Måned: juni 2019

Min skada dritt hjerne

Det e snart et år siden æ starta med bloggen min.  116 publiserte innlegg!  Æ starta å skrive fordi æ ville bearbeide det æ hadde vært igjennom og hjelpe mæ å huske. Samtidig tenkte æ det ville være god trening for hjernen min.  Ikke minst så tenkte æ nu at kanskje det e nån der ute æ kan gi hjelp og håp til, som e i lignende situasjon, eller har opplevd nå av det æ skrive om.

Nu etter snart et år så vil æ si at det har vært veldig positivt for mæ.  I starten brukte æ ei uka for å skrive et lite innlegg. Å ble peise ferdig etter 30 minutter foran pc.  Det har forandra sæ.  Det går mye lettere nu.

Æ skrive jo ikke bare om sykdom og elendighet, men mange av innleggene mine omhandler det å leve med en hjerneskade.  Ofc, det e en stor del av min hverdag.  Hjerneskaden påvirke mæ hver dag, hele jævla tida.  Foruten om når æ sover.  Da legge æ ikke merke til det.  At den e skada.

Konsekvenser.  Et ord som også følge mæ.  Hver gang æ skal gjøre nå så tenke æ på korsen det vil påvirke mæ.   Det e en ting som e sikkert, og det e at alt æ gjør har en innvirkning på funksjon til hodet mitt.  Og siden hodet styre kroppen, så får det konsekvenser også for den.  Nå av det æ gjør har positive ringvirkninger.  Sånn som hvile, trening, stillhet, massasje, og en rusletur, helst i skogen.  Når æ gjør sånn hær ting, så e det som æ fylle hodet og kroppen med energi og mat.  Da føle æ at æ fungerer godt.  Selv lenge etterpå.  Timer.  Ikke daga.  Men stort sett etter sånne aktiviteter så føle æ mæ noenlunde normal.

Med det så mene æ normal ish.  Sånn som æ va før skaden.  Tankegangen min virke raskere.  Hukommelsen bedre.  Æ blir ikke frustrert av lyder.  Æ blir rett og slett mer hardfør.  Tåle mer.  Kanskje æ bare burde gjøre de hær tingan?  Hadde livet mitt blitt helt bra da?  Jo i en ideell verden så hadde deg vært mulig.  Men æ kan jo ikke melde mæ helt ut og vekk fra alt heller.  Og hadde æ bare gjort ting som ga mæ energi, så e det slettes ikke sikkert at dem ville gi mæ påfyll.

I løpet av de hær fire år etter hjerneblødningen min, så vet æ ka som e godt for mæ, og ka som ikke e så bra.  Men selv om æ vet at enkelte situasjoner trigge fatiquen og gjør hodet mitt til bomull, så prøve æ.  Æ drar ut i aktiviteter som æ vet kommer til å koste.  Nå av kjærlighet og omsorg for andre.  Nå fordi det e mi plikt.  Ofte så vare æ ikke så lenge.  Som for eksempel i helga.  Da skulle vi i dåp.  En koselig begivenhet.  I utgangspunktet.  Eller kanskje æ skal si for normalt oppegående folk.  På forhånd så hadde æ gitt beskjed om at det ikke va sikkert at æ kom på selve festen, men at æ i hvert fall skulle gå i kirka.  Og det gjorde æ.

Selvsagt så hadde æ glemt headsettet mitt.  En elementær viktig ting når man e var for lyder.  Men vi stressa litt ut døra, ergo kobla hodet mitt ut.  Vell vell æ trudde æ skulle berges en time i kirka.  Det va litt barnegråt, ubehagelig men overkommelig.  Det gikk egentlig helt fint til organisten skulle spille første sang.  Hvis du har sett Edward saksehånd så kan du sikkert levende forestille dæ ka æ skal prøve å formidle.  For organisten va som Edward bare litt vell høy på livet og helt sikkert høy på diverse andre ulovlige saker.  Ho/han tok helt av, og det va tortur.  Som knivstikk i hodet mitt.  I et allerede sliten hode etter uker med oppussing.

Æ va nødt til å forlate lokale. Æ hadde gjort det samme om det va i mitt eget bryllup.  Æ småsprang ut i bilen.  Til stillheten.  Og sovna av.  Våkna når gudstjenesten va over til kirkeklokkene.  Nu kunne æ ha valgt å bli frustrert.  Fordi æ ikke mestra.  Men det har æ lært mæ at e bare tull.  Kan man ikke, så kan man ikke.  Det e faktisk ikke nå æ kan gjøre med det.  Det e ikke æ som styre det.  Men hodet mitt.

Vi blir jo alle styrt av hodet.  Forskjellen e jo bare at mitt har skader.  Som påvirke mæ.  Datteren mi sa det hær om dagen.  “vi går jo litt på tå rundt dæ”.  Ka mene du med det, måtte æ spørre ho.  “Jo sånn at du ikke blir stressa, eller såra”  Stress e poison for mæ.  Æ går helt i frø når folk stresse rundt mæ.  Æ føle at det eksplodere innvendig når det blir mye.  Æ trur det kommer av at æ blir forvirra.  Når det skjer mye, fort.  Så klare æ ikke henge med.  Så kommer usikkerhet.  Og alt blir bare krøll.

Såra.  Æ blir ikke litt såra, æ blir veldig såra.  Når dem som e nær mæ ikke forstår korsen æ har det.  Rimelig urimelig av mæ?  Korsen kan æ forvente at dem skal forstå?  Det e nesten umulig og forklare.  Sette ord på det.  Kaoset som hodet mitt forårsaker til tider.  Æ skulle gjort ka som helst for å få hodet mitt friskt igjen.  Funger bart som før.  Når stress ikke va skadelig for mæ, når æ mestra multikasting og hadde en nærmest utømmelig energi bar.  Det e lov å drømme.  Selv om det aldri blir en realitet.

