Et steg fram, og tre tilbake. Atter en gang!

I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

 

 

En vond spiral

La oss slå en ting først først som sist. Vi vet alle at menneskekroppen e skapt til å være i bevegelse.  Det e forska masse på aktivitet.  Konklusjonen e klar.  Aktivitet e sundt.  Og æ e sikker på at de aller fleste vet om de positive ringvirkningene aktivitet har.  Ikke bare fysisk.  Det e også nødvendig for en frisk psyke.

Men så skjer det ting i livet som føre til at det blir vanskelig å være i aktivitet.  Man blir syk eller skada. Eller man føle man har ikke tid eller krefter etter jobb, med unga, gubbe, kjerring, husarbeid og alt anna man skal gjennomføre gjennom dagen.  Trening blir siste pri for mange.

Det e mange som føle sæ sliten.  “æ e sliten” e vell det mest brukte ordet i vesten.  Koffer det e så mange som går rundt og e sliten kan man jo lure på.  E det stress.  For mange og høye forventninga.  For mange balla i lufta.  Higen etter alt vi trur vi treng for å bli lykkelig.  Det e et tankekors at så mange e sliten.  Hær i verdens beste land.  7,5 timers arbeidsdag. 5 uker ferie.  God økonomi, de fleste eller mange.  Kan reise, dra på hytta, drikke vin og kose sæ i helgan.  Så koffer e så mange sliten?  E det kroppen eller hodet som e sliten?

Fatique e ikke vanlig slitenhet.  Æ har skrevet om det før, men siden det e en tilstand æ leve i, så blir det ofte nevnt i mine innlegg.  Kanskje ikke så rart.  Det e blitt en del av mæ.  Av livet mitt.  For æ være helt ærlig, så spyr æ nesten når æ høre “friske” folk sir dem e sliten.  Eller når dem sutre over det.  For det e faktisk normalt å være sliten.  Etter en arbeidsdag, eller ei arbeids uka.  Det e normalt å være sliten etter trening.  Våkenetter med små barn.  Ei fyllekula eller anna normal aktivitet.

Man blir å sliten hvis man ikke e glad.  Hvis man ikke har det godt.  Hvis man leve i et dårlig forhold.  Hvis man ikke tar sæ tid til sæ sjøl, pleie hodet og kroppen.

Hvis æ møte nån som sitt i rullestol, så sir ikke æ ” huff det va litt tungt å gå på tur i dag” Det e garantert tungere for den som sitt i rullestol å “gå” på tur.  Så æ treng kanskje ikke gni det inn.  Kanskje nå å tenke litt over?

Å være sliten på grunn av sykdom eller skader e litt anna.  Det e mer krevende.  Har større konsekvensa.  Æ mene ikke det at folk ikke skal få lov å si “æ e sliten”  Men kanskje det ikke e nødvendig å fortelle mæ om det.  Fortell mæ gjerne om vondtan dine.  Fortell mæ gjerne hvis du ikke har det bra, eller det e nå æ kan hjelpe dæ med.  Men æ har ikke lyst å høre om at du e sliten.  Med mindre du e syk.  Da kan det hende æ har tips og gode råd.  Æ dele gjerne det æ har erfart å lært de hær åran.

Det e en haug med tilstander og sykdommer som kan gi fatique eller utmattelse.  Kreftbehandling, MS, ME, slag, revmatiske sykdommer, depresjon, stress etc etc.  Fellesnevneren e mangel på energi.  Av behandling eller på grunn av sykdommen/skader etter sykdom.  En anna felles ting e at det nytte ikke å hvile sæ frisk.  Man kan sove 24/7, det hjelpe ikke.  Fatiquen sitt i kroppen okke som.

Balanse e nøkkel ordet.  Ikke hvil for mye, ikke vær for aktiv.  De lærde mene da at man med tid og stunder skal få det bedre.  Man skal fylle begeret med ting som gir energi, og ta det litt roligere med det som gjør dæ sliten.  Men det e jo ikke sånn at man bare kan gjøre positive, artige ting som gir påfyll.  Det e rett og slett ikke mulig.  Det e og en tanke egoistisk også spør du mæ.

