Å så kom tåran!

Søndag reiste æ til Hammerfest for å holde foredraget mitt om korsen livet kan bli når man har vært alvorlig syk.  Det va LHL i Hammerfest som hadde inviterte mæ, og med mæ på reisa hadde æ lederen i Finnmark LHL, som forøvrig e min gamle sjef som æ kjenne godt. Selve reisen gikk smertefritt, energien va grei.

Vell fremme i Hammerfest, etter innsjekk på hotellet gikk vi ut for å spise litt.  Vi havna på en meget brun og koselig pub.  Fikk i oss pizza og en drink.  Etter drink nummer to kjente æ at æ va salongberuset, og egentlig klar for senga.  Vi rusla tilbake til hotellet, begge overbevist om at klokka va rundt 22.

Vi fikk oss en god latter når vi sjekka klokka og den ikke va mer enn 20.  Ikke at det gjorde nå, æ fikk en god natt søvn og følte mæ utvilt når æ stod opp på Mandagen.

Foredraget gikk godt, og det va et bra oppmøte.  Flyet tilbake til Kirkenes gikk ikke før seint på kvelden, så rommet va leid ut dagen.  Æ sov et par tima etter at æ va ferdig med foredraget.  Det koste masse å konsentrere sæ og i tillegg ha masse folk rundt, så ja æ va sliten.  Etter middag hadde æ enda en til hvil.

Når vi starta på turen hjemover va æ egentlig overrasket over at æ ikke va mer sliten.  Jøss det hær gikk jo over all forventning va tanker æ hadde.  Det ble en lang flytur i et stappfullt fly.  Kaldt ute, og kaldt i flyet.  Æ frøys mer og mer.

Når vi omsider landa i Kirkenes va æ kald inntil beinet.  Bilen min va en isklump etter å ha stått et døgn ute i minus 25, men den starta.  Etter å ha kjørt ti minutter å hørt ulyd, gikk det opp for mæ at det bare va tennene mins som klapra, det va ikke bilen som va i ferd med å kollapse.

Det va æ.  Når æ blir sliten så fungere ikke termostaten i kroppen min.  Den går helt bananas.  Det kjennes rett og slett ut som om æ har frostrier.

Hjemme va æ snar å krype under dyna.  Klistra inn til kroppen til gubben i håp om å få varmen i mæ.  Æ sovna omsider mens kroppen skalv av kulde.

Æ våkna med “influensa” atter en gang.  Ja det koste litt å være på farta.  Æ e jo godt kjent med det.  Vet også at det går over.  Ubehaget.  Smertan.

I går fikk æ et brev i posten.  Ikke et koselig brev det skjønte æ med engang.  Melin Collectors.  Inkassovarsel.  E det en ting æ e blitt nøye med så e det å betale regninger.  Dem blir betalt så fort dem havne i postkassa.  Nettopp fordi hukommelsen min e nedsatt, og fordi hundre kroner fort kan bli tusen.

For å gjøre en lang historie kort, så føle æ at æ har betalt en lege regning til dem hundre ganger den siste mnd.  I forrige uke ringte æ dem og spurte ka i alle daga som skjedde.  At æ hadde betalt og betalt.  Inn på nettbanken, finne kvitteringer, maile dem etc etc.

Da fikk æ vite at det va nå renter på 83 kroner som måtte betales inn.  Alt i orden æ gjorde det med det samme, og fikk lovnader om at alt va i orden.

Så fikk æ et nytt brev i går.  537,91.  Sliten, dårlig form og stressa ringte æ atter en gang.  Dem hadde ikke registrert de jævla 83 kronan.

” Æ vet dem e betalt” I hodet mitt begynte tvilen å komme.  “Det e bare å maile oss kvitteringen”  Bare.  Det e ingenting som e bare.  Mens æ diskutere med dem så kom tåran.  “Det e fan ikke mulig at det skal være så hær mye jobb med ei legeregning”  Som æ har betalt flere ganga, men imellom betalingene har det kommet renter.

Kjerringa i andre enden trudde sikkert æ va helt koko.  Nu har æ ikke problemer med å betale ei rening på fem hundre kroner.  Det ble bare mye stress rundt den regninga.  Det krevde en masse av mæ, og når æ i utgangspunktet hadde tomt batteri, så ble hjernen min overbelasta.

Æ logga inn i nettbanken og fant kvitteringa.  Æ hadde betalt 84 kr!  Ikke 83.  Så det e sikkert der feilen ligger.  Æ maila kvitteringen med beskjed om at dem må gi mæ tilbakemelding om at alt va i orden.  Æ vente nu fortsatt på den mailen.

Når æ hadde tørka snørr og tårer måtte æ flire med mæ sjøl.  Enn å bæse over ei regning.  Fjott hjerne.  Den kunne nu gjerne holdt sæ for god til det.  Men sånn e det.  Æ akseptere det.  Vinduet for ka æ klare å håndtere e ikke like stort som før.

Æ velge å ta det med et smil.  Å håpe at æ ga dårlig samvittighet til inkassobyrået!   457 kroner sku dem tjene på mæ.  Ikke fan!

Nu e det helg.  Formen har begynt å stige igjen.  Kanskje såpass at æ klare å ta Dizel ut på en tur!  Frisk vinterluft i fjeset e kanskje det som skal til for å bli helt på G igjen 🙂  Ha ei nydelig helg alle sammen.

Klem fra Paradisbukta 🙂

Smil til verden!

Æ har bestandig ment at man kan flire av det meste.  Selv tragiske ting, alvorlige ting og ting man strengt tatt ikke burde flire av.  Humor e så viktig!  Ka e mer befrianes enn en god latter?

Det skjer jo en del ting i kroppen vårs når vi flire.  For eksempel så slår hjertet fortere, nå som sende mer oksygen til hjernen.  Å siden hjernen min deffentlig trenge litt ekstra av det, så flire æ mye.   Æ trur faktisk ikke det går en dag uten at æ finne nå å flire av.

Man skal jo ikke spøke bort alvorlige ting.  I alle fall ikke hele tida.  Men alvorlige ting blir jo mindre alvorlig hvis man kan se det humoristiske i det?

Æ spøke masse om hjerneskaden min.  Å flire mye av det.  Fordi æ ser kor mye tullate ting æ kan si og gjøre.  Nu e jo ikke en hjerneskade så jævla artig i sæ sjøl, men det som følge med den kan være humoristisk.  Hvis man tør å le av sæ sjøl.  Hvis man tør å ikke ta sæ sjøl for høytidelig.

Så lenge æ kan huske har det å fått folk til å flire vært nå av det æ like aller best.  Æ blir glad av å få andre glad.  Det e skikkelig smitte effekt.  Samme som å smile til folk.  Man kan smile til et vilt fremmed menneske, og nesten garantert så får man et smil tilbake.  Selv om du møte nån som ser pessesur ut.  Smil!  Og du får et smil tilbake 🙂 Eventuelt så ser dem mer sur ut, men det e nu ikke ofte det skjer!

