Kategori: Helse

Fuck fatique!

Æ går rundt hær med ei bekymrings rynke mellom øyan.  Æ e tilbake der æ va før Sunnås.  Senga kalle mæ tilbake straks etter at æ har stått opp.  Puffen e gått ut av kroppen, og æ slit.

Æ jobbe knallhardt med å holde humøret oppe.  Tenke på det æ lærte på Sunnås.  Godta det Sølvi.  Ikke bli frustrert, ikke depp.  Bare si til dæ sjøl, “ja ja så treng æ å hvile.  Det går over, det kommer bedre daga”.  Høres enkelt ut gjør det ikke?  Det e ikke det.  Tankan kommer snikanes inn i hodet.  Æ bannes, forbanne livet innimellom.  Fuck my life!  For i neste øyeblikk skjemmes over at æ grine over dårlig form.

“Slutt å vær så egosentrert! Ka fan gjør litt laber form?  Det e ikke sånn at du har fått beskjed om at du bare har et år eller to igjen å leve!”  Det e nå æ fortelle mæ sjøl når æ kjenne at æ lulle mæ inn i self pitty.  Hadde nån kunne vært inn i hodet mitt til tider, så e det slettes ikke sikkert at diagnosen :Ingen psykiatriske diagnoser hadde blitt stående.  Men det e kanskje helt innafor å ha lange dialoger med sæ sjøl?  Litt kjefting, litt sulking og litt oppbakking.

Start knappen min e i hvile modus.  Sjøl om æ gjerne vil, så klare æ ikke å starte.  Æ vil på Evo, fordi æ vet æ vil få det bedre.  Æ kommer mæ ikke dit.  Æ har prøvd i to uker nu.  Ikke fan om æ kommer mæ over dørstokken.  I dag skulle æ gjøre litt arbeid her hjemme.  Æ havna i senga isteden.  To timers søvn ga mæ ingenting.  Æ våkna ikke uthvilt og full av energi.  Æ e like sliten som før æ gikk i seng.

Sånn føles fatique. En total utmattelse som når du har gått 40 km på ski. Forskjellen e egentlig bare at det føles sånn ut. Selv om man ikke har gjort nå som helst.

Okay så e æ hær da.  En dårlig periode atter en gang.  Det går over æ vet det.  Det positive e at æ sitt hær å skrive.  Tross alt.  Så får æ lufta ut hodet mitt litt.  Kanskje det gjør sånn at æ smile litt mer når elsklingen kommer hjem fra jobb?  For æ har ikke vært enkel å bo med de siste ukan.  Dårlig samvittighet for det.  Men æ gjør mitt beste.  Æ gjør det.  Æ prøve.  Puste med magen, telle, holde pusten.  Tenk positivt.  Tenk positivt!

Sommeren har knapt vært innom Finnmark.  Men til helga så loves det sol og to sifra temperatur.  Da kan æ i iallefall ligge ute å være sliten.

Kanskje æ bare skal flytte senga ut i hagen? Mulig det vil hjelpe på humøret!

Det e langt mer positivt enn å ligge inne i senga.  Fordi det finnes ikke nå positivt med å ligge i ei seng.  Dag etter dag.  Time etter time.  Æ hate det!  Hvis fatique helvete nån gang forlate kroppen min, skal seng og sofa brennes mens æ danse rundt bålet!

Æ kan ikke nå for det.  Det holde hardt å være positiv når energien min e laber.  Æ blir sad.  Æ bli irritert.  Rett og slett forbanna.  For æ vil leve.  Spinge på fjellet. Dra på tur.  Æ vil ikke bare eksistere.  Som en jævla zombie.  For det e det æ føle når dagan e sånn hær.  Æ står opp, æ puste, æ bevege mæ, spiser og eksisterer.  Men nu e æ bare en skygge av mæ sjøl.  Blaff av energi utover dagen.  Kortvarige blaff.  Så e det borte.  Akkurat nu så virke det ikke overkommelig at æ skal klare å stable koppan ut av maskinen.  Æ har tenkt på det siden æ stod opp i morres.  Men i dag blir det bare med tanken.  Æ skal gå å legge mæ igjen.  Å sove til det blir bedre tider.

Æ skal ikke si fuck my life.  Men det må være lov å si FUCK FATIQUE!

Over og ut fra Paradisbukta!

 

 

Et steg fram, og tre tilbake. Atter en gang!

I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

 

 

Ny epikrise. Ingen psykiatriske diagnoser!

For ei heftig uke det har vært!  Mandag dro æ til Nordreisa og Storslett Dps.  Kofferten va pakka til bristepunktet fordi æ hadde ingen aning om æ skulle være dær en dag eller tre uker.  Og med det skitzoe været vi har, så va alt fra ullongs til bikini pakka ned.  Æ vurderte å ikke dra, fordi æ har vært litt på felgen igjen.  Det har vært hardt for kroppen de siste ukan.  Ikke har æ fått trent som æ bør, og æ har nok overdrevet timan æ har stått å malt.

Men som æ sa til gubben ” det gjør ingenting om æ kollapse en måned eller to når vi e ferdig.  Fordi æ kan ligge på sofaen å nyte at det e orden rundt mæ”  Å det mene æ.  Det e verd å bli totalt utmatta av jobben vi gjør her hjemme.  Belønninga e større en ubehaget og smertan æ leve med nu.  Æ begynne å se enden.  På kaoset og malingspann som står stabla overalt.

Men over til Storslett.  Det va rart og komme tilbake dit.  Det e fire år sia sist æ va der.  Å da va æ veldig syk.  Det som slo mæ når æ va kommet til avdelinga, e kor hjemmekoselig det e der.  Personalet speile atmosfæren.  Det e en sånn ro der.  Ingen påtrengende helsepersonell som skravle hull i hodet på dæ.  Har du lyst å snakke, så e dem dær.  Har du ikke lyst å snakke, så får du være i fred.

Skuldran mine senka sæ straks æ kom inn døra.  Etter lunsj så va det samtale med psykiater. Som forøvrig va den samme som sist æ va der i 2015.  Vi snakka om korsen det va når æ va dær våren 2015.  Sommeren 2015 og seinsommeren når æ va begynt å komme ut av tåka æ hadde vært i så lenge.  Vi va begge enig i at det va en alvorlig depresjon æ hadde.  Ikke tvil om det.

Så diskuterte vi min bipolar 2 diagnose.  Æ hadde jo ikke fått fordøyd den før æ fikk min somatiske sykdom.  Ikke tenkt gjennom den ordentlig.  Va æ bipolar?  Eller va det bare år med gørr som hadde satt sæ i kroppen min?  Å før æ fikk sjansen til å tenke om diagnosen va rett, så fikk æ hjerneblødning å ble satt ut av spill.  Lenge.

I tre år så har æ fundert på den.  Om den e rett.  Æ har gått å venta på at en ny depresjon skulle komme.  Eller at least en hypoman fase.  Æ har hatt tunge daga, bevare mæ vell.  Æ har hatt daga der æ har tenkt at æ ikke kommer til å klare det hær.  Komme mæ gjennom.  Stå oppreist.  Æ har vært lei mæ.  Fylt av en bunnløs sorg.  Æ har vært eitranes forbanna.  Men æ har ikke vært depressiv.  Ikke en gang har æ tenkt tanken at livet ikke e verd å leve.

