Min kjære har jobba som en gal hele helvetes sommeren.  Det e bare han som e ansatt for tida.  For tida e vell å underdrive litt.  Det har vært sånn siden februar ish.

Det gjør mæ ingenting at han jobbe mye.  Æ blir glad når æ ser lønningan hannes.  Så by all means, gubben skal bare jobbe så mye han klare.  Æ klage ikke.  Eller det e sjeldent æ klage for å være heeelt ærlig.

Anyway, i går sa han at han skulle ta en feriedag i dag. Å æ, æ ble drit glad.  Endelig en kosedag bare oss to.  Vi va nødt til å holde oss inne rimelighetens grense fra byen, sånn in case han ble oppringt hvis det va nå akutt som va nødt til å fixes.  Å det betyr nu nada for mæ.  Æ trives jo best hjemme uansett.

Etter at vi hadde spist en deilig frokost, la vi planer for dagen.  Ikke så veldig innholdsrik, men planer anyways.  Gubben måtte bare ned til byen en tur for litt småshopping først.

Æ begynte på fredagsvasken som va sårt trengt.  Ikke nå banana vasking, men litt sånn “gud nu skal vi ha det koselig dagvasking”

Det gikk ikke radig unna, det skal æ ikke skryte på mæ.  Men æ ble nu ferdig.  Ikke bare med husvasken, men regelrett helt peise ferdig!  Så æ gikk til seng for å legg mæ på hurtig ladding til gubben kom hjem.

Når æ våkna en time seinere, va det ikke mye futt i den halvgamle, rimelig småfeite kroppen min.  Men æ va fortsatt ved godt mot.  Elsklingen hadde fått med sæ handlelista når han dro.  Å på den stod det popcorn og smågodt med store bokstava.

Klokka va bikka to før æ kjente irritasjons genet kicke inn.  Det va nu fan kor lenge han skulle bli for å fikse litt smågodt og anna rusk.  Klokka tre va æ sur.  Når han ringte klokka fire med en sukkersøt stemme og spurte ka æ gjorde, va det ikke mye love å føle fra mi side for å si det mildt.

Når han kom småstressa med angst i blikket inn døra med handleposan, satt æ på mæ mitt fineste smil.  Falskt et jævla smil, men det va nu tross alt et smil.  Æ klarte til og med å knipe leppan sammen klar til å gi han et kyss og ønske han velkommen hjem.

Hjerneskada ja, men æ e jo ikke helt urimelig heller.  Vi pakka ut varan, og æ spurte litt forsiktig”Åjaa..ikke nå smågodt?!”  Kor han sa ” åhh helvete det glemte æ.  Æ kjøre tilbake å kjøpe nå”  Fortsatt mens angsten lyste litt av han.

“Ikke vær teit sa æ.  Drit i smågodter.  Du kjøpte popcorn?”  Joda.  Men ikke micropopcorn men den dritten man må poppe sjøl. Etter andre forsøk å poppe helevetes popcornet ga æ opp.  Æ holdt på å sette fyr på huset i forsøkan, og har ikke flere fingertuppa igjen til å identifisere mæ hvis en massemorder skulle kappe mæ opp.

For å gjøre en ganske historie litt forkorta, så klikka æ.  Æ ble så eitranes forbanna at æ trampa ned i kjelleren mens æ ropte at han kunne ha den jævla kosedagen ilag med doggen!  Vrengte klærna av mæ å la mæ godt under dyna.  Peise naken som æ alltid gjør når æ skal sove!

Gubben kom slukøra ned.  “kom igjen Sølvi.  Ka e galt”  Sa han mens han ba om  godt vær.  I det øyeblikket va godt vær det siste æ ønska.  Æ så får mæ at æ nappa øyebrynan hannes ut one by one, mens æ sakte slo han ihjæl med ei teskje..

Akkurat da va æ ikke så frøktelig fornuftig.  Vet ikke om det hadde hold i retten og skylt på eventuelle hjerneskada heller.  Men æ va sur.  Omg æ va sur.

David e egentlig fryktelig artig.  Og jævla barnslig.  Sikkert derfor æ elske han så mye.  Så han tok telefon fra mæ å sprang opp trappa å ut mens han giggla høyt å heftig.

