjellerdøra, for å sjekke om det e nå vindu åpen.

Før klokka 15 bryr han sæ ikke.  Men nåde oss om vi bevege oss ut døra uten han etter det.  Han e ikke dum, det kan æ slå fast.  Så vi har lært på den litt dyre måten, at doggen, han må være med.  Uansett.

Selv om æ kan være dritlei av å ha han taffanes i hælan heeele tida, selv om han irritere vettet av mæ om natta, og e i overkant bortskjemt, så e æ utrolig glad i han.  Det e han som får mæ opp og ut om dagan.  Ka e vell livet uten hund?

Klem fra Paradisbukta 🙂