Psykiater va enig med mæ at æ burde fått depressive perioder hvis æ e bipolar. Ikke minst så e æ blitt observert, testa i det vide og brede og tilbringt mer en et år på diverse institusjoner.  Ingen har vurdert mæ som depressiv.  Og i dag kom epikrisen fra Storslett.    Diagnoser : Ingen aktuelle psykiatriske diagnoser.   Diagnosen som ble satt i 2015, blir endra til F32.2 : Alvorlig depressiv episode uten psykotiske symptomer.  Ny versjon av epikrise fra 2015 sendes ut!

Så e æ ikke bipolar afterall!  Gubben sa han skulle sette egen diagnose på mæ.  En tanke hjerneskada, null tålmodighet og lett antennelig.  Den kan æ for såvidt være enig i 😉

Nu ser ikke æ på det å være bipolar 2 som en stor sak.  Det e mange, mange mennesker med den diagnosen.  Som fungerer som alle andre dødelige.  Forskjellen e bare at dem får gjentakende depresjoner med mindre dem ikke får behandling.  Men siden æ har gått med tanka om at den ikke har vært rett, så e æ glad for at den e fjerna. Det føles godt.  At æ ikke skal kunne settes i en bås lenger.  Æ e ikke Sølvi bipolar 2.  Æ e heller ikke Sølvi med subraknoidalblødning.  Æ e bare ho Sølvi.  En survivor!

Æ ble bare to daga på Storslett.  Nu e æ tilbake i heimen ei lita uka, før det bær avgårde til UNN å ny EU kontroll av hodet.  Å når æ kommer hjem derfra, så skal æ ikke ut å reise mer.  På lenge!  Får æ håpe.

Ha en fin dag der ute 🙂  Ho Sølvi not bipolar after all skal jobbe innendørs i dag også!

 

 

 

 

Min skada dritt hjerne

Det e snart et år siden æ starta med bloggen min.  116 publiserte innlegg!  Æ starta å skrive fordi æ ville bearbeide det æ hadde vært igjennom og hjelpe mæ å huske. Samtidig tenkte æ det ville være god trening for hjernen min.  Ikke minst så tenkte æ nu at kanskje det e nån der ute æ kan gi hjelp og håp til, som e i lignende situasjon, eller har opplevd nå av det æ skrive om.

Nu etter snart et år så vil æ si at det har vært veldig positivt for mæ.  I starten brukte æ ei uka for å skrive et lite innlegg. Å ble peise ferdig etter 30 minutter foran pc.  Det har forandra sæ.  Det går mye lettere nu.

Æ skrive jo ikke bare om sykdom og elendighet, men mange av innleggene mine omhandler det å leve med en hjerneskade.  Ofc, det e en stor del av min hverdag.  Hjerneskaden påvirke mæ hver dag, hele jævla tida.  Foruten om når æ sover.  Da legge æ ikke merke til det.  At den e skada.

Konsekvenser.  Et ord som også følge mæ.  Hver gang æ skal gjøre nå så tenke æ på korsen det vil påvirke mæ.   Det e en ting som e sikkert, og det e at alt æ gjør har en innvirkning på funksjon til hodet mitt.  Og siden hodet styre kroppen, så får det konsekvenser også for den.  Nå av det æ gjør har positive ringvirkninger.  Sånn som hvile, trening, stillhet, massasje, og en rusletur, helst i skogen.  Når æ gjør sånn hær ting, så e det som æ fylle hodet og kroppen med energi og mat.  Da føle æ at æ fungerer godt.  Selv lenge etterpå.  Timer.  Ikke daga.  Men stort sett etter sånne aktiviteter så føle æ mæ noenlunde normal.

Med det så mene æ normal ish.  Sånn som æ va før skaden.  Tankegangen min virke raskere.  Hukommelsen bedre.  Æ blir ikke frustrert av lyder.  Æ blir rett og slett mer hardfør.  Tåle mer.  Kanskje æ bare burde gjøre de hær tingan?  Hadde livet mitt blitt helt bra da?  Jo i en ideell verden så hadde deg vært mulig.  Men æ kan jo ikke melde mæ helt ut og vekk fra alt heller.  Og hadde æ bare gjort ting som ga mæ energi, så e det slettes ikke sikkert at dem ville gi mæ påfyll.

I løpet av de hær fire år etter hjerneblødningen min, så vet æ ka som e godt for mæ, og ka som ikke e så bra.  Men selv om æ vet at enkelte situasjoner trigge fatiquen og gjør hodet mitt til bomull, så prøve æ.  Æ drar ut i aktiviteter som æ vet kommer til å koste.  Nå av kjærlighet og omsorg for andre.  Nå fordi det e mi plikt.  Ofte så vare æ ikke så lenge.  Som for eksempel i helga.  Da skulle vi i dåp.  En koselig begivenhet.  I utgangspunktet.  Eller kanskje æ skal si for normalt oppegående folk.  På forhånd så hadde æ gitt beskjed om at det ikke va sikkert at æ kom på selve festen, men at æ i hvert fall skulle gå i kirka.  Og det gjorde æ.

Selvsagt så hadde æ glemt headsettet mitt.  En elementær viktig ting når man e var for lyder.  Men vi stressa litt ut døra, ergo kobla hodet mitt ut.  Vell vell æ trudde æ skulle berges en time i kirka.  Det va litt barnegråt, ubehagelig men overkommelig.  Det gikk egentlig helt fint til organisten skulle spille første sang.  Hvis du har sett Edward saksehånd så kan du sikkert levende forestille dæ ka æ skal prøve å formidle.  For organisten va som Edward bare litt vell høy på livet og helt sikkert høy på diverse andre ulovlige saker.  Ho/han tok helt av, og det va tortur.  Som knivstikk i hodet mitt.  I et allerede sliten hode etter uker med oppussing.

Æ va nødt til å forlate lokale. Æ hadde gjort det samme om det va i mitt eget bryllup.  Æ småsprang ut i bilen.  Til stillheten.  Og sovna av.  Våkna når gudstjenesten va over til kirkeklokkene.  Nu kunne æ ha valgt å bli frustrert.  Fordi æ ikke mestra.  Men det har æ lært mæ at e bare tull.  Kan man ikke, så kan man ikke.  Det e faktisk ikke nå æ kan gjøre med det.  Det e ikke æ som styre det.  Men hodet mitt.

Vi blir jo alle styrt av hodet.  Forskjellen e jo bare at mitt har skader.  Som påvirke mæ.  Datteren mi sa det hær om dagen.  “vi går jo litt på tå rundt dæ”.  Ka mene du med det, måtte æ spørre ho.  “Jo sånn at du ikke blir stressa, eller såra”  Stress e poison for mæ.  Æ går helt i frø når folk stresse rundt mæ.  Æ føle at det eksplodere innvendig når det blir mye.  Æ trur det kommer av at æ blir forvirra.  Når det skjer mye, fort.  Så klare æ ikke henge med.  Så kommer usikkerhet.  Og alt blir bare krøll.

Såra.  Æ blir ikke litt såra, æ blir veldig såra.  Når dem som e nær mæ ikke forstår korsen æ har det.  Rimelig urimelig av mæ?  Korsen kan æ forvente at dem skal forstå?  Det e nesten umulig og forklare.  Sette ord på det.  Kaoset som hodet mitt forårsaker til tider.  Æ skulle gjort ka som helst for å få hodet mitt friskt igjen.  Funger bart som før.  Når stress ikke va skadelig for mæ, når æ mestra multikasting og hadde en nærmest utømmelig energi bar.  Det e lov å drømme.  Selv om det aldri blir en realitet.

I går såra gubben mæ.  Vi krangle sjeldent.  Vi kan diskutere og være uenig, men det høre med til sjeldenheta at vi krangle.  Sånn krangel der man lire av sæ en strofe eller to å man ser på hverandre med forakt.  Som sagt så har vi drevet med oppussing i flere uker.  Æ har ikke fått trent og gjort mine daglige ting, så det har selvsagt gått utover kroppen min.  Den e smertefull som fy, og hodet mitt e skralt.

Vi hadde en liten fille diskusjon.  Om nå så banalt som IBAN/BIC nummer.  Æ mente at man ikke trengte å logge inn i nettbanken for å finne det.  Æ viste at æ hadde rett, men når gubben heva stemmen litt og sa “jo selvsagt må man det”, så fikk han mæ usikker.  I hodet mitt ble det kaos.  Nervecellan jobba på høygir.  Så eksploderte det.

Æ ble lyn forbanna, han ble lyn forbanna.  Vi heva stemmen begge to, og lirte av oss litt dritt.  Æ trampa ut på trappa, han ble inne.  Når pulsen hadde roa sæ, så følte æ mæ helt knust.  Såra inn til beinmargen.  Han David kom ut etter ti minutter og ba om unnskyldning og godt vær.  Æ va så såra at æ ikke klarte å ta det innover mæ.  Langt mindre be han om unnskyldning. Æ sa bare greit, og gikk og la mæ.  Vi sov på hvert vårs rom i natt.  Nån fordela må det være etter all jobbinga.  Det e greit å ha et furte rom.

Vi styres av hodet.  Og hodet styre følelsene.  Mine følelser e forsterka.  Eller blir forsterka i gitte situasjoner.  Når det blir for mye.  Særlig når æ e sliten.  Æ hadde nok blitt såra over krangelen vi hadde om hodet mitt ikke hadde hatt skader.  Men æ ville ikke følt det så sterkt.  Det hadde vært en baggis.  Nå æ hadde knipsa bort og flirt av.

Nu e hverken æ eller han langsint, han kyssa mæ før han for på jobb i morres.  Å æ regne med at vi skal sove i samme seng igjen i natt.  Æ e tho peise ferdig.  Krangling e like giftig som stress for mæ.  Æ har igjen fått “influensa”, og føle mæ helt dritt.  Sola skinn og det e nydelig ute.  Æ blir inne. I senga til det går over.  Dritthjerne.

 

 

 

 

Oppgradering eller kanskje en nedgradering?

Du gode gud kor vi har jobba!  I to uker har det vært unntakstilstand i heimen.  Prosjekt fornye kjeller starta rett etter æ kom hjem fra Sunnås.

Sånn så det ut for 2 uker siden. I tillegg var det et oransje vegg til vegg teppe på gulvet.

Før vi starta arbeidet så æ sånn cirka sånn hær ut..

Hadde noen sagt til mæ i fjor at vi skulle starte det hær prosjektet, så hadde æ ikke trudd at det ville vært gjennomførbart.  Alle som har pusset opp vet for en jobb det e.  En jobb som æ alltid har elska.  Men det va før sykdom flytta inn i kroppen.  At vi snart e i mål, e ikke til å tru.  At æ fremdeles e i livet e et større mirakel.  Det har vært daga der æ ikke har sett lyset i tunnelen og tenkt at nu glir æ inn i en ny periode med koma.  Men utrolig nok har ei god natt søvn vekka mæ til livet igjen!

Æ har måtte brekke mæ i oppreist stilling, og kroppen har vært smertefull.  Datteren min e drit lei av at æ sir ” kor e den hudamæflikken?”  Et ord som ikke betyr nå.  Men et ord David og æ forstår.  Merkelig nok.  Hver gang æ ikke finne ordet æ skal si.  Som gjerne skjer når æ blir sliten, så sir æ hudamæflikken.  Han David vet stort sett ka æ mene.  Om det e skrujern, eller kaffekoppen æ leite etter.  For andre dødelige så e det bare et koko ord som ikke har nå betydning.  Det har vært mye hudamæflikken i det siste.  For det e ikke bare kroppen som e sliten, hodet e overbelasta delux!

Etter to uker jobbing begynner kjelleren å bli ferdig. Æ følte mæ fint ferdig. Et par hundre ekstra rynker og øya som to pesshull i snøen

Takk og lov så har man et godt nettverk.  Og ei venninne som e naprapat. Som sendt fra himmelen så tikka det inn ei melding om infrarød sauna og behandling.  Æ for ned på to hjul i svingen.  Behandlinga va gondt.  Som betyr at det e så vondt at det e godt.  Eller motsatt.  Etterpå klarte æ nesten ikke å gå.  Men dagen etter spratt æ ut av senga!  Å hadde ikke smerter noen plassa.  Dagens tips :  Har du smerter i kroppen, prøv en naprapat!  Bor du i Kirkenes anbefale æ Åshild Haug på det varmeste 🙂

Hos samme dame fikk æ med mæ ei krukke med leire fra Island.  Ho så nok at huden min hang ned på knærne og at æ trengte et lite mirakel..Så æ marinerte mæ i leira å satt i lotus stilling og tenkte happy tanka og venta på at et under skulle skje.

Nu ble æ ikke 20 år yngre av maska, men æ følte mæ fresher.  Selv om kroppen har forfalt litt de hær ukan, så har det vært verd det når man ser resultatet av kjelleren.  Vi e ikke helt ferdig.  Det gjenstår litt småpjusk.  I tillegg vi har et til rom som bare e halvferdig.  Men snart e vi helt i mål!

Rommet har fått en oppgradering. Myself en liten nedgradering 🙂

I det hær øyeblikket.  Nu når æ sitt hær å plinke på tastaturet så smile æ.  Et stort smil og en tilfredshet som æ ikke har kjent på lenge.  En glede for at æ føle mæ så normal.  Det har skjedd ting i kroppen min de siste måneder. Det e veldig merkbart.  Kanskje fordi æ e blitt flinkere.  Til å balansere aktiviteter.  Flinkere til å hvile effektivt. Til å be om hjelp når æ trenge det. Æ kommer mæ fortere tilbake til min normale energi når æ blir sliten.  Lurene mine e kortere. Kjære Gud la det fortsette.  Ikke la mæ ramle tilbake til dær æ va.  Pretty please!

Ha en nydelig dag!  Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Calm down!

De siste dagan har æ gått rundt å messa de ordan til mæ sjøl.  Roolig.  Stress ned.  Pust med magen.  Første kaffe koppen min i dag gikk i dass.  Eller den gikk ut over kjøkkenbenken.  Den vakre kroppen min e sliten.  Hodet funke ikke optimalt. Så æ trykte på maskinen å glemte å sette den jævla kaffe koppen under.  Igjen!  En bagatell tenke du kanskje.  Men en tydelig påminner til mæ sjøl at æ stresse.  For når æ gjør det, så blir æ surrat.  Og aggressiv.

