Æ har lært en del den hær uka æ har vært på Sunnås. Æ viste at det tar ca 2 år før man kan si om hjerneskaden e permanent, eller om skaden blir reversert helt eller delvis. Det e og de to første årene at man merke en stor fremgang. Etter to år kan man fortsatt bli bedre, men det går veldig sakte, og e ikke fullt så merkbart. I går diskuterte æ det med psykologen min. Æ undra mæ siden æ merke en stor forandring bare det hær siste året. Og det e snart fire år siden æ fikk skaden.
Forklaringen æ fikk va at æ har tilpassa mæ. Lært å leve med hjerneskaden og de kognitive utfall som æ har. Vi gikk igjennom en del ting som æ gjør i hverdagen for at æ skal mestre. Det e jo en haug med små ting æ gjør for at æ ikke skal oppleve frustrasjon fordi æ glemmer, eller som æ gjør for at ting skal bli lettere å utføre. Æ e rett og slett tilpasnings dyktig! Å det e jo akkurat det rehabilitering handle om. Å tilpasse sæ etter de utfall man har fått etter sykdom og skader.
Det e ikke bare æ som har tilpassa mæ, miljøet rundt mæ har og det. Både det nære miljøet og det i periferien. Som for eksempel at æ e blitt uføre. Det at det ikke lengere e krav om at æ skal ut i arbeid, har hjulpet mæ på veien til å mestre. Æ bruke ikke masse energi og tankearbeid på jobb lengere. Det e blitt frigjort energi til at æ isteden kan bruke den på andre viktige ting. Som å fungere i hverdagen.
Æ har å senket kravan til mæ sjøl. Dem e mer realistisk nu. Æ e mer bevist på ka æ kan klare, og ka æ må ha hjelp til. Ikke minst har æ blitt god på å stoppe i tide. Tar signalan som hodet gir mæ på alvor, sånn at æ ikke brenne opp alt kruttet, men får det fordelt ut over dagen. Det handle egentlig om aksept. Å akseptere at man har blitt endra og ikke klare alt det man gjorde når man va frisk.
Æ e full av håp for fremtida mi. Tenke at æ skal få det til. En bedre hverdag. En lettere hverdag. Æ skal være 5 uker til på Sunnås. 5 uker med kunnskap påfyll. Hjelp til å finne løsninger på problemer. Se om æ kan få mer kapasitet ved å endre livet mitt enda mer. E det flere ting æ kan endre på sånn at kapasiteten øke? Eller har æ gjort alt som kan gjøres, og bare må godta at this is it. Det hær e det æ har å gå på?
Uansett ka det nu ende på, så må æ teste mæ sjøl med jevne mellomrom. Det e ingenting i livet som e endelig. Utenom døden. Til neste år på den hær tiden kan det hende at hjernen min e blitt litt flinkere. Kanskje vil æ oppleve at støy ikke føles så plagsom lengere. At æ tåle mer. E blitt mer utholden. E det en ting æ har lært etter å ha fått hjerneskade, e at hjernen e god på å tilpasse sæ. Å at æ e jævlig tilpasnings dyktig! Det e en god kombinasjon.
Æ e peise stolt over mæ sjøl og min skada hjerne. Æ e kommet langt, nu skal æ se om æ kan komme lengere!!
Lørdags klem fra Furuset 
