Siste innspurt!

Æ har ikke blogga på et par uker.  Hodet har ikke vært helt med, og det e vesentlig hvis æ skal klare å klundre ned nå halvveis fornuftig.  Uke fem på Sunnås, og ja æ har vært litt sliten.  Sorgen som reiv mæ i påska e gått over.  Well den ligg nu i bakhodet, men den e ikke så slitsom lengere.  Takk og lov.  Mitt gode gamle humør e tilbake.  Håpet også.  For det e håp!

Æ e glad for at æ for tilbake til Sunnås.  At æ takka ja til en ny runde rehabilitering.  For det som e blitt veldig klart for mæ e at det har skjedd ting i løpet av det siste året. Positive ting. Det e veldig målbart og tydelig.  Som for eksempel at æ har klart å sitte i kantina under måltidene. Støyen og summinga av folkan har ikke vært så plagsom. Æ har vært med på 90% av undervisninga.  Æ har vært sosial.  Å den største milepæla av alle va at æ kom mæ helt opp i klatreveggen på mandag.  På den hardeste sida.  Æ skal klatre igjen på mandag, og da skal æ ta bilda som bevis!

I fjor når æ klatra klarte æ et forsøk, og æ kom mæ nesten opp halve veggen.  Æ trur æ holdt senga to daga etter på.  Nu klatra æ først opp på den lette sida.  Æ kom mæ ikke helt til toppen men nesten.  Etter en liten pause prøvde æ mæ på den vanskelige delen.  Å kom helt opp!  Når æ kom ned igjen va æ så skjelven at æ ikke klarte å ta sela av mæ sjøl.  Æ gikk ikke tilbake til avdelinga, æ svevde.  Den lykkerusen æ hadde leve æ lenge på. I did it!

Nok et bevis på at det har skjedd positive ting i kroppen min.  Alt arbeidet æ har lagt ned har hjulpet.  Å følge en streng ukeplan har gitt resultat.  Telle poeng og velge.  Si nei selv om det såre andre.  Nu når æ kommer hjem skal æ lage en ny ukeplan.  Æ skal velge bort nån aktiviteter, og fylle på med andre.  Æ føle sjøl at æ har blitt klokere i løpet av disse ukene.  Æ vet sjøl ka æ må gjøre mindre av for å få det enda bedre.  Nu skal det bare gjennomføres.

Å velge bort aktiviteter og ikke si ja takk begge dela, som æ kunne før e viktig.  For eksempel så va vi på tur til Oscarsborg i forrige uka.  Etter å ha vært på øya, i museet og spist lunsj hadde vi et par tima til rådighet til å gå i butikker og på kafe.  Æ kjente at etter tre tima på Oscarsborg så va batteriet mitt begynt å blinke og trengte opplading.  Mens de andre på gruppa for på shopping og kafe, satt æ i bussen.  Å sov.  Æ kunne selvsagt pusha mæ litt å dratt æ også.  Men da ville æ gått på en av mine berømmelige smella og resten av dagen ville vært ødelagt.  Kanskje neste dag også.

Den lille hvilen æ hadde va nok til at resten av dagen min ble fin.  Det e ikke enkelt og si nei.  Det kan godt hende at de andre på gruppa syns æ va en raring som satt i bussen og sov mens dem va å kosa sæ på kafe og shopping.  Men for mæ så va det et riktig valg.  Æ syns sjøl at æ e jævla flink.  Som har lært mæ å begrense mæ.  Si nei.  Selv om æ har lyst til å gjøre alt!

Fysioterapeuten har hjulpet mæ med å lage et treningsprogram.  Ikke til mæ sjøl, men til mitt lille prosjekt.  Nemlig trim for eldre rundt på institusjoner.  Det skal æ starte opp med til høsten.  Kor ofte og kor mye vet æ ikke ennu.  Det kan hende det blir en dag i uka, eller en dag i måneden.  Det eneste æ vet e at æ skal prøve mæ.  Så får æ se korsen det går.

Nu e det bare ei lita uka igjen så e det over.  Ferdig med rehabilitering på institusjoner i hvert fall.  Nu e æ ferdig behandla!  Fire år etter at æ fikk hjerneblødning.  Fra nu av e det æ sjøl som skal stå for rehabiliteringa.  For den stoppe ikke selv om æ e ferdig behandla.  Har man en hjerneskade, så stanse aldri rehabiliteringa. Æ må fortsette å jobbe og følge rådene æ har fått.  Æ vet det nytte.  Det har æ fått bevist!

I helga e æ på besøk hos bror i Oslo. Det e deilig å komme litt unna Sunnås og være omringa av folk.  Det e nydelig å ligge på sofaen på Furuset og pause litt.  Søndag e det tilbake.  Til siste innspurt.  Ei uka til æ kommer tilbake til vakre Jardfjord og stillheta.  Æ glede mæ.  Nå så skinnsykt mye!

Ha ei fin fin helg alle sammen! 🙂

Ups and downs

Bare nån daga igjen av ferien før æ vende nesa sørover og tilbake til Sunnås for tre nye uker med rehabilitering.  Oppsummert kan æ si at påska har vært litt tung for min del.  Hodet har vært fullt av tanka og det har holdt hardt med å finne positive ting å tenke på.  Æ trur æ har en aldri så liten sorg reaksjon.  Realiteten har smekka mæ i fjeset, og det har vært tøft.

Heldigvis så e æ på en plass i livet der æ kan snakke om ting.  Æ har snakke og grått til gubben og til bestevenninna mi.  Så æ føle æ e på god vei til å få tømt bylla.  Æ våkne i allefall ikke om morran bælje lengere.  Nu e det mer i små bølger utover dagen.  Det tar æ som et godt tegn.

