E livet mitt bra nok?  E æ fornøyd?  E æ lykkelig? Har æ slått mæ til ro med mitt nye liv?  Akseptert det?  Det hær e tanka som har opptatt hodet mitt i det siste.  Det har nok en sammenheng med at æ har vært på institusjon i flere uker å vi har gått gjennom livet mitt og korsen æ har det med grundige øyer.  Som æ har sagt før så e det pretty hard å være på rehabilitering.  Fordi man blir veldig i fokus.  Å når man studerer sin egen navle og skal tenke på alt mulig som man prøve å ikke tenke så mye på i hverdagen, ja da kommer det nån tanker.

Konklusjonen min e at æ mestre mitt nye jeg og livet mitt rimelig bra.  Helt perfect e det jo ikke.  Men æ trøste mæ med at det e ingen som har et perfect liv uten utfordringer.  Uten motgang og problemer.  Det e ingen som våkne smekke lykkelig hver eneste dag e det?  Vi har alle gode daga og dårlige daga.  Nån har mer enn andre.  Men ønske æ et perfekt liv?  Finnes det?  Hvis æ aldri hadde en dårlig dag, ville æ legge merke til de gode da?

Æ e temmelig sikker på at det e bra å ha det litt tøft inni mellom.  Det blir som å ete sjokolade hver dag.  Det smake ikke like godt som hvis du har vært uten ei uke eller to.  Da smake sjokoladen himmelsk, og man nyte hver en bit.  Å akkurat sånn har æ det når æ har gode daga.  Når hodet og kroppen samarbeide med mæ.  Når æ ikke må brekke mæ ut av senga fordi kroppen e stiv, støl og smertefull. Når æ huske avtaler, og doggen ikke har sulta ihjel fordi æ har glemt å fore han.. ja det hender fortsatt.  De dagan æ våkne med et smil og føle æ kommer til å klare å gjennomføre det æ har på planen, de dagan e gull.  Å æ vet å sette pris på dem, belive me.

E du glad?  Det sku vi heller ha spurt hverandre om når vi møtes.  Ikke om du e lykkelig, eller har det bra.  Lykke kommer i bølger gjennom livet.  Små og store øyeblikk.  Men følelsen av å være glad, eller trist, det e mer vedvarende.  Det e også lettere å forandre tristhet til følelsen av å være glad.  Og man kan være glad, selv om man egentlig ikke har det så bra.  Heldigvis så e vi mennesker skrudd sammen på den måten.  At selv om det bare e mørke rundt oss så kan vi føle glede.  Alle har vell sett bilder av barn i krigsherja områder som spille fotball i ruiner, og smiler og virke glad.  Eller en uteligger som ikke eie mer enn soveposen han ligg i, smiler. Dem e nok ikke lykkelig, men evne å finne gleder i sin hverdag.

Æ merke at tankegangen min har forandra sæ litt etter Sunnås.  Æ tenke ikke så mye på det æ ikke klare lenger.  Æ har mer fokus på det æ klare.  Selv når æ har en dårlig dag, og ræva mi ikke kommer lengere enn til kjøkkenet for morra kaffen og litt vann før den lande i senga igjen, så blir æ ikke så frustrert og lei mæ.  Litt sånn fuck it!  Æ e i hvert fall ikke dehydrert!  Å selv om det bare e ti skritt fra senga til kjøkkenet så e faktisk ti skritt bedre enn ingen skritt!

For det nytte ikke å ha fokus på det som har vært.  Det æ klarte før.  Kem fan hjelpe det liksom? Koffer skal vi leve i fortid?  Det e jo i dag som telle e det ikke? Alt i alt så e livet mitt bra nok.  Æ føle mæ glad.  Selv om æ ikke e det 24/7.  Perfect e tross alt boring e det ikke?  Det e ikke nå å trakte etter.  Æ ville kjeda mæ hvis alt va perfekt!

Æ så en dokumentar på VGTV i morres.  Det va om en fantastisk fyr som fikk en alvorlig diagnose, nemlig ALS.  Æ blir alltid så berørt når æ ser program eller møte folk som står opp i sine tøffeste kamper.  Korsen dem løse det.  Leve med det.  Å hver gang æ ser en dokumentar eller lese om de hær menneskene som bare har en utvei, som e døden, så tenke æ …..Æ har det bra nok!  Æ skal ikke syte å klage.  Ikke grine over mine problemer.  Ikke synes synd i mæ sjøl.  For æ har det bra..nok!

