Vi Finnmarkinga e nån artige skapninga.  På et nano sekund e en hard vinter glemt.  At det va full snøstorm i forrige uka, e det ingen som snakke om mer.  For nu e sommeren kommet hit også!

Graderstokken vise to sifftet.  Sola skinn og måsa e vårkåt så det holde.  Æ sitt ute i i bare tær og plinke på tastaturet.  Okay det e ikke kjempevarmt.  Snøen ligg jo rundt hær ennu, og vinden som blåse har kald trekk fra snøen med sæ.  Men ullsokkan e av. Å ikke minst, stilongsen e pakka bort!

Det skal ikke mere til for å gjøre mæ lykkelig!  Den sitrende følelsen man får from time to time, når livet bare kjennes godt.

Glemt e uker og måneder på sofaen med null energi.  Vell helt glemt e det vell ikke, men det opptar ikke hjernen min.

Æ e kommet godt i gang med det æ snakka om for nån uker siden.  Ta et grep og tvinge mæ i gang igjen.  Helt i mål e æ ikke.  Skal ikke skryte på mæ det.  Men æ e starta.  Sykkelturer, gåturer og nesten ikke snop!  Siden æ e sjokoholiker så klare æ ikke å holde mæ heeelt unna.  Men nesten.  Nesten e godt det å.  Mye bedre en hver dag.

Lykke.  Det sitre i kroppen hær æ sitt utenfor huset vi bor i.  Som vi e så heldig å få bo i.  Æ tenke på det nesten hver dag.  Kor glad vi e for å bo hær.  Stillheta.  Utsikta.  Friheta. Roen.  Æ håpe æ aldri aldri må flytte herfra!

Livet som “småbarnsmor” e snart over.  Sønnen flytte tilbake til London den 2 juni.  Det har gått over all forventning å være mamma på fulltid.  Nu e han jo ikke såå liten, men en fjortis i hus kan nu være utfordring for alle og enhver.  Men det har gått veldig bra.  Å så kom coronaen.  Å for en fjortis å være isolert med to halvgamlinga e ikke sundt.  Ka e viktigst når man e ung?  Det e jo andre ungdommer.  Så han vende nesa hjem til England igjen.

Livet som fru e ikke mindre enn fantastisk koselig.  Well se bort fra at driftsleder Bagge av og til får litt for mye testosteron å trur han kan være sjef nu når vi e gift.  “Æ e driftsleder” e ofte hørt i heimen. Men som den smarte kvinne æ e, så lar æ han leve i trua på at han e sjef.  Fra tid til annen i hverfall.  Æ vet jo uansett kem som e sjefen.  Men det e vell nån som har sagt at det e viktig at mannen får være mannen, e det ikke? 😉

Men fra spøk til alvor.  Vi e veldig forelska og har det godt i lag.  Nu e vi i full gang og planlegge bryllupsfesten som skal være 25 Juli.  Glede mæ til å få en fest i lag med mennesker som vi e glad i.  Lokalet e leid, og æ prøve mæ på planlegging.  Nu e æ ikke en raser på det lengere.  Æ blir peise ferdig hver gang æ tar frem blokka å prøve å få oversikt.  System.  Ikke så rart heller.  Den delen av hjernen min som står for det logiske har jo fått sæ en trøkk..

Men æ har trua på at æ skal få det til.  Fest blir det uansett.  Om halvparten e glemt.

Dizel leve i beste velgående.  Formen hannes e fin, og vi krysse det som krysses kan for at vi får ha han hos oss ennu lenge!

Lille My, eller lille psykoen kose sæ ute lammi oss i sola.  Ho stakk forøvrig av i morres, fordi Dizel hadde åpna døra.  Men ho holdt sæ rundt huset, og va ikke vanskelig å få tak i.  David va mer nervøs enn æ.  Æ trur vi kan begynne å trene ho på å være ute løs nå vi sitt ute 🙂

Det va siste nytt fra mæ.  Blogge livet har vært litt nedprioritert i vinter.  Kanskje æ klare å finne skrivelysta igjen?

Grip dagen og ta vare på hverandre!

Klem fra paradisbukta 🙂

Det e ikke mulig at æ har gått rundt i snart 5 år å hatet lyder.  5 år med ubehag, gråt, aggresjon, og fem fuckings år med å prøve å unngå steder der det e mye lyd.

“Det e nu bare sånn det e” har æ tenkt i mitt stille sinn.  En av skadene æ har fått etter hjerneblødninga.  Lært mæ å leve med det.  Kinda.  Så lese æ en artikkel i LHL hjerneslag at det finnes hjelp å få!

