Æ har lært en del den hær uka æ har vært på Sunnås. Æ viste at det tar ca 2 år før man kan si om hjerneskaden e permanent, eller om skaden blir reversert helt eller delvis. Det e og de to første årene at man merke en stor fremgang. Etter to år kan man fortsatt bli bedre, men det går veldig sakte, og e ikke fullt så merkbart. I går diskuterte æ det med psykologen min. Æ undra mæ siden æ merke en stor forandring bare det hær siste året. Og det e snart fire år siden æ fikk skaden.
Forklaringen æ fikk va at æ har tilpassa mæ. Lært å leve med hjerneskaden og de kognitive utfall som æ har. Vi gikk igjennom en del ting som æ gjør i hverdagen for at æ skal mestre. Det e jo en haug med små ting æ gjør for at æ ikke skal oppleve frustrasjon fordi æ glemmer, eller som æ gjør for at ting skal bli lettere å utføre. Æ e rett og slett tilpasnings dyktig! Å det e jo akkurat det rehabilitering handle om. Å tilpasse sæ etter de utfall man har fått etter sykdom og skader.
Det e ikke bare æ som har tilpassa mæ, miljøet rundt mæ har og det. Både det nære miljøet og det i periferien. Som for eksempel at æ e blitt uføre. Det at det ikke lengere e krav om at æ skal ut i arbeid, har hjulpet mæ på veien til å mestre. Æ bruke ikke masse energi og tankearbeid på jobb lengere. Det e blitt frigjort energi til at æ isteden kan bruke den på andre viktige ting. Som å fungere i hverdagen.
Æ har å senket kravan til mæ sjøl. Dem e mer realistisk nu. Æ e mer bevist på ka æ kan klare, og ka æ må ha hjelp til. Ikke minst har æ blitt god på å stoppe i tide. Tar signalan som hodet gir mæ på alvor, sånn at æ ikke brenne opp alt kruttet, men får det fordelt ut over dagen. Det handle egentlig om aksept. Å akseptere at man har blitt endra og ikke klare alt det man gjorde når man va frisk.
Æ e full av håp for fremtida mi. Tenke at æ skal få det til. En bedre hverdag. En lettere hverdag. Æ skal være 5 uker til på Sunnås. 5 uker med kunnskap påfyll. Hjelp til å finne løsninger på problemer. Se om æ kan få mer kapasitet ved å endre livet mitt enda mer. E det flere ting æ kan endre på sånn at kapasiteten øke? Eller har æ gjort alt som kan gjøres, og bare må godta at this is it. Det hær e det æ har å gå på?
Uansett ka det nu ende på, så må æ teste mæ sjøl med jevne mellomrom. Det e ingenting i livet som e endelig. Utenom døden. Til neste år på den hær tiden kan det hende at hjernen min e blitt litt flinkere. Kanskje vil æ oppleve at støy ikke føles så plagsom lengere. At æ tåle mer. E blitt mer utholden. E det en ting æ har lært etter å ha fått hjerneskade, e at hjernen e god på å tilpasse sæ. Å at æ e jævlig tilpasnings dyktig! Det e en god kombinasjon.
Æ e peise stolt over mæ sjøl og min skada hjerne. Æ e kommet langt, nu skal æ se om æ kan komme lengere!!
Akkurat det e det første ordet som kommer i hodet mitt når æ skal beskrive mi første uke på Sunnås. Det e deffentlig ikke nå husmorsferie æ e på, det kan æ skrive under på. Det positive e at æ har vært forberedt på det. Så det kom ikke som et sjokk akkurat. Fatiquen e veldig tilstede. Fra æ slår opp øyan til æ svime av på kvelden.
Hjernen jobbe på høygir for å ta imot å bearbeide alle inntrykk. Det e et tett program og mange aktiviteter i løpet av dagen. Langt mer enn æ e vant med. Igjen det som e positivet e at æ har bare mæ sjøl å ta hensyn til. Ingen dyr som skal stelles, husarbeid som må gjøres eller gubbe som må pleases. Æ trenge bare å tenke på mæ sjøl. Å kor mange e det som e så heldig?
Æ har nettopp hatt samtale med kontakt personen min, som for øvrig e en psykolog. Det ble litt tårer mens vi snakka om livet mitt, og ka æ kan gjøre for å få det best mulig. Æ kjenne at det e veldig sårt, når æ sir høyt det æ slite med. Når æ slippe ned skuldran å fortelle korsen æ har det. Å personen æ fortelle det til forstår. Samtidig følte æ mæ litt stolt når vi satt å prata. Fordi ho sa æ har gjort en kjempe jobb, og laga mæ gode strategier for å mestre hverdagen med min hjerneskade. Da vet æ at alt arbeidet æ har gjort ikke har vært forgjeves!. Litt selvskryt må de være rom for.