Nån vil kanskje synes at æ spøke for mye.  At æ gjør humor ut av en alvorlig sykdom eller hendelser.  Mulig det.  Kanskje det e overlevelses instinktet mitt?  Min måte og overleve tragiske ting på.  Æ trur seriøst ikke æ hadde kommet mæ gjennom de hær 4 åran hadde det ikke vært for galgenhumoren min.  Og evnen til å flire av mæ sjøl.  Å hvis det hjelpe, koffer ikke gjøre det?  Smil! Le!

Har du en dårlig dag?  Still dæ foran speilet og smil.  Press frem en latter.  Æ garantere dæ at du til slutt vil begynne å le på ordentlig.  Bare pass på at ingen ser dæ.  For du vil og garantert se ut som at du ikke e helt frisk 😉

Ha en lattermild dag der ute!

Klem fra Paradisbukta.

 

 

De tunge stegan

Dizel min vakre hund, min beste venn og min største motivator for å komme mæ ut for å gå, har vært pjusk siden i sommer.  Først la æ merke til at han sov mer enn normalt.  Han e jo fri som fuglen hær, og går ut når han vil.  Sommertid e han stort sett mer ute enn inne.  Han så smart at han åpne døra sjøl når han e lei av husets fire vegga.  Men han har ikke hatt samme interesse for å være ute.  Så oppdaga æ kuler på beinan hans. Forrige måned dro vi til dyrelegen.

Processed with VSCO with aga2 preset

 

Æ hadde mine mistanker.  I fjor fjerna vi ei kul på foten hannes.  Nu e det kommet flere.  Dyrelegen va enig i mine mistanker.  Antagelig kreft. Han har gått ned et par kg til tross for at han spise godt, og hadde fått lyder på lungene.  Mulig spredning? Men selv om han sover mye, så spise han, og han blir hyper og glad når æ spør han om vi skal gå på tur.

Så lenge han ikke har vondt, og så lenge æ ser at han har livsgleden i øyan så skal vi ikke gjøre nå.  Æ skal gjøre mitt for at den tida han har igjen skal være så god som mulig.  Æ overøse han med kjærlighet.  Kan ikke gå forbi han uten å musse på han og fortelle kor sinnsykt glad æ e i han.  Han får sove der han vil.  Om det e senga vårs eller sofaen.  Han får og flere godbiter enn han bruke.  Det e liksom ikke så nøye med kostholdet hans.  Har han løst på maten min så får han litt. Det kan jo hende at det e en krefttype som ikke e så hissig, og at han har flere år igjen.  Men den tida han har igjen skal æ skjemme han bort.  Mer enn normalt.  Han e allerede ganske så bortskjemt 🙂

Æ ser ikke poenget med at han skal gå gjennom masse prøver.  Det koste masse og gir unødig stress for han.  Det e jo ikke sånn at han behandles med cellegift selv om dem finn ut korsen kreftype han har.

Når vi anskaffa oss en hund, va det for at æ trengte en motivatør for å komme mæ ut døra og gå.  Æ va overvektig den gangen.  Ja æ nu vell fortsatt under kategorien overvektig, men den gangen hadde æ veldig mange kg æ bærte på.  Det va et smart valg.  Det e vell ingenting som e mer motiverende enn en hund for å komme sæ ut å gå.

Gamlefar blir 10 år i Mars.  Han har hatt ti gode år i vår lille familie.  Æ har hatt flere hunder opp gjennom åran, men ingen som æ har vært så glad i.  Han e spesiell.  Klok.  Snill.  Smart.  Bryr sæ ikke om vi har rein eller kyr i hagen.  For et par år siden kom æ ut, å da hadde vi besøk av ei due som satt ved siden av han å spiste brød.  Han har hatt en sau som har vært forelska i han, og vi har en kanin som trur han e kjæresten hennes.  Det sir litt om lynnet hans.

Det har blitt mindre turer på han etter at æ ble syk.  Kortere turer.  Ikke så mange fjelltura med telt og fiskestang.  Men fortsatt så har vi våre turer i lag. Et av mine beste minne i tida æ va på sykehuset, va den dagen fysioterapeuten kjørte mæ hjem så vi kunne hente Dizel og gå på tur. Den gleden æ følte den dagen kommer æ aldri til å glemme.

I går hadde æ planlagt at æ skulle dra på Evo å trene.  Men formen va så dårlig så æ skippa det.  Etter en liten lur kledde æ på mæ for å ta Dizel på en tur.  For han vet ka han skal gjøre for å få mæ i gang.  Han ser på mæ med de brune kloke øyan, og selv om han ikke snakke så sir dem “Kom igjen mor.  Æ treng å lufte mæ nu”.

Æ hadde ikke løst.  Kroppen stritta imot.  Fotan mine har svære blylodd på sæ.  Fatiquen e veldig til stede.  Æ føle mæ stiv og har smerter.  De første fem minuttene e det en pine å gå.  Sola skinn, Dizel e lykkelig og hoppe frem og tilbake. Klare ikke å nyte det. Æ tvinge fotan fremover å prøve å ikke tenke på kor tungt det e å gå.  Ser fremover å tenke æ skal iallefall gå til neste lyktestolpe før æ snur.  Når æ kommer til lyktestolpen sir æ til mæ sjøl ” kom igjen gå til neste det klare du”.

Etter ti minutter blir blyloddan æ har på beinan lettere.  Fortsatt til stede, men ikke like tung.  Kroppen mykes opp, og smertene blir mindre.  Når vi snur og går hjemover igjen føle æ mæ hundre gang bedre enn når æ starta ut døra.  Dizel e glad, og æ har fått smilet mitt tilbake.  Æ nyte sola, den friske lufta og synet av en glad hund.

Vell hjemme igjen tar vi oss en ny lur på sofan dizel og æ.  Han ligg klistra inn til kroppen min.  Æ får tåra i øyan.  Æ lure på kor tung stegan mine blir uten han.  Bestekompisen min.  Vil æ klare å tvinge mæ ut døra å gå den dagen han ikke e her mer?  Kor tung vil de siste steg til dyrelegen bli.  Det vil bli de tyngste æ nån gang går.

Processed with VSCO with au5 preset

Æ prøve å ikke ta sorgen på forskudd.  Redd for at han skal føle at æ går rundt å e trist.  Prøve å ikke tenke på kor tomt det vil bli uten han.  Vi kan skaffe oss en ny hund, men det vil ikke være Dizel.  Min beste venn.  Herremin kor glad man kan bli i en hund!

Æ e nettopp kommet hjem fra Evo.  En god times trening.  Nu skal æ sove litt.  Så skal æ å gamlefar gå oss en liten tur.  Svelge klumpen æ har i magen nu, og gjøre det beste ut av den tida vi har.  Den fineste hunden.  Uerstattelig!

