Min skada dritt hjerne

Det e snart et år siden æ starta med bloggen min.  116 publiserte innlegg!  Æ starta å skrive fordi æ ville bearbeide det æ hadde vært igjennom og hjelpe mæ å huske. Samtidig tenkte æ det ville være god trening for hjernen min.  Ikke minst så tenkte æ nu at kanskje det e nån der ute æ kan gi hjelp og håp til, som e i lignende situasjon, eller har opplevd nå av det æ skrive om.

Nu etter snart et år så vil æ si at det har vært veldig positivt for mæ.  I starten brukte æ ei uka for å skrive et lite innlegg. Å ble peise ferdig etter 30 minutter foran pc.  Det har forandra sæ.  Det går mye lettere nu.

Æ skrive jo ikke bare om sykdom og elendighet, men mange av innleggene mine omhandler det å leve med en hjerneskade.  Ofc, det e en stor del av min hverdag.  Hjerneskaden påvirke mæ hver dag, hele jævla tida.  Foruten om når æ sover.  Da legge æ ikke merke til det.  At den e skada.

Konsekvenser.  Et ord som også følge mæ.  Hver gang æ skal gjøre nå så tenke æ på korsen det vil påvirke mæ.   Det e en ting som e sikkert, og det e at alt æ gjør har en innvirkning på funksjon til hodet mitt.  Og siden hodet styre kroppen, så får det konsekvenser også for den.  Nå av det æ gjør har positive ringvirkninger.  Sånn som hvile, trening, stillhet, massasje, og en rusletur, helst i skogen.  Når æ gjør sånn hær ting, så e det som æ fylle hodet og kroppen med energi og mat.  Da føle æ at æ fungerer godt.  Selv lenge etterpå.  Timer.  Ikke daga.  Men stort sett etter sånne aktiviteter så føle æ mæ noenlunde normal.

Med det så mene æ normal ish.  Sånn som æ va før skaden.  Tankegangen min virke raskere.  Hukommelsen bedre.  Æ blir ikke frustrert av lyder.  Æ blir rett og slett mer hardfør.  Tåle mer.  Kanskje æ bare burde gjøre de hær tingan?  Hadde livet mitt blitt helt bra da?  Jo i en ideell verden så hadde deg vært mulig.  Men æ kan jo ikke melde mæ helt ut og vekk fra alt heller.  Og hadde æ bare gjort ting som ga mæ energi, så e det slettes ikke sikkert at dem ville gi mæ påfyll.

I løpet av de hær fire år etter hjerneblødningen min, så vet æ ka som e godt for mæ, og ka som ikke e så bra.  Men selv om æ vet at enkelte situasjoner trigge fatiquen og gjør hodet mitt til bomull, så prøve æ.  Æ drar ut i aktiviteter som æ vet kommer til å koste.  Nå av kjærlighet og omsorg for andre.  Nå fordi det e mi plikt.  Ofte så vare æ ikke så lenge.  Som for eksempel i helga.  Da skulle vi i dåp.  En koselig begivenhet.  I utgangspunktet.  Eller kanskje æ skal si for normalt oppegående folk.  På forhånd så hadde æ gitt beskjed om at det ikke va sikkert at æ kom på selve festen, men at æ i hvert fall skulle gå i kirka.  Og det gjorde æ.

Selvsagt så hadde æ glemt headsettet mitt.  En elementær viktig ting når man e var for lyder.  Men vi stressa litt ut døra, ergo kobla hodet mitt ut.  Vell vell æ trudde æ skulle berges en time i kirka.  Det va litt barnegråt, ubehagelig men overkommelig.  Det gikk egentlig helt fint til organisten skulle spille første sang.  Hvis du har sett Edward saksehånd så kan du sikkert levende forestille dæ ka æ skal prøve å formidle.  For organisten va som Edward bare litt vell høy på livet og helt sikkert høy på diverse andre ulovlige saker.  Ho/han tok helt av, og det va tortur.  Som knivstikk i hodet mitt.  I et allerede sliten hode etter uker med oppussing.

Æ va nødt til å forlate lokale. Æ hadde gjort det samme om det va i mitt eget bryllup.  Æ småsprang ut i bilen.  Til stillheten.  Og sovna av.  Våkna når gudstjenesten va over til kirkeklokkene.  Nu kunne æ ha valgt å bli frustrert.  Fordi æ ikke mestra.  Men det har æ lært mæ at e bare tull.  Kan man ikke, så kan man ikke.  Det e faktisk ikke nå æ kan gjøre med det.  Det e ikke æ som styre det.  Men hodet mitt.

Vi blir jo alle styrt av hodet.  Forskjellen e jo bare at mitt har skader.  Som påvirke mæ.  Datteren mi sa det hær om dagen.  “vi går jo litt på tå rundt dæ”.  Ka mene du med det, måtte æ spørre ho.  “Jo sånn at du ikke blir stressa, eller såra”  Stress e poison for mæ.  Æ går helt i frø når folk stresse rundt mæ.  Æ føle at det eksplodere innvendig når det blir mye.  Æ trur det kommer av at æ blir forvirra.  Når det skjer mye, fort.  Så klare æ ikke henge med.  Så kommer usikkerhet.  Og alt blir bare krøll.

Såra.  Æ blir ikke litt såra, æ blir veldig såra.  Når dem som e nær mæ ikke forstår korsen æ har det.  Rimelig urimelig av mæ?  Korsen kan æ forvente at dem skal forstå?  Det e nesten umulig og forklare.  Sette ord på det.  Kaoset som hodet mitt forårsaker til tider.  Æ skulle gjort ka som helst for å få hodet mitt friskt igjen.  Funger bart som før.  Når stress ikke va skadelig for mæ, når æ mestra multikasting og hadde en nærmest utømmelig energi bar.  Det e lov å drømme.  Selv om det aldri blir en realitet.

I går såra gubben mæ.  Vi krangle sjeldent.  Vi kan diskutere og være uenig, men det høre med til sjeldenheta at vi krangle.  Sånn krangel der man lire av sæ en strofe eller to å man ser på hverandre med forakt.  Som sagt så har vi drevet med oppussing i flere uker.  Æ har ikke fått trent og gjort mine daglige ting, så det har selvsagt gått utover kroppen min.  Den e smertefull som fy, og hodet mitt e skralt.

