Tilbake til hverdagen!

Det e fanken ikke lett å komme tilbake til godt innøvde rutiner etter å ha hatt pause fra det meste hele sommeren.  Dørstokkmila e blitt lengre enn den nån gang har vært.  Litt for ofte lande æ i stabilt sideleie, isteden for å gjennomføre det som står på planen min.  Ja for i sommer har æ ikke levd mitt kjente ukeplanliv.  Æ har tatt ting mer på sparken.  Gjort mer enn normalt for mæ, men mindre av det æ burde gjøre mer.  Nemlig å trene.  Å hvile.

Når det e sagt så har det vært godt også.  At telefonen min ikke har bibet i tide å utide.  Ut å gå tur.  Ned på Evo. Pause.  Etc, etc.  For la det være sagt.  Et ukeplanliv når ikke de store høyder.  Det e ikke fullt med adrealinkick og anna snadder.  Det e jo i utgangspunktet forferdelig boring stuff.  Æ skulle jo mye heller sotte under en palme med en drink i handa, enn å dra på Evo å pese.

Men hverdagen e jo ikke sånn.  For nån som helst av oss.  Hverdagen e gjerne litt boring.  Med nån innslag av fun inni mellom.  Til og med det å skrive blogg har vært lagt litt på hylla.  Det e som pølsefingran mine har hatt tungt for å klimre på tastaturet.  Tankene har heller ikke flytt så fort som dem kan gjøre.

Mulig det har nå med at høsten har gjort sitt inntog i Finnmark.  Det e blitt mørkt på kveldan, og sola varme ikke så mye lengre.  Æ synes det e forferdelig mørkt på kveldan nu.  Å når gubben va bortreist sist, så va æ litt mørkeredd.  Det har æ ikke vært på veldig lenge.  Men den hær gangen ble huset veldig tomt.  Å mørket som va utenfor ble skummelt.

Når David kom hjem og pakka ut kofferten, spurte han koffer øksa stod på soverommet.  Joo svarte æ.  Du skjønne det at æ va bare forberedt.  In case det skulle komme en psyko og klore på døra mi.

Ja æ vet det.  Det høres ikke helt friskt ut.  Men æ sov nu liksom litt tryggere når æ viste at æ kunne forsvare mæ.  Akksom nån skulle finne på å bryte sæ inn hær.  Det e ikke akkurat som vi e fullstappa av peng og diamanter.  Enhver banditt med en iq på mer enn 10 ville nok valgt et anna hus.  Men der og da klarte æ ikke å tenke helt rasjonelt.  Ikke hjalp på nå særlig at Dizel e mer mørkeredd enn mæ.  Flyr det en fugl forbi så knurre han.  Når vi e aleina.  Han e mer på vakt når han e mannen i huset. Mer beskyttende.

Å det e jo fint det, bevare mæ vell.  Men æ sku ønske han kunne roe ned testosteron nivået litt.  Men nok om det.  Gubben e kommet hjem igjen, og både æ og doggen kan puste ut.  Nu e det opp til han å ta sæ av eventuelle busemenn 😉  Kanskje en god ide å slutte å se skumle filma, og gå over til Disney?

Æ e kommet i gang med treninga.  Men det går trått.  Æ prøve å gjennomføre fire økter på Evo i uka, og tur med doggen hver dag.  Æ skal ikke lyve å si æ har klart det, men nesten.  I dag for eksempel makta æ ikke å hyre mæ å gå tur.  Æ hate regn, og når det blåse småjævla i tillegg, ja da velge æ kosebuksa lett.  Men æ sitt nu hær å vente på at elsklingen skal hente mæ, så skal vi på Evo en tur.  Halvparten av det som stod på planen, e jo bedre enn ingenting.  Så æ klappe mæ sjøl på skuldran å sier bra jobba!  Helt perfekt kan æ jo tross alt ikke være.  Perfect is boring e jo mitt motto!

Formen min e ikke på topp, men den e heller ikke helt ræva.  Å da e æ blid og fornøyd æ.  Kravan til mæ sjøl og ka æ skal makte i løpet av en dag har æ jekka ned.  Å da e det så mye lettere å godta at man ikke e en duracell kanin lengre.  Selv om æ kan ha innslag av det inni mellom 🙂

God Mandag fra Paradisbukta!

Rabadamtimtim!!

Gud som æ kose mæ i heimen.  Alene, ingen lyda, ingen som kreve nå av mæ.

Huset e nyvaska, og kaoset vi har levd med de siste måneder e over.  Hvis han David trenge en skrue, eller den grønne fiske kroken for ørret, så kan æ fortelle han akkurat kor det ligge.  Det e tellerad og orden overalt!  Well nesten.  Vi gidde ikke snakke om klesskapet mitt.. Æ trør fortsatt klærne inn der.

i 4 år har vi bodd i pappesker.  Det føles sånn ut, selv om det ikke e helt sant.  Siden vi har flytta gud vet kor mange ganga, så har æ ikke hatt system for å si det sånn.  Men nu når vi vet at vi kan bli boende hær i paradisbukta, og har fått fixa kjelleren, så har æ pakka ut og laga orden.  Nu skal det bli slutt på at æ e sliten før vi går ut døra når vi skal på tur!  Æ trenge ikke leite mer.  Herremin det e en god følelse.

Samtlige æ har snakka med innen helse har jo fortalt mæ det.  Rydd unna Sølvi, lag orden så blir det lettere for dæ.  Men æ har ikke hatt krefter til det.  Før nu.  Æ har tenkt tanken mange ganger.  Men det har blitt med tanken.

Det e egentlig rart kor glad man kan bli over små ting.  Som orden og system.  Æ har jo alltid likt det, men etter at æ fikk mine skader så e det blitt viktigst.  Det frigjøre energi og hjernen min får det lettere.  Æ trur æ har fått et snev av OCD, for hvis nån andre enn æ stable koppan ut av maskinen og dem ikke står der dem skal, så kan æ bli veldig stressa når æ skal lage mat og ikke finne litermålet for eksempel.  Det ta et nano sekund så smell det i hjernen og æ blir stressa.  Så lite skal til for at det blir krøll.  Det henge jo selvsagt sammen med at det fortsatt e slitsomt å lage mat.  Fordi æ må konsentrere mæ om det æ gjør.  Alt som kreve konsentrasjon e slitsomt.  Fortsatt.

Yngste sønnen til David har vært på ferie hos oss en mnd tid.  I forkant så grua æ mæ.  Fordi når æ rokke på mine rutiner, så blir fatiquen min forverra.  Men det har gått over all forventning.  Formen har vært grei, selv om det til tider har vært slitsomt.  Det tenke æ e enda et bevis på at formen min e bedre enn den va i fjor.