Kanskje e det overlevelses taktikken min.  Uansett så syns æ den funke.  Selvfølgelig så e æ ikke et super menneske og ikke har æ overnaturlige evna.  Æ knekke sammen rett som det e.  Å grine å bannes.  Å ja, æ har daga der æ lulle mæ inn i self pity.  Å det tenke æ også e bra.  Av og til.  Bare æ ikke begynne å dyrke det så e det greit.  For det e faktisk sånn at æ har iallefall håp.  Om bedring og et godt liv selv med begrensninger.  Det hadde ikke fyren i dokumentaren æ så.  Allikevel så hadde han humor.  Å en ståpåvilje som ga mæ frysninger.  For en styrke!  Beundringsverdig!

Dokumentaren hete Its not yet dark.  Anbefales!  Ta frem snørr papiret!

Ha en nydelig dag!  Klem fra mæ 🙂

Æ har det veldig travelt for tida.  Formen har vært god siden æ kom hjem fra Oslo for et par uker siden.  Å akkurat det e litt skummelt.  For når formen e fin, da må æ jobbe hardt for ikke å ta helt av.  Den vanskelige balansen.  Æ må titt og ofte sette på nødbremsa og si til mæ sjøl HVIL!  Å det e fan ikke lett.  Når man endelig kjenne at man leve, så skal man være nødt til å ta det med ro.  Men æ vet at det e det fornuftige.  Tho så jævla vanskelig.

Æ har brukt dagene etter Sunnås til å rydde i huset.  Lage systemer og kaste skit æ egentlig ikke har behov for.  For et godt system i huset gir system i hodet mitt.  Sånn at æ ikke trenge å bruke min dyrebare energi på å leite.  Nu vet æ kor det meste e.  Skal vi på fisketur, så vet æ kor æ finne turklær og anna utstyr.  Det ligg mye arbeid bak, men belønninga e stor!

Vi e også begynt med neste oppussings prosjekt, nemlig fixe kjelleren.  Der e det ikke så god orden lenger, og æ får sammenbrudd hver gang æ går ned, for hær vi snakke kaos!  Men æ vet at om nån uker så blir det pling pling kazhing der nede, så æ prøve å puste med magen å ha happy tanka.

Annonsørinnhold

Sunn og enkel middag i 2025: Spar opptil 1549,- hos Hello Fresh

Æ blir påmint veldig tydelig hvis æ gjør litt for mye.  I går hadde æ min første “influensa” etter at æ kom hjem.  Det e jo ikke influensa, det bare føles sånn ut når æ blir sliten.  Æ malte en times tid på formiddagen, og ut på dagen hadde æ besøk et par tima.  Selv om æ hadde slappa av mellom de to aktivitetene, så hadde æ ikke hatt min vanlige formiddags lur.  Etter at besøket mitt, som for øvrig va veldig koselig, dro, så måtte æ kjøre ut en tur.  For å hente en gressklipper som æ va så heldig å få helt uten kostnader.

Å det va nok til å tippe lasset.  Når æ kjørte hjem verka hele kroppen og “feberen” kom.  Æ vet ikke om æ får feber, æ har ikke temperatur måler, men akkurat sånn føles det.  Æ sjangla mæ i seng med et par paracet innabords og sovna fort, heldigvis!  Å i dag når æ våkna, så kan man trygt si æ har en dårlig hår dag.  Æ har sotte hær å drukket kaffe et par tima, og kommer ikke i gang.  Hele kroppen stritte imot og vil egentlig ha mæ tilbake til senga.

Men æ vet at det e en ting som kan hjelpe når æ har det sånn hær, og det e å piske mæ ut døra og ned på Evo.  Akkurat det e planen min nu.  En time på trening og brekke kroppen min i gang.  Så kan æ lande i senga seinere på dagen.  Æ skal ikke male eller flikke med nå anna i dag.  Men trening det skal æ få til!

Så krysse æ det som krysses kan og håpe at formen min blir i vater igjen.  Å skulle det ta nån daga, så gjør ikke det så mye.  For det har æ lært på Sunnås.  Ta de dårlige dagan som de gode.  Med et smil og tenke på at det har vært så mye verre før.  Å når kroppen gir beskjed om at den treng å hvile, ja da e det bare å hvile til det går over!