Æ flirte ikke så mye.  Æ flirte for å være ikke i det hele tatt.  I det øyeblikket han snappa telefon fra mæ å sprang, snappa æ å.  Å la på sprang etter han.

Det va ikke før æ stod på baksida av huset av realiteten gikk opp før mæ.  Æ stod i hagen, i Evas prakt å hytta til gubben om å gi mæ telefon tilbake.

Peise naken som den dagen æ ble født.  Med hengepuppa, cellulitta og ståpels siden det ikke akkurat va varmt.  Gubben så på mæ med det blikket.  Det blikket som sir ” omg woman, y fucking lost it” mens han flirte så tåran rann.

Akkurat da klarte æ å se mæ sjøl i fugleperspektiv.  Det va ikke et vakkert syn, la det være sagt.  Hadde nån av naboan sett oss hadde vi sikkert fått besøk av nå helsepersonell i hvite frakka og tvangstøyler..

Så vi stod der i hagen.  Gubben med knekk i knærne.  Ikke fordi han e narkoman, men fordi han flirte så jævlig.  Æ flirte æ å.  Vi flirte hele veien ned til Hesseng og Rema for å kjøpe micropopcorn og smågodt.

På veien tilbake spurte æ David om han fortsatt elska mæ.  “Ja det e jo fan umulig å ikke elske dæ Sølvi.  Det e ihverfall ikke kjedelig å bo ilag med dæ”

Huset e falt til ro.  Æ har klær på mæ.  Smågodt og popcorn.  Trur nesten vi e nyforelska etter sammenbruddet mitt.  Så det e slettes ikke umulig at klærne ramle av mø igjen i løpet av kvelden!

Go helg!

 

Klem fra Paradisbukta ;9

 

Det e det æ prøve å fortelle mæ sjøl .  Når æ våkne om morran og livet e litt blææh.  For det e litt dritt akkurat nu. Kanskje mer enn bare litt. Det har egentlig vært det lenge, men æ har skjøvet det unna.  Ikke orka å tatt det helt inn over mæ.  Kjenne på det.

Keep smiling.  Keep moving.  Det e første dagen i resten av ditt liv.  Omfang den.  Lev det.  Bruk dagen.  Det messe æ.  Mens æ prøve å lure hjernen til å tru at dagen skal bli fantastisk.  At æ skal komme mæ over dørstokken og ut å trene.  At et mirakel skal svinge innom døra hær å fylle mæ med god gammel energi.

Ikke har det hjulpet nå særlig.  Æ e fortsatt der.  På minus sida.  Sittanes i pysjen til langt på dag.  To tre lura hver dag.  Zombie style.  Dårlig samvittighet.  For doggen.  Som ser deppa ut for han vil ut på tur.  “I morra Dizel.  I morra skal vi gå på tur”  Morra dagen kommer.  Morra dagen går.  Å æ e på stedet hvil.

Den første dagen i resten av mitt liv.  Det høres så fint ut.  Det gjør jo det ikke sant?  Tåran fylle øyan mine.  Og æ føle mæ oppgitt.  Nesten litt uten håp.  Skal resten av livet mitt virkelig være sånn hær?

E det hær et liv?  Sånn som æ leve nu?

Æ eksistere.  Æ puste.  Hjertet slår.  Æ kan bevege mæ.  Men æ e en skygge.  Av den gamle Sølvi.

Æ e fylt av sorg for tida, æ e det. La mæ få bæse litt!  Klage.  Få det ut!

Leste en artikkel fra en psykolog som e pårørende til en som har hatt slag.  Livssorg.   Det va en fin artikkel.  Å æ like ordet ho brukte.  Livssorg.  Ikke sorgen over at nån har dødd, men at livet ikke ble sånn som man planla.

Kem leve sånn som man hadde planlagt?  Sikkert ingen.  Vi bære nok alle på livssorg.  I mindre eller større grad.

Sorg.  Innebærer ikke at man går å griner å e deppa hver dag.  Sorgen e forskjellig for den som den treffe.  Min sorg kommer i bølger.  Enkelte daga skylle den over mæ som en tsunami.  Rive mæ sunder.  Å andre daga e den bare som en mild vind.  Men den e hær.  Kan ikke lyge om det.  Selvsagt e den hær.  Livssorgen.