I går såra gubben mæ.  Vi krangle sjeldent.  Vi kan diskutere og være uenig, men det høre med til sjeldenheta at vi krangle.  Sånn krangel der man lire av sæ en strofe eller to å man ser på hverandre med forakt.  Som sagt så har vi drevet med oppussing i flere uker.  Æ har ikke fått trent og gjort mine daglige ting, så det har selvsagt gått utover kroppen min.  Den e smertefull som fy, og hodet mitt e skralt.

Vi hadde en liten fille diskusjon.  Om nå så banalt som IBAN/BIC nummer.  Æ mente at man ikke trengte å logge inn i nettbanken for å finne det.  Æ viste at æ hadde rett, men når gubben heva stemmen litt og sa “jo selvsagt må man det”, så fikk han mæ usikker.  I hodet mitt ble det kaos.  Nervecellan jobba på høygir.  Så eksploderte det.

Æ ble lyn forbanna, han ble lyn forbanna.  Vi heva stemmen begge to, og lirte av oss litt dritt.  Æ trampa ut på trappa, han ble inne.  Når pulsen hadde roa sæ, så følte æ mæ helt knust.  Såra inn til beinmargen.  Han David kom ut etter ti minutter og ba om unnskyldning og godt vær.  Æ va så såra at æ ikke klarte å ta det innover mæ.  Langt mindre be han om unnskyldning. Æ sa bare greit, og gikk og la mæ.  Vi sov på hvert vårs rom i natt.  Nån fordela må det være etter all jobbinga.  Det e greit å ha et furte rom.

Vi styres av hodet.  Og hodet styre følelsene.  Mine følelser e forsterka.  Eller blir forsterka i gitte situasjoner.  Når det blir for mye.  Særlig når æ e sliten.  Æ hadde nok blitt såra over krangelen vi hadde om hodet mitt ikke hadde hatt skader.  Men æ ville ikke følt det så sterkt.  Det hadde vært en baggis.  Nå æ hadde knipsa bort og flirt av.

Nu e hverken æ eller han langsint, han kyssa mæ før han for på jobb i morres.  Å æ regne med at vi skal sove i samme seng igjen i natt.  Æ e tho peise ferdig.  Krangling e like giftig som stress for mæ.  Æ har igjen fått “influensa”, og føle mæ helt dritt.  Sola skinn og det e nydelig ute.  Æ blir inne. I senga til det går over.  Dritthjerne.

 

 

 

 

God helg!

I går sleit æ litt.  Atter en gang.  Kroppen min føltes ut som den va kjørt over av en dampveisvals.  Nu vet æ jo ikke korsen det kjennes akkurat.  Æ har det der med å overdrive from time to time, men æ hadde det ikke godt akkurat.  Så æ tvingte mæ til en hvile dag.  Selv om æ kjente på det innvendige stresset æ har om å bli ferdig å male før æ drar til Sørkjosen 1 juli.

Æ skjønne ikke ka æ stresse med.  Det står ikke om liv.  Æ burde helle male når æ har tid og energi og kose mæ.  Men det beste med å pusse opp e jo belønninga.  Nesten som sex.  Æ e utålmodig der å.  Æ gidd ikke fire timers forspill og all mulig dille darier før man kommer til det beste!  Sånn e det bare.  Æ vil ha resultat! 😉

Men i går så tvang æ mæ sjøl til å ta det rolig.  Well nesten.  Æ va en snartur innom byen og hadde et lite foredrag for LHL i kommunen.  Det gikk sånn passe.  Litt data trøbbel, og æ fikk ikke bilda og video i den rekkefølgen æ ville.  Æ hadde noen minutter æ kjente æ ble rød i toppen og svetta, men æ kom mæ nu igjennom det..Men foruten om en time i byen så satt æ i lotus stilling og tenkte happy tanka mesteparten av dagen.

Belønninga ble jo at æ våkna til liv i dag uten masse vondter, og æ føle mæ i bra nok form igjen.  Bra nok, for helt på G e det jo ikke.  Selv om æ synes æ e i fin form, så kunne det godt ha vært bedre.

I går kveld hadde æ selskap av min kjære gubbelubbe og arvingen min.  Dem va med mæ når æ holdt foredrag som psykisk støtte.  Det e jo alltid litt nervøsitet i kroppen når man skal stå å messe foran ei forsamling.  Når vi kom hjem og tida va for å køye, så jaga vi David i kjelleren.  Det e faktisk flere år siden æ å dattera mi har sovet i samme seng.  Ca 4 år for å være nøyaktig.  Når ho lå der å sov så uskyldig ved mi side, måtte æ musse ho på nesa.  Lille ungen e blitt voksen.  Helt utrolig kor fort åran har gått.  Æ har nu lovt ho at æ ikke skal skrive om ho på bloggen min.  Men en ting kan æ si.  Æ e sinnsykt stolt over den jenta!  Og ubeskrivelig glad i ho!  Alle hennes positive egenskaper har ho selvsagt arva fra mæ…

Når vi våkna i morres va vi alle uthvilt.  Gubben glad å lykkelig for å ha fått ei god natt søvn uten mi snorking.  Han påstår at æ snorke.  Æ trur ikke på han, for æ har nu ikke hørt det!  Å uten bevis, så tvile æ.  Sånn e det med den saken.

I morra får vi besøk av min kjære bror.  Han skal campe hær i helga, og det blir kos.  God mat, helt sikkert litt drikke, kanskje litt bål og ute hygge hvis været blir bra nok.  Æ glede mæ !  Nu skal æ fis til Nikkel en snart tur å fylle opp tanken på bilen, og i dag e det ingen bønn.  Æ e nødt til å fær å trene!  No matter what, kroppen må på Evo å tøyes og bøyes.  Ikke nå maling eller husarbeid.  Kun kos 🙂

Thats all from me.  Ha ei nydelig helg der ute 🙂

 

Klem fra Paradisbukta.

 

Oppgradering eller kanskje en nedgradering?

Du gode gud kor vi har jobba!  I to uker har det vært unntakstilstand i heimen.  Prosjekt fornye kjeller starta rett etter æ kom hjem fra Sunnås.

Sånn så det ut for 2 uker siden. I tillegg var det et oransje vegg til vegg teppe på gulvet.

Før vi starta arbeidet så æ sånn cirka sånn hær ut..

