Skipper på min egen skute!

Det e forfriskende og håpefult å starte et nytt år.  Litt latterlig i grunn, for 1 Januar, e jo bare en ny dag, akkurat som 15 Mars vil bli.  Men i mitt hode, og sikkert i mange andre sine hoder, så blir man fylt opp av håp.  Om alt det nye som kommer.  Blanke ark.  En ny start.

Nyttårsforsetter.  Nu skal æ få sommerkroppen.  Eller nu skal æ ta tak i alt æ hadde planlagt i 2022 som ikke ble gjort.  Jo de fleste av oss har nyttårsfortsett.  De fleste av oss klare ikke å holde dem mer enn ei uka, så e vi tilbake i samme tralten.  Finnes sikkert nå forskning på det.  I dont know.  Men æ snakke av egne erfaringer 🙂

Min gode nabo sendte mæ en tekst i går, og håpa æ hadde hatt ei fin feiring.  Æ måtte humre litt.  Æ og doggen va i seng rundt klokka 21.  Jula e ikke hensiktsmessig for kroppen min.  Eller for fatiquen min.  Æ kommer helt ut av rutinene mine, må yte mer, spise alt for mye skit, og sukker e gift for mæ.  Så æ har vært utmatta og sovet mye.

Så i år som i fjor, så sov æ mæ inn i 2023.  Nu gjør det nu ikke mæ så fryktelig mye.  Æ e jo vant med at kroppen min trenge mye hvile.  Å feire et nytt år kan vi ta en anna dag når formen e bedre!

Uansett feiring eller ei, så gjør æ mæ opp nån tanka når æ har et helt nytt år fremfor mæ.

Det første som kommer opp i mitt hode e takknemlighet.  Helt siden æ våkna opp etter koma for 7 år siden, så har hjertet mitt vært fylt av det.  Æ e så jævla takknemlig over livet.  Alle de nydelige menneskan æ har i det.  Det e nå æ tenke på hver eneste dag.  Kor heldig æ e.

Æ tenke å på ka æ har klart å komme mæ igjennom.  Kor sinnsykt tøft det har vært.  Alle tåran æ har felt.  Sorgen æ bære på, men som æ har lært mæ å leve med.  Håndtere.  Tåran kommer sjeldnere nu.  Men når dem kommer, så lar æ dem falle.  Til æ sir til mæ sjøl at det e nok.  På tide å tørke dem og finne lyspunktan.

Livet e jo som havet.  Nån gang ligg det stille.  Bris, små bølger. Av og til full storm.  Vi kan ikke kontrollere havet.  Heller ikke livet.  Men kursen kan styres.  Til en viss grad iallefall.

Æ skal fortsette det nye året som det gamle.  Med å være skipper på egen skute.  Styre dit æ må for å ha det best mulig.  Det e fulltidsjobb.  Det har det vært helt siden 2015.  Det e og helt i orden.  Æ e blitt vant med det.  Akseptert det.  Tross all motgang, så har det vært mye fremgang.  Tross alt så e æ jævla heldig!  Tross alt så e æ i livet!  Og æ leve det som best æ kan.  Tross alt så har æ så mye.  Så mange.  Så mange fine folk som e glad i mæ, og som æ e glad i.  Det e nå å være glad for.  Nå å være takknemlig for.

2023 kan bare komme.  Æ e klar!  Brette opp arman og møte det med what ever som måtte komme.  Æ har styrke!  Æ har mot! Æ e tøff som fan hvis det trenges!  Bring it on!!

Godt Nyttår alle sammen 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

Summen av alt!

Nei nu skjemmes æ nesten.  Æ har ikke blogga siden juni..Skrivelysta har ikke vært til stede.  Enkelt og greit.  Men i dag fikk æ lyst.  Kanskje for at huset e stille, og æ e aleina for første gang på veldig lenge.

Vi har hatt besøk mer eller mindre sia juli.  Både av mi datter, david sin sønn, svigermor, niese, og david si datter.  Dem har ikke vært hær samtidig, heldigvis vil æ nu si, men kommet jevt og trutt gjennom sommer og høst.

Å selv om æ e glad i alle ungan våres, så takke æ å gud for at æ ble syk på et tidspunkt der dem ikke va små lengere.  Æ skjønne ikke korsen folk som e i samme situasjon som mæ håndtere å være foreldre.  Æ bøye mæ i støvet.  Trur ikke æ hadde klart det.  For selv om æ glede mæ når dem kommer, så glæde æ mæ å når dem fær.  Synes det e svintungt å skal “være på” hele tida.

For æ må virkelig ta mæ sammen når dem e hær.  Æ jobbe med hauet mitt 24/7, for å håndtere det.  Lydan.  At det blir kluss i rutinan mine.  Det faktum at æ må yte nå.  Være sæ å lage en middag, eller se film.

