Senfaserehabilitering på Sunnås

I fjor når æ va på Sunnås, anbefalte dem mæ å søke på et nytt rehabiliterings opphold.  Ikke på KRESS (kognitiv rehabilitering Sunnås) som æ va på, men på senfaserehabilitering. Det e som all anna rehabilitering, lære sæ bestemte funksjoner/ferdigheter og mestre sykdom/skader.   Tho for dem som har ervervet hjerneskade.  Ventetida e lang, så æ fikk fastlegen min til å søke mæ inn når æ va dær på EU kontoll for et par uker siden.  Kort tid etter fikk æ brev om at æ hadde fått plass, og at det ville skje før uke 51 i 2020.

I går fikk æ telefon fra Sunnås om at æ har fått plass den 25 mars.  Nå som egentlig passe perfekt.   6 uker på institusjon med trening, undervisning og mange aktiviteta e akkurat det æ trenge.  Æ har vært hjemme i et år nu.  Har fulgt de anbefalingene som Sunnås ga mæ, og har i dag et bedre liv enn for et år sia.  Et langt bedre liv.  Nu kan æ ta tak i det neste på lista mi.  Korsen skal æ klare å gjøre nå frivillig arbeid.

Æ har nån ideer, og det blir fint å få litt hjelp til å få starta med det æ går å tenke på.  Utfordringen min e at det e vanskelig å binde sæ til nå fast.  Siden æ aldri vet korsen dagen min blir.  Akkurat det har æ fått lovnad om at vi skal forsøke finne ut de ukan æ e der nede.

I tillegg til det hær, så har æ begynt prosessen Sølvi skal stumpe røyken. Det e ikke nå bønn lengere.  Enten må røyken stumpes, eller så kjøre æ helsa mi helt i grøfta.  Under kontroll hos fastlegen min ble det konstatert forhøya blodtrykk.  Det verste man kan ha når man har aneurismer.  Å det e ene å alene røyken sin feil.  Før æ starta å røyke hadde æ hvilepuls på 45-50 og litt lavt blodtrykk.  Nu e det i grenseland for om æ må begynne med medisiner.

Æ trur det vil hjelpe mæ å komme unna hjemmets fire vegga nu når æ skal bli fri fra røyken!.  Æ håpe det i alle fall.  Nå anna æ har skaffa mæ for å hjelpe til e nå medisiner fra Nikel.  Æ ane ikke ka dem inneholde, men dem e nu kjøpt på apoteket så æ går ut fra at det ikke e kjempe skadelige stoffer.  Dem skal i alle fall brukes i 25 daga, og på en eller anna måte få mæ til å slutte.  Det æ merke etter 2 dagers bruk, e at røyken ikke smake det samme.  I tillegg så har æ brutt vante vaner.  Som for eksempel å tvinge mæ ut å røyke .  Æ tygge toy 24/7 å pusse tenner 18 gang i døgnet. Fint å få hvite fine tenner i tillegg til å bli røykfri!  Litt av i kjeven etter all tyggegummien æ inhalere, men det hjelpe.

6 uker på Nesoddtangen blir nok ikke bare nais.  For det e også jævla slitsomt å være på institusjon. Mange folk og forholde sæ til, og mye lyd. Undervisning finn æ forærdelig vanskelig.  Etter 10 minutter så e æ moden for stabilt sideleie. Men æ deltar kun når det e tema æ føle æ trenge å lære litt mer om.  Det e ikke vits å bruke energi på det æ kan fra før.

Det som e positivt e at den hær gangen blir vi ei gruppe på 8 som blir i lag i 6 uker.  På KRESS va vi 20 og det va utskiftninger hver uke.  Nå som æ synes ble slitsomt.  Man rakk ikke å bli kjent med folk, før det va nye fjes man måtte bli kjent med.

Det e jo fordeler og ulemper med det meste.  Ulempen med ei lita gruppe i 6 uker e jo hvis man ikke får kjemi med nån av dem.  Da kan det bli 6 veldig lange og tunge uker.  Ikke at æ trur det vil skje, men man vet jo aldri.

Det kom litt som bestilt at æ skal få tilbringe våren i Oslo.  Æ ser frem til det, og skal gjøre mitt for at æ får mest mulig ut av oppholdet.  Avdelinga e stengt i helgan, så de dagan kan æ disponere akkurat som æ vil. Har både gode venna og familie i Oslo, så æ skal nok ikke kjede mæ.

Etter 3 ukers skal æ hjem å feire påske, før æ skal ned i nye 3 uker. Nei det hær blir spennanes.  Æ glæde mæ!  Det ble en liten boost.  Vinteren har vært lang.  Æ e lei kulde, snø og glatte veia!  For å motivere mæ sjøl litt mer, har æ bestemt mæ for at hvis æ klare å bli røykfri til æ e ferdig på Sunnås den 11 Mai, så skal æ ta mæ ei uka i Chania før æ vende nesa hjemover.

Æ trenge ei gulrot for å klare det hær, sånn e det bare.

Ha en nydelig dag 🙂  Æ skal straks ned å trene.  Det har æ ikke gjort på ei uka!  Shame on me!!

 

 

 

Aleina, men ikke ensom!