Hadde noen sagt til mæ i fjor at vi skulle starte det hær prosjektet, så hadde æ ikke trudd at det ville vært gjennomførbart.  Alle som har pusset opp vet for en jobb det e.  En jobb som æ alltid har elska.  Men det va før sykdom flytta inn i kroppen.  At vi snart e i mål, e ikke til å tru.  At æ fremdeles e i livet e et større mirakel.  Det har vært daga der æ ikke har sett lyset i tunnelen og tenkt at nu glir æ inn i en ny periode med koma.  Men utrolig nok har ei god natt søvn vekka mæ til livet igjen!

Æ har måtte brekke mæ i oppreist stilling, og kroppen har vært smertefull.  Datteren min e drit lei av at æ sir ” kor e den hudamæflikken?”  Et ord som ikke betyr nå.  Men et ord David og æ forstår.  Merkelig nok.  Hver gang æ ikke finne ordet æ skal si.  Som gjerne skjer når æ blir sliten, så sir æ hudamæflikken.  Han David vet stort sett ka æ mene.  Om det e skrujern, eller kaffekoppen æ leite etter.  For andre dødelige så e det bare et koko ord som ikke har nå betydning.  Det har vært mye hudamæflikken i det siste.  For det e ikke bare kroppen som e sliten, hodet e overbelasta delux!

Etter to uker jobbing begynner kjelleren å bli ferdig. Æ følte mæ fint ferdig. Et par hundre ekstra rynker og øya som to pesshull i snøen

Takk og lov så har man et godt nettverk.  Og ei venninne som e naprapat. Som sendt fra himmelen så tikka det inn ei melding om infrarød sauna og behandling.  Æ for ned på to hjul i svingen.  Behandlinga va gondt.  Som betyr at det e så vondt at det e godt.  Eller motsatt.  Etterpå klarte æ nesten ikke å gå.  Men dagen etter spratt æ ut av senga!  Å hadde ikke smerter noen plassa.  Dagens tips :  Har du smerter i kroppen, prøv en naprapat!  Bor du i Kirkenes anbefale æ Åshild Haug på det varmeste 🙂

Hos samme dame fikk æ med mæ ei krukke med leire fra Island.  Ho så nok at huden min hang ned på knærne og at æ trengte et lite mirakel..Så æ marinerte mæ i leira å satt i lotus stilling og tenkte happy tanka og venta på at et under skulle skje.

Nu ble æ ikke 20 år yngre av maska, men æ følte mæ fresher.  Selv om kroppen har forfalt litt de hær ukan, så har det vært verd det når man ser resultatet av kjelleren.  Vi e ikke helt ferdig.  Det gjenstår litt småpjusk.  I tillegg vi har et til rom som bare e halvferdig.  Men snart e vi helt i mål!

Rommet har fått en oppgradering. Myself en liten nedgradering 🙂

I det hær øyeblikket.  Nu når æ sitt hær å plinke på tastaturet så smile æ.  Et stort smil og en tilfredshet som æ ikke har kjent på lenge.  En glede for at æ føle mæ så normal.  Det har skjedd ting i kroppen min de siste måneder. Det e veldig merkbart.  Kanskje fordi æ e blitt flinkere.  Til å balansere aktiviteter.  Flinkere til å hvile effektivt. Til å be om hjelp når æ trenge det. Æ kommer mæ fortere tilbake til min normale energi når æ blir sliten.  Lurene mine e kortere. Kjære Gud la det fortsette.  Ikke la mæ ramle tilbake til dær æ va.  Pretty please!

Ha en nydelig dag!  Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Calm down!

De siste dagan har æ gått rundt å messa de ordan til mæ sjøl.  Roolig.  Stress ned.  Pust med magen.  Første kaffe koppen min i dag gikk i dass.  Eller den gikk ut over kjøkkenbenken.  Den vakre kroppen min e sliten.  Hodet funke ikke optimalt. Så æ trykte på maskinen å glemte å sette den jævla kaffe koppen under.  Igjen!  En bagatell tenke du kanskje.  Men en tydelig påminner til mæ sjøl at æ stresse.  For når æ gjør det, så blir æ surrat.  Og aggressiv.

Om æ nu surre så plage det mæ ikke så mye.  Verre e det at æ går rundt og e aggressiv.  Garantert verre for dem som æ bor i lag med.  Dizel, doggen våres, trippe rundt på tåneglene å prøve å ikke gjøre så mye ut av sæ.  For han merke mooden min.  Her om dagen hadde vi et forferdelig tordenvær.  Å han går fra å være macho til ei redd lita mus.  Hver gang.  Stort sett så har æ nu medlidenhet med han.  Han bruk å få sitt i sofaen sammen med mæ til det e over.  Men ikke den hær gangen.  Pesinga å stressinga hans gikk mæ på nervan og æ kjefta på han å ba han ta sæ sammen.  Æ trur han fortsatt e såra..

Det har vært i overkant mye for kroppen min i det siste.  Ikke tvil om det. For mange avtaler, oppussing, planer og logistikk. Den hellige gral, memoplanneren min, som æ har hele livet mitt på, får æ ikke logga inn på.  Æ har kjøpt mæ ny telefon, så alle apper æ har må logges inn på nytt.  Æ operere jo stort sett med de samme passord på det meste, men memoplanneren min fikk æ med eget passord, og ikke har æ funnet ut korsen man forandre det.  Man skulle tru at et hjelpemiddel til folk med alzheimer light eventuelt ganske heavy hadde en knapp man kunne trykke på med glemt passord.  Men neida.  Koffer gjøre det enkelt når man kan bidra til å gjøre folk frustrert?

Æ har jo skrevet det ned en plass.  Og helt sikkert lagt det en enda smartere plass.  Æ har leita høyt og lavt.  I alle papirer.  Æ har googla.  Sendt mail.  Intet svar.  Panikken tok mæ litt når gubben spurte mæ katti og kor æ skulle reise i slutten av uka.  Æ viste jo at æ skulle til Oslo en tur, men skulle æ nån andre plassa?  Saumfarta mailen for å se om det lå noen avtaler der.  Nada.  Nu har æ lappa overalt.  Husk ditt og husk datt.  Inntil æ får memoplenneren opp å går igjen.  Æ e ikke rådløs.  I går ringte æ ambulerende vaktmester tjenesten i kommunen.  Så i dag skal æ ned å få hjelp.  Fingers x for at dem evne å få starta den igjen!  Å håper at æ ikke har glemt viktige avtaler.

