Hæppy Newyear!

Endelig e jula på hell.  Snart e det slutt på late daga, med alt for mye mat og snop.  Misforstå mæ rett, det har vært veldig koselig.  Men nu glede æ mæ til knekkebrød og mer normale hverdaga.  Mentalt prøve æ å forberede mæ til ei ny uke på rehabilitering.  Den 5 Januar sett æ nesa sørover og tilbake til Sunnås.  Og det blir mitt siste rehabiliterings opphold!  Æ glede mæ ikke.  Nei æ gjør ikke det.  Det kommer bli et aldri så lite kultursjokk for hodet.  Fra Jardfjords stillhet, til institusjon bobla sammen med masse folk og nye rutiner

Men det e bare ei uka.  Æ trøste mæ med det.  Og når æ skrives ut, så skal æ tilbringe helga i Oslo sammen med dattera og bror 🙂

Jula ja.  Den har vært koselig og avslappende.  Alt for avslappende.  Det va planlagt skitur og sånt.  Men pysjen har vært klistra på kroppen siden lillejulaften. Så det ble med planen.  Nu har æ ikke vært helt håpløs.  Vi har vært på nån spaserturer med doggen.  Men det har ikke vært nok.  Kroppen min har gått tilbake i shape.  Muskla som e bygd opp gjennom året, har skrumpa inn.  Høyre foten min e igjen halvlamma.  Det e både tungt og vondt å sitte oppreist.  Helst vil æ ligge i stabilt sideleie.

Det e prisen æ må betale når æ ikke trene.  Æ e fullstendig klar over det.  Been there, done that.  Har kjent det på kroppen så mange ganga nu.  Det burde jo være en enkel sak.  Æ vet æ må trene for å holde kroppen i gang.  Da e det jo bare å gjøre det?  Æ elske jo styrketrening i tilegg.  Lett mach da.

Men det e ikke så jævla enkelt.  For fatique trollet har hunget over mæ hele sein høsten.  Æ har vært på trening, men æ har ikke hatt stamina til å gjennomføre.  Ei heller til å trene regelmessig.  Så blir det den vonde sirkelen igjen.  Å den e det ikke lett og komme ut av når man først har havna i den.

Nu e æ full av håp.  Om at det skal bli lettere.  Æ har økt Dvitamin, B12 og omega dosen.  Og i tillegg begynt med jern tabeletter.  Kanskje vil det ha innvirkning på kroppen!  Og så går vi jo mot lysere tider.  Bare nån uker nu så skinne sola igjen.  Herregud kor æ glede mæ.  Æ synes mørketida blir tyngre for hvert år som går.  Gi mæ sol og dagslys!

Fra og med nu til April så skal æ ha kjøpestopp.  Æ skal ikke kjøpe nå som helst, utenom mat.  Grunnen e at æ skal spare som f!  Fordi æ vil tilbake til Chania i April.  Tenke det e ei gullegod gulrot for å få mæ i trening og tilbake i from.  Om æ klare det gjenstår nu å se.  Men æ tenke det e bedre å prøve å feile, enn ikke å prøve i det hele tatt!  Klare æ det blir det en topp start på våren!

Nyttårsaften ble tilbringt sånn som vi like det.  Hjemme med god mat og litt drikke.  Bare æ å gubben.  I år klarte vi å holde oss våken lenge nok til at vi fikk med oss fyrverkeriet.  Tho så vi det gjennom vinduet. Det frista ikke å hyre på sæ for å gå ut for å si det sånn.

Rart å tenke på at det e 20 år siden æ feira år 2000.  Kor de åran har blitt av ane æ ikke.  1 januar i dag.  Like deilig hvert år.  Å tenke på at man har et helt nytt år forran sæ.  Uansett ka året måtte bringe av glede og sorg.  Oppturer og nedturer så e æ klar!  Æ e klar til å leve livet.  I dag.  Her og nå!  Æ skal ikke gå å vente.  På at formen skal bli bedre.  At sola skal skinn.  Æ skal prøve å nyte hver dag æ får.  Æ leve.  Æ har overlevd enda et år!  Kem hadde trudd det for 4,5 år siden!

Godt Nyttår alle sammen 🙂  Måtte livet bringe dokker god helse, trygghet og masse kjærlighet!

Klem fra Paradisbukta

 

Raising up again!

Ja æ har kommet mæ fra stabilt sideleie i ukevis, til å klare å stå oppreist i mer enn 30 minutter av gangen før æ ramle sammen.  Okay helt på G e det ennu ikke, men æ føle at æ e på god vei til å bli “normal” igjen.  Det e en helt nydelig følelse å våkne opp å leve.  Ikke bare eksistere.

Laptopen e sendt på sykehus.  Æ har ikke klart å finne ut ka som feile den, og måtte søke expert råd.  Heldigvis så har vi flere pc i hus.  Det største problemet va å huske passordet så æ fikk logga inn på bloggen min.  Æ feila sterkt, men det va jo bare å be om et nytt passord å ordna det sæ.

Nu e det litt juleforberedelser i heimen.  Siden dattera e kommet hjem for å feire jul, gjøre David og æ det vi kan for at jula skal bli sånn som tradisjonen va før æ ble syk.  Det bakes og vaskes.  Treet e i hus. Julegaver e kjøpt inn.  Målet vårt e at vi skal være ferdig med alt i løpet av morra dagen, sånn at vi kan ta kosebuksa på og starte julefeiringa!  Akkurat nu når æ ser mæ rundt, så har æ mine tvil på at vi skal klare det.  Kanskje det både blir Lørdag og Søndag før vi kan si oss klar.  Men det spille ingen rolle.

Det viktigste e at vi skal være samla i jula.  Om det e støv i krokan, smuler i skapet og stjerna henge skjevt har ingen betydning.

Jula.  Den koselig tida.  Den tida man går rundt stappmett og kvalm 24/7.  Der all maten og sukkeret man trør i sæ, får oss til å føle oss ennu trøttere enn normalt.  Familietida.  Brettspill.  Savn.  Minner.  Glede.  Sorg.  Jula gir oss masse følelser.  Gode og vonde.  For mange e det ei nydelig tid på året.  For veldig mange e det ei ekstra vond tid.

