I dag e det 23 år sia æ ble mamma for første gang! Og den eneste gangen. Foruten om mine fire bonus barn. Og Dizel. Han e jo også babyen min.
For 24 år siden så bodde æ i Oslo. Æ hadde roa festinga betraktelig. Hadde minst to jobba, og livet bestod av venna, jobb og festing. Joda æ festa fortsatt, men tok kun lovelige substanser da.
En dag våkna æ opp å følte av det va nå rart med magen min. Det va ikke direkte vondt, men ubahag. Sånn når man e skikkelig oppblåst og ikke får til å fjerte. Prevensjon va et fremmedord for mæ. Men æ va rimelig sikker på at æ ikke kunne bli gravid. Hadde aldri brukt det, og vært i faste forhold, og kyssa en haug med froska, å ble ikke gravid. Siden mine søsken spratt ut unga som rompetroll, så tenkte æ at æ sikkert va den i familien som ikke kunne få barn.
Men æ tok nu en graviditets test som va negativ. Neste steg va å bestille time hos legen. Han klemte og vridde mæ i alle retninger, og va sikker på at det va magesår æ hadde. Huske ikke helt ka han anbefalte, men æ for nu på jobb igjen å levde som før.
Men det va nå med magen min. Det va æ sikker på. Fredag kom, og æ å min beste venn hadde planlagt en fest. Æ dro innom polet etter jobb, å tenkte æ sku ta en til test. Just in case. For det va nå rart med magen min. Det viste æ. Bare ikke ka.
Vell hjemme tok æ testen. Æ trudde nu ikke æ va gravid, så æ kokkelerte litt og glemte nesten av testen. Til æ kom på den igjen, å sjekka den. Hei å hå, den viste jo at æ hadde nå i magen. Æ trur æ tok 2 til samme ettermiddag.
Æ bælja og bar mæ. Herregud ka fan gjør æ nu?! Etter å ha roa mæ litt ringte æ bestevennen min, som svarte ” hælvete, kunne du ikke venta til mandag med å ta den” Festen ble jo av åpenbare grunna avlyst.
Æ va i sjokk. Virkelig. Det va som æ va på utsida av mæ sjøl. Æ va jo ikke i nå forhold. Det va rett og slett et arbeidsuhell. Æ kunne jo ikke bli gravid!
Æ bestilte time på Røde kors klinikken. Forklarte om testen og at æ trudde æ va gravid, og at æ ikke viste ka æ skulle gjøre. Altså beholde det eller ikke.
Æ hadde jo ikke det beste utgangspunktet for å bli mor. Aleina, leide en knøtt liten leilighet, ikke fast jobb, eide ingenting anna enn nå bilda å litt kjøkkenutstyr, og hadde ikke akkurat god økonomi.
Så kom æ til gynekologen. En nydelig eldre herremann. Æ huske at han hadde chakramakra musikk i bakrunn, og en altfor hyggelig sykepleier lammi sæ. Han tok ultralyd av lille og foklarte underveis.
Ja det e ikke i tvil at du har en baby hær sa han å smilte så varmt. Det stod sikkert skrevet angst i fjerde grad i panna mi, for han ba mæ komme tilbake om ei ukes tid for å ta en ny prat.
Når æ gikk hjemover va æ rimelig sikker på at æ ikke va skikka til å bli mor. Æ va nødt til å ta abort. Det va ikke andre muligheter.
Aldri i mitt liv har æ sett så mange barnevogner. Hvert jævla menneske æ møtte i gata, eller på trikken gikk og skjøv på ei barnevogn. Det va som om universet prøvde å fortelle mæ nå.
Resten av historien skal æ gjøre kort. Æ flytta hjem. Fikk med god hjelp fra familie og venna “bygd” et rede, og for 23 år siden satt æ å feira min egen bursdag med rier.
21 april 1998 kom lille Ronja til verden. Navnet fikk ho fordi ho så ut som Ronja røverdatter når ho ble lagt på magen min. Når æ så ho inn i øyan va det som å se inn i en 1000 års gammel klok sjel.
Æ va forelska. Dønn forelska. Ho va perfekt. Så nydelig. Og gud så liten!
Før æ møtte David, så va det stort sett æ å Ronja. Nån få froska va jo innom livet våres, men ingen seriøse froska. Det va æ å ho, en familie som trødde til når det trengtes, og en haug med gode venna som gjerne passa ho, eller tok ho med på hyttetur så æ kunne få litt egentid.
Nei æ har nok ikke vært århundrets mor. Det skal æ ikke skryte på mæ. Æ har til dags dato ikke vært på et eneste foreldre møte. Fordi æ hadde sånn sosial angst den tida. Æ klarte ikke å bli “sperra” inne i et rom. Æ har vært på et par avlsutninger, å nån få idrettsarrangement som ho har deltatt i. Thats it.
Æ har hatt så fette dårlig råd, at æ ikke har hatt 50 kr å sende med så ho har kunne gått i bursdag. Det har hendt at æ har fått brev fra kraftverket at strømmen blir kutta. Æ har måtte gått de tunge stegan til sosialkontoret for å be om penga til mat.
Æ har røkt inne under vifta. Drit egoistisk! Æ har gjort en haug med feil de hær 23 åran. Unga blir jo ikke levert med ei bruksanvisning. Man lære mens man går løpet.
En dag ho dreiv å sang og fortalte mæ at ho skulle bli artist sa æ” Vet du Ronja, du e knallgod i turn. Du har en sinnsyk god humor, veldig flink i Norsk, men sangstemmen den har du arva etter mamma din, og den e ikke så god” Ho va dritfornærma å synes æ va den teiteste i hele verden.
Men ærlighet vare lengst, ikke sant?
Når æ ser på ho i dag, så vet æ at nå rett har æ også gjort. Æ e ikke bekymra. Æ vet at ho vil klare sæ. Ho har en styrke som æ beundre. En klokskap som man kanskje ikke burde ha i en alder av 23? Ho e tøff! Ho e snill. Ho har masse empati. Ho har masse god venna, har både IQ og EQ!
Ho e rett og slett skjønn. Å gud bedre kor æ elske den ungen!
Gratulerer med dagne mamma sitt hjerte. Ka hadde livet mitt vært uten dæ!