Mandag skulle æ egentlig til Oslo på brukerdialog konferanse sammen med ei dame fra Opptreningssentret i Alta.  Men værgudene va ikke helt på mi side.  Ingen fly gikk på grunn av været.  Norwegian kom med atten beskjeder. Ny tid, mulig ny tid, kanskje kansellert. Æ satt på en smekkefull flyplass i seks tima.  Å pusta med magen å telte til fire tusen og atten.  Det gikk egentlig greit. Foruten ei dundrende hodepine og en mer og mer merkbar fatique. Helt til turistene som fikk beskjed om at Sas hadde kansellert flyet ble aggressiv og kjefta og smelte på de stakkars ansatte som ikke kunne gjøre nå som helst med været.

Da fikk æ nok.  Æ hadde seriøst løst til å slå ihjel gubben som stod foran mæ å gnelte.  Med ei teskje!  Ka e det med folk?  Som føle trang til å skjelle ut bakkemannskap når flyet ikke går?!

Æ følte virkelig med dem.  Der dem sto og svetta og prøvde gjøre folk fornøyd.  Ikke en enkel oppgave på en overfylt flyplass med bortskjemte turista.  Æ hadde i ihvertfall fått nok.  Gubben kom på to hjul i svingen.  Han hørte det på mæ at nok va nok.  Æ va overlykkelig når æ kom inn døra hjemme.  Dundrende hodepine og fatiquen på stormende fremmars.  Æ svimte av og sov i flere tima.  Når æ våkna va æ veldig glad for at æ ikke va i Oslo.  Selv om æ hadde veldig lyst å få med mæ seminaret.  Det kommer sikkert flere sjanser.

I går fikk æ bestillt billett til Dps Storslett.  Æ skal dit den 1 juli og få ei ny vurdering av min diagnose.  Bipolar 2.   Det passe litt dårlig å reise nu siden vi drive og pusser opp i kjelleren, men æ regne med at æ ikke blir der lenge.  Når æ va i telefonen med pasientreiser havna æ selvfølgelig i samtale med en fyr som mumla.  Æ trur æ sa til han ti gang at æ ikke hørte ka han sa.  Lavmælt og mumla.  Han skulle sende mæ med buss fra Tromsø til Sørkjosen.  Da kom æ nesten gjennom telefon.  Æ måtte bite mæ i kinnet for å ikke rope ut “gi mæ en sykkel så kan æ sykle fra Tromsø””. “Nei æ kan ikke lande på Sørkjosen kl 07, da e det ingen som kan hente mæ” .  Frem og tilbake.  Æ fikk fly.  Til ei tid der æ kan bli henta opp.  Det e lov å prøve sæ.  Det e sikkert mange som sir javel greit send mæ med buss.  Ikke den hær tøtta!

Men sånn foruten om at æ får lyst til å slå ihjel folk med teskje av og til, så synes æ at æ klare å holde min aggressivitet innenfor rimelighetens grenser.  Pusteteknikken æ lærte mæ på Sunnås funke.  Stort sett.  Det e greit fordi æ forstår koffer æ blir aggressiv.  Frustrert.  Stressa.  Det e bare hodet som e litt overbelasta.  Siden det e skada så blir det kortslutning når det blir for mye, og æ ikke klare og overholder hviletidene mine.  Note to myself :  Ta en pause!  For faen!

 

Omsorg

Nå av det æ kjente på da æ ble syk, va den enorme omsorgen som ble vist mæ.  Av familien, nære venna, perifere vænna, bekjente og ukjente.  Ja også helsepersonellet da.  Ka e omsorg?  Omsorg e jo å ta vare på, bry sæ om noen.  Min definisjon e å ta vare på, bry sæ om noen, uten å forvente å få nå tilbake.  Som for eksempel å mate fuglan gjennom vinteren.  Det gjør vi av omsorg.  Nu får man jo nå i retur da, kanskje litt kvitter og flere fugla.  Når man skal gi omsorg til nån som e syk, så  kan man ikke forvente å få så mye tilbake.  Annet enn takknemlighet.  Det e ekte omsorg.

Mi beste venninne e en omsorgs person.  Et unikum av en anna verden.  Når æ havna på sykehus og ble flydd til St Olavs og Unn så kom ho etter.  Av omsorg for mæ og dattera mi. Æ lå jo i koma de første ukene, så æ merka jo ikke det.  Ikke som æ huske  iallefall.  Æ huske ikke at ho va der, selv etter at æ våkna. Ho satt der ved sykesenga å sang til mæ.  Hang opp turbilder av mæ, og snakke til helsepersonell.  Om mæ.  For å gi et bilde av kem æ va.  Så æ ikke bare skulle være en kropp i ei seng.  Ho ville at dem skulle se mæ.

Når æ våkna til liv igjen, va ho der.  Forklarte mæ ka som va skjedd.  Kor æ va.  Kor datter mi va.  Om og om igjen.  Hundre gang om dagen forklarte ho.  Æ hadde jo ikke kortids hukommelse what so ever.  Så hver gang ho hadde forklart mæ, gikk det 5 minutter så spurte æ igjen.  Kor e æ?  Ka som har skjedd?  Kor e ho Ronja, kem som passe ho?

 

Selv om æ ikke huske det, så har nok hjernen min registrert det.  Det ligg lagra på harddisken en plass.  Æ skulle ønske æ kunne huske det.  Tida på Unn og de første ukene på Kirkenes sykehus.  Men uansett kor hardt æ prøve, så e det blankt.  Æ har til og med vært på Unn, på avdelingene æ lå på for å se om nå kom tilbake.  Men det e borte.  Da e det ekstra godt at nån har vært der sammen med mæ og kan fortelle.  Ting æ sa og gjorde.  Vi har flirt mye av det æ og ho.  Tida æ virkelig va dement.