Æ tenke mye på dem.  Som ikke glede sæ til jul.  Som slite.  Som e aleina og kanskje ensom.  Alle dem som  ikke e like heldig som æ.  Så føle æ takknemlighet.  Og skulle ønske æ kunne hjelpe mer enn å gi en middag til en som trenge det.  Kanskje en dag.  Når formen min e bedre.  Kanskje æ da kan engasjere mæ mer.  Gjøre mer.  For de som ikke e like heldig som æ e.

Men nu skal brette opp arman og jobbe litt hær.  Ha en nydelig dag der ute!

 

Klem fra Paradisbukta

 

Zombiestyle

Forrige helg va vi på julebord i Tromsø.  Formen min va innafor, og æ så frem til ei helg i Tromsø.  Vi va booka inn på et flott hotell midt i Tromsø.  Fredags kveld rusla vi innom en kiosk og kjøpte litt snop og avlsutta kvelden tidlig i senga med tv og godter.  Tradisjonen tro hadde gubben møte med de andre ansatte på Lørdags formiddag, mens æ rusla litt rundt i butikka.

Så va det samling for alle, mens sjefen i firmaet David jobbe for opplyste oss om ka dem drive med.  Æ ble med helt frivillig.  Tenkte æ kunne være god Fru en times tid.  Etter en og en halv time begynte panikken å ta mæ.  Hjernen min klare knapt nok 15 minutters konsentrasjon i utgangspunktet.  Å hær snakke vi maraton info uten pause.  Selv om æ prøvde å lure hjernen min.  Koble den ut, tenke på nå anna, så lytta den ikke på mæ.  Så mye intrykk.  Lys,  Lyda.  Folk. Lukter.  Den jobba på høygir.

Æ va så pessatrengt at æ va sikkert gul både på øyan og i huden.  Til slutt kleip æ tak i han David og sa æ va nødt til å komme mæ ut.  Da hadde æ sittet der en go halvtime og lurt på korsen vei æ kunne ta ut, uten at æ forstyrra dem som satt og lytta på “messa”.  Han så desperasjon i øyan mine, og som den gentelman han e, fulgte han mæ ut.

Når æ kom tilbake på rommet kjempa æ med tåran.  At æ aldri lære.  Koffer utsette mæ sjøl for nå som e dømt til å mislykkes?  Æ la mæ på senga og sovna av.  Etterhvert kom David og vi gjorde oss klar for kvelden.

Kvelden va grei nok den.  Langdryg i flekkan, men med litt alkohol i kroppen så klarte æ mæ rimelig bra.  Heldigvis satt vi sammen med et trivelig gjeng.  Praten gikk lett, og det va mye fliring.  Selv om det va aldri så koselig, va en av de første som forlot lokalet.  Stille sneik æ mæ tilbake til hotellet.

Søndag sov æ.  Mandag sov æ.  Tirsdag sov æ.

Onsdag.  Våkna kl 03.  Kroppen min e vond.  Hodet e bomull.  Må sjekke telefon for å se korsen dag det e.  Æ sover på sofaen.  Siden æ går inn og ut av dvale ligg æ der.  Så iallfall David får ei god nattesøvn.  Æ står opp å lage mæ nå å spise og drikke.  Forsøke å huske om det e lenge sia æ har vært i dusjen.

Dizel ser på mæ med sørgelige øya.  Æ vet han vil ut å gå. “det e ikke sjans for det i dag vennen” sir æ mens den dårlige samvittigheta stikk i mæ.

Æ tenke æ bør gå i dusjen.  Kanskje en kald dusj får sjokka kroppen i gang?  Istede havne æ på sofaen igjen.  Sovne av.  Våkner av at telefonen piper på formiddagen.  Russland tur?, spør ei venninne.  Desverre e svaret ho får.  ” Skal æ komme å gi dæ behandling?”  Gode venna e gull.  Men æ klare ikke.  Klare ikke at nån skal snakke til mæ.  Langt mindre at nån skal ta på kroppen min.

Æ sover til David kommer fra jobb.  Spiser middag, og sovne av igjen.  På kvelden subbe æ mæ i dusjen og tar på ren pysjamas.  Orke ikke pusse tenner.  Æ gjør det i morra tenke æ mens æ igjen havne på sofaen.  Kroppen min skrik etter søvn.  Enda æ ikke har gjort anna enn å sove de siste dager.  Som en zombie subbe æ rundt.

Torsdag.  Føle æ mæ ikke litt kvikkere i dag?  Stegan til badet e ikke så tung.  Fotan ikke så stiv.  Ute snør det.  Dizel ser på mæ med forhåpning i blikket.  Blir det tur i dag?!  Æ bestemme mæ for å kle på mæ å gå ut å måkke litt sne.  Frisk luft har ennu ikke tatt livet av nån mæ bekjent.

Ti minutter med skufla og litt snøball kasting med Dizel.  Tilbake på sofaen.  Sover helt til David kommer fra jobb.  Han rydde kjøkkenet som ikke ser ut.  Dårlig samvittighet.  Han ser sliten ut.  Stemninga i huset e tungt.  Humøret mitt e tungt.  Æ vil, æ vil.  Men kroppen vil ikke lystre mæ.  Startknappen for å igangsette en aktivitet e på pause.  Alt e tungt.  Alt e vondt.  Uansett kor hardt æ prøve, klare æ ikke å finne frem de positive genan mine.  Æ å David sitt i sofaen å snakke.  Æ grine.  E så lei.

E så lei av å ha drit daga etter å ha gjort nå som e positivt.  E så fette lei av å gå rundt å være sliten!  Æ vil kjenne masse energi!  Æ vil leve et normalt liv.  Som før.  Etter å ha fått tømt verkebylla og klaga litt føle æ mæ bedre.  Han e god på det.  Å få mæ i godt humør når æ føle at livet butte for mye imot.  Det skal han ha.

Fredag.  Dagen i dag.  Våkna tidlig.  Veldig tidlig.  Etter et par koppa kaffe og x antall røyk tvinge æ mæ igang.  Med tunge steg tar æ frem støvtua.  Åpne ytterdøra, slipper inn frisk luft.  Det lukte innestengt.  Etter mange daga på sofaen trengs lufta og skiftes ut.  Kroppen min vil tilbake til sofaen, men æ nekte den.  Æ gjennomføre en slags husvask.  Ikke etter min standard, men bra nok.