Ha en fin dag der ute.

Klem fra Paradisbukta

L-arginin funke det?

Æ e nødt til å fortelle dokker om et kosttilskudd æ har begynt med.  I utgangspunktet så e æ en skeptiker.  Til kosttilskudd.  Har man et normalt godt kosthold så trenge man ikke ei pilla.  Det e nu mi mening.  Men kostholdet våres har forandra sæ.  Vi lage ikke mat fra grunnen av lengre.  I allefall ikke så ofte som vi gjorde før.  Æ spise ikke fisk fire daga i uka, og grønnsaker e ikke favoritten min.

Æ har tatt vitaminer i mange år.  D-vitamin. B12, omega3, og calsium.  I tillegg tar æ fiskeproteiner from time to time.  Æ tvinge mæ til å spise litt fisk, selv om æ ikke like det, og æ knaske grønnsaker selv om æ grøsse.  Fordi æ vet kroppen trenge det.

i 2015 ble æ alvorlig syk.  En av legene som æ gikk til i ettertid forklarte mæ at fatiquen æ lide av, kan ha en sammenheng med at kroppen min ikke har reservelager.  Det ble svidd av når kroppen prøvde å holde mæ i livet i 2015.  Vi har alle et reservelager i kroppen.  Så hvis vi for eksempel får en kraftig influensa og blir liggenes ei uke eller to uten så mye mat/drikke, så hente bare kroppen ut energi fra reservelagret.

Siden mitt reservelager ble svidd av under mitt langvarige sykehusopphold, så har æ fulgt rådene som æ fikk hos legen.  Spis antioksidanter, proteiner, ha et sundt kosthold sånn at kroppen får bygd sæ opp igjen.  Æ har prøvd alt, uten at det har hjulpet nevneverdig.  Det eneste æ kan si med sikkerhet e at sukker e bensin for fatuiquen min.  Spis æ mye snop og slørve med å spise regelmessig, så blir æ værre.

En bekjent av mæ som selger remiderier fra Forever living, la ut en video på FB av aloevera juce.  Å siden æ e villig til prøve det meste for å få det bedre, så tenkte æ at æ skulle prøve jucen.  Kanskje den kunne rense opp og tilføre nå bra til kroppen min.  Æ bestilte jusen hos ho, og da ho leverte det, hadde ho med sæ en pose med kosttilskudd og vitaminer til mæ.

“Du e en perfekt kandidat til å prøve det hær ut”  Æ takka og bukka, litt uskikker på om æ skulle trø i mæ alt ho kom med.  Men så tenkte æ at æ daue nu sikkert ikke av å prøve.  I verste fall får æ utslett og diare om æ ikke tåle det.  Uka etter at æ fikk remederian dro æ til Sunnås.

Etter to uker merka æ ei endring.  Energien min økte.  Kunne det være L-argininen æ tok?

Hvis du google L-arginin så poppe det opp mye.  Positivt og negativt.  For og imot.  E det skvada, og kan man heller ta en sukkerbit og få samme virkning?  Eller funke det?

L-arginin er en av 20 aminosyrer som er byggesteiner i proteiner.  Folk som har et normalt godt kosthold får det tilført gjennom maten.  EU-organet EFSA gikk i 2011 grundig gjennom en rekke helsepåstander som har blitt fremsatt i markedsføring av kosttilskudd som inneholder det.  Dem fant ut at ingen av dem var tilstrekkelig vitenskapelig underbygget til å kunne godkjennes.

Det e også dem som mener at det kan være skadelig hvis man får i sæ for mye.  Æ har ikke klart å finne klare svar.  Men det finnes en forsker som lovprise L-arginin, Nobelprisvinner Ignarro er bare en av mange som mener at L-Arginin er et fantastisk bra stoff som kan gjøre veldig mye positivt for menneskekroppen.  Men æ finne ikke ut om han mene at det som kosttilskudd funke.  I havet av artikler som ligger på nettet klare æ ikke å finne en som sir at det e vitenskapelig bevisst at det funke som kosttilskudd.  De som selger det sier det kan hjelpe mot alt fra Alzheimer, diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer, immunsykdommer, kreft til impotens.  Og gi mer energi.

Så min lovprisning av Argi+ som Forver living selger, blir kun basert på mine erfaringer.  Æ har tatt det i tre måneder.  Æ hadde et opphold på et par uker, og æ tar det ikke hver dag.  Æ tar det når æ e veldig utmatta, eller trenge ekstra energi fordi æ skal gjøre nå som kreve litt av mæ.

Det kan være at det bare e pacebo effekt.  At æ trur det virke, ergo virke det.  Men æ e blitt veldig godt kjent med kroppen min de hær åran æ har vært syk.  Æ kjenne den så godt, at æ vet når batteriet mitt e tomt og det ikke e nå å hente.  At det eneste æ kan gjøre e å sove til det blir ladda opp igjen.

I sommer har vi pussa opp huset.  Det i sæ sjøl ville æ ikke klart for et halvt år siden.  Æ har hatt kaffe pause, og vært så sliten at æ har grått.  Tenkt at nu har æ vært idiot og overdrevet igjen.  Nu blir æ ligganes i dagevis.  Så har æ tatt mæ et glass med Argi+, og etter en halv times tid så har æ vært i gang igjen.  Fortsatt sliten, men ikke totalt utmatta.

Sist æ tok det va for nån uker siden.  Gubben ville vi skulle dra på fisketur. Æ hadde det æ vil kalle en jævla dårlig hår dag.  Æ stod ikke opp før klokka hadde bikka to. Og det frista ikke med tur.  Litt smågrinat ba æ han om vi kunne vente litt å se om formen min ble bedre.

Æ drakk et glass med Argi+, og en time seinere va vi på fisketur i flere tima.  Formen va god, det samme va humøret.  Nu har æ vært fri ei stund, og formen min har dalt.  Men det kan jo også ha sammenheng med mørket og årstiden? En ting e sikkert, æ skal bestille mer!

Fordi min erfaring med det hær kosttilskuddet e at det funke for mæ.  Æ e hellig overbevist at det har positive ringvirkninger på den skadeskudde kroppen min.  Æ e så overbevist at æ kommer til å fortsette å ta det.  Selv om det koste i overkant av 600 kr i mnd.  Det e fire pakka røyk.  Eller et par flasker vin.

Æ trur æ har funnet nå som hjelper mæ.  Det e ikke sikkert det hjelpe dæ, men slite du med lav energi, så går det ann å prøve om det kan hjelpe dæ også.  Bruke du medisiner, så bør du snakke med fastlegen din før du eventuelt prøve det.

God helg fra Paradisbukta!

Hjernetrim!

