La oss slå en ting først først som sist. Vi vet alle at menneskekroppen e skapt til å være i bevegelse. Det e forska masse på aktivitet. Konklusjonen e klar. Aktivitet e sundt. Og æ e sikker på at de aller fleste vet om de positive ringvirkningene aktivitet har. Ikke bare fysisk. Det e også nødvendig for en frisk psyke.
Men så skjer det ting i livet som føre til at det blir vanskelig å være i aktivitet. Man blir syk eller skada. Eller man føle man har ikke tid eller krefter etter jobb, med unga, gubbe, kjerring, husarbeid og alt anna man skal gjennomføre gjennom dagen. Trening blir siste pri for mange.
Det e mange som føle sæ sliten. “æ e sliten” e vell det mest brukte ordet i vesten. Koffer det e så mange som går rundt og e sliten kan man jo lure på. E det stress. For mange og høye forventninga. For mange balla i lufta. Higen etter alt vi trur vi treng for å bli lykkelig. Det e et tankekors at så mange e sliten. Hær i verdens beste land. 7,5 timers arbeidsdag. 5 uker ferie. God økonomi, de fleste eller mange. Kan reise, dra på hytta, drikke vin og kose sæ i helgan. Så koffer e så mange sliten? E det kroppen eller hodet som e sliten?
Fatique e ikke vanlig slitenhet. Æ har skrevet om det før, men siden det e en tilstand æ leve i, så blir det ofte nevnt i mine innlegg. Kanskje ikke så rart. Det e blitt en del av mæ. Av livet mitt. For æ være helt ærlig, så spyr æ nesten når æ høre “friske” folk sir dem e sliten. Eller når dem sutre over det. For det e faktisk normalt å være sliten. Etter en arbeidsdag, eller ei arbeids uka. Det e normalt å være sliten etter trening. Våkenetter med små barn. Ei fyllekula eller anna normal aktivitet.
Man blir å sliten hvis man ikke e glad. Hvis man ikke har det godt. Hvis man leve i et dårlig forhold. Hvis man ikke tar sæ tid til sæ sjøl, pleie hodet og kroppen.
Hvis æ møte nån som sitt i rullestol, så sir ikke æ ” huff det va litt tungt å gå på tur i dag” Det e garantert tungere for den som sitt i rullestol å “gå” på tur. Så æ treng kanskje ikke gni det inn. Kanskje nå å tenke litt over?
Å være sliten på grunn av sykdom eller skader e litt anna. Det e mer krevende. Har større konsekvensa. Æ mene ikke det at folk ikke skal få lov å si “æ e sliten” Men kanskje det ikke e nødvendig å fortelle mæ om det. Fortell mæ gjerne om vondtan dine. Fortell mæ gjerne hvis du ikke har det bra, eller det e nå æ kan hjelpe dæ med. Men æ har ikke lyst å høre om at du e sliten. Med mindre du e syk. Da kan det hende æ har tips og gode råd. Æ dele gjerne det æ har erfart å lært de hær åran.
Det e en haug med tilstander og sykdommer som kan gi fatique eller utmattelse. Kreftbehandling, MS, ME, slag, revmatiske sykdommer, depresjon, stress etc etc. Fellesnevneren e mangel på energi. Av behandling eller på grunn av sykdommen/skader etter sykdom. En anna felles ting e at det nytte ikke å hvile sæ frisk. Man kan sove 24/7, det hjelpe ikke. Fatiquen sitt i kroppen okke som.
Balanse e nøkkel ordet. Ikke hvil for mye, ikke vær for aktiv. De lærde mene da at man med tid og stunder skal få det bedre. Man skal fylle begeret med ting som gir energi, og ta det litt roligere med det som gjør dæ sliten. Men det e jo ikke sånn at man bare kan gjøre positive, artige ting som gir påfyll. Det e rett og slett ikke mulig. Det e og en tanke egoistisk også spør du mæ.
Nei støvsuging blir æ litt sliten av, så det får nån andre gjøre. Æ skal heller sitt å blogge, for det syns æ e artig. Nei, det går ikke. I allefall hvis man leve sammen med nån. Alle må gjøre ting i hverdagen som e kjedelig, eller føles tungt. Uavhengig om man e frisk eller syk.
Nu leve æ på mitt fjerde år med fatique. Æ har prøvd å feila nån år. I dag føle æ at æ har funne en grei balanse. Veien hit har vært lang og kronglete. Men æ trur æ nesten e i mål. Æ e ikke frisk, æ har det fortsatt. Men æ føle æ har gått fra betydelig/alvorlig fatique til moderat fatique med innslag av alvorlig fatique hvis æ ikke passe på balansen. Balansen mellom aktivitet og hvile.
Når æ va på Sunnås i fjor fikk æ masse ny kunnskap og forslag til ka æ kunne jobbe med. For at livet mitt sku bli lettere. En av tingan va at æ sku kom mæ ut døra. Hver eneste dag. Æ begynte med 10 minutters gå tur. De dagan æ ikke makta, sku æ i alle fall sitte ute 5 minutter og får frisk luft. Æ e å sikker på at de aller fleste vet ka frisk luft og dagslys gjør med kroppen. Det e vitamin innsprøytning.
Nu har æ ikke klart å være ute hver dag. Det skal æ ikke skryte på mæ. Enkelte daga gir æ litt opp. Enkelte daga klare æ ikke å piske mæ i gang. Uansett kor hardt æ prøve. Men den hær uka for eksempel har æ vært ute hver eneste dag. Æ har gått tur, æ har vært på ski og æ har vært på Evo å trent.