Dagen i dag ble god nok.  Til at æ mestra litt.  Æ har til og med klart å skrive blogg!  Æ e ikke tilbake til formen æ hadde før Tromsø, men den e langt bedre enn den va i går.  Det blir sofaen igjen nu.  Helt sikkert til David e ferdig på jobb.  Men da kan æ iallefall ligg der å tenke på at æ har gjort nå i dag.  Den følelsen e god.  Ingen dårlig samvittighet for alt æ ikke har gjort.  Burde ha gjort.  Æ skal lytte til kroppen.  Hvile til den har fått laddet sæ igjen.  Det tar den tida det tar.  Sir æ mens æ prøve å være tålmodig.

I morra e en ny dag.  Se fremover.  Always look at the bright side of life!

God helg 🙂

Klem fra Paradisbukta!

Linselusa

I forrige uke når æ våkna å så mæ sjøl i speilet måtte æ flire med mæ sjøl.  Æ skjønte fort at det måtte mer enn et mirakel til for å få sletta ut havresekkan under øyan, og rynkan i et slitent ansikt.  I på vente av at miraklet skulle skje, hoppa æ i dusjen og marinerte mæ i selvbruningskrem etterpå.  Man e da ikke rådløs?!

Mens min trøtte hjerne og min slitne kropp innhalerte flere kaffekoppa ringte telefonen.  “Hei det e ifra Ifinnmark.  Æ lure på om æ kan komme opp å ta en prat med dæ”.  Å kjære Gud tenkte æ.  Ikke den rette dagen å prøve å være inteligent å føre en samtale med en journalist, eller være fotogen for den saks skyld.  Men æ e jo godt oppdratt så æ sa nu ja.

Heldigvis fikk æ mæ en formiddagslur før ho kom.  Fortsatt trøtt, men ikke verre enn at æ klarte å formidle nån svar på det ho spurte om.  Ho ville ha en oppfølgings artikkel etter at dem interjuvet mæ i fjor.  Jornalisten fra Finnmark Dagblad hadde tatt kontakt med IFinnmark etter at han interjuvet mæ da æ va i Hammerfest, og sa dem måtte ta en prat med mæ.

Fordi æ har en spennende historie.  Well så jævla spennanes e den nu ikke.  Interesant for spesielt intereserte kanskje.  Mulig den kan gi litt håp til de som måtte være i samme situasjon som æ befinne mæ i.  Eller va i.

Nu va nu avtalen at ho skulle sende den til mæ først, sånn æ kunne lese gjennom den før den ble publisert.  Det ble ikke riktig sånn, for æ fikk den etter at den va publisert.  Shit happens, den va jo helt grei den.  Litt feil informasjon, og kanskje litt for positiv fremlagt.

For det e jo ikke sånn at man hoppe ut av ei sykeseng fordi man har et godt humør.  Det ligge knallhardt arbeid og jævla mange tima bak min vei tilbake til livet.  Selvsagt hjelpe det å være positiv.  Alt blir lettere hvis man kan smile litt.  Men det aleina får ikke stabla nån tilbake på beinan etter at man har vært veldig syk.

Det e ikke artig å være syk eller ha skada som sette begrensinger i livet.  Ikke i det hele tatt.  Det e mye frustrasjon.  Opp og nedturer.  Gråt og latter.  Sorg og håp.  Sinne og glede.  Optimist den ene dagen, pessimist den andre.

Men en sterk ståpåvilje, og evnen til å se positivt på ting hjelpe.  Ikke tvil om det:)

Lime inn selve artikkelen så kan dem som ikke har fått lest den få sjansen til det.

 Sløvi Monsen fra Kirkenes fikk som 44-åring hjerneblødning. Overlevelsesstatistikk er lav, men med hjelp av sitt gode humør og positive syn på livet kjempet hun seg ut av sykehussengen og tilbake til hverdagen.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg har det bra, og med det mener jeg at det kunne vært så mye verre. Jeg har ting jeg sliter med, og jeg har jo en skadet harddisk, noe som også påvirker kroppen min.

15. september 2018 skrev Finnmarken om Sølvi Monsen. 48-åringen som tidligere slet med depresjon og var bipolar, før hun fikk til slutt fikk hjerneblødning. Den gangen var planen å skrive bok om alt hun har opplevd i løpet av livet, og startet raskt etter hun våknet fra koma å skrive på sin egen blogg.

For Sølvi finner terapi i å skrive, og å kunne «rydde hodet» når hun formidler ordene på sin egen blogg.

– Etter hjerneblødningen var det mye som gikk i surr. Jeg må le når jeg leser tilbake på gamle facebook-statuser som jeg skrev i den perioden. Det jeg trodde var rene settinger var absolutt ikke det, ler hun.

Godt humør

For selv om hun har gått gjennom mye, er humøret ikke endret på etter hun fikk hjerneslag. For henne er det viktig med et positivt tankesett og det å kunne le av ting.

– Det hjelper ingen om jeg blir trist og lei meg for at livet mitt tok en slik vending. Takk og lov er jeg født positiv. Jeg har dager der jeg er lei meg, sorgtung og frustrert også tillater jeg med å være det, så går jeg videre fra det.

For historien hennes er dramatisk. Da hun fikk hjerneslaget var det få som trodde hun ville overleve, og om hun gjorde det, ville hun bo på institusjon resten av livet.

– Jeg var veldig syk og hadde en fot i grava og skulle egentlig vært død. Ingen hadde trodd for fire år siden at det skulle gå så bra som det har gjort. De fleste tenkte at jeg ble institusjonsbeboer, sier hun.

Nå bor hun i Jarfjord i Sør-Varanger med sin forlovede og hund. Datteren hennes er voksen, og nå planlegger hun og samboeren sin, David, å gifte seg.

– Vi fikk beskjed fra presten at han kunne komme hit til Jarfjord å vie oss. Det var en stor lettelse. Jeg måtte spørre han om jeg kunne gifte meg i kosebuksa, og han svarte at jeg kunne ha på akkurat det jeg ville, så lenge jeg ikke var naken, ler hun.