I dag våkna æ 04!  Har allerede rukket å drikke to kopper kaffe. Fordelen med å våkne så grytidlig e jo at man får mer ut av dagen.  Nu skal det nevnes at som regel så e æ tidlig i seng også.  Som regel.  I det siste har æ vært oppe mye seinere enn æ bruke.  Grunnen e at æ e begynt å spille World of Warcraft igjen.  Etter anbefalinger fra Sunnås.

Den første uka va det veldig vanskelig.  Æ sleit med de grunnleggende tingene som æ før ikke hadde problemer med.  Æ måtte også slå av maskinen og hvile ofte.  I mitt stille tenkte æ korsen i fanken det hær kan være bra for hjernen min når æ blir så sliten?  Men nu etter nån uker med spilling så går det mye bedre.  Å æ e hellig overbevist om at det e kanon trening for hodet.  Spillet trene evnen til multitasking, konsentrasjon, planlegging, tempo, problemløsning mm.

Æ merke at æ klare mer, blir ikke så lett frustrert når det blir litt ball, og at æ løse quester lettere.  En anna ting med spillet e jo at æ e kjempe sosial selv om det ikke e i real life.  Det e faktisk lettere å være sosial.  For når det e nok å æ trenge en pause så skrive æ bare afk, eller kommer tilbake seinere.  Det kan man ikke gjøre om man fysisk drar på besøk.  Det skulle ha tatt sæ ut.  Takk for kaffen, æ e litt afk nu 😉

Igjen så spille æ med mange av dem æ har spillt med for 15 år siden.  Vi har laga samme guild, med mange av de samme folkan.  Det e mye latter, og artige minner som dukke opp.  Når æ e i form, så logge æ mæ på discord å snakke med folkan, så det nesten blir som in real life.

Det e kun et fåtall av mine gamer venna som vet ka æ har gått igjennom.  Æ annonsere liksom ikke at æ e hjerne skada,  men nån av mine beste venna vet om det.  De som ikke vet det, kan si ting som ” men herremin Sølvi, æ forklarte jo til dæ i går korsen du sku gjøre det” Når æ spør om ting som æ trenge hjelp med.  Som regel så skylde æ bare på min blondhet, og så blir det litt latter.  Æ gidde ikke å forklare “jo du skjønne det at hjernen min halte.  Av og til nå så jævlig”  Nei nå kan æ nu holde for mæ sjøl.

Æ syns æ e rimelig søt!

Her om dagen sa æ til min kjære, at æ føle æ har fått livet mitt tilbake på en måte.  Fordi æ kan være sosial, men på mine primisser.  Æ sitt ved pc og gapskratte hver eneste dag.  Æ har ikke følt et snev av ensomhet på flere uker.  Eller kjedsomhet.  Så ja, æ kan absolutt anbefale spilling til alle som slite med det samme som æ.  Det e kanon trening og veldig sosialt.  Et MMO spill tho.  Det finnes jo en haug med andre spill som sikkert e like bra.  Finn et som du like.

Nei det e nok ikke for ingenting at de lærde anbefale spilling som hjerne trim.  Prøv det!  Det virke 🙂

Selv om æ e blitt gamer igjen, så passe æ på pausene mine.  Og æ klare å karre mæ ned på Evo jevnlig.  Æ e ikke helt tilbake i trenings form som æ va før sommeren, men æ e igang.  Min kjære PT har slutta, nå som e forferdelig synd.  Blir nødt til å finne mæ en ny.  Æ trenge en som kan pushe mæ og gjøre treninga mi variert.

I det store og hele så har æ det godt hær i Paradisbukta.  Æ håndterer livet mitt, og har kommet inn i en god tralt.  Æ legge nesten ikke merke til at æ har utfordringer i det daglige.  Så fremt æ gjør det vante.  Det e når æ går ut av bobla mi her hjemme at det slår mæ i fjeset at æ har en del problemer.  Sånn som her om dagen

Bilen vår gikk ikke gjennom EU kontrollen fordi vi har feil dimensjon på dekkene.  Ja ja ikke det helt store problemet.  Æ heiv mæ rundt å dro på dekk leiting. I trenings klær, fordi æ tenkte æ kunne trene etter æ va ferdig i byen. Va innom tre butikker for å sjekke pris.  Og når æ nu først tok turen til byen, så kunne æ jo ordne bryllups papierene å få sendt dem inn.  Altså helt enkle ting.  For vanlige dødlige.

Byråkratiet i Norge e en prøvelse for mæ.  At man skal være nødt til å ha en jævla søknad i 18 eksemplarer og 14 andre dokumentasjoner for å gifte sæ e mer enn æ forstår.  Ja nu overdrive æ nu litt igjen, men det e sånn det føltes.” ka betyr skifte” spurte David.  Æ vet jo ka det e, men kunne ikke forklare det. Tenke, tenke, finne ord.  Ga opp. Æ dro innom jobben til gubben, vi fylte ut papirene, tok kopi av alt som trengtes og gjorde det klart til sending.  Æ hate søknader.  Det e ingenting som gjør mæ så sliten som å fylle ut søknader!

Når æ kjørte opp mot treninga skjønte æ at det ikke ville bli nå trening på mæ.  Æ va peise ferdig.  Så kom frustrasjonen.  Å tåran. “Fan!! at æ ikke kan gjøre nå uten å bli helt på felgen!!”  Når æ parkerte bilen utenfor huset ble æ sittende å se på sjøen.  Måtte ha nån minutter før æ åpna døra.  ” Sånn e det bare Sølvi.  Bli ikke frustrert. Kast ikke bort energi på nå du ikke kan forandre.  Hjernen din halte, enkelte ting vil alltid være vanskelig.  Det finnes verre ting i livet en en haltende hjerne”

Æ tørka tåran og bestemte mæ for å skyve frustrasjon på sjøen!  Æ klarte det sånn noenlunde.  Det e ikke mulig å ikke kjenne frustrasjon av og til når kroppen ikke fungerer som man ønske.  Sånn e det bare med den saken!

Nuh skal æ ha mæ en god frokost før æ wowe litt igjen 🙂  Ha en nydelig dag alle sammen!

 

Klem fra mæ 🙂

Tilbake til hverdagen!

Det e fanken ikke lett å komme tilbake til godt innøvde rutiner etter å ha hatt pause fra det meste hele sommeren.  Dørstokkmila e blitt lengre enn den nån gang har vært.  Litt for ofte lande æ i stabilt sideleie, isteden for å gjennomføre det som står på planen min.  Ja for i sommer har æ ikke levd mitt kjente ukeplanliv.  Æ har tatt ting mer på sparken.  Gjort mer enn normalt for mæ, men mindre av det æ burde gjøre mer.  Nemlig å trene.  Å hvile.

Når det e sagt så har det vært godt også.  At telefonen min ikke har bibet i tide å utide.  Ut å gå tur.  Ned på Evo. Pause.  Etc, etc.  For la det være sagt.  Et ukeplanliv når ikke de store høyder.  Det e ikke fullt med adrealinkick og anna snadder.  Det e jo i utgangspunktet forferdelig boring stuff.  Æ skulle jo mye heller sotte under en palme med en drink i handa, enn å dra på Evo å pese.