Nei støvsuging blir æ litt sliten av, så det får nån andre gjøre.  Æ skal heller sitt å blogge, for det syns æ e artig.  Nei, det går ikke.  I allefall hvis man leve sammen med nån.  Alle må gjøre ting i hverdagen som e kjedelig, eller føles tungt.  Uavhengig om man e frisk eller syk.

Nu leve æ på mitt fjerde år med fatique.  Æ har prøvd å feila nån år.  I dag føle æ at æ har funne en grei balanse.  Veien hit har vært lang og kronglete.  Men æ trur æ nesten e i mål.  Æ e ikke frisk, æ har det fortsatt.  Men æ føle æ har gått fra betydelig/alvorlig fatique til moderat fatique med innslag av alvorlig fatique hvis æ ikke passe på balansen.  Balansen mellom aktivitet og hvile.

Når æ va på Sunnås i fjor fikk æ masse ny kunnskap og forslag til ka æ kunne jobbe med.  For at livet mitt sku bli lettere.  En av tingan va at æ sku kom mæ ut døra.  Hver eneste dag.  Æ begynte med 10 minutters gå tur.  De dagan æ ikke makta, sku æ i alle fall sitte ute 5 minutter og får frisk luft.  Æ e å sikker på at de aller fleste vet ka frisk luft og dagslys gjør med kroppen.  Det e vitamin innsprøytning.

Nu har æ ikke klart å være ute hver dag.  Det skal æ ikke skryte på mæ.  Enkelte daga gir æ litt opp.  Enkelte daga klare æ ikke å piske mæ i gang.  Uansett kor hardt æ prøve.  Men den hær uka for eksempel har æ vært ute hver eneste dag.  Æ har gått tur, æ har vært på ski og æ har vært på Evo å trent.

I går kom en av mine skjønne venna og fikk mæ med på skitur.  Når vi gikk der i skogen, i dagslys og med sola i horisonten, va æ mildt sagt lykkelig.  Æ sugde til mæ inntrykkan.  Følte mæ stolt for at æ kom mæ ut døra.  Kjente at kroppen min e blitt sterkere siden i fjor.  Den fungerte.  Når æ kom hjem og satt på kjøkkenet med kaffekoppen, så va æ bare glad.  Sliten ja, men gud så glad.

Hadde æ gjort et anna valg.  Sagt nei til skitur, og logge på sofaen å hvilt, korsen ville æ hatt det da?  Ville æ fått mer energi?  Like glad?  Nei, det treng man ikke forske på.  Æ har masse erfaring.  Æ kan fortelle det.  Man blir mer sliten!  Man blir i dårlig humør.  Motløs.  Føle sæ nytteløs.  Det finnes ikke en jævla positiv ting med det.

Men nu e det selvfølgelig sånn at nån e så hardt ramma av fatique at dem ikke makte.  Æ har sjøl vært der.  Fullstendig tom.  Nån blir så hardt ramma at dem ikke kommer ut av senga.  Må bruke rullestol.  Mates.  Det e ulike grada av fatique.  Det e ikke svart hvitt og enkelt.  Æ har hatt perioda der æ har sovet 20 tima i døgnet.  De periodan hadde æ ikke krefter til nå som helst aktivitet.  Knapt nok  krefter til å gå i dusjen.

Men å ikke makte kan å føre til at man havne i en vond spiral.  Hvis man ikke bruke kroppen så blir man mer sliten. Mer utmatta. Dårlig humør.  Grinat. Inaktiv kan og føre til en depresjon.  Og en haug med andre helseutfordringer.

Æ være i bevegelse e viktig om man e frisk eller syk.  Men enda viktigere hvis man e syk.  Æ bruk å si at trening e blitt viktigere enn vann for mæ.  All aktivitet e trening for mæ.  Husvask, rusle tur, styrketrening, ridning, shopping, sosialt samvær.  Trening for kroppen og trening for toppen.

I løpet av det hær året siden Sunnås, e æ gått fra 10 minutters gåtur til 40 minutter.  Det høres kanskje lite ut, men det e ikke bare lengden på gåturan som e blitt bedre.  Blyloddan æ har hatt i kroppen e blitt lettere. Det e daga der blyloddan henge sæ på igjen.  Men kroppen føles generelt lettere.  Fotan bevege sæ lettere fremover.  Nu når æ e ute å går tenke æ ikke “herregud så tungt”.  Nu kan æ nyte spaserturan mine i større grad enn æ gjorde før.

