Bar tær, lykke å sånt!

Vi Finnmarkinga e nån artige skapninga.  På et nano sekund e en hard vinter glemt.  At det va full snøstorm i forrige uka, e det ingen som snakke om mer.  For nu e sommeren kommet hit også!

Graderstokken vise to sifftet.  Sola skinn og måsa e vårkåt så det holde.  Æ sitt ute i i bare tær og plinke på tastaturet.  Okay det e ikke kjempevarmt.  Snøen ligg jo rundt hær ennu, og vinden som blåse har kald trekk fra snøen med sæ.  Men ullsokkan e av. Å ikke minst, stilongsen e pakka bort!

Det skal ikke mere til for å gjøre mæ lykkelig!  Den sitrende følelsen man får from time to time, når livet bare kjennes godt.

Glemt e uker og måneder på sofaen med null energi.  Vell helt glemt e det vell ikke, men det opptar ikke hjernen min.

Æ e kommet godt i gang med det æ snakka om for nån uker siden.  Ta et grep og tvinge mæ i gang igjen.  Helt i mål e æ ikke.  Skal ikke skryte på mæ det.  Men æ e starta.  Sykkelturer, gåturer og nesten ikke snop!  Siden æ e sjokoholiker så klare æ ikke å holde mæ heeelt unna.  Men nesten.  Nesten e godt det å.  Mye bedre en hver dag.

Lykke.  Det sitre i kroppen hær æ sitt utenfor huset vi bor i.  Som vi e så heldig å få bo i.  Æ tenke på det nesten hver dag.  Kor glad vi e for å bo hær.  Stillheta.  Utsikta.  Friheta. Roen.  Æ håpe æ aldri aldri må flytte herfra!

Livet som “småbarnsmor” e snart over.  Sønnen flytte tilbake til London den 2 juni.  Det har gått over all forventning å være mamma på fulltid.  Nu e han jo ikke såå liten, men en fjortis i hus kan nu være utfordring for alle og enhver.  Men det har gått veldig bra.  Å så kom coronaen.  Å for en fjortis å være isolert med to halvgamlinga e ikke sundt.  Ka e viktigst når man e ung?  Det e jo andre ungdommer.  Så han vende nesa hjem til England igjen.

Livet som fru e ikke mindre enn fantastisk koselig.  Well se bort fra at driftsleder Bagge av og til får litt for mye testosteron å trur han kan være sjef nu når vi e gift.  “Æ e driftsleder” e ofte hørt i heimen. Men som den smarte kvinne æ e, så lar æ han leve i trua på at han e sjef.  Fra tid til annen i hverfall.  Æ vet jo uansett kem som e sjefen.  Men det e vell nån som har sagt at det e viktig at mannen får være mannen, e det ikke? 😉

Men fra spøk til alvor.  Vi e veldig forelska og har det godt i lag.  Nu e vi i full gang og planlegge bryllupsfesten som skal være 25 Juli.  Glede mæ til å få en fest i lag med mennesker som vi e glad i.  Lokalet e leid, og æ prøve mæ på planlegging.  Nu e æ ikke en raser på det lengere.  Æ blir peise ferdig hver gang æ tar frem blokka å prøve å få oversikt.  System.  Ikke så rart heller.  Den delen av hjernen min som står for det logiske har jo fått sæ en trøkk..

Men æ har trua på at æ skal få det til.  Fest blir det uansett.  Om halvparten e glemt.

Dizel leve i beste velgående.  Formen hannes e fin, og vi krysse det som krysses kan for at vi får ha han hos oss ennu lenge!

Lille My, eller lille psykoen kose sæ ute lammi oss i sola.  Ho stakk forøvrig av i morres, fordi Dizel hadde åpna døra.  Men ho holdt sæ rundt huset, og va ikke vanskelig å få tak i.  David va mer nervøs enn æ.  Æ trur vi kan begynne å trene ho på å være ute løs nå vi sitt ute 🙂

Det va siste nytt fra mæ.  Blogge livet har vært litt nedprioritert i vinter.  Kanskje æ klare å finne skrivelysta igjen?

Grip dagen og ta vare på hverandre!

Klem fra paradisbukta 🙂

 

 

Hyperkakusis. Fancy ord, men ikke så fancy å leve med!

Det e ikke mulig at æ har gått rundt i snart 5 år å hatet lyder.  5 år med ubehag, gråt, aggresjon, og fem fuckings år med å prøve å unngå steder der det e mye lyd.

“Det e nu bare sånn det e” har æ tenkt i mitt stille sinn.  En av skadene æ har fått etter hjerneblødninga.  Lært mæ å leve med det.  Kinda.  Så lese æ en artikkel i LHL hjerneslag at det finnes hjelp å få!

WTF!!  Koffer har ingen fortalt mæ om det?  Ikke UNN, ikke Kirkenes Sykehus, Ikke Sunnås.  Korsen e det mulig?

I følge artikkelen e det så mange som 80% som blir bedre, eller kvitt Hyperkakusis som det så fint hete.

Va det 1% sjanse for at æ skulle få det litt bedre ville æ grepet den, hadde æ vist at det va hjelp å få.

Nu e det ikke så ille som det va.  De første tre år va nesten all lyd ren og skjær tortur.  Men det plage mæ fortsatt.  Ikke alle lyder, men enkelte.  Tv lyder hate æ.  Slamring av skapdører.  Videoer/musikk fra en telefon.  Støy fra unga.  Barnegråt.  Musikk æ ikke like.  Bil støy, særlig fra store biler.  Høymælte folk.  Å nu skal det sies at æ e høymælt sjøl.  Men det merke æ ikke.  Blipping fra tastatur eller telefon.  Bjeffing.  Kjøkkenvifta. Høymælte fugla, særlig i flokk.

Det e en haug med lyda æ ikke like lengere.  Det e jo derfor æ bor så avsiders.  I stillhet.  For lyder gjør mæ utmatta.  Ikke så rart, siden æ får det så ubehagelig av dem.  Av å til får æ jo psykisk reaksjon på dem også.  Særlig når æ allerede e sliten.  Hvis elsklingen stabler ut av maskinen så gjør han det på en effektiv måte.  Klirringa fra kopper og kar og smelling fra skapdører gjør mæ peise forbanna.  Gud vet kor mange gang æ har ropt ut ” Kan du gi fan å smelle”!!