Men hverdagen e jo ikke sånn.  For nån som helst av oss.  Hverdagen e gjerne litt boring.  Med nån innslag av fun inni mellom.  Til og med det å skrive blogg har vært lagt litt på hylla.  Det e som pølsefingran mine har hatt tungt for å klimre på tastaturet.  Tankene har heller ikke flytt så fort som dem kan gjøre.

Mulig det har nå med at høsten har gjort sitt inntog i Finnmark.  Det e blitt mørkt på kveldan, og sola varme ikke så mye lengre.  Æ synes det e forferdelig mørkt på kveldan nu.  Å når gubben va bortreist sist, så va æ litt mørkeredd.  Det har æ ikke vært på veldig lenge.  Men den hær gangen ble huset veldig tomt.  Å mørket som va utenfor ble skummelt.

Når David kom hjem og pakka ut kofferten, spurte han koffer øksa stod på soverommet.  Joo svarte æ.  Du skjønne det at æ va bare forberedt.  In case det skulle komme en psyko og klore på døra mi.

Ja æ vet det.  Det høres ikke helt friskt ut.  Men æ sov nu liksom litt tryggere når æ viste at æ kunne forsvare mæ.  Akksom nån skulle finne på å bryte sæ inn hær.  Det e ikke akkurat som vi e fullstappa av peng og diamanter.  Enhver banditt med en iq på mer enn 10 ville nok valgt et anna hus.  Men der og da klarte æ ikke å tenke helt rasjonelt.  Ikke hjalp på nå særlig at Dizel e mer mørkeredd enn mæ.  Flyr det en fugl forbi så knurre han.  Når vi e aleina.  Han e mer på vakt når han e mannen i huset. Mer beskyttende.

Å det e jo fint det, bevare mæ vell.  Men æ sku ønske han kunne roe ned testosteron nivået litt.  Men nok om det.  Gubben e kommet hjem igjen, og både æ og doggen kan puste ut.  Nu e det opp til han å ta sæ av eventuelle busemenn 😉  Kanskje en god ide å slutte å se skumle filma, og gå over til Disney?

Æ e kommet i gang med treninga.  Men det går trått.  Æ prøve å gjennomføre fire økter på Evo i uka, og tur med doggen hver dag.  Æ skal ikke lyve å si æ har klart det, men nesten.  I dag for eksempel makta æ ikke å hyre mæ å gå tur.  Æ hate regn, og når det blåse småjævla i tillegg, ja da velge æ kosebuksa lett.  Men æ sitt nu hær å vente på at elsklingen skal hente mæ, så skal vi på Evo en tur.  Halvparten av det som stod på planen, e jo bedre enn ingenting.  Så æ klappe mæ sjøl på skuldran å sier bra jobba!  Helt perfekt kan æ jo tross alt ikke være.  Perfect is boring e jo mitt motto!

Formen min e ikke på topp, men den e heller ikke helt ræva.  Å da e æ blid og fornøyd æ.  Kravan til mæ sjøl og ka æ skal makte i løpet av en dag har æ jekka ned.  Å da e det så mye lettere å godta at man ikke e en duracell kanin lengre.  Selv om æ kan ha innslag av det inni mellom 🙂

God Mandag fra Paradisbukta!

Rabadamtimtim!!

Gud som æ kose mæ i heimen.  Alene, ingen lyda, ingen som kreve nå av mæ.

Huset e nyvaska, og kaoset vi har levd med de siste måneder e over.  Hvis han David trenge en skrue, eller den grønne fiske kroken for ørret, så kan æ fortelle han akkurat kor det ligge.  Det e tellerad og orden overalt!  Well nesten.  Vi gidde ikke snakke om klesskapet mitt.. Æ trør fortsatt klærne inn der.

i 4 år har vi bodd i pappesker.  Det føles sånn ut, selv om det ikke e helt sant.  Siden vi har flytta gud vet kor mange ganga, så har æ ikke hatt system for å si det sånn.  Men nu når vi vet at vi kan bli boende hær i paradisbukta, og har fått fixa kjelleren, så har æ pakka ut og laga orden.  Nu skal det bli slutt på at æ e sliten før vi går ut døra når vi skal på tur!  Æ trenge ikke leite mer.  Herremin det e en god følelse.

Samtlige æ har snakka med innen helse har jo fortalt mæ det.  Rydd unna Sølvi, lag orden så blir det lettere for dæ.  Men æ har ikke hatt krefter til det.  Før nu.  Æ har tenkt tanken mange ganger.  Men det har blitt med tanken.

Det e egentlig rart kor glad man kan bli over små ting.  Som orden og system.  Æ har jo alltid likt det, men etter at æ fikk mine skader så e det blitt viktigst.  Det frigjøre energi og hjernen min får det lettere.  Æ trur æ har fått et snev av OCD, for hvis nån andre enn æ stable koppan ut av maskinen og dem ikke står der dem skal, så kan æ bli veldig stressa når æ skal lage mat og ikke finne litermålet for eksempel.  Det ta et nano sekund så smell det i hjernen og æ blir stressa.  Så lite skal til for at det blir krøll.  Det henge jo selvsagt sammen med at det fortsatt e slitsomt å lage mat.  Fordi æ må konsentrere mæ om det æ gjør.  Alt som kreve konsentrasjon e slitsomt.  Fortsatt.

Yngste sønnen til David har vært på ferie hos oss en mnd tid.  I forkant så grua æ mæ.  Fordi når æ rokke på mine rutiner, så blir fatiquen min forverra.  Men det har gått over all forventning.  Formen har vært grei, selv om det til tider har vært slitsomt.  Det tenke æ e enda et bevis på at formen min e bedre enn den va i fjor.

David har reist til London med lille gullet, og skal være i Brighton nån daga.  I går sendte han mæ en video fra Brighton beach.  Dem bada i 30c.  Der og da tenkte æ at det va idiotisk å si nei takk til å være med.  Men det varte bare et par minutter så va det over.  Æ har det langt bedre hær hjemme.  I stillheten.  For æ trenge det etter å ha hatt folk rundt mæ 24/7 i flere uker.

Nu skal æ inn i trenings modus og få inn mine vante rutiner igjen.  Det har bare vært trening sporadisk i sommer.  Æ dro på Evo i forrige uka.  Tenkte æ sku ta en halvtime lett trening for å sjekke formen.  Men når æ lå på benken så lå det en fyr på benken ved siden av mæ.  Og han va mildt sagt Tom Hardy fin..Æ bruke å begynne med 2 x 10 kg i liggende brystpress når æ ikke har trent på ei stund.  Men æ tok 14 kg.  Æ klarte det og hele programmet mitt.  Det va tungt som fy men æ klarte det.  I fem daga har æ ikke klart å løfta arman, og æ har hatt sånn gangsperra at æ har hatt problemer med å tørke mæ når æ har vært på do.  Han David sa det va til pass for mæ, når æ sku “showoff” fordi det va en snaisen fyr på trening.

