Det ramler inn i hodet mitt mens æ pakke kofferten. 4 uker vekk fra paradisbukta. Fra doggen, og gubben. 4 uker sammen med en haug med folk æ ikke kjenne.
Søstra sa her om dag ” æ håper det e nån der du får kjemi med”. For å være helt ærlig så spille det ingen trille. Æ fær ikke til Alta for å treffe folk. Eller få nye venna. Æ slit nok med å pleie de vennskap æ allerede har. Men det e klart, at hvis æ skal være borte så lenge, så e det jo fint å ha nån å snakke med når man ikke trene.
Men æ e ikke bekymra. Æ har truffe nån hver eneste gang æ har vært inne på rehabilitering. En eller tre. Som har truffet hjertet mitt, og som æ fortsatt har kontakt med. Det gjør æ nok den hær gangen å.
Kofferten e nesten ferdig pakka. I dag må æ prøve badedrakt. Det e over et år siden æ hadde den på mæ sist. Å nån kilo siden. Heldigvis så e dem nu ganske tøyelig, så æ regne med at æ skal klare å presse covid-19 kroppen min inn i den. Alternativt så bade æ naken! Det må nu være helt innafor når man e på en plass der alt handle om kroppen. Ikke sommerkroppen, men en kropp i bevegelse!
Der kommer skrekken inn. Æ vet det blir hardt. Tungt. Slitsomt. Det kommer til å bli tårer. Men også latter. Belønninga kommer litt inn i uke to regne æ med. Da kommer smertan som e tilstede 24/7 nu, når formen min e ræva ræva rattatta, til å slippe taket.
I uke to blir æ å føle mæ smidigere. Stegan lettere. Humøret blir også deretter. Lettere.
Æ e jo ikke nå orakel som kan se inn i fremtida. Men etter 6 år å mange erfaringer rikere så vet æ det hær. Min kropp trenge bevegelse. Alle kropper trenge det. Men min e avhengig av det. For å ha kontroll over fatiquen så trenge æ bevegelse. Så enkelt e det. Å så vanskelig.
I går satt æ å fylte ut innskrivelse skjemaet. “Ka e dine mål”. Ka ønske du med oppholdet”? “Korsen skal du nå dem”? Ka trenge du hjelp med”?
Æ e jo slutta å tru på julenissen. Føle mæ rimelig realistisk. Han David kan glemme at æ kommer hjem som Sandra Bullock smilanes mens æ tar en dobbel sidig flick flack med skru. Eller nå i den duren.
Hvis æ kommer hjem og har klart å komme inne i treningsrutiner igjen så skal æ være takknemlig. Hvis æ klare å gå en 15 minutters tur med doggen hver morgen, så skal æ bli glad.
Hvis energien min og deretter livskvaliteten min kan øke litt. Bare litt! Så skal æ ikke be om mere. Nei nu lyg æ. Æ ber om at æ vinne i lotto også. Så æ kan hyre en PT på livstid! Det hadde vært nå.
Det vet æ og av erfaring. At det gjør ikke nå å være utmatta. Å ligge på sofaen halve dagen. Det gjør ikke nå at den sosiale delen av livet mitt e minimal. Så lenge æ klare litt. En 15 minutter spasertur. En halv time på Evo. Klare æ å nå de målan, så får æ det bra. I allefall bedre.
Det blir fire uker. Med kun fokus på å klare det. Ingen klesvask som må tas. Middag som skal lages. Hus som må vaskes å rydde. All min energi kan æ bruke på å nå mine mål. Fy fan æ e heldig.
Æ glede mæ. Gru glede mæ.
Fin fin Søndag der ute!
Ps. Legge ved link til web seminar om fatique i regi av LHL. Informativt og godt forklart.
https://www.lhl.no/arrangementer/webinar-om-fatigue–den-usynlige-fienden/?fbclid=IwAR2xsRFbf-WfGCtBd0F4i9ep7BPMbwd6cKjXlDdL_od596m7nV8uhf2oSMg
Klem fra Paradisbukta 🙂