I går kom en av mine skjønne venna og fikk mæ med på skitur. Når vi gikk der i skogen, i dagslys og med sola i horisonten, va æ mildt sagt lykkelig. Æ sugde til mæ inntrykkan. Følte mæ stolt for at æ kom mæ ut døra. Kjente at kroppen min e blitt sterkere siden i fjor. Den fungerte. Når æ kom hjem og satt på kjøkkenet med kaffekoppen, så va æ bare glad. Sliten ja, men gud så glad.
Hadde æ gjort et anna valg. Sagt nei til skitur, og logge på sofaen å hvilt, korsen ville æ hatt det da? Ville æ fått mer energi? Like glad? Nei, det treng man ikke forske på. Æ har masse erfaring. Æ kan fortelle det. Man blir mer sliten! Man blir i dårlig humør. Motløs. Føle sæ nytteløs. Det finnes ikke en jævla positiv ting med det.
Men nu e det selvfølgelig sånn at nån e så hardt ramma av fatique at dem ikke makte. Æ har sjøl vært der. Fullstendig tom. Nån blir så hardt ramma at dem ikke kommer ut av senga. Må bruke rullestol. Mates. Det e ulike grada av fatique. Det e ikke svart hvitt og enkelt. Æ har hatt perioda der æ har sovet 20 tima i døgnet. De periodan hadde æ ikke krefter til nå som helst aktivitet. Knapt nok krefter til å gå i dusjen.
Men å ikke makte kan å føre til at man havne i en vond spiral. Hvis man ikke bruke kroppen så blir man mer sliten. Mer utmatta. Dårlig humør. Grinat. Inaktiv kan og føre til en depresjon. Og en haug med andre helseutfordringer.
Æ være i bevegelse e viktig om man e frisk eller syk. Men enda viktigere hvis man e syk. Æ bruk å si at trening e blitt viktigere enn vann for mæ. All aktivitet e trening for mæ. Husvask, rusle tur, styrketrening, ridning, shopping, sosialt samvær. Trening for kroppen og trening for toppen.
I løpet av det hær året siden Sunnås, e æ gått fra 10 minutters gåtur til 40 minutter. Det høres kanskje lite ut, men det e ikke bare lengden på gåturan som e blitt bedre. Blyloddan æ har hatt i kroppen e blitt lettere. Det e daga der blyloddan henge sæ på igjen. Men kroppen føles generelt lettere. Fotan bevege sæ lettere fremover. Nu når æ e ute å går tenke æ ikke “herregud så tungt”. Nu kan æ nyte spaserturan mine i større grad enn æ gjorde før.
Æ grue mæ ikke lengere til å rusle mæ tur. Det e mer glede. Æ bevege mæ fremover og trenge ikke piske mæ sjøl i like stor grad som æ måtte. Ergo kan æ nyte naturen og inntrykkan mer. Når hodet ikke e opphengt i kor slitsomt det e, så gir det energi i stedet for å ta.
Æ føle at dagan mine generelt e blitt lettere. Det e lettere å gjøre husarbeid, lettere å komme i gang med ting. Frykten for å gå på en av mine berømmelige smella, energismell, e blitt mindre. Fordi dem vare ikke like lenge. Nån daga, ikke uker. Å det tar æ som et tegn at æ e på rett vei.
Det e fort gjort å havne i en vond spiral når man ikke makte. Når kreftan ikke e tilstede. Enkelte daga så nytte det ikke å presse sæ sjøl. Av og til bør man ikke presse sæ sjøl, men lytte til kroppen. Men som oftes så hjelpe det å tvinge sæ sjøl. Ut døra, på tur, på trening. Til sosialt samvær, eller bare sitte ute å få litt frisk luft.
Det e litt som å ha litt vondt i ryggen. Det beste man kan gjøre hvis man har litt vondt, e å være i bevegelse. Da løsen det gjerne, og smertan forsvinne eller det blir i allefall mindre vondt. Sånn e det og for fatiquen når æ klare å være litt aktiv. Den blir ikke så synlig, lettere, mindre plagsom og til stede.
For mæ så finnes det ikke nå deiligere enn å være normalt sliten. Som for eksempel når æ har vært på trening. Det e en god slitenhet. Som æ omfavne og blir glad av. For å være sliten etter å ha vært i bevegelse e bare sundt. Det e det beste æ kan gjøre for kroppen min. Å være sliten uten å ha gjort nå som helst e tungt. Det e ikke en god følelse. Ikke en sånn god følelse som når æ har vært å trent. Eller klart å være aktiv.
På sånne daga, så legg æ må å hvile med et smil. Fornøyd og glad. La mæ få gi dæ som sitt å lese det hær, et råd. Et Klara jævla klokt råd. Vær smart. Vær i forkant. Hvis du e frisk, bygg opp kroppen din. Hold den i bevegelse, gjør den sterk. For det kommer en dag før eller seinere der sykdom og skade banke på døra di. Hvis du trene, så har du et mye bedre utgangspunkt til å stå i det og komme dæ igjennom det, enn hvis du ikke trene.
E du syk, så blir du ikke sykere av å være i bevegelse. En rolig gåtur for eksempel vil bare gi dæ gevinst. I promise 🙂
Nuh tar æ helg! Æ hadde stallen i planan i dag, men det e svinkaldt ute og æ hate å frys. I dag blir det inne kos og fyre i peisen! Ha ei nydelig helg der ute.
Klæm fra mæ