Jobber frivillig

Sølvi forteller videre at hun ikke er i arbeid, og har forsonet seg med det. Nå ønsker hun å bruke tiden på frivillig arbeid og reiser gjerne rundt i Finnmark for å fortelle om sin historie til sykepleiere, studenter og andre som har gått gjennom noe av det samme som hun har, gjennom organisasjonen Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL).

– Jeg har jobbet i helsevesenet helt siden jeg var 18. år. Likevel er det mye jeg ikke visste da dette skjedde med meg. Jeg tror det er lettere for studenter å høre historier fra noen som har opplevd det, istedenfor at de må lese om det i en bok, forklarer hun og legger til:

– Jeg tror også at om du hører en historie fra noen som har opplevd noe, husker man det bedre enn det lærebøkene kan fortelle.

Sølvi vil aldri bli 100 prosent frisk. Hun er mye sliten, og må sove mye. Dessuten er ikke hukommelsen helt som den var tidligere. Hun sier likevel at det er en liten pris å betale når hun er såpass frisk som hun er i dag etter det alvorlige hjerneslaget.

– Det er ikke alle som er så heldig som meg, etter en slik skade.

Bokdrømmen

Drømmen om boka er slik den var i september 2018, fortsatt en drøm. Hun forklarer at hun ikke har energi ennå til å skrive den, men at det er på lista over de neste målene sine i livet.

– Jeg mister konsentrasjonen raskt, men skrivingen har blitt bedre etter de første facebook-statusene. Så vi får se, drømmen er der!

Hun vil også benytte anledningen til å si til de som har det vanskelig etter en slik opplevelse, at det er viktig og ikke gi opp.

– Er det noen der ute som går gjennom noe av det jeg har gått gjennom, så husk og pust med magen. Ting tar tid, men se framover, sier hun og legger til:

– Og at LHL trenger flere støttespillere, så meld deg inn!

Men nok om det.  Nu må æ finne frem finstasen.  Vi skal på julebord i Tromsø i helga!  Glede mæ til en fest, og ikke minst kose mæ på hotell med elsklingen et par daga.  Æ har ikke aning om ka æ skal ha på kroppen.  Æ har ikke en julekjole æ kan bruke.  Av den enkle grunn at vi feire jul i pysjams.  Va innom en butikk i byen for å finne mæ en, men oppdraget va ikke vellykket.  Eller æ fant en kjole.  Med masse glitter.  Fin va den å.  Eller helt grei.  Men å betale 900 kr for en kjole æ kommer til å bruke en gang..well det gjør æ bare ikke.  Verden trenge at vi får ned forbruket våres!  Så æ skal raide skapet mitt.  Nå brukanes har æ helt sikkert.

Hvis dokker syns at bloggan mine ikke kommer så hyppig lengere, så e det fordi æ har pc problemer.  Touch padden min virke ikke, så æ slit med å skrive. Fordi det blir tungvindt.. Planen e å få det fiksa.  Æ må bare huske å ta pc med mæ neste gang æ skal til byen!

Take care!  Klem fra Paradisbukta 🙂

Så va det den hukommelsen..

I disse dager e det mange uføretrygdede som har fått brev fra Nav.  Including mæ.  I brevet stod det at dem har regnet ut at æ har fått for mye i uføretrygd i fjor.  Den nette sum av 56 tusen.  Æ prøvde å lese brevet flere ganga.  Prøvde å forstå ka som stod der.  Æ slit når det e mye tørr informasjon og tall.  Hjernen min klare ikke å sortere.  Æ forstår brudd stykker av alt som står der.

Fortvilt forsøke æ å kontakte Nav.  Leite kor æ kan ringe.  Kem kan forklare mæ det hær?  Æ e såpass opp i åran at æ huske når vi hadde Trygdekontor.  Den tida man kunne dra ned til byen, be om hjelp, når man fikk forklart ting face to face.  Et langt bedre system enn det vi har i dag med Nav.

Æ e jo ikke idiot.  Æ e ikke retarded, men æ slite å finne frem når det e for mye informasjon.  Hjernen min klare ikke å sortere.  Ka e viktig informasjon.  Sammenhengen.  Etter langt og lenge fikk æ sendt et brev til dem via Min side.  Æ ber dem om å forklare korsen det e mulig at æ har fått for mye i stønad fra dem.  Æ e 100% uføre.  Har ikke tjent ei krone de siste 4 år.  Det e dem som har regna ut ka æ skal ha i uføre trygd.  Så korsen i svarte f e det mulig at æ har fått for mye?

Æ prøve å tenke tilbake.  Katti fikk æ innvilga uføre trygd?  Va det ikke i fjor i November?  Ligninga mi i fjor.  Fikk æ nån til å se på den?  Nei, æ hadde det i planan mine, men glemte av det.  Sjekka bare om æ ble skyldig eller fikk nå tilbake.

Va det i fjor æ fikk uføre forsikringa mi utbetalt?  Æ kan på død å liv ikke huske.  Vil det i så tilfelle stå i ligninga mi?  E det derfor dem mene æ har “tjent” for mye?

Det burde være enkelt å finne ut av det hær tenke du kanskje.  Nei det e ikke det.  For det nytte ikke for mæ å dra til byen å snakke med Nav lokalt.  Det har æ prøvd på før. Måtte ha hjelp til å fylle ut nå skjemaer.  Det va ikke mye hjelp i det hele tatt.  Hvert spørsmål æ hadde ble svart med ” det e æ ikke sikkert på”  Fordi det e ikke Nav lokalt som behandler og besvarer saker.

Nav får mye pepper.  Det e ikke rart i det hele tatt spør du mæ.  For et mer innvikla og tungrodd system skal man fan leite lenge etter.  Nu e det ikke dem som jobbe i Nav som e problemet.  Det e systemet!

Æ har vært dausliten i de siste dagan.  Full av bekymringer på grunn av det hær.  Hvis det ende opp med at æ må betale tilbake så mye, vet æ ikke helt korsen det skal løses.  4666 kr mindre hver mnd i et år vil svi.  I ei ellers lunken pengbok.