Det e jo fordi det gjør vondt.  Det e jævla ubehagelig.  Æ har og grått.  Fordi lydene rundt mæ har vært way to much to handel.  Når det ikke går å “puste med magen” lengere.  Eller æ ikke kan beskytte mæ mot dem.

Å nu vise det sæ at æ treng kanskje ikke å gå rundt å ha det sånn hær lengere.  Det finnes faktisk hjelp.  Ikke bare i form av ørepropper.  Det finnes en audiopedagog/spesialpedagog med mastergrad fra universitetet i Oslo!  Ho har sin praksis i Sandvika og hjelper mennesker som sliter med tinnitius og nedsatt lydtoleranse.

Æ treng ikke å reise ned dit engang.  Æ kan få behandling via videosamtale.  Igjen..koffer har æ ikke vist om det hær!

Æ tenke på alle de steder æ har vært på rehabilitering.  Der æ har måtte trukket mæ helt ut av sosiale sammenhenger.  Måltider i kantina. Tv rommet.  Sosialt kos på kveldene. Fordi æ ikke har makta lydene.  Så e det ingen av helsepersonellet som har vist om at det e hjelp å få.  Som har fortalt mæ at æ treng ikke å gå rundt å leve sånn hær.

Æ regne med at det e fordi dem ikke skjønner.  Kor jævla ubehagelig og vondt det e å være overfølsom for lyder.  Eller kanskje dem ikke trur det e så viktig?  At man blir litt sosialt isolert.  Eller at det rett og slett ikke e kunnskaper om det.  At det faktisk kan behandles.

Alle de ganger æ ikke har deltatt i sosiale sammenhenger.  Bursdager.  Arrangementer i byen. Fester der det ikke e alkohol.  For alkohol sløver sansene, så lydene ikke blir så ubehagelig.  Alle de ganger æ har sagt nei.  Eller hysj.  Alle gangene æ har grått fordi æ har vært så sliten av å prøve å stenge ubehaget ute, og ikke klart det.  Herregud.  Det e kanskje hjelp å få.  Kanskje, bare kanskje vil å få hjelp.  Å et litt mer normalt liv.

Stillhet e jo ikke ille.  Det e nå som vi alle skulle vært flinkere til å omgi oss med.  Tenk over alle lyder som bombarderer oss hele dagen.  Hver minutt.  Av og til trenge kroppen ro.  Stillhet.  Det e sundt.  Men æ savne å kunne være omgitt av lyder.  Uten at det føles ubehagelig.  Uten at æ blir sliten.

En ting e nu like sikkert som amen i kirka.  Æ skal kontakte ho.  I dag.  Å blir æ bedre, skal æ gjøre det til min misjon!  Å opplyse samtlige helsetjenester om det.  At det kan behandles!  Sånn at ingen andre etter mæ må gå i årevis å ha det jævlig.  I promise!

Over og ut fra Paradisbukta 🙂

Nu e det fan mæ nok!

Nu e æ nødt til å ta grep.  I livet å kroppen min.  Corona tider og stengt Evo kan ikke lengere være ei unnskyldning til å la mæ sjøl forfalle.

For æ har forfalt gjennom vinteren.  Kan ikke bare skylde på stengt Evo.  Det starta lenge før det.  Med en dalende form og energi.  Å så kom den vonde spiralen. Å nu har den spinna lenge nok!

Nu må æ ned I kjelleren av mæ sjøl å hente opp den delen av mæ som kan være jævla sta.  Som kan piske mæ ut døra, selv om kroppen og hodet stritte imot.

Alta e utsatt på ubestemt tid.  Det va jo mitt store håp om å komme i form igjen.  I går sendte æ mail til dem, og ba om opphold til vinteren, isteden for når dem åpne opp, kanskje i løpet av sommeren.

Ergo blir det opp til mæ sjøl å klare å komme på fote igjen.  Æ har allerede starta.  Babyskritt.  15 minutters gårtur med Dizel hver dag.  I know.  Det e ikke mye.  Men når man e på bunnen, så nytte det ikke å starte hardt.  Da e sjansen for å feile og falle større.

Bort med sukkeret.  Den giften som æ trør til hver gang æ e trøtt.  Det sir sæ sjøl at når man e trøtt 24/7 så blir det mye sukker.  Selv om æ vet at den energien æ får når æ trør i mæ sukker e kortvarig, så e selv en kortvarig energiboost deilig når man går rundt og føle sæ som en zombie.  Men nu må æ ta grep.  For hvis æ skal bli feit igjen, på toppen av alt det andre æ slit med, så kommer alt til å bli værre.

Nei nu e det ikke nå kjære mor lengere hær I Paradisbukta!  Æ må ta grep.

Snart kan æ ta frem sykkelen.  Takk gud for el sykkelen min.  Den kommer til å bli min beste venn i tiden fremover.  Æ skal starte forsiktig.  20 minutter hver dag.  Målet mitt e at før Mai e over, skal æ sykle til byen.  Æ vet at æ klare det.  Æ skal klare det!

Fitbit klokka skal børstes støv av og laddes.  Den har logge å skjemtes I ei skuff hele vinteren.  Å man skal ikke le av ei klokke.  Det kan ligge mye motivasjon i den.  Igjen så skal æ starte I det små.  2000 skritt om dagen første uke.  Langt under de 10 000 som e anbefalt.

Når man har diverse helseplager, så e det ikke alltid fornuftig å følge anbefalinger som gjelde den friske delen av befolkningen.  Man e nødt til å finne ut ka som e fornuftig for sæ sjøl, alt etter ka man slite med.

I mine beste perioder har æ hatt 4000 skritt som mitt mål.  Heller ikke all verden, men mye mer enn 0 skritt.  Å det ligge helse I hvert eneste skritt man tar.

Hviletid.  Det viktigste når man slite med fatique.  For det nytte ikke å kjøre på som en Duracell kanin å tru at man kan jogge sæ I god form og få masse energi.  Det e ikke sånn det funke.  Desverre.

Måtehold e nøkkelen til å lykkes.  Ikke pushe på for hardt.  Selv de dager man kjenne man har energi.  Men en ting har æ nu erfart i mine snart 5 år som zombie.  Ingen aktivitet gjør alt mye verre.  Fysisk og ikke minst psykisk.