Æ vet ikke enda om æ får en ny nervopsykologisk test, så æ får bare vente i spenning. Det æ vet å det æ kjenne på, e at selv om det e tøffe tak hær, så klare æ mæ bemerkes verdig godt! Æ har deltatt på all undervisning og aktiviteter som står på planen min. Æ har til og med klart å være sosial på ettermiddag/kveld. En klar forbedring siden i fjor, der æ lå på rommet mesteparten av dagen og ikke makta så mye. Fatiguen min e mer tilstede hær enn når æ e hjemme, men den har enda ikke slått mæ helt ut! Forhåpentligvis så jevne det sæ ut i løpet av uke to.
Vi e ei fin liten sammensatt gruppe hær. God kjemi, og mye latter og humor. I tillegg treffe æ på masse flotte menneska når æ e ute på røykehjørnet. Ja æ har ikke blitt røykfri enda…jobbe fortsatt med den saken. I går kveld møtte æ et menneske som gjorde et veldig sterkt inntrykk på mæ . Hennes liv og historie satte masse tanka i sving hos mæ. Livet hennes fikk mine plaga til å føles bagatellmessige. Som en liten forkjølelse.
Æ måtte takke ho i dag når æ møtte ho igjen. Fordi ho delte historien sin med mæ, å fordi ho e så modig. Ho va i tankan mine når æ gikk til sengs, og i tankan mine når æ våkna. For ei dame. For en styrke. Å for et humør og positivisme ho utstrålte. Korsen e det mulig med de plagan ho hadde? Æ bøye mæ i støvet og blir stum av beundring. Det e så godt å møte sånne mennesker. Som får mæ til å føle mæ heldig. Ja æ har en hel del som æ slite med og som påvirke livet mitt. Men æ fungere rimelig godt. Æ klare så mye! Det e viktig å tenke på. At det e så mange som har det adskillig verre enn æ.
Den hær uka har rast av gårde. Fredag i morra, og helgekos hos han bror. Det skal bli godt. Kaste bh og sokka og sjokke rundt i pysjen et par daga. Kanskje en liten kafetur, vi får se. Det skal uansett bli godt å komme utenfor institusjon bobla et par daga. Selv om Sunnås e en knall plass å være på, så e det godt med litt pause!
Selvbildet mitt har rakna litt. Eller mulig det e selvfølelsen som har fått sæ en knekk. Æ har gått lenge å følt at æ ikke e like nyttig lengere. Som når æ va i jobb. Æ trur det e mest derfor selvbildet har dalt. Det faktum at æ ikke har en jobb å gå til. I god kombinasjon med alt det som æ ikke makte lengere.
Jobben har vært en stor del av identiteten min. Nesten hele livet. Når æ ikke lengere kan identifisere mæ som sykepleier, ka da? Kem e æ da? Æ har ikke så lyst å være Sølvi den hjerneskada. Det e ikke så mye svung over den tittelen. Æ like bedre Sykepleier Sølvi.
Sølvi heltidsnaver e heller ikke nå æ vil være bekjent med å være. Sølvi som ligg på sofaen mesteparten av dagen likeså. For det e jo sånn at det vi jobbe med sir mye om kem vi e. Det e en viktig del av identiteten vårs, og det e tungt når man miste den. Æ har leita lenge etter en ny. Tenkt mye på det. Kem e æ? Korsen vil æ presantere mæ når æ møte nye menneska?
Det e nå av det første vi spør om når vi møte eller skal bli kjent med nye folk. Ka jobbe du med? Fordi yrke kan fortelle mye om et menneske. Vi sette hverandre i en bås, eller ei ramme. Åja du e lege? Da tenke man med en gang “intelligent, god økonomi, stort nettverk, mye jobb”. “sveiser? krativ, handyman etc”.
Det trenge jo selvsagt ikke å stemme what so ever. Nån kan jobbe som lege å være gjeldslave, mangle venna, og være ikke så fryktelig smart. Men vi lage oss bilda av mennesker ut fra ka dem jobbe med. Sånn e det bare.
I fjor når æ va på Sunnås, så hadde vi gruppe samling en gang i uka. Der vi ble delt inn i små grupper, der vi snakka og delte erfaringer. Teama va forskjellig fra gang til gang, og det va ofte opp til oss sjøl å finne det. På mitt første møte ble æ spurt om ka æ ville snakke om. Det første som ramla inn va nettopp identitet. Æ følte mæ lost. At selvfølelsen min va så lav, æ trengte hjelp til å få løfta mæ opp igjen.
I det æ starta å sa ” æ vet ikke kem æ e lengere. Æ har mista identiteten min, og selvbildet mitt e blitt så lavt” så kom tåran. Det va vell første gang æ satte ord til følelsen æ hadde hatt så lenge. Identitet og selvbilde/selvfølelsen heng i hop, dem påvirke hverandre. Det va ikke bare æ som følte det sånn. Vi va flere som hadde det på samme måte. Som syntes det va tungt å stå utfor arbeidslivet/skolegang. Som gjerne ville, men ikke makta. Som sleit med å finne en ny utgave av sæ sjøl.
Det e jo ikke bare arbeid som definere kem man e som menneske, det e ikke det æ mene. Men det e en viktig del. Alle like å føle sæ nyttig. Bruke hodet og kroppen. Delta i samfunnet, bidra. Se resultater av det man utføre. Det e godt for selvbildet. Det gir gode følelsa.