Nu har det ikke bare vært sorg og elendighet i påska.  Æ har kosa mæ også.  Evo har hatt besøk av mæ flere ganga.  Æ skal ned å trene ræva i dag også!  Det e i hvert fall nå æ mestre.  Uansett kor jævlig man måtte ha det, trening gjør det ikke verre!  Heller tvert imot.  Æ har og vært på årets første sykkeltur.  Med det beste kjøpet æ ever har gjort, nemlig elsykkel.  Æ klare lange sykkelturer og kan nyte det.  Med en vanlig sykkel vare æ i fem minutter før æ e på felgen.  De som trur at el sykkel ikke gir helsegevinst tar feil.  Man blir både svett og sliten, og kroppen e i bevegelse selv om man har hjelp av en liten motor.  E du i dårlig form eller har skada som gjør at du grue dæ for en sykkeltur?  Kjøp dæ elsykkel.  Æ love at du ikke kommer til å angre!

Æ hadde i planan mine at æ sku på ski i påska.  Men det tine så fort nu, at skitur ikke har frista.  Snøen e råtten og glem isfiske med mindre man har våtdrakt på sæ.  Akkurat det e æ ikke lei mæ for.  At snøen forsvinne.  Velkommen sommer!  Æ har savna dæ.

I dag får vi besøk og skal grille ute.  Søndag skal æ i stallen og ut å ri.  Så æ har fått gjort litt.  Selv om humøret har vært laber.  Det handle jo om å tvinge sæ sjøl.  Til ikke å bli i kjelleren, men prøve å være aktiv sånn at man får avleda tunge tanka.  Det hjelpe jo ingen, og slettes ikke mæ sjøl, å gi opp.  Men æ har tillat mæ sjøl å deppe litt.  Æ tenke det e helt greit.  Det e å helt greit at æ skal tilbake til Sunnås.  Så får æ kanskje snakka mæ ferdig.  Tømt bylla helt.  Sånn at den ikke verke sånn.

Før og nu.  Det e nå æ slit med.  Det at æ sammenligne mæ med korsen livet va før æ ble syk.  Æ vil, æ vil men æ får det ikke til.  Det e så mye æ har lyst til.  Som før ikke kosta mæ en kalori å utføre.  For eksempel så hadde æ lånt gardiner til stua når vi flytta hit.  Å vedkommende ville ha dem tilbake.  Gubben tok dem ned, og hengte opp pledd foran vinduene mens vi så på tv.  Det tok ei uka før æ klarte å stryke to gardiner.  Æ hadde ikke sjans å henge dem opp sjøl.  Når æ va ferdig å stryke dem satt æ i stolen å så på dem.  ” Kom igjen Sølvi.  Det e for helvete to gardina!  Heng dem opp!”  Det endte med at David hengte dem opp når han kom hjem fra jobb.

Æ bælja over det når æ snakka med venninna mi om det.  Koffer æ gjorde det?  Fordi æ blir forbanna.  Æ blir så jævla forbanna at nå så banalt lett som å henge opp to gardina skal være vanskelig!  Aksepter det sir æ til mæ sjøl.  Aksepter at det e sånn.  Den positive mæ prøve å fortelle at det kan bli bedre.  Kanskje neste gang æ skal henge opp gardina blir det lettere.  Den negative mæ fortelle mæ at det suge.  At det e nå dritt at æ ikke klare nå så enkelt.  Shame on you.  Det nytte ikke. Det e ingenting som nytte.  Uansett kor hardt æ jobbe for at det skal bli bedre så blir det ikke bedre!

Heldigvis så e det stort sett den positive mæ som vinne kampen.  Etter hvert.  Æ klare stort sett å ha fokus på alt æ mestre.  Men det e en hard kamp innimellom.  Æ sitt ikke i rullestol.  Men æ føle mæ invalid.  Det synes bare ikke utenpå.  Det e også nå æ har grått over i påska.  Fordi alle fortelle mæ kor mye æ klare.  Kor frisk æ e blitt.  Døgnet har 24 tima.  Går æ å trene bruke æ 1 time.  Kanskje æ gjør litt husarbeid.  Kanskje sitt æ ute en times tid.  De resterende timan ligg æ.  På sofaen, i senga.  Det e ikke å gjøre mye.  Det e å gjøre jævla lite.  For mæ som har vært i overkant aktiv e æ en skygge av mæ sjøl.  Sånn som æ va før.  Aksepter det.  Æ prøve.  Se fremover, ikke tilbake.  Æ får ikke gårsdagen tilbake.  Den Sølvi æ va e ikke mere.  Men æ e hær.  Forandra, men æ leve.  Redusert men i livet.  Æ mestre ikke alt, men æ mestre!

Ingen dag e helt lik.  Takk og lov.  Æ vet at selv om æ tilbringe mesteparten av dagen i stabilt sideleie, så har æ daga som e bedre enn andre. Å æ leve for de dagan. De gode dagan. At æ vet dem kommer.   Kanskje i morra.  Eller i neste uka. Kanskje får æ flere gode daga på rekke å rad.

Tenk positivt!  Klem fra mæ 🙂

 

Kronic fatique syndrom/CFS

I går reiste æ fra Sunnås med en klump i halsen.  Klumpen e der fortsatt i dag.  Årsaken e samtalen æ hadde med psykologen før æ reiste hjem.  Vi snakka om fatiquen min.  At den e alvorlig.  Akkurat det har æ jo vist, men æ har levd i trua på at det skal gå over.  Siden det e blitt bedre det hær siste året som e gått.

Kort fortalt så sa ho at æ e hardt ramma av den, og at æ må belage mæ på at æ må leve med det resten av livet mitt.  Den e blitt kronisk.  Det kan hende den blir lettere, men den vil ikke forsvinne.  Hjerneskaden min e årsaken til fatiquen.  Det e ikke depresjon, stress eller utenforliggende årsaker til at æ lide av det.  Men det faktum at hjernen min e skada.