De perioder æ ikke klare å trene e æ mer trøtt.  Mer glemsk.  Æ har mere smerter.  Lunta e kortere.  Stressterskelen e mindre.  Positiviteten som ellers e mitt sterkeste kort, e ikke like tilstede.  Æ sover dårligere.  Sover mer.  Klare mindre.

Ja æ vet.  At moderat aktivitet e den beste medisinen for mæ.  Så koffer havne æ har igjen da?  På 0.  Det e rett og slett fordi det kan være veldig utmattende å måtte pushe sæ sjøl hver eneste dag.  Pushe sæ sjøl opp av senge.  Pushe for å klare å gjøre litt husarbeid.  Den evige kampen mot en sliten kropp og hode.  Som fortelle dæ at den trenge hvile.  Æ blir mer og mer overbevist om at hjernen min drive å sende ut feilsignaler til kroppen min.

En av teoriene som e sagt om fatique.  At hjernen min ikke forstår at æ e over det kritiske.  Æ e ikke syk lengere.  Trenge ikke å hvile så mye.  Alt fungere igjen.  Hjertet slår.  Nyran fungere.  Okay hodet e litt skada, men det funke!

Forøvrig en veldig interesant teori.  Og hvis den stemme, så e det faktisk mulig å lage en medisin for det.  Som stenge av de signaler.  Ja ville ikke det vært amazing!

For æ har jo skjønt at det hær e ikke nå som bare går over.  Æ kommer ikke til å våkne en dag og så e alt som normalt.  Som før.  Selv om æ må være ærlig å si at det e mitt største ønske.  At æ får energien min tilbake.  Å kan leve som før.

Intill nån kloke hoder klare å trylle frem en medisin, eller nån utrette et mirakel på mæ, så må æ bare fortsette.  Med å pushe mæ sjøl.  Med å finne den gode balansen mellom aktivitet og hvile.  Med å godta at æ i perioder ramle sammen å ikke klare.  Å pushe.

Godta at livet e hær og nu.  Ikke i går, heller ikke i morra.  Men nu.  Å nu kan æ gjøre nå.  Akkurat nu kan æ gjøre nå som føles godt for hodet og kroppen min.  I dag skal æ faktisk gå på ski!

Belønninga kommer.  Når æ e ferdig.  Å kan legge mæ å hvile med et smil.  Fordi æ har makta nå.  Æ har gjennomført.  Æ har vunnet!

Ha en nydelig dag!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

På stedet hvil!

Æ befinne mæ fortsatt i ei hengemyr.  Energiløs, tom, smågrinat og lack of hope.  Det e hverdagen min for tida.  Humøret mitt e som dokker sikkert skjønne ikke akkurat amazing godt.  Det skal fan mæ nå til for å klare å finne frem smilet når alt føles rattata.  Det positivet e at blodprøvene æ tok for nån uker siden, vise at B12 mitt e lavt.  Kanskje derfor ting e blitt sånn hær? Så æ e begynt med injeksjon.  Har bare tatt tre sprøyte så langt.  Annen hver uke nån gang for å fylle opp lagret.  Siden hver tredje mnd.

Det kan jo være at ting snur når lagran mine e fylt opp.  Æ håpe det i allefall.  For nu e æ lei!  At alt går så sakte.  Nei æ e ikke deprimert.  Æ e bare litt fortvila.  For æ vil , æ vil!  Men æ får det ikke til.  Æ føle at dagan går, og æ e på stedet hvil.

Hver dag tenke æ ” i morra skal æ fær å trene!”  Morradagen kommer, morradagen går å æ e fortsatt på stedet hvil.  “I dag skal æ ta doggen ut på tur”.  “I dag skal æ gå på ski”.  Nada.  Ingenting.  Sofaen, Netflix, World of Warcraft, kanskje litt husarbeid.  TIlbake til sofaen.  Dagan går.  Ukan går.  Månder.

Av og til kjenne æ på en desperasjon.  En hunger etter å bli fylt opp av den gode gamle energien æ hadde.  Koffer skal det være så vanskelig?  Å komme tilbake dit.  Selv om hodet e skada.  Selv om kroppen har gått gjennom et traume.  Kan den ikke bare stabilisere sæ?!  Det e snart 5 år siden!  5 år i ei jævla hengemyr.

Det blir en eviglang vond sirkel.  Alle og enhver som blir innaktiv vil falle i energi.  Man trenge ikke være syk for å komme dit.  Æ vet etter så mange år, at det eneste som hjelpe for fatiquen min e moderat aktivitet.  Trening, ikke hard trening, men trening.  Bevegelse.  Frisk luft.  Ikke overdrive.  Hvile.  Sove korte lurer.  Gjøre ting som gjør mæ glad.  Positiv.

For det e ingen problem å ligge på sofaen hvis dagen har vært fylt opp av nå meningsfylt.  Trenge ikke være nå stort.  Bare det å ha klart å gått en liten tur hjelpe på. Det e mye lettere da.  Å føle sæ sliten.  Men å føle sæ sliten av ingenting suge.

Det som e fint opp i alt det som ikke e så jævla bra, e at æ omsider har fått pc min tilbake etter reperasjon.  Kanskje skrivelysta kommer tilbake nu.  For igjen kan æ sitt på kjøkkenet å klimpre på tastaturet mens æ ser ut på sjøen 🙂  I går satt æ en time å så på en sel som va på matjakt.  Tenk å være så heldig at man bor på verdens vakreste plass!

Det har ikke vært mange innlegg fra mæ i det siste. Æ vet.  En mnd siden siste .  Men skal æ klare å skrive så må hodet henge med.  Å det kan æ ikke akkurat skryte av for tiden.  Det snur forhåpentligvis nu.  Det skal snu!

Sola e tilbake.  Det blir lysere og lysere dager. B12 tilskudd kan hjelpe på.  Ikke minst så har min kjære fastlege har søkt mæ til Alta og opptreningsentret.  Kommer æ inn så vil gledeshylet mitt høres over hele landet!  4 uker med hjelp til å komme i gang igjen ville helt sikkert fått mæ inn i gode rutiner igjen.  Æ vet det.  Been there before.