I jobben med å finne mitt nye jeg, har æ måtte finne nye veia å gå for å føle mæ nyttig igjen. Bygge opp selvbilde/selvfølelsen. Det har ikke vært enkelt, fordi æ har så lite å gå på. Men selv om æ ikke klare så mye, så klare æ litt. Æ begynte å tenke på rehabilitering som jobben min.
Når æ våkne om morran å sitt med kaffekoppen å tenke på ka æ skal prøve å få ut av dagen, så tenke æ på ka æ skal jobbe med. I dag skal æ en time på jobb. På Evo og trene. Klare æ å gjennomføre det, så gir det mæ stolthet og økt selvbilde i retur. I tillegg til de helsemessige fordelene. Æ poste ofte det at æ har vært å trent. Fordi æ får tilbakemeldinger om at æ e flink. Litt klapp på skuldran av kjente, fordi æ står på. Det e en anna ting vi mennneska e glad i og som bidrar til å bygge opp selvtillita, gode tilbakemeldinger.
Treninga har blitt en del av mæ og identiteten min. Æ får til nå. Æ e brukanes, ikke helt unyttig. Siden æ skrive om det på FB, i bloggen min, og snakke om det, så har æ bidratt til at andre e begynt å trene. Andre mennesker har faktisk fått motivasjon fra mæ. “Hvis ho Sølvi klare, så klare æ også!”.
I går va jobben min å gå på ski. Æ klarte det også. Det æ har lært e at det trenge ikke være de store ting som bygge opp selvbildet. Æ trenge ikke springe på alle topp tura for å føle mæ nyttig. Det hjelpe med en liten spasertur. Enhver aktivitet æ klare bygge mæ opp. Nå så simpelt som å rydde kjøkkenet til gubben kommer hjem, gjør nå med selvbildet mitt. Æ klare. Æ makte, æ får til.
Æ prøve å ikke tenke på alt æ ikke får til. Det hjelpe mæ overhodet ikke. Det bryte bare ned selvbilde og ha fokus på alt æ ikke får til lengere. Æ har snudd tankegangen. Har lange dialoger med mæ sjøl hver eneste dag. Rose mæ sjøl opp i skyan for hver enkel lille ting æ får til. ” Bra jobba Sølvi, du klarte å tørke støv i dag!” Ikke ” huff, æ skulle ha støvsuga litt også”.
Selvfølelsen min e blitt bedre det siste året. Det har tatt tid og kosta nån tårer å erkjenne at æ har forandra mæ. Men æ trur æ e på god vei til å finne ut av den nye Sølvi. Æ e så mye mere enn en tittel. Æ har verdi selv om æ ikke makte å jobbe. Æ e intelligent selv om æ har hjerneskader. Æ e et godt menneske, selv om æ ikke e feilfri. Æ e bra nok!
Et begrep æ e blitt veldig godt kjent med i de hær åran etter at æ opplevde å bli alvorlig syk. Mestring av sykdom/skade. Korsen stå i det, komme sæ gjennom og leve videre når helsa svikte?
Det e mange faktorer som spille inn på korsen man håndtere det at livet tar en anna vending enn man hadde forespeila. Mestring knyttes ofte til det å stå mot utfordringer og kriser man oppleve. Optimisme, et positivt selvbilde, pågangsmot, tro på egne evner og ressurser, samt sosial støtte e viktig. Negativitet og grubling virke motsatt. Kunnskap e også viktig. Om sykdommen/skader man har, og ka man må gjøre for å få det best mulig og et godt liv til tross for utfallet.
Et godt liv e vell nåt vi alle ønsker oss e det ikke? Å ka skal man gjøre for å få det bra når man blir ramma av sykdom? Når man ikke klare å leve livet som man ønsker? Når e bra, bra nok? Æ har ei venninne som også har sine plaga. Æ spurte ho om ho hadde det bra. Svaret va “æ har det greit”. Da spurte æ ho om ho e happy med å ha det greit? E det bra nok? Etter et par uker så snakka vi i lag igjen. Da fortalte ho mæ at ho hadde tenkt på det vi snakka om. At å ha det greit e ikke bra nok. Ho hadde tatt nån grep, for at livet skulle føles bedre enn greit.
Det e opp til hver enkelt av oss å leve livet våres. Det e ingen som kommer innom mæ å sier ” slapp av Sølvi, legg dæ bare nedpå litt så tar æ over å leve livet for dæ”. Det e ingen som kan løse mine problemer. Det e det kun æ som kan. Men selvfølgelig kan æ få hjelp. Til å finne løsninger og sette i gang tiltak sånn at æ føle at livet føles godt, selv med sykdom og skader.
Å være positiv e nå som alfa omega vil æ si. Æ tør også å påstå at æ aldri ville kommet så langt som æ har kommet hadde det ikke vært for at æ e et positivt menneske. Det at man ser fremgang når man klare å gå fire trappetrinn. At man ikke tenke “æ klarte bare fire trinn”. Det e å bryte ned dæ sjøl, isteden for å løfte dæ opp og frem. Det blir som om du fortelle dæ sjøl hver eneste dag at du e feit. Til slutt så blir det en sannhet.