Æ grue mæ ikke lengere til å rusle mæ tur.  Det e mer glede.  Æ bevege mæ fremover og trenge ikke piske mæ sjøl i like stor grad som æ måtte.  Ergo kan æ nyte naturen og inntrykkan mer.  Når hodet ikke e opphengt i kor slitsomt det e, så gir det energi i stedet for å ta.

Æ føle at dagan mine generelt e blitt lettere.  Det e lettere å gjøre husarbeid, lettere å komme i gang med ting.  Frykten for å gå på en av mine berømmelige smella, energismell, e blitt mindre.  Fordi dem vare ikke like lenge.  Nån daga, ikke uker.  Å det tar æ som et tegn at æ e på rett vei.

Det e fort gjort å havne i en vond spiral når man ikke makte.  Når kreftan ikke e tilstede. Enkelte daga så nytte det ikke å presse sæ sjøl.  Av og til bør man ikke presse sæ sjøl, men lytte til kroppen.  Men som oftes så hjelpe det å tvinge sæ sjøl.  Ut døra, på tur, på trening. Til sosialt samvær, eller bare sitte ute å få litt frisk luft.

Det e litt som å ha litt vondt i ryggen. Det beste man kan gjøre hvis man har litt vondt, e å være i bevegelse.  Da løsen det gjerne, og smertan forsvinne eller det blir i allefall mindre vondt.  Sånn e det og for fatiquen når æ klare å være litt aktiv.  Den blir ikke så synlig, lettere, mindre plagsom og til stede.

For mæ så finnes det ikke nå deiligere enn å være normalt sliten.  Som for eksempel når æ har vært på trening.  Det e en god slitenhet.  Som æ omfavne og blir glad av.  For å være sliten etter å ha vært i bevegelse e bare sundt.  Det e det beste æ kan gjøre for kroppen min.  Å være sliten uten å ha gjort nå som helst e tungt.  Det e ikke en god følelse.  Ikke en sånn god følelse som når æ har vært å trent.  Eller klart å være aktiv.

På sånne daga, så legg æ må å hvile med et smil.  Fornøyd og glad.  La mæ få gi dæ som sitt å lese det hær, et råd.  Et Klara jævla klokt råd.  Vær smart.  Vær i forkant.  Hvis du e frisk, bygg opp kroppen din.  Hold den i bevegelse, gjør den sterk.  For det kommer en dag før eller seinere der sykdom og skade banke på døra di.  Hvis du trene, så har du et mye bedre utgangspunkt til å stå i det og komme dæ igjennom det, enn hvis du ikke trene.

E du syk, så blir du ikke sykere av å være i bevegelse.  En rolig gåtur for eksempel vil bare gi dæ gevinst.  I promise 🙂

Nuh tar æ helg!  Æ hadde stallen i planan i dag, men det e svinkaldt ute og æ hate å frys.  I dag blir det inne kos og fyre i peisen!  Ha ei nydelig helg der ute.

Klæm fra mæ

 

 

Hjernetrim

Det e ikke bare skrotten æ trene, æ trene toppen og.  Æ har i de hær åran etter hjerneblødninga brukt forskjellige appa. Peak, Wordfew, div kort spill og spill som går på reaksjonsevnel, ja spill man må bruke hodet på.

De første mnd va det veldig mye frustrasjon.  Alt va vanskelig å løse. Æ kunne bruke 3 uker for å løse en kabal.  Men æ ga aldri opp.  Æ bantes og grein.  Følte mæ som en komplett idiot som ikke klarte selv de lettese spillan.

Æ har jo vært en gamer.  Spillt World of warcraft i årevis.  En liten nerd.  Og æ va god!  Det spillet kan æ ikke spille lengere, det e for mye multitasking for hjernen min.  Selv om Nevropsykologen anbefalte mæ å spille det fordi det skal være bra for hjernen å utfordre den.  Men æ så mæ nødt til å slutte.  For husfredens skyld.  Æ ble så frustrert fordi æ ikke va flink lengere.  Hadde store problemer med å løse de enkleste quest.  Æ savne den hobbyen min.  En vakker dag skal æ prøve det igjen.  Men ikke enda.