Vi hadde en liten fille diskusjon.  Om nå så banalt som IBAN/BIC nummer.  Æ mente at man ikke trengte å logge inn i nettbanken for å finne det.  Æ viste at æ hadde rett, men når gubben heva stemmen litt og sa “jo selvsagt må man det”, så fikk han mæ usikker.  I hodet mitt ble det kaos.  Nervecellan jobba på høygir.  Så eksploderte det.

Æ ble lyn forbanna, han ble lyn forbanna.  Vi heva stemmen begge to, og lirte av oss litt dritt.  Æ trampa ut på trappa, han ble inne.  Når pulsen hadde roa sæ, så følte æ mæ helt knust.  Såra inn til beinmargen.  Han David kom ut etter ti minutter og ba om unnskyldning og godt vær.  Æ va så såra at æ ikke klarte å ta det innover mæ.  Langt mindre be han om unnskyldning. Æ sa bare greit, og gikk og la mæ.  Vi sov på hvert vårs rom i natt.  Nån fordela må det være etter all jobbinga.  Det e greit å ha et furte rom.

Vi styres av hodet.  Og hodet styre følelsene.  Mine følelser e forsterka.  Eller blir forsterka i gitte situasjoner.  Når det blir for mye.  Særlig når æ e sliten.  Æ hadde nok blitt såra over krangelen vi hadde om hodet mitt ikke hadde hatt skader.  Men æ ville ikke følt det så sterkt.  Det hadde vært en baggis.  Nå æ hadde knipsa bort og flirt av.

Nu e hverken æ eller han langsint, han kyssa mæ før han for på jobb i morres.  Å æ regne med at vi skal sove i samme seng igjen i natt.  Æ e tho peise ferdig.  Krangling e like giftig som stress for mæ.  Æ har igjen fått “influensa”, og føle mæ helt dritt.  Sola skinn og det e nydelig ute.  Æ blir inne. I senga til det går over.  Dritthjerne.

 

 

 

 

God helg!

I går sleit æ litt.  Atter en gang.  Kroppen min føltes ut som den va kjørt over av en dampveisvals.  Nu vet æ jo ikke korsen det kjennes akkurat.  Æ har det der med å overdrive from time to time, men æ hadde det ikke godt akkurat.  Så æ tvingte mæ til en hvile dag.  Selv om æ kjente på det innvendige stresset æ har om å bli ferdig å male før æ drar til Sørkjosen 1 juli.

Æ skjønne ikke ka æ stresse med.  Det står ikke om liv.  Æ burde helle male når æ har tid og energi og kose mæ.  Men det beste med å pusse opp e jo belønninga.  Nesten som sex.  Æ e utålmodig der å.  Æ gidd ikke fire timers forspill og all mulig dille darier før man kommer til det beste!  Sånn e det bare.  Æ vil ha resultat! 😉

Men i går så tvang æ mæ sjøl til å ta det rolig.  Well nesten.  Æ va en snartur innom byen og hadde et lite foredrag for LHL i kommunen.  Det gikk sånn passe.  Litt data trøbbel, og æ fikk ikke bilda og video i den rekkefølgen æ ville.  Æ hadde noen minutter æ kjente æ ble rød i toppen og svetta, men æ kom mæ nu igjennom det..Men foruten om en time i byen så satt æ i lotus stilling og tenkte happy tanka mesteparten av dagen.

Belønninga ble jo at æ våkna til liv i dag uten masse vondter, og æ føle mæ i bra nok form igjen.  Bra nok, for helt på G e det jo ikke.  Selv om æ synes æ e i fin form, så kunne det godt ha vært bedre.

I går kveld hadde æ selskap av min kjære gubbelubbe og arvingen min.  Dem va med mæ når æ holdt foredrag som psykisk støtte.  Det e jo alltid litt nervøsitet i kroppen når man skal stå å messe foran ei forsamling.  Når vi kom hjem og tida va for å køye, så jaga vi David i kjelleren.  Det e faktisk flere år siden æ å dattera mi har sovet i samme seng.  Ca 4 år for å være nøyaktig.  Når ho lå der å sov så uskyldig ved mi side, måtte æ musse ho på nesa.  Lille ungen e blitt voksen.  Helt utrolig kor fort åran har gått.  Æ har nu lovt ho at æ ikke skal skrive om ho på bloggen min.  Men en ting kan æ si.  Æ e sinnsykt stolt over den jenta!  Og ubeskrivelig glad i ho!  Alle hennes positive egenskaper har ho selvsagt arva fra mæ…

Når vi våkna i morres va vi alle uthvilt.  Gubben glad å lykkelig for å ha fått ei god natt søvn uten mi snorking.  Han påstår at æ snorke.  Æ trur ikke på han, for æ har nu ikke hørt det!  Å uten bevis, så tvile æ.  Sånn e det med den saken.

I morra får vi besøk av min kjære bror.  Han skal campe hær i helga, og det blir kos.  God mat, helt sikkert litt drikke, kanskje litt bål og ute hygge hvis været blir bra nok.  Æ glede mæ !  Nu skal æ fis til Nikkel en snart tur å fylle opp tanken på bilen, og i dag e det ingen bønn.  Æ e nødt til å fær å trene!  No matter what, kroppen må på Evo å tøyes og bøyes.  Ikke nå maling eller husarbeid.  Kun kos 🙂

Thats all from me.  Ha ei nydelig helg der ute 🙂

 

Klem fra Paradisbukta.

 

Bryllup forberedelser

Æ prøve å planlegge bryllupet våres.  Å det e fan ikke enkelt kan æ fortelle dokker.  Det e så mye logistikk.  Så mye å tenke på.  Hver gang æ sett mæ ned å prøve å lage en fornuftig plan, så finn æ på nå anna å gjøre som kreve mindre. Se på Kardashian på tv for eksempel. Akkurat nu så har æ mine tvil på om det i det hele tatt e mulig å la sæ gjennomføre.

Rett og slett fordi æ blir jo utslitt av planlegginga. Kor, katti, korsen, kor mange gjester, ja det e mye å tenke på. Å siden han David e en utlending, og ikke har Norsk pass, så må vi ha papira fra England også.  Kan jo for så vidt være betryggende å få vite fra styres maktan der at han verken e gift fra før, eller etterlyst for mord.  After all i did meet him on the internet..Selv om æ nu har bodd lammi han i 10 år nu, og eventuelle psykoe sider burde vært kommet frem, så kan det være greit å ha det på papiret.  At han e noenlunde normal 😉

Vi har vært inne på tanken og bare gifte oss, og skippe festen.  Men festen synes æ e den viktigste.  Det å kunne samle alle man e glad i til en koselig fest e jo det artigste ved et bryllup.  Vi har allerede bestemt oss for at det skal være et enkelt bryllup.  Hos ordføreren.  Festen skal ikke være pompøs.  Det kan godt hende at det ende med en hagefest og grillpølsa. Vi har hage nok.  Eller en føling i fjære kveld. Det e nu liksom ikke så nøye.