Æ har jo godtatt at det e sånn det e.  Så får æ bare håpe at ungan våres og forstår at det e sånn det e.  Har iallefall gjort mitt for å prøve å gi dem et lite innblikk i korsen det e å være mæ 🙂

Men allerede nu har æ skrevet mæ helt ut av det æ egentlig skulle skrive om.  Æ skylde på at det e for at æ har så jævla mye på hjerte nu.  Det e snakk om mange månder med intrykk som ikke e skrevet ned!

Helt sia æ kom hjem fra Alta, så har æ vært i skremmende god form.  Ikke sånn duracell kanin som æ va før, men æ har faktisk daga der æ ikke trenge å sove!  Å det i sæ sjøl e jo et fuckings mirakel spør du mæ.

Etter Alta, så kontakta æ en fysioterapaut i kommunen.  Og vi to har jobba ilag sia April.  Han e blitt like viktig for mæ som Ambulant rehabiliteringsteam va.  En støttespiller.  En som ser mæ og mine behov.  En som heie litt. Ikke minst, en som æ har avtale med!  Det skal litt til for at æ ikke overholder våre avtaler.  Har æ en dårlig dag, så skal den være jævla dårlig for at æ avlyse.

I tilegg til det så har æ basseng trening en gang i uka.  Nu har æ ikke fysio ofte.  Sånn hver tredje uke.  Ellers så trene æ aleina på Evo.  Det fungere godt.  Å i tilegg så e det motiverende.  Det at nån følge opp.

Vi snakka om det sist æ hadde han.  At æ e i skremmende god form.  Fatiquen e jo tilstede.  Fortsatt hele tida, men den e ikke så sterk lengere.  Ka skyldes det?  Summen av alt.

Æ e blitt sterkere, så det e ikke så tungt lengere!

Æ e blitt veldig god på å balansere aktivitet og hvile.  Æ trene, klare å være sosial, går turer, bruke minimalt med energi på husarbeid takket være min elskede Roberto!  Han e forøvrig min trofaste hushjelp.  Å den beste investering æ nån gang har gjort  Har du ikke en robotstøvsuger som også vaske gulv, så løp å kjøp!

Trur og at æ har akseptert det faktum at det e sånn hær det e.  Sånn hær æ må leve.  Sånn hær æ må gjøre det for at dagan mine skal bli god!  Og dagan mine har vært veldig god i lang tid nu.  Akkurat det e æ så takknemlig for.  Fordi det e helt nydelig å ikke være helt zombie, men å føle at man klare å leve litt!

En gang i uka e æ sosial.  Eller ihverfall en gang i uka.  Det e en økning på 100%.  Før va æ kanskje sosial en gang i månden.  Det e det sikreste tegnet for at æ har mer energi.  Æ elske jo å være sosial.  Men det e og nå som tappe mæ veldig.  Det e en hårfin balansegang der å.  For hvis man unngår det som e tungt, blir man aldri sterkere.  Tenke nu æ.  Det e som å løfte vekter.  Hvis du aldri putte på litt mer vekt, så vokse ikke musklan.

Gud nu va æ så smart at det va nesten skremmende!!  Da passe det godt å avslutte for i dag 🙂  Det va jævla deilig å klimpre på tastaturet igjen.  Kem vet kanskje det kommer mer om ikke altfor lenge!  Fin dag der ute!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

I have a dream!

Det e sju år sia æ jobba som sykepleier nu.  Ikke spør mæ kor åran e blitt av. Dagan har kommet og gått.  Nån daga har vært helt skjønn, andre helt ræva.

Æ har vært uføre ei stund nu.  Fortsatt e æ ikke helt vant med det.  Aldri mere jobbe…Smak litt på den du.

Å ikke klare å jobbe, har og e den største sorgen æ slit med.  Det e og det største savnet.  Det heng vell kanskje sammen med at man blir litt identitetsløs når man ikke har et yrke. Man blir også litt på sia av samfunnet.  Litt utenfor.  I sosiale sammenhenger e det ofte snakk om jobb.  Kor mye man har å gjøre på jobben, ka man har gjort, korsen kurs man skal på og so on.

Skal æ snakke om ka æ har gjort.  ” æ satt og studerte de nån og 40 robotgressklipperan les:sauan, som klippe gresset så fint for mæ”.  Neida, æ gjør jo mer enn det i løpet av en dag, men som sagt, det blir litt miss mach.

Formen min har vært ganske god siden æ kom hjem fra siste rehabilitering i Alta.  Æ har hatt flere gode daga enn dårligere.  E godt i gang med trening, og går på Evo et par tre gang i uka.  Powernappan mine e gått fra 3-5 ganger om dagen, til at æ bare trenge en liten iløpet av dagen.  Må fortsatt ligge og hvile, men e ikke like avhengig av at æ må sove for å får ladda.