Ny uke, nye muligheter!  Livet e deilig og humøret e på topp selv om kroppen min føles som en flopp!  Ha en god dag!

Klem fra mæ 🙂

Snipp snapp snute nu e oppholdet på Sunnås over!  Nesten i alle fall.  Æ skal tilbake 13 Januar ei lita uke.  Å da kan æ sette punktum for institusjons opphold forhåpentligvis for mange år.  I løpet av de hær fire åran siden æ fikk hjerneblødning har æ tilbringt utallige måneder på sykehus og rehabilitering.  Til sammen et år.  Gud æ e glad for at æ e født i Norge.  For hadde æ bodd i et annet land, kunne utfallet vært langt verre.  Æ hadde ikke blitt så funksjonsfrisk som æ e blitt, det e sikkert.  Æ har sagt det før men æ sir det igjen.  Tusen takk for all god hjelp æ har fått.  Æ e evig takknemlig, og tar det ikke som en selvfølge.

For første gang har æ fått en litt grundig gjennomgang av hva som skjedde med hjernen min når æ fikk subraknoidalblødning i august 2015.  Nu har æ nok fått forklart dela av det mens æ va på sykehus, men den gang va æ nok ikke mottakelig for en sånn informasjon.  Selv om æ har fått det forklart e det fortsatt en del ting som e uklart, fordi epikrisene fra St Olavs og Unn ikke har vært detaljert nok.  Men æ har fått et lite innblikk og mer forståelse for koffer æ slite med enkelte ting.

Nu forstår æ bedre koffer det e så vanskelig og for eksempel henge opp gardiner.  Gjøre husarbeid, planlegge, organisere, og sette i gang en aktivitet.  Det er fordi start knappen min er skada.  Den plassen i hjernen som gir beskjed til hjernecellene om å hive sæ rundt å få mæ i gang er skada.  Det har ikke sammenheng med at æ ikke vil.  For æ vil gjerne.  Men det føles veldig vanskelig å komme i gang.  Enkelte gang blir det bare tomt i hodet når æ prøve å planlegge.  Nån gang e æ utslitt før æ får tenkt tanken ferdig.  Antagelig fordi æ må bruke en masse resurser på å få hjernen til å starte opp.  Æ kan bli litt apatisk.  Litt zombie.

Å etter å ha fått forklart det så ble æ letta.  Det ble litt AHA! Eureka!  Det e jo som om starter i bilen e ødelagt eller slitt.  Kan hende man må prøve flere gang før bilen starte.  Å sånn e det med mæ å.  Ikke hele tida.  Nån daga funke den bedre enn andre.  Men nu forstår æ i hvert fall koffer æ må piske mæ sjøl i gang.  Det æ også har lært på Sunnås e å godta det.  De dagan æ ikke klare å få starteren i gang, så skal æ ikke bli frustrert.  De dagan kroppen ikke vil, så skal æ lytte til den og isteden for å bli frustrert å lei mæ, så skal æ ta hensyn til det.  Tenke jaja, så e det en av de dagan.  Det e bare å hvile til den kommer i gang igjen.  For kroppen og hodet vil fungere igjen etter en time out.

Æ har også dårlig arbeidsminne.  Både visuelt og verbalt.  Akkurat det kom ikke som nå bombe.  Det har æ vist.  For å huske kreves det oppmerksomhet og konsentrasjon.  Hjernen min har skada som påvirke dem begge.  Det har æ løst ved å lage mæ gode strategier for å hjelpe til, så det plage mæ ikke så mye lenger.  Så slippe æ en masse frustrasjon og at æ blir flau.  For det kan være ganske flaut når man ikke huske.  Kluet e å hjelpe hjernen.  Med hjelpemidler, be om å få beskjeder skriftlig, for eksempel sms, slå av tv/radio når æ snakke i telefon etc etc.  Å ikke minst være ærlig om at man har et problem.  Jo mer åpen man tør å være, jo bedre forståelse får man tilbake.