Nu går alle spillan mine lettere.  Æ merke æ e blitt bedre.  Nu hende det til og med at æ vinne i Wf!  Så æ vet at det hjelpe å utfordre hjernen.  Den finner ut av det til slutt.  Lage nye bana så det blir lettere å finne løsninger.

Like før jul sa dattra mi at æ måtte prøve et farmer spill.  Kallt Hay day.  Det e jo et koko spill egentlig.  Bare en masse jobb, fore dyr og bygge opp en farm.  Men æ e blitt totalt hekta på det jævla spillet.  I tillegg har æ brukt en aldri så liten formue på gull og diamanta.  Æ eie jo ikke tålmodighet og klare ikke å vente i det vide og brede for å få utvikla farmen min.  Dem e bra lur dem som har laga spillet.  For æ e hellig overbevist om at det ikke bare e æ som kjøpe ting der.

Men siden æ begynte å spille det har æ vært ulidelig sliten.  Det e jo et spill som kreve en del konsentrasjon.  Litt logistikk, og en hel del multitasking.  Æ spør mæ sjøl om det e bra for hjernen min, eller om det blir for mye.  Akkurat det e æ ikke helt sikker på.  Æ tenkte at det va mørketida som gjorde mæ så sliten, men æ har en stygg mistanke til at farm spillet mitt bidrar en hel del.

For å finn ut av det må æ ta en pause i spillinga for å se om æ får det bedre.  Sånn går nu dagan.  Æ prøve og feile.  Teste ut, strekke strikken, forsøke finne løsninga og ka som fungere for mæ og det skada hauet mitt.  For selv om en ting virke for en e det jo ikke sikkert det virke for nån andre.

Å utfordre hjernen e jo nå vi alle skulle gjort.  Kryssord, pusslespill etc.  Æ tenke det e vell så viktig som fysisk aktivitet.  Særlig viktig når man blir eldre.  Men det e også veldig slitsomt når man har en skada hjerne.  Nettopp fordi den e skada så bruke æ mer energi når æ trimme den.  Æ prøve å balansere det å.  Ikke fullt så lett når man blir veldig hekta på ting.  Æ har en stygg tendens til å overdrive..

Som æ skreiv om i mitt forrige innlegg så skulle æ prøve ut en trening/kosthold plan i 2 mnd.  Treninga går det veldig bra med.  Kostholdet , well der har æ gått på en smell.  Huset e jo fortsatt fullt av snall etter jula.  Å æ har liksom ikke fått mæ til å kaste det.  Så i helga har æ ette sjokolade med begge nevan i håp om å få tømt lagret.  Å det har æ klart med glans!  Nu e huset tømt for godter, så fra i dag skal æ prøøøøøve å ikke falle for fristelsen.  Æ har halveis trua på at æ skal klare det;)

Gulrot e bedre enn sjokolade, gulrot e bedre enn sjokolade! Sir man det mange gang nok så kanskje man trur på det til slutt? 😉

Nu skal æ snart gjøre mæ klar å dra på trening.  Pt time i dag igjen.  Vi holde på med å lage et nytt trenings program til mæ.  Skal bli skjønt, for nu e æ lei av dem æ har!  Ha en nydelig dag, gjør nå godt for kroppen din i dag du også.

Klem fra mæ 🙂

I am back!

Humøret mitt e på stiganes kurs igjen.  Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga.  Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi.  Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo.  Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.

Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen.  Det aller viktigste e ka den gjør for hauet.  Man kan være så sur og grinat man bare vil.  Så sliten og lite lysten på trening.  Men etter 5 minutter så snur det.  Da e det bare deilig.  Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær.  For det e faktisk en aldri så liten bragd.  Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!

Takk og lov sir æ bare.  At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye.  Som føre til at æ klare å fungere.  Som får mæ i gang.  Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.

Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det!  Prøv det ei uka.  Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂

Den hær uka har æ vært mye sosial.  For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden!  Som regel så ligg æ i senga i 20 tida.  Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen.  Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna.  I flere tima.

Å det gikk helt fint.  Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen.  Så nu har æ lært nå nytt.  Æ klare det med litt planlegging.  Å det va så godt!  Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden.  Litt nye impulsa.  Litt avvik fra den vanlige tralten.

Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka.  Kryss i taket.  Selv om det kreve litt, så gir det mer.  Så lenge æ begrense det.  Å ikke overdrive.  Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst.  Å det e æ blitt flink til.  Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne.  Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.

Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka.  Æ skal prøve å holde det.  Fordi sosial omgang e så viktig.  Pleie vennskap e viktig.  Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang.  Så dem ikke blir drit lei mæ 😉

En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før.  Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue.  Mandag skal æ i den.  Å så få behandling hos ho.  Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.

Om det funke gjenstår å se.  Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd.  Kanskje det skjer et lite mirakel.  Det har skjedd før.  Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke?  Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det.  Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag.  Eller holde mæ våken en hel dag.  Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?

Æ skal nok ha mer en en behandling.  Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid.  Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke.  Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk.  Æ har trua.  Til det motsatte e bevist 😉

Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.

Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien.  Til og med Dizel har fått gnisten tilbake.  Han har og vært litt down i det siste.  Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere.  Men nu.  Nu e det liv i heimen.  Han og lille My styre i lag hele dagen.  Dem leke faktisk i lag.  Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre.  Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.

Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det.  Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan.  Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes.  Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen.  Å det e sikkert ikke usunt.  Det e jo bare grønnsaker og høy i dem.  Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.

Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie.  Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha!  Æ e så forelska i det lille knøttet!  Ho får mæ til å flire hver eneste dag.

Det føles godt.  At smilet og humøret mitt e tilbake.  Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad.  Når man klare å finne det positive.  Se det.  Føle det.  For livet e godt. I alle fall mitt liv.  Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til.  Av og til tar utfordringan mine overstyring.  Å sånn e det vell for oss alle sammen.  Vi har gode daga, og dårlige.  Det gjelds bare å kommer over de dårlige.  Æ sir som søstra mi bruk å si.  Æ har hatt verre daga.  Dagen i dag tegne til å bli en god dag.

Ha ei fin helg der ute:)  Klæm fra mæ

 

Ei god uka tross alt!

Æ sitt hær å tenke på uka som har rast av gårde.  Æ har klart å vært rimelig aktiv til tross for at energien min har vært heller laber.  Det e nå med det å piske sæ ut døra, selv om kroppen og hodet skrike etter å bare hvile.  For hvis æ hvile hver gang den gir beskjed om det, hadde æ ikke gjort anna.

Æ har vært 4 daga på Evo.  Akkurat det e æ fryktelig stolt over.  Selv om æ bare e 30-40 minutter, så e det langt bedre enn ingen minutter.  Æ e like stolt og glad hver eneste gang æ går ut døra der.  Tenke ” yes!! you did it!”  Fuck fatiquen!

I dag va æ å ridde en koselig tur i skogen lammi ei venninna.  Etter skogsturen tok vi et par runda på jorde.  I full galopp!  Æ må innrømme at æ va en tanke nervøs.  Men æ ramla ikke av og hadde kontroll over gampen.  Æ trur kongen va like overraska som æ.  At æ turte 😉

Han har hatt besøk av mæ i stallen nesten hver dag den hær uka.  Æ e så utrolig glad for at æ får være i stallen.  Det gir mæ så mye glede.  Masse kos, sosialt, frisk luft og god trening for hjernen min.  Det e å godt å ha nån forpliktelser når man ikke e i jobb.  Nån avtala æ prøve å overholde.  Sånn at man ikke synke helt ned i pysjamas hullet som man kan synke ned i av å gå hjemme å trø hele dagen.

Vi har og fått et nytt familie medlem som holde mæ aktiv!

Det hær lille søte nurket har stjelt hjerte mitt.  Herremin kor glad æ e blitt i ho.  Ho e garantert den mest bortskjemte kanin i hele verden.  Å ho e deffo ikke billig i kosten.  Det e jo en hel vitenskap å fore det hær dyret.  Æ har nu alltid trudd at det e bare å gi litt salat og gulrot så e dem fornøyd.  Men neida.  I følge vitenskapen skal dem ikke ha så mye gulrot.  Så ho har i allefall 8 forskjellige god saker i skåla hver morra.  Æ har til og med kjøpt inn friske urter.  Dem koste jo en liten formue, men så lenge lille kanin e happy, så e æ happy.