Æ krysse det som krysse kan for at æ kommer tilbake.  Dit æ va i fjor sommer.  Opp til 50% Sølvi igjen.  Æ ber ikke om mere.  Bare la mæ fungere igjen.  Kjære Gud om du finnes.  Allah eller julenissen.  Send mæ energi og håp om en bra nok hverdag igjen.  Vær så snill.

Fin fin dag til dokker alle 🙂

Over og ut fra Paradisbukta!

 

Å så kom tåran!

Søndag reiste æ til Hammerfest for å holde foredraget mitt om korsen livet kan bli når man har vært alvorlig syk.  Det va LHL i Hammerfest som hadde inviterte mæ, og med mæ på reisa hadde æ lederen i Finnmark LHL, som forøvrig e min gamle sjef som æ kjenne godt. Selve reisen gikk smertefritt, energien va grei.

Vell fremme i Hammerfest, etter innsjekk på hotellet gikk vi ut for å spise litt.  Vi havna på en meget brun og koselig pub.  Fikk i oss pizza og en drink.  Etter drink nummer to kjente æ at æ va salongberuset, og egentlig klar for senga.  Vi rusla tilbake til hotellet, begge overbevist om at klokka va rundt 22.

Vi fikk oss en god latter når vi sjekka klokka og den ikke va mer enn 20.  Ikke at det gjorde nå, æ fikk en god natt søvn og følte mæ utvilt når æ stod opp på Mandagen.

Foredraget gikk godt, og det va et bra oppmøte.  Flyet tilbake til Kirkenes gikk ikke før seint på kvelden, så rommet va leid ut dagen.  Æ sov et par tima etter at æ va ferdig med foredraget.  Det koste masse å konsentrere sæ og i tillegg ha masse folk rundt, så ja æ va sliten.  Etter middag hadde æ enda en til hvil.

Når vi starta på turen hjemover va æ egentlig overrasket over at æ ikke va mer sliten.  Jøss det hær gikk jo over all forventning va tanker æ hadde.  Det ble en lang flytur i et stappfullt fly.  Kaldt ute, og kaldt i flyet.  Æ frøys mer og mer.

Når vi omsider landa i Kirkenes va æ kald inntil beinet.  Bilen min va en isklump etter å ha stått et døgn ute i minus 25, men den starta.  Etter å ha kjørt ti minutter å hørt ulyd, gikk det opp for mæ at det bare va tennene mins som klapra, det va ikke bilen som va i ferd med å kollapse.

Det va æ.  Når æ blir sliten så fungere ikke termostaten i kroppen min.  Den går helt bananas.  Det kjennes rett og slett ut som om æ har frostrier.

Hjemme va æ snar å krype under dyna.  Klistra inn til kroppen til gubben i håp om å få varmen i mæ.  Æ sovna omsider mens kroppen skalv av kulde.

Æ våkna med “influensa” atter en gang.  Ja det koste litt å være på farta.  Æ e jo godt kjent med det.  Vet også at det går over.  Ubehaget.  Smertan.

I går fikk æ et brev i posten.  Ikke et koselig brev det skjønte æ med engang.  Melin Collectors.  Inkassovarsel.  E det en ting æ e blitt nøye med så e det å betale regninger.  Dem blir betalt så fort dem havne i postkassa.  Nettopp fordi hukommelsen min e nedsatt, og fordi hundre kroner fort kan bli tusen.

For å gjøre en lang historie kort, så føle æ at æ har betalt en lege regning til dem hundre ganger den siste mnd.  I forrige uke ringte æ dem og spurte ka i alle daga som skjedde.  At æ hadde betalt og betalt.  Inn på nettbanken, finne kvitteringer, maile dem etc etc.

Da fikk æ vite at det va nå renter på 83 kroner som måtte betales inn.  Alt i orden æ gjorde det med det samme, og fikk lovnader om at alt va i orden.

Så fikk æ et nytt brev i går.  537,91.  Sliten, dårlig form og stressa ringte æ atter en gang.  Dem hadde ikke registrert de jævla 83 kronan.

” Æ vet dem e betalt” I hodet mitt begynte tvilen å komme.  “Det e bare å maile oss kvitteringen”  Bare.  Det e ingenting som e bare.  Mens æ diskutere med dem så kom tåran.  “Det e fan ikke mulig at det skal være så hær mye jobb med ei legeregning”  Som æ har betalt flere ganga, men imellom betalingene har det kommet renter.

Kjerringa i andre enden trudde sikkert æ va helt koko.  Nu har æ ikke problemer med å betale ei rening på fem hundre kroner.  Det ble bare mye stress rundt den regninga.  Det krevde en masse av mæ, og når æ i utgangspunktet hadde tomt batteri, så ble hjernen min overbelasta.

Æ logga inn i nettbanken og fant kvitteringa.  Æ hadde betalt 84 kr!  Ikke 83.  Så det e sikkert der feilen ligger.  Æ maila kvitteringen med beskjed om at dem må gi mæ tilbakemelding om at alt va i orden.  Æ vente nu fortsatt på den mailen.

Når æ hadde tørka snørr og tårer måtte æ flire med mæ sjøl.  Enn å bæse over ei regning.  Fjott hjerne.  Den kunne nu gjerne holdt sæ for god til det.  Men sånn e det.  Æ akseptere det.  Vinduet for ka æ klare å håndtere e ikke like stort som før.

Æ velge å ta det med et smil.  Å håpe at æ ga dårlig samvittighet til inkassobyrået!   457 kroner sku dem tjene på mæ.  Ikke fan!

Nu e det helg.  Formen har begynt å stige igjen.  Kanskje såpass at æ klare å ta Dizel ut på en tur!  Frisk vinterluft i fjeset e kanskje det som skal til for å bli helt på G igjen 🙂  Ha ei nydelig helg alle sammen.

Klem fra Paradisbukta 🙂

Smil til verden!

Æ har bestandig ment at man kan flire av det meste.  Selv tragiske ting, alvorlige ting og ting man strengt tatt ikke burde flire av.  Humor e så viktig!  Ka e mer befrianes enn en god latter?

Det skjer jo en del ting i kroppen vårs når vi flire.  For eksempel så slår hjertet fortere, nå som sende mer oksygen til hjernen.  Å siden hjernen min deffentlig trenge litt ekstra av det, så flire æ mye.   Æ trur faktisk ikke det går en dag uten at æ finne nå å flire av.

