Ja æ har kommet mæ fra stabilt sideleie i ukevis, til å klare å stå oppreist i mer enn 30 minutter av gangen før æ ramle sammen. Okay helt på G e det ennu ikke, men æ føle at æ e på god vei til å bli “normal” igjen. Det e en helt nydelig følelse å våkne opp å leve. Ikke bare eksistere.
Laptopen e sendt på sykehus. Æ har ikke klart å finne ut ka som feile den, og måtte søke expert råd. Heldigvis så har vi flere pc i hus. Det største problemet va å huske passordet så æ fikk logga inn på bloggen min. Æ feila sterkt, men det va jo bare å be om et nytt passord å ordna det sæ.
Nu e det litt juleforberedelser i heimen. Siden dattera e kommet hjem for å feire jul, gjøre David og æ det vi kan for at jula skal bli sånn som tradisjonen va før æ ble syk. Det bakes og vaskes. Treet e i hus. Julegaver e kjøpt inn. Målet vårt e at vi skal være ferdig med alt i løpet av morra dagen, sånn at vi kan ta kosebuksa på og starte julefeiringa! Akkurat nu når æ ser mæ rundt, så har æ mine tvil på at vi skal klare det. Kanskje det både blir Lørdag og Søndag før vi kan si oss klar. Men det spille ingen rolle.
Det viktigste e at vi skal være samla i jula. Om det e støv i krokan, smuler i skapet og stjerna henge skjevt har ingen betydning.
Jula. Den koselig tida. Den tida man går rundt stappmett og kvalm 24/7. Der all maten og sukkeret man trør i sæ, får oss til å føle oss ennu trøttere enn normalt. Familietida. Brettspill. Savn. Minner. Glede. Sorg. Jula gir oss masse følelser. Gode og vonde. For mange e det ei nydelig tid på året. For veldig mange e det ei ekstra vond tid.
Æ tenke mye på dem. Som ikke glede sæ til jul. Som slite. Som e aleina og kanskje ensom. Alle dem som ikke e like heldig som æ. Så føle æ takknemlighet. Og skulle ønske æ kunne hjelpe mer enn å gi en middag til en som trenge det. Kanskje en dag. Når formen min e bedre. Kanskje æ da kan engasjere mæ mer. Gjøre mer. For de som ikke e like heldig som æ e.
Men nu skal brette opp arman og jobbe litt hær. Ha en nydelig dag der ute!
Forrige helg va vi på julebord i Tromsø. Formen min va innafor, og æ så frem til ei helg i Tromsø. Vi va booka inn på et flott hotell midt i Tromsø. Fredags kveld rusla vi innom en kiosk og kjøpte litt snop og avlsutta kvelden tidlig i senga med tv og godter. Tradisjonen tro hadde gubben møte med de andre ansatte på Lørdags formiddag, mens æ rusla litt rundt i butikka.
Så va det samling for alle, mens sjefen i firmaet David jobbe for opplyste oss om ka dem drive med. Æ ble med helt frivillig. Tenkte æ kunne være god Fru en times tid. Etter en og en halv time begynte panikken å ta mæ. Hjernen min klare knapt nok 15 minutters konsentrasjon i utgangspunktet. Å hær snakke vi maraton info uten pause. Selv om æ prøvde å lure hjernen min. Koble den ut, tenke på nå anna, så lytta den ikke på mæ. Så mye intrykk. Lys, Lyda. Folk. Lukter. Den jobba på høygir.
Æ va så pessatrengt at æ va sikkert gul både på øyan og i huden. Til slutt kleip æ tak i han David og sa æ va nødt til å komme mæ ut. Da hadde æ sittet der en go halvtime og lurt på korsen vei æ kunne ta ut, uten at æ forstyrra dem som satt og lytta på “messa”. Han så desperasjon i øyan mine, og som den gentelman han e, fulgte han mæ ut.
Når æ kom tilbake på rommet kjempa æ med tåran. At æ aldri lære. Koffer utsette mæ sjøl for nå som e dømt til å mislykkes? Æ la mæ på senga og sovna av. Etterhvert kom David og vi gjorde oss klar for kvelden.
Kvelden va grei nok den. Langdryg i flekkan, men med litt alkohol i kroppen så klarte æ mæ rimelig bra. Heldigvis satt vi sammen med et trivelig gjeng. Praten gikk lett, og det va mye fliring. Selv om det va aldri så koselig, va en av de første som forlot lokalet. Stille sneik æ mæ tilbake til hotellet.