Det viktigste for oss e å samle dem vi e glad i for en artig fest.  Det viktigste for mæ personlig e at vi blir gift.  Æ har hatt den følelsen siden æ ble syk.  At vi bør gifte oss.  I tilfelle det skjer nå mer med mæ.  Eller han David.  Det e viktig for arv, og for den som eventuelt blir igjen.  Jo æ vil selvfølgelig også gifte mæ fordi æ elske han David.  Nå så sinnsykt.  Men æ går nu rundt og tenke litt praktisk også.  Man e mer sårbar kun som samboera.

Et bryllup koste jo litt.  Uansett kor enkelt man gjør det.  Siden æ allerede har lovt bort nyran til både David og doggen allerede, så må vi jo få spart opp nok til en fest. ( ja æ solgte dem på the dark net etter ferieturen i sommer).

Å selve planlegginga falle på mæ.  Unnskyld alle menn der ute, men akkurat hær kommer de aller fleste av dokker til kort.  Det e i alle fall en ting dokker ikke e god på.  Det gjelde i hvert fall for min mann.  Han skal få ta sæ av det mer praktiske når den tid kommer.  Han hadde gladelig gifta sæ i arbeids lompen, å akkurat der sætt æ foten ned 😉

Æ tenke vi må nu klare å gjennomføre det i løpet av året.  I hvert fall selve bryllupet så får vi se når festen blir.  Æ skal nok få det til.  Æ har mange venna æ kan sette i sving også.  Nån sir helst sikkert frivillig ja, nån må presses litt 🙂

Mannen i mitt liv, min bauta, min glede , min støtte. Æ e så takknemlig for at æ møtte akkurat han!

Nei æ må nok brette opp arman, finne frem penn og papir og starte prosessen!  Æ skal bare se litt på tv først.  Mulig æ må vaske litt klær også.  Ja for å ikke snakke om doggen som treng sæ en tur;)  Æ skal bare først, så skal æ hiv mæ rundt!

 

 

 

Pårørende

Når æ har tatt utdanningan mine, har æ lest mange bøker om det å være pårørende. Æ har sjøl vært en pårørende, så æ har litt kunnskapa om det.  I jobben min, har æ og møtt mange. Å være pårørende e jammen ikke enkelt.  Da e det greit at man vet litt om det.  At man forstår at det e tungt. Og at man vet litt om utfordringa dem måtte ha.

Når livet blir snudd opp ned, og man skal ta sæ av sin kjære, samtidig som man skal jobbe, ta sæ av unga, hus, økonomi og alt anna som man plutselig må styre helt aleina. Da blir det tungt.  Egenpleie trur æ e et fremmedord for veldig mange pårørende.  Mange har rett og slett ikke tid eller krefter til å ivareta sæ sjøl.  I akuttfasen dreie alt sæ om den som e syk.  Bekymringa om personen vil overleve, kor mye skada den blir og korsen livet skal bli.  Så blir den man har kjær skrevet ut, og fortsatt så handle mye om den syke.

Det hær viste æ heldigvis ville bli tungt, allerede mens æ va på sykehuset.  For mæ va det viktig at han David skulle bli avlasta så mye som det gikk.  Det skulle være tid å rom for at han fortsatt kunne være bare David å ikke og ikke sykepleier David.

Men selv om vi hadde hjemmesykepleie som avlasta litt og AMB team som hjalp oss, så ble det jo mye arbeid på gubben,  Kanskje ikke så rart at han ble grå i håret.  I begynnelsen kunne æ jo knapt være aleina en time.  Ringte han 40 gang om dagen og spurte om alt og ingenting.  Å når æ hadde spurt han om nå, så ringte æ han tilbake 10 minutter seinere og spurte om akkurat det samme.  Æ hadde jo ikke korttids hukommelse what so ever.

Det e ikke rart at veldig mange pårørende klappe sammen.  Utslitt av alt ansvaret og arbeidet.  Kanskje har dem plutselig fått en kjæreste som e totalt forandra.  Fysisk og psykisk.  En kjæreste som kan være veldig urimelig.  Egosentrisk.

Og akkurat det e vell heller ikke så rart.  At man blir litt ego. At man blir litt i sæ sjøl.  Når man går rundt og kjenne på sin egen sykdom.  Frykt, sorg, smerter, frustrasjon.  Lost identitet for å nevne nån utfordringa man får.

Men har ikke vi alle ansvar for våres eget liv?  Skal pårørende gå på nåler og ta hensyn til den som e syk hele tida?  Eller har dem lov å stille krav?  Æ bruke å tenke mye på det.  Korsen det e for han David at æ ikke fungere optimalt mere.  Korsen e det for han å komme hjem etter 8 tima på jobb.  Har æ en dårlig hår dag så ligg æ gjerne på sofaen.  Han kommer hjem, fyre i ovnen, rydde kjøkkenet og lage middag.  De dagan æ ikke makte.  Når æ e energiløs å tom.

Det e de dagan æ ikke har nå å hente.  De dagan æ har krefter, så gjør æ alt i min makt for at han skal slippe det arbeidet når han kommer hjem.  Æ får forfærdelig dårlig samvittighet når æ ikke klare.  Fordi æ vet at det e han som må ta det da.  Ka skjer hvis han å blir syk.  Utslitt.  Det e også nå æ tenke mye på.  Å bekymre mæ over.

Æ har sagt til han at han har lov å stille krav til mæ. At han ikke må sy puter under arman mine.  Fordi æ faktisk har et ansvar sjøl om æ e syk.  Selv om æ har fatiquen som styre livet mitt, så burde æ klare å presse mæ til i alle fall å gjøre et minimum for å lette arbeidet for han.  Æ klare å ta søppla å gå de 20 skrittan til søppelkassa.  Selv om æ e tom.  Å klare æ i alle fall det, så blir det litt mindre arbeid på han.