I ei uka har æ gått hær hjemme å sulla aleina.  Well helt aleina har æ jo ikke vært.  Det e masse selskap i en hund og en kanin!  Besøk av to beinte har æ å hatt, så uka gubben har vært i England har gått forbausende fort.  Nu e det bare et par små daga så e han hjemme igjen.

Æ har nettopp snakka med han på face.  Han spurte om æ savna han, å ærlig som æ e sa æ ” æ savne kokkeleringa di”  For æ holde seriøst på å dø av å ete fiskekaker og anna lettvint skit middaga.  Kan ikke nån bare finne opp ei pilla som mette, med masse smak, så æ sleppe middagslaging.  Gjør livet mitt litt enklere takk!

Æ savne jo selskapet hannes også.  Ofc, men æ synes det e litt deilig å være aleina.

Ei hel uka der ingen kreve nå som helst av mæ.  Jo dyran kreve jo sitt, men dem e ikke fryktelig kravstor.  Det e nu for så vidt ikke han David heller, men av og til e det deilig å ikke måtte snakke med nån.  Æ har hatt det deilig stille og rolig. Foruten om Fredagen.

Da havna æ veldig spontant ut på puben.  Det va virkelig ikke planlagt.  Æ hadde ei venninna på besøk, og planen va pizza og film.  Helt til dattra hennes ramla inn døra med någet attå til oss.  Å æ synes man må være såpass høflig at man smake på det man får i gave.

Vi smakte og smakte, og ble i kjempe form.  Å når æ blir i kjempeform så får æ forfærdelig trang til å danse.  På et lite øyeblikk befant vi oss plutselig på puben.  Der ble vi i mange tima.  Mange morsomme tima.  Fordelen med alkohol, e at det sløve ned mine ellers så hypersensetive sansa.  Det va et par gang æ måtte stikke fingran i øran fordi æ hadde nån som skravla litt høylytt på begge sider.  Men foruten om et par ubehagelig minutter, så vil æ si at kvelden va vellykka.  Og veldig needed.

Lørdagen våkna æ ikke fullt så god form.  Formen e fortsatt ikke kommet tilbake.  Æ går enda i pysj buksa, og veksle mellom senga og sofaen for å unngå ligge sår.  I dag e det Mandag.  Æ satse på at æ skal klare å komme mæ opp i horisontalen i morra.  Det e ikke nå bønn, æ må det!  Æ har ikke trent siden Torsdag, og det e slettes ikke bra.  Det klundre alle planan mine!

Æ hadde og i planan at æ sku bli ferdig å skrive innlegget mitt til LHL den hær helga.  Å æ kjenne panikken tar mæ litt, for det har æ ikke klart å få gjort.  2morrow kanskje.  I allefall bør æ bli ferdig før helga.  Æ jobbe jo best under press.  Nei vent litt, det va før august 2015.  Det va den gamle mæ.  Den nye Sølvi med hjerneskader e ikke like god på det.  Stress og press.  Men nu skal æ ikke dramatisere.  Æ får det nok til!

Det e nu ingen vei tilbake uansett.  Æ har bestilt flybillett. Æ har sagt ja til å ha et innlegg neste helg, så klare æ ikke å skrive det ferdig, så får æ improvisere!

Det føles godt å være litt aleina.  Uten at æ har følt mæ ensom.  Det e egentlig lenge sia æ har kjent på ensomheten. Den har vært plagsom i flekkan.  Å det e egentlig rart at æ kan føle mæ ensom.  Æ har jo han David, dattra og mange gode venna.  Men selv om æ har folk rundt mæ, så kan æ slit med den jævla følelsen.  Æ har analysert det dit at det e fordi ingen kan forstå korsen æ har det.  Hvis dem ikke har kjent på det sjøl.  Forvirringa, glemskhet, fatique, smerter og sorgen æ bære på.

Æ har gjort en del for å ikke kjenne på den. Ensomheta. For det e en veldig sår følelse å gå rundt med.  Den kan være tung, og drege mæ ned.  Påvirke humøret mitt, å gjøre mæ trist.  Å det e ikke nå å trakte etter.  Å gå rundt å være trist.

Æ trur åpenhet om det har hjulpet.  Det at æ tør si det høyt.  Til han David, og til venna som æ e glad i.  At æ av og til føle mæ veldig aleina.  Selv sammen med andre.  Kommer følelsen så ringe æ nån, eller drar på besøk.  Eller sir til gubben at nu slit æ.  Så kommer han gjerne opp med nån gode forslag til ka vi kan gjøre så følelsen avtar litt.

Ensomhet e nå vi alle kan føle til tider. Nå æ trur mange slit med når dem blir syk, eller får skada som gjør at man blir forandra. En følelse som kan være relativt lett å endre. Med å tørre å åpne sæ, og fortelle til nån korsen man har det.  Koffer man har det sånn.  Har man gode venna, eller bare en god venn, så e æ sikker på at dem gjør sitt for at man skal få det bedre.  Hvis man bare fortelle.

Den aller beste medisin for  mæ e gå turan mine.  Som ikke e fryktelig lang eller utføres med høy intensitet.  Når æ rusle av gårde med god musikk på øran, og lar hodet hvile for tanka.  Å bare nyte alt det vakre omkring mæ.  Når æ kjenne på kor godt det e å leve!  Da føle æ ikke ensomhet.  Kun glede. Takknemlighet og ro.