La oss si det sånn, at æ håpe han ikke e der neste gang æ e der 😉  Selv om det e aldri så motiverende.

Sorgen over at mitt hjerte gull e flytta til hovedstaden har letta litt.  Det va langt tyngre enn æ trudde.  Ho har jo ikke bodd lammi oss siden æ ble syk, men æ e vant med å treffe ho flere ganga i uka.  Vant med at ho e hær.  Både ho å svigersønnen min har flytta til ny plass.  Det føles litt tomt, det gjør det.  Æ trøste mæ med at æ får se dem begge igjen til jul.  Og datteren facetime æ med daglig.  Så æ får se ho, selv om ho ikke fysisk e hær.

Nu skal æ sjokke kroppen min i gang med litt kaffe.  Både æ å doggen treng å få rørt oss litt. Æ har lovet han tur i tre daga.  Men æ har ikke kommet mæ ut døra.  I dag skal vi!  Resten av dagen skal æ ta det med ro.  Æ trenge krefter til i natt.  For World of warcraft classic kommer ut ved midnatt.  Og æ har tenkt å høre på de lærde fra Sunnås som sir at æ bør prøve å spille igjen.  Fordi det e så god trening for hjernen min.  Vi snakke konsentrasjons trening og multitasking på høyt nivå.  Om det blir et blaff, eller om æ klare det gjenstår å ser.  Æ har vært innom å prøve spillt litt.  Men etter ti minutter så har æ vært så sliten at æ har slått av.  Men æ e ikke kjent for å gi opp.  Im gnna try again!

Fin fin Mandag folkens!

Klem fra mæ 🙂

 

Eu godkjent!

Morra tryne, men glad og letta!

For nån uker siden va æ i Tromsø på EU kontroll.   Det e 2 år siden æ va der sist.  2 år med røyk…Gleden og lettelsen va dermed stor når doktoren fortalte mæ at alt ser prima ut!  Alle aneurismene mine e godt sikra, og har ikke vokst! Æ har vært veldig bekymra for akkurat det.  Å røyke e jo ikke sundt for nån, men det e direkte idiotisk når man har aneurismer i hodet. Æ vet det..fullstendig klar over det, men e det så forbanna vanskelig å slutte!

Den hær gangen fikk æ se MR bildan.  Fra første gang æ va på UNN i 2015.  Og i tillegg så forklarte han mæ om skadene mine.

Hver gang æ e der, så sir legen at æ e et mirakel.  At det e helt utrolig kor mye æ har restituert mæ etter å ha vært så kritisk syk.  ” Du vet det Sølvi, at det e ikke så mange som overlever etter en sånn type blødning og en så stor blødning”  Jo æ vet det.  Men æ fikk et lite støkk i mæ når æ så bildan.  Det e jo fan ikke rart at æ slit med enkelte ting i dag.  Hjernen va fylt virkelig fyllt opp med blod.  At æ i det store og hele fungere og har et godt liv i dag kan æ takke helsepersonellet for.  Å mæ sjøl fordi æ e så jævla sta.  Og optimistisk.  To ting som e viktig når man blir syk.

Tenk at dem klarte å redde livet mitt!  Æ skulle gjerne gitt hver og en av dem en bamseklem.  Alt av helsepersonell som stod på å holdt mæ i livet for 4 år siden.

Æ skal også slutte å bli irritert på hjernen min når den ikke funke så effektivt som æ ønske.  At den i det store og hele funke e intet mindre enn enn et mirakel tenke æ.  Etter å ha sett for ei slagmark som va der inne.

Når man har subraknoidalblødning så får man ikke typiske fokale skader.  Som ved en blodpropp.  Får du en propp i lillehjernen, så e det lillehjernen som blir skada.  Men selv om man kun har skade i lillehjernen så e det dermed ikke sagt at man bare får utfall fra den delen.  Hjernen kommuniserer med de ulike hjernedelene.  Å har man en skade, så kan det påvirke kommunikasjonen med andre deler, sånn at det blir krøll.

Men når man har blødning mellom hjernehinnene, så går blodet innover i hjernen, og hele hjernen blir skjøvet.  Trykket blir høyt, og man får skader rundt omkring. Ikke en plass, men flere.  Æ hadde svært høyt interkranielt trykk før det ble operert inn ventrikkeldren.  Trykket og blødningen førte til en global påvirkning av hjernens funksjoner som har gitt mæ kognitive plager, uttalt fatique og stress intoleranse.

Takk og pris så slepp æ å slite med fysiske utfall. Eller det gikk relativt fort over.  De fysiske plagan æ har i dag, e egentlig bare baggisa i den store sammenhengen. Så lenge æ bare holde mæ i aktivitet og trener.  Men æ har sagt det før og sir det igjen.  Æ har ofte tenkt på at om æ kunne velge mellom å ha fysiske utfall, eller alle de usynlige som æ har, så ville æ ha valgt rullestol.  Fordi da kunne æ ha jobba.  Selv om æ ville måtte gi slipp på mye, så kunne æ ha jobba.  Ja æ vil heller jobbe en å springe på tur på fjellet.  Hvis æ kunne velge.  Men det e kanskje lett å sitte hær å tenke det.  Når det ikke e realitet.

Men sånn e det.  Savnet etter jobben og den sosiale delen e stor.  Æ tenke på det nesten hver dag.  Tru om æ ville klart nån tima…en dag..  Æ vet ikke om æ nån gang kommer til å slutte å håpe.  Drømme.

Den gode nyheten e nu at æ ikke treng å dra på kontroll igjen før om 5 år!  Æ hate den jævla MR maskinen.  Selv med dobbelt sett ørepropper så e det tortur!  Bråket.  Å ikke minst e det slitsomt å måtte ta opp før fuglan flyet om morran til Tromsø.

Æ kjenne at æ puste lettere nu når æ vet at alt ser bra ut.  Æ vil helst slippe å gå gjennom en ny runde med sykdom og sykehusopphold.  Fingers x at æ holde mæ frisk i mange år !

For å hjelpe til med det..å leve nån år til, selv om æ e idiot å røyke, så skal æ ta doggen ut på en sykkeltur.  Sola skinn og graderstokken viser 20c!  Nå som også e et lite mirakel med tanke på den ræva sommeren vi har hatt hær i Finnmark.  Dagen må nytes!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

 

 

Hvilken dag er det i dag?

The story of my life!  Æ fikk faktisk sjokk når æ blafra gjennom instagram og nån hadde posta god helg!  What the f!  Her va æ hellig overbevist om at det va Onsdag!  Sånn går nu dagan hær i Paradisbukta.  Heldigvis så gjør det nu ikke så mye om æ har onsdag på en fredag, og mandag på en torsdag.  Dagen e nu hær åkke som korsen dag det e!