Det kan ikke, å skal ikke bare handle om den som e syk.  Ja vist fan e det tungt når helsa skrante.  Men det e ikke bare tungt for den som e syk.  Det e like tungt for den som e pårørende.  Til alle dokker som slit med helsa vil æ si en ting.  Du vil slite enda mer hvis hvis den som står dæ nærmest også blir syk og utslitt.  Eller om du blir i statistikken over forhold som går på dunken.

Vi burde ta mer vare på de pårørende.  Både vi som e syk, og helsesektoren.  Dem gjør en livsviktig jobb.  Og burde få anerkjennelse for det.  E du syk, så sett pris på dine nærmeste.  Gjør nå som glede dem.  Forsøk og ikke vær så egosentrisk.  Selv om det e vanskelig når du har tunge daga. Gjør i alle fall et forsøk. Livet handle ikke bare om dæ.  Selv om du e syk. Ta vare på de pårørende.  Vi trenge dem!  Frisk og med krefter.

Det e tungt å ha ei haltanes helsa.  Det e tungt å bli forandra.  Men forsøk å ikke ha fokus på det.  Forsøk å tenk på alt som fungere.  Alt du klare.  Alt som e bra.  Alt du har i livet.  Vend blikket litt bort fra dæ sjøl.  Gi kjæresten en klem.  Skryt av ungan som hjelpe til.  Forsøk og ikke klage så mye.  Har du behov for å klage, finn en god venn som kan lytte.  Skjerm dine nærmeste litt, avlast dem.  Snakk heller om hyggelige ting med dem.  Det som e positivt.  For man kan alltid finne positive ting hvis man ser etter.

Æ har hatt ei hard helg.  Formen har vært ræva.  Men æ har bestemt mæ for at i dag skal æ lage middag til han David kommer hjem fra jobb. Uansett om æ blir ligganes på sofen hele formiddagen, så skal æ gå i dusjen før han kommer hjem.  Æ skal møte han med et smil, og æ skal spørre korsen hannes dag har vært.  Og korsen han har det. Og så skal æ fortelle han kor mye æ sette pris på han.  Og alt han gjør for oss.  Ka skal du gjøre for din kjære i dag?

Grip dagen!  Klem fra mæ

 

 

 

Sjalusi

En ting æ aldri har slitt med egentlig.  Æ e en sånn som glæde mæ på andre vegna.  Når dem lykkes i nå, når det går godt, ja når folk har det bra.  Meeen æ må innrømme en ting til dokker.  Etter at æ fikk mine helseplaga så har æ kjent litt på sjalusien.

Som for eksempel når æ blar på FB.  Å det poppe opp bilda fra venna og bekjente som kose sæ.  På hyttetur, ferie, fest og andre aktiviteta som normale folk drive med.  Når æ ligg i senga eller på sofaen å selv det å blinke e slitsomt, ja da kan æ kjenne på sjalusien.

Misunnelsen over at folk kan leve et aktivt liv.  Jobbe.  Reise.  Være sosial.  Når æ har sånne daga så e æ så selvmedlidanes at det e en skam.  Så navlebeskuanes.  Synes så synd i stakkars mæ.  At live mitt sku bli sånn hær.  Det hende det felles nån tåra.  Av og til blir æ i et jævlig dårlig humør.  True story.

Siden Torsdag har æ vært aleina hjemme.  Elsklingen e i London og Brighton og besøke familen sin der.  Æ e jo godt vant med at han fær dit.  Han e der hver annen mnd ei ukas tid.  Det e litt godt hver gang han fær.  Litt aleina tid, og godt å kjenne savnet.  Det beste av alt e at vi e nyforelska et par daga når han kommer hjem igjen.  For ikke å snakke om alt snaisne tingan han har shoppa til mæ over there.

Den hær gangen har det vært litt tungt å være aleina.  Mulig det har sammenheng med at vi har hatt det svinkaldt i flere daga.  Kvadratmeteran i huset har minka den hær uka.  Og æ sverge på at veggan har kommet nærmere.  I flere daga har æ surra rundt hær hjemme og kun snakka med doggen og kanin.  Det e koselig det bevare mæ vell.  Men det e litt enveis kommunikasjon.  Og det blir ikke de helt dype samtalan og gode diskusjonan.

Når han David e i England bruke æ ikke å ringe han så ofte.  Æ tenke han skal få lov å bruke tida og energien sin på familien sin når han e dær. Og ikke mæ. Normalt så glede æ mæ på hannes vegna.  At han får kose sæ med sine.  Meeeen den hær gangen så stakk sjalusien i mæ.  Så det joma.  Æ ble muggen fordi han ikke ringte mæ sju gang om dagen, og fordi han kose sæ .På lørdag sendte han mæ et bilde av middagen og desserten han spise på restauranten dem va på.

David sin middag

Kor æ svarte han med et bilde av min middag…..

My dinner..Dont be jelly!

Nu spiste æ ikke bare potetmos til middag.  Æ stekte mæ fiskekaker til.  Men siden æ syntes så jævla synd i mæ sjøl, så tenkte æ at æ sku lage litt dårlig samvittighet til han.  Ja siden han hadde mulighet til å kose sæ sånn, mens æ satt stucked i gokk og frøys ræva av mæ.

Æ fikk bare masse flire emjos tilbake.  Han fortsatte å kose sæ uten et snev av dårlig samvittighet.

Æ ble ennu mer muggen og gikk å la mæ på trass.  En times tid seinere satt med kaffekoppen min, og bladde i FB.  Og opp kom et bilde av unga rundt omkring i verden.  som sov på gata.  Det va sterke bilda.  Og med et rykk så ble æ røska ut av den sjølmedlidende bobla æ va i.

Æ løfta blikket fra mæ sjøl og min egen navle.  Æ ble rett og slett drit forbanna på mæ sjøl. ” Toppen av egoisme Sølvi!  E det mulig! ”  Litt slukørat ringte æ zuzzebazzen.  Vi hadde en koselig liten prat, mens samvittigheta mi gnegde i mæ.

Heldigvis så evne æ å se mæ sjøl i fugleperspektiv. Æ klare også å få mæ sjøl på rett spor når det spore av.  For det hende.  At det det går litt utforbakke for mæ.  Æ e tross alt bare et menneske.  Sjalusi e en dårlig følelse.  Å e slettes ikke en følelse æ vil ha på besøk for ofte.  Så æ jobbe med mæ sjøl.  Hver eneste gang den kommer snikanes.