Han David spurte mæ i går koffer æ va så aggresiv.  Lett antennelig.  Frustrert.  Fordi æ prøve å finne ut av det hær.  Fordi æ e bekymra.  Fordi hodet mitt ikke henge med.  Forstår ikke.  Klare ikke å sortere.  Klare ikke å få startknappen i gang.

Æ lure på om æ kan be Nav om å sende mæ et forenkla brev neste gang dem har behov for å informere mæ om nå som e viktig.  Ikke tre sider med skvada før dem kommer frem til poenget.  Æ drit en lang dag i ihht paragraf ditten og datten.  Si det enkelt!  Forklar mæ det enkelt!

Æ skal gjøre et nytt forsøk i dag.  Prøve å ringe dem.  Først må æ bare gjennom ørten minutter med ” ønsker du å snakke med ….trykk 456…  Æ skal nok klare det, æ må bare kvinne mæ opp først.  Æ må få det hær i orden så hodet mitt kan få slappa av.

Det e frustrerende å ha et hode som halte.  Æ prøve å si til mæ sjøl at æ ikke må bli frustrert, men æ blir det.  Ikke bare litt.  Å det tappe mæ.  Det suge ut det lille æ har av energi.  Nei det e bare en ting å gjøre.  Finne ut av det hær.  Så kanskje æ heller kan ta Dizel med på en spasertur.  Han trenge det.  Æ trenge det.  Virkelig.

Poof det va godt å få tømt ut litt frustrasjon!  Ha en fin fin dag der ute!

Over og ut fra Paradisbukta 🙂

 

 

Å så kom tåran!

Søndag reiste æ til Hammerfest for å holde foredraget mitt om korsen livet kan bli når man har vært alvorlig syk.  Det va LHL i Hammerfest som hadde inviterte mæ, og med mæ på reisa hadde æ lederen i Finnmark LHL, som forøvrig e min gamle sjef som æ kjenne godt. Selve reisen gikk smertefritt, energien va grei.

Vell fremme i Hammerfest, etter innsjekk på hotellet gikk vi ut for å spise litt.  Vi havna på en meget brun og koselig pub.  Fikk i oss pizza og en drink.  Etter drink nummer to kjente æ at æ va salongberuset, og egentlig klar for senga.  Vi rusla tilbake til hotellet, begge overbevist om at klokka va rundt 22.

Vi fikk oss en god latter når vi sjekka klokka og den ikke va mer enn 20.  Ikke at det gjorde nå, æ fikk en god natt søvn og følte mæ utvilt når æ stod opp på Mandagen.

Foredraget gikk godt, og det va et bra oppmøte.  Flyet tilbake til Kirkenes gikk ikke før seint på kvelden, så rommet va leid ut dagen.  Æ sov et par tima etter at æ va ferdig med foredraget.  Det koste masse å konsentrere sæ og i tillegg ha masse folk rundt, så ja æ va sliten.  Etter middag hadde æ enda en til hvil.

Når vi starta på turen hjemover va æ egentlig overrasket over at æ ikke va mer sliten.  Jøss det hær gikk jo over all forventning va tanker æ hadde.  Det ble en lang flytur i et stappfullt fly.  Kaldt ute, og kaldt i flyet.  Æ frøys mer og mer.

Når vi omsider landa i Kirkenes va æ kald inntil beinet.  Bilen min va en isklump etter å ha stått et døgn ute i minus 25, men den starta.  Etter å ha kjørt ti minutter å hørt ulyd, gikk det opp for mæ at det bare va tennene mins som klapra, det va ikke bilen som va i ferd med å kollapse.

Det va æ.  Når æ blir sliten så fungere ikke termostaten i kroppen min.  Den går helt bananas.  Det kjennes rett og slett ut som om æ har frostrier.

Hjemme va æ snar å krype under dyna.  Klistra inn til kroppen til gubben i håp om å få varmen i mæ.  Æ sovna omsider mens kroppen skalv av kulde.

Æ våkna med “influensa” atter en gang.  Ja det koste litt å være på farta.  Æ e jo godt kjent med det.  Vet også at det går over.  Ubehaget.  Smertan.

I går fikk æ et brev i posten.  Ikke et koselig brev det skjønte æ med engang.  Melin Collectors.  Inkassovarsel.  E det en ting æ e blitt nøye med så e det å betale regninger.  Dem blir betalt så fort dem havne i postkassa.  Nettopp fordi hukommelsen min e nedsatt, og fordi hundre kroner fort kan bli tusen.

For å gjøre en lang historie kort, så føle æ at æ har betalt en lege regning til dem hundre ganger den siste mnd.  I forrige uke ringte æ dem og spurte ka i alle daga som skjedde.  At æ hadde betalt og betalt.  Inn på nettbanken, finne kvitteringer, maile dem etc etc.

Da fikk æ vite at det va nå renter på 83 kroner som måtte betales inn.  Alt i orden æ gjorde det med det samme, og fikk lovnader om at alt va i orden.

Så fikk æ et nytt brev i går.  537,91.  Sliten, dårlig form og stressa ringte æ atter en gang.  Dem hadde ikke registrert de jævla 83 kronan.

” Æ vet dem e betalt” I hodet mitt begynte tvilen å komme.  “Det e bare å maile oss kvitteringen”  Bare.  Det e ingenting som e bare.  Mens æ diskutere med dem så kom tåran.  “Det e fan ikke mulig at det skal være så hær mye jobb med ei legeregning”  Som æ har betalt flere ganga, men imellom betalingene har det kommet renter.

Kjerringa i andre enden trudde sikkert æ va helt koko.  Nu har æ ikke problemer med å betale ei rening på fem hundre kroner.  Det ble bare mye stress rundt den regninga.  Det krevde en masse av mæ, og når æ i utgangspunktet hadde tomt batteri, så ble hjernen min overbelasta.

Æ logga inn i nettbanken og fant kvitteringa.  Æ hadde betalt 84 kr!  Ikke 83.  Så det e sikkert der feilen ligger.  Æ maila kvitteringen med beskjed om at dem må gi mæ tilbakemelding om at alt va i orden.  Æ vente nu fortsatt på den mailen.

Når æ hadde tørka snørr og tårer måtte æ flire med mæ sjøl.  Enn å bæse over ei regning.  Fjott hjerne.  Den kunne nu gjerne holdt sæ for god til det.  Men sånn e det.  Æ akseptere det.  Vinduet for ka æ klare å håndtere e ikke like stort som før.