David har reist til London med lille gullet, og skal være i Brighton nån daga.  I går sendte han mæ en video fra Brighton beach.  Dem bada i 30c.  Der og da tenkte æ at det va idiotisk å si nei takk til å være med.  Men det varte bare et par minutter så va det over.  Æ har det langt bedre hær hjemme.  I stillheten.  For æ trenge det etter å ha hatt folk rundt mæ 24/7 i flere uker.

Nu skal æ inn i trenings modus og få inn mine vante rutiner igjen.  Det har bare vært trening sporadisk i sommer.  Æ dro på Evo i forrige uka.  Tenkte æ sku ta en halvtime lett trening for å sjekke formen.  Men når æ lå på benken så lå det en fyr på benken ved siden av mæ.  Og han va mildt sagt Tom Hardy fin..Æ bruke å begynne med 2 x 10 kg i liggende brystpress når æ ikke har trent på ei stund.  Men æ tok 14 kg.  Æ klarte det og hele programmet mitt.  Det va tungt som fy men æ klarte det.  I fem daga har æ ikke klart å løfta arman, og æ har hatt sånn gangsperra at æ har hatt problemer med å tørke mæ når æ har vært på do.  Han David sa det va til pass for mæ, når æ sku “showoff” fordi det va en snaisen fyr på trening.

La oss si det sånn, at æ håpe han ikke e der neste gang æ e der 😉  Selv om det e aldri så motiverende.

Sorgen over at mitt hjerte gull e flytta til hovedstaden har letta litt.  Det va langt tyngre enn æ trudde.  Ho har jo ikke bodd lammi oss siden æ ble syk, men æ e vant med å treffe ho flere ganga i uka.  Vant med at ho e hær.  Både ho å svigersønnen min har flytta til ny plass.  Det føles litt tomt, det gjør det.  Æ trøste mæ med at æ får se dem begge igjen til jul.  Og datteren facetime æ med daglig.  Så æ får se ho, selv om ho ikke fysisk e hær.

Nu skal æ sjokke kroppen min i gang med litt kaffe.  Både æ å doggen treng å få rørt oss litt. Æ har lovet han tur i tre daga.  Men æ har ikke kommet mæ ut døra.  I dag skal vi!  Resten av dagen skal æ ta det med ro.  Æ trenge krefter til i natt.  For World of warcraft classic kommer ut ved midnatt.  Og æ har tenkt å høre på de lærde fra Sunnås som sir at æ bør prøve å spille igjen.  Fordi det e så god trening for hjernen min.  Vi snakke konsentrasjons trening og multitasking på høyt nivå.  Om det blir et blaff, eller om æ klare det gjenstår å ser.  Æ har vært innom å prøve spillt litt.  Men etter ti minutter så har æ vært så sliten at æ har slått av.  Men æ e ikke kjent for å gi opp.  Im gnna try again!

Fin fin Mandag folkens!

Klem fra mæ 🙂

 

Eu godkjent!

Morra tryne, men glad og letta!

For nån uker siden va æ i Tromsø på EU kontroll.   Det e 2 år siden æ va der sist.  2 år med røyk…Gleden og lettelsen va dermed stor når doktoren fortalte mæ at alt ser prima ut!  Alle aneurismene mine e godt sikra, og har ikke vokst! Æ har vært veldig bekymra for akkurat det.  Å røyke e jo ikke sundt for nån, men det e direkte idiotisk når man har aneurismer i hodet. Æ vet det..fullstendig klar over det, men e det så forbanna vanskelig å slutte!

Den hær gangen fikk æ se MR bildan.  Fra første gang æ va på UNN i 2015.  Og i tillegg så forklarte han mæ om skadene mine.

Hver gang æ e der, så sir legen at æ e et mirakel.  At det e helt utrolig kor mye æ har restituert mæ etter å ha vært så kritisk syk.  ” Du vet det Sølvi, at det e ikke så mange som overlever etter en sånn type blødning og en så stor blødning”  Jo æ vet det.  Men æ fikk et lite støkk i mæ når æ så bildan.  Det e jo fan ikke rart at æ slit med enkelte ting i dag.  Hjernen va fylt virkelig fyllt opp med blod.  At æ i det store og hele fungere og har et godt liv i dag kan æ takke helsepersonellet for.  Å mæ sjøl fordi æ e så jævla sta.  Og optimistisk.  To ting som e viktig når man blir syk.

Tenk at dem klarte å redde livet mitt!  Æ skulle gjerne gitt hver og en av dem en bamseklem.  Alt av helsepersonell som stod på å holdt mæ i livet for 4 år siden.

Æ skal også slutte å bli irritert på hjernen min når den ikke funke så effektivt som æ ønske.  At den i det store og hele funke e intet mindre enn enn et mirakel tenke æ.  Etter å ha sett for ei slagmark som va der inne.

Når man har subraknoidalblødning så får man ikke typiske fokale skader.  Som ved en blodpropp.  Får du en propp i lillehjernen, så e det lillehjernen som blir skada.  Men selv om man kun har skade i lillehjernen så e det dermed ikke sagt at man bare får utfall fra den delen.  Hjernen kommuniserer med de ulike hjernedelene.  Å har man en skade, så kan det påvirke kommunikasjonen med andre deler, sånn at det blir krøll.

Men når man har blødning mellom hjernehinnene, så går blodet innover i hjernen, og hele hjernen blir skjøvet.  Trykket blir høyt, og man får skader rundt omkring. Ikke en plass, men flere.  Æ hadde svært høyt interkranielt trykk før det ble operert inn ventrikkeldren.  Trykket og blødningen førte til en global påvirkning av hjernens funksjoner som har gitt mæ kognitive plager, uttalt fatique og stress intoleranse.

Takk og pris så slepp æ å slite med fysiske utfall. Eller det gikk relativt fort over.  De fysiske plagan æ har i dag, e egentlig bare baggisa i den store sammenhengen. Så lenge æ bare holde mæ i aktivitet og trener.  Men æ har sagt det før og sir det igjen.  Æ har ofte tenkt på at om æ kunne velge mellom å ha fysiske utfall, eller alle de usynlige som æ har, så ville æ ha valgt rullestol.  Fordi da kunne æ ha jobba.  Selv om æ ville måtte gi slipp på mye, så kunne æ ha jobba.  Ja æ vil heller jobbe en å springe på tur på fjellet.  Hvis æ kunne velge.  Men det e kanskje lett å sitte hær å tenke det.  Når det ikke e realitet.

Men sånn e det.  Savnet etter jobben og den sosiale delen e stor.  Æ tenke på det nesten hver dag.  Tru om æ ville klart nån tima…en dag..  Æ vet ikke om æ nån gang kommer til å slutte å håpe.  Drømme.