Nu skal æ køye.  Han Dizel får lov til å sove bak ræva mi når han far e borte.  Han har allerede lagt sæ.  Æ har en stygg mistanke om at han gjerne skulle se at han David va borte ei uka til 😉

God natt, klæm fra mæ 🙂

 

 

Lhl samling

Et års tid etter hjerneblødninga mi meldte æ mæ inn i LHL slag (Landsforeningen for hjerte og lungesyke).  Rett og slett for æ hadde behov for å møte andre i lignende situasjon som æ va i.  Nå av det æ synes e bra med å være med i ei forening, e at på hjemmesida demmes så finn man det meste av informasjon man trenge.  Både om sykdommen, skader, kor man kan få hjelp og behandling og kem man kan kontakte hvis man har behov for å snakke med nån.

Nu har æ ikke vært kjempe aktiv i foreninga, fordi æ ikke har hatt kapasitet.  Men æ har vært på to seminar i Oslo, og deltatt i en kampanje video sammen med LHL og ambulanseforbundet.  Æ har møtt masse flotte folk, slagrammede, pårørende og helsepersonell.  Vi har utveksla erfaringer og gitt hverandre råd og tips.  Veldig nyttig!

Nu har æ sagt ja til å delta på ei samling i Alta i begynnelsen av mars.  Der æ skal ha et innlegg og fortelle korsen det e å leve med hjerneslag.  Æ skal snakke en times tid, så nu prøve æ å knote ned nå fornuftig.  Å det e ikke lett.  I allefall ikke like lett som å sitt hær å blogge.  Men æ e kommet godt i gang, og håpe at æ skal ha det klart ila helga.

Æ både glæde og grue æ.  Grue mæ fordi æ må sitte å konsentrere mæ over tid, til en gruppe mennesker æ ikke kjenne.  Da blir æ stressa og ekstra sliten.  Når det skjer så kommer gjerne tåran.  Som æ ikke kan kontrollere lengere.  Å sitte foran en gruppe fremmede å gråte friste ikke.  Æ vil jo gjerne få frem budskapet mitt. Det sku ha tatt sæ ut om æ blir sittanes å grine i en time.. Og stotre frem nån gloser mellom snørr og tåra.  Så ja, æ e litt urolig.

Men æ skal nok få det til.  After all så har æ jo lært mæ en masse triks å metoda æ kan bruke.  Æ må bare huske å puste!

LHL Slag har ikke eksistert så lenge.  Men e blitt en sterk organisasjon som har fått utretta enormt mye.  Dem har satt hjerneslag i fokus med å kjøre kampanjer.  Dem har fått politikere med sæ, sånn at en slagpakke e under utbedring.  En pakke som skal sikre at alle slagpasienter får lik behandling uavhengig kor dem bor i landet.  For i dag, så kommer det helt ann på kor du bor for korsen behandling og oppfølging du får.  Å sånn skal det ikke være!

Mye takket være innsatsen til de som jobber, og frivillige i organisasjonen så får sykehus og kommuner snart retningslinjer dem må forholde sæ til.  Godt jobba sir æ bare!

Også godt jobba av alle de frivillige som reise rundt og holde foredrag og belyser korsen det e å være slagramma og pårørende.  Som forteller om ka som fungerer, og ka som ikke fungere.   Som støtter og hjelper hverandre.

Uavhengig av korsen sykdom man får, så kan det å være med i en organisasjon som for eksempel LHL gi masse hjelp og god informasjon.  Om sykdommen, kor man kan henvende sæ for å få hjelp, seminarer og møter der man møte andre som kjenne på det du kjenne på.  Som forstår.

LHL har vært og e en god organisasjon å være i.  Æ håpe at æ skal klare å bli et mer aktivt medlem.  After all så sitt æ på masse kompetanse, både som pensjonert sykepleier og som pasient og slagramma.    Her e link til sida di kan lese /melde dæ inn hvis du har behov : https://www.lhl.no/.

Wish mer good luck, og send mæ nån hjerneceller så æ blir ferdig og skrive fremlegget mitt!  På forhånd takk 🙂

Ha en nydelig dag, klæm fra mæ

 

Bli blodgiver!

Nu når æ har donert bort organan mine, eller kroppen til forskning, så tenkte æ at æ skulle bli blodgiver.  Sånn at æ også kan bidra med nå til samfunnet mens æ fortsatt puste.  Fornøyd med mæ sjøl, for at æ i det hele tatt tenkte tanken, sendte æ en mail til sykehuset at æ kunne gi blod hvis dem trengte.  Dagen etter fikk æ telefon fra dem.

Sykepleieren spurte mæ om æ va syk. “neeei sa æ, æ e ikke syk akkurat.  Men æ hadde en hjerneblødning i 2015”  Snipp snapp snute så va det eventyret over.  Æ får ikke gi blod.  Begrunnelsen e at dem ikke ønske å gjøre folk syk.

Æ kan ikke skjønne at dem ikke kan tappe mæ for litt blod selv om æ blødde litt i hjernen?  Det e jo flere år sia, og æ e jo ikke blod fattig.  Men sånn e nu reglan engang så æ får bare godta det.

Siden æ ikke kan gi, og dem helt sikkert ikke vil ha doggen sitt blod, så har æ overtalt (tvungen) han David til å bli blodgiver.  Han hoppa ikke av glæde akkurat når æ spurte han.  Han svarte mæ med “no, i dont like needles and i dont wnna do it”  Kor æ smelte til med ” ja ka om alle tenkte akkurat det.  Å du en dag blir syk og treng blod?  Du vet blod kan ikke lages, det må tappes fra et friskt menneske!”