Det e jo så vidt også nå æ har vist.  Men æ tenkte æ sku bli kvitt fanskapet som styre og kontrollere livet mitt.  Å få den beskjeden va tøft.  Æ klare ikke å svelge den kamelen.  Ikke enda.  Kanskje når det har fått synket inn.  Kanskje kan æ da akseptere det.

Kanskje æ bare må gråte litt og få det ut av systemet.  Æ klare ikke det heller akkurat nu.  Nu har æ bare en stor klump i halsen.  Å føle mæ mildt sagt jævla trist.  Det e litt som om håpet e tatt fra mæ.  At æ skal bli normal igjen.  Skal æ virkelig ha det sånn hær resten av livet mitt?  Måtte ta valg hver eneste dag.  Til alt æ gjør.  Velge bort.  Begrense mæ.

Æ har lyst til å springe rundt på fjellet, uten blyloddan som æ føle e klistra på kroppen min.  Æ vil være sosial og kose mæ uten å klappe sammen.  Uten å bli dement og forvirra.  Æ vil bli kvitt smertan i kroppen.  Æ vil så inderlig gjerne leve livet.  Ikke bare eksistere.

Alle andre utfall som æ har etter hjerneblødninga kan æ leve med.  Dårlig hukommelse, konsentrasjon problemer, stivhet og ømhet i kroppen, sensitiviteten, det emosjonelle og overenstiv hørsel. Det kan æ tilrettelegge. Det e lettere å leve med.  Lettere å akseptere.

Vi snakke om jobb også.  At æ ønske det.  Håper på det.  Omså 10%.  Ho frarådet det.  Kanskje frem i tid.  Men ikke nu.  Æ ser den.  Æ forstår det.  Æ godtar at sånn e det nu.  I dag.

Men æ må nok jobbe mer for å akseptere at fatiquen min ikke blir å forlate mæ.  Å det e æ jævla lei mæ for.  Æ håper æ klare å grine det ut i løpet av helga.  Sånn at det letne og æ kan legge det vekk.  Joda æ skal nok komme over det også.  Æ har da kommet mæ gjennom langt verre ting i livet.  Det må bare bearbeides litt.  Kanskje med litt vin rundt bålet i kveld.  Æ må få det ut av systemet mitt.  Sånn at æ kan gå videre.

Selv om æ føle at håpet e tatt fra mæ, så vet æ at med litt jobbing med hodet så skal æ finne frem til den positive mæ.  Det e bare tungt mens det står på.  Det kan hende det vil ta litt tid.  Men æ skal nok klare det!  Æ har ikke nå valg.  Æ må klare det!

Stay positive.  At least try!

God helg

 

 

Uke 3 på Sunnås

Bare nån få daga igjen nu, så e første del av oppholdet mitt over.  Æ telle tima til æ kan sette mæ på flyet å dra hjem en tur.  Æ slit nu.  Nå så inn i hampen.  Æ e lei av å ha folk og bråk rundt mæ 24/7.  Hele skrotten min slit.  Fatiquen blir mer tilstede for hver dag som går.  Å æ presse mæ.  Til å kom mæ ut av senga.  Til å delta på undervisninga, trene og være sosial.

I dag har æ ikke klart å være delaktig.  Æ rømte fra undervisninga etter 20 min.  Landa i senga og slokna fort.  Resten av dagen har æ ikke gjort nå som helst.  Går æ ut å røyke, så sett æ på headsettet med musikk.  Æ klare ikke å skravle med kreti å pleti.  Ikke når æ har det sånn hær.  Selv om æ prøve å legge godviljen til, så trur æ det står skrevet med store bokstaver i panna mi ” la mæ være i fred”.

Helt uhøflig e æ ikke.  Æ snakke med dem i gruppa mi. De andre på huset går æ omveier rundt.  Mandager betyr nye pasienter. Nye fjes å forholde sæ til, og nye mennesker å bli kjent med.  Hvis man vil.

Æ har fryktelig hjemlengsel.  Etter stillhet. Elsklingen.  Doggen og Lille My.  Æ savne den skravlete arvingen min, stallen, skitur og vennan mine.  Snart.  Bare fire små daga!

Uke tre har så langt vært den hardeste uka hær.  Tho e det bare Mandag i dag, så det kan nu endres.  De tre siste dagan har vært hardest e vell det rette å si.  Æ hadde ikke takla å være hær 6 uker uten en brake.  Uansett kor bra det e hær, og uansett kor nydelig det e hær på Nesodden.  Hjernen min trenge ro.  Å den beste plassen å få det e hjemme i paradsibukta!

Det e nok det som e så jævla tungt med å være hær.  Støyen og at det e så mange mennesker å forholde sæ til.  Vi holde til på den eldste delen av Sunnås.  Veggan mellom rommene e så tynne, at æ føle æ sover i samme rom som naboen.  Man høre alt.  Snorking, skravling i telefon, ja man høre til og med hvis naboen slippe en fjert.  Så glem privatliv.  Vi blir godt kjent for å si det sånn.

Ettermiddag og kvelden tilbringe æ som regel på rommet.  Æ har ikke mere stamina etter aktivitetene vi har på dagtid.  Ikke klare æ å få den tilbake heller, fordi det e for mye støy rundt mæ.  Æ får kun hvilt hvis æ sovne.  Da kan det være så mye bråk det bare vil.  Sover æ så sover æ godt.  Heldigvis.

Selv om æ kanskje høres litt negativ ut, så e æ ikke det.  Æ e glad for å være hær.  Det har gitt mæ en boost å ideer for ka æ kan jobbe videre med når æ kommer hjem.  Æ e bare litt tom akkurat nu.  Kanskje morra dagen blir lettere.