Den gode nyheten e nu at æ ikke treng å dra på kontroll igjen før om 5 år!  Æ hate den jævla MR maskinen.  Selv med dobbelt sett ørepropper så e det tortur!  Bråket.  Å ikke minst e det slitsomt å måtte ta opp før fuglan flyet om morran til Tromsø.

Æ kjenne at æ puste lettere nu når æ vet at alt ser bra ut.  Æ vil helst slippe å gå gjennom en ny runde med sykdom og sykehusopphold.  Fingers x at æ holde mæ frisk i mange år !

For å hjelpe til med det..å leve nån år til, selv om æ e idiot å røyke, så skal æ ta doggen ut på en sykkeltur.  Sola skinn og graderstokken viser 20c!  Nå som også e et lite mirakel med tanke på den ræva sommeren vi har hatt hær i Finnmark.  Dagen må nytes!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

 

 

Hvilken dag er det i dag?

The story of my life!  Æ fikk faktisk sjokk når æ blafra gjennom instagram og nån hadde posta god helg!  What the f!  Her va æ hellig overbevist om at det va Onsdag!  Sånn går nu dagan hær i Paradisbukta.  Heldigvis så gjør det nu ikke så mye om æ har onsdag på en fredag, og mandag på en torsdag.  Dagen e nu hær åkke som korsen dag det e!

Når æ ser ut viduet så e været like shitty som det hær vært hele sommeren.  Det regne sideveis, tåka og rundt 6c.  Heldigvis så e det godt og varmt inne.  Æ orke ikke gå hær å fryse kattunga på mæ, så æ har satt i gang alle panelovnan!  Æ trur pinade æ har brukt ullklærne mer i sommer enn æ gjorde gjennom vinteren.  I forrige uke klippa æ plenen.  Med lua og hansker på!  Klimakrisen e deffentlig ikke kommet til den hær plassen.  Yngste sønnen vår spurte i går ” hvis du kan bo kor du vil i verden, kor vil du bo?”  Gubben sa “hær”.  Æ sa ” en plass det e litt varmere enn hær.  Men det må være like stille og æ må ha samme utsikta”.

Æ kunne ikke bodd i Bergen.  For æ hate regn.  Om det ikke e 27 varme og sol gjør mæ ikke så mye.  Man kan fortsatt kose sæ ute i 7c.  Men ikke når det regne!  Æ trur det e mange værsyke Finnmarkinger rundt omkring.  La oss nu få litt mer enn 4 daga sommer hva?  Det hadde ikke gjort nå.  Med tanke på at en lang mørk vinter står å klore på døra!

Men over til dagen.  Det hende ganske så ofte at æ ikke har snøring om korsen dag det e.  Til og med årstall kan æ bli usikker på.  Når æ fylle ut skjemaer for eksempel.  07….e vi i august?  2018? 2019?  Tenke, tenke, knake, knake.  Æ klare alltid å resonnere mæ frem til riktig svar.  Nån gang må æ bruke et hjelpemiddel.  Eller “ringe” en venn.  Sist æ va i Russland å handla, va æ mektig stolt over at æ huska koden på visakortet mitt!  Litt over et år tok det mæ å få de fire nummer til å sitte.

Men æ blir ikke så frustrert over min nedsatte memory lengre.  Den e som den e.  Kanskje blir den bedre med tid og trening, kanskje ikke.  Det kan jo i verste fall hende den blir værre.  Hvis æ ikke fortsette å trene hjernen, og passe på at den ikke blir overbelasta.  For det finnes en haug med trening man kan gjøre for å bedre en dårlig hukommelse.  For å huske så e det mange faktorer som spiller inn.  Oppmerksomhet e en ting.  En viktig ting.  Å min oppmerksomhet e jo litt dårlig, så hvis æ konsentrere mæ om en ting, og ikke har støy og stress rundt mæ, så e det lettere å huske.

Det ble ikke tid til å ta en ny nervopsykologisk test sist æ va på Sunnås.  Nå som æ synes e litt synd.  Fordi det e interessant å ka og kor mye som e forandra siden æ tok den sist.  Det e to år siden æ va på Unn for en ny test.  De testan går over et par daga og e knall hard.  Dem e hard selv for en frisk hjerne.  Og selv de smarteste vil ikke klare bestå alle testan. Men det e veldig interessant å se og få vite kor problemet ligg.  Da e det også lettere å vite ka man må trene på.

Æ har en del appa æ bruke i det daglige til hjernetrim.  Peak, Wf, nån kort spill, og et farm spill.  I tillegg puslespill og Donald kryssord!  Yes i know…Men kluet e at det kan ikke være for vanskelig, for da blir æ bare frustrert og føle at æ ikke mestre.  Å det e bare tull.  Man treng jo ikke å påføre sæ den følelsen frivillig.  Så æ løse Donald kryssord!

Men over til dagen igjen!  I dag skal æ trosse været!  Gubben har overtalt mæ til å bli med på paintball.  Kanskje æ får ut litt innestengt aggresjon hvis æ får sette ei kula eller to i han?  Ja for å være ærlig med dokker, så har æ jo ikke akkurat vært nyforelska i det siste.  Alle forhold går jo litt opp å ned, og våres har vært litt down hill lately.. Æ vet jo koffer.  Det e for at vi begge e litt sliten.  Ja kanskje det faktum at vi har hatt dårligste sommeren i manns minne også.  For lite sol gjør og nå med humøret.  Men spør du mæ, så e det sundt.  At ikke det bare e solskinn.  For da sette man ikke pris på det på samme måte.  Nu skal æ ut å skyte gubben!  Æ glæde mæ!! 🙂

Ha ei nydelig helg folkens!

Klem fra Paradisbukta

 

 

En epoke e over!

Det sitt æ hær å tenke på mens æ drikke morra kaffen min.  Det e nøyaktig 4 år siden livet mitt ble snudd fullstendig på hodet, og livet som æ va vant med, tok en ny vending.

Det første æ tenke på e at det har vært nån knall harde år.  Fy fan kor æ har jobba og slitt for å bli normal igjen.  I dag vet æ at æ aldri vil bli som før igjen.  Æ trur det e bra æ ikke viste det for 4 år siden.  At stigen for å komme dit æ e i dag ville være så bratt.  Tror det e like greit at æ ikke viste at æ ville bli 100% igjen også.  Da trur æ seriøst at æ ikke hadde klart å mobilisere kraft nok til jobben.

