En erkjennelse

I dag når æ satt på kjøkkenet med morrakaffen, satt æ å tenkte på gårsdagen.  Nyhetsbildet va full av terroren i New Zealand.  Æ syntes selvfølgelig det va fælt, og tankan mine gikk til de som va berørt.  På FB va det merkelig stille.  Ingen, ikke en ensete status som omhandla det tragiske som va skjedd.  Å det fikk mæ til å undres.

Koffer va det så lite reaksjoner?  Ingen ” forandre profilbilde ditt med flagg for å vise sympati”  Ingen triste hjerter som viste sympati.  Æ gikk i mæ sjøl, og kjente på mine egne følelsa.  Når det va terrorangrep i Paris for eksempel, så gråt æ.  Det gjorde æ ikke i går.  Koffer føle æ ikke like stor sympati med de berørte i New Zealand?!

Det e ikke svart hvitt.  Det e ikke enten eller.  Med det e komplisert.  Det har ingenting med religion å gjøre.  Æ kunne ikke brydd mæ mindre om folk trur på Gud, Allah, Budda eller julenissen.  Det får være opp til hver enkelt menneske ka dem velge å tro på.  Det har ikke nå med hud farge å gjøre.  Fargen på huden gjør dæ ikke til et dårlig menneske, eller et godt.  Det e oppførselen din som e avgjørende!

Æ trur det e fordi æ kan ikke sammenligne mæ sjøl med muslimene som ble drept i går.  Eller det vet æ jo ikke.  Om dem e lik mæ.  Men det e det æ trur.

At mine verdier e annerledes enn demmes.  At måten dem leve på og holdninger e forskjellig fra mine.   Det hær e jo ikke nå æ vet egentlig.  Æ kjenne ingen av dem som ble ramma.  Alt det hær e nå æ går rundt og trur.  Æ har kjent mange muslimer opp gjennom livet mitt.  Æ har til og med vært gift med en.  Æ har kjent veldig religiøse muslimer, og muslimer som leve akkurat som mæ.  Som tar sæ et glass rødvin i helga, som går på pub, som jobbe, går på ski, drar på hytta og alt anna vi fylle livet våres med.

Æ blir faktisk rysta over mæ sjøl.  At æ e så forutinntatt.  At æ føle æ e annerledes enn de som ble ramma av terror.  E ikke vi alle menneska?  Med drømma, frykt, bekymringa og kjærlighet.  Kjenne vi ikke det samme når vi blir såra?  Når livet gir glede, eller sorg?

Vi menneska frykte det vi ikke kjenne til.  Media e med på å nøre opp under den frykten.  At det finnes så mange gale menneska der ute som vil oss til livs.  Som bare e snyltere.  Hver dag kan vi lese om det.  Og ka gjør det med oss??  Det skape avstand.  Enda mere frykt.

Den hær gangen va det ikke fanatiske muslimer som gjorde skade, det va en av “oss”.  En lyshudet.  En fanatiker på den andre siden.  En feig liten jævel som tok masse liv fordi han gikk rundt og va pesseredd.  Redd en gruppe mennesker som var i moskeen for bønn.  I moskeen va det også kvinner og barn. Barn!!  Ka har dem gjort for å fortjene hatet?!

Reagerte æ ikke mere fordi det skjedde i en moske?  Æ har aldri vært i en moske.  Æ har vært på konsert, så da det skjedde terror i Manchester 22 Mai i 2017, så tenkte æ på at det kunne vært mæ.  Som va på Ariana Grande konsert.  Det ble mer virkelig.  Redselen ble nærmere.

Det skremme mæ det hær.  Fanatikere på begge sider får kanskje blod på tann.  Høyreekstremisme og fantiske muslimer på hver sin side.  Som e så redd, at dem e villig til å skade og drepe for det dem tror på.

Verden har gått litt av hengslan.  Nettopp fikk æ inn melding på telefonen min at det e skyting på en trikk i Nederland, og flere andre steder i samme by.  Det e nærmere oss.  Å æ kjenne at æ blir redd.  Det kunne vært mæ.  På søndag når æ skal ta flytoget inn til Oslo.  Å det e nettopp det dem ønske terroristene.  At vi skal bli redd!  Fordi det finnes ikke nå verre en frykt ?  Frykten for ditt eget liv.

Ka kan æ gjøre?  Bidra med?  Æ tenke at det beste æ kan gjøre e å fortsette med å prøve å være et godt menneske.  Behandle alle med respekt, uavhengig av religion og hudfarge.  E du snill med mæ så e æ snill med dæ.  E ikke det en enkel leveregel?

Nei til fanatisme og ja til toleranse.  Toleranse for at vi menneska e forskjellig !  Samtidig som vi e helt lik.

 

 

 

Mentale forberedelser til nye uker på instutisjon

24 Mars nærme sæ med stormskritt!  Æ går hær å tenke på ka æ håpe og ønske å få ut av oppholdet mitt på Sunnås.  Tanka som e det nødvendig har og sneket sæ frem.  E det virkelig nødvendig med nye uker på institusjon.  Har æ ikke lært og trent opp det som e mulig nu?

Nei æ har nok ikke det. Det e vell for øvrig ingen som blir utlært i nå som helst.  Nye kunnskapa om skadan mine kan gjøre livet mitt adskillig enklere.  Kunnskap og forståelse e viktig.  Vil allltid være viktig.  Dessuten så har æ jo forandra mæ bare i løpet av det hær året som har gått etter siste opphold på Sunnås. Kanskje æ klare å få mer ut av oppholdet den hær gangen.  Delta mer.  Forstå mer.  For æ e sugen på kunnskap kjenne æ.  Æ vil gjerne vite.  Når æ skal forklare om min hjerneskada vil æ si mer enn at æ har skada rundt omkring i hodet.  Æ vil vite eksakt kor.  Kor stor.  Ka kan æ gjøre for å hjelpe hjernen min?

