I år e det faktisk sju år siden æ ble syk.  Æ snakka med min kjære om det på Fredagen.  Sju år David.  Sju år har gått, siden livet ble så forandra for oss alle i familien.

Det kunne gått riktig galt.  Æ kunne vært sju fot under.  Det e æ nu heldigvis ikke.  Å det e æ veldig takknemlig for.  Virkelig.

Men æ e sliten.  Sliten av å leve i ei sumpmyr.  Æ e lei. Fettelei.  For at det aldri blir bedre. Æ e så ufattelig lei av å være kraftløs.  Zombie.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Æ har det tungt.  Æ føle mæ litt oppgitt.  Æ går hær å grine og synes synd i mæ sjøl.  Æ har sorg og savn etter det æ har mista.  Den gamle mæ.  Sprudlanes av deilig energi.  Energi nok til å springe på fjellet, på fisketur, lange fine turer i naturen med doggen.  Energi nok til å være på besøk i timevis.  Skravle og flire.

Energi nok når æ våkne, å shine huset med musikk på full guffe.  Å enda ha energi nok til å få nå mer ut av dagen.

Æ føle den gamle mæ går å pushe den nye Sølvi.  “Kom igjen.  Du klare å ta han Dizel på en liten tur”  Kom igjen, ta frem støvsugeren å rydd litt”.  “Kom igjen Sølvi.  Det e lenge sia du har vært på beøk.  Ta dæ en tur”.

Nu e æ sliten av å pushe mæ sjøl.  Da kommer tåran.  Og oppgittheten.  Da tenke æ ” Ja so fuckings what at det kunne vært mye værre.  My life sucks, og æ drit oppi om det kunne vært værre.  Det e ille nok!!”

Det som fikk mæ over i den negative sprialen, altså den ikke lengere positive Sølvi, va at en koselig Lørdag førte til at fatiquen min tok fyr.

Lørdag hadd æ besøk av søstra mi.  Å ho kjenne mæ veldig godt, så det va null stress.  Bare kos.  Vi gikk oss en tur på formiddagen.  En litt lengere tur enn æ normalt går.  Men det va koselig.  Nydelig vær, og hundan va veldig lykkelig.  Så selv når æ kjente på kroppen at det holdt, så pressa æ mæ litt lengere.

Etter å ha slappa av å samla litt krefter va vi ute å grilla middag.  Nå som sjefskokken, altså min kjære stod for.  Æ satt bare på ræva rundt bålet og spiste og kosa mæ.

Etter middag gikk vi inn å så tv.  Æ lå på sofaen, og hadde en powernap under filmen.  Vi gikk i seng innen rimelighetens tid, og æ sov godt hele natta.

Søndag våkna æ totalt tom.  Som om æ hadde vært på nattevakt og en tre dagers fyllekula på en og samme tid.

Influensa følelse, smerter, hjernetåka, feberfølelse, hodepine.  Make my day!.

Utendørs hadde vi første vårdag.  Tshirt vær.  Gubben prøvde så godt han kunne å lokke mæ ut.  På sykkeltur, eller bare en liten gåtur.  Ute skinte sola, men inni mæ va det storm.  Frustrasjons storm.

Æ tilbringte 98% av dagen på soverommet.  Æ sov.  Å sov.  Tom, kraftløs.  På kvelden gikk æ ut å tok mæ en blås.  Sola skinte fortsatt.

Men æ satt der å så utover fjorden kom tåran.  Og sorgen over mæ.  Skal det fan aldri bli bra?  Skal æ aldri kunne kose mæ å leve normalt?  Skal æ aldri mer våkne å føle mæ hel igjen?

Skal æ slutte å håpe?  Lengte?  Skal æ bare godta at det e sånn hær det blei.  This is your life.  Lev det som best du kan.

Æ vet da fan.  Æ e motløs og rådløs akkurat nu.  Kanskje en kopp kaffe ute i sola får mæ til å endre the view på livet mitt?

Klem fra Paradisbukta.

2021 har starta godt.  Æ har klart å fortsette treninga etter Alta oppholdet.  2-3 økter på Evo, gåturer og skiturer hver eneste uke.  Formen e mye bedre, selv om det skal litt til før æ kan si at den e bra.  Bra nok, men ikke så bra som æ ønske.