Om æ nu surre så plage det mæ ikke så mye.  Verre e det at æ går rundt og e aggressiv.  Garantert verre for dem som æ bor i lag med.  Dizel, doggen våres, trippe rundt på tåneglene å prøve å ikke gjøre så mye ut av sæ.  For han merke mooden min.  Her om dagen hadde vi et forferdelig tordenvær.  Å han går fra å være macho til ei redd lita mus.  Hver gang.  Stort sett så har æ nu medlidenhet med han.  Han bruk å få sitt i sofaen sammen med mæ til det e over.  Men ikke den hær gangen.  Pesinga å stressinga hans gikk mæ på nervan og æ kjefta på han å ba han ta sæ sammen.  Æ trur han fortsatt e såra..

Det har vært i overkant mye for kroppen min i det siste.  Ikke tvil om det. For mange avtaler, oppussing, planer og logistikk. Den hellige gral, memoplanneren min, som æ har hele livet mitt på, får æ ikke logga inn på.  Æ har kjøpt mæ ny telefon, så alle apper æ har må logges inn på nytt.  Æ operere jo stort sett med de samme passord på det meste, men memoplanneren min fikk æ med eget passord, og ikke har æ funnet ut korsen man forandre det.  Man skulle tru at et hjelpemiddel til folk med alzheimer light eventuelt ganske heavy hadde en knapp man kunne trykke på med glemt passord.  Men neida.  Koffer gjøre det enkelt når man kan bidra til å gjøre folk frustrert?

Æ har jo skrevet det ned en plass.  Og helt sikkert lagt det en enda smartere plass.  Æ har leita høyt og lavt.  I alle papirer.  Æ har googla.  Sendt mail.  Intet svar.  Panikken tok mæ litt når gubben spurte mæ katti og kor æ skulle reise i slutten av uka.  Æ viste jo at æ skulle til Oslo en tur, men skulle æ nån andre plassa?  Saumfarta mailen for å se om det lå noen avtaler der.  Nada.  Nu har æ lappa overalt.  Husk ditt og husk datt.  Inntil æ får memoplenneren opp å går igjen.  Æ e ikke rådløs.  I går ringte æ ambulerende vaktmester tjenesten i kommunen.  Så i dag skal æ ned å få hjelp.  Fingers x for at dem evne å få starta den igjen!  Å håper at æ ikke har glemt viktige avtaler.

Mandag skulle æ egentlig til Oslo på brukerdialog konferanse sammen med ei dame fra Opptreningssentret i Alta.  Men værgudene va ikke helt på mi side.  Ingen fly gikk på grunn av været.  Norwegian kom med atten beskjeder. Ny tid, mulig ny tid, kanskje kansellert. Æ satt på en smekkefull flyplass i seks tima.  Å pusta med magen å telte til fire tusen og atten.  Det gikk egentlig greit. Foruten ei dundrende hodepine og en mer og mer merkbar fatique. Helt til turistene som fikk beskjed om at Sas hadde kansellert flyet ble aggressiv og kjefta og smelte på de stakkars ansatte som ikke kunne gjøre nå som helst med været.

Da fikk æ nok.  Æ hadde seriøst løst til å slå ihjel gubben som stod foran mæ å gnelte.  Med ei teskje!  Ka e det med folk?  Som føle trang til å skjelle ut bakkemannskap når flyet ikke går?!

Æ følte virkelig med dem.  Der dem sto og svetta og prøvde gjøre folk fornøyd.  Ikke en enkel oppgave på en overfylt flyplass med bortskjemte turista.  Æ hadde i ihvertfall fått nok.  Gubben kom på to hjul i svingen.  Han hørte det på mæ at nok va nok.  Æ va overlykkelig når æ kom inn døra hjemme.  Dundrende hodepine og fatiquen på stormende fremmars.  Æ svimte av og sov i flere tima.  Når æ våkna va æ veldig glad for at æ ikke va i Oslo.  Selv om æ hadde veldig lyst å få med mæ seminaret.  Det kommer sikkert flere sjanser.

I går fikk æ bestillt billett til Dps Storslett.  Æ skal dit den 1 juli og få ei ny vurdering av min diagnose.  Bipolar 2.   Det passe litt dårlig å reise nu siden vi drive og pusser opp i kjelleren, men æ regne med at æ ikke blir der lenge.  Når æ va i telefonen med pasientreiser havna æ selvfølgelig i samtale med en fyr som mumla.  Æ trur æ sa til han ti gang at æ ikke hørte ka han sa.  Lavmælt og mumla.  Han skulle sende mæ med buss fra Tromsø til Sørkjosen.  Da kom æ nesten gjennom telefon.  Æ måtte bite mæ i kinnet for å ikke rope ut “gi mæ en sykkel så kan æ sykle fra Tromsø””. “Nei æ kan ikke lande på Sørkjosen kl 07, da e det ingen som kan hente mæ” .  Frem og tilbake.  Æ fikk fly.  Til ei tid der æ kan bli henta opp.  Det e lov å prøve sæ.  Det e sikkert mange som sir javel greit send mæ med buss.  Ikke den hær tøtta!

Men sånn foruten om at æ får lyst til å slå ihjel folk med teskje av og til, så synes æ at æ klare å holde min aggressivitet innenfor rimelighetens grenser.  Pusteteknikken æ lærte mæ på Sunnås funke.  Stort sett.  Det e greit fordi æ forstår koffer æ blir aggressiv.  Frustrert.  Stressa.  Det e bare hodet som e litt overbelasta.  Siden det e skada så blir det kortslutning når det blir for mye, og æ ikke klare og overholder hviletidene mine.  Note to myself :  Ta en pause!  For faen!

 

Omsorg

Nå av det æ kjente på da æ ble syk, va den enorme omsorgen som ble vist mæ.  Av familien, nære venna, perifere vænna, bekjente og ukjente.  Ja også helsepersonellet da.  Ka e omsorg?  Omsorg e jo å ta vare på, bry sæ om noen.  Min definisjon e å ta vare på, bry sæ om noen, uten å forvente å få nå tilbake.  Som for eksempel å mate fuglan gjennom vinteren.  Det gjør vi av omsorg.  Nu får man jo nå i retur da, kanskje litt kvitter og flere fugla.  Når man skal gi omsorg til nån som e syk, så  kan man ikke forvente å få så mye tilbake.  Annet enn takknemlighet.  Det e ekte omsorg.

Mi beste venninne e en omsorgs person.  Et unikum av en anna verden.  Når æ havna på sykehus og ble flydd til St Olavs og Unn så kom ho etter.  Av omsorg for mæ og dattera mi. Æ lå jo i koma de første ukene, så æ merka jo ikke det.  Ikke som æ huske  iallefall.  Æ huske ikke at ho va der, selv etter at æ våkna. Ho satt der ved sykesenga å sang til mæ.  Hang opp turbilder av mæ, og snakke til helsepersonell.  Om mæ.  For å gi et bilde av kem æ va.  Så æ ikke bare skulle være en kropp i ei seng.  Ho ville at dem skulle se mæ.

Når æ våkna til liv igjen, va ho der.  Forklarte mæ ka som va skjedd.  Kor æ va.  Kor datter mi va.  Om og om igjen.  Hundre gang om dagen forklarte ho.  Æ hadde jo ikke kortids hukommelse what so ever.  Så hver gang ho hadde forklart mæ, gikk det 5 minutter så spurte æ igjen.  Kor e æ?  Ka som har skjedd?  Kor e ho Ronja, kem som passe ho?

 

Selv om æ ikke huske det, så har nok hjernen min registrert det.  Det ligg lagra på harddisken en plass.  Æ skulle ønske æ kunne huske det.  Tida på Unn og de første ukene på Kirkenes sykehus.  Men uansett kor hardt æ prøve, så e det blankt.  Æ har til og med vært på Unn, på avdelingene æ lå på for å se om nå kom tilbake.  Men det e borte.  Da e det ekstra godt at nån har vært der sammen med mæ og kan fortelle.  Ting æ sa og gjorde.  Vi har flirt mye av det æ og ho.  Tida æ virkelig va dement.

Æ hadde søsken, datteren og tantebarn sammen med mæ i perioder også.  Elsklingen min kom til Unn når æ våkna.  Ikke fordi han ikke ville se mæ når æ va i koma, men fordi han hadde guttan sine på besøk, og dem trengte han.  Dem hadde det tøft etter å ha sett og opplevd at æ ble henta av ambulansen. Dem trengte hans omsorg mer enn æ gjorde.  For æ sov.  Han David har siden fortalt mæ at han va aldri bekymra når æ lå i koma.  Han viste æ ville overleve.  “Du e så sterk Sølvi.  Æ bare viste det at de tid ikke va kommet, du ville våkne opp igjen”  Han har og spurt mæ om æ reagerte på at han ikke satt ved sykesengen når æ va i koma.  ” Ka skulle du gjøre det for?  Æ sov jo.  Dessuten så kjente æ dæ jo ikke igjen engang den første tida etter at æ va våkna, så for mæ betydde det nada”.  Hans omsorg fikk æ behov for når æ kom til mæ sjøl igjen.  Kinda kom til mæ sjøl.  Når æ kom til Kirkenes sykehus, og siden hjem.

Omsorgen æ fikk hjalp mæ å bli frisk. Hver eneste klem æ har fått, hver gang nån spurte mæ korsen det gikk, hver gang nån brydde sæ hjalp det mæ. Det ga mæ drahjelp til å stable mæ på beinan. Ga mæ styrke. Alle like jo å få skryt.  Æ e ikke nå unntak.  Så når folk klappa for mæ å sa æ va sterk og flink å trene, så ga det mæ et puff.  Til å stå oppreist, til å bite tennene sammen å trene og til å være positiv å se fremover.

Æ har venna og familie som har støtta mæ.  Som har trent med mæ når æ ikke klarte det aleina.  Hjulpet mæ å flytte, vaske hus, vært sjåfør når æ ikke hadde lappen, fulgt mæ på flyreiser ( ja første året kunne æ ikke fly aleina engang), hjulpet mæ med søknader og rydde opp i livet. Handla inn mat til mæ så æ slapp å sulte ihjel. Flirt sammen med mæ, og grått sammen med mæ.  Hørt på at æ har klaga, tålmodig og helt sikkert dritt lei i flekkan.  Æ tenke ofte på det.  Å e veldig takknemlig for at æ har folk i livet mitt.  Som evne å gi omsorg. Som e glad i mæ.  Selv om æ ikke e perfekt.  Som bryr sæ om mæ med alt det innebærer.  Mine positive egenskaper og mine negative. Som har gitt mæ omsorg uten å forvente å få all verden tilbake.  Det e ikke farlig å være syk når man har støtte.  Det e iallefall langt lettere.  Når man har gode mennesker i livet.

Når æ jobba, va æ den som ga omsorg.  Det har vært rart å være i den andre enden.  Vært den som har trengt omsorg. Men det har også  vært lærerikt.  Gitt mæ innsikt. Det e så viktig når man e svak, at det e nån som bryr sæ om dæ.  Det e jo viktig uansett, men enda viktigere når man e syk. Det å ha nån som heie på dæ, som blir glad på dine vegna når det går fremover, nån som gir en klem eller en skulder å gråte på. Nån som lytte. Det e viktig å ha nån som kan være sterk når man sjøl e svak.  Når grunnmuren har rakna, så trenge man andre å støtte sæ på.

Omsorg kan ikke fakes.  De aller fleste av helsepersonell æ har møtt på min reise som pasient har gitt mæ god omsorg.  Men æ har og møtt dem som ikke har vært så god på det.  Det tar 2 sekunder å føle om den du møte har omsorg for dæ.  Kroppspråk blir den viktigste kommuniksajonskilden når man e syk.  Min pasientrolle har vært litt todelt.  Fordi æ e sykepleier.  Det ligg i genan mine.  Sykepleierbrillene har vært på.  I alle situasjoner æ har vært i.  I hvert eneste møte med helsevesenet. Selv når æ va dødsyk.  Æ så, vurderte, analyserte og konkluderte.  Nån gang har æ blitt knust og såra.  Men som oftest har æ vært fornøyd.  Med behandlinga æ har fått.

Ka e god omsorg?  Til helsepersonell så vil æ si at god omsorg e å gi tid.  Selv når du har det travelt.  Det e å stikke hodet inn en ekstra gang på pasientrommet. Ikke spør “har du det bra” hvis du ikke har tid å høre eller se etter.  God omsorg e å se.  Det e å være interessert.  Kem e det hær menneske?  Ka trenge han eller ho.  Det æ kan huske fra tida på Kirkenes sykehus, e at æ trengte nån som snakka med mæ.  Æ følte mæ så ensom.  Aldri har æ følt mæ så ensom som æ va de månedene æ lå på sykehus.  Timan æ lå i senga å stirra på klokka som tikka.  Kaoset æ hadde innvendig va så sterkt.  Bekymringer.  Ka nu.  Korsen skal æ klare det hær.  Blir æ normal igjen?  Lengsel.  Etter å komme hjem.  Savn.  Etter kjæresten og dattera mi.

Æ huske æ sjekka tavla hver dag.  For å se kem som va på jobb.  Å gleden når æ oppdaga at det va nån av pleierene som æ va glad i som va på jobb.  Koffer va æ mer glad i enkelte enn andre?  Æ ble ekstra glad i dem som viste ekte omsorg.  De æ leste som ærlig.  Når dem ga mæ et smil, så smilte øyan.  Når dem va inne på rommet mitt så hadde dem tid.  Til å sette sæ ned.  Lytte, se.  De som ga mæ en varm klem.  De som overholdt det dem lovet.  ” Æ kommer om 10 minutter”  Så kom dem etter 10 minutter.  Ikke 15.  Eller som sa ” det skal æ sjekke opp”  Å så gjorde dem det, og fortalte mæ underveis ka dem hadde gjort, og tidsperspektivet til det ville være løst.