Æ har bestemt mæ for å be om en ny nervopsykologisk test.  Den siste hadde æ på Unn i Tromsø for et par år sia.  Den va så nedslående at æ mista sertifikatet etter å ha fått det tilbake nån mnd tidligere.  Men mye e skjedd i løpet av de hær åran siden Tromsø.  Æ kjenne jo det at hodet mitt fungerer bedre nu.  Selv om æ fortsatt e glemsk, til tider forvirra og har problemer med ny læring, mm, så e det mange ting som e bedre.

Det som e viktig når man tenke på sertifikatet e om man har oppmerksomhet og reaksjonsevne.  Og selfølgelig at man kan lese trafikken. Reaksjonsevnen min e faktisk over gjennomsnittet.  Det takke æ år med gaming og WoW for.  Oppmerksomheta mi fra venstre e nedsatt det e æ klar over.  Å nettopp derfor så sjekke æ alltid to gang til venstre når æ e i kryss for eksempel.  Selv om den e nedsatt, så e den blitt bedre.  Faktisk mye bedre!

En nervopsykologisk test kan fortell mye om kor skadan æ har i hjernen e, ka som påvirkes og ka som kan gjøres for å hjelpe hjernen min.  Det sammen med MR og CT bilda vil kunne gi et godt bilde av korsen det e i topplokket mitt.  Ei god forklaring vil å hjelpe mæ.  Æ vil vite, helt ned på cellenivå ka som e skjedd med mæ.  Selv om æ har fått forklaringer før, så har dem ikke vært grundig nok.  Ikke huske æ særlig mye av det som har blitt fortalt heller for å være ærlig.

En nervopsykologisk test e knall hard.  Over to daga blir man testa i det vide og det brede.  Æ blir stressa når æ føle at æ ikke klare å løse oppgaver som blir gitt.  Tanka som “e du peise retarded” kommer gjerne.  Nån gang har æ rett og slett følt mæ flau.  At oppgaven som skulle løses kunne ha vært gjort av en fire åring.  Men en sånn test hadde vært hard selv for et friskt hode.  Å selv med et friskt hode ville man ikke klart å løse alle oppgaver.

Om æ får testen vet æ jo ikke.  Men æ skal i allefall ytre ønske om det.  Æ føle det e viktig for mæ.  Æ vil vite!

Å være på rehabilitering e ikke husmor ferie. Det e opplegg hele dagen, og tøffe tak.  Det e tima hos lege, psykolog, fysio, ergo, sosionom, ernæringsfysiolog og sykepleiere.  Det e trening både fysisk og psykisk.  Det e mye kjenn etter, føl, ka tenke du.  Fra å gå hær hjemme og forsøke tenke positivt, ha fokus på alt æ mestre og får til, så skal æ ha dybdedykk i livet og sjela og finne ut ka æ slite med.  Og som æ kan få hjelp til å løse.  Det e ikke bare enkelt og skal være navlebeskuende i 6 uker.  Det blir mye mæ, mæ og mæ.

Men det må til skal man ta tak i problemer og finne løsninga.  Æ har jo sagt det før, æ e en jævel på å fortrenge.  Nettopp derfor e det greit at nån utenfra ser mæ og hjelpe mæ med å ta tak i ting.  Tvinge frem det æ prøve å fortrenge litt.

Det som bestandig e godt når æ e på rehabilitering, e møte med andre.  Som slite med de samme ting som æ.  Nån å snakke med som forstår.  Nån som e i samme situasjon.  Akkurat det e gull!  Og en av grunnan til at æ glede mæ.

Æ vet det kommer til å bli hardt å være på Sunnås så lenge.  Bort fra elsklingen og dyran mine.  Bort fra mine faste rutina.  Bobla som æ leve i, og balansen som æ har jobba så hardt for å få til.  Balansen mellom aktivitet og hvile.  Alt blir snudd litt på hodet og fatiquen kommer til å bli forverra.  Det e heldigvis ting æ e forberedt på.  Æ vet det kommer.  I am prepared!  Uansett så e æ på den beste plassen æ kan være på når det skjer.  Blir æ ligganes nån daga, så får æ i alle fall god pleie 🙂

Nu skal æ sette mæ ned å skrive ei liste.  Over ka æ håpe å få ut av rehabiliteringa, og ka æ trenge hjelp med.  Det e ikke sikkert lista blir så lang, det vet æ ikke enda.  Kanskje vil Sunnås se ting som æ sjøl ikke ser, eller legge merke til.  Mulig han David har nå på hjertet som han vil at æ skal få hjelp til? Kjenn æ han rett så vil han si ” tell them to help you whit your fatique, caus i think its to much not 2night love, im tierd” 😉

Æ skal bruke helga mi til å skrive liste, og kanskje legge inn en skitur eller to.  Håper akkurat du får ei nydelig helg!  Klem fra mæ 🙂

 

 

Fra 0 til 100

The story of my life!  Forrige uka va æ på null.  Energimessig.  Æ gikk på en smell fordi æ brukte hodet for mye og va litt stressa.  For normale folk ville det ikke vært stress det æ gjorde, men for mæ ble det akkurat det.  Resultatet va fire daga til sengs fullstendig utmatta.  Æ va overbevist om at æ hadde fått influensa.  Igjen.  Ikke en fremmed følelse.  Æ får” influensa” ørten gang i løpet av en måned.  Gubben ba mæ slappe av.  “Det e bare fatiquen”  Han hadde rett.  Det va fatique helvete som va på besøk igjen.