Du trur kanskje ikke at dem har mye personlighet de hær små dyran.  Men det kan æ love dæ at ho har.  Ho har til og med humoristisk sans.  Æ gapskratte av ho hver gang ho e ute å hoppe.  Full av rampestreka og veldig nysgjerrig !  Dizel (dogen) e ikke helt sikker på ho.  Han skjønne nok at ho e fløtta inn for å bo hær, men æ like ikke helt de litt psykoe øyan han har når han sitt å ser på ho.  Æ holde dem adskilt enn så lenge.

Ja det lille nurket berike dagan mine det e helt sikkert!  Ho e søt ja, men gud ho vet å drite.  Ikke skjønne æ korsen en så søt sak kan bæsje så jævla mye!  Æ gjør ikke anna enn å gå å plukke opp kuler etter ho.  Æ leste at det e ganske easy å få dem renslig, men enn så lenge så har ho ikke knekt den koden.  Vi må bare fortsette å øve!

Ja æ har fått gjort en del den hær uka som har gått.  Selv om kroppen min føles som sirup, så har æ ikke gitt opp.  Æ har sovet litt innimellom, men æ har klart å gjøre nå fornuftig hver dag.  Akkurat det gjør at humøret mitt holdes oppe, selv om æ har kjent på frustrasjon.  Æ e aktiv, men æ vil være mer aktiv.  Æ klare, men æ vil klare mer.  Æ leve, men æ vil gjerne leve mer!

Å være fornøyd med det man klare.  Det e lettere sagt enn gjort.  Æ har så løst!  Dokker ane ikke kor løst æ har.  Til å få tilbake staminaen min.  Til å få tilbake den gamle mæ.  Æ leite, og håpe.  Hver eneste dag.

 

Styrketrening

Under mitt første rehabiliterings opphold va det mye fokus på styrketrening.  Æ klarte knapt å løfte arman over hodet, å hadde fortsatt problemer med å gå i trapper.  Stavan va krykkan mine, å æ tryna ofte når æ gikk i litt ulendt terreng.  Gikk æ over 100 meter måtte æ legg mæ ned.  Æ va svak.  Man miste mye muskla av å være sengeliggende.  Balansen va så dårlig at æ kunne ikke stå på en fot mer enn 2 sek før æ tok overbalanse.  Etter 4 uker med trening i Alta stod æ 16 sekunder!  Å æ kunne gå  lengere distanser.  Det va en enorm oppadstigende kurve i formen min.  Æ dro hjem med masse pågangsmot.

Vell hjemme bestemte æ å min bedre halvdel oss for å begynne å trene på Evo.  Æ som før syntes folk va litt loco som brukte tida si på et treningssenter isteden for å nyte naturen å trene ute!  Brukte treningsprogrammene som æ hadde fått laga i Alta, og trente nesten hver dag.

Æ har prøvd mange forskjellige treningsformer.  Svømming, ridning, sykling, ski, ja det meste.  Men det e bare styrketrening æ klare å gjøre regelmessig.  Det e å den eneste treningsformen som faktisk gir mæ litt energi.  Alt anna æ gjør av aktivitet gjør mæ utmatta.  Æ vet egentlig ikke koffer det e sånn.  Koffer blir æ mer sliten av å gå en rolig tur med hunden enn 45 min styrketrening på Evo?  Mulig det e fordi at når æ trene styrke, så e det en “rolig” form for trening for hjernen min og for kroppen.  Konsentrert om en ting av gangen.  Løft vekta 10 gang, gjenta 3 gang.  Over til neste øvelse.  Hjernen min like det i alle fall,  og belønne mæ med påfyll av energi!

2x 14 kg! Rekorden min e 2x 20 kg. Amazing når man tenke på at æ kunne bare røre en finger når æ våkna fra koma 🙂

Kanskje det kommer av at når æ e ute å går tur med hundene så vandre tankan mye.  Når æ trene styrketrening så konsentrere æ mæ veldig om øvelsen æ gjør.  Det e ikke plass for andre tanka.