Nu skal æ ikke briljere, men kem trur dokker vant den diskusjonen?

Det e kanskje ikke nå de fleste av oss tenke over.  At vi en dag kan trenge å få blod.  Og at vi e veldig avhengig av at mer eller mindre frivillige donere blodet sitt. Blod kan ikke lages, og blod e en fersk vare. Sykehus rundt omkring i landet trenge blod.  E du frisk og rask så kan du hjelpe.  En halv liter blod kan faktisk redde tre liv. Tre liv!

E du fortsatt usikker på om du vil?  Du kan lese om det å bli blodgiver hær ; https://helsenorge.no/bli-blodgiver.

Det tar 30 min av din tid og ditt liv.  30 minutter så kan akkurat du være med på å redde et liv.  E ikke det fantastisk så vet ikke æ.  Gjør en innsats for samfunnet.  Bidra med ditt blod!

Ha ei nydelig helg 🙂

 

 

 

Organdonasjon

Æ trur æ va rundt 20 år når æ bestemte mæ for å bli organdonator.  Æ bodde i Danmark som va tidligere ute enn Norge, med gjøre det enkelt for folk å registrere sæ.  Etter at vi i Norge fikk knota oss til et register, har det blitt flere som har meldt sæ.  Men fortsatt står det mange i kø for å få et nytt organ, og et bedre liv.

Folk flest like jo ikke å tenke på at man kan bli syk, og i værste fall dø.  Å skjer det ei ulykka og man som pårørende får beskjed om å donere organa, så blir det tøft og skulle ta den avgjørelsen når man e i sjokk og sorg.

Det viktigste man kan gjøre e å tenke gjennom det mens man e frisk å rask.  Bestemme sæ for ka man vil, og gi beskjed til de pårørende ka man ønske.  Det e jo ikke sånn at man har veldig brukt for en kropp når man e død.  Den blir å råtne bort å bli til jord.  Ikke vil man kjenne nå når eventuell organa blir fjerna heller.  Hvis det e nån brukanes organa igjen i den hær kroppen min når æ dør, må dem bare bruke den til ka den e god for.  Æ har i alle fall ikke brukt for den.

Forhåpentligvis så vandre æ inn perleporten hvis den eksistere, eller blir gjenfødt til en spurv.  Kroppen min har vært mitt tempel i det hær livet, holdt mæ oppreist å fått mæ gjennom motgang og medgang.  E æ heldig, så kan den hjelpe nån flere enn bare mæ. Æ synes det e fantastisk å tenke på at man faktisk kan redde liv, selv etter man e død.  Det må nu være den beste arven man kan gi.

Men skal organa kunne doneres bort så kan man ikke være død, men klinisk død. Organan må være frisk og i livet.  Dør man en naturlig død, så kan dem ikke brukes, men man kan fortsatt bidra!  Kroppen kan doneres til forskning.  Æ har nettopp meldt UNN om at æ donere kroppen min til dem når æ vandre.

Det kan jo bli riktig så spennanes å åpne mæ å studere innsida.  Når dem studere utsida håpe æ dem sir” å jæven ho muskuløs til å være såpass feit!”  Ja la nu alle trenings timan mine gi mæ litt kred!

På den hær måten kan æ bidra til at lega og anna helsepersonell får øvd sæ.  Dem kan åpne og lukke mæ, studere kroppen på innsida og utsida.  Prosessen e sånn at når man dør, så sendes kroppen innen 2 daga til et sykehus kor man blir balsamert.  Dem beholde kroppen et par tre år, så blir man kremert og familien får urna.

Det e jo en masse fordela med det.  For det første så spare æ familien min for en begravelse.  Det e svindyrt å daue.  Han David kan til og med bare snekre mæ ei kista av paller som æ kan sendes i.  Det e jo ikke nøye, æ skal jo brennes uansett når den tid kommer.  Æ ønske jo i utgangs punktet å kremeres når æ dør, men det e ekstra dyrt når man bor hær æ bor.  Enda en utgift spart.

Skal helsepersonell bli god, så treng dem å øve.  Dem kan bruke dukker, men skal dem bli god, så treng dem en ekte kropp.  Å siden æ ikke har brukt for min når tida kommer, så skal i allefall æ bidra med mitt.

Tenk igjennom det.  Ta et standpunkt.  Å bli organ donator e enkelt.  Du kan melde dæ inn hær : https://organdonasjon.no/donorkort/.  For å donere kroppen din bort, må du kontakte et sykehus i ditt område.  For Nord Norge e det UNN.  Du kan sende en mail til dem så får du tilsendt skjema, [email protected]. Litt tungvint, men ikke vanskelig.  Du kan lese mer om det hær : https://www.med.uio.no/imb/tjenester/publikum/testatorordningen/.

For de pårørende så kan det oppleves vanskelig å ikke skulle ha ei grav å gå til.  Det tar jo nån år før dem får det.  Isteden for begravelse blir det minnestund.  For mæ sjøl, så har ikke æ behov for at mine kjære skal sitte å sørge ved en gravstein.  Æ vil heller dem skal minnes mæ når dem sitt rundt bålet, når dem e ute på tur eller sitt nede ved sjøen å ser ut over havet.  Når dem gjør de tingan som æ like å gjøre.  Nu når æ e i livet.