I dagan før fatiquen kicka inn va æ full av håp og mot.  Tenkte masse på ka æ skal forsøke å få til i løpet av våren, nemlig frivillig arbeid.  Alt det hær gikk æ å tenkte  på når formen min va rimelig bra.  Så mange plana.  Så positiv.

Når æ lå i senga va positiviteten forsvunne og erstatta med håpløshet og tristhet.  Tanka som “æ kan jo fan ikke gjøre nå normalt!, æ blir aldri kvitt fatiquen, æ gir opp!” sneik sæ inn i hjernen min.  For så snart æ gjør nå som helst utenom timeplanen min så blir æ “syk”.  Går æ hjemme og trør, i stillheta, trene forsiktig, passe på aktivitetan min så går det helt fint.  Da føle æ mæ frisk som en fisk og nesten normal.  Helt normal blir æ vell aldri, det har æ sikkert aldri vært heller.  Tho ka e normal?  Men dokker skjønne kanskje ka æ mene.

Så trør æ utfor bobla som æ leve i, å utfordre mæ sjøl å hjernen litt, så går det skeis.  Æ snakke med beste venninna mi om det hær.  Å æ sa ” æ føle mæ som sukkerspinn.  Så lenge det e vindstille så holdes æ sammen, men gud bedre hvis det kommer en bris, da går æ i oppløsning”

Men æ kom mæ nu opp i horisontalen etter hvert.  Æ kom mæ til Alta også.  Spent og letta på samme tid.  Glad for at æ kom mæ av gårde, fordi æ va litt bekymra.  For om det va gjennomførbart.  LHL samlinga som æ hadde “stressa” med gikk over all forventning.  Æ va på en koselig middag på ishotellet med resten av gjengen.  En tre retters middag som varte i fire tima.  Ny rekord for mæ!  Etter middagen trakk æ mæ tilbake på hotellrommet og sov som en stein til neste morra.

Søndags morran va formen bra, og æ va rimelig klar for å fremføre innlegget mitt.  Å så kom nervan.  Livredd for at æ skulle begynne å grine mens æ snakka.  Æ hadde lest innlegget for mitt for brorsan å da grein æ.  Men da hadde æ også jobba mye med det, og hodet va sliten.  Før æ gikk inn satt æ med musikk på øran og pusta.  Sånn som æ har lært på Sunnås.

Æ hadde ingenting å være redd for.  Det gikk helt fint.  Når æ lå på hotellrommet mitt å hvilte etterpå, så kom tåran.  Ikke av tristhet men av glede og stolthet over mæ sjøl.  At æ klarte det.  Æ tenkte over kor langt æ har kommet.  Kor mange oppoverbakka og nedoverbakka æ har gått.  Kor mye æ har slitt for å komme hit æ e i dag.  Så mange hinder, så jævla mye jobb.  Tap og seier hånd i hånd.  Glede og sorg.  Latter og tåra.  I snart fire år har æ holdt på med rehabilitering.   Hadde nån fortalt mæ den gang æ lå på sykehuset i Kirkenes, kor hardt det ville bli, ville æ ha gitt opp da?

I dag e æ glad for at æ ikke viste det.  At kampen for å bli frisk sku bli så lang og hard.  Æ e glad for at æ har oppdaga det litt og litt.

Etter at snørr og tårer va tørka og æ evaluerte det æ hadde gjort, så kom æ til den konklusjonen at det va godt.  Det va godt å få fortelle historien min.  Det va godt å få feedback at de som satt å hørte på synes det ga dem nå.  Informativt, lærerikt, morsomt og motiverende va det som ble sagt.  Å så kom det fornya energi.  Og håp.  Om at æ kan, og æ klare.

Selv om det koste, så gir det mæ nå i retur.  Æ følte æ fikk litt av identiteten min tilbake, kor rart det enn høres ut.  Men æ følte mæ litt som sykepleier Sølvi som hadde en historie å fortelle.  Nå å lære bort.  Kanskje det e det hær æ skal gjøre?  Reise rundt omkring å fortelle om min kamp.  Kampen til å komme tilbake til et noenlunde normalt liv.

Æ har blitt invitert til Hammerfest, Vadsø og Vardø for å gjøre nettopp det.  Snakke om mine erfaringa.  Min kamp. Spennende tider i møte.  Æ glæde mæ 🙂  Igjen så e æ full av positivitet og mot.  Håpet om en bedre morra dag e tilbake.  Takk og lov at de dårlige dagan ikke vare forever!  Stay positive!

Klem fra mæ!

 

Frustrasjon de lux!

Æ skulle ha filma mæ sjøl de hær siste dagan.  Frustrasjons nivået mitt har vært på max, og æ kunne seriøst spikra både gubben, doggen og kanin på veggen i flekkan.

Det e jo ikke demmes feil i det hele tatt at æ har vært frustrert, men nån må æ jo la frustrasjon min gå ut over?  Koffer e æ frustrert?  Først og fremst fordi æ har jobba i flere daga med å ferdig stille innlegget mitt til LHL samlinga.  Klokka har tikka mæ i nakken, og panikken for å ikke bli ferdig har lagt press på mæ.  Æ å stress e ikke forenelig.  Æ blir jævla sliten og mer forvirra enn vanlig.

I tillegg så har æ krangla med pasientreiser i flere daga.  Når æ skulle bestille billett til Sunnås, så møtte æ på en paragrafrytter.  For å gjøre en lang historie kort, så mente ho at siden æ hadde to oppholda a 3 uker , med Påske imellom, at æ måtte betale siste reise selv.  Fordi det va permisjon.  ” nei sa æ, det e ikke permisjon men 2 opphold”  Frem og tilbake, snakke med hennes overordnede, ringe Sunnås, ringe tilbake, sende mail og fans oldemor.