Æ bærer den med mæ så godt som æ kan.  Forsøker å bearbeide den. Vet ikke om æ blir kvitt den.  Men æ bærer på den. Stort sett så går det bra.  Enkelte daga , sånn som i dag e den bare tung.

Æ vet at det finnes en fantastisk medisin for å lette på den.  Den tunge følelsen.  Det triste.  Tankan om det som e over.  Lengselen etter det som har vært.  Savnet.  Medisinen e gratis.  Å man trenge ikke resept engang.

Det e å gå i dusjen.  Kle på sæ.  Musikk på øran.  Over dørstokken, og ut å gå.  Det e jo en enkel sak.  Æ må bare få kroppen min til å lystre mæ.

Akkurat det skal æ gjøre nu. Tvinge den.  Piske mæ i dusjen.  Av med pysjen. Finne frem klær.  Musikk.  Æ klare det.  Æ skal klare det!

Dizel min gamle hund blir iallefall lykkelig.  Å æ e sikker på at tåran mine e tørka før æ kommer hjem igjen.

I dag e tross alt den første dagen i resten av mitt liv! Æ må gjøre det beste ut av det.  Dagen i dag.  Drit i begrensninger.  Drit i å være trist! Forsøk å være glad for det æ har.  Ikke det æ kunne ha hatt. Gårsdagen får æ ikke tilbake.  Den e over.  Men dagen i dag.  Den e min.  Se fremover.  Ikke tilbake!

 

Grip dagen folkens!

Klem fra Paradisbukta

Æ snakke om bryllupsfesten vi hadde den 25 Juli  Stolt som en hane fordi æ klarte alle forberedelser. Æ som slit når æ skal skrive handlelister.  Æ klarte det! Well nu hadde æ god hjelp av en haug med venna.  Hadde ikke vært mulig uten dem!  Men det at æ i det hele tatt klarte å klundre sammen en fest i den størrelsen e ikke mindre enn fuckings fantastisk.

Æ tar det som et tegn på at hodet mitt e mer i vater enn det nån gang har vært etter hjerneblødninga.  Friskhetstegn.  Deffentlig et tegn på at signalene har funnet raskere veier å gå.  For det va mye jobb å logistikk.

Men det va jo festen æ skulle skrive om først og fremst:)  Nydelig mat som mine venna laga.  God stemning.  Masse latter, og dans.  Æ trur æ å David dansa fra vi kom kl 17, til vi forlot lokalet klokka 0430.  Bilda..nei det ble ikke tatt et eneste bilde!  Æ hadde ikke telefonen fremme en eneste gang.  Et eneste bilde som e tatt like før det brake løs e det æ har etter festen.  Men minnan e i hjertet mitt, så det e ikke så nøye.

Dagen derpå når vi rydda det som ikke ble rydda på natta, gikk vi gjennom gaver.  Fyllesyk som fy, og overvelda over alt vi hadde fått.  Smart som vi va ( mulig det va fordi vi va hadde en tanke hangover) skreiv vi ikke ned kem vi hadde fått ka fra.  Med et resultat at 80% av det vi har fått ane vi ikke kem som har gitt oss.  En ting e nu æ.  Æ har jo hukommelse som en gullfisk, men gubben e nu fan verre.  Saken må løses, og æ må kontakte dem som va der sånn at æ iallefall vet ka æ takke for.  Bare litt pinlig!

Ser man bort fra den blemma, så va det en veldig vellykket kveld og natt.  Æ viste jo at det ville bli bra.  Æ kjenne jo bare fine folk 🙂  Når æ satt med lista over kem æ skulle invitere, så tenkte æ “kem gjør mæ glad?  kem har æ lyst å gi en klem når æ treffe dem?”  Ingen tante Olga fra toten man e nødt til å invitere fordi man må være høflig.

Nei bryllupet våres va ikke særlig tradisjonelt.  Hverken da vi gifta oss, eller festen.  Men det va våres.  Å i våres ånd.  Æ kommer til å leve lenge på den.  Ikke va æ sliten i flere daga etterpå heller.  Med andre ord en kveld som ga mer energi enn den tok.

Det ble en nydelig avslutning.  Nu skal vi leve videre som Herr og Fru.  Håpe på mange mange gode år i lag.

Klem fra Paradisbukta.