WTF!!  Koffer har ingen fortalt mæ om det?  Ikke UNN, ikke Kirkenes Sykehus, Ikke Sunnås.  Korsen e det mulig?

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

I følge artikkelen e det så mange som 80% som blir bedre, eller kvitt Hyperkakusis som det så fint hete.

Va det 1% sjanse for at æ skulle få det litt bedre ville æ grepet den, hadde æ vist at det va hjelp å få.

Nu e det ikke så ille som det va.  De første tre år va nesten all lyd ren og skjær tortur.  Men det plage mæ fortsatt.  Ikke alle lyder, men enkelte.  Tv lyder hate æ.  Slamring av skapdører.  Videoer/musikk fra en telefon.  Støy fra unga.  Barnegråt.  Musikk æ ikke like.  Bil støy, særlig fra store biler.  Høymælte folk.  Å nu skal det sies at æ e høymælt sjøl.  Men det merke æ ikke.  Blipping fra tastatur eller telefon.  Bjeffing.  Kjøkkenvifta. Høymælte fugla, særlig i flokk.

Det e en haug med lyda æ ikke like lengere.  Det e jo derfor æ bor så avsiders.  I stillhet.  For lyder gjør mæ utmatta.  Ikke så rart, siden æ får det så ubehagelig av dem.  Av å til får æ jo psykisk reaksjon på dem også.  Særlig når æ allerede e sliten.  Hvis elsklingen stabler ut av maskinen så gjør han det på en effektiv måte.  Klirringa fra kopper og kar og smelling fra skapdører gjør mæ peise forbanna.  Gud vet kor mange gang æ har ropt ut ” Kan du gi fan å smelle”!!

Det e jo fordi det gjør vondt.  Det e jævla ubehagelig.  Æ har og grått.  Fordi lydene rundt mæ har vært way to much to handel.  Når det ikke går å “puste med magen” lengere.  Eller æ ikke kan beskytte mæ mot dem.

Å nu vise det sæ at æ treng kanskje ikke å gå rundt å ha det sånn hær lengere.  Det finnes faktisk hjelp.  Ikke bare i form av ørepropper.  Det finnes en audiopedagog/spesialpedagog med mastergrad fra universitetet i Oslo!  Ho har sin praksis i Sandvika og hjelper mennesker som sliter med tinnitius og nedsatt lydtoleranse.

Æ treng ikke å reise ned dit engang.  Æ kan få behandling via videosamtale.  Igjen..koffer har æ ikke vist om det hær!

Æ tenke på alle de steder æ har vært på rehabilitering.  Der æ har måtte trukket mæ helt ut av sosiale sammenhenger.  Måltider i kantina. Tv rommet.  Sosialt kos på kveldene. Fordi æ ikke har makta lydene.  Så e det ingen av helsepersonellet som har vist om at det e hjelp å få.  Som har fortalt mæ at æ treng ikke å gå rundt å leve sånn hær.

Æ regne med at det e fordi dem ikke skjønner.  Kor jævla ubehagelig og vondt det e å være overfølsom for lyder.  Eller kanskje dem ikke trur det e så viktig?  At man blir litt sosialt isolert.  Eller at det rett og slett ikke e kunnskaper om det.  At det faktisk kan behandles.

Alle de ganger æ ikke har deltatt i sosiale sammenhenger.  Bursdager.  Arrangementer i byen. Fester der det ikke e alkohol.  For alkohol sløver sansene, så lydene ikke blir så ubehagelig.  Alle de ganger æ har sagt nei.  Eller hysj.  Alle gangene æ har grått fordi æ har vært så sliten av å prøve å stenge ubehaget ute, og ikke klart det.  Herregud.  Det e kanskje hjelp å få.  Kanskje, bare kanskje vil å få hjelp.  Å et litt mer normalt liv.

Stillhet e jo ikke ille.  Det e nå som vi alle skulle vært flinkere til å omgi oss med.  Tenk over alle lyder som bombarderer oss hele dagen.  Hver minutt.  Av og til trenge kroppen ro.  Stillhet.  Det e sundt.  Men æ savne å kunne være omgitt av lyder.  Uten at det føles ubehagelig.  Uten at æ blir sliten.

En ting e nu like sikkert som amen i kirka.  Æ skal kontakte ho.  I dag.  Å blir æ bedre, skal æ gjøre det til min misjon!  Å opplyse samtlige helsetjenester om det.  At det kan behandles!  Sånn at ingen andre etter mæ må gå i årevis å ha det jævlig.  I promise!

Over og ut fra Paradisbukta 🙂