 

Godt jobba!

Det e nå æ har gått å tenkt på.  At æ har gjort en god jobb.  Å nu har får æ lønn for strevet.  Det e veldig tydelig at formen min e bedre i dag, kontra sist gang æ va på Sunnås.  Det e som om at det ikke va æ som va hær i fjor.  Det va i hvert fall en anna utgave av mæ.

Æ sammenligne med sist æ va hær.  Når sosial omgang ikke va mulig.  Når æ ikke klarte å sitte i kantina under måltidene. Da ti minutter undervisning va nok til at æ måtte gå å legge mæ.  Æ må fortsatt legge mæ å hvile etter undervisning.  Men da har vi holdt på i nesten to tima.

Fatiquen e jo med mæ.  Men æ synes uke to har vært lettere enn uke en.  Å om æ e litt på felgen i flekkan, e ikke rart i det hele tatt, for vi har et ganske heftig program hver eneste dag.  Men æ kommer mæ fortere.  En liten powernap, eller en halvtime i fred og ro, så kommer æ mæ igjen.  Æ ligge ikke i dagevis.  Total tom.

Æ hadde en ny samtale med psykologen i dag.  Ho sa nå som fikk mæ til å tenke ” ja fan, ho har helt rett!  Dæven æ gjør en god jobb!”  Det ho sa va at når ho e ferdig på jobb og drar hjem, så kan ho slappe av.  Kanskje resten av dagen.  Mens folk med erverva hjerneskade aldri blir ferdig på jobb.  Hele dagen fra vi slår opp øyan til vi går å legge oss så jobbe vi knallhardt.  Hjernen jobbe på høygir.  Den kan ikke slappe av på samme måte som en frisk hjerne.

Å ho har helt rett.  Æ tenkte gjennom alt æ gjør i løpet av dagen for at hjernen min skal ha det lettere.  Være forberedt.  Takle det som skal skje.  For å huske.  Alle ting æ tilrettelegge sånn at æ skal fungere.  Sånn at æ kan slippe frustrasjon.  Føle mæ dum. Eller bli totalt utmatta.

Siden hjernen min må bruke masse energi på selv enkle små gjøremål så e det ikke rart æ blir sliten.  Automatikken fungere jo ikke så godt lengere.  Hjernen min e som ei ripat Lp plate.  Får den ikke hjelp til å komme i sporet igjen, så stoppe den opp.  Eller begynne å hakke.

Det e deilig å få det bekrefta.  At æ har fått til å tilrettelegge livet mitt på en god måte sånn at æ kan fungere optimalt.  Æ e så glad for at det æ lærte på Kress i fjor, og det Amb team ved sykehuset har prenta inn i mæ har festa sæ.  At æ har holdt ut, og vært standhaftig til ukeplanen min.  Selv om det betyr at æ har skuffa nån på veien, så har det vært verd det.  Æ føle æ e i mål.  Nesten.  Bare nån flere små justeringer, så skal æ være fornøyd.

Æ hadde egentlig tenkt at æ sku kaste ukeplanen min når æ e ferdig hær.  Men æ trur æ skal holde på den ei stund til.  Det fungere jo.  Koffer forandre nå som funke?  Æ e blitt bedre.  Friskere!  Nu må æ bare passe på å ikke ta helt av.  Balanse e nøkkel ordet.  Ikke overdriv e et anna.  Hvil, men ikke hvil for mye.  En ting æ skal prøve å bli bedre på e sosial omgang.  Æ velge det ofte bort.  Unngår det fordi det e så slitsomt.  Men æ skal bli flinkere.  Pushe mæ sjøl mer.  Det skal være et mål når æ kommer hjem, og æ e sikker på at æ skal få det til.

Ny dag, nye muligheter.  Sola skinn, og det ser ut til at det blir en nydelig dag hær i Oslo.  Den skal æ nyte!  Ha en fin dag der ute 🙂

 

 

 

En påminnelse

I går kveld når æ gikk til sengs, fikk æ en kraftig påminnelse.  Om kor viktig det e at æ begrense mæ.  Etter middag ble æ sittende å skravle i flere timer med ei dame æ har blitt kjent med.  Æ kjente etter en time at æ burde stoppe, men æ hadde det så koselig at æ valgte å ikke lytte til signalene kroppen prøvde å gi mæ.

Det hende at æ overser dem.  Nekte å lytte.  Særlig i sånne situasjoner der æ kose mæ.  Kem har lyst til å stoppe med det man holde på med når man har det artig?  Ikke æ i alle fall.  Etter å ha oversett kroppen min et par tima, ble æ dement igjen.  Vi snakka om kor gammel vi va.  Å æ sa æ va 43.  I det æ sa det hørte æ at det va nå som ikke stemte.  Hodet jobba på høygir.  Hjernecellan for i sikk sakk.  En del av dem måtte kaste krykkan å bruke rullestol.  Nån satt sæ ned å tok en kaffe pause.

Forvirra høns.

Æ klarte å resonere mæ frem til riktig svar.  Æ e da vitterlig 47 år.  Hodet mitt ble mer og mer bomull.  Æ fikk problemer med å følge med i samtalen.  Det va tungt å respondere å svare.  Etter hvert kom det kroppslige ubehaget, og æ skjønte at nu kom straffen.

I dag når æ våkna føltes det ut som om æ ikke har hatt et blund på øyet i natt.  Æ har sovet som en stein siden kl 20 i går kveld. Men det merkes ikke. Kroppen verke.  Hodet henge ikke med.  Det blir en av de dagan.  De tunge.