Når æ har mer enn ei uka der formen e god, så kommer drømmen min sigende.  Skal æ prøve mæ i jobb igjen?  Omså bare to tima i uka.  Tenke på alt æ kunne ha klart.  Æ e jo fortsatt sykepleier.  Har fortsatt masse kunnskapa.  Joda, æ må nok oppgradere mæ litt.  Men basis kunnskapan ligg jo lagra.  En plass.

Dagdrømmer.  Æ dagdrømme om det hver eneste dag.

Ja helt til fatiquen kicke inn og realitetsorienter mæ.  Når æ ligg som ei sliten vaskefilla og kroppen e helt skakkkjørt.  Korsen skal æ samkjøre fatique og jobb?!

Det hende æ må bruke litt kjeft på mæ sjøl. “Slutt å tenk på det for hælvete!  Kan du ikke bare være glad for at du har nån gode daga?!  Vær fornøyd”!

Æ vet ikke.  Æ trur savnet etter jobb e for stort til at æ bare kan gi det opp.  Drømmen om å ta på mæ uniform igjen.  Være med pasienter.  Kollegaer.  Atmosfæren. Gud som æ savne det!

Det e lov å drømme.  Lov å håpe.  Hvis æ tenke på kor mye som har forandra sæ alle de hær åran siden æ ble syk.  Kor mye bedre æ e i dag.  Kor jævla langt æ e kommet.  Ka æ har klart!  Alt æ har stått i, og kommet mæ helskinna igjennom.  Ja da tenke æ at det e ikke umulig at æ klare å komme tilbake i jobb.  Kanskje klare æ å gjøre drømmen min til reality.

Planen min e ganske klar.  Hvis formen min blir stabil.  Dårlig eller god, det kommer ann på kem du spør.  Men sånn stabil god for min form over tid.  Da skal æ prøve mæ.  I September skal æ tilbake til Alta i tre uker.  I Februar reise æ til Brighton og skal være en mnd eller to hos svigermor.  En liten test for å se om dagslys og bedre klima har nå å si for formen min.

Når æ e tilbake hær igjen til våren, så kan æ tenke på det.  Eller igangsette.  Til da, så skal æ fortsette å jobbe med mæ sjøl.  For mæ sjøl. Gripe de gode dagan, og håndtere de dårlige.

 

God helg!

Klem fra Paradisbukta 🙂

Im back!

Planen om å lytte til råd fra ergoterapauten i Alta har ikke vært særlig velykka.  Æ har vell gjort mer de to siste mnd enn ever sia æ ble syk.

Halvere aktiviteter gikk mer til trippel aktivitets nivået.  Men det har nu gått sånn noenlunde greit.  Nån daga innimellom der æ har vært helt på felgen, som forøvrig e helt normalt.  Men det har retta sæ etter et par tre daga til sengs.  Nu prøve æ å roe helt ned og gjøre så lite som overhode mulig.

Stakkars gubben, det blir mer på han en periode nu. Helt til Sptember når æ skal tilbake til Alta. Men han påstår nu at det e helt greit.  Så lenge æ har “poeng” nok til litt fredags kos så holde han ut!

For det e ikke å legge under en stol at det har vært lite kos.  Sex e liksom ikke det første som friste når æ går til sengs. Når æ legge mæ, så trenge æ søvn. Så kos må planlegges.  Å det e turn off delux.

“Fredag klokken 1800 gi far en blowjob”.  “Husk hvile før og etter”.  Make my day.  Eller make hes day.  Alt etter korsen man ser på det.

Nei livet med fatique e ikke lett.  Livet må planlegges.  Sånn e det bare med den saken.

Men det e en ting som går fremover.  Som æ har merka godt det siste året.  Og det e de kognitve plagan mine.  Hukommelsen min e blitt bedre!  Æ synes ikke æ surre så mye.  E blitt bedre på konsentrasjon og holde fokus.  E ikke like avhengig av å skrive ned abselutt alt æ skal huske.  Æ trenge for eksempel ikke slå opp klokkeslett æ har avtale på Mandag.  I know! Og det e ganske utrolig.  For det hadde æ ikke klart for et år sia.

Det vise bare at hjernetrimmen æ gjør hver eneste dag faktisk funke!  Hjernen trenge trim den å, på samme måte som resten av kroppen.  Selv nu så mange år etter skade, så merke æ fremgang.  Aldri gi opp!  Små mål og babystep!

Humøret mitt e stabilt godt vil æ si.  Æ har fått den positive Sølvi tilbake.  Jobba som fan med det.  Tankan sitt jo i hodet.  Å det e ingen andre enn æ sjøl som styre dem.  Så når æ kjenne håpløshet kommer på besøk, så tvinge æ frem alle positive tanka æ kan komme på.  Lar dem ikke gro fast rett og slett.  Det e helt greit at dem kommer på besøk av og til.  Både dem og tristhestfølelser, sorg, sinne og what ever som ikke e så lystbetonent.