Når æ ser ut viduet så e været like shitty som det hær vært hele sommeren.  Det regne sideveis, tåka og rundt 6c.  Heldigvis så e det godt og varmt inne.  Æ orke ikke gå hær å fryse kattunga på mæ, så æ har satt i gang alle panelovnan!  Æ trur pinade æ har brukt ullklærne mer i sommer enn æ gjorde gjennom vinteren.  I forrige uke klippa æ plenen.  Med lua og hansker på!  Klimakrisen e deffentlig ikke kommet til den hær plassen.  Yngste sønnen vår spurte i går ” hvis du kan bo kor du vil i verden, kor vil du bo?”  Gubben sa “hær”.  Æ sa ” en plass det e litt varmere enn hær.  Men det må være like stille og æ må ha samme utsikta”.

Æ kunne ikke bodd i Bergen.  For æ hate regn.  Om det ikke e 27 varme og sol gjør mæ ikke så mye.  Man kan fortsatt kose sæ ute i 7c.  Men ikke når det regne!  Æ trur det e mange værsyke Finnmarkinger rundt omkring.  La oss nu få litt mer enn 4 daga sommer hva?  Det hadde ikke gjort nå.  Med tanke på at en lang mørk vinter står å klore på døra!

Men over til dagen.  Det hende ganske så ofte at æ ikke har snøring om korsen dag det e.  Til og med årstall kan æ bli usikker på.  Når æ fylle ut skjemaer for eksempel.  07….e vi i august?  2018? 2019?  Tenke, tenke, knake, knake.  Æ klare alltid å resonnere mæ frem til riktig svar.  Nån gang må æ bruke et hjelpemiddel.  Eller “ringe” en venn.  Sist æ va i Russland å handla, va æ mektig stolt over at æ huska koden på visakortet mitt!  Litt over et år tok det mæ å få de fire nummer til å sitte.

Men æ blir ikke så frustrert over min nedsatte memory lengre.  Den e som den e.  Kanskje blir den bedre med tid og trening, kanskje ikke.  Det kan jo i verste fall hende den blir værre.  Hvis æ ikke fortsette å trene hjernen, og passe på at den ikke blir overbelasta.  For det finnes en haug med trening man kan gjøre for å bedre en dårlig hukommelse.  For å huske så e det mange faktorer som spiller inn.  Oppmerksomhet e en ting.  En viktig ting.  Å min oppmerksomhet e jo litt dårlig, så hvis æ konsentrere mæ om en ting, og ikke har støy og stress rundt mæ, så e det lettere å huske.

Det ble ikke tid til å ta en ny nervopsykologisk test sist æ va på Sunnås.  Nå som æ synes e litt synd.  Fordi det e interessant å ka og kor mye som e forandra siden æ tok den sist.  Det e to år siden æ va på Unn for en ny test.  De testan går over et par daga og e knall hard.  Dem e hard selv for en frisk hjerne.  Og selv de smarteste vil ikke klare bestå alle testan. Men det e veldig interessant å se og få vite kor problemet ligg.  Da e det også lettere å vite ka man må trene på.

Æ har en del appa æ bruke i det daglige til hjernetrim.  Peak, Wf, nån kort spill, og et farm spill.  I tillegg puslespill og Donald kryssord!  Yes i know…Men kluet e at det kan ikke være for vanskelig, for da blir æ bare frustrert og føle at æ ikke mestre.  Å det e bare tull.  Man treng jo ikke å påføre sæ den følelsen frivillig.  Så æ løse Donald kryssord!

Men over til dagen igjen!  I dag skal æ trosse været!  Gubben har overtalt mæ til å bli med på paintball.  Kanskje æ får ut litt innestengt aggresjon hvis æ får sette ei kula eller to i han?  Ja for å være ærlig med dokker, så har æ jo ikke akkurat vært nyforelska i det siste.  Alle forhold går jo litt opp å ned, og våres har vært litt down hill lately.. Æ vet jo koffer.  Det e for at vi begge e litt sliten.  Ja kanskje det faktum at vi har hatt dårligste sommeren i manns minne også.  For lite sol gjør og nå med humøret.  Men spør du mæ, så e det sundt.  At ikke det bare e solskinn.  For da sette man ikke pris på det på samme måte.  Nu skal æ ut å skyte gubben!  Æ glæde mæ!! 🙂

Ha ei nydelig helg folkens!

Klem fra Paradisbukta

 

 

En epoke e over!

Det sitt æ hær å tenke på mens æ drikke morra kaffen min.  Det e nøyaktig 4 år siden livet mitt ble snudd fullstendig på hodet, og livet som æ va vant med, tok en ny vending.

Det første æ tenke på e at det har vært nån knall harde år.  Fy fan kor æ har jobba og slitt for å bli normal igjen.  I dag vet æ at æ aldri vil bli som før igjen.  Æ trur det e bra æ ikke viste det for 4 år siden.  At stigen for å komme dit æ e i dag ville være så bratt.  Tror det e like greit at æ ikke viste at æ ville bli 100% igjen også.  Da trur æ seriøst at æ ikke hadde klart å mobilisere kraft nok til jobben.

Å stable sæ på beinan etter å ha vært alvorlig syk e ikke lett.  Ikke går det fort heller.  Det e ups and down.  Fremgang og tilbakesteg.  Det e lykke og sorg hånd i hånd.  Det e glede og frustrasjon.  For fire år siden måtte æ følges i trapper.  Æ kunne ikke gå på Rema aleina.  Æ tissa i buksa.  Hukommelsen min va så dårlig som den kan bli. Æ va forvirra.  Æ va på 0.  Mulig æ va litt i minus med det meste.

Det har tatt mæ fire år å kunne gå stødig igjen.  Å mestre livet .  Fire år for å lære mæ å leve med utfallan mine.  Knep æ må bruke i hverdagen for å slippe frustrasjon og forvirring.  I dag glemme æ ikke så mye som æ gjorde før.  Fordi æ har lært mæ å leve med en dårlig hukommelse.  Æ vet i dag at arbeidsminne mitt e mildt sagt ræva, så hvis æ får en beskjed så skrives den ned.  Med alarm, sånn at æ ikke trenge å bekymre mæ for om æ huske ka æ skal gjøre.  Bingo så frigjøres det energi!  Jo mindre jobb og stress æ lage for hjernen min, desto bedre funke den.  Så vanskelig, og så lett.

I dag vet æ langt mere enn æ viste da æ ble syk.  Æ har fått masse ny kunnskap og en haug med erfaringer.  Kunnskap om det man lide av har vært det viktigste for mæ. Æ må forstå.  For hvis æ ikke forstår, så kommer frustrasjon.  Følelse av å være dum.  Retarded.  Grubling.  På koffer æ e som æ e.  Reagere som æ gjør.  Føle det æ føle.  Grubling e vell nå av den verste energityven.  Om man e frisk eller ikke.  Grubling e ikke sundt!  Æ gruble ikke så mye lengre.  Fordi æ vet.  Og æ forstår nu.

