Det går all for lang tid mellom bloggan mine. Det e ikke fordi æ ikke har nå å skrive om, æ trur æ kunne blogga hver eneste dag. Mye av det æ skrive, poste æ aldri. Nån gang skrive æ kun for mine egne øya. Andre ganga har æ lyst å dele. Å nå bør man ikke dele. Uansett kor lyst man har.
Før æ poste, bruke æ tid på å lese igjennom. Gjerne flere ganger og over flere daga. For å dobbelt og trippel sjekke at æ har fått frem det æ vil si. Skriving har vært og e balsam for sjela mi. Æ tenke ofte på kor vanskelig det va i begynnelsen. Å sitt foran skjermen og konsentrere sæ. Det krevde en masse. Det va og mye frustrasjon. Fordi æ måtte lære nå nytt.
Det e så jævla vanskelig for mæ når æ skal sette mæ inn i nye ting. En ny telefon, et nytt program, uansett ka så kreve det mye av hodet mitt. Æ blir gjerne veldig frustrert. Av og til forbanna. Nån gang ende det i tårer også. Trur det e fordi æ føle mæ som en retard når det skjer. Når æ feks ikke skjønne korsen mine nye earpods funke. Å det e jo ikke fordi æ ikke kan lese. Men når æ har bruksanvisningen i handa og det e mye informasjon så går hauet i stå.
Det kan gå helt fint i starten. Trykke på rette knapper, og så går det gjerne til hlveeete. Da har æ gjerne trykke for fort, feil knapp, sagt ja til nå æ burde sagt nei til , skrevet inn feil passord 14 ganger for mye eller gud vet ka. Det e fkings frustrerende! Det e det.
Gubben som har levd en del år sammen med mæ. Både før å etter skade, han merke. Han ser når det går galt. Gjerne lenge før æ merke det. Av og til så prøve han å begrense “skadeomfanget”. Altså frustrasjons utbruddene mine.
Det skal ikke være lett. For æ blir gjerne mer irritert hvis han prøve å overta det æ fikle og streve med. Om det e å logge mæ inn en eller anna plass. Eller få min ny kjøpte robotstøvsuger til å virke. Vi snakke om ei dame som har vært veldig selvstendig siden ho va pittelita! Som har vært alenemor med full jobb og 2 utdanninger. Vi snakke om ei som har klart alt! Skrudd sammen ikeamøbler. Skifta dekk på egen bil. Æ har klart alt!! I allefall nesten alt.
Jo det e frustrerende. Når æ ikke klare å sette mæ inn i en nykjøpt telefon uten hjelp. Det e rett og slett fette frustreranes. Dritt hjerne til tider.
Å når æ skjelle ut hjernen min for at den ikke funke som æ vil at den skal, så må æ påminne mæ sjøl om nå.
i 2015 kunne æ ikke koke egg. Uten fare for å brenne ned kåken. Æ kunne ikke resonere mæ frem på nye plassa. Selv på kjente plasser kunne æ bli lost in space. Æ kunne ikke logge mæ inn i nettbanken. Æ glemte nå heele tida. Av og til så glemte æ tida. Mandag va gjerne torsdag. Juni va gjerne august.
Så dritt hjernen min e ikke så dritt. So what om æ streve med å lære nye ting. So what! Æ har kommet så jævla langt. Lengere enn nån ville tru den dagen æ våkna opp av koma.
Joda hjernen min e skada. Den streve med en del ting. Hakke litt. Heng sæ opp. So what! Det finnes da værre ting hær i livet gjør det ikke? Fuck nye telefoner. Fuck bruksanvisninger! Æ lære jo dem. Etter hvert. Etter litt banning. Mye frustrasjon. Og litt tid.
Klem fra Paradisbukta 🙂
Jeg har og alltid vært kjerringa som fikser alt. Så jeg kjenner frustrasjonen din. For meg er det ikke hjernen som er blitt skadet, men resten av kroppen virker ikke som den gjorde før. Jeg orker heller ikke så mye. Frustrerende!!
Har akkurat lært å ta i mot hjelp.
Ja det kan holde hardt i flekkan. Selv å puste med magen og telle til ti nytter ikke alltid. Heldigvis så går det meste over. Og selv frustrasjonen tar sæ pauser innimellom 🙂 Ha en nydelig dag