Dem må bare komme.  Æ hilse på dem, snakke med dem.  Kanskje æ felle ei tåre eller to.  Så ber æ dem om å reise videre. Det e fullt mulig.  Egentlig ikke så vanskelig i det hele tatt.

Æ e tilbake!  Har til og med kommet igang med trening igjen.  Og det e fan den beste medisin som finnes.  Det finnes ikke en eneste ting i livet som e bedre. Ingenting!!  Æ skal bare trene 2-3 ganger i uka og max 45 min.  Men det e langt mer enn ingenting.  Babystep!  Små mål!

Nu skal dagen nytes i stabilt sideleie i sola.  Sommeren e kommet til vakre Finnmark.  Ha en deilig dag der ute!

 

Klem fra Paradisbukta:)

 

 

 

 

 

Kem e du?!

Tre uker på Opptreningssentret i Alta e snart over.  I ettermiddag sette æ kursen hjemover til Paradisbukta atter en gang.  Som før så sitt æ igjen med fornya energi i kroppen.  Det e nå med det å bare ha fokus på sæ sjøl nån uker.  Ingen husarbeid og andre plikter som kreve nå av mæ.

Mandag knakka det på døra mi, og ergoterapeuten stakk hodet inn.  Æ har ikke hatt ho på flere år.  Når æ har vært hær e det kun fysioterapeut æ har hatt opplegg med.  Det har æ i grunn bestemt sjøl.  Fordi har følt at det har vært så mye snakk om energi og fatique i alle de hær åran etter at æ ble syk, at æ ikke har hatt behov for mer snakking om det.

Føle sjøl æ lett kunne skrevet en master om det.  Og ikke minst skolert andre om det.  Føle jo også at æ e blitt flink som fan.  Æ sir mer nei enn ja, og regulere aktiviteter som en proff.

Vi snakka litt om korsen æ hadde det.  Kor æ va i dag.  “Same shit different day” sa æ.  At æ hverken blir bedre eller værre, uansett kor jævla flink æ e.  Det eneste æ merke e at de voldsomme fatique dagan ikke e så hyppig som dæm har vært.

Vi diskuterte litt frem og tilbake.  Jo æ presse mæ sjøl.  24/7.  Hvis æ ikke e knallhard med mæ sjøl, så kommer æ mæ ikke opp av senga engang.  “Trur du at du e litt for hard med dæ sjøl”? Spurte ho så fint.

Neste spørsmål va “Kem e du Sølvi”?

Æ tenkte så det knaka.  Hadde nån spurt mæ det spørsmålet for 7 år siden, hadde det tatt mæ et nanosekund å fortelle om kem æ va.

Æ ble svar skyldig.  Tåran spruta og æ måtte ærlig talt inrømme at æ har ikke snøring på kem æ e lengere: Æ går gjennom livet og prøve å overleve.  Jobbe for å bli bedre.  Friskere.  Strekke strikken så langt det lar sæ gjøre,  For å mestre.  Tar mæ sammen, piske mæ sjøl opp av stolen.  Få rydda det kjøkkenet.  Bretta de klærne.  Piske mæ sjøl til å gå en tur.  Eller i stallen.  Piske mæ sjøl til å få ræva ned på Evo.

Æ har jo i alle de hær åran brukt knep for å ikke kjenne blyloddan.  Sumpmyra som omgir mæ.  Fatiquen e som smerter.  Begynne du å kjenne etter, så kjenne du det bedre.

Ett to, en støvel og en sko.  Det e mantraen æ bruke når æ går tur.  Sånn at hjernen ikke skal få sjans til å fortelle mæ kor tungt det e.  “æ går til lyktestolpe nr 2″.  ” Æ går til lyktestolpe nr 3″  And so on.

For å gjøre en litt lang historie kort, så mene ho at æ skal lytte.  Mer enn æ gjør i dag.  Å så skal æ gjøre mindre.  Alt æ gjør i dag, skal æ halvere.

Først kjente æ på irritasjon.  Hvis æ skal gjøre mindre enn æ gjør i dag, så e det ikke mer igjen. “Slutt å se tilbake”.  “Aksepter”.

Ho sådde nån frø i mæ, skal ærlig innrømme det.  Selv om æ ikke va enig med alt ho sa, så skjønne æ tankegangen.

Det blir mye jobb igjen når æ kommer hjem.  Nye planer skal lages.  Å æ må følge den slavisk.  Æ må gjøre mindre, og hvile mer.  I lang tid.  Tre mnd så skal æ tilbake hit.  Å se om det har nå for sæ.  Blir det same shit, different day?  Har æ funne ut kem æ e.  Å kor æ skal?  E målan mine for urealistiske.  Vil det hjelpe å gjøre mindre?

Akkurat det gjenstår å se.  Æ skal nu prøve.  Fordi det tross alt e bedre å ha prøvd å kanskje feila, enn ikke å prøve i det hele tatt!  Kem vet.  Kanskje skjer det et lite mirakel å fatiquen forlate kroppen.  Nei det va nok litt urealistisk…Men bedre!!  Det kan bli bedre!