Æ e jo ikke tynn, æ går ikke rundt og sir til mæ sjøl “jøss kor tynn du e Sølvi” Men æ sir til mæ sjøl hver eneste dag at kroppen min e deilig. Å det e den jo. Det kommer selvfølgelig ann på øyet som ser, men mine øya ser en deilig kropp. Med litt strekkmerka, med hengepuppa, og med åran nån rynker. Kroppen min e sterk! Æ har en positiv holdning til den, den e mer enn god nok for mæ. Å siden æ tenke sånn, så går æ rakrygga. Æ bære den med stolthet. Æ mestre den.
Det finnes folk der ute som har en langt mere deilig kropp en æ har, men som ikke mestre den. Som ikke ser det som e bra. Som har ei negativ holdning til sæ sjøl. Sånn e det når man skal mestre sykdom også. Nån klare sæ bedre enn andre. Det æ har lagt merke til e nettopp om den som blir syk e et positivt menneske eller et negativt.
Æ skyr negative mennesker. Æ vil heller tilbringe tid med folk som får mæ glad, til å smile, som ser sola bakom skyan, enn nån som ikke ser den. Å sånn trur æ det e for de fleste av oss. Positive mennesker gir ut en deilig energi. Gode følelser. Det e også god karma i å være positiv. Fordi man får gode ting i retur.
Det e ikke hver dag æ våkne opp å tenke “joda livet e amazing. Æ klare det meste, æ e i livet og glad”. Så positiv kjenne æ ingen som e. Ikke trur æ at det e mulig heller. Å være glad og positiv hver eneste dag. Enkelte daga klare æ ikke å hente frem mine i utgangspunktet positive gena. Det hende æ blir pessimistisk. Æ blir gjerne pessimistisk de dagan æ ikke mestre. Takket være fornya innsikt og visdom som e kommet etter utallige rehabiliteringsopphold, så har æ fått en del verktøy æ bruke i hverdagen for å mestre livet mitt.
Mye av det går egentlig ut på å jobbe med hodet. Sortere tanka, bearbeide traumer og sorg. Det e å finne de små ting man klare og være glad for det. Som for eksempel æ gjorde i dag. Æ dro på kafe med dattera mi. Det e flere uker siden sist va på kafe. Vi kosa oss en liten time i byen med kafe og windows shopping. Normalt så e en bytur siste pri på lista over ting æ har lyst til. Fordi det e så slitsomt. Æ får mere energi av å ta mæ en skitur eller en time på Evo. Æ mestre ikke butikka og masse folk så godt lengere. Men i dag mestra æ det. Æ har to valg. Sørge over at æ ikke drar til byen så ofte lengere, eller være fornøyd med at æ klare det av og til. Når æ har gode daga.
En anna ting som e avgjørende for korsen man mestre livet sitt når man blir syk, e støtten man får av dem rundt. Både helsepersonell , pårørende og venna. Også hær kommer positiviteten inn. Fordi man får mere støtte hvis man klare å være positiv. Hvis du fikk valget mellom å dra på besøk til to venna. Den ene hilse dæ med en klem og et smil, den andre med “huff æ e så sliten i dag”. Kem ville du dratt på besøk til?
Det e mulig å bli positiv, selv om man e “født” negativ. Det kreve bare litt jobbing. En ting e i alle fall sikkert, du kommer lengere med ei positiv innstilling. Til dæ sjøl, til livet. Det blir så mye lettere å mestre utfordringer du måtte stå over. Å ber du om hjelp til å se sola bak skyan, så får du det. I promise 🙂
Skal man mestre livet sitt når man e syk e ærlighet en anna viktig faktor. Ærlighet med dæ sjøl, og til de rundt dæ. At man tørre å kjenne på vonde såre følelsa, og snakke om det. Det e en del av sorgprosessen, og skal man komme til fasen der man aksepterer tingenes tilstand så må man snakke og ta å føle på det vonde. Sånn at man kan komme over i den siste fasen som e fornyelse og vekstfasen, og starte livet sitt igjen.
Æ jobbe fortsatt med akseptfasen. Snart fire år etter æ ble ramma av hjerneblødning. Det går ikke fort, det e ikke enkelt. Av og til føle æ at æ mestre mitt nye liv veldig godt. Enkelte daga e æ bare lei mæ, å føle at æ ikke klare nå som helst. At livet mitt e ødelagt, at æ vil aldri bli mæ sjøl igjen. Men de dagan e blitt sjeldnere. Heldigvis. Samtidig har dem vært viktig for prosessen. Til å heales og mestre livet mitt igjen.
Dagens klarafansåklokt råd e “snakk om det”. Har du en sykdom eller ei krise i livet ditt så snakk om det! Har du ikke nær familie eller en god venn så finn nån i helsesektoren som kan hjelpe dæ. Jo fortere du åpne dæ å tømme verkebylla, jo fortere vil du oppleve å mestre ditt nye liv.