Nei æ kan ikke leve som før.  Æ kan ikke gjøre alt æ vil.  Men herremin æ har så mye.  Æ har det så godt. Æ har det trygt!  Æ har kjærlighet.  Mat på bordet. I den store sammenhengen så e mine plaga trivielle plaga.  Å akkurat det syns æ vi alle sku tenke litt på.  Kor jævla trygt og godt vi har det.  De aller fleste av oss i alle fall.

Det e blitt mildere ute.  Æ har vært å trent, og kjøpt mæ en liten sjokolade.  Ja æ burde ikke æ vet det, men e det en ting som gjør mæ lykkelig så e det sjokolade.  Å den akte æ å nye i kveld.  Æ syns æ fortjene det.  Siden æ e kommet mæ på rett spor igjen;)

Ha en nydelig Mandag kjære leser!

Klæm fra mæ

 

 

Hæppy Newyear!

Nu e snart 2018 historie!  Som vanlig må man jo gjøre opp status over året som e gått må man ikke?  Well æ gidd ikke skrive en lang historie om året som snart e over.  Æ konkludere bare med at året har vært adskillig bedre enn 2017.  Ja 2016 også.  For ikke snakke om dritt året 2015.  Så kurven går oppover.  Akkurat det e æ glad for.

2018 va et lærerikt år.  Med kunnskap kom også visdom om korsen æ må leve livet mitt for å ha det bra.  Takk til Sunnås for det.  For æ har det mye bedre nu.  Æ e mere stabil i formen.  Selv om det fortsatt går litt opp og ned.  Så e ikke energismellan mine så heavy som dem brukte å være.  Æ e klare å være mer sosial nu, æ klare til og med å ta husvasken over 2 daga, ikke 4.  Så ja det går fremover!

Æ e glad for at jula e over.  Jula har vært litt ambivalent i år.  Prinsessa mi va på juleferie i Italia, så det va bare æ å gubben og husdyran hjemme.  Julaften va heller kjedelig.  Vi hadde nydelig middag, ellers så sov æ nesten hele dagen.  Å va ganske muggen og sur.  Ikke et koselig moselig bilde å legge ut på FB der det va et hav av lykkelige famila som hadde det amazing.

Men det va mitt valg.  Kan ikke blame nån for det.  Nu e æ glad for at Desember snart e over.  I Januar kommer sola tilbake.  Lysere tider, vår og sommer.  Jises kor æ glæde mæ til det!  Mørket som vi leve i nu e ekstra tungt.  Mangel på dagslys påvirke kroppen min.  Humøret også.  Æ oppleve stadig at æ e grinat.  Nå som ikke e normalt for mæ.  Æ e som en hissig lemmen.  Hoppe opp og eksplodere for alt og ingenting.  Har ikke gubben vært grå i håret før, så blir han det garantert nu.  Det kan ikke være enkelt og leve med ei skitzo kjerring som klikke i vater for den minste ting.

Æ prøve fortvilt å ikke være så hissig.  Men det heng i hop med formen som e litt laber.  Når energien e lav blir humøret deretter.  Hodet mitt håndtere ikke ting på en tålmodig og rolig måte.  Ergo blir æ litt eksplosiv.

Nu e e æ ikke grinat 24/7 heldigvis.  Det kommer i bølger det å.  Som når æ står og lage julemiddag.  Eller nettopp har åpna øyan og gubben spør om vi skal dra å trene.  I de øyeblikkan e æ ikke særlig sjarmeranes det skal gudane vite!  Men så har æ andre øyeblikk der æ e det.  Så det veie litt opp for hverandre.  Får æ håpe 😉

I kveld skal vi fyre bål og sitte ute å se på stjernehimmelen. Mulig det blir en liten drink også. Takk og lov så skytes det ikke opp mange raketta hær vi bor.  Dizel har hatt sammenbrudd hvert jævla år på grunn av Nyttårsfeiring.  Men ikke i fjor.  Han lea ikke på et øye når klokka ble tolv.  Æ håpe på det samme i år.

Bare nån tima til vi har et helt nytt år foran oss.  Blanke sider som skal fylles opp.  Æ lure på ka året vil binge.  Kanskje det bringe bedre helsa til mæ.  Sånn at æ kan være mer aktiv.  Kanskje det føre til at æ klare å ta mæ nå frivillig arbeid.  Det e håpet i alle fall.  Så gjenstår det å se om ønsket mitt blir innfridd.

Nu e det på tide å hoppe i dusjen og tvinge mæ ned på trening.  Æ har ikke særlig lyst må æ innrømme, men av og til bør man gjøre ting selv om lysta ikke e dær.  Og æ vet jo at det blir bra, bare æ klare og komme mæ over dørstokken.  Den jævla dørstokkmila!

Da gjenstår det bare å si Godt Nyttår!  Måtte året som komme gi dæ god helse, kjærlighet, trygghet og flotte opplevelsa fylt med mange gode minner!

Ta vare på hverandre.  Ring nån du ikke har snakka med på lenge, gi en klem til nån som  fortjene det.  Gi en slant til et veldedighets formål.  Elsk dæ sjøl og gjør nå som føles godt for dæ sjøl hver eneste dag! Hvis du ikke trene, så start!  Vi har bare en kropp som skal vare livet ut, ta vare på den.  Du treng ikke trene 4 tima om dagen, det holde med en halvtime nån daga i uka.  Alt e bedre enn ingenting.  Og når den dagen kommer der helsa svikte litt eller mye, så e du bedre rusta til å stå i det.

Feir livet i kveld!  Klæm fra mæ 🙂

Snart juleferie!

Hjemme etter 3 dagers julebord i Tromsø.  Det kjennes for å si det sånn.  Æ e ikke ei ungku lengere det e sikkert! En fest e hardt, 2 daga med festing e i overkant ka som e bra for den hær skadeskutte kroppen min.

Men gud så artig vi har hatt det!  Det e ikke så nøye om æ må bruke nån daga eller uker for å komme til hektan igjen.  Det va virkelig verd det.  Æ fikk være sosial, spist god mat og ikke minst dansa!  Det e ikke en ting i verden som gjør mæ så lykkelig som når æ får danse.  Å det har æ gjort til gangs.  Æ har faktisk sånn gangsperra at det e vanskelig å gå på en elegant måte.

