Zombiestyle

Forrige helg va vi på julebord i Tromsø.  Formen min va innafor, og æ så frem til ei helg i Tromsø.  Vi va booka inn på et flott hotell midt i Tromsø.  Fredags kveld rusla vi innom en kiosk og kjøpte litt snop og avlsutta kvelden tidlig i senga med tv og godter.  Tradisjonen tro hadde gubben møte med de andre ansatte på Lørdags formiddag, mens æ rusla litt rundt i butikka.

Så va det samling for alle, mens sjefen i firmaet David jobbe for opplyste oss om ka dem drive med.  Æ ble med helt frivillig.  Tenkte æ kunne være god Fru en times tid.  Etter en og en halv time begynte panikken å ta mæ.  Hjernen min klare knapt nok 15 minutters konsentrasjon i utgangspunktet.  Å hær snakke vi maraton info uten pause.  Selv om æ prøvde å lure hjernen min.  Koble den ut, tenke på nå anna, så lytta den ikke på mæ.  Så mye intrykk.  Lys,  Lyda.  Folk. Lukter.  Den jobba på høygir.

Æ va så pessatrengt at æ va sikkert gul både på øyan og i huden.  Til slutt kleip æ tak i han David og sa æ va nødt til å komme mæ ut.  Da hadde æ sittet der en go halvtime og lurt på korsen vei æ kunne ta ut, uten at æ forstyrra dem som satt og lytta på “messa”.  Han så desperasjon i øyan mine, og som den gentelman han e, fulgte han mæ ut.

Når æ kom tilbake på rommet kjempa æ med tåran.  At æ aldri lære.  Koffer utsette mæ sjøl for nå som e dømt til å mislykkes?  Æ la mæ på senga og sovna av.  Etterhvert kom David og vi gjorde oss klar for kvelden.

Kvelden va grei nok den.  Langdryg i flekkan, men med litt alkohol i kroppen så klarte æ mæ rimelig bra.  Heldigvis satt vi sammen med et trivelig gjeng.  Praten gikk lett, og det va mye fliring.  Selv om det va aldri så koselig, va en av de første som forlot lokalet.  Stille sneik æ mæ tilbake til hotellet.

Søndag sov æ.  Mandag sov æ.  Tirsdag sov æ.

Onsdag.  Våkna kl 03.  Kroppen min e vond.  Hodet e bomull.  Må sjekke telefon for å se korsen dag det e.  Æ sover på sofaen.  Siden æ går inn og ut av dvale ligg æ der.  Så iallfall David får ei god nattesøvn.  Æ står opp å lage mæ nå å spise og drikke.  Forsøke å huske om det e lenge sia æ har vært i dusjen.

Dizel ser på mæ med sørgelige øya.  Æ vet han vil ut å gå. “det e ikke sjans for det i dag vennen” sir æ mens den dårlige samvittigheta stikk i mæ.

Æ tenke æ bør gå i dusjen.  Kanskje en kald dusj får sjokka kroppen i gang?  Istede havne æ på sofaen igjen.  Sovne av.  Våkner av at telefonen piper på formiddagen.  Russland tur?, spør ei venninne.  Desverre e svaret ho får.  ” Skal æ komme å gi dæ behandling?”  Gode venna e gull.  Men æ klare ikke.  Klare ikke at nån skal snakke til mæ.  Langt mindre at nån skal ta på kroppen min.

Æ sover til David kommer fra jobb.  Spiser middag, og sovne av igjen.  På kvelden subbe æ mæ i dusjen og tar på ren pysjamas.  Orke ikke pusse tenner.  Æ gjør det i morra tenke æ mens æ igjen havne på sofaen.  Kroppen min skrik etter søvn.  Enda æ ikke har gjort anna enn å sove de siste dager.  Som en zombie subbe æ rundt.

Torsdag.  Føle æ mæ ikke litt kvikkere i dag?  Stegan til badet e ikke så tung.  Fotan ikke så stiv.  Ute snør det.  Dizel ser på mæ med forhåpning i blikket.  Blir det tur i dag?!  Æ bestemme mæ for å kle på mæ å gå ut å måkke litt sne.  Frisk luft har ennu ikke tatt livet av nån mæ bekjent.

Ti minutter med skufla og litt snøball kasting med Dizel.  Tilbake på sofaen.  Sover helt til David kommer fra jobb.  Han rydde kjøkkenet som ikke ser ut.  Dårlig samvittighet.  Han ser sliten ut.  Stemninga i huset e tungt.  Humøret mitt e tungt.  Æ vil, æ vil.  Men kroppen vil ikke lystre mæ.  Startknappen for å igangsette en aktivitet e på pause.  Alt e tungt.  Alt e vondt.  Uansett kor hardt æ prøve, klare æ ikke å finne frem de positive genan mine.  Æ å David sitt i sofaen å snakke.  Æ grine.  E så lei.

E så lei av å ha drit daga etter å ha gjort nå som e positivt.  E så fette lei av å gå rundt å være sliten!  Æ vil kjenne masse energi!  Æ vil leve et normalt liv.  Som før.  Etter å ha fått tømt verkebylla og klaga litt føle æ mæ bedre.  Han e god på det.  Å få mæ i godt humør når æ føle at livet butte for mye imot.  Det skal han ha.

Fredag.  Dagen i dag.  Våkna tidlig.  Veldig tidlig.  Etter et par koppa kaffe og x antall røyk tvinge æ mæ igang.  Med tunge steg tar æ frem støvtua.  Åpne ytterdøra, slipper inn frisk luft.  Det lukte innestengt.  Etter mange daga på sofaen trengs lufta og skiftes ut.  Kroppen min vil tilbake til sofaen, men æ nekte den.  Æ gjennomføre en slags husvask.  Ikke etter min standard, men bra nok.

Dagen i dag ble god nok.  Til at æ mestra litt.  Æ har til og med klart å skrive blogg!  Æ e ikke tilbake til formen æ hadde før Tromsø, men den e langt bedre enn den va i går.  Det blir sofaen igjen nu.  Helt sikkert til David e ferdig på jobb.  Men da kan æ iallefall ligg der å tenke på at æ har gjort nå i dag.  Den følelsen e god.  Ingen dårlig samvittighet for alt æ ikke har gjort.  Burde ha gjort.  Æ skal lytte til kroppen.  Hvile til den har fått laddet sæ igjen.  Det tar den tida det tar.  Sir æ mens æ prøve å være tålmodig.

I morra e en ny dag.  Se fremover.  Always look at the bright side of life!

God helg 🙂

Klem fra Paradisbukta!

2 kommentarer
    1. Sånn va uka di. Håper du har bedre dager neste uke. Det e så verdifullt at du deler hverdagen din. Du e gull verdt Sølvi.

      1. Tusen takk Mariann 🙂 Æ prøve å ikke klage for mye, men av og til e det godt å si det som det føles, og tømme hodet for det som ikke e så bra. Heldigvis så vet æ at det kommer bedre daga. Når æ har det som nu, kan det faktisk bare bli bedre. Og akkurat det e positivt! Takk for at du lese det æ skrive. Det e gull verdt for mæ .) Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg