I dag våkna æ 04!  Har allerede rukket å drikke to kopper kaffe. Fordelen med å våkne så grytidlig e jo at man får mer ut av dagen.  Nu skal det nevnes at som regel så e æ tidlig i seng også.  Som regel.  I det siste har æ vært oppe mye seinere enn æ bruke.  Grunnen e at æ e begynt å spille World of Warcraft igjen.  Etter anbefalinger fra Sunnås.

Den første uka va det veldig vanskelig.  Æ sleit med de grunnleggende tingene som æ før ikke hadde problemer med.  Æ måtte også slå av maskinen og hvile ofte.  I mitt stille tenkte æ korsen i fanken det hær kan være bra for hjernen min når æ blir så sliten?  Men nu etter nån uker med spilling så går det mye bedre.  Å æ e hellig overbevist om at det e kanon trening for hodet.  Spillet trene evnen til multitasking, konsentrasjon, planlegging, tempo, problemløsning mm.

Æ merke at æ klare mer, blir ikke så lett frustrert når det blir litt ball, og at æ løse quester lettere.  En anna ting med spillet e jo at æ e kjempe sosial selv om det ikke e i real life.  Det e faktisk lettere å være sosial.  For når det e nok å æ trenge en pause så skrive æ bare afk, eller kommer tilbake seinere.  Det kan man ikke gjøre om man fysisk drar på besøk.  Det skulle ha tatt sæ ut.  Takk for kaffen, æ e litt afk nu 😉

Igjen så spille æ med mange av dem æ har spillt med for 15 år siden.  Vi har laga samme guild, med mange av de samme folkan.  Det e mye latter, og artige minner som dukke opp.  Når æ e i form, så logge æ mæ på discord å snakke med folkan, så det nesten blir som in real life.

Det e kun et fåtall av mine gamer venna som vet ka æ har gått igjennom.  Æ annonsere liksom ikke at æ e hjerne skada,  men nån av mine beste venna vet om det.  De som ikke vet det, kan si ting som ” men herremin Sølvi, æ forklarte jo til dæ i går korsen du sku gjøre det” Når æ spør om ting som æ trenge hjelp med.  Som regel så skylde æ bare på min blondhet, og så blir det litt latter.  Æ gidde ikke å forklare “jo du skjønne det at hjernen min halte.  Av og til nå så jævlig”  Nei nå kan æ nu holde for mæ sjøl.

Her om dagen sa æ til min kjære, at æ føle æ har fått livet mitt tilbake på en måte.  Fordi æ kan være sosial, men på mine primisser.  Æ sitt ved pc og gapskratte hver eneste dag.  Æ har ikke følt et snev av ensomhet på flere uker.  Eller kjedsomhet.  Så ja, æ kan absolutt anbefale spilling til alle som slite med det samme som æ.  Det e kanon trening og veldig sosialt.  Et MMO spill tho.  Det finnes jo en haug med andre spill som sikkert e like bra.  Finn et som du like.

Nei det e nok ikke for ingenting at de lærde anbefale spilling som hjerne trim.  Prøv det!  Det virke 🙂

Selv om æ e blitt gamer igjen, så passe æ på pausene mine.  Og æ klare å karre mæ ned på Evo jevnlig.  Æ e ikke helt tilbake i trenings form som æ va før sommeren, men æ e igang.  Min kjære PT har slutta, nå som e forferdelig synd.  Blir nødt til å finne mæ en ny.  Æ trenge en som kan pushe mæ og gjøre treninga mi variert.

I det store og hele så har æ det godt hær i Paradisbukta.  Æ håndterer livet mitt, og har kommet inn i en god tralt.  Æ legge nesten ikke merke til at æ har utfordringer i det daglige.  Så fremt æ gjør det vante.  Det e når æ går ut av bobla mi her hjemme at det slår mæ i fjeset at æ har en del problemer.  Sånn som her om dagen

Bilen vår gikk ikke gjennom EU kontrollen fordi vi har feil dimensjon på dekkene.  Ja ja ikke det helt store problemet.  Æ heiv mæ rundt å dro på dekk leiting. I trenings klær, fordi æ tenkte æ kunne trene etter æ va ferdig i byen. Va innom tre butikker for å sjekke pris.  Og når æ nu først tok turen til byen, så kunne æ jo ordne bryllups papierene å få sendt dem inn.  Altså helt enkle ting.  For vanlige dødlige.

Byråkratiet i Norge e en prøvelse for mæ.  At man skal være nødt til å ha en jævla søknad i 18 eksemplarer og 14 andre dokumentasjoner for å gifte sæ e mer enn æ forstår.  Ja nu overdrive æ nu litt igjen, men det e sånn det føltes.” ka betyr skifte” spurte David.  Æ vet jo ka det e, men kunne ikke forklare det. Tenke, tenke, finne ord.  Ga opp. Æ dro innom jobben til gubben, vi fylte ut papirene, tok kopi av alt som trengtes og gjorde det klart til sending.  Æ hate søknader.  Det e ingenting som gjør mæ så sliten som å fylle ut søknader!