Æ leve lenge på den hær helga som har vært. Det e så jævla deilig å være “normal”.  Med folk som stort sett ikke vet ka æ har gått igjennom.  Som ikke ser på mæ som “ho som har hatt hjerneblødning”  Men kjerringa til han David.

Når vi kom inn døra hjemme venta nok en overraskelse.  Dattra mi og kjæresten hadde shina hele huset.  Alt va kaching og chakra makra.  Tente stearinlys overalt.  Fyr i peisen og ikke et støvkorn i krokan.  På kvelden når æ satt i sofaen så hadde æ tåra i øyan av glede og takknemlighet.

Siden fatiquen sitt så inni h i kroppen min så e det å holde orden i huset fryktelig tungt.  Når æ rydde å vaske så e det litt halvhjertelig gjort.  Æ får ikke til å shine kåken som æ brukte før.  Det e så tungt. Æ rydde å vaske, men ikke med samme shvung som før.  Husvask og rydding e nok nå av det værste æ gjør. Siden det føles så tungt så tar æ shortcuts. Æ brette ikke klær lengere.  Æ trør det bare inn i skapet.  I flere måneder har æ hatt i planen at æ skulle rydde i klærne.  Lage litt system.  Men det har blitt med planen.

Men nu…nu e det tellekant og system der.  Takket være arvingen og kjæresten.  Å det har gjort mæ lykkelig.  Mildt sagt.  Det e nesten så æ ikke tør hente mæ ei rein trusa, i tilfelle æ lage rot i systemet ho har laga.

Æ blir litt psyko når det e rent og ryddig.  Vil at det skal vare lengst mulig.  Så æ går hær å riv kjeft på gubben hvis det e et rusk på bordet etter han, gnelle på hunden fordi han røyte, å klage til kanin fordi ho rote med høyet.  Det e nesten så æ bruke støvsugern på dem alle før dem får slippe inn i huset.  Men sånn e det bare.  Det får dem leve med!  Nån må holde dem i øran 😉  Sånn at huset forblir rent og ryddig i alle fall nån tima!

Nu e det bare nån få daga så e det juleferie.  Nu har æ jo “ferie” hele tida, men elsklingen har fri i jula og æ skal å ta mæ nån daga fri.  Fra blogging og ukeplan.  Treninga kan æ ikke ta mæ ferie fra, men ellers så skal æ ikke følge nå som helst plan.  Æ skal våkne når æ våkne, å gjøre akkurat det æ føle for.  Forhåpentligvis så blir æ å klare å dra på besøk til dem æ e glad i.  Kanskje gå litt på ski.  Se gode filma.  Spille spill, og gå tura med doggen.  Ikke minst skal æ kose mæ med elsklingen min.  Æ føle mæ nesten nyforelska etter ei helg på hotell lammi han.  Det gjenstår å se om den følelsen vil fortsette etter ei uka ferie i lag.  Ferie kan være en prøvelse for alle og enhver 😉

Nu vil æ ønske dokker alle ei nydelig jul.  Æ håpe den blir fylt med kjærlighet og glæde.  Æ e tilbake den 31!

Juleklæm fra mæ til dæ

 

I am back!

Humøret mitt e på stiganes kurs igjen.  Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga.  Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi.  Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo.  Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.

Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen.  Det aller viktigste e ka den gjør for hauet.  Man kan være så sur og grinat man bare vil.  Så sliten og lite lysten på trening.  Men etter 5 minutter så snur det.  Da e det bare deilig.  Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær.  For det e faktisk en aldri så liten bragd.  Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!

Takk og lov sir æ bare.  At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye.  Som føre til at æ klare å fungere.  Som får mæ i gang.  Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.

Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det!  Prøv det ei uka.  Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂

Den hær uka har æ vært mye sosial.  For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden!  Som regel så ligg æ i senga i 20 tida.  Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen.  Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna.  I flere tima.

Å det gikk helt fint.  Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen.  Så nu har æ lært nå nytt.  Æ klare det med litt planlegging.  Å det va så godt!  Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden.  Litt nye impulsa.  Litt avvik fra den vanlige tralten.

Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka.  Kryss i taket.  Selv om det kreve litt, så gir det mer.  Så lenge æ begrense det.  Å ikke overdrive.  Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst.  Å det e æ blitt flink til.  Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne.  Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.

Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka.  Æ skal prøve å holde det.  Fordi sosial omgang e så viktig.  Pleie vennskap e viktig.  Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang.  Så dem ikke blir drit lei mæ 😉

En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før.  Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue.  Mandag skal æ i den.  Å så få behandling hos ho.  Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.

Om det funke gjenstår å se.  Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd.  Kanskje det skjer et lite mirakel.  Det har skjedd før.  Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke?  Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det.  Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag.  Eller holde mæ våken en hel dag.  Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?

Æ skal nok ha mer en en behandling.  Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid.  Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke.  Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk.  Æ har trua.  Til det motsatte e bevist 😉

Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.

Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien.  Til og med Dizel har fått gnisten tilbake.  Han har og vært litt down i det siste.  Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere.  Men nu.  Nu e det liv i heimen.  Han og lille My styre i lag hele dagen.  Dem leke faktisk i lag.  Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre.  Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.

Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det.  Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan.  Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes.  Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen.  Å det e sikkert ikke usunt.  Det e jo bare grønnsaker og høy i dem.  Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.

Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie.  Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha!  Æ e så forelska i det lille knøttet!  Ho får mæ til å flire hver eneste dag.

Det føles godt.  At smilet og humøret mitt e tilbake.  Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad.  Når man klare å finne det positive.  Se det.  Føle det.  For livet e godt. I alle fall mitt liv.  Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til.  Av og til tar utfordringan mine overstyring.  Å sånn e det vell for oss alle sammen.  Vi har gode daga, og dårlige.  Det gjelds bare å kommer over de dårlige.  Æ sir som søstra mi bruk å si.  Æ har hatt verre daga.  Dagen i dag tegne til å bli en god dag.

Ha ei fin helg der ute:)  Klæm fra mæ

 

Desember og julemånden

Nu e tida hær igjen.  Julefeiring med alt som hører med. Kos, stress, kaos, glede, ja de fleste følelsan man har i kroppen kommer frem i juletida.

Jul har alltid vært viktig for mæ.  Særlig etter at æ fikk min egen unge.  Hver eneste jul va det loco rundvask og rydding i samtlige krika og kroka. Koffer man bruke den mørkeste tida til det må nu gudane vite.  Det e jo ikke særlig synlig støvet når det e svarteste vinter ute.  Ikke e det nån som bryr sæ om korsen det ser ut i kjøkkenskapan mine heller, men det måtte være rent og ryddig til jul!