Æ va så pesse sur siste samtale æ hadde med dem at hadde det ikke vært for at vi hadde x antall kilometer mellom oss, så vet æ ikke ka æ kunne gjort.

Men æ har nån blida i hodet, som ikke egne sæ på trykk.  Nu har æ gitt opp hele hælvete.  Æ har i allefall fått bestilt billett til mitt første opphold.  Det andre overlate æ til Sunnås.  Æ gidde ikke bruke mere tid på det.  Om æ blir 3 eller 6 uker der gjenstår å se.

I dag va planen at æ skulle fære ned til elsklingen min sin jobb på formiddagen.  Så æ fikk skrevet ferdig innlegget mitt, skrevet det ut, sendt det av gårde og få hjelp av ei venninne å ordne bilder/video som skal vises når æ drar til Alta.  Æ drakk bare litt kaffe til frokost, for æ ville komme mæ av gårde fortest mulig.

Glad og fornøyd for æ ut døra.  Sola skinte i øyan mine og smilet va på lur.  Til æ kom til veien til garasjen.  3 meter snøfokk foran porten og veien ut. En halv time senere fikk æ opp garasjeporten, svett og jævlig.  Æ starta bilen og ga full gass for å komme mæ gjennom snøhelvete.  Det gikk på hengende håret, og mens æ prøvde å avverge et hjerteinfarkt prøvde æ febrilsk å tenke happy tanka.

Etter å ha vært på kontoret til elsklingen og skrevet ferdig, dro æ til venninna mi.  På veien dit kjente æ at blodsukkeret mitt va faretruende lavt.  Klokka va bikka midt på dagen, og æ hadde gått lenge uten føde.  Æ stoppa utenfor en bensinstasjon for å få litt føde.  Og skulle sjekke kontoen.  Et tics æ har.  Æ handle aldri uten å ha sjekka kontoen.  Sånn i tilfelle nå e trukket, og æ plutselig e blakk.

Ingen internet.  Æ sjekka alt, slo av og på telefonen, bantes og skjelte ut Telenor.  Ringte gubben, og nu va æ ikke rolig og smilanes lengere.  Han prøvde å gaide mæ igjennom ka æ skulle trykke på.  Samtalen endte med at æ bare la på, kor han sendte mæ den berømmelige fingeren.  Det e hannes måte å si æ e urimelig på en snill måte.

Etter at æ kom til venninna mi, fant vi ut i felleskap over en kaffe, at æ hadde skrudd mobildata av.  Nå så enkelt lagde masse problema for mæ.  Fordi æ va sliten, så funka ikke signalan i hodet mitt.  At ethvert problem har ei løsning, va ikke lengere mottoet mitt.  Æ klarte i hvert fall ikke å løse problemet på egenhånd.

Nu når æ sitt hær i sofaen kan æ humre over dagen min.  Æ ser kor frustrert æ ble, og æ skjønne også koffer æ blir det.  Tålmodighet e litt fremmedord for mæ.  Æ lure på om æ nån gang vil få den tilbake?  Ka har æ lært den hær uka?  At vinduet mitt e veldig lite.  Det skal svært lite til for at ting går helt i stå.  Takk og lov for at æ har evne til å se mæ sjøl i fugle perspektiv.  Ikke minst at æ kan flire av mæ sjøl!

Nu e æ ferdig med alt stress.  Nu e det brokkoliburger og netflix som står for tur.  Hodet lavt og beinan høyt resten av dagen.  Godt jobba Sølvi!  You did it!

Peace and love

 

Senfaserehabilitering på Sunnås

I fjor når æ va på Sunnås, anbefalte dem mæ å søke på et nytt rehabiliterings opphold.  Ikke på KRESS (kognitiv rehabilitering Sunnås) som æ va på, men på senfaserehabilitering. Det e som all anna rehabilitering, lære sæ bestemte funksjoner/ferdigheter og mestre sykdom/skader.   Tho for dem som har ervervet hjerneskade.  Ventetida e lang, så æ fikk fastlegen min til å søke mæ inn når æ va dær på EU kontoll for et par uker siden.  Kort tid etter fikk æ brev om at æ hadde fått plass, og at det ville skje før uke 51 i 2020.

I går fikk æ telefon fra Sunnås om at æ har fått plass den 25 mars.  Nå som egentlig passe perfekt.   6 uker på institusjon med trening, undervisning og mange aktiviteta e akkurat det æ trenge.  Æ har vært hjemme i et år nu.  Har fulgt de anbefalingene som Sunnås ga mæ, og har i dag et bedre liv enn for et år sia.  Et langt bedre liv.  Nu kan æ ta tak i det neste på lista mi.  Korsen skal æ klare å gjøre nå frivillig arbeid.

Æ har nån ideer, og det blir fint å få litt hjelp til å få starta med det æ går å tenke på.  Utfordringen min e at det e vanskelig å binde sæ til nå fast.  Siden æ aldri vet korsen dagen min blir.  Akkurat det har æ fått lovnad om at vi skal forsøke finne ut de ukan æ e der nede.

I tillegg til det hær, så har æ begynt prosessen Sølvi skal stumpe røyken. Det e ikke nå bønn lengere.  Enten må røyken stumpes, eller så kjøre æ helsa mi helt i grøfta.  Under kontroll hos fastlegen min ble det konstatert forhøya blodtrykk.  Det verste man kan ha når man har aneurismer.  Å det e ene å alene røyken sin feil.  Før æ starta å røyke hadde æ hvilepuls på 45-50 og litt lavt blodtrykk.  Nu e det i grenseland for om æ må begynne med medisiner.

