Nu har æ bare 2 små dager igjen hær i Alta. Da har æ vært hær i fire uker. Fire uker med tre til fem treningsøkter hver dag. Det har vært hardt, æ skal ikke rosemale det. Det ville vært ei hard økt, selv for dem som e frisk som en fisk og i god form.
Har det vært verd det? Absolutt. Æ reise ikke hjem i like god form som æ har vært etter de andre ganger æ har vært hær. Det kan æ blame Corvid for. Siden æ høre til under slag/ortopedi, så e gjennomsnitt alderen 80 på mi gruppe. Å det e ingen negativ ting å være 80 år, forstå mæ rett. Men treninga e litt for lame etter ka æ trenge å ønske. Å sitte på en stol å løfte arma , well det blir jævla boring. På grunn av restriksjoner hær, så får æ ikke lov å trene lammi andre grupper, sånn som æ har gjort før.
Foruten om basseng, så har æ trent alene. Nu har æ hatt økter med fysioterapeuten, men all anna trening har æ gjort i ensom majestet. Heldigvis så e æ godt trent på å være aleina. Å ikke så sosial. Hadde det ikke vært for det, så kan det godt hende æ måtte hatt litt profesjonell hjelp etter fire uker i “ensomhet”.
Ikke like artig å trene alene, som å trene intervall sammen med en morsom gjeng, men sånn e nu livet i 2020 engang. Men det e ikke tvil om at formen min e bedre. Skal æ sette en % på den, så vil æ si at æ har gått fra 20% til 40%.
Æ har litt igjen, før æ e der æ va. Før nedstengte treningssenter, korona og fatique satt mæ ut av spill. Men æ e på vei. Æ føle æ har fått en ny start. En ny begynnelse. Til et litt bedre liv.
Livet som zombie, e ikke artig. Æ unne ingen å ha det sånn. Å leve sånn. 6 år. I mer enn 2000 daga har æ våkna opp å følt mæ sliten. Hver eneste dag har æ pusha mæ sjøl. For å leve et aktivt liv. For å ikke bare eksistere, men føle at livet mitt e godt å leve. Tross alt.
I dag under morrakaffen satt æ å tenkte på det. Enn om det e sånn hær det blir Sølvi. For ever. Æ mista nesten pusten når æ tenkte på det. Æ blir redd. Av tanken. Æ kan ikke gi opp. Å bare godta det. For godtar æ det, så visne æ. Det e æ helt sikker på. Æ akseptere at livet e sånn. Pr nu. Men nei, æ kan ikke si til mæ sjøl at sånn blir det. For evig. Æ kan ikke. Det e å gi opp.
Nu har æ fått hjelp til å fjerne nån stein fra sekken æ bære med mæ. Æ e ikke fullt så zombie lengere. I morra skal æ hjem. Å fortsette kampen. For det e nettopp det æ har. En kamp mot følelsen av å være så jævla sliten. Trøtt. Utmatta. Kraftløs. En kamp mot min egen kropp, som befale mæ til å hvile. Hvile. Hvile.
I morra skal æ hjem til mitt. Til stillheta og freden i Paradisbukta. Den fineste plassen på jord. Æ har fått god hjelp her. Nu e det opp til mæ korsen fortsettelsen blir. Korsen livet mitt skal bli! Det gjelde å har trua, og ikke gi opp!
Fin Torsdag alle sammen!
Klem fra mæ 🙂