En anna viktig ting med jul e baking. Lage en drøss med kaker som ingen spise av.  Men som man må ha.  Det høre jula til.  Og det aller viktigste, handle inn mat som om butikkan aldri åpnes igjen.

Siden æ va aleinamor i 12 år, så va ikke økonomien min det man kan kalle god.  Men dattra mi hadde alltid et hav av pakka under treet.  Alt som ho trengte gjennom året, kjøpte æ å pakka inn som julegave.  I tillegg hadde æ mange venna og familie som like å skjemme ho bort.  Ja ho va heldig sånn.

For mæ så har jula alltid vært ei tid der æ har tenkt på livet.  Livet mitt, og livet til alle dem som ikke har det godt.  Som e ensom.  Som ikke har råd til den jula som de fleste nordmenn feire.  Det har vært ei tid for ettertanke og takknemlighet.  Savn og minna.  Og selfølgelig glede og kos.  Det finnes ikke nå som e så koselig som å se et barns glede over pakka og juletradisjona.  Det berøre hjertet.

Men etter at mi datter ble eldre, og julehysteriet som æ kalle det ble verre, så har julefeiringa blitt gjort med en bismak.  Hver julaften gikk æ i seng og følte på en tomhet.  Æ satt igjen med masse spørsmål.  Gavan va blitt dyrere.  Mengden mer. Gud bedre hvis man ikke klarte å fikse gava i tusen kroners klassen. Galskapen va blitt verre.  Samtidig som æ ble mer klar over kor mange som hadde det veldig tungt i jula.

Som ikke hadde til salt i maten.  Som ikke kunne kjøpe masse dyre gava til ungan sine.  Det e så mange som slit.  Selv hær i lille Norge.

 

Æ klarte ikke føle samme glede over den.  Uansett kor hardt æ prøvde.  Selv om æ ga penga til veldighet, og middag for to gjennom diverse organisasjona, så følte æ at jula va blitt litt ødelagt.  Jula handla mest om å kjøpe.  Reklame, reklame, kjøp, kjøp.

Æ forstår jo at næringslivet må ha oss til å handle, det e jo levebrødet demmes.  Men det blir for mye.  Når jule reklamen begynne i Oktober, så blir ordet brukt opp før Desember sette inn.

Æ begynte å irritere mæ over reklamen på tv.  Juleskinka, julesjokolade, julebrus, juletrusa. Så jævla mye man trenge kun fordi dem har putta ordet jul forran.  Et sinnsykt kjøpepress. Æ satt igjen med tanka som “Treng vi det hær?”  Treng vi all maten vi kjøpe?  Æ kasta så sinnsykt mye mat hver eneste jul.  Samtidig som folk sulte i hjel andre plassa i verden.  Treng æ nye juleduka, når æ har 15 fra før av?  Vil æ være med på det hær?

Nesten hele jula går æ rundt og e stappmett og kvalm. Man må jo ete opp nå av all maten før det blir ødelagt!  Aldri føle æ vell mæ så feit og stappa som etter ei uka med jul!   Det e jo pinadø mæ ikke sundt i det hele tatt. Straks julaften e over, så forandres reklamen til alle amzinge slankekura man bør gå igjennom så man får kroppen tilbake.  Hvis man i det hele tatt e i livet etter all julematen. Og selvfølgelig romjulsalg.  Så vi kan kjøpe ennu mer mannskit vi ikke har behov for.

Men siden æ har unge, så har æ bitt tennene sammen å laga jul.  Hvert år.  Første jula etter hjerneblødninga mi va intet unntak.  Æ vaska og bakte.  Kinda i alle fall.  Æ svidde nesten av huset i forsøket.  Julegavehandlinga skulle vært filma.  For etter et par tima med julehandel så gikk æ sidelengs inn i butikkan.  Totalt forvirra og mer død enn levanes.  Men æ fikk handla inn.  Med god hjelp må sies.

Når jula va over brukte æ flere måneder for å bli noenlunde normal igjen.   Æ trur æ fortsatt slit med det, 3 år etter.  Når det nærma sæ neste jul, satt æ å grua mæ.  Til å vaske, henge opp pynt, handle gava og ikke minst pakke ned jula.

Dattra mi va blitt voksen.  Nesten i allefall.  Bikka 18 og bodde for sæ sjøl.  Men det e nåkka med tradisjona.  Det e forventa at dem skal fortsette i det uendelige.  Æ kvinna mæ opp, og fortalte ho korsen æ hadde det.  At æ grua mæ til juleforberedelsa, og at æ gjerne ville slutte med det.  Melde mæ ut og av.  Vi kjøpe jo fortsatt gava, men kun til ungan våres og de minste i familien.  Siden æ de siste åran hadde feira jul med en bismak, så følte æ at nu hadde æ i alle fall en enda bedre grunn til å melde mæ av.  Nu når helsa skranta.

Ho ble selvsagt lei sæ.  Enda en endring i hennes liv.  Men ho fikk arve all pynten, sånn at ho kunne lage sæ sine egne nye tradisjona.

Så kan man kanskje undre sæ om det va veldig egoistisk av mæ.  Ikke ei julestjerna opp engang liksom.  Tenke æ bare på mæ sjøl?  Kunne æ bare ikke fortsatt tradisjonen for ho i alle fall.

Selvsagt kunne æ det.  Æ kunne ha slitt mæ gjennom julefeiring.  Vært utmatta i ukevis etterpå.  Det går jo over med tid å hvile.  Men for mæ sjøl og for gubben så føles det fantastisk og ikke være med på julegalskapen lengere.  Vi e happy med det.  Vi kose oss uten træ og pynt.  Æ bake litt, men bare litt.  Og vi handle inn god mat.  Men bare litt.

Hadde mi datter vært yngre, så ville æ nok ha fortsatt med tradisjonen.  Men det e ei tid for alt.  Og nu va tida kommet for endring.

Siden vi tok den avgjørelsen har æ det bedre.  Æ grue mæ ikke til jul lengere.  Og e det en ting æ har lært mæ siden æ ble syk, så e det at av og til så må man si nei.  Gjøre endringer. Helsa mi e viktigere enn ei julefeiring.  Og det går fint ann å ha ei trivelig jul uten all jobben i forkant.  Uten å kjøpe hundrevis av gave til folk som stort sett har alt dem treng.