 

Ha en nydelig dag alle sammen 🙂  Klæm fra mæ

 

 

Bryllup forberedelser

Æ prøve å planlegge bryllupet våres.  Å det e fan ikke enkelt kan æ fortelle dokker.  Det e så mye logistikk.  Så mye å tenke på.  Hver gang æ sett mæ ned å prøve å lage en fornuftig plan, så finn æ på nå anna å gjøre som kreve mindre. Se på Kardashian på tv for eksempel. Akkurat nu så har æ mine tvil på om det i det hele tatt e mulig å la sæ gjennomføre.

Rett og slett fordi æ blir jo utslitt av planlegginga. Kor, katti, korsen, kor mange gjester, ja det e mye å tenke på. Å siden han David e en utlending, og ikke har Norsk pass, så må vi ha papira fra England også.  Kan jo for så vidt være betryggende å få vite fra styres maktan der at han verken e gift fra før, eller etterlyst for mord.  After all i did meet him on the internet..Selv om æ nu har bodd lammi han i 10 år nu, og eventuelle psykoe sider burde vært kommet frem, så kan det være greit å ha det på papiret.  At han e noenlunde normal 😉

Vi har vært inne på tanken og bare gifte oss, og skippe festen.  Men festen synes æ e den viktigste.  Det å kunne samle alle man e glad i til en koselig fest e jo det artigste ved et bryllup.  Vi har allerede bestemt oss for at det skal være et enkelt bryllup.  Hos ordføreren.  Festen skal ikke være pompøs.  Det kan godt hende at det ende med en hagefest og grillpølsa. Vi har hage nok.  Eller en føling i fjære kveld. Det e nu liksom ikke så nøye.

Det viktigste for oss e å samle dem vi e glad i for en artig fest.  Det viktigste for mæ personlig e at vi blir gift.  Æ har hatt den følelsen siden æ ble syk.  At vi bør gifte oss.  I tilfelle det skjer nå mer med mæ.  Eller han David.  Det e viktig for arv, og for den som eventuelt blir igjen.  Jo æ vil selvfølgelig også gifte mæ fordi æ elske han David.  Nå så sinnsykt.  Men æ går nu rundt og tenke litt praktisk også.  Man e mer sårbar kun som samboera.

Et bryllup koste jo litt.  Uansett kor enkelt man gjør det.  Siden æ allerede har lovt bort nyran til både David og doggen allerede, så må vi jo få spart opp nok til en fest. ( ja æ solgte dem på the dark net etter ferieturen i sommer).

Å selve planlegginga falle på mæ.  Unnskyld alle menn der ute, men akkurat hær kommer de aller fleste av dokker til kort.  Det e i alle fall en ting dokker ikke e god på.  Det gjelde i hvert fall for min mann.  Han skal få ta sæ av det mer praktiske når den tid kommer.  Han hadde gladelig gifta sæ i arbeids lompen, å akkurat der sætt æ foten ned 😉

Æ tenke vi må nu klare å gjennomføre det i løpet av året.  I hvert fall selve bryllupet så får vi se når festen blir.  Æ skal nok få det til.  Æ har mange venna æ kan sette i sving også.  Nån sir helst sikkert frivillig ja, nån må presses litt 🙂

Mannen i mitt liv, min bauta, min glede , min støtte. Æ e så takknemlig for at æ møtte akkurat han!

Nei æ må nok brette opp arman, finne frem penn og papir og starte prosessen!  Æ skal bare se litt på tv først.  Mulig æ må vaske litt klær også.  Ja for å ikke snakke om doggen som treng sæ en tur;)  Æ skal bare først, så skal æ hiv mæ rundt!

 

 

 

Tankenes kraft

Tidligere i uka dro æ å ei god venninne til Nikel på shopping tur.  På veien dit hadde vi en interessant diskusjon.  Den gikk i grove trekk ut på om det går ann å tenke sæ frisk, eventuelt syk.  Kan de bevisste og underbeviste tankan styre kroppen våres så mye?  At vi gjør oss sjøl syk, eller motsatt får oss frisk?

Det merkelige e at når æ kom hjem og slo på tv, så kom æ rett på en dokumentar med Morgan Freeman om akkurat det.  Tankenes kraft.  Det va en jævla god dokumentar.  Som gikk ut på det vi nettopp hadde snakka om.  I det programmet var det forskere som påstod at det va mulig.

Vi vet jo at hjernen e veldig komplisert.  Det enorme nettverket i toppen e ikke lett å forstå korsen fungere.  Et lite eksempel.  Hvis nån fortelle dæ hver dag at du e stygg, så vil du til slutt begynne tro på det.  Holdninga di vil forandres, selvfølelsen og selvtillita vil falle.  Hvis æ sir til mæ sjøl hver dag, æ har vondt i hodet, vil æ få det da?  Vil hjernen sende beskjed til kroppen min at hodet verke?  Fordi æ tenke det?

E tankenes kraft så powerfull?  Kan den virkelig styre kroppen våres.  En tanke?!  E det mulig at fordi æ e livredd for å få kreft, kan få det fordi æ går rundt å tenke på det?  At kreft genan som ligg latent i kroppen aktiveres fordi æ går rundt og tenke på det?