Å stable sæ på beinan etter å ha vært alvorlig syk e ikke lett.  Ikke går det fort heller.  Det e ups and down.  Fremgang og tilbakesteg.  Det e lykke og sorg hånd i hånd.  Det e glede og frustrasjon.  For fire år siden måtte æ følges i trapper.  Æ kunne ikke gå på Rema aleina.  Æ tissa i buksa.  Hukommelsen min va så dårlig som den kan bli. Æ va forvirra.  Æ va på 0.  Mulig æ va litt i minus med det meste.

Det har tatt mæ fire år å kunne gå stødig igjen.  Å mestre livet .  Fire år for å lære mæ å leve med utfallan mine.  Knep æ må bruke i hverdagen for å slippe frustrasjon og forvirring.  I dag glemme æ ikke så mye som æ gjorde før.  Fordi æ har lært mæ å leve med en dårlig hukommelse.  Æ vet i dag at arbeidsminne mitt e mildt sagt ræva, så hvis æ får en beskjed så skrives den ned.  Med alarm, sånn at æ ikke trenge å bekymre mæ for om æ huske ka æ skal gjøre.  Bingo så frigjøres det energi!  Jo mindre jobb og stress æ lage for hjernen min, desto bedre funke den.  Så vanskelig, og så lett.

I dag vet æ langt mere enn æ viste da æ ble syk.  Æ har fått masse ny kunnskap og en haug med erfaringer.  Kunnskap om det man lide av har vært det viktigste for mæ. Æ må forstå.  For hvis æ ikke forstår, så kommer frustrasjon.  Følelse av å være dum.  Retarded.  Grubling.  På koffer æ e som æ e.  Reagere som æ gjør.  Føle det æ føle.  Grubling e vell nå av den verste energityven.  Om man e frisk eller ikke.  Grubling e ikke sundt!  Æ gruble ikke så mye lengre.  Fordi æ vet.  Og æ forstår nu.

I dag så forstår æ at mine skader på hjernen lage en helvetes masse krøll i mitt daglige liv.  Æ forstår også at det e masse æ kan gjøre for å unngå krøll!  Planlegging og forutsigbarhet.  Aktivitet og hvile.  Ikke stresse.  Unngå støy.  Tren!  Lytt til kroppen.  Vær ærlig.  Med sæ sjøl, og med dem rundt dæ.  Ikke pynt på tingenes tilstand.  Tell it like it is.  Akkurat den leveregelen kunne vi alle levd med.  Syk eller ikke.

Æ har mista nån i løpet av de hær åran.  Æ har ikke kunne pleid vennskap og det sosiale livet som før.  Nån har æ sjøl valgt bort.  Nån av mine valg har vært veldig fornuftig.  Livet e for kort til å sløse bort tid og energi på folk som ikke e verd det.  En av psykologene, æ trur det va på Sunnås, sa til mæ ” det e nå vi alle skulle blitt flinkere til.  Å være litt mer selektiv til ka og kem vi omgir oss med”  Det va i sammenheng med at æ fortalte at æ ikke klare skvada snakk mere.   Det føles faktisk litt godt.  Helt ærlig, æ syns det e deilig at æ e blitt flinkere å sette grenser.  Man blir selvsagt og såre nån på veien når man gjør det.  Men æ kalle det egen omsorg.  Av og til må man gjøre nån grep for at man skal ha det bedre.

Sånn e det for alle når dem blir syk.  At man miste nån.  Enkelte vil kanskje holde sæ unna, fordi dem tenke man har nok med sæ sjøl.  Andre blir drit lei sykdoms prat og det faktum at man kan bli litt navlebeskuende.  Akkurat det skjønne æ veldig godt.  Det kan bli mye.  Men venna og familie miste man jo uansett gjennom hele livet.  Man forandre sæ, står i ulike livssituasjoner etc etc.  Det e normalt.

Det har og kommet mange nye mennesker inn i livet mitt.  Menneska som e blitt nære gode venna.  Som ikke kjente mæ når æ va frisk.  Som kun har sett den Sølvi æ e blitt etter subraknoidalblødninga . Nye venna, som æ føle æ har kjent hele livet.  Sånn e det.  Livet tar, og livet gir 🙂

Det e rart å sitte hær å tenke tilbake.  På kor æ har vært, og kor langt æ har kommet.  Bare det siste året har det skjedd gode ting med kroppen min.  Det e faktisk ikke så lenge sia æ ringte mi beste venninne og hulka i telefon.  Fullstendig nedbrutt fordi æ ikke klarte å henge opp gardiner i stua.  Æ va så fortvilt.  For kroppen min ikke kom i gang.  Æ mestra ikke.  Frustrasjon fordi æ ikke klarte å henge opp de jævla gardinan, og det endte med at gubben måtte gjøre det.  Når æ va på Sunnås og fikk forklart at det va startknappen min som va skada, så ble det litt eureka!  Fordi det har aldri vært viljen min som har vært skada.  Det e ikke der problemet ligg.

I går ble æ ferdig med å male stua!  Vi har pussa opp hele huset.  Nå som ville vært utenkelig for bare nån måneder siden.  Æ e, som vi sir hær i Nord, fette stolt over mæ sjøl!  Æ e stolt fordi æ gir aldri opp å prøve.  Æ teste mæ sjøl.  Selv om æ ikke klare ting i dag, så kan det hende at det e endret i morra!  Livet e ikke statisk.  Formen min e heller ikke statisk.  Men den e blitt mer stabil.  Den svinge ikke fullt så mye.  Fordi æ har lært å leve med mine utfall.

Å bli syk e ikke bare trist og elendighet.  Selvsagt skulle æ gjerne levd livet uten å blitt syk.  Men hadde æ vært der æ e i dag uten opplevelsene mine?  Uten erfaringan?  Kanskje va det bra at æ fikk en bråstopp.  En restart.  For en ting har æ nu lært mæ, og det e at vi kjenne ikke morra dagen.  Derfor e det så jævla viktig å gjøre det beste ut av dagen i dag.  Æ tenke annerledes i dag.  Tar ikke ting for gitt, som en selvfølge.  Æ føle mer takknemlighet.  Gleden æ føle når æ våkne opp og formen e god, kan egentlig ikke beskrives.  Den må føles.  Før stod æ nu bare opp.  Gikk på jobb.  Hjem, lage middag, rydde.  Tur med hundan.  Og sånn gikk dagan.  Dem bare gikk av sæ sjøl.  Det gjør dem ikke lengre.  Æ merke dagan mer.  Føle den.  Høres kanskje litt koko ut, men sånn e det.  Dagan går ikke bare lenger.  Æ springe ikke lenger.  Stresse rundt som ei hodeløs høns og skal rekke over alt.