Man skal jo ikke spøke bort alvorlige ting.  I alle fall ikke hele tida.  Men alvorlige ting blir jo mindre alvorlig hvis man kan se det humoristiske i det?

Æ spøke masse om hjerneskaden min.  Å flire mye av det.  Fordi æ ser kor mye tullate ting æ kan si og gjøre.  Nu e jo ikke en hjerneskade så jævla artig i sæ sjøl, men det som følge med den kan være humoristisk.  Hvis man tør å le av sæ sjøl.  Hvis man tør å ikke ta sæ sjøl for høytidelig.

Så lenge æ kan huske har det å fått folk til å flire vært nå av det æ like aller best.  Æ blir glad av å få andre glad.  Det e skikkelig smitte effekt.  Samme som å smile til folk.  Man kan smile til et vilt fremmed menneske, og nesten garantert så får man et smil tilbake.  Selv om du møte nån som ser pessesur ut.  Smil!  Og du får et smil tilbake 🙂 Eventuelt så ser dem mer sur ut, men det e nu ikke ofte det skjer!

Nån vil kanskje synes at æ spøke for mye.  At æ gjør humor ut av en alvorlig sykdom eller hendelser.  Mulig det.  Kanskje det e overlevelses instinktet mitt?  Min måte og overleve tragiske ting på.  Æ trur seriøst ikke æ hadde kommet mæ gjennom de hær 4 åran hadde det ikke vært for galgenhumoren min.  Og evnen til å flire av mæ sjøl.  Å hvis det hjelpe, koffer ikke gjøre det?  Smil! Le!

Har du en dårlig dag?  Still dæ foran speilet og smil.  Press frem en latter.  Æ garantere dæ at du til slutt vil begynne å le på ordentlig.  Bare pass på at ingen ser dæ.  For du vil og garantert se ut som at du ikke e helt frisk 😉

Ha en lattermild dag der ute!

Klem fra Paradisbukta.

 

 

De tunge stegan

Dizel min vakre hund, min beste venn og min største motivator for å komme mæ ut for å gå, har vært pjusk siden i sommer.  Først la æ merke til at han sov mer enn normalt.  Han e jo fri som fuglen hær, og går ut når han vil.  Sommertid e han stort sett mer ute enn inne.  Han så smart at han åpne døra sjøl når han e lei av husets fire vegga.  Men han har ikke hatt samme interesse for å være ute.  Så oppdaga æ kuler på beinan hans. Forrige måned dro vi til dyrelegen.

Processed with VSCO with aga2 preset

 

Æ hadde mine mistanker.  I fjor fjerna vi ei kul på foten hannes.  Nu e det kommet flere.  Dyrelegen va enig i mine mistanker.  Antagelig kreft. Han har gått ned et par kg til tross for at han spise godt, og hadde fått lyder på lungene.  Mulig spredning? Men selv om han sover mye, så spise han, og han blir hyper og glad når æ spør han om vi skal gå på tur.

Så lenge han ikke har vondt, og så lenge æ ser at han har livsgleden i øyan så skal vi ikke gjøre nå.  Æ skal gjøre mitt for at den tida han har igjen skal være så god som mulig.  Æ overøse han med kjærlighet.  Kan ikke gå forbi han uten å musse på han og fortelle kor sinnsykt glad æ e i han.  Han får sove der han vil.  Om det e senga vårs eller sofaen.  Han får og flere godbiter enn han bruke.  Det e liksom ikke så nøye med kostholdet hans.  Har han løst på maten min så får han litt. Det kan jo hende at det e en krefttype som ikke e så hissig, og at han har flere år igjen.  Men den tida han har igjen skal æ skjemme han bort.  Mer enn normalt.  Han e allerede ganske så bortskjemt 🙂

Æ ser ikke poenget med at han skal gå gjennom masse prøver.  Det koste masse og gir unødig stress for han.  Det e jo ikke sånn at han behandles med cellegift selv om dem finn ut korsen kreftype han har.

Når vi anskaffa oss en hund, va det for at æ trengte en motivatør for å komme mæ ut døra og gå.  Æ va overvektig den gangen.  Ja æ nu vell fortsatt under kategorien overvektig, men den gangen hadde æ veldig mange kg æ bærte på.  Det va et smart valg.  Det e vell ingenting som e mer motiverende enn en hund for å komme sæ ut å gå.

Gamlefar blir 10 år i Mars.  Han har hatt ti gode år i vår lille familie.  Æ har hatt flere hunder opp gjennom åran, men ingen som æ har vært så glad i.  Han e spesiell.  Klok.  Snill.  Smart.  Bryr sæ ikke om vi har rein eller kyr i hagen.  For et par år siden kom æ ut, å da hadde vi besøk av ei due som satt ved siden av han å spiste brød.  Han har hatt en sau som har vært forelska i han, og vi har en kanin som trur han e kjæresten hennes.  Det sir litt om lynnet hans.

Det har blitt mindre turer på han etter at æ ble syk.  Kortere turer.  Ikke så mange fjelltura med telt og fiskestang.  Men fortsatt så har vi våre turer i lag. Et av mine beste minne i tida æ va på sykehuset, va den dagen fysioterapeuten kjørte mæ hjem så vi kunne hente Dizel og gå på tur. Den gleden æ følte den dagen kommer æ aldri til å glemme.

I går hadde æ planlagt at æ skulle dra på Evo å trene.  Men formen va så dårlig så æ skippa det.  Etter en liten lur kledde æ på mæ for å ta Dizel på en tur.  For han vet ka han skal gjøre for å få mæ i gang.  Han ser på mæ med de brune kloke øyan, og selv om han ikke snakke så sir dem “Kom igjen mor.  Æ treng å lufte mæ nu”.

Æ hadde ikke løst.  Kroppen stritta imot.  Fotan mine har svære blylodd på sæ.  Fatiquen e veldig til stede.  Æ føle mæ stiv og har smerter.  De første fem minuttene e det en pine å gå.  Sola skinn, Dizel e lykkelig og hoppe frem og tilbake. Klare ikke å nyte det. Æ tvinge fotan fremover å prøve å ikke tenke på kor tungt det e å gå.  Ser fremover å tenke æ skal iallefall gå til neste lyktestolpe før æ snur.  Når æ kommer til lyktestolpen sir æ til mæ sjøl ” kom igjen gå til neste det klare du”.