Det e en scary tanke. At det e mulig.  Nu e det bare en teori.  Æ vet jo ikke om det e sannhet.  Motsatt vil det jo være fantastisk hvis det virke andre veien.  Kan æ tenke fatiquen ut av kroppen.  Si til mæ sjøl at den skal forlate mæ.  At energien skal komme tilbake.  At æ ikke har smerter.  At hukommelsen min e god.  Så vil hjernen sende ut beskjed om akkurat det.

E det det som skjer når vi snakke om mirakla.  At folk som har fått dødsdom blir frisk, folk som får beskjed om at dem aldri vil gå, klare det.  Alle dem som blir kjempesyk, men på et mirakuløs vis blir frisk.  E det fordi dem tenke positivt?  Hjelpe kroppen å ordne opp med tankekraft.

Æ vet ikke.  Men æ synes det e en veldig interessant teori.   Menneskekroppen e kompleks.  Å fungere i et samspill.  Det ene påvirke det andre. Nyrefunksjon påvirke hjertet.  Blodsukkeret metabolismen.  Hvis et organ fungere dårlig, slår det ut andre steder i kroppen og påvirke andre organa.  Nån gang så skade det andre organa.  Så koffer skulle ikke tankan våres påvirke oss fysisk?

Æ e jo født uber positiv.  Æ har hele tida siden æ ble syk, sagt at det har hjulpet mæ.  Det å tenke positivt, ha trua på at æ klare.  Hvis æ har en dårlig dag å e i drit humør, så får æ det verre fysisk.  Fatiquen blir og forverra.  Jo æ har absolutt trua på at kroppen våres styres mer av det underbeviste og det beviste enn vi trur.

I programmet æ så, hadde dem filma nån munka i Tibet.  Som tulla sæ inn i våte laken å lå ute i kulda. Ved hjelp av meditasjon skrudde dem opp kroppstemperaturen så mye at lakenet tørka og det kom varm damp fra kroppen.  Dem kunne ikke forklare det vitenskapelig korsen det va mulig.  Korsen skal man kunne det.  Måle tankekraften.

Nei vi e nok mer kompleks enn vi trur.  Å det e ikke alt vi kan måle og teste.  Æ skal være en forsøks kanin.  Æ skal teste det ut på mæ sjøl.  Se om æ kan overbevise hjernen min om at æ e frisk.  Sånn at den sende beskjed ut til resten av kroppen.  Kanskje det skjer et lite mirakel?

Nå nytt i vente…

Nu har æ blogga nån måneder.  85 posta blogga all in all.  Og sikkert 40 kladder ligganes til modning.  Æ mollkose mæ når æ sitt å klimpre på tastaturet.  Det e skøy, hjelpe mæ å bearbeide det æ har opplevd, ja det gir mæ glede!   Men alt har ei tid, og  nu tenke æ det tiden e moden for å gå et steg vidre.

Igjen så hoppe æ inn i nå som æ ikke ane ka vil bringe. Både for mæ, og for dæ som leser.  For ei tid tilbake søkte æ om å få publisere bloggen min på blogg.no.  Å koffer gjøre det liksom?  Det e jo rett og slett fordi æ kan nå ut til flere.  En gylden mulighet til å få flere lesere.

Siden blogg.no e en gratis portal, betyr det at når æ blir publisert der, så vil det komme reklame på sida mi.  Selvfølgelig skal dem å leve av nåkka.  Det meste vi omgir oss med e fylt med reklame.  Tv, fjesboka, butikkan postkassa osv.  Æ kommer ikke til å tjene på det, anna enn at æ kanskje får flere lesere til bloggen min.  I alle fall i første omgang.

Reklamen som poppe opp kan æ ikke styre.  Men innholdet i mine blogga vil være det samme.  Alt fra hverdagslige trivialiteter til mer alvorlige ting. Æ må ærlig talt si æ har litt noia, litt angst og klump i magen.  Et større publikum e ikke ensbetydende med at det bare blir bra.  Det blir helt sikkert flere kommentara på det æ skrive.   Kanskje nån haters?  Nån nett troll?  Mulig det ikke blir store forandringa fra korsen det e nu.  Akkurat det gjenstår å se.

Æ sir som ho Pippi.  Det har æ ikke gjort før, så det klare æ sikkert!  Å skulle æ ikke klare det, well så e det bedre å ha prøvd å feila enn ikke prøvd i det hele tatt!

Håper at akkurat du vil fortsette å lese bloggen min, selv om det vil være reklame på sida mi 🙂

To be continued 😉

Klæm fra mæ

 

 

En vond spiral

La oss slå en ting først først som sist. Vi vet alle at menneskekroppen e skapt til å være i bevegelse.  Det e forska masse på aktivitet.  Konklusjonen e klar.  Aktivitet e sundt.  Og æ e sikker på at de aller fleste vet om de positive ringvirkningene aktivitet har.  Ikke bare fysisk.  Det e også nødvendig for en frisk psyke.

Men så skjer det ting i livet som føre til at det blir vanskelig å være i aktivitet.  Man blir syk eller skada. Eller man føle man har ikke tid eller krefter etter jobb, med unga, gubbe, kjerring, husarbeid og alt anna man skal gjennomføre gjennom dagen.  Trening blir siste pri for mange.