Nei omsorg kan ikke fakes.  Enten så har du det, eller så har du det ikke.  Kan omsorg læres?  Helt klart.  Kunnskap og innsikt.  To essensielle faktorer hvis man skal evne å gi omsorg.  Nettopp derfor e utdanning viktig i helsesektoren.  Men selv de med utdanning kan mangle det.  Selv om dem har kunnskap.  For har man ikke innsikt, så har man heller ikke forståelse.

Innsikt, grundig forståelse, kyndighet; det å se sammenhenger man ikke har sett.

I læringspsykologien innebærer begrepet innsikt at et individ i en problemsituasjon plutselig blir klar over meningsfulle sammenhenger som tidligere ikke var oppfattet. Dette var gestalt-psykologen Köhlerssentrale prinsipp for læring.

I psykoanalytisk og psykodynamisk terapi innebærer innsikt at pasienten oppnår en erkjennelse av sammenhenger hos seg selv som tidligere ikke var bevisst (https://snl.no/innsikt).

Æ har delt mye av livet mitt.  På facebook, i bloggen min og i møte med menneska.  Æ har delt tanka, erfaringer, sorger, gleder.  Personlige ting, og ting som kanskje ikke burde vært delt ( igjen det der med no filter) . Æ e glad for at æ har gjort det, og for at æ fortsatt gjør det.  Glad for at æ tør.  Å brette ut livet mitt.  Æ har fått nå i retur.  Omsorg og forståelse.

Så til familien min og vennan mine.  Til alle bekjente, til alle ukjente. Til alle i helsesektoren.  Tusen takk for all hjelp.  Tusen takk for den enorme omsorgen dokker har vist mæ.  Takk for at dokker har brydd dokker.  Æ hadde ikke vært hær æ e i dag uten dokker!  Æ kan ikke gi så mye tilbake, annet enn en enorm takknemlighet.  Takk for at dokker har tatt vare på mæ når æ sjøl ikke klarte det!

Klem fra Paradisubukta 🙂

 

 

 

Busy bee!

Aktivitetsnivået mitt har steget nån hakk de siste ukene.  Men selv om æ har hatt masse å gjøre, så har æ overholdt hvile tider og time outene mine.  Å akkurat det e æ veldig stolt over.  Fordi det e så jævla vanskelig å sette bremsene på når kroppen fungerer.  Æ har hatt nån daga der æ har vært litt på felgen, men det positive e at æ recover raskere enn før.  Æ tar kortere lurer også.  Det holde stort sett med en halv time et par gang om dagen, så e æ igang igjen!

Så kan man spørre sæ ka har forandra sæ de siste måneder?  Koffer har fatiquen bremsa, og plagan mine blitt mindre?  E det fordi sola e tilbake?  Eller har det skjedd et aldri så lite mirakel?  Æ e hellig overbevist om min gode form kan linkes til mitt Sunnås opphold.  Æ trur rett og slett at æ bruke mindre energi på å undres, gruble og bekymre mæ.  Grubling e en kjent energi tyv. Bekymring likedan.  Det faktum at æ har fått gode forklaringer på koffer kroppen og hodet mitt e som det e, har fått mæ til å slappe av.

Aksept.  Det kjente æ inntok kroppen min under en samtale æ hadde med kontakt personen min på Sunnås.  Når æ satt der og forsiktig hinta om at æ hadde lyst å prøve mæ i arbeid igjen, og ho så på mæ å rista på hodet.  ” Normalt så e at for at folk skal tilbake i arbeid Sølvi.  Men i ditt tilfelle så mene æ det e uklokt.  I dag. Bruk heller livet til å trene å forsøke få en god hverdag”

Når æ gikk ut å satt mæ med min hellige kopp kaffe og en røyk, så kjente æ på aksepten.  Æ godtar det ikke, fordi æ føle da at æ gir opp.  Men æ kan akseptere det.  Punktum!

Etter det så merke æ at æ ikke sitt å tenke, enn om, hvis at, kanskje 20% stilling, trille piller eller vaske toaletter.  Æ bekymre mæ ikke så mye om fremtiden heller lengre.  Æ klare å leve mere i nuet.  I dag.  Hær.  Akkurat nu når æ sitt hær å plinge på tastaturet, og øyan ser ned på sjøen hver andre minutt.  Så tar æ innover mæ i hver åndedrag, kor sinnsykt heldig æ e.  Som tross all verdens motgang og sorger føle æ har det bra.  Æ fungere.  På et vis.  Æ evne å tenke.  Å gå.  Æ kan snakke.  Æ kan le, og æ kan gråte.  Æ kan bli eitranes forbanna og fortvilt, for i neste øyeblikk flire av det.  Det aller beste e at æ har lært mæ snakke om korsen æ har det.  Æ skyve det ikke bak i topplokket lengre.  Æ tar tak i det.  Bearbeide.

Fordi e nå æ har lært mæ de hær fire år siden æ ble syk, så e det å snakke om det.  Det e smart å få ut trykket.  Æ forsikre mæ om at trykkokeren ikke boble over.  Bloggen min skal ha en stor del av æren for det.  Det e en flott måte å få ut steamen ved å skrive 🙂

Men nu skrive æ mæ helt bort hær!  Tho e det vell ikke så fette nøye, æ har det på papiret at æ har problemer med å holde fokus og konsentrere mæ;)  Busy bee e jo overskrifta!  Sommeren blir busy.  Innimellom oppussing og trening så skal æ til Oslo en snartur på brukerdialog konferanse sammen med en ansatt fra Alta opptreningssenter.  Æ har ikke snøring ka æ har sagt ja til, så det blir spennende å se.  Et annet av mine problemer e at æ ofte sir ja før æ har tenkt mæ om.  Anyway så blir det en snart tur sørover.  Å ikke vær bekymra, dokker skal nok få en oppdatering på ka det egentlig gikk ut på.

Etter Oslo så skal æ på Pensjonisten hær i byen æ bor i.  Å holde det samme foredraget som æ gjorde i Alta i vinter.  Det har æ allerede ferdigskrevet, bildan ligg på pc, så det trur æ blir ren plankekjøring.  Æ glede mæ!  På seinsommer/høsten skal æ til Hammerfest og Vardø med samme opplegg.

I kaoset vi har hær hjemme på grunn av oppussing, så drive æ å lage mere kaos!.. En annen ting æ har med mæ fra Sunnås.  Lage system.  Rydd vekk rot.  Å det e jo lettere sagt enn gjort.  Æ starta i kjelleren med å rydde.  Å når æ hadde laga et vist system, så fikk æ beskjed om at det skulle legge varmekabler og nytt gulv i kjelleren.  Halleluja til det.  Æ e kjempeglad for det!  Men det betyr også at æ måtte stuve hele kjelleren inn på 2 små rom, og det e det komplette kaos der nede.  Nå som gir mæ litt bekymringer fordi vi har bestemt oss for å dra på fisketur/telttur i helga.  Korsen vi skal finne ut kor utstyret e, og ikke minst korsen vi skal få det frem, well la oss si det sånn at det blir ikke æ som skal gjøre det!  Æ melde mæ som kaffekoker mens gubben får slite med det 😉

Sist men ikke minst så ser det ut som vi får gifta oss ila sommeren.  Papirene som vi behøver e nesten klar.  Korsen vi skal gjøre det e også ferdig planlagt, selv om det ikke e helt avklart enda.  Vi tenke at presten skal få lov å komme ut hit til Paradisbukta, så kan vi gi hverandre et ja, eventuelt et nei nede ved fjærasteinan.  Føling i fjæra må jo bli vellykka trur dokker ikke?  Selve festen skit vi i akkurat nu.  Kanskje vi tar den i samme slengen, kanskje den blir seinere.  Det eneste som e sikkert e at det blir fest samla med alle dem vi e glad i på et eller annet tidspunkt.