Det va kanskje greit med en påminnelse.  Om kor viktig det e at æ fortsette med de tiltak æ har igangsatt for å hjelpe hodet mitt sånn at det ikke blir overbelasta.  At det e viktig at æ lytte til kroppen min.  Æ får jo rimelig tydelige signaler når det e nok.  Det smarte e å stoppe med en gang.  Etter det første signalet hodet sender.  Stopp i tide!  Høres det lett ut?  Så enkelt e det.  Å så vanskelig.

Æ tenke på kor fort det går fra æ føle mæ frisk og normal, til æ blir ei forvirra dement høns.  Det e ikke mye belastning hjernen min skal ha for at den går i stå.  På tomgang.  Desto mer går det opp for mæ at det e så viktig.  Å stoppe i tide.  Å ta hensyn til mæ sjøl.  Fatique e ikke som smerter.  Smerter, i allefall moderate smerter e ganske lett å avlede.  Signaler på fatique e ikke smart å avlede.  Det går ann til et vist punkt.  Å avlede utmattelsen.  Men da kommer den tilbake.  Sterkere.  Som ei stormbølge mot en klippe.  Har æ lært nu?  Akkurat det har æ mine tvil om.  Kanskje æ tenke over det en dag eller to.  Så glemme æ mæ litt.  Å så e det på han igjen.

Well det finnes nu langt verre ting hær i livet enn å gå på en liten smell.  Ikke daue æ av det, og ubehaget gir sæ etter hvert.  Av å til så e det verdt det.  Sånn som i går 🙂

Over og ut fra Sunnås.

 

 

 

 

 

Tilpasnings dyktig!

Æ har lært en del den hær uka æ har vært på Sunnås.  Æ viste at det tar ca 2 år før man kan si om hjerneskaden e permanent, eller om skaden blir reversert helt eller delvis.  Det e og de to første årene at man merke en stor fremgang. Etter to år kan man fortsatt bli bedre, men det går veldig sakte, og e ikke fullt så merkbart.  I går diskuterte æ det med psykologen min.  Æ undra mæ siden æ merke en stor forandring bare det hær siste året.  Og det e snart fire år siden æ fikk skaden.

Forklaringen æ fikk va at æ har tilpassa mæ.  Lært å leve med hjerneskaden og de kognitive utfall som æ har.  Vi gikk igjennom en del ting som æ gjør i hverdagen for at æ skal mestre.  Det e jo en haug med små ting æ gjør for at æ ikke skal oppleve frustrasjon fordi æ glemmer, eller som æ gjør for at ting skal bli lettere å utføre.  Æ e rett og slett tilpasnings dyktig!  Å det e jo akkurat det rehabilitering handle om.  Å tilpasse sæ etter de utfall man har fått etter sykdom og skader.

Det e ikke bare æ som har tilpassa mæ, miljøet rundt mæ har og det.  Både det nære miljøet og det i periferien.  Som for eksempel at æ e blitt uføre.  Det at det ikke lengere e krav om at æ skal ut i arbeid, har hjulpet mæ på veien til å mestre.  Æ bruke ikke masse energi og tankearbeid på jobb lengere.  Det e blitt frigjort energi til at æ isteden kan bruke den på andre viktige ting.  Som å fungere i hverdagen.

Æ har å senket kravan til mæ sjøl.  Dem e mer realistisk nu.  Æ e mer bevist på ka æ kan klare, og ka æ må ha hjelp til.  Ikke minst har æ blitt god på å stoppe i tide.  Tar signalan som hodet gir mæ på alvor, sånn at æ ikke brenne opp alt kruttet, men får det fordelt ut over dagen.  Det handle egentlig om aksept.  Å akseptere at man har blitt endra og ikke klare alt det man gjorde når man va frisk.

Æ e full av håp for fremtida mi.  Tenke at æ skal få det til.  En bedre hverdag. En lettere hverdag. Æ skal være 5 uker til på Sunnås.  5 uker med kunnskap påfyll.  Hjelp til å finne løsninger på problemer. Se om æ kan få mer kapasitet ved å endre livet mitt enda mer.  E det flere ting æ kan endre på sånn at kapasiteten øke?  Eller har æ gjort alt som kan gjøres, og bare må godta at this is it.  Det hær e det æ har å gå på?

Uansett ka det nu ende på, så må æ teste mæ sjøl med jevne mellomrom.  Det e ingenting i livet som e endelig.  Utenom døden.  Til neste år på den hær tiden kan det hende at hjernen min e blitt litt flinkere.  Kanskje vil æ oppleve at støy ikke føles så plagsom lengere.  At æ tåle mer.  E blitt mer utholden.  E det en ting æ har lært etter å ha fått hjerneskade, e at hjernen e god på å tilpasse sæ.  Å at æ e jævlig tilpasnings dyktig!  Det e en god kombinasjon.

Æ e peise stolt over mæ  sjøl og min skada hjerne.  Æ e kommet langt, nu skal æ se om æ kan komme lengere!!

Lørdags klem fra Furuset 🙂

 

 

 

 

Knalltøft!

Akkurat det e det første ordet som kommer i hodet mitt når æ skal beskrive mi første uke på Sunnås.  Det e deffentlig ikke nå husmorsferie æ e på, det kan æ skrive under på. Det positive e at æ har vært forberedt på det.  Så det kom ikke som et sjokk akkurat.  Fatiquen e veldig tilstede.  Fra æ slår opp øyan til æ svime av på kvelden.

Hjernen jobbe på høygir for å ta imot å bearbeide alle inntrykk. Det e et tett program og mange aktiviteter i løpet av dagen.  Langt mer enn æ e vant med.  Igjen det som e positivet e at æ har bare mæ sjøl å ta hensyn til.  Ingen dyr som skal stelles, husarbeid som må gjøres eller gubbe som må pleases.  Æ trenge bare å tenke på mæ sjøl.  Å kor mange e det som e så heldig?