Etter ti minutter blir blyloddan æ har på beinan lettere.  Fortsatt til stede, men ikke like tung.  Kroppen mykes opp, og smertene blir mindre.  Når vi snur og går hjemover igjen føle æ mæ hundre gang bedre enn når æ starta ut døra.  Dizel e glad, og æ har fått smilet mitt tilbake.  Æ nyte sola, den friske lufta og synet av en glad hund.

Vell hjemme igjen tar vi oss en ny lur på sofan dizel og æ.  Han ligg klistra inn til kroppen min.  Æ får tåra i øyan.  Æ lure på kor tung stegan mine blir uten han.  Bestekompisen min.  Vil æ klare å tvinge mæ ut døra å gå den dagen han ikke e her mer?  Kor tung vil de siste steg til dyrelegen bli.  Det vil bli de tyngste æ nån gang går.

Processed with VSCO with au5 preset

Æ prøve å ikke ta sorgen på forskudd.  Redd for at han skal føle at æ går rundt å e trist.  Prøve å ikke tenke på kor tomt det vil bli uten han.  Vi kan skaffe oss en ny hund, men det vil ikke være Dizel.  Min beste venn.  Herremin kor glad man kan bli i en hund!

Æ e nettopp kommet hjem fra Evo.  En god times trening.  Nu skal æ sove litt.  Så skal æ å gamlefar gå oss en liten tur.  Svelge klumpen æ har i magen nu, og gjøre det beste ut av den tida vi har.  Den fineste hunden.  Uerstattelig!

Ha en fin dag der ute.

Klem fra Paradisbukta

L-arginin funke det?

Æ e nødt til å fortelle dokker om et kosttilskudd æ har begynt med.  I utgangspunktet så e æ en skeptiker.  Til kosttilskudd.  Har man et normalt godt kosthold så trenge man ikke ei pilla.  Det e nu mi mening.  Men kostholdet våres har forandra sæ.  Vi lage ikke mat fra grunnen av lengre.  I allefall ikke så ofte som vi gjorde før.  Æ spise ikke fisk fire daga i uka, og grønnsaker e ikke favoritten min.

Æ har tatt vitaminer i mange år.  D-vitamin. B12, omega3, og calsium.  I tillegg tar æ fiskeproteiner from time to time.  Æ tvinge mæ til å spise litt fisk, selv om æ ikke like det, og æ knaske grønnsaker selv om æ grøsse.  Fordi æ vet kroppen trenge det.

i 2015 ble æ alvorlig syk.  En av legene som æ gikk til i ettertid forklarte mæ at fatiquen æ lide av, kan ha en sammenheng med at kroppen min ikke har reservelager.  Det ble svidd av når kroppen prøvde å holde mæ i livet i 2015.  Vi har alle et reservelager i kroppen.  Så hvis vi for eksempel får en kraftig influensa og blir liggenes ei uke eller to uten så mye mat/drikke, så hente bare kroppen ut energi fra reservelagret.

Siden mitt reservelager ble svidd av under mitt langvarige sykehusopphold, så har æ fulgt rådene som æ fikk hos legen.  Spis antioksidanter, proteiner, ha et sundt kosthold sånn at kroppen får bygd sæ opp igjen.  Æ har prøvd alt, uten at det har hjulpet nevneverdig.  Det eneste æ kan si med sikkerhet e at sukker e bensin for fatuiquen min.  Spis æ mye snop og slørve med å spise regelmessig, så blir æ værre.

En bekjent av mæ som selger remiderier fra Forever living, la ut en video på FB av aloevera juce.  Å siden æ e villig til prøve det meste for å få det bedre, så tenkte æ at æ skulle prøve jucen.  Kanskje den kunne rense opp og tilføre nå bra til kroppen min.  Æ bestilte jusen hos ho, og da ho leverte det, hadde ho med sæ en pose med kosttilskudd og vitaminer til mæ.

“Du e en perfekt kandidat til å prøve det hær ut”  Æ takka og bukka, litt uskikker på om æ skulle trø i mæ alt ho kom med.  Men så tenkte æ at æ daue nu sikkert ikke av å prøve.  I verste fall får æ utslett og diare om æ ikke tåle det.  Uka etter at æ fikk remederian dro æ til Sunnås.

Etter to uker merka æ ei endring.  Energien min økte.  Kunne det være L-argininen æ tok?

Hvis du google L-arginin så poppe det opp mye.  Positivt og negativt.  For og imot.  E det skvada, og kan man heller ta en sukkerbit og få samme virkning?  Eller funke det?

L-arginin er en av 20 aminosyrer som er byggesteiner i proteiner.  Folk som har et normalt godt kosthold får det tilført gjennom maten.  EU-organet EFSA gikk i 2011 grundig gjennom en rekke helsepåstander som har blitt fremsatt i markedsføring av kosttilskudd som inneholder det.  Dem fant ut at ingen av dem var tilstrekkelig vitenskapelig underbygget til å kunne godkjennes.

Det e også dem som mener at det kan være skadelig hvis man får i sæ for mye.  Æ har ikke klart å finne klare svar.  Men det finnes en forsker som lovprise L-arginin, Nobelprisvinner Ignarro er bare en av mange som mener at L-Arginin er et fantastisk bra stoff som kan gjøre veldig mye positivt for menneskekroppen.  Men æ finne ikke ut om han mene at det som kosttilskudd funke.  I havet av artikler som ligger på nettet klare æ ikke å finne en som sir at det e vitenskapelig bevisst at det funke som kosttilskudd.  De som selger det sier det kan hjelpe mot alt fra Alzheimer, diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer, immunsykdommer, kreft til impotens.  Og gi mer energi.

Så min lovprisning av Argi+ som Forver living selger, blir kun basert på mine erfaringer.  Æ har tatt det i tre måneder.  Æ hadde et opphold på et par uker, og æ tar det ikke hver dag.  Æ tar det når æ e veldig utmatta, eller trenge ekstra energi fordi æ skal gjøre nå som kreve litt av mæ.