Det som kom som ei lita bomba og som æ ikke viste, e at aneurismen min va bak i nakken.  I høyre arteria vertebralis.  Som e en av arteriene som går på siden av halsen og opp til hjernen. Vi har to arterier.  En på hver side av halsen som møtes i et punkt bak nakken og er med på å forsyne hjernen med blod.  Dem kunne ikke si om subraknoidalblødning kom fra aneurismen eller om den kom da æ svimte av og slo hodet i kjøkkenbordet.

Det som dem kunne si med sikkerhet e at siden arterien forsyner hjernen med blod kan man få mange diffuse utfall.  Det vil si at flere dela av hjernen har lidd av mangel på oksygenrikt blod og æ antagelig har skader rundt omkring.  Blødningen va mellom de to innerste hjernehinnene.  Vi har tre.  Når man får en blødning der kan blodet bare gå en vei og det e innover i hjernen.  Å da blir trykket høyt og hjernen forskyves.

Det vil si at det e litt vanskeligere å forklare nøyaktig mine utfall.  Dem e litt rundt omkring.  Litt frustrerende fordi æ gjerne ville vite mer nøyaktig.  Men æ skal til Unn i Tromsø på MR i løpet av sommeren.  Da skal æ be om en litt grundigere skadegjennomgang.  Ka ser dem på bildan?  Æ treng å vite.  Det e jo tross alt mitt hode som e skada.

For det e jo sånn at når man forstår koffer så e det lettere å akseptere og finne strategier for å få det bedre. Æ føle at æ har blitt klokere i løpet av mine 6 uker på Sunnås.  Æ forstår mæ sjøl enda bedre.  Bruke ikke så mye tid på å gruble koffer ting e som dem e.  Æ trur æ akseptere mer de utfall æ har nu.  Nettopp fordi æ forstår sammenhengen bedre.  Å nettopp derfor e en seinfase rehabilitering så viktig.  Når man blir syk og får skada så tar det tid før man blir mottakelig for å ta innover sæ kunnskap og informasjon.  Det første året hadde æ nok med å prøve å overleve.  Etter at æ fysisk kom mæ, så trengte æ nån år med å lære mæ å bli kjent med og leve med mitt nye jeg.

Etter nån år med prøving og feiling.  Med syv steg frem og tre tilbake så va æ klar.  Til siste finpussen med rehabilitering.  Æ trur det e den beste rehabiliteringa æ har vært på.  Den som ga mæ mest innsikt.  Det aller beste e at æ har fått bevist for mæ sjøl at det nytte.  Alt blodslitet æ har lagt ned de hær åran har gitt resultat.  Det at æ har levd etter ukeplan, vært selektiv til ka æ bruke energi på, ka æ utsette hodet mitt for, kem æ tilbringe tid med, det at æ passe på å hvile før æ blir sliten det har gitt gevinst.  I form av et hode som fungere bedre.  En kropp som har blitt sterkere.

For et år siden når æ va på Sunnås klarte æ ti minutter undervisning så va det rett i seng.  Totalt utmatta.  I år har æ deltatt på 90% av undervisningen.  Den hær gangen klarte æ å sitte i kantina under måltidene.  Selv om det va tortur enkelte daga på gunn av støyen, så klarte æ det.  Æ har vært sosial, selv om ettermiddagen stort sett ble tilbringet på romme i senga.  Æ har deltatt på alle aktiviteter!  Det va utenkelig i fjor.  Så ja, det har skjedd positive endringa i kroppen min.

Det kreve masse egeninnsats hvis man vil få en bedre hverdag.  Det gjelde uansett om man snakke om sykdom, skader, bedre økonomi eller sommer kroppen.  Det e ingenting som kommer av sæ sjøl.  Man må jobbe for det.  Det e mitt ansvar!  Det e min jobb!  Men æ e heldig.  Fordi æ har fått god hjelp 🙂

Over og ut fra Paradisbukta !

Æ har ikke blogga på et par uker.  Hodet har ikke vært helt med, og det e vesentlig hvis æ skal klare å klundre ned nå halvveis fornuftig.  Uke fem på Sunnås, og ja æ har vært litt sliten.  Sorgen som reiv mæ i påska e gått over.  Well den ligg nu i bakhodet, men den e ikke så slitsom lengere.  Takk og lov.  Mitt gode gamle humør e tilbake.  Håpet også.  For det e håp!