I dag så forstår æ at mine skader på hjernen lage en helvetes masse krøll i mitt daglige liv.  Æ forstår også at det e masse æ kan gjøre for å unngå krøll!  Planlegging og forutsigbarhet.  Aktivitet og hvile.  Ikke stresse.  Unngå støy.  Tren!  Lytt til kroppen.  Vær ærlig.  Med sæ sjøl, og med dem rundt dæ.  Ikke pynt på tingenes tilstand.  Tell it like it is.  Akkurat den leveregelen kunne vi alle levd med.  Syk eller ikke.

Æ har mista nån i løpet av de hær åran.  Æ har ikke kunne pleid vennskap og det sosiale livet som før.  Nån har æ sjøl valgt bort.  Nån av mine valg har vært veldig fornuftig.  Livet e for kort til å sløse bort tid og energi på folk som ikke e verd det.  En av psykologene, æ trur det va på Sunnås, sa til mæ ” det e nå vi alle skulle blitt flinkere til.  Å være litt mer selektiv til ka og kem vi omgir oss med”  Det va i sammenheng med at æ fortalte at æ ikke klare skvada snakk mere.   Det føles faktisk litt godt.  Helt ærlig, æ syns det e deilig at æ e blitt flinkere å sette grenser.  Man blir selvsagt og såre nån på veien når man gjør det.  Men æ kalle det egen omsorg.  Av og til må man gjøre nån grep for at man skal ha det bedre.

Sånn e det for alle når dem blir syk.  At man miste nån.  Enkelte vil kanskje holde sæ unna, fordi dem tenke man har nok med sæ sjøl.  Andre blir drit lei sykdoms prat og det faktum at man kan bli litt navlebeskuende.  Akkurat det skjønne æ veldig godt.  Det kan bli mye.  Men venna og familie miste man jo uansett gjennom hele livet.  Man forandre sæ, står i ulike livssituasjoner etc etc.  Det e normalt.

Det har og kommet mange nye mennesker inn i livet mitt.  Menneska som e blitt nære gode venna.  Som ikke kjente mæ når æ va frisk.  Som kun har sett den Sølvi æ e blitt etter subraknoidalblødninga . Nye venna, som æ føle æ har kjent hele livet.  Sånn e det.  Livet tar, og livet gir 🙂

Det e rart å sitte hær å tenke tilbake.  På kor æ har vært, og kor langt æ har kommet.  Bare det siste året har det skjedd gode ting med kroppen min.  Det e faktisk ikke så lenge sia æ ringte mi beste venninne og hulka i telefon.  Fullstendig nedbrutt fordi æ ikke klarte å henge opp gardiner i stua.  Æ va så fortvilt.  For kroppen min ikke kom i gang.  Æ mestra ikke.  Frustrasjon fordi æ ikke klarte å henge opp de jævla gardinan, og det endte med at gubben måtte gjøre det.  Når æ va på Sunnås og fikk forklart at det va startknappen min som va skada, så ble det litt eureka!  Fordi det har aldri vært viljen min som har vært skada.  Det e ikke der problemet ligg.

I går ble æ ferdig med å male stua!  Vi har pussa opp hele huset.  Nå som ville vært utenkelig for bare nån måneder siden.  Æ e, som vi sir hær i Nord, fette stolt over mæ sjøl!  Æ e stolt fordi æ gir aldri opp å prøve.  Æ teste mæ sjøl.  Selv om æ ikke klare ting i dag, så kan det hende at det e endret i morra!  Livet e ikke statisk.  Formen min e heller ikke statisk.  Men den e blitt mer stabil.  Den svinge ikke fullt så mye.  Fordi æ har lært å leve med mine utfall.

Å bli syk e ikke bare trist og elendighet.  Selvsagt skulle æ gjerne levd livet uten å blitt syk.  Men hadde æ vært der æ e i dag uten opplevelsene mine?  Uten erfaringan?  Kanskje va det bra at æ fikk en bråstopp.  En restart.  For en ting har æ nu lært mæ, og det e at vi kjenne ikke morra dagen.  Derfor e det så jævla viktig å gjøre det beste ut av dagen i dag.  Æ tenke annerledes i dag.  Tar ikke ting for gitt, som en selvfølge.  Æ føle mer takknemlighet.  Gleden æ føle når æ våkne opp og formen e god, kan egentlig ikke beskrives.  Den må føles.  Før stod æ nu bare opp.  Gikk på jobb.  Hjem, lage middag, rydde.  Tur med hundan.  Og sånn gikk dagan.  Dem bare gikk av sæ sjøl.  Det gjør dem ikke lengre.  Æ merke dagan mer.  Føle den.  Høres kanskje litt koko ut, men sånn e det.  Dagan går ikke bare lenger.  Æ springe ikke lenger.  Stresse rundt som ei hodeløs høns og skal rekke over alt.

Æ har lært mæ å ta det med ro.  Og nyte.  Dagen og livet!  Æ nyte de gode dagan, og prøve å håndtere de dårlige.  Livet e skjørt folkens.  Ikke sløs det bort.  I løpet av et blaff så kan det være forandra fra det du kjenne.  Kanskje banke sykdom på døra.  Kanskje blir du plutselig singel.  Havne i økonomiske vansker. Eller andre ting som gjør at den normale hverdagen blir endra. Selv om alt tilsynelatende e perfekt akkurat nu, så e det ikke sikkert det e det når du våkne i morra.

Lev i dag.  Fortell dem du e glad i at du e det.  Ring en venn du ikke har snakka med på lenge.  Ta vare på dem og det som betyr nå.  Kast vekk det som ikke e viktig.  Ikke stress.  Ikke jag etter all mulig mannskit.  Den perfekte sommerkroppen.  Nye gardina, hvis de du har e god nok.  Ka betyr nå?  Hvis livet blir snudd opp ned?  Grip dagen og livet!

Æ sitt hær og nyte synet av et pling pling hus.  I den store sammenhengen så betyr det jo ikke nå.  Men for mæ så betyr det mye.  Æ har fått orden.  Rydda bort rot. Æ føle æ har vaska og malt ut gammel mannskit.  Nu e det på stell hær.  Æ skal slippe mer frustrasjon.  Hele kåken har fått en liten fornyelse!  Nu skal æ å gi slipp på de fire år som e gått.  Nu skal æ se fremover.  En epoke e over.  Æ satse på at neste epoke blir litt lettere.  En ny start!

Ta vare på hverandre!  Klem fra Paradisbukta 🙂

Processed with VSCO with au5 preset

 

Processed with VSCO with au5 preset
Processed with VSCO with au5 preset
Processed with VSCO with au1 preset