Men først skal æ lande hjemme.  I kveld blir det bobler og kos med doggen.  Ja å gubben da.  Selvsagt! 🙂  Ha ei god helg der ute!

Klem

RehabLos

I høst fikk æ en telefon fra ambulant rehabiliteringsteam.  De folkan som va mine viktigste støttespillere når æ ble ramma av hjerneblødning.  Æ ble spurt om æ hadde lyst til å være med på et forskningsprosjekt i regi av UNN.  Æ e jo litt som ho Pippi, og tenkte med engang ” det har æ ikke gjort før så det klare æ sikkert”.

Æ sa selvsagt ja.  Tenke at æ har masse kompetanse.  På begge sider.  Fra helsevesenet og som pasient.  Men ka hadde æ sagt ja til?  Selv nu,når æ skal forklare folk ka æ e med på, så må æ åpne mailen å lese.  Ka går det hær ut på?

Målet med RehabLos-prosjektet er å utvikle en ny og innovativ rehabiliteringsmodell med sikte på å styrke arbeids- og samfunnsinkludering for voksne med ervervet hjerneskade.

På Norsk, sånn som æ forstår det, e ka må til for at æ skal kunne fungere.  Bli selvstendig.  Kunne være sosial og delta i samfunnet.  I arbeid, eller på fritid.

Det som va tydelig etter vårt første møte, e at rett etter skade, det første året så e det masse hjelp å få.  Rehabilitering, fysio, logoped, etc etc.  Når den akutte fasen e over og man har kommet hjem, så e det ingenting.  Med mindre man sjøl ber om det.

Æ har jo vært på rehabilitering en til to ganger hver år.  Å har hatt ambulant rehabiliteringsteam i ryggen i tre år.  Masse hjelp har æ fått.  Men det e æ sjøl som har bedt om det.  Ikke en gang har fastlege foreslått at æ kan dra på rehabilitering.  Sunnås va det amb, rehabteam som foreslo.  Min lege hadde aldri sendt nån til Sunnås.  Å ho har lang fartstid som lege.

Så det virke som det e veldig tilfeldig kem som får hjelp.  Å sånn kan det ikke være.  Kor hadde æ vært i dag uten mine rehabiliteringsopphold?  Hadde æ fungert?  Æ som knapt fungerer selv etter all hjelpen æ har fått!

Når man får en hjerneskade så kan det ta lang tid før det blir tydelig korsen utfall man har fått.  Ofte e man ikke selv klar over korsen problemer man har.  Lite selvinnsikt.  Kanskje har man så mange fysiske utfall, at de kognitive skadene ikke kommer tydelig frem.  Det tar år.  År å bli kjent med sæ sjøl.  Sitt nye jeg.  For man blir forandra etter en hjerneskade.  Nån store forandringer og nån små.

Æ trur det e veldig viktig at man kommer inn på flere rehabiliterings opphold som går over flere uker.  Sånn at man kan bli observert og kartlagt på en god måte.  Fastlegen kan ikke kartlegge i løpet av 20 minutter.  Hjemmesykepleien kan heller ikke det.  Kanskje har man en god dag, eller et godt øyeblikk de minuttene dem e innom hjemmet.

Det må et tverrfaglig team inn.  Fordi en hjerneskade e så kompleks.  Å ramme så forskjellig.

Æ tenke ofte på det.  Kor hadde æ vært hvis det ikke va for all min kompetanse.  Hvis æ ikke hadde vist korsen hjelp som finnes.  Og korsen æ kunne få det.

Vi har et jævla godt helsevesen i Norge.  Men det e ikke tvil om at enkelte ting kan vi få til bedre.  Når det kommer til ervervet hjerneskade så trenge vi et bedre system.  Som fange opp ka som skal til for at man skal kunne fungere på en god måte.

Omtrent 40 personer får slag i Norge hver eneste dag.  Det e ikke lengere enn “gammelmanns sykdom”  Siden 1990 ser man at flere og flere yngre rammes.  Selv barn.  Småbarnsforelder.  Unge voksne i tjueårene.  Yrkesaktive.  Å få et slag gir store konsekvenser.  Ikke bare for den som blir syk, men for hele familien.  Ka skal til for at man ikke havne utenfor samfunnet?  Korsen hjelp skal gies?

Det e spennanes og være med på det hær.  Interessant.  Lærerikt.  Resultatet av prosjektet får æ vente i spenning på.  Vi har fortsatt ei samling igjen.  Så skal de lærde finne ut av all informasjonen som e kommet frem.  Det hær føle æ e viktig å være med på.  Kanskje kan det hjelpe de som kommer etter.  Nån av de 12-14 tusen som hvert år rammes av slag.

Nu skal æ ut på Nordlysjakt i -27!  God helg fra Paradisubukta 🙂

 

Dritt hjerne!