Æ velge å ta det med et smil.  Å håpe at æ ga dårlig samvittighet til inkassobyrået!   457 kroner sku dem tjene på mæ.  Ikke fan!

Nu e det helg.  Formen har begynt å stige igjen.  Kanskje såpass at æ klare å ta Dizel ut på en tur!  Frisk vinterluft i fjeset e kanskje det som skal til for å bli helt på G igjen 🙂  Ha ei nydelig helg alle sammen.

Klem fra Paradisbukta 🙂

Smil til verden!

Æ har bestandig ment at man kan flire av det meste.  Selv tragiske ting, alvorlige ting og ting man strengt tatt ikke burde flire av.  Humor e så viktig!  Ka e mer befrianes enn en god latter?

Det skjer jo en del ting i kroppen vårs når vi flire.  For eksempel så slår hjertet fortere, nå som sende mer oksygen til hjernen.  Å siden hjernen min deffentlig trenge litt ekstra av det, så flire æ mye.   Æ trur faktisk ikke det går en dag uten at æ finne nå å flire av.

Man skal jo ikke spøke bort alvorlige ting.  I alle fall ikke hele tida.  Men alvorlige ting blir jo mindre alvorlig hvis man kan se det humoristiske i det?

Æ spøke masse om hjerneskaden min.  Å flire mye av det.  Fordi æ ser kor mye tullate ting æ kan si og gjøre.  Nu e jo ikke en hjerneskade så jævla artig i sæ sjøl, men det som følge med den kan være humoristisk.  Hvis man tør å le av sæ sjøl.  Hvis man tør å ikke ta sæ sjøl for høytidelig.

Så lenge æ kan huske har det å fått folk til å flire vært nå av det æ like aller best.  Æ blir glad av å få andre glad.  Det e skikkelig smitte effekt.  Samme som å smile til folk.  Man kan smile til et vilt fremmed menneske, og nesten garantert så får man et smil tilbake.  Selv om du møte nån som ser pessesur ut.  Smil!  Og du får et smil tilbake 🙂 Eventuelt så ser dem mer sur ut, men det e nu ikke ofte det skjer!

Nån vil kanskje synes at æ spøke for mye.  At æ gjør humor ut av en alvorlig sykdom eller hendelser.  Mulig det.  Kanskje det e overlevelses instinktet mitt?  Min måte og overleve tragiske ting på.  Æ trur seriøst ikke æ hadde kommet mæ gjennom de hær 4 åran hadde det ikke vært for galgenhumoren min.  Og evnen til å flire av mæ sjøl.  Å hvis det hjelpe, koffer ikke gjøre det?  Smil! Le!

Har du en dårlig dag?  Still dæ foran speilet og smil.  Press frem en latter.  Æ garantere dæ at du til slutt vil begynne å le på ordentlig.  Bare pass på at ingen ser dæ.  For du vil og garantert se ut som at du ikke e helt frisk 😉

Ha en lattermild dag der ute!

Klem fra Paradisbukta.

 

 

De tunge stegan

Dizel min vakre hund, min beste venn og min største motivator for å komme mæ ut for å gå, har vært pjusk siden i sommer.  Først la æ merke til at han sov mer enn normalt.  Han e jo fri som fuglen hær, og går ut når han vil.  Sommertid e han stort sett mer ute enn inne.  Han så smart at han åpne døra sjøl når han e lei av husets fire vegga.  Men han har ikke hatt samme interesse for å være ute.  Så oppdaga æ kuler på beinan hans. Forrige måned dro vi til dyrelegen.

Processed with VSCO with aga2 preset

 

Æ hadde mine mistanker.  I fjor fjerna vi ei kul på foten hannes.  Nu e det kommet flere.  Dyrelegen va enig i mine mistanker.  Antagelig kreft. Han har gått ned et par kg til tross for at han spise godt, og hadde fått lyder på lungene.  Mulig spredning? Men selv om han sover mye, så spise han, og han blir hyper og glad når æ spør han om vi skal gå på tur.

Så lenge han ikke har vondt, og så lenge æ ser at han har livsgleden i øyan så skal vi ikke gjøre nå.  Æ skal gjøre mitt for at den tida han har igjen skal være så god som mulig.  Æ overøse han med kjærlighet.  Kan ikke gå forbi han uten å musse på han og fortelle kor sinnsykt glad æ e i han.  Han får sove der han vil.  Om det e senga vårs eller sofaen.  Han får og flere godbiter enn han bruke.  Det e liksom ikke så nøye med kostholdet hans.  Har han løst på maten min så får han litt. Det kan jo hende at det e en krefttype som ikke e så hissig, og at han har flere år igjen.  Men den tida han har igjen skal æ skjemme han bort.  Mer enn normalt.  Han e allerede ganske så bortskjemt 🙂

Æ ser ikke poenget med at han skal gå gjennom masse prøver.  Det koste masse og gir unødig stress for han.  Det e jo ikke sånn at han behandles med cellegift selv om dem finn ut korsen kreftype han har.

Når vi anskaffa oss en hund, va det for at æ trengte en motivatør for å komme mæ ut døra og gå.  Æ va overvektig den gangen.  Ja æ nu vell fortsatt under kategorien overvektig, men den gangen hadde æ veldig mange kg æ bærte på.  Det va et smart valg.  Det e vell ingenting som e mer motiverende enn en hund for å komme sæ ut å gå.

Gamlefar blir 10 år i Mars.  Han har hatt ti gode år i vår lille familie.  Æ har hatt flere hunder opp gjennom åran, men ingen som æ har vært så glad i.  Han e spesiell.  Klok.  Snill.  Smart.  Bryr sæ ikke om vi har rein eller kyr i hagen.  For et par år siden kom æ ut, å da hadde vi besøk av ei due som satt ved siden av han å spiste brød.  Han har hatt en sau som har vært forelska i han, og vi har en kanin som trur han e kjæresten hennes.  Det sir litt om lynnet hans.

