Snipp snapp snute nu e oppholdet på Sunnås over!  Nesten i alle fall.  Æ skal tilbake 13 Januar ei lita uke.  Å da kan æ sette punktum for institusjons opphold forhåpentligvis for mange år.  I løpet av de hær fire åran siden æ fikk hjerneblødning har æ tilbringt utallige måneder på sykehus og rehabilitering.  Til sammen et år.  Gud æ e glad for at æ e født i Norge.  For hadde æ bodd i et annet land, kunne utfallet vært langt verre.  Æ hadde ikke blitt så funksjonsfrisk som æ e blitt, det e sikkert.  Æ har sagt det før men æ sir det igjen.  Tusen takk for all god hjelp æ har fått.  Æ e evig takknemlig, og tar det ikke som en selvfølge.

For første gang har æ fått en litt grundig gjennomgang av hva som skjedde med hjernen min når æ fikk subraknoidalblødning i august 2015.  Nu har æ nok fått forklart dela av det mens æ va på sykehus, men den gang va æ nok ikke mottakelig for en sånn informasjon.  Selv om æ har fått det forklart e det fortsatt en del ting som e uklart, fordi epikrisene fra St Olavs og Unn ikke har vært detaljert nok.  Men æ har fått et lite innblikk og mer forståelse for koffer æ slite med enkelte ting.

Nu forstår æ bedre koffer det e så vanskelig og for eksempel henge opp gardiner.  Gjøre husarbeid, planlegge, organisere, og sette i gang en aktivitet.  Det er fordi start knappen min er skada.  Den plassen i hjernen som gir beskjed til hjernecellene om å hive sæ rundt å få mæ i gang er skada.  Det har ikke sammenheng med at æ ikke vil.  For æ vil gjerne.  Men det føles veldig vanskelig å komme i gang.  Enkelte gang blir det bare tomt i hodet når æ prøve å planlegge.  Nån gang e æ utslitt før æ får tenkt tanken ferdig.  Antagelig fordi æ må bruke en masse resurser på å få hjernen til å starte opp.  Æ kan bli litt apatisk.  Litt zombie.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Å etter å ha fått forklart det så ble æ letta.  Det ble litt AHA! Eureka!  Det e jo som om starter i bilen e ødelagt eller slitt.  Kan hende man må prøve flere gang før bilen starte.  Å sånn e det med mæ å.  Ikke hele tida.  Nån daga funke den bedre enn andre.  Men nu forstår æ i hvert fall koffer æ må piske mæ sjøl i gang.  Det æ også har lært på Sunnås e å godta det.  De dagan æ ikke klare å få starteren i gang, så skal æ ikke bli frustrert.  De dagan kroppen ikke vil, så skal æ lytte til den og isteden for å bli frustrert å lei mæ, så skal æ ta hensyn til det.  Tenke jaja, så e det en av de dagan.  Det e bare å hvile til den kommer i gang igjen.  For kroppen og hodet vil fungere igjen etter en time out.

Æ har også dårlig arbeidsminne.  Både visuelt og verbalt.  Akkurat det kom ikke som nå bombe.  Det har æ vist.  For å huske kreves det oppmerksomhet og konsentrasjon.  Hjernen min har skada som påvirke dem begge.  Det har æ løst ved å lage mæ gode strategier for å hjelpe til, så det plage mæ ikke så mye lenger.  Så slippe æ en masse frustrasjon og at æ blir flau.  For det kan være ganske flaut når man ikke huske.  Kluet e å hjelpe hjernen.  Med hjelpemidler, be om å få beskjeder skriftlig, for eksempel sms, slå av tv/radio når æ snakke i telefon etc etc.  Å ikke minst være ærlig om at man har et problem.  Jo mer åpen man tør å være, jo bedre forståelse får man tilbake.

Det som kom som ei lita bomba og som æ ikke viste, e at aneurismen min va bak i nakken.  I høyre arteria vertebralis.  Som e en av arteriene som går på siden av halsen og opp til hjernen. Vi har to arterier.  En på hver side av halsen som møtes i et punkt bak nakken og er med på å forsyne hjernen med blod.  Dem kunne ikke si om subraknoidalblødning kom fra aneurismen eller om den kom da æ svimte av og slo hodet i kjøkkenbordet.

Det som dem kunne si med sikkerhet e at siden arterien forsyner hjernen med blod kan man få mange diffuse utfall.  Det vil si at flere dela av hjernen har lidd av mangel på oksygenrikt blod og æ antagelig har skader rundt omkring.  Blødningen va mellom de to innerste hjernehinnene.  Vi har tre.  Når man får en blødning der kan blodet bare gå en vei og det e innover i hjernen.  Å da blir trykket høyt og hjernen forskyves.

Det vil si at det e litt vanskeligere å forklare nøyaktig mine utfall.  Dem e litt rundt omkring.  Litt frustrerende fordi æ gjerne ville vite mer nøyaktig.  Men æ skal til Unn i Tromsø på MR i løpet av sommeren.  Da skal æ be om en litt grundigere skadegjennomgang.  Ka ser dem på bildan?  Æ treng å vite.  Det e jo tross alt mitt hode som e skada.

For det e jo sånn at når man forstår koffer så e det lettere å akseptere og finne strategier for å få det bedre. Æ føle at æ har blitt klokere i løpet av mine 6 uker på Sunnås.  Æ forstår mæ sjøl enda bedre.  Bruke ikke så mye tid på å gruble koffer ting e som dem e.  Æ trur æ akseptere mer de utfall æ har nu.  Nettopp fordi æ forstår sammenhengen bedre.  Å nettopp derfor e en seinfase rehabilitering så viktig.  Når man blir syk og får skada så tar det tid før man blir mottakelig for å ta innover sæ kunnskap og informasjon.  Det første året hadde æ nok med å prøve å overleve.  Etter at æ fysisk kom mæ, så trengte æ nån år med å lære mæ å bli kjent med og leve med mitt nye jeg.

Etter nån år med prøving og feiling.  Med syv steg frem og tre tilbake så va æ klar.  Til siste finpussen med rehabilitering.  Æ trur det e den beste rehabiliteringa æ har vært på.  Den som ga mæ mest innsikt.  Det aller beste e at æ har fått bevist for mæ sjøl at det nytte.  Alt blodslitet æ har lagt ned de hær åran har gitt resultat.  Det at æ har levd etter ukeplan, vært selektiv til ka æ bruke energi på, ka æ utsette hodet mitt for, kem æ tilbringe tid med, det at æ passe på å hvile før æ blir sliten det har gitt gevinst.  I form av et hode som fungere bedre.  En kropp som har blitt sterkere.

For et år siden når æ va på Sunnås klarte æ ti minutter undervisning så va det rett i seng.  Totalt utmatta.  I år har æ deltatt på 90% av undervisningen.  Den hær gangen klarte æ å sitte i kantina under måltidene.  Selv om det va tortur enkelte daga på gunn av støyen, så klarte æ det.  Æ har vært sosial, selv om ettermiddagen stort sett ble tilbringet på romme i senga.  Æ har deltatt på alle aktiviteter!  Det va utenkelig i fjor.  Så ja, det har skjedd positive endringa i kroppen min.

Det kreve masse egeninnsats hvis man vil få en bedre hverdag.  Det gjelde uansett om man snakke om sykdom, skader, bedre økonomi eller sommer kroppen.  Det e ingenting som kommer av sæ sjøl.  Man må jobbe for det.  Det e mitt ansvar!  Det e min jobb!  Men æ e heldig.  Fordi æ har fått god hjelp 🙂

Over og ut fra Paradisbukta !