Æ trur det vil hjelpe mæ å komme unna hjemmets fire vegga nu når æ skal bli fri fra røyken!.  Æ håpe det i alle fall.  Nå anna æ har skaffa mæ for å hjelpe til e nå medisiner fra Nikel.  Æ ane ikke ka dem inneholde, men dem e nu kjøpt på apoteket så æ går ut fra at det ikke e kjempe skadelige stoffer.  Dem skal i alle fall brukes i 25 daga, og på en eller anna måte få mæ til å slutte.  Det æ merke etter 2 dagers bruk, e at røyken ikke smake det samme.  I tillegg så har æ brutt vante vaner.  Som for eksempel å tvinge mæ ut å røyke .  Æ tygge toy 24/7 å pusse tenner 18 gang i døgnet. Fint å få hvite fine tenner i tillegg til å bli røykfri!  Litt av i kjeven etter all tyggegummien æ inhalere, men det hjelpe.

6 uker på Nesoddtangen blir nok ikke bare nais.  For det e også jævla slitsomt å være på institusjon. Mange folk og forholde sæ til, og mye lyd. Undervisning finn æ forærdelig vanskelig.  Etter 10 minutter så e æ moden for stabilt sideleie. Men æ deltar kun når det e tema æ føle æ trenge å lære litt mer om.  Det e ikke vits å bruke energi på det æ kan fra før.

Det som e positivt e at den hær gangen blir vi ei gruppe på 8 som blir i lag i 6 uker.  På KRESS va vi 20 og det va utskiftninger hver uke.  Nå som æ synes ble slitsomt.  Man rakk ikke å bli kjent med folk, før det va nye fjes man måtte bli kjent med.

Det e jo fordeler og ulemper med det meste.  Ulempen med ei lita gruppe i 6 uker e jo hvis man ikke får kjemi med nån av dem.  Da kan det bli 6 veldig lange og tunge uker.  Ikke at æ trur det vil skje, men man vet jo aldri.

Det kom litt som bestilt at æ skal få tilbringe våren i Oslo.  Æ ser frem til det, og skal gjøre mitt for at æ får mest mulig ut av oppholdet.  Avdelinga e stengt i helgan, så de dagan kan æ disponere akkurat som æ vil. Har både gode venna og familie i Oslo, så æ skal nok ikke kjede mæ.

Etter 3 ukers skal æ hjem å feire påske, før æ skal ned i nye 3 uker. Nei det hær blir spennanes.  Æ glæde mæ!  Det ble en liten boost.  Vinteren har vært lang.  Æ e lei kulde, snø og glatte veia!  For å motivere mæ sjøl litt mer, har æ bestemt mæ for at hvis æ klare å bli røykfri til æ e ferdig på Sunnås den 11 Mai, så skal æ ta mæ ei uka i Chania før æ vende nesa hjemover.

Æ trenge ei gulrot for å klare det hær, sånn e det bare.

Ha en nydelig dag 🙂  Æ skal straks ned å trene.  Det har æ ikke gjort på ei uka!  Shame on me!!

 

 

 

Aleina, men ikke ensom!

I ei uka har æ gått hær hjemme å sulla aleina.  Well helt aleina har æ jo ikke vært.  Det e masse selskap i en hund og en kanin!  Besøk av to beinte har æ å hatt, så uka gubben har vært i England har gått forbausende fort.  Nu e det bare et par små daga så e han hjemme igjen.

Æ har nettopp snakka med han på face.  Han spurte om æ savna han, å ærlig som æ e sa æ ” æ savne kokkeleringa di”  For æ holde seriøst på å dø av å ete fiskekaker og anna lettvint skit middaga.  Kan ikke nån bare finne opp ei pilla som mette, med masse smak, så æ sleppe middagslaging.  Gjør livet mitt litt enklere takk!

Æ savne jo selskapet hannes også.  Ofc, men æ synes det e litt deilig å være aleina.

Ei hel uka der ingen kreve nå som helst av mæ.  Jo dyran kreve jo sitt, men dem e ikke fryktelig kravstor.  Det e nu for så vidt ikke han David heller, men av og til e det deilig å ikke måtte snakke med nån.  Æ har hatt det deilig stille og rolig. Foruten om Fredagen.

Da havna æ veldig spontant ut på puben.  Det va virkelig ikke planlagt.  Æ hadde ei venninna på besøk, og planen va pizza og film.  Helt til dattra hennes ramla inn døra med någet attå til oss.  Å æ synes man må være såpass høflig at man smake på det man får i gave.

Vi smakte og smakte, og ble i kjempe form.  Å når æ blir i kjempeform så får æ forfærdelig trang til å danse.  På et lite øyeblikk befant vi oss plutselig på puben.  Der ble vi i mange tima.  Mange morsomme tima.  Fordelen med alkohol, e at det sløve ned mine ellers så hypersensetive sansa.  Det va et par gang æ måtte stikke fingran i øran fordi æ hadde nån som skravla litt høylytt på begge sider.  Men foruten om et par ubehagelig minutter, så vil æ si at kvelden va vellykka.  Og veldig needed.

Lørdagen våkna æ ikke fullt så god form.  Formen e fortsatt ikke kommet tilbake.  Æ går enda i pysj buksa, og veksle mellom senga og sofaen for å unngå ligge sår.  I dag e det Mandag.  Æ satse på at æ skal klare å komme mæ opp i horisontalen i morra.  Det e ikke nå bønn, æ må det!  Æ har ikke trent siden Torsdag, og det e slettes ikke bra.  Det klundre alle planan mine!

Æ hadde og i planan at æ sku bli ferdig å skrive innlegget mitt til LHL den hær helga.  Å æ kjenne panikken tar mæ litt, for det har æ ikke klart å få gjort.  2morrow kanskje.  I allefall bør æ bli ferdig før helga.  Æ jobbe jo best under press.  Nei vent litt, det va før august 2015.  Det va den gamle mæ.  Den nye Sølvi med hjerneskader e ikke like god på det.  Stress og press.  Men nu skal æ ikke dramatisere.  Æ får det nok til!

