Vi Finnmarkinga e nån artige skapninga. På et nano sekund e en hard vinter glemt. At det va full snøstorm i forrige uka, e det ingen som snakke om mer. For nu e sommeren kommet hit også!
Graderstokken vise to sifftet. Sola skinn og måsa e vårkåt så det holde. Æ sitt ute i i bare tær og plinke på tastaturet. Okay det e ikke kjempevarmt. Snøen ligg jo rundt hær ennu, og vinden som blåse har kald trekk fra snøen med sæ. Men ullsokkan e av. Å ikke minst, stilongsen e pakka bort!
Det skal ikke mere til for å gjøre mæ lykkelig! Den sitrende følelsen man får from time to time, når livet bare kjennes godt.
Glemt e uker og måneder på sofaen med null energi. Vell helt glemt e det vell ikke, men det opptar ikke hjernen min.
Æ e kommet godt i gang med det æ snakka om for nån uker siden. Ta et grep og tvinge mæ i gang igjen. Helt i mål e æ ikke. Skal ikke skryte på mæ det. Men æ e starta. Sykkelturer, gåturer og nesten ikke snop! Siden æ e sjokoholiker så klare æ ikke å holde mæ heeelt unna. Men nesten. Nesten e godt det å. Mye bedre en hver dag.
Lykke. Det sitre i kroppen hær æ sitt utenfor huset vi bor i. Som vi e så heldig å få bo i. Æ tenke på det nesten hver dag. Kor glad vi e for å bo hær. Stillheta. Utsikta. Friheta. Roen. Æ håpe æ aldri aldri må flytte herfra!
Livet som “småbarnsmor” e snart over. Sønnen flytte tilbake til London den 2 juni. Det har gått over all forventning å være mamma på fulltid. Nu e han jo ikke såå liten, men en fjortis i hus kan nu være utfordring for alle og enhver. Men det har gått veldig bra. Å så kom coronaen. Å for en fjortis å være isolert med to halvgamlinga e ikke sundt. Ka e viktigst når man e ung? Det e jo andre ungdommer. Så han vende nesa hjem til England igjen.
Livet som fru e ikke mindre enn fantastisk koselig. Well se bort fra at driftsleder Bagge av og til får litt for mye testosteron å trur han kan være sjef nu når vi e gift. “Æ e driftsleder” e ofte hørt i heimen. Men som den smarte kvinne æ e, så lar æ han leve i trua på at han e sjef. Fra tid til annen i hverfall. Æ vet jo uansett kem som e sjefen. Men det e vell nån som har sagt at det e viktig at mannen får være mannen, e det ikke? 😉
Men fra spøk til alvor. Vi e veldig forelska og har det godt i lag. Nu e vi i full gang og planlegge bryllupsfesten som skal være 25 Juli. Glede mæ til å få en fest i lag med mennesker som vi e glad i. Lokalet e leid, og æ prøve mæ på planlegging. Nu e æ ikke en raser på det lengere. Æ blir peise ferdig hver gang æ tar frem blokka å prøve å få oversikt. System. Ikke så rart heller. Den delen av hjernen min som står for det logiske har jo fått sæ en trøkk..
Men æ har trua på at æ skal få det til. Fest blir det uansett. Om halvparten e glemt.
Dizel leve i beste velgående. Formen hannes e fin, og vi krysse det som krysses kan for at vi får ha han hos oss ennu lenge!
Lille My, eller lille psykoen kose sæ ute lammi oss i sola. Ho stakk forøvrig av i morres, fordi Dizel hadde åpna døra. Men ho holdt sæ rundt huset, og va ikke vanskelig å få tak i. David va mer nervøs enn æ. Æ trur vi kan begynne å trene ho på å være ute løs nå vi sitt ute 🙂
Det va siste nytt fra mæ. Blogge livet har vært litt nedprioritert i vinter. Kanskje æ klare å finne skrivelysta igjen?
Grip dagen og ta vare på hverandre!
Klem fra paradisbukta 🙂