Det går all for lang tid mellom bloggan mine.  Det e ikke fordi æ ikke har nå å skrive om, æ trur æ kunne blogga hver eneste dag.  Mye av det æ skrive, poste æ aldri.  Nån gang skrive æ kun for mine egne øya.  Andre ganga har æ lyst å dele.  Å nå bør man ikke dele.  Uansett kor lyst man har.

Før æ poste, bruke æ tid på å lese igjennom.  Gjerne flere ganger og over flere daga.  For å dobbelt og trippel sjekke at æ har fått frem det æ vil si.  Skriving har vært og e balsam for sjela mi.  Æ tenke ofte på kor vanskelig det va i begynnelsen.  Å sitt foran skjermen og konsentrere sæ.  Det krevde en masse.  Det va og mye frustrasjon.  Fordi æ måtte lære nå nytt.

Det e så jævla vanskelig for mæ når æ skal sette mæ inn i nye ting.  En ny telefon, et nytt program, uansett ka så kreve det mye av hodet mitt.  Æ blir gjerne veldig frustrert.  Av og til forbanna.  Nån gang ende det i tårer også.  Trur det e fordi æ føle mæ som en retard når det skjer.  Når æ feks ikke skjønne korsen mine nye earpods funke.  Å det e jo ikke fordi æ ikke kan lese.  Men når æ har bruksanvisningen i handa og det e mye informasjon så går hauet i stå.

Det kan gå helt fint i starten.  Trykke på rette knapper, og så går det gjerne til hlveeete.  Da har æ gjerne trykke for fort, feil knapp, sagt ja til nå æ burde sagt nei til , skrevet inn feil passord 14 ganger for mye eller gud vet ka.  Det e fkings frustrerende!  Det e det.

Gubben som har levd en del år sammen med mæ.  Både før å etter skade, han merke.  Han ser når det går galt.  Gjerne lenge før æ merke det.  Av og til så prøve han å begrense “skadeomfanget”.  Altså frustrasjons utbruddene mine.

Det skal ikke være lett.  For æ blir gjerne mer irritert hvis han prøve å overta det æ fikle og streve med.  Om det e å logge mæ inn en eller anna plass.  Eller få min ny kjøpte robotstøvsuger til å virke.  Vi snakke om ei dame som har vært veldig selvstendig siden ho va pittelita!  Som har vært alenemor med full jobb og 2 utdanninger.  Vi snakke om ei som har klart alt!  Skrudd sammen ikeamøbler.  Skifta dekk på egen bil.  Æ har klart alt!! I allefall nesten alt.

Jo det e frustrerende.  Når æ ikke klare å sette mæ inn i en nykjøpt telefon uten hjelp.  Det e rett og slett fette frustreranes.  Dritt hjerne til tider.

Å når æ skjelle ut hjernen min for at den ikke funke som æ vil at den skal, så må æ påminne mæ sjøl om nå.

i 2015 kunne æ ikke koke egg.  Uten fare for å brenne ned kåken.  Æ kunne ikke resonere mæ frem på nye plassa.  Selv på kjente plasser kunne æ bli lost in space.  Æ kunne ikke logge mæ inn i nettbanken.  Æ glemte nå heele tida.  Av og til så glemte æ tida.  Mandag va gjerne torsdag.  Juni va gjerne august.

Så dritt hjernen min e ikke så dritt.  So what om æ streve med å lære nye ting.  So what!  Æ har kommet så jævla langt.  Lengere enn nån ville tru den dagen æ våkna opp av koma.

Joda hjernen min e skada.  Den streve med en del ting.  Hakke litt.  Heng sæ opp.  So what!  Det finnes da værre ting hær i livet gjør det ikke?  Fuck nye telefoner.  Fuck bruksanvisninger!  Æ lære jo dem.  Etter hvert.  Etter litt banning.  Mye frustrasjon.  Og litt tid.

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

Tilbake til min Verden

Ro.  Det e det æ sitt å kjenne på nu når æ e tilbake i Paradisbukta og endelig kan ta morrakaffen på kjøkkenet igjen.  Æ e jo blitt avhengig av stillhet og ro, og e det en ting som Paradisbukta har mye av, e det akkurat det.

Men for mye av en god ting, kan også være skadelig.  Det har æ jo egentlig skjønt, men ikke helt klart å gjort nå med.  For selv om æ trenge ro og stillhet, så kan det være rimelig hardt for kroppen  Æ trenge også å være mer sosial.  Æ trenge også å øve hjernen min på å takle bråk og impulser.

Alt det hær har æ vist hele den tia æ har vært syk.  Og i gode perioder så har æ vært kjempeflink.  Det e når de mindre gode periodan kommer æ faile litt.  For når æ e i zombie land aka fatiquen e sterkt tilstede, så unngår æ.