Det e mange som føle sæ sliten.  “æ e sliten” e vell det mest brukte ordet i vesten.  Koffer det e så mange som går rundt og e sliten kan man jo lure på.  E det stress.  For mange og høye forventninga.  For mange balla i lufta.  Higen etter alt vi trur vi treng for å bli lykkelig.  Det e et tankekors at så mange e sliten.  Hær i verdens beste land.  7,5 timers arbeidsdag. 5 uker ferie.  God økonomi, de fleste eller mange.  Kan reise, dra på hytta, drikke vin og kose sæ i helgan.  Så koffer e så mange sliten?  E det kroppen eller hodet som e sliten?

Fatique e ikke vanlig slitenhet.  Æ har skrevet om det før, men siden det e en tilstand æ leve i, så blir det ofte nevnt i mine innlegg.  Kanskje ikke så rart.  Det e blitt en del av mæ.  Av livet mitt.  For æ være helt ærlig, så spyr æ nesten når æ høre “friske” folk sir dem e sliten.  Eller når dem sutre over det.  For det e faktisk normalt å være sliten.  Etter en arbeidsdag, eller ei arbeids uka.  Det e normalt å være sliten etter trening.  Våkenetter med små barn.  Ei fyllekula eller anna normal aktivitet.

Man blir å sliten hvis man ikke e glad.  Hvis man ikke har det godt.  Hvis man leve i et dårlig forhold.  Hvis man ikke tar sæ tid til sæ sjøl, pleie hodet og kroppen.

Hvis æ møte nån som sitt i rullestol, så sir ikke æ ” huff det va litt tungt å gå på tur i dag” Det e garantert tungere for den som sitt i rullestol å “gå” på tur.  Så æ treng kanskje ikke gni det inn.  Kanskje nå å tenke litt over?

Å være sliten på grunn av sykdom eller skader e litt anna.  Det e mer krevende.  Har større konsekvensa.  Æ mene ikke det at folk ikke skal få lov å si “æ e sliten”  Men kanskje det ikke e nødvendig å fortelle mæ om det.  Fortell mæ gjerne om vondtan dine.  Fortell mæ gjerne hvis du ikke har det bra, eller det e nå æ kan hjelpe dæ med.  Men æ har ikke lyst å høre om at du e sliten.  Med mindre du e syk.  Da kan det hende æ har tips og gode råd.  Æ dele gjerne det æ har erfart å lært de hær åran.

Det e en haug med tilstander og sykdommer som kan gi fatique eller utmattelse.  Kreftbehandling, MS, ME, slag, revmatiske sykdommer, depresjon, stress etc etc.  Fellesnevneren e mangel på energi.  Av behandling eller på grunn av sykdommen/skader etter sykdom.  En anna felles ting e at det nytte ikke å hvile sæ frisk.  Man kan sove 24/7, det hjelpe ikke.  Fatiquen sitt i kroppen okke som.

Balanse e nøkkel ordet.  Ikke hvil for mye, ikke vær for aktiv.  De lærde mene da at man med tid og stunder skal få det bedre.  Man skal fylle begeret med ting som gir energi, og ta det litt roligere med det som gjør dæ sliten.  Men det e jo ikke sånn at man bare kan gjøre positive, artige ting som gir påfyll.  Det e rett og slett ikke mulig.  Det e og en tanke egoistisk også spør du mæ.

Nei støvsuging blir æ litt sliten av, så det får nån andre gjøre.  Æ skal heller sitt å blogge, for det syns æ e artig.  Nei, det går ikke.  I allefall hvis man leve sammen med nån.  Alle må gjøre ting i hverdagen som e kjedelig, eller føles tungt.  Uavhengig om man e frisk eller syk.

Nu leve æ på mitt fjerde år med fatique.  Æ har prøvd å feila nån år.  I dag føle æ at æ har funne en grei balanse.  Veien hit har vært lang og kronglete.  Men æ trur æ nesten e i mål.  Æ e ikke frisk, æ har det fortsatt.  Men æ føle æ har gått fra betydelig/alvorlig fatique til moderat fatique med innslag av alvorlig fatique hvis æ ikke passe på balansen.  Balansen mellom aktivitet og hvile.

Når æ va på Sunnås i fjor fikk æ masse ny kunnskap og forslag til ka æ kunne jobbe med.  For at livet mitt sku bli lettere.  En av tingan va at æ sku kom mæ ut døra.  Hver eneste dag.  Æ begynte med 10 minutters gå tur.  De dagan æ ikke makta, sku æ i alle fall sitte ute 5 minutter og får frisk luft.  Æ e å sikker på at de aller fleste vet ka frisk luft og dagslys gjør med kroppen.  Det e vitamin innsprøytning.

Nu har æ ikke klart å være ute hver dag.  Det skal æ ikke skryte på mæ.  Enkelte daga gir æ litt opp.  Enkelte daga klare æ ikke å piske mæ i gang.  Uansett kor hardt æ prøve.  Men den hær uka for eksempel har æ vært ute hver eneste dag.  Æ har gått tur, æ har vært på ski og æ har vært på Evo å trent.

I går kom en av mine skjønne venna og fikk mæ med på skitur.  Når vi gikk der i skogen, i dagslys og med sola i horisonten, va æ mildt sagt lykkelig.  Æ sugde til mæ inntrykkan.  Følte mæ stolt for at æ kom mæ ut døra.  Kjente at kroppen min e blitt sterkere siden i fjor.  Den fungerte.  Når æ kom hjem og satt på kjøkkenet med kaffekoppen, så va æ bare glad.  Sliten ja, men gud så glad.

