Det e sju år sia æ jobba som sykepleier nu.  Ikke spør mæ kor åran e blitt av. Dagan har kommet og gått.  Nån daga har vært helt skjønn, andre helt ræva.

Æ har vært uføre ei stund nu.  Fortsatt e æ ikke helt vant med det.  Aldri mere jobbe…Smak litt på den du.

Å ikke klare å jobbe, har og e den største sorgen æ slit med.  Det e og det største savnet.  Det heng vell kanskje sammen med at man blir litt identitetsløs når man ikke har et yrke. Man blir også litt på sia av samfunnet.  Litt utenfor.  I sosiale sammenhenger e det ofte snakk om jobb.  Kor mye man har å gjøre på jobben, ka man har gjort, korsen kurs man skal på og so on.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Skal æ snakke om ka æ har gjort.  ” æ satt og studerte de nån og 40 robotgressklipperan les:sauan, som klippe gresset så fint for mæ”.  Neida, æ gjør jo mer enn det i løpet av en dag, men som sagt, det blir litt miss mach.

Formen min har vært ganske god siden æ kom hjem fra siste rehabilitering i Alta.  Æ har hatt flere gode daga enn dårligere.  E godt i gang med trening, og går på Evo et par tre gang i uka.  Powernappan mine e gått fra 3-5 ganger om dagen, til at æ bare trenge en liten iløpet av dagen.  Må fortsatt ligge og hvile, men e ikke like avhengig av at æ må sove for å får ladda.

Når æ har mer enn ei uka der formen e god, så kommer drømmen min sigende.  Skal æ prøve mæ i jobb igjen?  Omså bare to tima i uka.  Tenke på alt æ kunne ha klart.  Æ e jo fortsatt sykepleier.  Har fortsatt masse kunnskapa.  Joda, æ må nok oppgradere mæ litt.  Men basis kunnskapan ligg jo lagra.  En plass.

Dagdrømmer.  Æ dagdrømme om det hver eneste dag.

Ja helt til fatiquen kicke inn og realitetsorienter mæ.  Når æ ligg som ei sliten vaskefilla og kroppen e helt skakkkjørt.  Korsen skal æ samkjøre fatique og jobb?!

Det hende æ må bruke litt kjeft på mæ sjøl. “Slutt å tenk på det for hælvete!  Kan du ikke bare være glad for at du har nån gode daga?!  Vær fornøyd”!

Æ vet ikke.  Æ trur savnet etter jobb e for stort til at æ bare kan gi det opp.  Drømmen om å ta på mæ uniform igjen.  Være med pasienter.  Kollegaer.  Atmosfæren. Gud som æ savne det!

Det e lov å drømme.  Lov å håpe.  Hvis æ tenke på kor mye som har forandra sæ alle de hær åran siden æ ble syk.  Kor mye bedre æ e i dag.  Kor jævla langt æ e kommet.  Ka æ har klart!  Alt æ har stått i, og kommet mæ helskinna igjennom.  Ja da tenke æ at det e ikke umulig at æ klare å komme tilbake i jobb.  Kanskje klare æ å gjøre drømmen min til reality.

Planen min e ganske klar.  Hvis formen min blir stabil.  Dårlig eller god, det kommer ann på kem du spør.  Men sånn stabil god for min form over tid.  Da skal æ prøve mæ.  I September skal æ tilbake til Alta i tre uker.  I Februar reise æ til Brighton og skal være en mnd eller to hos svigermor.  En liten test for å se om dagslys og bedre klima har nå å si for formen min.

Når æ e tilbake hær igjen til våren, så kan æ tenke på det.  Eller igangsette.  Til da, så skal æ fortsette å jobbe med mæ sjøl.  For mæ sjøl. Gripe de gode dagan, og håndtere de dårlige.

God helg!

Klem fra Paradisbukta 🙂

Planen om å lytte til råd fra ergoterapauten i Alta har ikke vært særlig velykka.  Æ har vell gjort mer de to siste mnd enn ever sia æ ble syk.

Halvere aktiviteter gikk mer til trippel aktivitets nivået.  Men det har nu gått sånn noenlunde greit.  Nån daga innimellom der æ har vært helt på felgen, som forøvrig e helt normalt.  Men det har retta sæ etter et par tre daga til sengs.  Nu prøve æ å roe helt ned og gjøre så lite som overhode mulig.

Stakkars gubben, det blir mer på han en periode nu. Helt til Sptember når æ skal tilbake til Alta. Men han påstår nu at det e helt greit.  Så lenge æ har “poeng” nok til litt fredags kos så holde han ut!

For det e ikke å legge under en stol at det har vært lite kos.  Sex e liksom ikke det første som friste når æ går til sengs. Når æ legge mæ, så trenge æ søvn. Så kos må planlegges.  Å det e turn off delux.

“Fredag klokken 1800 gi far en blowjob”.  “Husk hvile før og etter”.  Make my day.  Eller make hes day.  Alt etter korsen man ser på det.

Nei livet med fatique e ikke lett.  Livet må planlegges.  Sånn e det bare med den saken.

Men det e en ting som går fremover.  Som æ har merka godt det siste året.  Og det e de kognitve plagan mine.  Hukommelsen min e blitt bedre!  Æ synes ikke æ surre så mye.  E blitt bedre på konsentrasjon og holde fokus.  E ikke like avhengig av å skrive ned abselutt alt æ skal huske.  Æ trenge for eksempel ikke slå opp klokkeslett æ har avtale på Mandag.  I know! Og det e ganske utrolig.  For det hadde æ ikke klart for et år sia.

Det vise bare at hjernetrimmen æ gjør hver eneste dag faktisk funke!  Hjernen trenge trim den å, på samme måte som resten av kroppen.  Selv nu så mange år etter skade, så merke æ fremgang.  Aldri gi opp!  Små mål og babystep!

Humøret mitt e stabilt godt vil æ si.  Æ har fått den positive Sølvi tilbake.  Jobba som fan med det.  Tankan sitt jo i hodet.  Å det e ingen andre enn æ sjøl som styre dem.  Så når æ kjenne håpløshet kommer på besøk, så tvinge æ frem alle positive tanka æ kan komme på.  Lar dem ikke gro fast rett og slett.  Det e helt greit at dem kommer på besøk av og til.  Både dem og tristhestfølelser, sorg, sinne og what ever som ikke e så lystbetonent.

Dem må bare komme.  Æ hilse på dem, snakke med dem.  Kanskje æ felle ei tåre eller to.  Så ber æ dem om å reise videre. Det e fullt mulig.  Egentlig ikke så vanskelig i det hele tatt.

Æ e tilbake!  Har til og med kommet igang med trening igjen.  Og det e fan den beste medisin som finnes.  Det finnes ikke en eneste ting i livet som e bedre. Ingenting!!  Æ skal bare trene 2-3 ganger i uka og max 45 min.  Men det e langt mer enn ingenting.  Babystep!  Små mål!

Nu skal dagen nytes i stabilt sideleie i sola.  Sommeren e kommet til vakre Finnmark.  Ha en deilig dag der ute!

Klem fra Paradisbukta:)