Det e snart et år siden æ starta med bloggen min.  116 publiserte innlegg!  Æ starta å skrive fordi æ ville bearbeide det æ hadde vært igjennom og hjelpe mæ å huske. Samtidig tenkte æ det ville være god trening for hjernen min.  Ikke minst så tenkte æ nu at kanskje det e nån der ute æ kan gi hjelp og håp til, som e i lignende situasjon, eller har opplevd nå av det æ skrive om.

Nu etter snart et år så vil æ si at det har vært veldig positivt for mæ.  I starten brukte æ ei uka for å skrive et lite innlegg. Å ble peise ferdig etter 30 minutter foran pc.  Det har forandra sæ.  Det går mye lettere nu.

Æ skrive jo ikke bare om sykdom og elendighet, men mange av innleggene mine omhandler det å leve med en hjerneskade.  Ofc, det e en stor del av min hverdag.  Hjerneskaden påvirke mæ hver dag, hele jævla tida.  Foruten om når æ sover.  Da legge æ ikke merke til det.  At den e skada.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Konsekvenser.  Et ord som også følge mæ.  Hver gang æ skal gjøre nå så tenke æ på korsen det vil påvirke mæ.   Det e en ting som e sikkert, og det e at alt æ gjør har en innvirkning på funksjon til hodet mitt.  Og siden hodet styre kroppen, så får det konsekvenser også for den.  Nå av det æ gjør har positive ringvirkninger.  Sånn som hvile, trening, stillhet, massasje, og en rusletur, helst i skogen.  Når æ gjør sånn hær ting, så e det som æ fylle hodet og kroppen med energi og mat.  Da føle æ at æ fungerer godt.  Selv lenge etterpå.  Timer.  Ikke daga.  Men stort sett etter sånne aktiviteter så føle æ mæ noenlunde normal.

Med det så mene æ normal ish.  Sånn som æ va før skaden.  Tankegangen min virke raskere.  Hukommelsen bedre.  Æ blir ikke frustrert av lyder.  Æ blir rett og slett mer hardfør.  Tåle mer.  Kanskje æ bare burde gjøre de hær tingan?  Hadde livet mitt blitt helt bra da?  Jo i en ideell verden så hadde deg vært mulig.  Men æ kan jo ikke melde mæ helt ut og vekk fra alt heller.  Og hadde æ bare gjort ting som ga mæ energi, så e det slettes ikke sikkert at dem ville gi mæ påfyll.

I løpet av de hær fire år etter hjerneblødningen min, så vet æ ka som e godt for mæ, og ka som ikke e så bra.  Men selv om æ vet at enkelte situasjoner trigge fatiquen og gjør hodet mitt til bomull, så prøve æ.  Æ drar ut i aktiviteter som æ vet kommer til å koste.  Nå av kjærlighet og omsorg for andre.  Nå fordi det e mi plikt.  Ofte så vare æ ikke så lenge.  Som for eksempel i helga.  Da skulle vi i dåp.  En koselig begivenhet.  I utgangspunktet.  Eller kanskje æ skal si for normalt oppegående folk.  På forhånd så hadde æ gitt beskjed om at det ikke va sikkert at æ kom på selve festen, men at æ i hvert fall skulle gå i kirka.  Og det gjorde æ.

Selvsagt så hadde æ glemt headsettet mitt.  En elementær viktig ting når man e var for lyder.  Men vi stressa litt ut døra, ergo kobla hodet mitt ut.  Vell vell æ trudde æ skulle berges en time i kirka.  Det va litt barnegråt, ubehagelig men overkommelig.  Det gikk egentlig helt fint til organisten skulle spille første sang.  Hvis du har sett Edward saksehånd så kan du sikkert levende forestille dæ ka æ skal prøve å formidle.  For organisten va som Edward bare litt vell høy på livet og helt sikkert høy på diverse andre ulovlige saker.  Ho/han tok helt av, og det va tortur.  Som knivstikk i hodet mitt.  I et allerede sliten hode etter uker med oppussing.