Æ har nettopp hatt samtale med kontakt personen min, som for øvrig e en psykolog.  Det ble litt tårer mens vi snakka om livet mitt, og ka æ kan gjøre for å få det best mulig.  Æ kjenne at det e veldig sårt, når æ sir høyt det æ slite med.  Når æ slippe ned skuldran å fortelle korsen æ har det.  Å personen æ fortelle det til forstår. Samtidig følte æ mæ litt stolt når vi satt å prata.  Fordi ho sa æ har gjort en kjempe jobb, og laga mæ gode strategier for å mestre hverdagen med min hjerneskade.  Da vet æ at alt arbeidet æ har gjort ikke har vært forgjeves!.  Litt selvskryt må de være rom for.

Æ vet ikke enda om æ får en ny nervopsykologisk test, så æ får bare vente i spenning.  Det æ vet å det æ kjenne på, e at selv om det e tøffe tak hær, så klare æ mæ bemerkes verdig godt!  Æ har deltatt på all undervisning og aktiviteter som står på planen min.  Æ har til og med klart å være sosial på ettermiddag/kveld.  En klar forbedring siden i fjor, der æ lå på rommet mesteparten av dagen og ikke makta så mye.  Fatiguen min e mer tilstede hær enn når æ e hjemme, men den har enda ikke slått mæ helt ut!  Forhåpentligvis så jevne det sæ ut i løpet av uke to.

Vi e ei fin liten sammensatt gruppe hær.  God kjemi, og mye latter og humor.  I tillegg treffe æ på masse flotte menneska når æ e ute på røykehjørnet.  Ja æ har ikke blitt røykfri enda…jobbe fortsatt med den saken.  I går kveld møtte æ et menneske som gjorde et veldig sterkt inntrykk på mæ . Hennes liv og historie satte masse tanka i sving hos mæ.  Livet hennes fikk mine plaga til å føles bagatellmessige.  Som en liten forkjølelse.

Æ måtte takke ho i dag når æ møtte ho igjen.  Fordi ho delte historien sin med mæ, å fordi ho e så modig.  Ho va i tankan mine når æ gikk til sengs, og i tankan mine når æ våkna.  For ei dame.  For en styrke.  Å for et humør og positivisme ho utstrålte.  Korsen e det mulig med de plagan ho hadde?  Æ bøye mæ i støvet og blir stum av beundring.  Det e så godt å møte sånne mennesker.  Som får mæ til å føle mæ heldig.  Ja æ har en hel del som æ slite med og som påvirke livet mitt.  Men æ fungere rimelig godt.  Æ klare så mye!  Det e viktig å tenke på.  At det e så mange som har det adskillig verre enn æ.

Den hær uka har rast av gårde.  Fredag i morra, og helgekos hos han bror.  Det skal bli godt.  Kaste bh og sokka og sjokke rundt i pysjen et par daga.  Kanskje en liten kafetur, vi får se.  Det skal uansett bli godt å komme utenfor institusjon bobla et par daga.  Selv om Sunnås e en knall plass å være på, så e det godt med litt pause!

Ha ei trivelig helg 🙂

 

 

Kem e æ nu?

Selvbildet mitt har rakna litt.  Eller mulig det e selvfølelsen som har fått sæ en knekk.  Æ har gått lenge å følt at æ ikke e like nyttig lengere. Som når æ va i jobb.  Æ trur det e mest derfor selvbildet har dalt.  Det faktum at æ ikke har en jobb å gå til.  I god kombinasjon med alt det som æ ikke makte lengere.

Jobben har vært en stor del av identiteten min.  Nesten hele livet.  Når æ ikke lengere kan identifisere mæ som sykepleier, ka da?  Kem e æ da?  Æ har ikke så lyst å være Sølvi den hjerneskada.  Det e ikke så mye svung over den tittelen.  Æ like bedre Sykepleier Sølvi.

Sølvi heltidsnaver e heller ikke nå æ vil være bekjent med å være.  Sølvi som ligg på sofaen mesteparten av dagen likeså. For det e jo sånn at det vi jobbe med sir mye om kem vi e.  Det e en viktig del av identiteten vårs, og det e tungt når man miste den.  Æ har leita lenge etter en ny.  Tenkt mye på det.  Kem e æ?  Korsen vil æ presantere mæ når æ møte nye menneska?

Det e nå av det første vi spør om når vi møte eller skal bli kjent med nye folk.  Ka jobbe du med?  Fordi yrke kan fortelle mye om et menneske.  Vi sette hverandre i en bås, eller ei ramme.  Åja du e lege?  Da tenke man med en gang “intelligent, god økonomi, stort nettverk, mye jobb”.  “sveiser? krativ, handyman etc”.

Det trenge jo selvsagt ikke å stemme what so ever.  Nån kan jobbe som lege å være gjeldslave, mangle venna, og være ikke så fryktelig smart.  Men vi lage oss bilda av mennesker ut fra ka dem jobbe med.  Sånn e det bare.

I fjor når æ va på Sunnås, så hadde vi gruppe samling en gang i uka.  Der vi ble delt inn i små grupper, der vi snakka og delte erfaringer.  Teama va forskjellig fra gang til gang, og det va ofte opp til oss sjøl å finne det.  På mitt første møte ble æ spurt om ka æ ville snakke om.  Det første som ramla inn va nettopp identitet.  Æ følte mæ lost.  At selvfølelsen min va så lav, æ trengte hjelp til å få løfta mæ opp igjen.