Det føles skjønt, å ha såpass med energi at æ føle æ leve igjen.  Æ må fortsatt ha mine lurer i løpet av dagen, og enkelte daga klare æ ingenting.  Men de dårlige dagan føles og lettere å håndtere.  Æ leve for de gode dagan.  De fine minnan æ klare å lage.  Å forsøker å være glad for alt æ får til.

Som for eksempel mitt iherdige forsøk på å sove ute en kald Januar natt.  Æ fikk erfare at hengekøya vinterstid e ikke for lettfrosne kropper.  Men æ prøvde.  Vil ikke si æ feile engang.  Æ holdt ut et par tima.  Å bare det e slettes ikke værst!

For min kropp så e det slitsomt selv å sitte rett opp å ned over tid.  Men godt selskap å litt Prosecco hjelpe på.  Finnes ingenting i livet som e så deilig som lyden av bål som knitre.  Å ingenting som gir en større glede, enn å klare å være ute.

Så langt inn i det nye året, har æ klart en masse aktiviteter.  Har å klart balansegangen.  Å ikke ta av når æ kjenne at energien boble.  Det e faktisk de dagan som e vanskeligst.  Å holde igjen å ikke bruke det opp.  Eller bli totalt utmatta.

Æ har ikke spist sukker på 20 daga!!  Å det e ikke mindre enn et fkings mirakel.  Gubben og doggen e fortsatt i livet, tru det eller ei.  Æ har ikke vært sååå aggresiv som æ bruk å være når æ ikke får stagga min hunger etter søtt.  Æ klappe mæ sjøl på skuldran, og håpe at æ klare i allefall en mnd til!

Året kom også med den beste nyheten.  At Donald the ass ikke møte mæ i hver en nyhetsfolder æ åpne.  Æ e evig takknemlig for at Twitter og FB har stengt han ute.  Så kan han sitt å jabbe med sæ sjøl, eller i forum med sine hjernevaska følgere.  Takk sir æ.  Takk skal dokker ha.  Livet mitt e blitt adskillig bedre nu når æ slippe å se trynet hans 24/7!!

Om en liten mnd sette æ kursen sørover.  Med Sunnås til Hafjell og ski aktiviteter ei uka 🙂  Æ glede mæ grenseløst til det.  Fy fader for en mulighet!  Sosialt, mesting, sol og kos.  Ja for æ har bestilt sol!  Nu x æ bare alt æ kan x, for at det ikke blir avlyst på grunn av Covid.

2021.  Bring it on!  Æ e klar.  Æ e fan så klar!

Klem fra Paradisbukta 🙂

Nu har æ bare 2 små dager igjen hær i Alta.  Da har æ vært hær i fire uker.  Fire uker med tre til fem treningsøkter hver dag.  Det har vært hardt, æ skal ikke rosemale det.  Det ville vært ei hard økt, selv for dem som e frisk som en fisk og i god form.

Har det vært verd det?  Absolutt.  Æ reise ikke hjem i like god form som æ har vært etter de andre ganger æ har vært hær.  Det kan æ blame Corvid for.  Siden æ høre til under slag/ortopedi, så e gjennomsnitt alderen 80 på mi gruppe.  Å det e ingen negativ ting å være 80 år, forstå mæ rett.  Men treninga e litt for lame etter ka æ trenge å ønske. Å sitte på en stol å løfte arma , well det blir jævla boring. På grunn av restriksjoner hær, så får æ ikke lov å trene lammi andre grupper, sånn som æ har gjort før.

Foruten om basseng, så har æ trent alene.  Nu har æ hatt  økter med fysioterapeuten,  men all anna trening har æ gjort i ensom majestet.  Heldigvis så e æ godt trent på å være aleina.  Å ikke så sosial.  Hadde det ikke vært for det, så kan det godt hende æ måtte hatt litt profesjonell hjelp etter fire uker i “ensomhet”.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ikke like artig å trene alene, som å trene intervall sammen med en morsom gjeng, men sånn e nu livet i 2020 engang.  Men det e ikke tvil om at formen min e bedre.  Skal æ sette en % på den, så vil æ si at æ har gått fra 20% til 40%.

Æ har litt igjen, før æ e der æ va.  Før nedstengte treningssenter, korona og fatique satt mæ ut av spill.  Men æ e på vei.  Æ føle æ har fått en ny start.  En ny begynnelse.  Til et litt bedre liv.