Nu skal æ snart spenne på skian og ta doggen på en tur. Dagen i dag e god. Kofferten e ferdig pakka, og æ e klar for Sunnås nån uker. Forhåpentligvis kommer æ hjem med flere verktøy for korsen æ kan få det godt med mitt nye myself. Og mitt liv.
I dag når æ satt på kjøkkenet med morrakaffen, satt æ å tenkte på gårsdagen. Nyhetsbildet va full av terroren i New Zealand. Æ syntes selvfølgelig det va fælt, og tankan mine gikk til de som va berørt. På FB va det merkelig stille. Ingen, ikke en ensete status som omhandla det tragiske som va skjedd. Å det fikk mæ til å undres.
Koffer va det så lite reaksjoner? Ingen ” forandre profilbilde ditt med flagg for å vise sympati” Ingen triste hjerter som viste sympati. Æ gikk i mæ sjøl, og kjente på mine egne følelsa. Når det va terrorangrep i Paris for eksempel, så gråt æ. Det gjorde æ ikke i går. Koffer føle æ ikke like stor sympati med de berørte i New Zealand?!
Det e ikke svart hvitt. Det e ikke enten eller. Med det e komplisert. Det har ingenting med religion å gjøre. Æ kunne ikke brydd mæ mindre om folk trur på Gud, Allah, Budda eller julenissen. Det får være opp til hver enkelt menneske ka dem velge å tro på. Det har ikke nå med hud farge å gjøre. Fargen på huden gjør dæ ikke til et dårlig menneske, eller et godt. Det e oppførselen din som e avgjørende!
Æ trur det e fordi æ kan ikke sammenligne mæ sjøl med muslimene som ble drept i går. Eller det vet æ jo ikke. Om dem e lik mæ. Men det e det æ trur.
At mine verdier e annerledes enn demmes. At måten dem leve på og holdninger e forskjellig fra mine. Det hær e jo ikke nå æ vet egentlig. Æ kjenne ingen av dem som ble ramma. Alt det hær e nå æ går rundt og trur. Æ har kjent mange muslimer opp gjennom livet mitt. Æ har til og med vært gift med en. Æ har kjent veldig religiøse muslimer, og muslimer som leve akkurat som mæ. Som tar sæ et glass rødvin i helga, som går på pub, som jobbe, går på ski, drar på hytta og alt anna vi fylle livet våres med.
Æ blir faktisk rysta over mæ sjøl. At æ e så forutinntatt. At æ føle æ e annerledes enn de som ble ramma av terror. E ikke vi alle menneska? Med drømma, frykt, bekymringa og kjærlighet. Kjenne vi ikke det samme når vi blir såra? Når livet gir glede, eller sorg?
Vi menneska frykte det vi ikke kjenne til. Media e med på å nøre opp under den frykten. At det finnes så mange gale menneska der ute som vil oss til livs. Som bare e snyltere. Hver dag kan vi lese om det. Og ka gjør det med oss?? Det skape avstand. Enda mere frykt.
Den hær gangen va det ikke fanatiske muslimer som gjorde skade, det va en av “oss”. En lyshudet. En fanatiker på den andre siden. En feig liten jævel som tok masse liv fordi han gikk rundt og va pesseredd. Redd en gruppe mennesker som var i moskeen for bønn. I moskeen va det også kvinner og barn. Barn!! Ka har dem gjort for å fortjene hatet?!
Reagerte æ ikke mere fordi det skjedde i en moske? Æ har aldri vært i en moske. Æ har vært på konsert, så da det skjedde terror i Manchester 22 Mai i 2017, så tenkte æ på at det kunne vært mæ. Som va på Ariana Grande konsert. Det ble mer virkelig. Redselen ble nærmere.
Det skremme mæ det hær. Fanatikere på begge sider får kanskje blod på tann. Høyreekstremisme og fantiske muslimer på hver sin side. Som e så redd, at dem e villig til å skade og drepe for det dem tror på.
Verden har gått litt av hengslan. Nettopp fikk æ inn melding på telefonen min at det e skyting på en trikk i Nederland, og flere andre steder i samme by. Det e nærmere oss. Å æ kjenne at æ blir redd. Det kunne vært mæ. På søndag når æ skal ta flytoget inn til Oslo. Å det e nettopp det dem ønske terroristene. At vi skal bli redd! Fordi det finnes ikke nå verre en frykt ? Frykten for ditt eget liv.
Ka kan æ gjøre? Bidra med? Æ tenke at det beste æ kan gjøre e å fortsette med å prøve å være et godt menneske. Behandle alle med respekt, uavhengig av religion og hudfarge. E du snill med mæ så e æ snill med dæ. E ikke det en enkel leveregel?
Nei til fanatisme og ja til toleranse. Toleranse for at vi menneska e forskjellig ! Samtidig som vi e helt lik.