Det e nu ingen vei tilbake uansett.  Æ har bestilt flybillett. Æ har sagt ja til å ha et innlegg neste helg, så klare æ ikke å skrive det ferdig, så får æ improvisere!

Det føles godt å være litt aleina.  Uten at æ har følt mæ ensom.  Det e egentlig lenge sia æ har kjent på ensomheten. Den har vært plagsom i flekkan.  Å det e egentlig rart at æ kan føle mæ ensom.  Æ har jo han David, dattra og mange gode venna.  Men selv om æ har folk rundt mæ, så kan æ slit med den jævla følelsen.  Æ har analysert det dit at det e fordi ingen kan forstå korsen æ har det.  Hvis dem ikke har kjent på det sjøl.  Forvirringa, glemskhet, fatique, smerter og sorgen æ bære på.

Æ har gjort en del for å ikke kjenne på den. Ensomheta. For det e en veldig sår følelse å gå rundt med.  Den kan være tung, og drege mæ ned.  Påvirke humøret mitt, å gjøre mæ trist.  Å det e ikke nå å trakte etter.  Å gå rundt å være trist.

Æ trur åpenhet om det har hjulpet.  Det at æ tør si det høyt.  Til han David, og til venna som æ e glad i.  At æ av og til føle mæ veldig aleina.  Selv sammen med andre.  Kommer følelsen så ringe æ nån, eller drar på besøk.  Eller sir til gubben at nu slit æ.  Så kommer han gjerne opp med nån gode forslag til ka vi kan gjøre så følelsen avtar litt.

Ensomhet e nå vi alle kan føle til tider. Nå æ trur mange slit med når dem blir syk, eller får skada som gjør at man blir forandra. En følelse som kan være relativt lett å endre. Med å tørre å åpne sæ, og fortelle til nån korsen man har det.  Koffer man har det sånn.  Har man gode venna, eller bare en god venn, så e æ sikker på at dem gjør sitt for at man skal få det bedre.  Hvis man bare fortelle.

Den aller beste medisin for  mæ e gå turan mine.  Som ikke e fryktelig lang eller utføres med høy intensitet.  Når æ rusle av gårde med god musikk på øran, og lar hodet hvile for tanka.  Å bare nyte alt det vakre omkring mæ.  Når æ kjenne på kor godt det e å leve!  Da føle æ ikke ensomhet.  Kun glede. Takknemlighet og ro.

Nu skal æ køye.  Han Dizel får lov til å sove bak ræva mi når han far e borte.  Han har allerede lagt sæ.  Æ har en stygg mistanke om at han gjerne skulle se at han David va borte ei uka til 😉

God natt, klæm fra mæ 🙂

 

 

Lhl samling

Et års tid etter hjerneblødninga mi meldte æ mæ inn i LHL slag (Landsforeningen for hjerte og lungesyke).  Rett og slett for æ hadde behov for å møte andre i lignende situasjon som æ va i.  Nå av det æ synes e bra med å være med i ei forening, e at på hjemmesida demmes så finn man det meste av informasjon man trenge.  Både om sykdommen, skader, kor man kan få hjelp og behandling og kem man kan kontakte hvis man har behov for å snakke med nån.

Nu har æ ikke vært kjempe aktiv i foreninga, fordi æ ikke har hatt kapasitet.  Men æ har vært på to seminar i Oslo, og deltatt i en kampanje video sammen med LHL og ambulanseforbundet.  Æ har møtt masse flotte folk, slagrammede, pårørende og helsepersonell.  Vi har utveksla erfaringer og gitt hverandre råd og tips.  Veldig nyttig!

Nu har æ sagt ja til å delta på ei samling i Alta i begynnelsen av mars.  Der æ skal ha et innlegg og fortelle korsen det e å leve med hjerneslag.  Æ skal snakke en times tid, så nu prøve æ å knote ned nå fornuftig.  Å det e ikke lett.  I allefall ikke like lett som å sitt hær å blogge.  Men æ e kommet godt i gang, og håpe at æ skal ha det klart ila helga.

Æ både glæde og grue æ.  Grue mæ fordi æ må sitte å konsentrere mæ over tid, til en gruppe mennesker æ ikke kjenne.  Da blir æ stressa og ekstra sliten.  Når det skjer så kommer gjerne tåran.  Som æ ikke kan kontrollere lengere.  Å sitte foran en gruppe fremmede å gråte friste ikke.  Æ vil jo gjerne få frem budskapet mitt. Det sku ha tatt sæ ut om æ blir sittanes å grine i en time.. Og stotre frem nån gloser mellom snørr og tåra.  Så ja, æ e litt urolig.

Men æ skal nok få det til.  After all så har æ jo lært mæ en masse triks å metoda æ kan bruke.  Æ må bare huske å puste!

LHL Slag har ikke eksistert så lenge.  Men e blitt en sterk organisasjon som har fått utretta enormt mye.  Dem har satt hjerneslag i fokus med å kjøre kampanjer.  Dem har fått politikere med sæ, sånn at en slagpakke e under utbedring.  En pakke som skal sikre at alle slagpasienter får lik behandling uavhengig kor dem bor i landet.  For i dag, så kommer det helt ann på kor du bor for korsen behandling og oppfølging du får.  Å sånn skal det ikke være!

Mye takket være innsatsen til de som jobber, og frivillige i organisasjonen så får sykehus og kommuner snart retningslinjer dem må forholde sæ til.  Godt jobba sir æ bare!