En ting e ihvertfall sikkert, vi snakke ikke et tradisjonelt bryllup der man bekymre sæ for om man har de rette servietter, eller at invitasjonene e trykket på et eksklusivt nok papir.  Kjenne æ gubben rett så kommer han til å bli overlykkelig hvis æ sir han kan gifte sæ i shorts og t-skjorte.  For å gi et lite bilde kor mye han bryr sæ.. Æ nevnte at æ ville kjøpe mæ en sommer kjole til dagen.  Kor han sir ” kan ikke du ta den svarte sexy saken du brukte på julebordet ?”  Æ e ikke særlig overtroisk, og æ e også enig i at hvis vi gifte oss i fjære steinan så e ikke kleskodeksen viktig.  Men en plass går fan mæ mi grensa.  Æ gifte mæ ikke i svart!  Da går æ heller naken!

Ha en fin dag:)  Vi snakkes!

 

 

 

Bra nok?

E livet mitt bra nok?  E æ fornøyd?  E æ lykkelig? Har æ slått mæ til ro med mitt nye liv?  Akseptert det?  Det hær e tanka som har opptatt hodet mitt i det siste.  Det har nok en sammenheng med at æ har vært på institusjon i flere uker å vi har gått gjennom livet mitt og korsen æ har det med grundige øyer.  Som æ har sagt før så e det pretty hard å være på rehabilitering.  Fordi man blir veldig i fokus.  Å når man studerer sin egen navle og skal tenke på alt mulig som man prøve å ikke tenke så mye på i hverdagen, ja da kommer det nån tanker.

Konklusjonen min e at æ mestre mitt nye jeg og livet mitt rimelig bra.  Helt perfect e det jo ikke.  Men æ trøste mæ med at det e ingen som har et perfect liv uten utfordringer.  Uten motgang og problemer.  Det e ingen som våkne smekke lykkelig hver eneste dag e det?  Vi har alle gode daga og dårlige daga.  Nån har mer enn andre.  Men ønske æ et perfekt liv?  Finnes det?  Hvis æ aldri hadde en dårlig dag, ville æ legge merke til de gode da?

Æ e temmelig sikker på at det e bra å ha det litt tøft inni mellom.  Det blir som å ete sjokolade hver dag.  Det smake ikke like godt som hvis du har vært uten ei uke eller to.  Da smake sjokoladen himmelsk, og man nyte hver en bit.  Å akkurat sånn har æ det når æ har gode daga.  Når hodet og kroppen samarbeide med mæ.  Når æ ikke må brekke mæ ut av senga fordi kroppen e stiv, støl og smertefull. Når æ huske avtaler, og doggen ikke har sulta ihjel fordi æ har glemt å fore han.. ja det hender fortsatt.  De dagan æ våkne med et smil og føle æ kommer til å klare å gjennomføre det æ har på planen, de dagan e gull.  Å æ vet å sette pris på dem, belive me.

E du glad?  Det sku vi heller ha spurt hverandre om når vi møtes.  Ikke om du e lykkelig, eller har det bra.  Lykke kommer i bølger gjennom livet.  Små og store øyeblikk.  Men følelsen av å være glad, eller trist, det e mer vedvarende.  Det e også lettere å forandre tristhet til følelsen av å være glad.  Og man kan være glad, selv om man egentlig ikke har det så bra.  Heldigvis så e vi mennesker skrudd sammen på den måten.  At selv om det bare e mørke rundt oss så kan vi føle glede.  Alle har vell sett bilder av barn i krigsherja områder som spille fotball i ruiner, og smiler og virke glad.  Eller en uteligger som ikke eie mer enn soveposen han ligg i, smiler. Dem e nok ikke lykkelig, men evne å finne gleder i sin hverdag.

Æ merke at tankegangen min har forandra sæ litt etter Sunnås.  Æ tenke ikke så mye på det æ ikke klare lenger.  Æ har mer fokus på det æ klare.  Selv når æ har en dårlig dag, og ræva mi ikke kommer lengere enn til kjøkkenet for morra kaffen og litt vann før den lande i senga igjen, så blir æ ikke så frustrert og lei mæ.  Litt sånn fuck it!  Æ e i hvert fall ikke dehydrert!  Å selv om det bare e ti skritt fra senga til kjøkkenet så e faktisk ti skritt bedre enn ingen skritt!

For det nytte ikke å ha fokus på det som har vært.  Det æ klarte før.  Kem fan hjelpe det liksom? Koffer skal vi leve i fortid?  Det e jo i dag som telle e det ikke? Alt i alt så e livet mitt bra nok.  Æ føle mæ glad.  Selv om æ ikke e det 24/7.  Perfect e tross alt boring e det ikke?  Det e ikke nå å trakte etter.  Æ ville kjeda mæ hvis alt va perfekt!

Æ så en dokumentar på VGTV i morres.  Det va om en fantastisk fyr som fikk en alvorlig diagnose, nemlig ALS.  Æ blir alltid så berørt når æ ser program eller møte folk som står opp i sine tøffeste kamper.  Korsen dem løse det.  Leve med det.  Å hver gang æ ser en dokumentar eller lese om de hær menneskene som bare har en utvei, som e døden, så tenke æ …..Æ har det bra nok!  Æ skal ikke syte å klage.  Ikke grine over mine problemer.  Ikke synes synd i mæ sjøl.  For æ har det bra..nok!

Kanskje e det overlevelses taktikken min.  Uansett så syns æ den funke.  Selvfølgelig så e æ ikke et super menneske og ikke har æ overnaturlige evna.  Æ knekke sammen rett som det e.  Å grine å bannes.  Å ja, æ har daga der æ lulle mæ inn i self pity.  Å det tenke æ også e bra.  Av og til.  Bare æ ikke begynne å dyrke det så e det greit.  For det e faktisk sånn at æ har iallefall håp.  Om bedring og et godt liv selv med begrensninger.  Det hadde ikke fyren i dokumentaren æ så.  Allikevel så hadde han humor.  Å en ståpåvilje som ga mæ frysninger.  For en styrke!  Beundringsverdig!

Dokumentaren hete Its not yet dark.  Anbefales!  Ta frem snørr papiret!

 

Ha en nydelig dag!  Klem fra mæ 🙂

 

 

 

Skadegjennomgang

Snipp snapp snute nu e oppholdet på Sunnås over!  Nesten i alle fall.  Æ skal tilbake 13 Januar ei lita uke.  Å da kan æ sette punktum for institusjons opphold forhåpentligvis for mange år.  I løpet av de hær fire åran siden æ fikk hjerneblødning har æ tilbringt utallige måneder på sykehus og rehabilitering.  Til sammen et år.  Gud æ e glad for at æ e født i Norge.  For hadde æ bodd i et annet land, kunne utfallet vært langt verre.  Æ hadde ikke blitt så funksjonsfrisk som æ e blitt, det e sikkert.  Æ har sagt det før men æ sir det igjen.  Tusen takk for all god hjelp æ har fått.  Æ e evig takknemlig, og tar det ikke som en selvfølge.