Æ hadde søsken, datteren og tantebarn sammen med mæ i perioder også.  Elsklingen min kom til Unn når æ våkna.  Ikke fordi han ikke ville se mæ når æ va i koma, men fordi han hadde guttan sine på besøk, og dem trengte han.  Dem hadde det tøft etter å ha sett og opplevd at æ ble henta av ambulansen. Dem trengte hans omsorg mer enn æ gjorde.  For æ sov.  Han David har siden fortalt mæ at han va aldri bekymra når æ lå i koma.  Han viste æ ville overleve.  “Du e så sterk Sølvi.  Æ bare viste det at de tid ikke va kommet, du ville våkne opp igjen”  Han har og spurt mæ om æ reagerte på at han ikke satt ved sykesengen når æ va i koma.  ” Ka skulle du gjøre det for?  Æ sov jo.  Dessuten så kjente æ dæ jo ikke igjen engang den første tida etter at æ va våkna, så for mæ betydde det nada”.  Hans omsorg fikk æ behov for når æ kom til mæ sjøl igjen.  Kinda kom til mæ sjøl.  Når æ kom til Kirkenes sykehus, og siden hjem.

Omsorgen æ fikk hjalp mæ å bli frisk. Hver eneste klem æ har fått, hver gang nån spurte mæ korsen det gikk, hver gang nån brydde sæ hjalp det mæ. Det ga mæ drahjelp til å stable mæ på beinan. Ga mæ styrke. Alle like jo å få skryt.  Æ e ikke nå unntak.  Så når folk klappa for mæ å sa æ va sterk og flink å trene, så ga det mæ et puff.  Til å stå oppreist, til å bite tennene sammen å trene og til å være positiv å se fremover.

Æ har venna og familie som har støtta mæ.  Som har trent med mæ når æ ikke klarte det aleina.  Hjulpet mæ å flytte, vaske hus, vært sjåfør når æ ikke hadde lappen, fulgt mæ på flyreiser ( ja første året kunne æ ikke fly aleina engang), hjulpet mæ med søknader og rydde opp i livet. Handla inn mat til mæ så æ slapp å sulte ihjel. Flirt sammen med mæ, og grått sammen med mæ.  Hørt på at æ har klaga, tålmodig og helt sikkert dritt lei i flekkan.  Æ tenke ofte på det.  Å e veldig takknemlig for at æ har folk i livet mitt.  Som evne å gi omsorg. Som e glad i mæ.  Selv om æ ikke e perfekt.  Som bryr sæ om mæ med alt det innebærer.  Mine positive egenskaper og mine negative. Som har gitt mæ omsorg uten å forvente å få all verden tilbake.  Det e ikke farlig å være syk når man har støtte.  Det e iallefall langt lettere.  Når man har gode mennesker i livet.

Når æ jobba, va æ den som ga omsorg.  Det har vært rart å være i den andre enden.  Vært den som har trengt omsorg. Men det har også  vært lærerikt.  Gitt mæ innsikt. Det e så viktig når man e svak, at det e nån som bryr sæ om dæ.  Det e jo viktig uansett, men enda viktigere når man e syk. Det å ha nån som heie på dæ, som blir glad på dine vegna når det går fremover, nån som gir en klem eller en skulder å gråte på. Nån som lytte. Det e viktig å ha nån som kan være sterk når man sjøl e svak.  Når grunnmuren har rakna, så trenge man andre å støtte sæ på.

Omsorg kan ikke fakes.  De aller fleste av helsepersonell æ har møtt på min reise som pasient har gitt mæ god omsorg.  Men æ har og møtt dem som ikke har vært så god på det.  Det tar 2 sekunder å føle om den du møte har omsorg for dæ.  Kroppspråk blir den viktigste kommuniksajonskilden når man e syk.  Min pasientrolle har vært litt todelt.  Fordi æ e sykepleier.  Det ligg i genan mine.  Sykepleierbrillene har vært på.  I alle situasjoner æ har vært i.  I hvert eneste møte med helsevesenet. Selv når æ va dødsyk.  Æ så, vurderte, analyserte og konkluderte.  Nån gang har æ blitt knust og såra.  Men som oftest har æ vært fornøyd.  Med behandlinga æ har fått.

Ka e god omsorg?  Til helsepersonell så vil æ si at god omsorg e å gi tid.  Selv når du har det travelt.  Det e å stikke hodet inn en ekstra gang på pasientrommet. Ikke spør “har du det bra” hvis du ikke har tid å høre eller se etter.  God omsorg e å se.  Det e å være interessert.  Kem e det hær menneske?  Ka trenge han eller ho.  Det æ kan huske fra tida på Kirkenes sykehus, e at æ trengte nån som snakka med mæ.  Æ følte mæ så ensom.  Aldri har æ følt mæ så ensom som æ va de månedene æ lå på sykehus.  Timan æ lå i senga å stirra på klokka som tikka.  Kaoset æ hadde innvendig va så sterkt.  Bekymringer.  Ka nu.  Korsen skal æ klare det hær.  Blir æ normal igjen?  Lengsel.  Etter å komme hjem.  Savn.  Etter kjæresten og dattera mi.

Æ huske æ sjekka tavla hver dag.  For å se kem som va på jobb.  Å gleden når æ oppdaga at det va nån av pleierene som æ va glad i som va på jobb.  Koffer va æ mer glad i enkelte enn andre?  Æ ble ekstra glad i dem som viste ekte omsorg.  De æ leste som ærlig.  Når dem ga mæ et smil, så smilte øyan.  Når dem va inne på rommet mitt så hadde dem tid.  Til å sette sæ ned.  Lytte, se.  De som ga mæ en varm klem.  De som overholdt det dem lovet.  ” Æ kommer om 10 minutter”  Så kom dem etter 10 minutter.  Ikke 15.  Eller som sa ” det skal æ sjekke opp”  Å så gjorde dem det, og fortalte mæ underveis ka dem hadde gjort, og tidsperspektivet til det ville være løst.