Æ va nødt til å forlate lokale. Æ hadde gjort det samme om det va i mitt eget bryllup.  Æ småsprang ut i bilen.  Til stillheten.  Og sovna av.  Våkna når gudstjenesten va over til kirkeklokkene.  Nu kunne æ ha valgt å bli frustrert.  Fordi æ ikke mestra.  Men det har æ lært mæ at e bare tull.  Kan man ikke, så kan man ikke.  Det e faktisk ikke nå æ kan gjøre med det.  Det e ikke æ som styre det.  Men hodet mitt.

Vi blir jo alle styrt av hodet.  Forskjellen e jo bare at mitt har skader.  Som påvirke mæ.  Datteren mi sa det hær om dagen.  “vi går jo litt på tå rundt dæ”.  Ka mene du med det, måtte æ spørre ho.  “Jo sånn at du ikke blir stressa, eller såra”  Stress e poison for mæ.  Æ går helt i frø når folk stresse rundt mæ.  Æ føle at det eksplodere innvendig når det blir mye.  Æ trur det kommer av at æ blir forvirra.  Når det skjer mye, fort.  Så klare æ ikke henge med.  Så kommer usikkerhet.  Og alt blir bare krøll.

Såra.  Æ blir ikke litt såra, æ blir veldig såra.  Når dem som e nær mæ ikke forstår korsen æ har det.  Rimelig urimelig av mæ?  Korsen kan æ forvente at dem skal forstå?  Det e nesten umulig og forklare.  Sette ord på det.  Kaoset som hodet mitt forårsaker til tider.  Æ skulle gjort ka som helst for å få hodet mitt friskt igjen.  Funger bart som før.  Når stress ikke va skadelig for mæ, når æ mestra multikasting og hadde en nærmest utømmelig energi bar.  Det e lov å drømme.  Selv om det aldri blir en realitet.

I går såra gubben mæ.  Vi krangle sjeldent.  Vi kan diskutere og være uenig, men det høre med til sjeldenheta at vi krangle.  Sånn krangel der man lire av sæ en strofe eller to å man ser på hverandre med forakt.  Som sagt så har vi drevet med oppussing i flere uker.  Æ har ikke fått trent og gjort mine daglige ting, så det har selvsagt gått utover kroppen min.  Den e smertefull som fy, og hodet mitt e skralt.

Vi hadde en liten fille diskusjon.  Om nå så banalt som IBAN/BIC nummer.  Æ mente at man ikke trengte å logge inn i nettbanken for å finne det.  Æ viste at æ hadde rett, men når gubben heva stemmen litt og sa “jo selvsagt må man det”, så fikk han mæ usikker.  I hodet mitt ble det kaos.  Nervecellan jobba på høygir.  Så eksploderte det.

Æ ble lyn forbanna, han ble lyn forbanna.  Vi heva stemmen begge to, og lirte av oss litt dritt.  Æ trampa ut på trappa, han ble inne.  Når pulsen hadde roa sæ, så følte æ mæ helt knust.  Såra inn til beinmargen.  Han David kom ut etter ti minutter og ba om unnskyldning og godt vær.  Æ va så såra at æ ikke klarte å ta det innover mæ.  Langt mindre be han om unnskyldning. Æ sa bare greit, og gikk og la mæ.  Vi sov på hvert vårs rom i natt.  Nån fordela må det være etter all jobbinga.  Det e greit å ha et furte rom.

Vi styres av hodet.  Og hodet styre følelsene.  Mine følelser e forsterka.  Eller blir forsterka i gitte situasjoner.  Når det blir for mye.  Særlig når æ e sliten.  Æ hadde nok blitt såra over krangelen vi hadde om hodet mitt ikke hadde hatt skader.  Men æ ville ikke følt det så sterkt.  Det hadde vært en baggis.  Nå æ hadde knipsa bort og flirt av.

Nu e hverken æ eller han langsint, han kyssa mæ før han for på jobb i morres.  Å æ regne med at vi skal sove i samme seng igjen i natt.  Æ e tho peise ferdig.  Krangling e like giftig som stress for mæ.  Æ har igjen fått “influensa”, og føle mæ helt dritt.  Sola skinn og det e nydelig ute.  Æ blir inne. I senga til det går over.  Dritthjerne.