Også godt jobba av alle de frivillige som reise rundt og holde foredrag og belyser korsen det e å være slagramma og pårørende.  Som forteller om ka som fungerer, og ka som ikke fungere.   Som støtter og hjelper hverandre.

Uavhengig av korsen sykdom man får, så kan det å være med i en organisasjon som for eksempel LHL gi masse hjelp og god informasjon.  Om sykdommen, kor man kan henvende sæ for å få hjelp, seminarer og møter der man møte andre som kjenne på det du kjenne på.  Som forstår.

LHL har vært og e en god organisasjon å være i.  Æ håpe at æ skal klare å bli et mer aktivt medlem.  After all så sitt æ på masse kompetanse, både som pensjonert sykepleier og som pasient og slagramma.    Her e link til sida di kan lese /melde dæ inn hvis du har behov : https://www.lhl.no/.

Wish mer good luck, og send mæ nån hjerneceller så æ blir ferdig og skrive fremlegget mitt!  På forhånd takk 🙂

Ha en nydelig dag, klæm fra mæ

 

Bli blodgiver!

Nu når æ har donert bort organan mine, eller kroppen til forskning, så tenkte æ at æ skulle bli blodgiver.  Sånn at æ også kan bidra med nå til samfunnet mens æ fortsatt puste.  Fornøyd med mæ sjøl, for at æ i det hele tatt tenkte tanken, sendte æ en mail til sykehuset at æ kunne gi blod hvis dem trengte.  Dagen etter fikk æ telefon fra dem.

Sykepleieren spurte mæ om æ va syk. “neeei sa æ, æ e ikke syk akkurat.  Men æ hadde en hjerneblødning i 2015”  Snipp snapp snute så va det eventyret over.  Æ får ikke gi blod.  Begrunnelsen e at dem ikke ønske å gjøre folk syk.

Æ kan ikke skjønne at dem ikke kan tappe mæ for litt blod selv om æ blødde litt i hjernen?  Det e jo flere år sia, og æ e jo ikke blod fattig.  Men sånn e nu reglan engang så æ får bare godta det.

Siden æ ikke kan gi, og dem helt sikkert ikke vil ha doggen sitt blod, så har æ overtalt (tvungen) han David til å bli blodgiver.  Han hoppa ikke av glæde akkurat når æ spurte han.  Han svarte mæ med “no, i dont like needles and i dont wnna do it”  Kor æ smelte til med ” ja ka om alle tenkte akkurat det.  Å du en dag blir syk og treng blod?  Du vet blod kan ikke lages, det må tappes fra et friskt menneske!”

Nu skal æ ikke briljere, men kem trur dokker vant den diskusjonen?

Det e kanskje ikke nå de fleste av oss tenke over.  At vi en dag kan trenge å få blod.  Og at vi e veldig avhengig av at mer eller mindre frivillige donere blodet sitt. Blod kan ikke lages, og blod e en fersk vare. Sykehus rundt omkring i landet trenge blod.  E du frisk og rask så kan du hjelpe.  En halv liter blod kan faktisk redde tre liv. Tre liv!

E du fortsatt usikker på om du vil?  Du kan lese om det å bli blodgiver hær ; https://helsenorge.no/bli-blodgiver.

Det tar 30 min av din tid og ditt liv.  30 minutter så kan akkurat du være med på å redde et liv.  E ikke det fantastisk så vet ikke æ.  Gjør en innsats for samfunnet.  Bidra med ditt blod!

Ha ei nydelig helg 🙂

 

 

 

Organdonasjon

Æ trur æ va rundt 20 år når æ bestemte mæ for å bli organdonator.  Æ bodde i Danmark som va tidligere ute enn Norge, med gjøre det enkelt for folk å registrere sæ.  Etter at vi i Norge fikk knota oss til et register, har det blitt flere som har meldt sæ.  Men fortsatt står det mange i kø for å få et nytt organ, og et bedre liv.

Folk flest like jo ikke å tenke på at man kan bli syk, og i værste fall dø.  Å skjer det ei ulykka og man som pårørende får beskjed om å donere organa, så blir det tøft og skulle ta den avgjørelsen når man e i sjokk og sorg.

Det viktigste man kan gjøre e å tenke gjennom det mens man e frisk å rask.  Bestemme sæ for ka man vil, og gi beskjed til de pårørende ka man ønske.  Det e jo ikke sånn at man har veldig brukt for en kropp når man e død.  Den blir å råtne bort å bli til jord.  Ikke vil man kjenne nå når eventuell organa blir fjerna heller.  Hvis det e nån brukanes organa igjen i den hær kroppen min når æ dør, må dem bare bruke den til ka den e god for.  Æ har i alle fall ikke brukt for den.

Forhåpentligvis så vandre æ inn perleporten hvis den eksistere, eller blir gjenfødt til en spurv.  Kroppen min har vært mitt tempel i det hær livet, holdt mæ oppreist å fått mæ gjennom motgang og medgang.  E æ heldig, så kan den hjelpe nån flere enn bare mæ. Æ synes det e fantastisk å tenke på at man faktisk kan redde liv, selv etter man e død.  Det må nu være den beste arven man kan gi.

Men skal organa kunne doneres bort så kan man ikke være død, men klinisk død. Organan må være frisk og i livet.  Dør man en naturlig død, så kan dem ikke brukes, men man kan fortsatt bidra!  Kroppen kan doneres til forskning.  Æ har nettopp meldt UNN om at æ donere kroppen min til dem når æ vandre.

Det kan jo bli riktig så spennanes å åpne mæ å studere innsida.  Når dem studere utsida håpe æ dem sir” å jæven ho muskuløs til å være såpass feit!”  Ja la nu alle trenings timan mine gi mæ litt kred!