Av den enkle grunn at alt blir værre.  Men saken e at fatiquen også blir værre hvis æ blir for mye i ro!  Alt blir værre hvis æ ikke klare å være aktiv i en eller anna form. Den gode siden med å ikke bli helt zombie, e at æ kommer mæ fortere hvis æ bare ikke stoppe opp. Så æ har en jobb forran mæ.  Men æ e ikke aleina.

Gubben e full av optimisme for som han sa når æ snakka med han i telefonen” Æ høre at du e dæ sjøl igjen”.  Så når han kommer hjem, skal vi legge slagplan.  Korsen holde på den fine flyten æ e i nu!

Det blir ikke enkelt, i know.  Men å legge en energiplan e fan ikke for amatøra.  Å e det en ting æ e kan mye om så e det energi!!  Eller mangel på den…

Det e en evigvarende runddans å leve med fatique.  Mye å tenke på.  Planlegge.  Ikke for mye.  Ikke for lite.  Ikke tren for hardt.  Ikke tren for lett.  Snu i tide når du e ute å går tur, selv om du har en god dag.  Det e det aller aller vanskeligste e å ikke ta helt av.  Hvis man har en god dag.  Eller små blaff av forhøya energi.  Holde igjen.  Det e det vanskeligste.

Så nu e æ hær.  Tilbake til min verden.  Min verden som består av å balansere.  Mestre.  Det å leve med alvorlig fatuiqe.  Æ lyg hvis æ sir det e enkelt.  Det e fan så vanskelig.  Selv om man har all verdens verktøy og gode strategier, så e det fan ikke enkelt.

Men igjen så har æ håp, og en forsiktig optimisme i mæ.  Tanker som “æ gir opp, det nytte ikke” har forlatt mæ.  Min deilige stahet e kommet tilbake.  Æ fortelle mæ sjøl “babystep Sølvi, babystep!”  Å begynne på nytt.  Har æ en dårlig dag, så går æ til postkassa og tilbake.  En litt god dag, ja da kan æ gå til krysset og tilbake.

Livet vi har fått utdelt skal jo leves.  Alle æ kjenne slite med nå. Alle! Et eller anna som kan gjøre dagen vond og vanskelig.  Det gjelde bare å finne en ting som kan gjøre dagen litt bedre.  En liten ting.  Som får munnvika til å gå oppover.  Eller som får vanskelige tunge tanker til å ikke sette sæ fast.  Som får kroppen til å fungere bedre.  Som gjør at hverdagen føles bedre.  For livet består jo mest av hverdager gjøre det ikke?

Nu skal æ jobbe.  Brette opp arman.  Rette ryggen.  Æ skal klare det!  Alternativ finnes ikke.  Its my life!  Face it!  Lev det!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Siste innspurt!

Ei lita uka til æ vende næsa hjemover igjen.  Fire uker går fort!  Det har vært nydelig å være hær i Alta.  Nydelig, artig og jævla slitsomt, men gud så glad æ e for at æ i det hele tatt for hit.

Som alltid så merke æ æ godt forandringen som skjer.  At sumpmyra ikke e så tung å trø i lengere.  At bly loddan på kroppen min ikke e så tung å bære lengere.  Hjernen min fungere også bedre.  Reaksjonsmønster, tankegang etc.  Alt glir lettere.  Hjerne tåka som også blir forsterket når fatiquen e ille, ja den e fan letta den å.

Men det aller viktigste e at humøret mitt e blitt lettere også!  Det heng jo i hop.  Det fysiske og det psykiske.  Skulle ønske at vi slutta og dele kroppen opp.  Vi e ett.  Man har ikke god fysisk og psykisk helse.  Eller dårlig.  Hodet og kroppen e ett!!   Selvsagt påvirke det hverandre.

Den hær gangen har æ hatt hjelp av en veldig god fysioterapeut.  Ikke bare har ho hjulpet mæ å komme i gang igjen, men ho har også vært en god hobby psykolog.

Det e nå med det, at man blir sett og forstått.  At man ikke trenge å forklare så mye.  Æ hadde en dårlig dag den hær uka.  Men æ møtte opp til timen med fys.  Tenkte med mæ sjøl at nu e æ hær.  Har kun mæ sjøl å tenke på, så æ må prøve.  Etter 5 minutter, så lukka æ øyan mens æ lå på matta. ” Gi mæ et min sa æ”.  Ho så på mæ, og æ sa “æ må bare prøve å blokke litt”.  Kor ho spurte om æ va så utmatta i dag at æ måtte blokke.

Tåran spruta mens æ nikka.  Vi avbrøt timen, og tok oss heller en prat.  Det va frustrasjons tåra.  For æ kjente at det va ikke nå å hente.  Fra dypet i mæ.  Det va tomt, og batteriet blinka febrilsk på rødt.

Av og til, så nytte det ikke å prøve å overse signalene.  Av og til så må æ lytte.  Bare hvile.  Sånn e det.  Sånn vil det fortsette å være.  Kanskje for alltid.  Kanskje blir æ en dag frisk.  Men det vet ingen.  Æ kjenne at det e greit.  Sånn hær e livet mitt.  Å det må æ leve med.