Nei omsorg kan ikke fakes.  Enten så har du det, eller så har du det ikke.  Kan omsorg læres?  Helt klart.  Kunnskap og innsikt.  To essensielle faktorer hvis man skal evne å gi omsorg.  Nettopp derfor e utdanning viktig i helsesektoren.  Men selv de med utdanning kan mangle det.  Selv om dem har kunnskap.  For har man ikke innsikt, så har man heller ikke forståelse.

Innsikt, grundig forståelse, kyndighet; det å se sammenhenger man ikke har sett.

I læringspsykologien innebærer begrepet innsikt at et individ i en problemsituasjon plutselig blir klar over meningsfulle sammenhenger som tidligere ikke var oppfattet. Dette var gestalt-psykologen Köhlerssentrale prinsipp for læring.

I psykoanalytisk og psykodynamisk terapi innebærer innsikt at pasienten oppnår en erkjennelse av sammenhenger hos seg selv som tidligere ikke var bevisst (https://snl.no/innsikt).

Æ har delt mye av livet mitt.  På facebook, i bloggen min og i møte med menneska.  Æ har delt tanka, erfaringer, sorger, gleder.  Personlige ting, og ting som kanskje ikke burde vært delt ( igjen det der med no filter) . Æ e glad for at æ har gjort det, og for at æ fortsatt gjør det.  Glad for at æ tør.  Å brette ut livet mitt.  Æ har fått nå i retur.  Omsorg og forståelse.

Så til familien min og vennan mine.  Til alle bekjente, til alle ukjente. Til alle i helsesektoren.  Tusen takk for all hjelp.  Tusen takk for den enorme omsorgen dokker har vist mæ.  Takk for at dokker har brydd dokker.  Æ hadde ikke vært hær æ e i dag uten dokker!  Æ kan ikke gi så mye tilbake, annet enn en enorm takknemlighet.  Takk for at dokker har tatt vare på mæ når æ sjøl ikke klarte det!

Klem fra Paradisubukta 🙂

 

 

 

A second opinion?!

Æ har skrevet før om min psykiske helse, om min depresjon æ hadde før æ fikk hjerneblødningen min og mine tunge daga.  For dem har æ.  Å det e vell ikke så fryktelig rart med tanke på at livet mitt e blitt totalt forandra.  Siden æ ble syk for snart fire år siden så har æ tilbringt et år på institusjoner.  I tillegg så har æ hatt kontakt med hundrevis forskjellige helsepersonell.  Lege, sykepleiere, psykologer, psykiatere, nervopsykologer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, synspedagog, røntgenpersonell, hjelpepleiere, kirurger, ambulant rehabiliteringsteam og gud vet ka mer.

Æ har blitt observert og vurdert av samtlige.  Ekstra nøye fordi æ har en tilleggs diagnose, bipolar 2.  Det e blitt gjort hver eneste gang.  I hvert eneste møte.  I hverdagen så tenke æ ikke over diagnosen.  Som æ har sagt før så va æ letta når æ fikk den, fordi den forklarte depresjonen æ hadde.  Æ syns også den forklarte litt at æ hadde det som æ hadde det.  Følelsene æ hadde inne i mæ.  I en stor del av livet mitt.  For 4 år siden så godtok æ diagnosen, å tenkte at den va nok sikkert rett.  At det va derfor æ gikk rundt og følte mæ litt fucka opp innvendig.

Mi største frykt etter at æ fikk hjerneblødning va at æ skulle havne i en ny depresjon.  Æ viste det at sjansen for å få en depresjon etter et slag va høy, og min va skyhøy siden æ visstnok e bipolar.  Fordi æ har den diagnosen ble æ fulgt opp tett av VVP både når æ va innskrevet på sykehus, og et års tid etter at æ ble utskrevet.  Ei stund så brukte æ antidepressiva som forebyggende.  Men æ krevde at det skulle seponeres, fordi æ følte æ ikke hadde behov for det.  Før hjerneblødningen så va æ starta opp med lamictal som forebyggende mot bipolaritet.  Den ble auto seponert når æ havna i koma.  Men siden EEG viste høy aktivitet av epileptisk i hjernen min så ble det starta opp igjen.  Tho i en lav dose, for den må trappes opp over lang tid og i høye doser skal den virke.

Men æ fikk så mange bivirkninger, at æ nekta å øke dosen.  Æ gikk på en lav dose, altfor lav til å virke mot nå som helst.  Lamictal i min situasjon den gang ville være som et kinderegg.  Forebygge epilepsi og depresjon.   Æ tok min lave dose i håp om den skulle forebygge epilepsi, selv om alle leger sa den va for lav.  Etter ei stund, æ huske ikke helt kor lenge, så seponerte æ dem også.  I de siste to år har æ ikke tatt nån medisiner.  Well nu lyg æ.  Æ tar paracet, ibux og en sovetablett av og til.

Ingen av de helsepersonell æ har vært i møte med de hær fire år har observert og vurdert mæ som depressiv.  Og nu til sakens kjerne.  Det har gjort til at æ har fått nån tanka.  E æ bipolar?  Burde æ ikke havne i en dyp depresjon som følge av alt æ har gått igjennom etter at æ fikk diagnosen?  Eller at least bli litt hypoman?  Det hadde jo vært fantastisk hvis æ kunne sprudle av energi!

Æ delte tankene mine med kontaktpersonen æ hadde på Sunnås.  Som forøvrig va psykolog, og under utdanning til å bli nervopsykolog.  Vi gikk atter en gang gjennom livet mitt.  Alle opp og nedturer.  Små og litt større depresjoner æ har hatt.  Livet mitt har vært opp og ned.  Ikke tvil om det.  Æ har opplevd en del ting, og gått gjennom tøffe tak.  Helt siden æ va veldig ung.  Æ hadde en liten depresjon etter at æ mista mora mi som 17 åring.  En ny rundt 19 års alderen.  En i begynnelsen av tyveårene.  Og en i slutten av 20 årene.  Dem kan æ knytte opp til hendelser i livet, og livssituasjonen æ befant mæ i.  Ingen av dem ble behandlet med nå som helst.  Æ kom mæ ut av det sjøl.