Æ har lært mæ å ta det med ro.  Og nyte.  Dagen og livet!  Æ nyte de gode dagan, og prøve å håndtere de dårlige.  Livet e skjørt folkens.  Ikke sløs det bort.  I løpet av et blaff så kan det være forandra fra det du kjenne.  Kanskje banke sykdom på døra.  Kanskje blir du plutselig singel.  Havne i økonomiske vansker. Eller andre ting som gjør at den normale hverdagen blir endra. Selv om alt tilsynelatende e perfekt akkurat nu, så e det ikke sikkert det e det når du våkne i morra.

Lev i dag.  Fortell dem du e glad i at du e det.  Ring en venn du ikke har snakka med på lenge.  Ta vare på dem og det som betyr nå.  Kast vekk det som ikke e viktig.  Ikke stress.  Ikke jag etter all mulig mannskit.  Den perfekte sommerkroppen.  Nye gardina, hvis de du har e god nok.  Ka betyr nå?  Hvis livet blir snudd opp ned?  Grip dagen og livet!

Æ sitt hær og nyte synet av et pling pling hus.  I den store sammenhengen så betyr det jo ikke nå.  Men for mæ så betyr det mye.  Æ har fått orden.  Rydda bort rot. Æ føle æ har vaska og malt ut gammel mannskit.  Nu e det på stell hær.  Æ skal slippe mer frustrasjon.  Hele kåken har fått en liten fornyelse!  Nu skal æ å gi slipp på de fire år som e gått.  Nu skal æ se fremover.  En epoke e over.  Æ satse på at neste epoke blir litt lettere.  En ny start!

Ta vare på hverandre!  Klem fra Paradisbukta 🙂

Processed with VSCO with au5 preset

 

Processed with VSCO with au5 preset
Processed with VSCO with au5 preset
Processed with VSCO with au1 preset

Full moon?

Det e fest dager i byen.  Konserter på hvert et hjørne og en masse folk i gatan. Den søvnige lille byen vår forandre sæ tre daga hver sommer. Vi va innom sentrum en liten tur i går.  Halvtime rusletur gjennom gågata og æ va fornøyd.  Æ va snar å snu nesa hjemover til stillheten i Paradisbukta.  Den tida når æ kunne være i byen og kose mæ i timevis e deffo over.  Æ kosa mæ ikke i går.  Synes det bare va stress og mas med folk og lyda.

Det kan jo ha en sammenheng med at æ gikk på en liten smell her om dagen.  Vi har en mega svær plen.  Og siden gubben e hyper allergisk mot gressklipper…så e det min jobb å klippe den.  3 tima brukte æ.  Med hyppige pauser.  Æ lå i to daga etterpå.  Og som sagt så blir alt æ slit med forsterka når æ e litt sliten.  Så bytur e ikke det artigste æ gjør når æ e tom.

Æ hadde i planan mine å dra på fest også.  Enten Fredag eller Lørdag.  Fortsatt sitt æ i pysjen, og e rimelig sikker på at det ikke kommer til å skje.  Ikke for at æ ikke har lyst.  Men fordi æ ikke orke å bruke masse peng og i tillegg ødelegge et par uker etterpå.  Fornuften har seira.  Pengan æ spare på ikke å gå på byen, kan æ helt sikkert bruke på nå annet ufornuftig.

Som for eksempel en tur til Brighton.  Elsklingen skal følge lillegutt tilbake til London i slutten av August.  Han vil gjerne at æ blir med, sånn at vi kan ha oss ei uka i Brighton hos svigermor.  Nu sa æ sist æ va ute å reiste at æ ikke skulle ut på flere tura på lenge.  Men nu har vi hatt 3,5 daga med sommer i år.  Æ e fette lei stiv kuling, regn og 4c.  Men hvis vi begge skal ut å reise så e det mye logistikk som må gå opp.  En hund og en kanin som ikke vil overleve ei uka aleina. Dattra mi flytte til hovedstaden om et par uker, så ho kan ikke være hær å ta vare på dem.  Ikke har æ lyst å plassere Dizel på kennel heller.  Han blir så jævla traumatisert når vi rokke på rutinan hannes.  Lille My (rabbitten) lide av det samme.

For man skulle jo tru at en kanin blir glad og lykkelig når den får være ute om dagen og spise gress og høre på fugle kvitter.  Men ikke den hær tøtta.  Ho forandre personlighet når vi tar ho ut.  Det e tydelig at ho trives best innendørs lammi oss.  Så ute buret e fjerna, og ho får være inne å hoppe isteden.  Æ har et par diagnoser æ kunne ha satt på ho…lille søte psykoen 😉

Nei æ trur det ender med at gubben drar på ferie aleina, så kan æ være hjemme og holde fortet.  Sånn e det når man har dyr i hus.  Det e jo ikke sånn at det e synd i mæ av den grunn.  Æ trur det blir fint med ei uka aleina.  Uten nån andre å ta hensyn til enn mæ sjøl.  Kanskje vi til og med klare å bli litt ny forelska igjen, når vi får nån dager pause fra hverandre?  For æ vet ikke om det har vært full måne i flere uker, eller om det e bryllups nerva.  Men æ har tatt mæ i å lett bli jævla irritert på min kjære i det siste.  Litt sånn ” i helvete kan han ikke legge ned dolokket når han e ferdig å pisse?!!” Små ting som æ aldri før har irritert mæ over.

Det e heldagsjobb å være i et forhold.  Det e å gi og ta.  Æ har alltid skrytt av mitt og David sitt forhold.  Fordi vi har det så godt i lag.  Vi krangle sjeldent.  Vi e stort sett enig om de viktige tingan.  Men vi har hatt litt gnisninger i det siste.  Nån kollisjoner.  Og diskusjoner.  Æ trur helt ærlig at mye av det kommer på grunn av mæ.  Fordi æ e så fryktelig utålmodig.  Å når æ blir sliten så blir lunta mi veldig kort.  Overbelastning i hjernen.  Kortslutning.  Det e veldig vanskelig å overstyre hjernen min.  Den leve litt sitt eget liv.  Æ kan ikke kontrollere den så godt som før.  Det kreve mer.

Hver gang vi har en diskusjon, så ende den med at æ føle mæ veldig såra.  Fordi han ikke forstår.  Korsen det e i toppen min.  Når æ e sliten og hodet har fått nok.  Når sårheta har gått over, å æ resonnere så skjønne æ jo at det e umulig for normale folk og forstå.  Man vet ikke kor vondt en brukket fot føles før man sjøl har hatt en brukket fot.  Det e faktisk umulig.  Man kan sette sæ inn i det, men forstå det helt, det kan man ikke.

David gjør sitt beste, æ vet det.  Æ gjør å mitt beste.  Det e ikke alltid lett.  Æ vet æ kan være en prøvelse.  Takk og pris så har æ masse gode egenskaper som veie opp mot de ikke fullt så gode.  Ikke minst så e æ klar over mange av mine “feil”.  Feilkoblinger.  Æ forstår koffer æ reagere som æ gjør.  Takket være Sunnås.  Når man forstår så e det lettere å håndtere.