24 Mars nærme sæ med stormskritt! Æ går hær å tenke på ka æ håpe og ønske å få ut av oppholdet mitt på Sunnås. Tanka som e det nødvendig har og sneket sæ frem. E det virkelig nødvendig med nye uker på institusjon. Har æ ikke lært og trent opp det som e mulig nu?
Nei æ har nok ikke det. Det e vell for øvrig ingen som blir utlært i nå som helst. Nye kunnskapa om skadan mine kan gjøre livet mitt adskillig enklere. Kunnskap og forståelse e viktig. Vil allltid være viktig. Dessuten så har æ jo forandra mæ bare i løpet av det hær året som har gått etter siste opphold på Sunnås. Kanskje æ klare å få mer ut av oppholdet den hær gangen. Delta mer. Forstå mer. For æ e sugen på kunnskap kjenne æ. Æ vil gjerne vite. Når æ skal forklare om min hjerneskada vil æ si mer enn at æ har skada rundt omkring i hodet. Æ vil vite eksakt kor. Kor stor. Ka kan æ gjøre for å hjelpe hjernen min?
Æ har bestemt mæ for å be om en ny nervopsykologisk test. Den siste hadde æ på Unn i Tromsø for et par år sia. Den va så nedslående at æ mista sertifikatet etter å ha fått det tilbake nån mnd tidligere. Men mye e skjedd i løpet av de hær åran siden Tromsø. Æ kjenne jo det at hodet mitt fungerer bedre nu. Selv om æ fortsatt e glemsk, til tider forvirra og har problemer med ny læring, mm, så e det mange ting som e bedre.
Det som e viktig når man tenke på sertifikatet e om man har oppmerksomhet og reaksjonsevne. Og selfølgelig at man kan lese trafikken. Reaksjonsevnen min e faktisk over gjennomsnittet. Det takke æ år med gaming og WoW for. Oppmerksomheta mi fra venstre e nedsatt det e æ klar over. Å nettopp derfor så sjekke æ alltid to gang til venstre når æ e i kryss for eksempel. Selv om den e nedsatt, så e den blitt bedre. Faktisk mye bedre!
En nervopsykologisk test kan fortell mye om kor skadan æ har i hjernen e, ka som påvirkes og ka som kan gjøres for å hjelpe hjernen min. Det sammen med MR og CT bilda vil kunne gi et godt bilde av korsen det e i topplokket mitt. Ei god forklaring vil å hjelpe mæ. Æ vil vite, helt ned på cellenivå ka som e skjedd med mæ. Selv om æ har fått forklaringer før, så har dem ikke vært grundig nok. Ikke huske æ særlig mye av det som har blitt fortalt heller for å være ærlig.
En nervopsykologisk test e knall hard. Over to daga blir man testa i det vide og det brede. Æ blir stressa når æ føle at æ ikke klare å løse oppgaver som blir gitt. Tanka som “e du peise retarded” kommer gjerne. Nån gang har æ rett og slett følt mæ flau. At oppgaven som skulle løses kunne ha vært gjort av en fire åring. Men en sånn test hadde vært hard selv for et friskt hode. Å selv med et friskt hode ville man ikke klart å løse alle oppgaver.
Om æ får testen vet æ jo ikke. Men æ skal i allefall ytre ønske om det. Æ føle det e viktig for mæ. Æ vil vite!
Å være på rehabilitering e ikke husmor ferie. Det e opplegg hele dagen, og tøffe tak. Det e tima hos lege, psykolog, fysio, ergo, sosionom, ernæringsfysiolog og sykepleiere. Det e trening både fysisk og psykisk. Det e mye kjenn etter, føl, ka tenke du. Fra å gå hær hjemme og forsøke tenke positivt, ha fokus på alt æ mestre og får til, så skal æ ha dybdedykk i livet og sjela og finne ut ka æ slite med. Og som æ kan få hjelp til å løse. Det e ikke bare enkelt og skal være navlebeskuende i 6 uker. Det blir mye mæ, mæ og mæ.
Men det må til skal man ta tak i problemer og finne løsninga. Æ har jo sagt det før, æ e en jævel på å fortrenge. Nettopp derfor e det greit at nån utenfra ser mæ og hjelpe mæ med å ta tak i ting. Tvinge frem det æ prøve å fortrenge litt.
Det som bestandig e godt når æ e på rehabilitering, e møte med andre. Som slite med de samme ting som æ. Nån å snakke med som forstår. Nån som e i samme situasjon. Akkurat det e gull! Og en av grunnan til at æ glede mæ.