Det kan være at det bare e pacebo effekt.  At æ trur det virke, ergo virke det.  Men æ e blitt veldig godt kjent med kroppen min de hær åran æ har vært syk.  Æ kjenne den så godt, at æ vet når batteriet mitt e tomt og det ikke e nå å hente.  At det eneste æ kan gjøre e å sove til det blir ladda opp igjen.

I sommer har vi pussa opp huset.  Det i sæ sjøl ville æ ikke klart for et halvt år siden.  Æ har hatt kaffe pause, og vært så sliten at æ har grått.  Tenkt at nu har æ vært idiot og overdrevet igjen.  Nu blir æ ligganes i dagevis.  Så har æ tatt mæ et glass med Argi+, og etter en halv times tid så har æ vært i gang igjen.  Fortsatt sliten, men ikke totalt utmatta.

Sist æ tok det va for nån uker siden.  Gubben ville vi skulle dra på fisketur. Æ hadde det æ vil kalle en jævla dårlig hår dag.  Æ stod ikke opp før klokka hadde bikka to. Og det frista ikke med tur.  Litt smågrinat ba æ han om vi kunne vente litt å se om formen min ble bedre.

Æ drakk et glass med Argi+, og en time seinere va vi på fisketur i flere tima.  Formen va god, det samme va humøret.  Nu har æ vært fri ei stund, og formen min har dalt.  Men det kan jo også ha sammenheng med mørket og årstiden? En ting e sikkert, æ skal bestille mer!

Fordi min erfaring med det hær kosttilskuddet e at det funke for mæ.  Æ e hellig overbevist at det har positive ringvirkninger på den skadeskudde kroppen min.  Æ e så overbevist at æ kommer til å fortsette å ta det.  Selv om det koste i overkant av 600 kr i mnd.  Det e fire pakka røyk.  Eller et par flasker vin.

Æ trur æ har funnet nå som hjelper mæ.  Det e ikke sikkert det hjelpe dæ, men slite du med lav energi, så går det ann å prøve om det kan hjelpe dæ også.  Bruke du medisiner, så bør du snakke med fastlegen din før du eventuelt prøve det.

God helg fra Paradisbukta!

Hjernetrim!

I dag våkna æ 04!  Har allerede rukket å drikke to kopper kaffe. Fordelen med å våkne så grytidlig e jo at man får mer ut av dagen.  Nu skal det nevnes at som regel så e æ tidlig i seng også.  Som regel.  I det siste har æ vært oppe mye seinere enn æ bruke.  Grunnen e at æ e begynt å spille World of Warcraft igjen.  Etter anbefalinger fra Sunnås.

Den første uka va det veldig vanskelig.  Æ sleit med de grunnleggende tingene som æ før ikke hadde problemer med.  Æ måtte også slå av maskinen og hvile ofte.  I mitt stille tenkte æ korsen i fanken det hær kan være bra for hjernen min når æ blir så sliten?  Men nu etter nån uker med spilling så går det mye bedre.  Å æ e hellig overbevist om at det e kanon trening for hodet.  Spillet trene evnen til multitasking, konsentrasjon, planlegging, tempo, problemløsning mm.

Æ merke at æ klare mer, blir ikke så lett frustrert når det blir litt ball, og at æ løse quester lettere.  En anna ting med spillet e jo at æ e kjempe sosial selv om det ikke e i real life.  Det e faktisk lettere å være sosial.  For når det e nok å æ trenge en pause så skrive æ bare afk, eller kommer tilbake seinere.  Det kan man ikke gjøre om man fysisk drar på besøk.  Det skulle ha tatt sæ ut.  Takk for kaffen, æ e litt afk nu 😉

Igjen så spille æ med mange av dem æ har spillt med for 15 år siden.  Vi har laga samme guild, med mange av de samme folkan.  Det e mye latter, og artige minner som dukke opp.  Når æ e i form, så logge æ mæ på discord å snakke med folkan, så det nesten blir som in real life.

Det e kun et fåtall av mine gamer venna som vet ka æ har gått igjennom.  Æ annonsere liksom ikke at æ e hjerne skada,  men nån av mine beste venna vet om det.  De som ikke vet det, kan si ting som ” men herremin Sølvi, æ forklarte jo til dæ i går korsen du sku gjøre det” Når æ spør om ting som æ trenge hjelp med.  Som regel så skylde æ bare på min blondhet, og så blir det litt latter.  Æ gidde ikke å forklare “jo du skjønne det at hjernen min halte.  Av og til nå så jævlig”  Nei nå kan æ nu holde for mæ sjøl.

Æ syns æ e rimelig søt!

Her om dagen sa æ til min kjære, at æ føle æ har fått livet mitt tilbake på en måte.  Fordi æ kan være sosial, men på mine primisser.  Æ sitt ved pc og gapskratte hver eneste dag.  Æ har ikke følt et snev av ensomhet på flere uker.  Eller kjedsomhet.  Så ja, æ kan absolutt anbefale spilling til alle som slite med det samme som æ.  Det e kanon trening og veldig sosialt.  Et MMO spill tho.  Det finnes jo en haug med andre spill som sikkert e like bra.  Finn et som du like.

Nei det e nok ikke for ingenting at de lærde anbefale spilling som hjerne trim.  Prøv det!  Det virke 🙂

Selv om æ e blitt gamer igjen, så passe æ på pausene mine.  Og æ klare å karre mæ ned på Evo jevnlig.  Æ e ikke helt tilbake i trenings form som æ va før sommeren, men æ e igang.  Min kjære PT har slutta, nå som e forferdelig synd.  Blir nødt til å finne mæ en ny.  Æ trenge en som kan pushe mæ og gjøre treninga mi variert.

I det store og hele så har æ det godt hær i Paradisbukta.  Æ håndterer livet mitt, og har kommet inn i en god tralt.  Æ legge nesten ikke merke til at æ har utfordringer i det daglige.  Så fremt æ gjør det vante.  Det e når æ går ut av bobla mi her hjemme at det slår mæ i fjeset at æ har en del problemer.  Sånn som her om dagen

Bilen vår gikk ikke gjennom EU kontrollen fordi vi har feil dimensjon på dekkene.  Ja ja ikke det helt store problemet.  Æ heiv mæ rundt å dro på dekk leiting. I trenings klær, fordi æ tenkte æ kunne trene etter æ va ferdig i byen. Va innom tre butikker for å sjekke pris.  Og når æ nu først tok turen til byen, så kunne æ jo ordne bryllups papierene å få sendt dem inn.  Altså helt enkle ting.  For vanlige dødlige.