Forhåpentligvis så går fullmånen over, å den normale hverdagen kan komme igjen.  Gubben skal få reise aleina til England. Æ tenke det kan være godt med en timeout.  Litt egen tid for oss begge.

Dessuten så har vi fortsatt litt jobb igjen før vi kan si oss ferdig med prosjekt “fornye heimen”.  Soverommet e malt, badet e malt, gangen e malt, soverommet nede e total renovert, kjeller e malt og nytt gulv e snart på plass.  Nu gjenstår bare stua.  Det har æ planlagt å starte med i dag.  Å om ei lita uka kan vi pakke vekk utstyr.  Æ har sagt det før, og sir det igjen.  Æ e ikke særlig materialistisk av mæ.  Æ trenge ikke en masse fanzye ting rundt mæ.  Æ e glad i gamle ting.  Gjenbruk.  Men æ like å ha det koselig rundt mæ.  Å  siden æ tilbringe mesteparten av dagen hjemme, Innendørs,  så e det viktig for mæ.  Veldig viktig.

Vi leie jo bare huset vi bor vi.  Men æ føle at det e hjemmet våres selv om vi ikke eie det.  Æ tror aldri æ har bodd på en plass kor æ trives så godt som hær.  Å nu går æ bare rundt og nyte at det begynne bli koselig overalt!  Og ikke minst orden overalt. Vi har gjort en stor jobb i sommer.  Æ e stolt som fan.  Det må æ få lov å si.  I did it!  I fucking did it!  Æ har gått fra å bruke fire daga på å makte å vaske huset, til å ha klart å pussa opp hele surramitten.  Hvis ikke det e et tegn på at det har skjedd positive ting med hjernen min så vet ikke æ.  Det va utenkelig at æ sku klare det for bare et år siden.

Selv om man har en permanent hjerneskade, så betyr ikke det at ting blir det samme livet ut.  Hjernen e mye mer plastisk enn man før trodde.  Mer smart også.  Den bruke tid for å finne ut av det.  Lage nye baner og sammenkoblinger.  Men med tid , trening og tålmodighet så kan ting bli bedre.  Det tenke æ at æ et bevis på.  Det gjelde bare ikke å gi opp.  Beholde motet og ha en positiv holdning.  Selv om det ikke alltid e enkelt.  Selv om uber positive mæ av og til miste motet, så gir æ ikke opp!  For etter regn kommer alltid sola tilbake.  Etter en dårlig dag kommer det alltid en god.  Keep on moving!

Ha en nydelig lørdag folkens!  Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

 

Fuck fatique!

Æ går rundt hær med ei bekymrings rynke mellom øyan.  Æ e tilbake der æ va før Sunnås.  Senga kalle mæ tilbake straks etter at æ har stått opp.  Puffen e gått ut av kroppen, og æ slit.

Æ jobbe knallhardt med å holde humøret oppe.  Tenke på det æ lærte på Sunnås.  Godta det Sølvi.  Ikke bli frustrert, ikke depp.  Bare si til dæ sjøl, “ja ja så treng æ å hvile.  Det går over, det kommer bedre daga”.  Høres enkelt ut gjør det ikke?  Det e ikke det.  Tankan kommer snikanes inn i hodet.  Æ bannes, forbanne livet innimellom.  Fuck my life!  For i neste øyeblikk skjemmes over at æ grine over dårlig form.

“Slutt å vær så egosentrert! Ka fan gjør litt laber form?  Det e ikke sånn at du har fått beskjed om at du bare har et år eller to igjen å leve!”  Det e nå æ fortelle mæ sjøl når æ kjenne at æ lulle mæ inn i self pitty.  Hadde nån kunne vært inn i hodet mitt til tider, så e det slettes ikke sikkert at diagnosen :Ingen psykiatriske diagnoser hadde blitt stående.  Men det e kanskje helt innafor å ha lange dialoger med sæ sjøl?  Litt kjefting, litt sulking og litt oppbakking.

Start knappen min e i hvile modus.  Sjøl om æ gjerne vil, så klare æ ikke å starte.  Æ vil på Evo, fordi æ vet æ vil få det bedre.  Æ kommer mæ ikke dit.  Æ har prøvd i to uker nu.  Ikke fan om æ kommer mæ over dørstokken.  I dag skulle æ gjøre litt arbeid her hjemme.  Æ havna i senga isteden.  To timers søvn ga mæ ingenting.  Æ våkna ikke uthvilt og full av energi.  Æ e like sliten som før æ gikk i seng.

Sånn føles fatique. En total utmattelse som når du har gått 40 km på ski. Forskjellen e egentlig bare at det føles sånn ut. Selv om man ikke har gjort nå som helst.

Okay så e æ hær da.  En dårlig periode atter en gang.  Det går over æ vet det.  Det positive e at æ sitt hær å skrive.  Tross alt.  Så får æ lufta ut hodet mitt litt.  Kanskje det gjør sånn at æ smile litt mer når elsklingen kommer hjem fra jobb?  For æ har ikke vært enkel å bo med de siste ukan.  Dårlig samvittighet for det.  Men æ gjør mitt beste.  Æ gjør det.  Æ prøve.  Puste med magen, telle, holde pusten.  Tenk positivt.  Tenk positivt!

Sommeren har knapt vært innom Finnmark.  Men til helga så loves det sol og to sifra temperatur.  Da kan æ i iallefall ligge ute å være sliten.

Kanskje æ bare skal flytte senga ut i hagen? Mulig det vil hjelpe på humøret!

Det e langt mer positivt enn å ligge inne i senga.  Fordi det finnes ikke nå positivt med å ligge i ei seng.  Dag etter dag.  Time etter time.  Æ hate det!  Hvis fatique helvete nån gang forlate kroppen min, skal seng og sofa brennes mens æ danse rundt bålet!

Æ kan ikke nå for det.  Det holde hardt å være positiv når energien min e laber.  Æ blir sad.  Æ bli irritert.  Rett og slett forbanna.  For æ vil leve.  Spinge på fjellet. Dra på tur.  Æ vil ikke bare eksistere.  Som en jævla zombie.  For det e det æ føle når dagan e sånn hær.  Æ står opp, æ puste, æ bevege mæ, spiser og eksisterer.  Men nu e æ bare en skygge av mæ sjøl.  Blaff av energi utover dagen.  Kortvarige blaff.  Så e det borte.  Akkurat nu så virke det ikke overkommelig at æ skal klare å stable koppan ut av maskinen.  Æ har tenkt på det siden æ stod opp i morres.  Men i dag blir det bare med tanken.  Æ skal gå å legge mæ igjen.  Å sove til det blir bedre tider.