Når æ kjørte opp mot treninga skjønte æ at det ikke ville bli nå trening på mæ.  Æ va peise ferdig.  Så kom frustrasjonen.  Å tåran. “Fan!! at æ ikke kan gjøre nå uten å bli helt på felgen!!”  Når æ parkerte bilen utenfor huset ble æ sittende å se på sjøen.  Måtte ha nån minutter før æ åpna døra.  ” Sånn e det bare Sølvi.  Bli ikke frustrert. Kast ikke bort energi på nå du ikke kan forandre.  Hjernen din halte, enkelte ting vil alltid være vanskelig.  Det finnes verre ting i livet en en haltende hjerne”

Æ tørka tåran og bestemte mæ for å skyve frustrasjon på sjøen!  Æ klarte det sånn noenlunde.  Det e ikke mulig å ikke kjenne frustrasjon av og til når kroppen ikke fungerer som man ønske.  Sånn e det bare med den saken!

Nuh skal æ ha mæ en god frokost før æ wowe litt igjen 🙂  Ha en nydelig dag alle sammen!

Klem fra mæ 🙂

Det e fanken ikke lett å komme tilbake til godt innøvde rutiner etter å ha hatt pause fra det meste hele sommeren.  Dørstokkmila e blitt lengre enn den nån gang har vært.  Litt for ofte lande æ i stabilt sideleie, isteden for å gjennomføre det som står på planen min.  Ja for i sommer har æ ikke levd mitt kjente ukeplanliv.  Æ har tatt ting mer på sparken.  Gjort mer enn normalt for mæ, men mindre av det æ burde gjøre mer.  Nemlig å trene.  Å hvile.

Når det e sagt så har det vært godt også.  At telefonen min ikke har bibet i tide å utide.  Ut å gå tur.  Ned på Evo. Pause.  Etc, etc.  For la det være sagt.  Et ukeplanliv når ikke de store høyder.  Det e ikke fullt med adrealinkick og anna snadder.  Det e jo i utgangspunktet forferdelig boring stuff.  Æ skulle jo mye heller sotte under en palme med en drink i handa, enn å dra på Evo å pese.

Men hverdagen e jo ikke sånn.  For nån som helst av oss.  Hverdagen e gjerne litt boring.  Med nån innslag av fun inni mellom.  Til og med det å skrive blogg har vært lagt litt på hylla.  Det e som pølsefingran mine har hatt tungt for å klimre på tastaturet.  Tankene har heller ikke flytt så fort som dem kan gjøre.

Mulig det har nå med at høsten har gjort sitt inntog i Finnmark.  Det e blitt mørkt på kveldan, og sola varme ikke så mye lengre.  Æ synes det e forferdelig mørkt på kveldan nu.  Å når gubben va bortreist sist, så va æ litt mørkeredd.  Det har æ ikke vært på veldig lenge.  Men den hær gangen ble huset veldig tomt.  Å mørket som va utenfor ble skummelt.

Når David kom hjem og pakka ut kofferten, spurte han koffer øksa stod på soverommet.  Joo svarte æ.  Du skjønne det at æ va bare forberedt.  In case det skulle komme en psyko og klore på døra mi.

Ja æ vet det.  Det høres ikke helt friskt ut.  Men æ sov nu liksom litt tryggere når æ viste at æ kunne forsvare mæ.  Akksom nån skulle finne på å bryte sæ inn hær.  Det e ikke akkurat som vi e fullstappa av peng og diamanter.  Enhver banditt med en iq på mer enn 10 ville nok valgt et anna hus.  Men der og da klarte æ ikke å tenke helt rasjonelt.  Ikke hjalp på nå særlig at Dizel e mer mørkeredd enn mæ.  Flyr det en fugl forbi så knurre han.  Når vi e aleina.  Han e mer på vakt når han e mannen i huset. Mer beskyttende.

Å det e jo fint det, bevare mæ vell.  Men æ sku ønske han kunne roe ned testosteron nivået litt.  Men nok om det.  Gubben e kommet hjem igjen, og både æ og doggen kan puste ut.  Nu e det opp til han å ta sæ av eventuelle busemenn 😉  Kanskje en god ide å slutte å se skumle filma, og gå over til Disney?

Æ e kommet i gang med treninga.  Men det går trått.  Æ prøve å gjennomføre fire økter på Evo i uka, og tur med doggen hver dag.  Æ skal ikke lyve å si æ har klart det, men nesten.  I dag for eksempel makta æ ikke å hyre mæ å gå tur.  Æ hate regn, og når det blåse småjævla i tillegg, ja da velge æ kosebuksa lett.  Men æ sitt nu hær å vente på at elsklingen skal hente mæ, så skal vi på Evo en tur.  Halvparten av det som stod på planen, e jo bedre enn ingenting.  Så æ klappe mæ sjøl på skuldran å sier bra jobba!  Helt perfekt kan æ jo tross alt ikke være.  Perfect is boring e jo mitt motto!

Formen min e ikke på topp, men den e heller ikke helt ræva.  Å da e æ blid og fornøyd æ.  Kravan til mæ sjøl og ka æ skal makte i løpet av en dag har æ jekka ned.  Å da e det så mye lettere å godta at man ikke e en duracell kanin lengre.  Selv om æ kan ha innslag av det inni mellom 🙂

God Mandag fra Paradisbukta!