Men æ savne galskapen litt, det må æ innrømme.  Æ savne å lage advent, ventetida, kosen med det.  Mest av alt så savne æ å våkne opp julaften å det lukte jul fra treet. Joda savnet e dær .  Av og til.

Nu har æ laga nye juletradisjona.  Litt mer nøkternt, uten pynt men med kos og hygge.  Gode filma, spill, skitura, fortsatt god mat og litt hjembakst.  Når Januar kommer så treng æ ikke plukke barnåler i ukevis, eller være syk på sinnet fordi æ har vært omringa av røde farga i ukevis.  Akkurat det savne æ ikke!

Æ høre fortsatt på sølvguttan og blir emo, æ glede mæ fortsatt på vegne av alle ungan som sitt som tente lys å vente på å pakke opp gavan.  Æ synes fortsatt at jula e ei koselig tid.  Men æ e og veldig glad for at æ ikke treng å delta lengere.

For mæ sjøl har det vært smart å endre tradisjonen.  Men æ har full forståelse for at folk holde på den.  De fleste kose sæ jo med jul og feiring.  Og det skal dem få lov til.  Men æ, æ har meldt mæ av.

Ha en nydelig Desember måned der ute.  Æ ser frem til Januar, og at sola skal skinne igjen 🙂

 

 

 

 

 

Positivitet

Vi alle gjør det.  Like positive menneska.  Folk som smile lett, og som ikke tar alt så alvorlig.  Som sir pytt pytt, det ordne sæ.  Det e en fin energi fra positive menneska.  Å så e det smittsomt.  Positiviteten.

Motsatt så smitte negativitet å.  E man lammi grinate folk, så blir man gjerne litt grinat sjøl.  Eller bare ser feil og mangla.  Problema.  Ingen løsninger.

Æ like å tru at æ e et positivt menneske.  Det e feedbacken æ gjerne får fra folk.  Æ flire lett, å ser stort sett lyst på ting.  Nu e æ selvfølgelig ikke uber positiv 24/7.  Æ har som alle andre gode og dårlige daga.  Men e æ sur og negativ, så e det ikke mye som skal til for at æ snur holdningan.  I dag for eksempel så har æ vært ei skikkelig grinat mus.  Hele dagen har æ gått rundt og mustra.  Han David har forsøkt å snu mooden min, kommet med flere forslag.  Men dem e blitt nedstemt en etter en.

Årsaken til at æ har vært sur og negativ henge i hop med at formen min har vært ræva helt sia vi kom hjem fra Brighton.  Hodet har vært bomull, tankan sløv, kroppen verka og energien har vært på bunn.  Så æ har gått rundt hær og kjent på alt det negative.  Alt som ikke e som før.  Alt som ikke fungere.  Æ har ikke sett lyst på ting det e sikkert.

Helt sia fredag har vi hatt i planan at vi skulle få vaska huset.  I dag e det Søndag.  Mattan heng ute og huset e fortsatt ikke vaska.  Etter formiddags luren min va æ så negativ at både David og doggen lista sæ rundt i huset.  I know.. æ e ikke stolt over det.  Men livet føltes ræva ræva rattata, og jævlehornan vokste i panna mi.  Æ e ikke særlig sjarmeranes når positiviteten forsvinn.

Til slutt så kom han David inn på kjøkkenet og ga mæ et kyss.  Så mæ dypt inn i øyan.  Sikkert for å se om den normalt positive kjæresten hans va der inne en plass. ” Come on.  Lets go training.  Then take dinner on Cirkel K”  Trening frista mæ ikke overhodet.  Det e liksom ikke det man tenke når man e drit sur.  Gud kor skøy å svette på et treningssenter! Men en burger hadde vært jævla godt.  Finnes ikke nå som e så digg som å trøkke i sæ fastfood som trøst når livet ikke føles helt godt.  Han kjenn mæ godt.

Som sagt som gjort.  Vi kjørte ned til Evo.  Æ spilte psyko musikk på full guffe og trente negativiteten ut av kroppen.  Nesten en time trening e slettes ikke verst med tanke på korsen kroppen har motarbeida mæ i det siste. Etter at treninga va over va humøret steget.  Etter burgern klarte æ til og med å få munnvika oppover igjen.

Å nu sitt æ hær å blogge på kjøkkenet.  Med kaffekoppen.  Og kjenne at de positive genan mine e begynt på falle på plass igjen.  Gubben smile og e avslappa igjen.  Til og med doggen turte og komme å snakke med mæ.  Ja negativitet smitte.  Æ har forpesta huset med den i dag.

Man kommer mye lengere med ei positiv innstilling kontra en negativ.  Det at æ i utgangspunktet e positiv har hjulpet mæ hele livet.  Ikke minst når æ ble syk.  Æ vet at æ ikke hadde klart å bli så frisk som æ e blitt hvis æ hadde gått rundt og tenkt at det ikke går.  Eller at det klare æ ikke.  At det e håpløs.  Nytteløst.  Hvis æ hadde sett svart på ting.

Som regel så tenke æ at et hvert problem har ei løsning.  Det gjelde bare å finne den.  Positivitet gir energi.  Negativitet stjele energi.  Nu når mine positive gene e kommet tilbake på plass, skal æ jammen mæ vaske huset ferdig!  Tenne starinlys og kose mæ med gubben og doggen.  Det har dem fortjent.  Etter å ha levd med ei grinat kjerring nesten hele helga.

Det e opp til dæ sjøl, sier forskninga :
Forskning underbygger altså noe mange har hevdet i lang tid, at et mer positivt syn på tilværelsen, kombinert med gode følelser gir et lykkelig liv. Dessuten har positivitet en direkte innvirkning på vår helse. Positive mennesker har færre sykdommer, de lever lenger enn negative folk, og de har lettere for å ta de riktige grepene i livet som fører til suksess og lykke . Stol på deg selv, innta en positiv holdning og vær optimistisk, så skal du se at snøballen begynner å rulle! (http://www.dinevibber.no/2009/08/positiv-psykologi-veien-til-et-lykkelig-liv/)

Ja æ e enig.  Det e faktisk opp til mæ sjøl.  Om æ skal være glad og fornøyd, eller sur og negativ.  Æ velge det første.  Stay positiv!

Klæm fra ei smilanes Sølvi 🙂