Æ skal ikke si fuck my life.  Men det må være lov å si FUCK FATIQUE!

Over og ut fra Paradisbukta!

 

 

Et steg fram, og tre tilbake. Atter en gang!

I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

 

 

Ny epikrise. Ingen psykiatriske diagnoser!

For ei heftig uke det har vært!  Mandag dro æ til Nordreisa og Storslett Dps.  Kofferten va pakka til bristepunktet fordi æ hadde ingen aning om æ skulle være dær en dag eller tre uker.  Og med det skitzoe været vi har, så va alt fra ullongs til bikini pakka ned.  Æ vurderte å ikke dra, fordi æ har vært litt på felgen igjen.  Det har vært hardt for kroppen de siste ukan.  Ikke har æ fått trent som æ bør, og æ har nok overdrevet timan æ har stått å malt.

Men som æ sa til gubben ” det gjør ingenting om æ kollapse en måned eller to når vi e ferdig.  Fordi æ kan ligge på sofaen å nyte at det e orden rundt mæ”  Å det mene æ.  Det e verd å bli totalt utmatta av jobben vi gjør her hjemme.  Belønninga e større en ubehaget og smertan æ leve med nu.  Æ begynne å se enden.  På kaoset og malingspann som står stabla overalt.

Men over til Storslett.  Det va rart og komme tilbake dit.  Det e fire år sia sist æ va der.  Å da va æ veldig syk.  Det som slo mæ når æ va kommet til avdelinga, e kor hjemmekoselig det e der.  Personalet speile atmosfæren.  Det e en sånn ro der.  Ingen påtrengende helsepersonell som skravle hull i hodet på dæ.  Har du lyst å snakke, så e dem dær.  Har du ikke lyst å snakke, så får du være i fred.

Skuldran mine senka sæ straks æ kom inn døra.  Etter lunsj så va det samtale med psykiater. Som forøvrig va den samme som sist æ va der i 2015.  Vi snakka om korsen det va når æ va dær våren 2015.  Sommeren 2015 og seinsommeren når æ va begynt å komme ut av tåka æ hadde vært i så lenge.  Vi va begge enig i at det va en alvorlig depresjon æ hadde.  Ikke tvil om det.

Så diskuterte vi min bipolar 2 diagnose.  Æ hadde jo ikke fått fordøyd den før æ fikk min somatiske sykdom.  Ikke tenkt gjennom den ordentlig.  Va æ bipolar?  Eller va det bare år med gørr som hadde satt sæ i kroppen min?  Å før æ fikk sjansen til å tenke om diagnosen va rett, så fikk æ hjerneblødning å ble satt ut av spill.  Lenge.

I tre år så har æ fundert på den.  Om den e rett.  Æ har gått å venta på at en ny depresjon skulle komme.  Eller at least en hypoman fase.  Æ har hatt tunge daga, bevare mæ vell.  Æ har hatt daga der æ har tenkt at æ ikke kommer til å klare det hær.  Komme mæ gjennom.  Stå oppreist.  Æ har vært lei mæ.  Fylt av en bunnløs sorg.  Æ har vært eitranes forbanna.  Men æ har ikke vært depressiv.  Ikke en gang har æ tenkt tanken at livet ikke e verd å leve.

Psykiater va enig med mæ at æ burde fått depressive perioder hvis æ e bipolar. Ikke minst så e æ blitt observert, testa i det vide og brede og tilbringt mer en et år på diverse institusjoner.  Ingen har vurdert mæ som depressiv.  Og i dag kom epikrisen fra Storslett.    Diagnoser : Ingen aktuelle psykiatriske diagnoser.   Diagnosen som ble satt i 2015, blir endra til F32.2 : Alvorlig depressiv episode uten psykotiske symptomer.  Ny versjon av epikrise fra 2015 sendes ut!

Så e æ ikke bipolar afterall!  Gubben sa han skulle sette egen diagnose på mæ.  En tanke hjerneskada, null tålmodighet og lett antennelig.  Den kan æ for såvidt være enig i 😉

Nu ser ikke æ på det å være bipolar 2 som en stor sak.  Det e mange, mange mennesker med den diagnosen.  Som fungerer som alle andre dødelige.  Forskjellen e bare at dem får gjentakende depresjoner med mindre dem ikke får behandling.  Men siden æ har gått med tanka om at den ikke har vært rett, så e æ glad for at den e fjerna. Det føles godt.  At æ ikke skal kunne settes i en bås lenger.  Æ e ikke Sølvi bipolar 2.  Æ e heller ikke Sølvi med subraknoidalblødning.  Æ e bare ho Sølvi.  En survivor!

Æ ble bare to daga på Storslett.  Nu e æ tilbake i heimen ei lita uka, før det bær avgårde til UNN å ny EU kontroll av hodet.  Å når æ kommer hjem derfra, så skal æ ikke ut å reise mer.  På lenge!  Får æ håpe.

Ha en fin dag der ute 🙂  Ho Sølvi not bipolar after all skal jobbe innendørs i dag også!

 

 

 

 

Min skada dritt hjerne

Det e snart et år siden æ starta med bloggen min.  116 publiserte innlegg!  Æ starta å skrive fordi æ ville bearbeide det æ hadde vært igjennom og hjelpe mæ å huske. Samtidig tenkte æ det ville være god trening for hjernen min.  Ikke minst så tenkte æ nu at kanskje det e nån der ute æ kan gi hjelp og håp til, som e i lignende situasjon, eller har opplevd nå av det æ skrive om.

Nu etter snart et år så vil æ si at det har vært veldig positivt for mæ.  I starten brukte æ ei uka for å skrive et lite innlegg. Å ble peise ferdig etter 30 minutter foran pc.  Det har forandra sæ.  Det går mye lettere nu.

Æ skrive jo ikke bare om sykdom og elendighet, men mange av innleggene mine omhandler det å leve med en hjerneskade.  Ofc, det e en stor del av min hverdag.  Hjerneskaden påvirke mæ hver dag, hele jævla tida.  Foruten om når æ sover.  Da legge æ ikke merke til det.  At den e skada.

Konsekvenser.  Et ord som også følge mæ.  Hver gang æ skal gjøre nå så tenke æ på korsen det vil påvirke mæ.   Det e en ting som e sikkert, og det e at alt æ gjør har en innvirkning på funksjon til hodet mitt.  Og siden hodet styre kroppen, så får det konsekvenser også for den.  Nå av det æ gjør har positive ringvirkninger.  Sånn som hvile, trening, stillhet, massasje, og en rusletur, helst i skogen.  Når æ gjør sånn hær ting, så e det som æ fylle hodet og kroppen med energi og mat.  Da føle æ at æ fungerer godt.  Selv lenge etterpå.  Timer.  Ikke daga.  Men stort sett etter sånne aktiviteter så føle æ mæ noenlunde normal.