Det har blitt mindre turer på han etter at æ ble syk.  Kortere turer.  Ikke så mange fjelltura med telt og fiskestang.  Men fortsatt så har vi våre turer i lag. Et av mine beste minne i tida æ va på sykehuset, va den dagen fysioterapeuten kjørte mæ hjem så vi kunne hente Dizel og gå på tur. Den gleden æ følte den dagen kommer æ aldri til å glemme.

I går hadde æ planlagt at æ skulle dra på Evo å trene.  Men formen va så dårlig så æ skippa det.  Etter en liten lur kledde æ på mæ for å ta Dizel på en tur.  For han vet ka han skal gjøre for å få mæ i gang.  Han ser på mæ med de brune kloke øyan, og selv om han ikke snakke så sir dem “Kom igjen mor.  Æ treng å lufte mæ nu”.

Æ hadde ikke løst.  Kroppen stritta imot.  Fotan mine har svære blylodd på sæ.  Fatiquen e veldig til stede.  Æ føle mæ stiv og har smerter.  De første fem minuttene e det en pine å gå.  Sola skinn, Dizel e lykkelig og hoppe frem og tilbake. Klare ikke å nyte det. Æ tvinge fotan fremover å prøve å ikke tenke på kor tungt det e å gå.  Ser fremover å tenke æ skal iallefall gå til neste lyktestolpe før æ snur.  Når æ kommer til lyktestolpen sir æ til mæ sjøl ” kom igjen gå til neste det klare du”.

Etter ti minutter blir blyloddan æ har på beinan lettere.  Fortsatt til stede, men ikke like tung.  Kroppen mykes opp, og smertene blir mindre.  Når vi snur og går hjemover igjen føle æ mæ hundre gang bedre enn når æ starta ut døra.  Dizel e glad, og æ har fått smilet mitt tilbake.  Æ nyte sola, den friske lufta og synet av en glad hund.

Vell hjemme igjen tar vi oss en ny lur på sofan dizel og æ.  Han ligg klistra inn til kroppen min.  Æ får tåra i øyan.  Æ lure på kor tung stegan mine blir uten han.  Bestekompisen min.  Vil æ klare å tvinge mæ ut døra å gå den dagen han ikke e her mer?  Kor tung vil de siste steg til dyrelegen bli.  Det vil bli de tyngste æ nån gang går.

Processed with VSCO with au5 preset

Æ prøve å ikke ta sorgen på forskudd.  Redd for at han skal føle at æ går rundt å e trist.  Prøve å ikke tenke på kor tomt det vil bli uten han.  Vi kan skaffe oss en ny hund, men det vil ikke være Dizel.  Min beste venn.  Herremin kor glad man kan bli i en hund!

Æ e nettopp kommet hjem fra Evo.  En god times trening.  Nu skal æ sove litt.  Så skal æ å gamlefar gå oss en liten tur.  Svelge klumpen æ har i magen nu, og gjøre det beste ut av den tida vi har.  Den fineste hunden.  Uerstattelig!

Ha en fin dag der ute.

Klem fra Paradisbukta

På han igjen!

Torsdag forrige uka våkna æ med tannpine.  En av visdomstennene mine hadde løsna å begynte å verke.  Æ e ikke typen som springe til tannlege med mindre det e strengt tatt nødvendig.  Både fordi æ ikke like dem, sadistan, og fordi det koste jo det hvite ut av øyan.

Æ e ikke rådløs, så æ tok en paracet og satt mæ ned å vrikka på tannjævelen.   Etter formiddagsluren min våkna æ opp uten smerter i tanna, men med ei murring i blæra.  Ei sånn murring som alle som har hatt en UVI kjenne igjen.  Etter blæreløft operasjonen e æ hyppig plaga med urinveisinfeksjon.  Det holde at æ har spontan sex, eller sovne av rett etterpå, og ikke passe på å tisse.  Det hær e jo ting æ e fullstendig klar over.  Allikevel så blingse æ med det av og til. Men heller ikke nu va æ rådløs.  Man spring nu ikke unødvendig til legen heller.  Æ heiv innpå litervis med vann og appelsinjuice i håp om at basseluskan skulle skylles ut.

Når kvelden kom å æ satt mer på dass enn æ lå i senga, heiv æ innpå en sovetablett.  Kanskje ei god natt søvn gjorde susen?  Lykken va derfor stor på Fredagsmorran når æ våkna uten vondter nån sted.  Æ fikk spytta ut tanna, og pessa mer enn 2 dråper annen hvert minutt.  Syntes sjøl at æ hadde gjort en god jobb.  Nu kunne helga bare komme!

Fem over fire, selvsagt etter at legekontoret va stengt kicka urinveisinfeksjonen til på skikkelig vis.  Basseluskan hadde bare tatt sæ en pause.  Sikkert for å ha tid til å formere sæ..

Æ pissa piggtråd hvert femte minutt. Det føltes som om blæra skulle revne fordi æ måtte så på do.  2 dråper, tilbake til senga.  Til doen , 2 dråper, tilbake til senga. På jakt etter smertestillende i dop skuffa mi, fant æ heldigvis nån tabeletter med antibiotika og fikk starta kur til æ kom mæ til legen på Lørdag.

I går kveld måtte æ gi min kjære en god klem.  Takk David for at du har tålmodighet som en engel!  Ja æ hadde litt dårlig samvittighet.  For æ har vært ei sur sutrat mus hele helga.  Når æ får vondt nån sted, blir fatiquen værre.  Når fatiquen e veldig til stede, blir æ dritsur.  En dårlig spiral med andre ord.  Nu e æ på siste dagen med medisiner.  Infeksjonen e over, humøret e som det skal vært, godt!

Æ har til og med vært på Evo å trent.  Å nu skal æ kose mæ med en kopp kaffe, og skrive ferdig innlegget som æ skal ha i Hammerfest i regi av LHL neste måned.  Det gru glæde æ mæ til 🙂

Ha en nydelig infeksjons fri dag der ute!

Klem fra paradisbukta

L-arginin funke det?

Æ e nødt til å fortelle dokker om et kosttilskudd æ har begynt med.  I utgangspunktet så e æ en skeptiker.  Til kosttilskudd.  Har man et normalt godt kosthold så trenge man ikke ei pilla.  Det e nu mi mening.  Men kostholdet våres har forandra sæ.  Vi lage ikke mat fra grunnen av lengre.  I allefall ikke så ofte som vi gjorde før.  Æ spise ikke fisk fire daga i uka, og grønnsaker e ikke favoritten min.