Søndag sov æ. Mandag sov æ. Tirsdag sov æ.
Onsdag. Våkna kl 03. Kroppen min e vond. Hodet e bomull. Må sjekke telefon for å se korsen dag det e. Æ sover på sofaen. Siden æ går inn og ut av dvale ligg æ der. Så iallfall David får ei god nattesøvn. Æ står opp å lage mæ nå å spise og drikke. Forsøke å huske om det e lenge sia æ har vært i dusjen.
Dizel ser på mæ med sørgelige øya. Æ vet han vil ut å gå. “det e ikke sjans for det i dag vennen” sir æ mens den dårlige samvittigheta stikk i mæ.
Æ tenke æ bør gå i dusjen. Kanskje en kald dusj får sjokka kroppen i gang? Istede havne æ på sofaen igjen. Sovne av. Våkner av at telefonen piper på formiddagen. Russland tur?, spør ei venninne. Desverre e svaret ho får. ” Skal æ komme å gi dæ behandling?” Gode venna e gull. Men æ klare ikke. Klare ikke at nån skal snakke til mæ. Langt mindre at nån skal ta på kroppen min.
Æ sover til David kommer fra jobb. Spiser middag, og sovne av igjen. På kvelden subbe æ mæ i dusjen og tar på ren pysjamas. Orke ikke pusse tenner. Æ gjør det i morra tenke æ mens æ igjen havne på sofaen. Kroppen min skrik etter søvn. Enda æ ikke har gjort anna enn å sove de siste dager. Som en zombie subbe æ rundt.
Torsdag. Føle æ mæ ikke litt kvikkere i dag? Stegan til badet e ikke så tung. Fotan ikke så stiv. Ute snør det. Dizel ser på mæ med forhåpning i blikket. Blir det tur i dag?! Æ bestemme mæ for å kle på mæ å gå ut å måkke litt sne. Frisk luft har ennu ikke tatt livet av nån mæ bekjent.
Ti minutter med skufla og litt snøball kasting med Dizel. Tilbake på sofaen. Sover helt til David kommer fra jobb. Han rydde kjøkkenet som ikke ser ut. Dårlig samvittighet. Han ser sliten ut. Stemninga i huset e tungt. Humøret mitt e tungt. Æ vil, æ vil. Men kroppen vil ikke lystre mæ. Startknappen for å igangsette en aktivitet e på pause. Alt e tungt. Alt e vondt. Uansett kor hardt æ prøve, klare æ ikke å finne frem de positive genan mine. Æ å David sitt i sofaen å snakke. Æ grine. E så lei.
E så lei av å ha drit daga etter å ha gjort nå som e positivt. E så fette lei av å gå rundt å være sliten! Æ vil kjenne masse energi! Æ vil leve et normalt liv. Som før. Etter å ha fått tømt verkebylla og klaga litt føle æ mæ bedre. Han e god på det. Å få mæ i godt humør når æ føle at livet butte for mye imot. Det skal han ha.
Fredag. Dagen i dag. Våkna tidlig. Veldig tidlig. Etter et par koppa kaffe og x antall røyk tvinge æ mæ igang. Med tunge steg tar æ frem støvtua. Åpne ytterdøra, slipper inn frisk luft. Det lukte innestengt. Etter mange daga på sofaen trengs lufta og skiftes ut. Kroppen min vil tilbake til sofaen, men æ nekte den. Æ gjennomføre en slags husvask. Ikke etter min standard, men bra nok.
Dagen i dag ble god nok. Til at æ mestra litt. Æ har til og med klart å skrive blogg! Æ e ikke tilbake til formen æ hadde før Tromsø, men den e langt bedre enn den va i går. Det blir sofaen igjen nu. Helt sikkert til David e ferdig på jobb. Men da kan æ iallefall ligg der å tenke på at æ har gjort nå i dag. Den følelsen e god. Ingen dårlig samvittighet for alt æ ikke har gjort. Burde ha gjort. Æ skal lytte til kroppen. Hvile til den har fått laddet sæ igjen. Det tar den tida det tar. Sir æ mens æ prøve å være tålmodig.
I morra e en ny dag. Se fremover. Always look at the bright side of life!