Men det e nydelig.  Å kjenne at æ fungerer igjen.  I dag felte æ nye tårer, og tenkte på de siste måneder.  Kor jævla tungt det har vært.  Kor æ har kjempa og kjempa.  Og vet du ka?  Æ vant!  For æ e hær fortsatt.  Æ har ikke gitt opp!  Æ leve!  Bevege mæ.  Puste.  Smiler.  Ler.

Livet dokker.  Livet e en berg og dalbane.  Nån gang e det vidunderlig.  Nån gang helt ræva.  Men en ting har æ nu lært.  At hadde det bare vært vidunderlig, så hadde æ ikke satt pris på det.  Ikke på samme måte som æ gjør nu.

Nu skal æ inn i den siste uka med trening.  Så e det hjem til Paradisbukta og doggen!  Elsklingen e i England for første gang på 2 år.  Kan levende forestille mæ kor lykkelig han e.  To år uten å se ungan sine.  To år!!

Hverdagen min e blitt litt bedre.  Æ har fått påfyll av energi, mot og håp.  Nu skal æ jobbe på egenhånd til æ skal tilbake til Alta i Mars engang.  Æ e ei heldig kvinne.  Ber man om hjelp, så får man det.  Ikke vær redd for det.  Løsninga på det meste finnes der ute.

Klem fra mæ 🙂

 

 

 

Som Fugl Fønix!

De siste 2 måneder har æ hatt det tungt.  Jævlig tungt.  Æ har mista håpet mitt.  Om at æ skal klare å få en god hverdag.  God nok.  Bedre enn nu iallefall.  Bli bedre.  Ha det bedre!

De som kjenne mæ godt har jo skjønt det.  Æ har ikke vært aktiv på fb, bloggen eller i det sosiale livet.  Nu e æ jo ikke så inni hævletes sosial i utgangspunktet, men det e blitt mindre.

Det e blitt mindre av det meste.  Å når man i utgangspunktet har minimalt med aktivitet, så blir konsekvensene større.

Formen min har vært i bånn.  Humøret deretter.  Æ har vært mye lei mæ.  Grått mye.  Banna mye.  Æ har rett og slett gått på en smell!

Det koste mye.  Det koste enormt med energi og krefter og leve med fatique.  Å i sju år så har det gått rimelig greit.  Selvsagt har det vært små og større brakedown og utfordringer.  Ofc.  Æ e jo ikke laga av diamanter heller.  Men æ har bestandig hatt håp.  Og en amazing stahet.  Som har holdt mæ igang.

Helt til nu.  Æ klare ikke lengere å piske mæ sjøl.  Pushe. ” Du klare, bare prøv”.  Det ble plutselig bom stopp.

Æ våkna i slutten av Juli, til nok en tåkedag.  Fatique tåka, sumpmyra som omgir mæ og alt æ gjør. Som av og til sluke mæ helt.  Å sa til mæ sjøl ” Oki, kroppen vil ikke.  Hodet sir du e utmatta og utslitt og trenger hvile, ja så fan hvil da!  Æ gir opp!”

August sov æ. More or less. September også. En ting e nu sikkert, fatiquen blir ikke mye bedre av å sove.  Nei alt ble værre.  Det finnes ingen quick fix for fatique.  Å gi opp e heller ikke løsninga.

Men av og til så tenka æ at det e sundt med en brakedown.  Å havne helt i kjelleren.  For har man nån gang vært der, så merke man godt når man begynne å klatre opp igjen.

Æ e i Alta.  På opptreningssentret.  Har vært hær ei uka.  Takk Gud sir æ bare.  Neida æ e ikke deprimert.  Hadde æ vært det hadde æ ikke forre hit.  For sure.  For æ ønske jo.  Æ ønske å være i aktivitet.  Æ har lyst til så mye.  Det e bare det at kroppen min ikke klare.

Nu har æ atter en gang kommet i gang.  Med forsiktig trening. Æ har god hjelp og flotte folk rundt mæ.  Å i dag kjente æ et fornya håp inni mæ.  Om at det kan bli bedre.  Hverdagen min.  Æ klare jo mye.  Æ mestre en masse.

Æ må la mæ sjøl få lov til å sørge litt innimellom.  De dårlige dagan kommer.  Men det kommer også gode.

Æ føle mæ som Fugl Fønix.

 

Æ e begynt oppstigninga.  Æ trur æ e i ferd med å forandres. Det skjer nå.  Æ ser fremover igjen.  Æ har håp igjen.  Æ skal klare det hær!  Det e tross alt bare æ som kan leve livet mitt 🙂  Og ingen kan leve det så godt som æ kan!!  Æ har masse erfaring.  Æ vet ka som skal til.  Joda æ kjenne mæ sjøl ganske så godt!

Klem fra mæ til dæ!