Æ har tatt vitaminer i mange år.  D-vitamin. B12, omega3, og calsium.  I tillegg tar æ fiskeproteiner from time to time.  Æ tvinge mæ til å spise litt fisk, selv om æ ikke like det, og æ knaske grønnsaker selv om æ grøsse.  Fordi æ vet kroppen trenge det.

i 2015 ble æ alvorlig syk.  En av legene som æ gikk til i ettertid forklarte mæ at fatiquen æ lide av, kan ha en sammenheng med at kroppen min ikke har reservelager.  Det ble svidd av når kroppen prøvde å holde mæ i livet i 2015.  Vi har alle et reservelager i kroppen.  Så hvis vi for eksempel får en kraftig influensa og blir liggenes ei uke eller to uten så mye mat/drikke, så hente bare kroppen ut energi fra reservelagret.

Siden mitt reservelager ble svidd av under mitt langvarige sykehusopphold, så har æ fulgt rådene som æ fikk hos legen.  Spis antioksidanter, proteiner, ha et sundt kosthold sånn at kroppen får bygd sæ opp igjen.  Æ har prøvd alt, uten at det har hjulpet nevneverdig.  Det eneste æ kan si med sikkerhet e at sukker e bensin for fatuiquen min.  Spis æ mye snop og slørve med å spise regelmessig, så blir æ værre.

En bekjent av mæ som selger remiderier fra Forever living, la ut en video på FB av aloevera juce.  Å siden æ e villig til prøve det meste for å få det bedre, så tenkte æ at æ skulle prøve jucen.  Kanskje den kunne rense opp og tilføre nå bra til kroppen min.  Æ bestilte jusen hos ho, og da ho leverte det, hadde ho med sæ en pose med kosttilskudd og vitaminer til mæ.

“Du e en perfekt kandidat til å prøve det hær ut”  Æ takka og bukka, litt uskikker på om æ skulle trø i mæ alt ho kom med.  Men så tenkte æ at æ daue nu sikkert ikke av å prøve.  I verste fall får æ utslett og diare om æ ikke tåle det.  Uka etter at æ fikk remederian dro æ til Sunnås.

Etter to uker merka æ ei endring.  Energien min økte.  Kunne det være L-argininen æ tok?

Hvis du google L-arginin så poppe det opp mye.  Positivt og negativt.  For og imot.  E det skvada, og kan man heller ta en sukkerbit og få samme virkning?  Eller funke det?

L-arginin er en av 20 aminosyrer som er byggesteiner i proteiner.  Folk som har et normalt godt kosthold får det tilført gjennom maten.  EU-organet EFSA gikk i 2011 grundig gjennom en rekke helsepåstander som har blitt fremsatt i markedsføring av kosttilskudd som inneholder det.  Dem fant ut at ingen av dem var tilstrekkelig vitenskapelig underbygget til å kunne godkjennes.

Det e også dem som mener at det kan være skadelig hvis man får i sæ for mye.  Æ har ikke klart å finne klare svar.  Men det finnes en forsker som lovprise L-arginin, Nobelprisvinner Ignarro er bare en av mange som mener at L-Arginin er et fantastisk bra stoff som kan gjøre veldig mye positivt for menneskekroppen.  Men æ finne ikke ut om han mene at det som kosttilskudd funke.  I havet av artikler som ligger på nettet klare æ ikke å finne en som sir at det e vitenskapelig bevisst at det funke som kosttilskudd.  De som selger det sier det kan hjelpe mot alt fra Alzheimer, diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer, immunsykdommer, kreft til impotens.  Og gi mer energi.

Så min lovprisning av Argi+ som Forver living selger, blir kun basert på mine erfaringer.  Æ har tatt det i tre måneder.  Æ hadde et opphold på et par uker, og æ tar det ikke hver dag.  Æ tar det når æ e veldig utmatta, eller trenge ekstra energi fordi æ skal gjøre nå som kreve litt av mæ.

Det kan være at det bare e pacebo effekt.  At æ trur det virke, ergo virke det.  Men æ e blitt veldig godt kjent med kroppen min de hær åran æ har vært syk.  Æ kjenne den så godt, at æ vet når batteriet mitt e tomt og det ikke e nå å hente.  At det eneste æ kan gjøre e å sove til det blir ladda opp igjen.

I sommer har vi pussa opp huset.  Det i sæ sjøl ville æ ikke klart for et halvt år siden.  Æ har hatt kaffe pause, og vært så sliten at æ har grått.  Tenkt at nu har æ vært idiot og overdrevet igjen.  Nu blir æ ligganes i dagevis.  Så har æ tatt mæ et glass med Argi+, og etter en halv times tid så har æ vært i gang igjen.  Fortsatt sliten, men ikke totalt utmatta.

Sist æ tok det va for nån uker siden.  Gubben ville vi skulle dra på fisketur. Æ hadde det æ vil kalle en jævla dårlig hår dag.  Æ stod ikke opp før klokka hadde bikka to. Og det frista ikke med tur.  Litt smågrinat ba æ han om vi kunne vente litt å se om formen min ble bedre.

Æ drakk et glass med Argi+, og en time seinere va vi på fisketur i flere tima.  Formen va god, det samme va humøret.  Nu har æ vært fri ei stund, og formen min har dalt.  Men det kan jo også ha sammenheng med mørket og årstiden? En ting e sikkert, æ skal bestille mer!

Fordi min erfaring med det hær kosttilskuddet e at det funke for mæ.  Æ e hellig overbevist at det har positive ringvirkninger på den skadeskudde kroppen min.  Æ e så overbevist at æ kommer til å fortsette å ta det.  Selv om det koste i overkant av 600 kr i mnd.  Det e fire pakka røyk.  Eller et par flasker vin.

Æ trur æ har funnet nå som hjelper mæ.  Det e ikke sikkert det hjelpe dæ, men slite du med lav energi, så går det ann å prøve om det kan hjelpe dæ også.  Bruke du medisiner, så bør du snakke med fastlegen din før du eventuelt prøve det.

God helg fra Paradisbukta!