På den hær måten kan æ bidra til at lega og anna helsepersonell får øvd sæ.  Dem kan åpne og lukke mæ, studere kroppen på innsida og utsida.  Prosessen e sånn at når man dør, så sendes kroppen innen 2 daga til et sykehus kor man blir balsamert.  Dem beholde kroppen et par tre år, så blir man kremert og familien får urna.

Det e jo en masse fordela med det.  For det første så spare æ familien min for en begravelse.  Det e svindyrt å daue.  Han David kan til og med bare snekre mæ ei kista av paller som æ kan sendes i.  Det e jo ikke nøye, æ skal jo brennes uansett når den tid kommer.  Æ ønske jo i utgangs punktet å kremeres når æ dør, men det e ekstra dyrt når man bor hær æ bor.  Enda en utgift spart.

Skal helsepersonell bli god, så treng dem å øve.  Dem kan bruke dukker, men skal dem bli god, så treng dem en ekte kropp.  Å siden æ ikke har brukt for min når tida kommer, så skal i allefall æ bidra med mitt.

Tenk igjennom det.  Ta et standpunkt.  Å bli organ donator e enkelt.  Du kan melde dæ inn hær : https://organdonasjon.no/donorkort/.  For å donere kroppen din bort, må du kontakte et sykehus i ditt område.  For Nord Norge e det UNN.  Du kan sende en mail til dem så får du tilsendt skjema, [email protected] Litt tungvint, men ikke vanskelig.  Du kan lese mer om det hær : https://www.med.uio.no/imb/tjenester/publikum/testatorordningen/.

For de pårørende så kan det oppleves vanskelig å ikke skulle ha ei grav å gå til.  Det tar jo nån år før dem får det.  Isteden for begravelse blir det minnestund.  For mæ sjøl, så har ikke æ behov for at mine kjære skal sitte å sørge ved en gravstein.  Æ vil heller dem skal minnes mæ når dem sitt rundt bålet, når dem e ute på tur eller sitt nede ved sjøen å ser ut over havet.  Når dem gjør de tingan som æ like å gjøre.  Nu når æ e i livet.

 

Ha en nydelig dag alle sammen 🙂  Klæm fra mæ

 

 

Bryllup forberedelser

Æ prøve å planlegge bryllupet våres.  Å det e fan ikke enkelt kan æ fortelle dokker.  Det e så mye logistikk.  Så mye å tenke på.  Hver gang æ sett mæ ned å prøve å lage en fornuftig plan, så finn æ på nå anna å gjøre som kreve mindre. Se på Kardashian på tv for eksempel. Akkurat nu så har æ mine tvil på om det i det hele tatt e mulig å la sæ gjennomføre.

Rett og slett fordi æ blir jo utslitt av planlegginga. Kor, katti, korsen, kor mange gjester, ja det e mye å tenke på. Å siden han David e en utlending, og ikke har Norsk pass, så må vi ha papira fra England også.  Kan jo for så vidt være betryggende å få vite fra styres maktan der at han verken e gift fra før, eller etterlyst for mord.  After all i did meet him on the internet..Selv om æ nu har bodd lammi han i 10 år nu, og eventuelle psykoe sider burde vært kommet frem, så kan det være greit å ha det på papiret.  At han e noenlunde normal 😉

Vi har vært inne på tanken og bare gifte oss, og skippe festen.  Men festen synes æ e den viktigste.  Det å kunne samle alle man e glad i til en koselig fest e jo det artigste ved et bryllup.  Vi har allerede bestemt oss for at det skal være et enkelt bryllup.  Hos ordføreren.  Festen skal ikke være pompøs.  Det kan godt hende at det ende med en hagefest og grillpølsa. Vi har hage nok.  Eller en føling i fjære kveld. Det e nu liksom ikke så nøye.

Det viktigste for oss e å samle dem vi e glad i for en artig fest.  Det viktigste for mæ personlig e at vi blir gift.  Æ har hatt den følelsen siden æ ble syk.  At vi bør gifte oss.  I tilfelle det skjer nå mer med mæ.  Eller han David.  Det e viktig for arv, og for den som eventuelt blir igjen.  Jo æ vil selvfølgelig også gifte mæ fordi æ elske han David.  Nå så sinnsykt.  Men æ går nu rundt og tenke litt praktisk også.  Man e mer sårbar kun som samboera.

Et bryllup koste jo litt.  Uansett kor enkelt man gjør det.  Siden æ allerede har lovt bort nyran til både David og doggen allerede, så må vi jo få spart opp nok til en fest. ( ja æ solgte dem på the dark net etter ferieturen i sommer).

Å selve planlegginga falle på mæ.  Unnskyld alle menn der ute, men akkurat hær kommer de aller fleste av dokker til kort.  Det e i alle fall en ting dokker ikke e god på.  Det gjelde i hvert fall for min mann.  Han skal få ta sæ av det mer praktiske når den tid kommer.  Han hadde gladelig gifta sæ i arbeids lompen, å akkurat der sætt æ foten ned 😉

Æ tenke vi må nu klare å gjennomføre det i løpet av året.  I hvert fall selve bryllupet så får vi se når festen blir.  Æ skal nok få det til.  Æ har mange venna æ kan sette i sving også.  Nån sir helst sikkert frivillig ja, nån må presses litt 🙂

Mannen i mitt liv, min bauta, min glede , min støtte. Æ e så takknemlig for at æ møtte akkurat han!

Nei æ må nok brette opp arman, finne frem penn og papir og starte prosessen!  Æ skal bare se litt på tv først.  Mulig æ må vaske litt klær også.  Ja for å ikke snakke om doggen som treng sæ en tur;)  Æ skal bare først, så skal æ hiv mæ rundt!