Det e det æ prøve å fortelle mæ sjøl . Når æ våkne om morran og livet e litt blææh. For det e litt dritt akkurat nu. Kanskje mer enn bare litt. Det har egentlig vært det lenge, men æ har skjøvet det unna. Ikke orka å tatt det helt inn over mæ. Kjenne på det.
Keep smiling. Keep moving. Det e første dagen i resten av ditt liv. Omfang den. Lev det. Bruk dagen. Det messe æ. Mens æ prøve å lure hjernen til å tru at dagen skal bli fantastisk. At æ skal komme mæ over dørstokken og ut å trene. At et mirakel skal svinge innom døra hær å fylle mæ med god gammel energi.
Ikke har det hjulpet nå særlig. Æ e fortsatt der. På minus sida. Sittanes i pysjen til langt på dag. To tre lura hver dag. Zombie style. Dårlig samvittighet. For doggen. Som ser deppa ut for han vil ut på tur. “I morra Dizel. I morra skal vi gå på tur” Morra dagen kommer. Morra dagen går. Å æ e på stedet hvil.
Den første dagen i resten av mitt liv. Det høres så fint ut. Det gjør jo det ikke sant? Tåran fylle øyan mine. Og æ føle mæ oppgitt. Nesten litt uten håp. Skal resten av livet mitt virkelig være sånn hær?
E det hær et liv? Sånn som æ leve nu?
Æ eksistere. Æ puste. Hjertet slår. Æ kan bevege mæ. Men æ e en skygge. Av den gamle Sølvi.
Æ e fylt av sorg for tida, æ e det. La mæ få bæse litt! Klage. Få det ut!
Leste en artikkel fra en psykolog som e pårørende til en som har hatt slag. Livssorg. Det va en fin artikkel. Å æ like ordet ho brukte. Livssorg. Ikke sorgen over at nån har dødd, men at livet ikke ble sånn som man planla.
Kem leve sånn som man hadde planlagt? Sikkert ingen. Vi bære nok alle på livssorg. I mindre eller større grad.
Sorg. Innebærer ikke at man går å griner å e deppa hver dag. Sorgen e forskjellig for den som den treffe. Min sorg kommer i bølger. Enkelte daga skylle den over mæ som en tsunami. Rive mæ sunder. Å andre daga e den bare som en mild vind. Men den e hær. Kan ikke lyge om det. Selvsagt e den hær. Livssorgen.
Æ bærer den med mæ så godt som æ kan. Forsøker å bearbeide den. Vet ikke om æ blir kvitt den. Men æ bærer på den. Stort sett så går det bra. Enkelte daga , sånn som i dag e den bare tung.
Æ vet at det finnes en fantastisk medisin for å lette på den. Den tunge følelsen. Det triste. Tankan om det som e over. Lengselen etter det som har vært. Savnet. Medisinen e gratis. Å man trenge ikke resept engang.
Det e å gå i dusjen. Kle på sæ. Musikk på øran. Over dørstokken, og ut å gå. Det e jo en enkel sak. Æ må bare få kroppen min til å lystre mæ.
Akkurat det skal æ gjøre nu. Tvinge den. Piske mæ i dusjen. Av med pysjen. Finne frem klær. Musikk. Æ klare det. Æ skal klare det!
Dizel min gamle hund blir iallefall lykkelig. Å æ e sikker på at tåran mine e tørka før æ kommer hjem igjen.
I dag e tross alt den første dagen i resten av mitt liv! Æ må gjøre det beste ut av det. Dagen i dag. Drit i begrensninger. Drit i å være trist! Forsøk å være glad for det æ har. Ikke det æ kunne ha hatt. Gårsdagen får æ ikke tilbake. Den e over. Men dagen i dag. Den e min. Se fremover. Ikke tilbake!
Grip dagen folkens!
Klem fra Paradisbukta