Æ e glad for at æ for tilbake til Sunnås.  At æ takka ja til en ny runde rehabilitering.  For det som e blitt veldig klart for mæ e at det har skjedd ting i løpet av det siste året. Positive ting. Det e veldig målbart og tydelig.  Som for eksempel at æ har klart å sitte i kantina under måltidene. Støyen og summinga av folkan har ikke vært så plagsom. Æ har vært med på 90% av undervisninga.  Æ har vært sosial.  Å den største milepæla av alle va at æ kom mæ helt opp i klatreveggen på mandag.  På den hardeste sida.  Æ skal klatre igjen på mandag, og da skal æ ta bilda som bevis!

I fjor når æ klatra klarte æ et forsøk, og æ kom mæ nesten opp halve veggen.  Æ trur æ holdt senga to daga etter på.  Nu klatra æ først opp på den lette sida.  Æ kom mæ ikke helt til toppen men nesten.  Etter en liten pause prøvde æ mæ på den vanskelige delen.  Å kom helt opp!  Når æ kom ned igjen va æ så skjelven at æ ikke klarte å ta sela av mæ sjøl.  Æ gikk ikke tilbake til avdelinga, æ svevde.  Den lykkerusen æ hadde leve æ lenge på. I did it!

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Nok et bevis på at det har skjedd positive ting i kroppen min.  Alt arbeidet æ har lagt ned har hjulpet.  Å følge en streng ukeplan har gitt resultat.  Telle poeng og velge.  Si nei selv om det såre andre.  Nu når æ kommer hjem skal æ lage en ny ukeplan.  Æ skal velge bort nån aktiviteter, og fylle på med andre.  Æ føle sjøl at æ har blitt klokere i løpet av disse ukene.  Æ vet sjøl ka æ må gjøre mindre av for å få det enda bedre.  Nu skal det bare gjennomføres.

Å velge bort aktiviteter og ikke si ja takk begge dela, som æ kunne før e viktig.  For eksempel så va vi på tur til Oscarsborg i forrige uka.  Etter å ha vært på øya, i museet og spist lunsj hadde vi et par tima til rådighet til å gå i butikker og på kafe.  Æ kjente at etter tre tima på Oscarsborg så va batteriet mitt begynt å blinke og trengte opplading.  Mens de andre på gruppa for på shopping og kafe, satt æ i bussen.  Å sov.  Æ kunne selvsagt pusha mæ litt å dratt æ også.  Men da ville æ gått på en av mine berømmelige smella og resten av dagen ville vært ødelagt.  Kanskje neste dag også.

Den lille hvilen æ hadde va nok til at resten av dagen min ble fin.  Det e ikke enkelt og si nei.  Det kan godt hende at de andre på gruppa syns æ va en raring som satt i bussen og sov mens dem va å kosa sæ på kafe og shopping.  Men for mæ så va det et riktig valg.  Æ syns sjøl at æ e jævla flink.  Som har lært mæ å begrense mæ.  Si nei.  Selv om æ har lyst til å gjøre alt!

Fysioterapeuten har hjulpet mæ med å lage et treningsprogram.  Ikke til mæ sjøl, men til mitt lille prosjekt.  Nemlig trim for eldre rundt på institusjoner.  Det skal æ starte opp med til høsten.  Kor ofte og kor mye vet æ ikke ennu.  Det kan hende det blir en dag i uka, eller en dag i måneden.  Det eneste æ vet e at æ skal prøve mæ.  Så får æ se korsen det går.

Nu e det bare ei lita uka igjen så e det over.  Ferdig med rehabilitering på institusjoner i hvert fall.  Nu e æ ferdig behandla!  Fire år etter at æ fikk hjerneblødning.  Fra nu av e det æ sjøl som skal stå for rehabiliteringa.  For den stoppe ikke selv om æ e ferdig behandla.  Har man en hjerneskade, så stanse aldri rehabiliteringa. Æ må fortsette å jobbe og følge rådene æ har fått.  Æ vet det nytte.  Det har æ fått bevist!

I helga e æ på besøk hos bror i Oslo. Det e deilig å komme litt unna Sunnås og være omringa av folk.  Det e nydelig å ligge på sofaen på Furuset og pause litt.  Søndag e det tilbake.  Til siste innspurt.  Ei uka til æ kommer tilbake til vakre Jardfjord og stillheta.  Æ glede mæ.  Nå så skinnsykt mye!

Ha ei fin fin helg alle sammen! 🙂