Æ har trent på Evo i 3 år nu.  Gjennomsnittlig 4 daga i uka.  Nån uker trene æ 6 daga.  Men aldri mer enn 1 time.  Og æ oppleve en kjempe fremgang.  I styrke, bevegelighet og balanse.  I sommer anskaffa æ mæ en PT (personlig trener).  Va litt lei de programman æ hadde, og ville lære nå nytt.  Det e nok det lureste æ har brukt peng på.  Nu trene æ 1 gang i uka med PT, og resten av dagan med program som han har laga til mæ.  Å fremgangen e formidabel etter at æ begynte å trene med han.

Han David kan nu mustre litt når han betale regninga.  “1700 kr for at du skal ha ei fin rompa å se på mens du trene!”  Det kan være ganske motiveranes skal æ si dokker!  Vi e skjønt enig at det e bedre å bruke penga på helsa enn på potteplanter og nye gardina, og mustringa vare bare de minuttan det tar å betale regninga 😉

Går det for mange daga uten styrketrening straffe det sæ.  Kroppen min begynne å verke som ei kraftig tannpina.  Hodet mitt blir tregere, og balansen verre.  Det skal ikke mere enn 3 daga pause fra treninga så sjangle æ litt når æ går.  Æ prøve derfor å holde treninga i gang.  Men det e ikke alltid det går.  Nån perioda som for eksempel nu i sommer, så har æ vært bortreist.  Nån perioda e æ rett å slett for dårlig form til å trene.

Hadde æ vist det æ vet i dag, hadde æ drevet med styrke trening hele livet.  Det lønne sæ.  Man blir sterk fysisk og psykisk av det.  Og best av alt, det e faktisk deilig!  Det e deilig fordi man merke fremgangen så godt.  Æ føle mestring hver gang æ har gjennomført ei økt.  Æ har til dags dato aldri angra for at æ har dratt på trening.  Æ har angra de gangan æ ikke har dratt.

Har du flørta med tanken om å begynne på et treningssenter men ikke tør fordi du trur du ikke ser bra nok ut, kan eller ikke har tid?  Evo e for eksempel oppe fra 05 til 00.  Man treng ikke trene en time.  Man kan trene 15 minutter.  Det e 15 minutter vell anvendte minutter for helsa.  En PT time koste rundt 500 kr.  Da får du et program skreddersydd for dæ og dine behov.

Det e folk der fra ungdom til 70 åran.  Alle fasonger, alle typa menneska.  Prøv det!  Æ e 99% sikker på at du kommer til å like det!

Styrketrening kan gi deg en velproporsjonert kropp og en rekke helsefordeler. Det styrker skjelettet, musklene og leddene og bidrar derved til å forebygge arbeids- og belastningsskader og beinskjørhet. Det styrker hjerte og lunger, gir deg en bedre fordøyelse, balanse, nattesøvn, selvtillit og et bedre forhold til din egen kropp. Det kan også redusere symptomer og tegn på mange kroniske sykdommer, som slitasjegikt, ryggsmerter, fedme, hjertesykdom, depresjon og diabetes (https://nhi.no/trening/aktivitet-og-helse/ulike-typer-trening/styrketrening/).

Hvis ikke det e motiveranes så vet ikke æ 🙂 Opp av sofaen, ut å tren!  Go helg!

 

 

Kropp e topp!

Tenk at man e så teit.  Nesten hele livet mitt har æ gått rundt å vært misfornøyd med min egen kropp!  Så mange bortkasta år.  Så mye misnøye. Tenk på alt æ har gått glipp av fordi æ har tenkt æ ikke va bra nok.

Æ hadde flirt høyt hadde nån sagt til mæ for få år siden at æ ble til å trene på et treningssenter.  Æ hadde flirt ennu mer hadde nån sagt at æ kom til å trene i en trang tights og ei skjorta uten arma.  Æ har hatt mange kompleksa for arman mine..

Den blødninga i hodet mitt har ført med sæ nå godt å.  I form av at æ e blitt veldig trygg på mæ sjøl.  Æ gir mer fan.  Æ har innsett at det fins langt viktigere ting hær i livet enn å se deilig ut.  Æ drit en lang dag opp i om æ har oldemor vedheng under arman.  Av at magen disse, og puppan heng.  Who the f care?  Ikke æ i alle fall.