Å så havna æ ut i en alvorlig depresjon når æ va på topp i livet.  Og måtte ha behandling.  Den kom æ mæ ikke ut av aleina.  Etter å ha vært nån uker på Storslett Dps så skjedde det ei innvendig endring i mæ.  Etter å ha åpnet mæ opp å snakka om mine følelser for første gang i mitt liv, letta på trykket, så starta det en healings prosess i mæ.  Fra å ha satt lokk på samtlige følelser æ måtte ha, så begynte æ å snakke om det.  Åpna mæ opp.  Rensa opp i grums og fanskap.

Æ e ikke lengere redd for å kjenne på de følelser æ måtte ha.  E æ trist så sir æ det.  E æ forbanna så sir æ det.  Det samme hvis æ e uenig i nå.  Æ e ikke redd lenger.  Æ trur æ har gått rundt å vært redd for å kjenne etter største parten av livet mitt.  Følelsene mine har vært for kraftig til å håndtere.  Så æ har skjøvet dem vekk.  Men ikke nu.  Æ har skjønt at skal man ha det bra psykisk så hjelpe det ikke å legge lokk på tanker og følelser.

Psykologen på Sunnås sa til mæ under samtalen vi hadde ” Sølvi du fikk mæ, fordi vi leste epikrisene fra sykehuset.  Vi tenkte at du hadde behov for en psykolog.  Men for å være ærlig, så fremstår du veldig frisk mentalt.  Ja du har svingninger i humøret, gråter lett, blir frustrert etc.  Men det kommer av din hjerneskade.  Ikke at du er bipolar”.

Schizofreni og bipolar e to av de mest alvorlige psykiatriske diagnoser man kan ha.  E æ alvorlig psykisk syk?  Det føles ikke sånn.  Men nu kan det jo være at æ ikke ser mæ sjøl?   Psykologen spurte om utredningen æ va på når æ fikk diagnosen.  “Snakka dem med han David?” Nei sir æ.  Å da reagerte ho.  Før man sette en sånn alvorlig diagnose så snakke man med dem som e nærmest!  Æ måtte ringe David.  Trur du æ e bipolar spør æ.  “Nei du e jo ikke det lengere”  Right..Æ måtte forklare han at den diagnosen ville følge mæ til æ gå i grava, og kanskje etterpå også.   Kontakta mi beste venninne som har kjent mæ siden æ va sju.  “E æ bipolar?”  Ho sendte mæ først en beskjed, joo du va jo opp og ned.  For så å ringe mæ.  ” Nei fan Sølvi.  Livet va opp og ned.  Å ikke snakka du om ting, og det gjorde nok ting trøblete for dæ.  Nei æ trur ikke du e bipolar”.

I min hverdag så tenke æ ikke over at æ e bipolar.  Diagnosen plage mæ ikke.  Foruten om at æ har en liten frykt for å havne i en ny depresjon.  Men man kan jo bli deprimert uten å være bipolar.  Akkurat som at barn kan være hyper uten å ha ADHD.  Diagnosen plager mæ kun når æ e i møte med helsepersonell.  For æ e fette lei av å være definert som bipolar.  For man kan si ka fan man vil, man blir stempla.  Uansett kor profesjonell helsepersonell e, så merke æ det.  At æ blir sett på som bipolar.  Helt til dem blir kjent med mæ..

Psykologen tok opp det vi hadde snakka om med legen, og han kom å hadde en samtale med mæ.  Han va enig i hennes vurdering.  Bipolar med et stort spørsmålstegn.  “Vi har tatt feil før Sølvi.  Æ syns du skal ha en second opinion”.

E æ psykisk syk?  I dont know.  Æ føle mæ veldig frisk.  Som sagt, æ har tunge daga, det hender æ gråter over min skjebne.  Æ har ups and downs.  Men e det nån som ikke har det?  E det normalt?  I min situasjon?  E det ikke normalt uavhengig av korsen situasjon man e i?  At humør og følelser svinger?` Æ e forandra.  Etter at æ fikk diagnosen min, og etter å ha vært gjennom fire knall harde år.  Ikke tvil om det.  Den største forandringa e i hjertet mitt.  Fordi æ har stukket hull på verkebyllene som har plaga mæ store dela av livet.  Æ e ikke redd følelsene mine lenger.  Æ tør å kjenne på dem.

Æ har allerede fått innkalling til DPS Storslett.  Æ legges inn den 1 juli.  For en second opinion.  Æ lyg hvis æ sir æ glede mæ.  Uansett ka dem kommer frem til så e æ ikke redd.  Finn dem nu ut at æ e bipolar så e æ det.  Æ har levd i 48 år.  44 år uten diagnosen og behandling.  Æ skal nok klare å leve med den hvis den blir stående.  Iallefall akseptere den.  Men treng æ å godta den?

I dag føle æ at æ har kledd mæ naken.  Æ har delt nå som e veldig personlig.  Konklusjonen min nu når æ snart skal sette punktum å publisere det hær, e at æ føle mæ letta. Det va viktig å skrive det hær. Hodet mitt e tømt nu.  Æ har fått satt ord på tanka æ har hatt ei god stund.

Nu skal æ straks ta doggen og rabbiten min å gå ut å nyte årets første sommerdag.  Gradestokken vise 19c.  Det blir en god dag i dag.  Æ kjenne det:)

Over og ut fra Paradisbukta!

 

 

Busy bee!

Aktivitetsnivået mitt har steget nån hakk de siste ukene.  Men selv om æ har hatt masse å gjøre, så har æ overholdt hvile tider og time outene mine.  Å akkurat det e æ veldig stolt over.  Fordi det e så jævla vanskelig å sette bremsene på når kroppen fungerer.  Æ har hatt nån daga der æ har vært litt på felgen, men det positive e at æ recover raskere enn før.  Æ tar kortere lurer også.  Det holde stort sett med en halv time et par gang om dagen, så e æ igang igjen!