For første gang har æ fått en litt grundig gjennomgang av hva som skjedde med hjernen min når æ fikk subraknoidalblødning i august 2015.  Nu har æ nok fått forklart dela av det mens æ va på sykehus, men den gang va æ nok ikke mottakelig for en sånn informasjon.  Selv om æ har fått det forklart e det fortsatt en del ting som e uklart, fordi epikrisene fra St Olavs og Unn ikke har vært detaljert nok.  Men æ har fått et lite innblikk og mer forståelse for koffer æ slite med enkelte ting.

Nu forstår æ bedre koffer det e så vanskelig og for eksempel henge opp gardiner.  Gjøre husarbeid, planlegge, organisere, og sette i gang en aktivitet.  Det er fordi start knappen min er skada.  Den plassen i hjernen som gir beskjed til hjernecellene om å hive sæ rundt å få mæ i gang er skada.  Det har ikke sammenheng med at æ ikke vil.  For æ vil gjerne.  Men det føles veldig vanskelig å komme i gang.  Enkelte gang blir det bare tomt i hodet når æ prøve å planlegge.  Nån gang e æ utslitt før æ får tenkt tanken ferdig.  Antagelig fordi æ må bruke en masse resurser på å få hjernen til å starte opp.  Æ kan bli litt apatisk.  Litt zombie.

Å etter å ha fått forklart det så ble æ letta.  Det ble litt AHA! Eureka!  Det e jo som om starter i bilen e ødelagt eller slitt.  Kan hende man må prøve flere gang før bilen starte.  Å sånn e det med mæ å.  Ikke hele tida.  Nån daga funke den bedre enn andre.  Men nu forstår æ i hvert fall koffer æ må piske mæ sjøl i gang.  Det æ også har lært på Sunnås e å godta det.  De dagan æ ikke klare å få starteren i gang, så skal æ ikke bli frustrert.  De dagan kroppen ikke vil, så skal æ lytte til den og isteden for å bli frustrert å lei mæ, så skal æ ta hensyn til det.  Tenke jaja, så e det en av de dagan.  Det e bare å hvile til den kommer i gang igjen.  For kroppen og hodet vil fungere igjen etter en time out.

Æ har også dårlig arbeidsminne.  Både visuelt og verbalt.  Akkurat det kom ikke som nå bombe.  Det har æ vist.  For å huske kreves det oppmerksomhet og konsentrasjon.  Hjernen min har skada som påvirke dem begge.  Det har æ løst ved å lage mæ gode strategier for å hjelpe til, så det plage mæ ikke så mye lenger.  Så slippe æ en masse frustrasjon og at æ blir flau.  For det kan være ganske flaut når man ikke huske.  Kluet e å hjelpe hjernen.  Med hjelpemidler, be om å få beskjeder skriftlig, for eksempel sms, slå av tv/radio når æ snakke i telefon etc etc.  Å ikke minst være ærlig om at man har et problem.  Jo mer åpen man tør å være, jo bedre forståelse får man tilbake.

Det som kom som ei lita bomba og som æ ikke viste, e at aneurismen min va bak i nakken.  I høyre arteria vertebralis.  Som e en av arteriene som går på siden av halsen og opp til hjernen. Vi har to arterier.  En på hver side av halsen som møtes i et punkt bak nakken og er med på å forsyne hjernen med blod.  Dem kunne ikke si om subraknoidalblødning kom fra aneurismen eller om den kom da æ svimte av og slo hodet i kjøkkenbordet.

Det som dem kunne si med sikkerhet e at siden arterien forsyner hjernen med blod kan man få mange diffuse utfall.  Det vil si at flere dela av hjernen har lidd av mangel på oksygenrikt blod og æ antagelig har skader rundt omkring.  Blødningen va mellom de to innerste hjernehinnene.  Vi har tre.  Når man får en blødning der kan blodet bare gå en vei og det e innover i hjernen.  Å da blir trykket høyt og hjernen forskyves.

Det vil si at det e litt vanskeligere å forklare nøyaktig mine utfall.  Dem e litt rundt omkring.  Litt frustrerende fordi æ gjerne ville vite mer nøyaktig.  Men æ skal til Unn i Tromsø på MR i løpet av sommeren.  Da skal æ be om en litt grundigere skadegjennomgang.  Ka ser dem på bildan?  Æ treng å vite.  Det e jo tross alt mitt hode som e skada.

For det e jo sånn at når man forstår koffer så e det lettere å akseptere og finne strategier for å få det bedre. Æ føle at æ har blitt klokere i løpet av mine 6 uker på Sunnås.  Æ forstår mæ sjøl enda bedre.  Bruke ikke så mye tid på å gruble koffer ting e som dem e.  Æ trur æ akseptere mer de utfall æ har nu.  Nettopp fordi æ forstår sammenhengen bedre.  Å nettopp derfor e en seinfase rehabilitering så viktig.  Når man blir syk og får skada så tar det tid før man blir mottakelig for å ta innover sæ kunnskap og informasjon.  Det første året hadde æ nok med å prøve å overleve.  Etter at æ fysisk kom mæ, så trengte æ nån år med å lære mæ å bli kjent med og leve med mitt nye jeg.

Etter nån år med prøving og feiling.  Med syv steg frem og tre tilbake så va æ klar.  Til siste finpussen med rehabilitering.  Æ trur det e den beste rehabiliteringa æ har vært på.  Den som ga mæ mest innsikt.  Det aller beste e at æ har fått bevist for mæ sjøl at det nytte.  Alt blodslitet æ har lagt ned de hær åran har gitt resultat.  Det at æ har levd etter ukeplan, vært selektiv til ka æ bruke energi på, ka æ utsette hodet mitt for, kem æ tilbringe tid med, det at æ passe på å hvile før æ blir sliten det har gitt gevinst.  I form av et hode som fungere bedre.  En kropp som har blitt sterkere.

For et år siden når æ va på Sunnås klarte æ ti minutter undervisning så va det rett i seng.  Totalt utmatta.  I år har æ deltatt på 90% av undervisningen.  Den hær gangen klarte æ å sitte i kantina under måltidene.  Selv om det va tortur enkelte daga på gunn av støyen, så klarte æ det.  Æ har vært sosial, selv om ettermiddagen stort sett ble tilbringet på romme i senga.  Æ har deltatt på alle aktiviteter!  Det va utenkelig i fjor.  Så ja, det har skjedd positive endringa i kroppen min.

Æ kom mæ helt opp i klatreveggen!! Ikke en men to gang.I fjor kom æ mæ halveis

Det kreve masse egeninnsats hvis man vil få en bedre hverdag.  Det gjelde uansett om man snakke om sykdom, skader, bedre økonomi eller sommer kroppen.  Det e ingenting som kommer av sæ sjøl.  Man må jobbe for det.  Det e mitt ansvar!  Det e min jobb!  Men æ e heldig.  Fordi æ har fått god hjelp 🙂

Over og ut fra Paradisbukta !