Med det så mene æ normal ish.  Sånn som æ va før skaden.  Tankegangen min virke raskere.  Hukommelsen bedre.  Æ blir ikke frustrert av lyder.  Æ blir rett og slett mer hardfør.  Tåle mer.  Kanskje æ bare burde gjøre de hær tingan?  Hadde livet mitt blitt helt bra da?  Jo i en ideell verden så hadde deg vært mulig.  Men æ kan jo ikke melde mæ helt ut og vekk fra alt heller.  Og hadde æ bare gjort ting som ga mæ energi, så e det slettes ikke sikkert at dem ville gi mæ påfyll.

I løpet av de hær fire år etter hjerneblødningen min, så vet æ ka som e godt for mæ, og ka som ikke e så bra.  Men selv om æ vet at enkelte situasjoner trigge fatiquen og gjør hodet mitt til bomull, så prøve æ.  Æ drar ut i aktiviteter som æ vet kommer til å koste.  Nå av kjærlighet og omsorg for andre.  Nå fordi det e mi plikt.  Ofte så vare æ ikke så lenge.  Som for eksempel i helga.  Da skulle vi i dåp.  En koselig begivenhet.  I utgangspunktet.  Eller kanskje æ skal si for normalt oppegående folk.  På forhånd så hadde æ gitt beskjed om at det ikke va sikkert at æ kom på selve festen, men at æ i hvert fall skulle gå i kirka.  Og det gjorde æ.

Selvsagt så hadde æ glemt headsettet mitt.  En elementær viktig ting når man e var for lyder.  Men vi stressa litt ut døra, ergo kobla hodet mitt ut.  Vell vell æ trudde æ skulle berges en time i kirka.  Det va litt barnegråt, ubehagelig men overkommelig.  Det gikk egentlig helt fint til organisten skulle spille første sang.  Hvis du har sett Edward saksehånd så kan du sikkert levende forestille dæ ka æ skal prøve å formidle.  For organisten va som Edward bare litt vell høy på livet og helt sikkert høy på diverse andre ulovlige saker.  Ho/han tok helt av, og det va tortur.  Som knivstikk i hodet mitt.  I et allerede sliten hode etter uker med oppussing.

Æ va nødt til å forlate lokale. Æ hadde gjort det samme om det va i mitt eget bryllup.  Æ småsprang ut i bilen.  Til stillheten.  Og sovna av.  Våkna når gudstjenesten va over til kirkeklokkene.  Nu kunne æ ha valgt å bli frustrert.  Fordi æ ikke mestra.  Men det har æ lært mæ at e bare tull.  Kan man ikke, så kan man ikke.  Det e faktisk ikke nå æ kan gjøre med det.  Det e ikke æ som styre det.  Men hodet mitt.

Vi blir jo alle styrt av hodet.  Forskjellen e jo bare at mitt har skader.  Som påvirke mæ.  Datteren mi sa det hær om dagen.  “vi går jo litt på tå rundt dæ”.  Ka mene du med det, måtte æ spørre ho.  “Jo sånn at du ikke blir stressa, eller såra”  Stress e poison for mæ.  Æ går helt i frø når folk stresse rundt mæ.  Æ føle at det eksplodere innvendig når det blir mye.  Æ trur det kommer av at æ blir forvirra.  Når det skjer mye, fort.  Så klare æ ikke henge med.  Så kommer usikkerhet.  Og alt blir bare krøll.

Såra.  Æ blir ikke litt såra, æ blir veldig såra.  Når dem som e nær mæ ikke forstår korsen æ har det.  Rimelig urimelig av mæ?  Korsen kan æ forvente at dem skal forstå?  Det e nesten umulig og forklare.  Sette ord på det.  Kaoset som hodet mitt forårsaker til tider.  Æ skulle gjort ka som helst for å få hodet mitt friskt igjen.  Funger bart som før.  Når stress ikke va skadelig for mæ, når æ mestra multikasting og hadde en nærmest utømmelig energi bar.  Det e lov å drømme.  Selv om det aldri blir en realitet.

I går såra gubben mæ.  Vi krangle sjeldent.  Vi kan diskutere og være uenig, men det høre med til sjeldenheta at vi krangle.  Sånn krangel der man lire av sæ en strofe eller to å man ser på hverandre med forakt.  Som sagt så har vi drevet med oppussing i flere uker.  Æ har ikke fått trent og gjort mine daglige ting, så det har selvsagt gått utover kroppen min.  Den e smertefull som fy, og hodet mitt e skralt.

Vi hadde en liten fille diskusjon.  Om nå så banalt som IBAN/BIC nummer.  Æ mente at man ikke trengte å logge inn i nettbanken for å finne det.  Æ viste at æ hadde rett, men når gubben heva stemmen litt og sa “jo selvsagt må man det”, så fikk han mæ usikker.  I hodet mitt ble det kaos.  Nervecellan jobba på høygir.  Så eksploderte det.

Æ ble lyn forbanna, han ble lyn forbanna.  Vi heva stemmen begge to, og lirte av oss litt dritt.  Æ trampa ut på trappa, han ble inne.  Når pulsen hadde roa sæ, så følte æ mæ helt knust.  Såra inn til beinmargen.  Han David kom ut etter ti minutter og ba om unnskyldning og godt vær.  Æ va så såra at æ ikke klarte å ta det innover mæ.  Langt mindre be han om unnskyldning. Æ sa bare greit, og gikk og la mæ.  Vi sov på hvert vårs rom i natt.  Nån fordela må det være etter all jobbinga.  Det e greit å ha et furte rom.

Vi styres av hodet.  Og hodet styre følelsene.  Mine følelser e forsterka.  Eller blir forsterka i gitte situasjoner.  Når det blir for mye.  Særlig når æ e sliten.  Æ hadde nok blitt såra over krangelen vi hadde om hodet mitt ikke hadde hatt skader.  Men æ ville ikke følt det så sterkt.  Det hadde vært en baggis.  Nå æ hadde knipsa bort og flirt av.

Nu e hverken æ eller han langsint, han kyssa mæ før han for på jobb i morres.  Å æ regne med at vi skal sove i samme seng igjen i natt.  Æ e tho peise ferdig.  Krangling e like giftig som stress for mæ.  Æ har igjen fått “influensa”, og føle mæ helt dritt.  Sola skinn og det e nydelig ute.  Æ blir inne. I senga til det går over.  Dritthjerne.