Byråkratiet i Norge e en prøvelse for mæ.  At man skal være nødt til å ha en jævla søknad i 18 eksemplarer og 14 andre dokumentasjoner for å gifte sæ e mer enn æ forstår.  Ja nu overdrive æ nu litt igjen, men det e sånn det føltes.” ka betyr skifte” spurte David.  Æ vet jo ka det e, men kunne ikke forklare det. Tenke, tenke, finne ord.  Ga opp. Æ dro innom jobben til gubben, vi fylte ut papirene, tok kopi av alt som trengtes og gjorde det klart til sending.  Æ hate søknader.  Det e ingenting som gjør mæ så sliten som å fylle ut søknader!

Når æ kjørte opp mot treninga skjønte æ at det ikke ville bli nå trening på mæ.  Æ va peise ferdig.  Så kom frustrasjonen.  Å tåran. “Fan!! at æ ikke kan gjøre nå uten å bli helt på felgen!!”  Når æ parkerte bilen utenfor huset ble æ sittende å se på sjøen.  Måtte ha nån minutter før æ åpna døra.  ” Sånn e det bare Sølvi.  Bli ikke frustrert. Kast ikke bort energi på nå du ikke kan forandre.  Hjernen din halte, enkelte ting vil alltid være vanskelig.  Det finnes verre ting i livet en en haltende hjerne”

Æ tørka tåran og bestemte mæ for å skyve frustrasjon på sjøen!  Æ klarte det sånn noenlunde.  Det e ikke mulig å ikke kjenne frustrasjon av og til når kroppen ikke fungerer som man ønske.  Sånn e det bare med den saken!

Nuh skal æ ha mæ en god frokost før æ wowe litt igjen 🙂  Ha en nydelig dag alle sammen!

 

Klem fra mæ 🙂

Tilbake til hverdagen!

Det e fanken ikke lett å komme tilbake til godt innøvde rutiner etter å ha hatt pause fra det meste hele sommeren.  Dørstokkmila e blitt lengre enn den nån gang har vært.  Litt for ofte lande æ i stabilt sideleie, isteden for å gjennomføre det som står på planen min.  Ja for i sommer har æ ikke levd mitt kjente ukeplanliv.  Æ har tatt ting mer på sparken.  Gjort mer enn normalt for mæ, men mindre av det æ burde gjøre mer.  Nemlig å trene.  Å hvile.

Når det e sagt så har det vært godt også.  At telefonen min ikke har bibet i tide å utide.  Ut å gå tur.  Ned på Evo. Pause.  Etc, etc.  For la det være sagt.  Et ukeplanliv når ikke de store høyder.  Det e ikke fullt med adrealinkick og anna snadder.  Det e jo i utgangspunktet forferdelig boring stuff.  Æ skulle jo mye heller sotte under en palme med en drink i handa, enn å dra på Evo å pese.

Men hverdagen e jo ikke sånn.  For nån som helst av oss.  Hverdagen e gjerne litt boring.  Med nån innslag av fun inni mellom.  Til og med det å skrive blogg har vært lagt litt på hylla.  Det e som pølsefingran mine har hatt tungt for å klimre på tastaturet.  Tankene har heller ikke flytt så fort som dem kan gjøre.

Mulig det har nå med at høsten har gjort sitt inntog i Finnmark.  Det e blitt mørkt på kveldan, og sola varme ikke så mye lengre.  Æ synes det e forferdelig mørkt på kveldan nu.  Å når gubben va bortreist sist, så va æ litt mørkeredd.  Det har æ ikke vært på veldig lenge.  Men den hær gangen ble huset veldig tomt.  Å mørket som va utenfor ble skummelt.

Når David kom hjem og pakka ut kofferten, spurte han koffer øksa stod på soverommet.  Joo svarte æ.  Du skjønne det at æ va bare forberedt.  In case det skulle komme en psyko og klore på døra mi.

Ja æ vet det.  Det høres ikke helt friskt ut.  Men æ sov nu liksom litt tryggere når æ viste at æ kunne forsvare mæ.  Akksom nån skulle finne på å bryte sæ inn hær.  Det e ikke akkurat som vi e fullstappa av peng og diamanter.  Enhver banditt med en iq på mer enn 10 ville nok valgt et anna hus.  Men der og da klarte æ ikke å tenke helt rasjonelt.  Ikke hjalp på nå særlig at Dizel e mer mørkeredd enn mæ.  Flyr det en fugl forbi så knurre han.  Når vi e aleina.  Han e mer på vakt når han e mannen i huset. Mer beskyttende.

Å det e jo fint det, bevare mæ vell.  Men æ sku ønske han kunne roe ned testosteron nivået litt.  Men nok om det.  Gubben e kommet hjem igjen, og både æ og doggen kan puste ut.  Nu e det opp til han å ta sæ av eventuelle busemenn 😉  Kanskje en god ide å slutte å se skumle filma, og gå over til Disney?

Æ e kommet i gang med treninga.  Men det går trått.  Æ prøve å gjennomføre fire økter på Evo i uka, og tur med doggen hver dag.  Æ skal ikke lyve å si æ har klart det, men nesten.  I dag for eksempel makta æ ikke å hyre mæ å gå tur.  Æ hate regn, og når det blåse småjævla i tillegg, ja da velge æ kosebuksa lett.  Men æ sitt nu hær å vente på at elsklingen skal hente mæ, så skal vi på Evo en tur.  Halvparten av det som stod på planen, e jo bedre enn ingenting.  Så æ klappe mæ sjøl på skuldran å sier bra jobba!  Helt perfekt kan æ jo tross alt ikke være.  Perfect is boring e jo mitt motto!

Formen min e ikke på topp, men den e heller ikke helt ræva.  Å da e æ blid og fornøyd æ.  Kravan til mæ sjøl og ka æ skal makte i løpet av en dag har æ jekka ned.  Å da e det så mye lettere å godta at man ikke e en duracell kanin lengre.  Selv om æ kan ha innslag av det inni mellom 🙂

God Mandag fra Paradisbukta!