I går hadde æ dårlig samvittighet. Æ måtte rett og slett riv litt kjeft på mæ sjøl! “Se til helvete å løft blikket fra din egen navle og dine behov”.
Vi kjørte fra byen min kjære å æ. Æ la merke til at han va litt stille. Tankefull. Litt ordknapp når æ spurte om nå. Så æ spurte koffer han va så “grinat”. Han sa han ikke va det, så æ svarte med at “jaja nåkka e det nu” Litt snurt, som det bichen æ kan være når æ snur den sia til.
“I miss my kids”. Æ trur det e første gangen æ har hørt han si det høyt siden Covid dritten slo ned som ei bombe. David har ikke sett sine barn og sin familie på over 1 år! Et år! Det e lenge. Det e jævla mange daga.
Æ har jo skjønt det. At det har vært tungt. Kan jo forestille mæ det. Æ savne jo min egen unge hver eneste dag. Men å får nu iallefall treffe ho jevnlig. Han har ikke fått se sine og gitt dem en klem. Vi e nu gått inn i det andre året!
Så når vi kjørte hjem så tok æ handa hannes. Sa at æ skjønte det. Prøvde å være optimistisk med å si at han sikkert ville få vaksinen ila sommeren. Og at kanskje han kunne reise til England til høsten.
Et lyspunkt e at mora og søstra har planlagt å komme hit i slutten av Juli. Dem e fullvaksinert, og med mindre det e nå karantene hotell lover som blir pålagt, så kommer dem hit. Æ krysse det som krysses kan for at alt går som planlagt!
Æ har fortsatt dårlig samvittighet. Det e så jævla lett å bli navlebeskuende når man slit med sin egen helse. Man legge så godt merke til sine egne behov og ønsker. Æ trur æ vil gå så langt at æ sir at man sette sæ sjøl i første rekke. Ikke så rart når man tenke på det. For det kan være altoverskyggende når man slit.
Desto mer viktig e at man tar en timeout å tenke over det. Så man blir klar over det. Kun da kan man gjøre nå med det. Gjøre nån korrigeringer. Vi e to. Det e ikke bare mæ. Ikke bare mine behov.
Æ har bestemt mæ for at æ skal ha David som hovedfokus en periode. Gjøre alt æ makte for at han skal få letta sorgen og savnet av familien sin. Prøve å gjøre dagan hannes god. Ikke bare min!
Ha en nydelig dag!
Klem fra Paradisbukta 🙂