Så kan man spørre sæ ka har forandra sæ de siste måneder?  Koffer har fatiquen bremsa, og plagan mine blitt mindre?  E det fordi sola e tilbake?  Eller har det skjedd et aldri så lite mirakel?  Æ e hellig overbevist om min gode form kan linkes til mitt Sunnås opphold.  Æ trur rett og slett at æ bruke mindre energi på å undres, gruble og bekymre mæ.  Grubling e en kjent energi tyv. Bekymring likedan.  Det faktum at æ har fått gode forklaringer på koffer kroppen og hodet mitt e som det e, har fått mæ til å slappe av.

Aksept.  Det kjente æ inntok kroppen min under en samtale æ hadde med kontakt personen min på Sunnås.  Når æ satt der og forsiktig hinta om at æ hadde lyst å prøve mæ i arbeid igjen, og ho så på mæ å rista på hodet.  ” Normalt så e at for at folk skal tilbake i arbeid Sølvi.  Men i ditt tilfelle så mene æ det e uklokt.  I dag. Bruk heller livet til å trene å forsøke få en god hverdag”

Når æ gikk ut å satt mæ med min hellige kopp kaffe og en røyk, så kjente æ på aksepten.  Æ godtar det ikke, fordi æ føle da at æ gir opp.  Men æ kan akseptere det.  Punktum!

Etter det så merke æ at æ ikke sitt å tenke, enn om, hvis at, kanskje 20% stilling, trille piller eller vaske toaletter.  Æ bekymre mæ ikke så mye om fremtiden heller lengre.  Æ klare å leve mere i nuet.  I dag.  Hær.  Akkurat nu når æ sitt hær å plinge på tastaturet, og øyan ser ned på sjøen hver andre minutt.  Så tar æ innover mæ i hver åndedrag, kor sinnsykt heldig æ e.  Som tross all verdens motgang og sorger føle æ har det bra.  Æ fungere.  På et vis.  Æ evne å tenke.  Å gå.  Æ kan snakke.  Æ kan le, og æ kan gråte.  Æ kan bli eitranes forbanna og fortvilt, for i neste øyeblikk flire av det.  Det aller beste e at æ har lært mæ snakke om korsen æ har det.  Æ skyve det ikke bak i topplokket lengre.  Æ tar tak i det.  Bearbeide.

Fordi e nå æ har lært mæ de hær fire år siden æ ble syk, så e det å snakke om det.  Det e smart å få ut trykket.  Æ forsikre mæ om at trykkokeren ikke boble over.  Bloggen min skal ha en stor del av æren for det.  Det e en flott måte å få ut steamen ved å skrive 🙂

Men nu skrive æ mæ helt bort hær!  Tho e det vell ikke så fette nøye, æ har det på papiret at æ har problemer med å holde fokus og konsentrere mæ;)  Busy bee e jo overskrifta!  Sommeren blir busy.  Innimellom oppussing og trening så skal æ til Oslo en snartur på brukerdialog konferanse sammen med en ansatt fra Alta opptreningssenter.  Æ har ikke snøring ka æ har sagt ja til, så det blir spennende å se.  Et annet av mine problemer e at æ ofte sir ja før æ har tenkt mæ om.  Anyway så blir det en snart tur sørover.  Å ikke vær bekymra, dokker skal nok få en oppdatering på ka det egentlig gikk ut på.

Etter Oslo så skal æ på Pensjonisten hær i byen æ bor i.  Å holde det samme foredraget som æ gjorde i Alta i vinter.  Det har æ allerede ferdigskrevet, bildan ligg på pc, så det trur æ blir ren plankekjøring.  Æ glede mæ!  På seinsommer/høsten skal æ til Hammerfest og Vardø med samme opplegg.

I kaoset vi har hær hjemme på grunn av oppussing, så drive æ å lage mere kaos!.. En annen ting æ har med mæ fra Sunnås.  Lage system.  Rydd vekk rot.  Å det e jo lettere sagt enn gjort.  Æ starta i kjelleren med å rydde.  Å når æ hadde laga et vist system, så fikk æ beskjed om at det skulle legge varmekabler og nytt gulv i kjelleren.  Halleluja til det.  Æ e kjempeglad for det!  Men det betyr også at æ måtte stuve hele kjelleren inn på 2 små rom, og det e det komplette kaos der nede.  Nå som gir mæ litt bekymringer fordi vi har bestemt oss for å dra på fisketur/telttur i helga.  Korsen vi skal finne ut kor utstyret e, og ikke minst korsen vi skal få det frem, well la oss si det sånn at det blir ikke æ som skal gjøre det!  Æ melde mæ som kaffekoker mens gubben får slite med det 😉

Sist men ikke minst så ser det ut som vi får gifta oss ila sommeren.  Papirene som vi behøver e nesten klar.  Korsen vi skal gjøre det e også ferdig planlagt, selv om det ikke e helt avklart enda.  Vi tenke at presten skal få lov å komme ut hit til Paradisbukta, så kan vi gi hverandre et ja, eventuelt et nei nede ved fjærasteinan.  Føling i fjæra må jo bli vellykka trur dokker ikke?  Selve festen skit vi i akkurat nu.  Kanskje vi tar den i samme slengen, kanskje den blir seinere.  Det eneste som e sikkert e at det blir fest samla med alle dem vi e glad i på et eller annet tidspunkt.

En ting e ihvertfall sikkert, vi snakke ikke et tradisjonelt bryllup der man bekymre sæ for om man har de rette servietter, eller at invitasjonene e trykket på et eksklusivt nok papir.  Kjenne æ gubben rett så kommer han til å bli overlykkelig hvis æ sir han kan gifte sæ i shorts og t-skjorte.  For å gi et lite bilde kor mye han bryr sæ.. Æ nevnte at æ ville kjøpe mæ en sommer kjole til dagen.  Kor han sir ” kan ikke du ta den svarte sexy saken du brukte på julebordet ?”  Æ e ikke særlig overtroisk, og æ e også enig i at hvis vi gifte oss i fjære steinan så e ikke kleskodeksen viktig.  Men en plass går fan mæ mi grensa.  Æ gifte mæ ikke i svart!  Da går æ heller naken!

Ha en fin dag:)  Vi snakkes!