Hadde æ gjort et anna valg.  Sagt nei til skitur, og logge på sofaen å hvilt, korsen ville æ hatt det da?  Ville æ fått mer energi?  Like glad?  Nei, det treng man ikke forske på.  Æ har masse erfaring.  Æ kan fortelle det.  Man blir mer sliten!  Man blir i dårlig humør.  Motløs.  Føle sæ nytteløs.  Det finnes ikke en jævla positiv ting med det.

Men nu e det selvfølgelig sånn at nån e så hardt ramma av fatique at dem ikke makte.  Æ har sjøl vært der.  Fullstendig tom.  Nån blir så hardt ramma at dem ikke kommer ut av senga.  Må bruke rullestol.  Mates.  Det e ulike grada av fatique.  Det e ikke svart hvitt og enkelt.  Æ har hatt perioda der æ har sovet 20 tima i døgnet.  De periodan hadde æ ikke krefter til nå som helst aktivitet.  Knapt nok  krefter til å gå i dusjen.

Men å ikke makte kan å føre til at man havne i en vond spiral.  Hvis man ikke bruke kroppen så blir man mer sliten. Mer utmatta. Dårlig humør.  Grinat. Inaktiv kan og føre til en depresjon.  Og en haug med andre helseutfordringer.

Æ være i bevegelse e viktig om man e frisk eller syk.  Men enda viktigere hvis man e syk.  Æ bruk å si at trening e blitt viktigere enn vann for mæ.  All aktivitet e trening for mæ.  Husvask, rusle tur, styrketrening, ridning, shopping, sosialt samvær.  Trening for kroppen og trening for toppen.

I løpet av det hær året siden Sunnås, e æ gått fra 10 minutters gåtur til 40 minutter.  Det høres kanskje lite ut, men det e ikke bare lengden på gåturan som e blitt bedre.  Blyloddan æ har hatt i kroppen e blitt lettere. Det e daga der blyloddan henge sæ på igjen.  Men kroppen føles generelt lettere.  Fotan bevege sæ lettere fremover.  Nu når æ e ute å går tenke æ ikke “herregud så tungt”.  Nu kan æ nyte spaserturan mine i større grad enn æ gjorde før.

Æ grue mæ ikke lengere til å rusle mæ tur.  Det e mer glede.  Æ bevege mæ fremover og trenge ikke piske mæ sjøl i like stor grad som æ måtte.  Ergo kan æ nyte naturen og inntrykkan mer.  Når hodet ikke e opphengt i kor slitsomt det e, så gir det energi i stedet for å ta.

Æ føle at dagan mine generelt e blitt lettere.  Det e lettere å gjøre husarbeid, lettere å komme i gang med ting.  Frykten for å gå på en av mine berømmelige smella, energismell, e blitt mindre.  Fordi dem vare ikke like lenge.  Nån daga, ikke uker.  Å det tar æ som et tegn at æ e på rett vei.

Det e fort gjort å havne i en vond spiral når man ikke makte.  Når kreftan ikke e tilstede. Enkelte daga så nytte det ikke å presse sæ sjøl.  Av og til bør man ikke presse sæ sjøl, men lytte til kroppen.  Men som oftes så hjelpe det å tvinge sæ sjøl.  Ut døra, på tur, på trening. Til sosialt samvær, eller bare sitte ute å få litt frisk luft.

Det e litt som å ha litt vondt i ryggen. Det beste man kan gjøre hvis man har litt vondt, e å være i bevegelse.  Da løsen det gjerne, og smertan forsvinne eller det blir i allefall mindre vondt.  Sånn e det og for fatiquen når æ klare å være litt aktiv.  Den blir ikke så synlig, lettere, mindre plagsom og til stede.

For mæ så finnes det ikke nå deiligere enn å være normalt sliten.  Som for eksempel når æ har vært på trening.  Det e en god slitenhet.  Som æ omfavne og blir glad av.  For å være sliten etter å ha vært i bevegelse e bare sundt.  Det e det beste æ kan gjøre for kroppen min.  Å være sliten uten å ha gjort nå som helst e tungt.  Det e ikke en god følelse.  Ikke en sånn god følelse som når æ har vært å trent.  Eller klart å være aktiv.

På sånne daga, så legg æ må å hvile med et smil.  Fornøyd og glad.  La mæ få gi dæ som sitt å lese det hær, et råd.  Et Klara jævla klokt råd.  Vær smart.  Vær i forkant.  Hvis du e frisk, bygg opp kroppen din.  Hold den i bevegelse, gjør den sterk.  For det kommer en dag før eller seinere der sykdom og skade banke på døra di.  Hvis du trene, så har du et mye bedre utgangspunkt til å stå i det og komme dæ igjennom det, enn hvis du ikke trene.

E du syk, så blir du ikke sykere av å være i bevegelse.  En rolig gåtur for eksempel vil bare gi dæ gevinst.  I promise 🙂

Nuh tar æ helg!  Æ hadde stallen i planan i dag, men det e svinkaldt ute og æ hate å frys.  I dag blir det inne kos og fyre i peisen!  Ha ei nydelig helg der ute.

Klæm fra mæ