I det æ starta å sa ” æ vet ikke kem æ e lengere.  Æ har mista identiteten min, og selvbildet mitt e blitt så lavt” så kom tåran.  Det va vell første gang æ satte ord til følelsen æ hadde hatt så lenge.  Identitet og selvbilde/selvfølelsen heng i hop, dem påvirke hverandre.  Det va ikke bare æ som følte det sånn.  Vi va flere som hadde det på samme måte.  Som syntes det va tungt å stå utfor arbeidslivet/skolegang.  Som gjerne ville, men ikke makta.  Som sleit med å finne en ny utgave av sæ sjøl.

Det e jo ikke bare arbeid som definere kem man e som menneske, det e ikke det æ mene.  Men det e en viktig del.  Alle like å føle sæ nyttig.  Bruke hodet og kroppen.  Delta i samfunnet, bidra.  Se resultater av det man utføre.  Det e godt for selvbildet. Det gir gode følelsa.

I jobben med å finne mitt nye jeg, har æ måtte finne nye veia å gå for å føle mæ nyttig igjen.  Bygge opp selvbilde/selvfølelsen.  Det har ikke vært enkelt, fordi æ har så lite å gå på.  Men selv om æ ikke klare så mye, så klare æ litt.  Æ begynte å tenke på rehabilitering som jobben min.

Når æ våkne om morran å sitt med kaffekoppen å tenke på ka æ skal prøve å få ut av dagen, så tenke æ på ka æ skal jobbe med.  I dag skal æ en time på jobb.  På Evo og trene.  Klare æ å gjennomføre det, så gir det mæ stolthet og økt selvbilde i retur.  I tillegg til de helsemessige fordelene.  Æ poste ofte det at æ har vært å trent.  Fordi æ får tilbakemeldinger om at æ e flink.  Litt klapp på skuldran av kjente, fordi æ står på.  Det e en anna ting vi mennneska e glad i og som bidrar til å bygge opp selvtillita, gode tilbakemeldinger.

Treninga har blitt en del av mæ og identiteten min.  Æ får til nå.  Æ e brukanes, ikke helt unyttig.  Siden æ skrive om det på FB, i bloggen min, og snakke om det, så har æ bidratt til at andre e begynt å trene.  Andre mennesker har faktisk fått motivasjon fra mæ.  “Hvis ho Sølvi klare, så klare æ også!”.

I går va jobben min å gå på ski.  Æ klarte det også.  Det æ har lært e at det trenge ikke være de store ting som bygge opp selvbildet.  Æ trenge ikke springe på alle topp tura for å føle mæ nyttig.  Det hjelpe med en liten spasertur.  Enhver aktivitet æ klare bygge mæ opp.  Nå så simpelt som å rydde kjøkkenet til gubben kommer hjem, gjør nå med selvbildet mitt.  Æ klare.  Æ makte, æ får til.

Æ prøve å ikke tenke på alt æ ikke får til.  Det hjelpe mæ overhodet ikke.  Det bryte bare ned selvbilde og ha fokus på alt æ ikke får til lengere.  Æ har snudd tankegangen.  Har lange dialoger med mæ sjøl hver eneste dag.  Rose mæ sjøl opp i skyan for hver enkel lille ting æ får til. ” Bra jobba Sølvi, du klarte å tørke støv i dag!”  Ikke ” huff, æ skulle ha støvsuga litt også”.

Selvfølelsen min e blitt bedre det siste året. Det har tatt tid og kosta nån tårer å erkjenne at æ har forandra mæ.  Men æ trur æ e på god vei til å finne ut av den nye Sølvi.  Æ e så mye mere enn en tittel.  Æ har verdi selv om æ ikke makte å jobbe.  Æ e intelligent selv om æ har hjerneskader. Æ e et godt menneske, selv om æ ikke e feilfri.  Æ e bra nok!

Grip dagen!  Klæm fra mæ 🙂

 

 

 

 

Mestring

Et begrep æ e blitt veldig godt kjent med i de hær åran etter at æ opplevde å bli alvorlig syk. Mestring av sykdom/skade.  Korsen stå i det, komme sæ gjennom og leve videre når helsa svikte?

Det e mange faktorer som spille inn på korsen man håndtere det at livet tar en anna vending enn man hadde forespeila.  Mestring knyttes ofte til det å stå mot utfordringer og kriser man oppleve. Optimisme, et positivt selvbilde, pågangsmot, tro på egne evner og ressurser, samt sosial støtte e viktig. Negativitet og grubling virke motsatt.  Kunnskap e også viktig.  Om sykdommen/skader man har, og ka man må gjøre for å få det best mulig og et godt liv til tross for utfallet.

Et godt liv e vell nåt vi alle ønsker oss e det ikke?  Å ka skal man gjøre for å få det bra når man blir ramma av sykdom?  Når man ikke klare å leve livet som man ønsker?  Når e bra, bra nok?  Æ har ei venninne som også har sine plaga.  Æ spurte ho om ho hadde det bra.  Svaret va “æ har det greit”.  Da spurte æ ho om ho e happy med å ha det greit?  E det bra nok?  Etter et par uker så snakka vi i lag igjen.  Da fortalte ho mæ at ho hadde tenkt på det vi snakka om.  At å ha det greit e ikke bra nok.  Ho hadde tatt nån grep, for at livet skulle føles bedre enn greit.

Det e opp til hver enkelt av oss å leve livet våres.  Det e ingen som kommer innom mæ å sier ” slapp av Sølvi, legg dæ bare nedpå litt så tar æ over å leve livet for dæ”.  Det e ingen som kan løse mine problemer.  Det e det kun æ som kan.  Men selvfølgelig kan æ få hjelp.  Til å finne løsninger og sette i gang tiltak sånn at æ føle at livet føles godt, selv med sykdom og skader.