Nu like æ jo å føle mæ bra , æ som alle andre dødelige.  Men æ føle mæ fin når æ trene i trikoten min.  Det e jo ikke sikkert andre syns det ser så bra ut , men hvis nån skulle syns det va ubehagelig e det jo bare å snu sæ vekk.  Æ har nu enda ikke opplevd det etter tre år på Evo.  Det e nå vi går rundt å trur.  At andre e så jævla opphengt i korsen man ser ut.  Æ ser nu knapt på folk når æ trene.  Æ e opptatt av øvlesan æ skal utføre, ikke korsen folk ser ut rundt mæ.

Det e mange menneska som e fange i sin egen kropp.  Tynne, tjukke, høye, lave, muskuløse og mindre muskuløse.  Fanget fordi dem ikke trives med kroppen sin.  Som bruke år og daga på å gå rundt med en masse negative følelsa.  Gud for et waist!  Slutt med det!  Livet e langt mer enn en kropp!  Så synd at man må bli syk før man skjønne det.

Misforstå mæ rett.  Æ elske kroppa.  Med menneska inni.  Når æ blir bergtatt av nån e det på grunn av personligheta, humoren og verdian dem innehar.  Nåja..æ e veldig bergtatt av han Tom Hardy (skuespiller), det e kun for utseendet hannes, og kanskje litt for utstrålinga han har 😉

Poenget æ prøve å komme fram til e at blir man glad i nån, så e ikke kroppen det viktigste.  Æ har aldri elska nån så høyt som æ elske min samboer.  Æ elske pondusen hannes, og ville elske han like høyt om han va 200 kg.  Eller ikke hadde muskuløse arma.

Tenk hvis man brukte all den energien man bruke på å gå rundt å være misfornøyd til å være glad i sæ sjøl.  Ka ville skje da?  Et av mine tante barn posta en fantastisk video på FB.  Et eksperiment en klasse gjorde med to planter.  Den ene ble skjelt ut hver dag.  Den fikk ingen kjærlighet.  Den andre fikk bare godord.  Begge fikk like mye næring og vann.  Korsen blomst trur dokker visna?

Ka skjer med kroppen våres hvis den bare får negativ feedback?  Hvis vi hver gang vi ser oss i speilet disse den og fortelle kor stygg, feit, kvisat etc den e?  Ka skjer hvis vi begynne å elske den?

Det kan æ fortelle dokker.  Det e helt gratis.  Æ skal ikke ha nå for det.

Fortelle dæ sjøl hver dag nå positivt om dæ .  Hver gang du ser morra trynet ditt i speilet skal du si nå fint om dæ sjøl.  Slit du med fysiske utfordringa, så skryt hver gang fotan bevege sæ fremover.  Skryt av kroppen når den klare å reise sæ fra stolen. Fremhev dæ sjøl, fremsnakk! Si det selv om du egentlig ikke mene det eller har trua.  Fortell kor nydelig puppa du har, selv om dem heng nede på knærne, kor nydelige øya du har, og for ei sprett rompa som skjule sæ der bak.

Etter kort tid vil holdninga di når du går forandres.  Kroppen din vil begynne å oppføre sæ mer stolt. Du vil begynne å gå mer rett, med en mer stolt gange.   Det vil skinne positivitet ut av den.  Og best av alt det hær påvirke humøret ditt også.  Det fysiske og psykiske heng i lag.  Dem påvirke hverandre både negativt og positivt.

Gjør det som et eksperiment.  Prøv det ei uka hvis du går rundt å trur du ikke e bra nok.  At kroppen din ikke e fin nok.  Kroppen din e bra nok.  E du klar over for et maskineri som dunke der inne?  All jobben den gjør 24/7 for å hold liv i dæ.  Vær takknemlig for at du har en kropp!

Æ vet det virke.  Æ har sjøl gjort det.  Æ har sjøl vært fanga i en misfornøyd kropp.  Ikke nu lenger.  Ikke fan om æ skal bruke mer av mi tid hær på Jorda på å hate kroppen min!  Love your self, then other will to!

Nu skal æ ta min kropp ned på trening.  Lysta e ikke der, det friste mer å bli i senga i dag.  Men æ vet at æ har godt av det.  Æ blir glad av det, og føle mæ bra hver gang æ har klart å gjennomføre ei økt. Æ e glad i kroppen min.  Glad for at den fungere selv om den e litt skada.

Go hælg til dokker alle!  Gjør nå godt for kroppen din i dag 🙂