Æ vet det kommer til å bli hardt å være på Sunnås så lenge. Bort fra elsklingen og dyran mine. Bort fra mine faste rutina. Bobla som æ leve i, og balansen som æ har jobba så hardt for å få til. Balansen mellom aktivitet og hvile. Alt blir snudd litt på hodet og fatiquen kommer til å bli forverra. Det e heldigvis ting æ e forberedt på. Æ vet det kommer. I am prepared! Uansett så e æ på den beste plassen æ kan være på når det skjer. Blir æ ligganes nån daga, så får æ i alle fall god pleie 🙂
Nu skal æ sette mæ ned å skrive ei liste. Over ka æ håpe å få ut av rehabiliteringa, og ka æ trenge hjelp med. Det e ikke sikkert lista blir så lang, det vet æ ikke enda. Kanskje vil Sunnås se ting som æ sjøl ikke ser, eller legge merke til. Mulig han David har nå på hjertet som han vil at æ skal få hjelp til? Kjenn æ han rett så vil han si ” tell them to help you whit your fatique, caus i think its to much not 2night love, im tierd” 😉
Æ skal bruke helga mi til å skrive liste, og kanskje legge inn en skitur eller to. Håper akkurat du får ei nydelig helg! Klem fra mæ 🙂
The story of my life! Forrige uka va æ på null. Energimessig. Æ gikk på en smell fordi æ brukte hodet for mye og va litt stressa. For normale folk ville det ikke vært stress det æ gjorde, men for mæ ble det akkurat det. Resultatet va fire daga til sengs fullstendig utmatta. Æ va overbevist om at æ hadde fått influensa. Igjen. Ikke en fremmed følelse. Æ får” influensa” ørten gang i løpet av en måned. Gubben ba mæ slappe av. “Det e bare fatiquen” Han hadde rett. Det va fatique helvete som va på besøk igjen.
I dagan før fatiquen kicka inn va æ full av håp og mot. Tenkte masse på ka æ skal forsøke å få til i løpet av våren, nemlig frivillig arbeid. Alt det hær gikk æ å tenkte på når formen min va rimelig bra. Så mange plana. Så positiv.
Når æ lå i senga va positiviteten forsvunne og erstatta med håpløshet og tristhet. Tanka som “æ kan jo fan ikke gjøre nå normalt!, æ blir aldri kvitt fatiquen, æ gir opp!” sneik sæ inn i hjernen min. For så snart æ gjør nå som helst utenom timeplanen min så blir æ “syk”. Går æ hjemme og trør, i stillheta, trene forsiktig, passe på aktivitetan min så går det helt fint. Da føle æ mæ frisk som en fisk og nesten normal. Helt normal blir æ vell aldri, det har æ sikkert aldri vært heller. Tho ka e normal? Men dokker skjønne kanskje ka æ mene.
Så trør æ utfor bobla som æ leve i, å utfordre mæ sjøl å hjernen litt, så går det skeis. Æ snakke med beste venninna mi om det hær. Å æ sa ” æ føle mæ som sukkerspinn. Så lenge det e vindstille så holdes æ sammen, men gud bedre hvis det kommer en bris, da går æ i oppløsning”
Men æ kom mæ nu opp i horisontalen etter hvert. Æ kom mæ til Alta også. Spent og letta på samme tid. Glad for at æ kom mæ av gårde, fordi æ va litt bekymra. For om det va gjennomførbart. LHL samlinga som æ hadde “stressa” med gikk over all forventning. Æ va på en koselig middag på ishotellet med resten av gjengen. En tre retters middag som varte i fire tima. Ny rekord for mæ! Etter middagen trakk æ mæ tilbake på hotellrommet og sov som en stein til neste morra.
Søndags morran va formen bra, og æ va rimelig klar for å fremføre innlegget mitt. Å så kom nervan. Livredd for at æ skulle begynne å grine mens æ snakka. Æ hadde lest innlegget for mitt for brorsan å da grein æ. Men da hadde æ også jobba mye med det, og hodet va sliten. Før æ gikk inn satt æ med musikk på øran og pusta. Sånn som æ har lært på Sunnås.
Æ hadde ingenting å være redd for. Det gikk helt fint. Når æ lå på hotellrommet mitt å hvilte etterpå, så kom tåran. Ikke av tristhet men av glede og stolthet over mæ sjøl. At æ klarte det. Æ tenkte over kor langt æ har kommet. Kor mange oppoverbakka og nedoverbakka æ har gått. Kor mye æ har slitt for å komme hit æ e i dag. Så mange hinder, så jævla mye jobb. Tap og seier hånd i hånd. Glede og sorg. Latter og tåra. I snart fire år har æ holdt på med rehabilitering. Hadde nån fortalt mæ den gang æ lå på sykehuset i Kirkenes, kor hardt det ville bli, ville æ ha gitt opp da?
I dag e æ glad for at æ ikke viste det. At kampen for å bli frisk sku bli så lang og hard. Æ e glad for at æ har oppdaga det litt og litt.
Etter at snørr og tårer va tørka og æ evaluerte det æ hadde gjort, så kom æ til den konklusjonen at det va godt. Det va godt å få fortelle historien min. Det va godt å få feedback at de som satt å hørte på synes det ga dem nå. Informativt, lærerikt, morsomt og motiverende va det som ble sagt. Å så kom det fornya energi. Og håp. Om at æ kan, og æ klare.
Selv om det koste, så gir det mæ nå i retur. Æ følte æ fikk litt av identiteten min tilbake, kor rart det enn høres ut. Men æ følte mæ litt som sykepleier Sølvi som hadde en historie å fortelle. Nå å lære bort. Kanskje det e det hær æ skal gjøre? Reise rundt omkring å fortelle om min kamp. Kampen til å komme tilbake til et noenlunde normalt liv.
