Planen om å lytte til råd fra ergoterapauten i Alta har ikke vært særlig velykka. Æ har vell gjort mer de to siste mnd enn ever sia æ ble syk.
Halvere aktiviteter gikk mer til trippel aktivitets nivået. Men det har nu gått sånn noenlunde greit. Nån daga innimellom der æ har vært helt på felgen, som forøvrig e helt normalt. Men det har retta sæ etter et par tre daga til sengs. Nu prøve æ å roe helt ned og gjøre så lite som overhode mulig.
Stakkars gubben, det blir mer på han en periode nu. Helt til Sptember når æ skal tilbake til Alta. Men han påstår nu at det e helt greit. Så lenge æ har “poeng” nok til litt fredags kos så holde han ut!
For det e ikke å legge under en stol at det har vært lite kos. Sex e liksom ikke det første som friste når æ går til sengs. Når æ legge mæ, så trenge æ søvn. Så kos må planlegges. Å det e turn off delux.
“Fredag klokken 1800 gi far en blowjob”. “Husk hvile før og etter”. Make my day. Eller make hes day. Alt etter korsen man ser på det.
Nei livet med fatique e ikke lett. Livet må planlegges. Sånn e det bare med den saken.
Men det e en ting som går fremover. Som æ har merka godt det siste året. Og det e de kognitve plagan mine. Hukommelsen min e blitt bedre! Æ synes ikke æ surre så mye. E blitt bedre på konsentrasjon og holde fokus. E ikke like avhengig av å skrive ned abselutt alt æ skal huske. Æ trenge for eksempel ikke slå opp klokkeslett æ har avtale på Mandag. I know! Og det e ganske utrolig. For det hadde æ ikke klart for et år sia.
Det vise bare at hjernetrimmen æ gjør hver eneste dag faktisk funke! Hjernen trenge trim den å, på samme måte som resten av kroppen. Selv nu så mange år etter skade, så merke æ fremgang. Aldri gi opp! Små mål og babystep!
Humøret mitt e stabilt godt vil æ si. Æ har fått den positive Sølvi tilbake. Jobba som fan med det. Tankan sitt jo i hodet. Å det e ingen andre enn æ sjøl som styre dem. Så når æ kjenne håpløshet kommer på besøk, så tvinge æ frem alle positive tanka æ kan komme på. Lar dem ikke gro fast rett og slett. Det e helt greit at dem kommer på besøk av og til. Både dem og tristhestfølelser, sorg, sinne og what ever som ikke e så lystbetonent.
Dem må bare komme. Æ hilse på dem, snakke med dem. Kanskje æ felle ei tåre eller to. Så ber æ dem om å reise videre. Det e fullt mulig. Egentlig ikke så vanskelig i det hele tatt.
Æ e tilbake! Har til og med kommet igang med trening igjen. Og det e fan den beste medisin som finnes. Det finnes ikke en eneste ting i livet som e bedre. Ingenting!! Æ skal bare trene 2-3 ganger i uka og max 45 min. Men det e langt mer enn ingenting. Babystep! Små mål!
Nu skal dagen nytes i stabilt sideleie i sola. Sommeren e kommet til vakre Finnmark. Ha en deilig dag der ute!
Klem fra Paradisbukta:)
Herlig Sølvi. Godt å kunne få lese beskrivelsan dine igjen😘
Takk:) Æ har vært lat å skrive i det siste. Det går vell litt i bølger. SKal man skrive må løsta være der. Takk for at du lese skriblerian mine:)