Å være positiv e nå som alfa omega vil æ si.  Æ tør også å påstå at æ aldri ville kommet så langt som æ har kommet hadde det ikke vært for at æ e et positivt menneske.  Det at man ser fremgang når man klare å gå fire trappetrinn.  At man ikke tenke “æ klarte bare fire trinn”.  Det e å bryte ned dæ sjøl, isteden for å løfte dæ opp og frem.  Det blir som om du fortelle dæ sjøl hver eneste dag at du e feit.  Til slutt så blir det en sannhet.

Æ e jo ikke tynn, æ går ikke rundt og sir til mæ sjøl “jøss kor tynn du e Sølvi”  Men æ sir til mæ sjøl hver eneste dag at kroppen min e deilig.  Å det e den jo.  Det kommer selvfølgelig ann på øyet som ser, men mine øya ser en deilig kropp.  Med litt strekkmerka, med hengepuppa, og med åran nån rynker.  Kroppen min e sterk!  Æ har en positiv holdning til den, den e mer enn god nok for mæ.  Å siden æ tenke sånn, så går æ rakrygga.  Æ bære den med stolthet.  Æ mestre den.

Det finnes folk der ute som har en langt mere deilig kropp en æ har, men som ikke mestre den.  Som ikke ser det som e bra.  Som har ei negativ holdning til sæ sjøl.  Sånn e det når man skal mestre sykdom også.   Nån klare sæ bedre enn andre.  Det æ har lagt merke til e nettopp om den som blir syk e et positivt menneske eller et negativt.

Æ skyr negative mennesker.  Æ vil heller tilbringe tid med folk som får mæ glad, til å smile, som ser sola bakom skyan, enn nån som ikke ser den.  Å sånn trur æ det e for de fleste av oss.  Positive mennesker gir ut en deilig energi. Gode følelser. Det e også god karma i å være positiv.  Fordi man får gode ting i retur.

Det e ikke hver dag æ våkne opp å tenke “joda livet e amazing.  Æ klare det meste, æ e i livet og glad”.  Så positiv kjenne æ ingen som e.  Ikke trur æ at det e mulig heller.  Å være glad og positiv hver eneste dag.  Enkelte daga klare æ ikke å hente frem mine i utgangspunktet positive gena.  Det hende æ blir pessimistisk.  Æ blir gjerne pessimistisk de dagan æ ikke mestre.  Takket være fornya innsikt og visdom som e kommet etter utallige rehabiliteringsopphold, så har æ fått en del verktøy æ bruke i hverdagen for å mestre livet mitt.

Mye av det går egentlig ut på å jobbe med hodet.  Sortere tanka, bearbeide traumer og sorg.  Det e å finne de små ting man klare og være glad for det.  Som for eksempel æ gjorde i dag.  Æ dro på kafe med dattera mi.  Det e flere uker siden sist va på kafe.  Vi kosa oss en liten time i byen med kafe og windows shopping.  Normalt så e en bytur siste pri på lista over ting æ har lyst til.  Fordi det e så slitsomt.  Æ får mere energi av å ta mæ en skitur eller en time på Evo.  Æ mestre ikke butikka og masse folk så godt lengere.  Men i dag mestra æ det.  Æ har to valg.  Sørge over at æ ikke drar til byen så ofte lengere, eller være fornøyd med at æ klare det av og til.  Når æ har gode daga.

En anna ting som e avgjørende for korsen man mestre livet sitt når man blir syk, e støtten man får av dem rundt.  Både helsepersonell , pårørende og venna.  Også hær kommer positiviteten inn.  Fordi man får mere støtte hvis man klare å være positiv.  Hvis du fikk valget mellom å dra på besøk til to venna.  Den ene hilse dæ med en klem og et smil, den andre med “huff æ e så sliten i dag”.  Kem ville du dratt på besøk til?

Det e mulig å bli positiv, selv om man e “født” negativ.  Det kreve bare litt jobbing.  En ting e i alle fall sikkert, du kommer lengere med ei positiv innstilling.  Til dæ sjøl, til livet.  Det blir så mye lettere å mestre utfordringer du måtte stå over.  Å ber du om hjelp til å se sola bak skyan, så får du det.  I promise 🙂

Skal man mestre livet sitt når man e syk e ærlighet en anna viktig faktor.  Ærlighet med dæ sjøl, og til de rundt dæ.  At man tørre å kjenne på vonde såre følelsa, og snakke om det.  Det e en del av sorgprosessen, og skal man komme til fasen der man aksepterer tingenes tilstand så må man snakke og ta å føle på det vonde.  Sånn at man kan komme over i den siste fasen som e fornyelse og vekstfasen, og starte livet sitt igjen.

Æ jobbe fortsatt med akseptfasen.  Snart fire år etter æ ble ramma av hjerneblødning.  Det går ikke fort, det e ikke enkelt. Av og til føle æ at æ mestre mitt nye liv veldig godt.  Enkelte daga e æ bare lei mæ, å føle at æ ikke klare nå som helst. At livet mitt e ødelagt, at æ vil aldri bli mæ sjøl igjen. Men de dagan e blitt sjeldnere.  Heldigvis.  Samtidig har dem vært viktig for prosessen.  Til å heales og mestre livet mitt igjen.

Dagens klarafansåklokt råd e “snakk om det”.  Har du en sykdom eller ei krise i livet ditt så snakk om det!  Har du ikke nær familie eller en god venn så finn nån i helsesektoren som kan hjelpe dæ.  Jo fortere du åpne dæ å tømme verkebylla, jo fortere vil du oppleve å mestre ditt nye liv.

Nu skal æ snart spenne på skian og ta doggen på en tur.  Dagen i dag e god.  Kofferten e ferdig pakka, og æ e klar for Sunnås nån uker.  Forhåpentligvis kommer æ hjem med flere verktøy for korsen æ kan få det godt med mitt nye myself.  Og mitt liv.

Ha ei trivelig helg!  Klem fra mæ 🙂