Æ har blitt invitert til Hammerfest, Vadsø og Vardø for å gjøre nettopp det. Snakke om mine erfaringa. Min kamp. Spennende tider i møte. Æ glæde mæ 🙂 Igjen så e æ full av positivitet og mot. Håpet om en bedre morra dag e tilbake. Takk og lov at de dårlige dagan ikke vare forever! Stay positive!
Æ skulle ha filma mæ sjøl de hær siste dagan. Frustrasjons nivået mitt har vært på max, og æ kunne seriøst spikra både gubben, doggen og kanin på veggen i flekkan.
Det e jo ikke demmes feil i det hele tatt at æ har vært frustrert, men nån må æ jo la frustrasjon min gå ut over? Koffer e æ frustrert? Først og fremst fordi æ har jobba i flere daga med å ferdig stille innlegget mitt til LHL samlinga. Klokka har tikka mæ i nakken, og panikken for å ikke bli ferdig har lagt press på mæ. Æ å stress e ikke forenelig. Æ blir jævla sliten og mer forvirra enn vanlig.
I tillegg så har æ krangla med pasientreiser i flere daga. Når æ skulle bestille billett til Sunnås, så møtte æ på en paragrafrytter. For å gjøre en lang historie kort, så mente ho at siden æ hadde to oppholda a 3 uker , med Påske imellom, at æ måtte betale siste reise selv. Fordi det va permisjon. ” nei sa æ, det e ikke permisjon men 2 opphold” Frem og tilbake, snakke med hennes overordnede, ringe Sunnås, ringe tilbake, sende mail og fans oldemor.
Æ va så pesse sur siste samtale æ hadde med dem at hadde det ikke vært for at vi hadde x antall kilometer mellom oss, så vet æ ikke ka æ kunne gjort.
Men æ har nån blida i hodet, som ikke egne sæ på trykk. Nu har æ gitt opp hele hælvete. Æ har i allefall fått bestilt billett til mitt første opphold. Det andre overlate æ til Sunnås. Æ gidde ikke bruke mere tid på det. Om æ blir 3 eller 6 uker der gjenstår å se.
I dag va planen at æ skulle fære ned til elsklingen min sin jobb på formiddagen. Så æ fikk skrevet ferdig innlegget mitt, skrevet det ut, sendt det av gårde og få hjelp av ei venninne å ordne bilder/video som skal vises når æ drar til Alta. Æ drakk bare litt kaffe til frokost, for æ ville komme mæ av gårde fortest mulig.
Glad og fornøyd for æ ut døra. Sola skinte i øyan mine og smilet va på lur. Til æ kom til veien til garasjen. 3 meter snøfokk foran porten og veien ut. En halv time senere fikk æ opp garasjeporten, svett og jævlig. Æ starta bilen og ga full gass for å komme mæ gjennom snøhelvete. Det gikk på hengende håret, og mens æ prøvde å avverge et hjerteinfarkt prøvde æ febrilsk å tenke happy tanka.
Etter å ha vært på kontoret til elsklingen og skrevet ferdig, dro æ til venninna mi. På veien dit kjente æ at blodsukkeret mitt va faretruende lavt. Klokka va bikka midt på dagen, og æ hadde gått lenge uten føde. Æ stoppa utenfor en bensinstasjon for å få litt føde. Og skulle sjekke kontoen. Et tics æ har. Æ handle aldri uten å ha sjekka kontoen. Sånn i tilfelle nå e trukket, og æ plutselig e blakk.
Ingen internet. Æ sjekka alt, slo av og på telefonen, bantes og skjelte ut Telenor. Ringte gubben, og nu va æ ikke rolig og smilanes lengere. Han prøvde å gaide mæ igjennom ka æ skulle trykke på. Samtalen endte med at æ bare la på, kor han sendte mæ den berømmelige fingeren. Det e hannes måte å si æ e urimelig på en snill måte.
Etter at æ kom til venninna mi, fant vi ut i felleskap over en kaffe, at æ hadde skrudd mobildata av. Nå så enkelt lagde masse problema for mæ. Fordi æ va sliten, så funka ikke signalan i hodet mitt. At ethvert problem har ei løsning, va ikke lengere mottoet mitt. Æ klarte i hvert fall ikke å løse problemet på egenhånd.
Nu når æ sitt hær i sofaen kan æ humre over dagen min. Æ ser kor frustrert æ ble, og æ skjønne også koffer æ blir det. Tålmodighet e litt fremmedord for mæ. Æ lure på om æ nån gang vil få den tilbake? Ka har æ lært den hær uka? At vinduet mitt e veldig lite. Det skal svært lite til for at ting går helt i stå. Takk og lov for at æ har evne til å se mæ sjøl i fugle perspektiv. Ikke minst at æ kan flire av mæ sjøl!
Nu e æ ferdig med alt stress. Nu e det brokkoliburger og netflix som står for tur. Hodet lavt og beinan høyt resten av dagen. Godt jobba Sølvi! You did it!