Livet som zombie, e ikke artig.  Æ unne ingen å ha det sånn.  Å leve sånn. 6 år.  I mer enn 2000 daga har æ våkna opp å følt mæ sliten.  Hver eneste dag har æ pusha mæ sjøl.   For å leve et aktivt liv. For å ikke bare eksistere, men føle at livet mitt e godt å leve. Tross alt.

I dag under  morrakaffen satt æ å tenkte på det.  Enn om det e sånn hær det blir Sølvi.  For ever.  Æ mista nesten pusten når æ tenkte på det.  Æ blir redd.  Av tanken.  Æ kan ikke gi opp.  Å bare godta det.  For godtar æ det, så visne æ.  Det e æ helt sikker på.  Æ akseptere at livet e sånn.  Pr nu.  Men nei, æ kan ikke si til mæ sjøl at sånn blir det.   For evig.  Æ kan ikke.  Det e å gi opp.

Nu har æ fått hjelp til å fjerne nån stein fra sekken æ bære med mæ.  Æ e ikke fullt så zombie lengere. I morra skal æ hjem.  Å fortsette kampen.  For det e nettopp det æ har.  En kamp mot følelsen av å være så jævla sliten.  Trøtt.  Utmatta.  Kraftløs.  En kamp mot min egen kropp, som befale mæ til å hvile.  Hvile.  Hvile.

I morra skal æ hjem til mitt.  Til stillheta og freden i Paradisbukta.  Den fineste plassen på jord.  Æ har fått god hjelp her.  Nu e det opp til mæ korsen fortsettelsen blir.  Korsen livet mitt skal bli!  Det gjelde å har trua, og ikke gi opp!

Fin Torsdag alle sammen!

Klem fra mæ 🙂

Det ramler inn i hodet mitt mens æ pakke kofferten.  4 uker vekk fra paradisbukta.  Fra doggen, og gubben.  4 uker sammen med en haug med folk æ ikke kjenne.

Søstra sa her om dag ” æ håper det e nån der du får kjemi med”.  For å være helt ærlig så spille det ingen trille.  Æ fær ikke til Alta for å treffe folk.  Eller få nye venna.  Æ slit nok med å pleie de vennskap æ allerede har.  Men det e klart, at hvis æ skal være borte så lenge, så e det jo fint å ha nån å snakke med når man ikke trene.

Men æ e ikke bekymra.  Æ har truffe nån hver eneste gang æ har vært inne på rehabilitering.  En eller tre.  Som har truffet hjertet mitt, og som æ fortsatt har kontakt med.  Det gjør æ nok den hær gangen å.

Kofferten e nesten ferdig pakka.  I dag må æ prøve badedrakt.  Det e over et år siden æ hadde den på mæ sist.  Å nån kilo siden.  Heldigvis så e dem nu ganske tøyelig, så æ regne med at æ skal klare å presse covid-19 kroppen min inn i den.  Alternativt så bade æ naken!  Det må nu være helt innafor når man e på en plass der alt handle om kroppen.  Ikke sommerkroppen, men en kropp i bevegelse!

Der kommer skrekken inn.  Æ vet det blir hardt.  Tungt.  Slitsomt.  Det kommer til å bli tårer.  Men også latter.  Belønninga kommer litt inn i uke to regne æ med.  Da kommer smertan som e tilstede 24/7 nu, når formen min e ræva ræva rattatta, til å slippe taket.

I uke to blir æ å føle mæ smidigere.  Stegan lettere.  Humøret blir også deretter.  Lettere.

Æ e jo ikke nå orakel som kan se inn i fremtida.  Men etter 6 år å mange erfaringer rikere så vet æ det hær.  Min kropp trenge bevegelse.  Alle kropper trenge det.  Men min e avhengig av det.  For å ha kontroll over fatiquen så trenge æ bevegelse.  Så enkelt e det.  Å så vanskelig.

I går satt æ å fylte ut innskrivelse skjemaet.  “Ka e dine mål”.  Ka ønske du med oppholdet”?  “Korsen skal du nå dem”?  Ka trenge du hjelp med”?

Æ e jo slutta å tru på julenissen.  Føle mæ rimelig realistisk.  Han David kan glemme at æ kommer hjem som Sandra Bullock smilanes mens æ tar en dobbel sidig flick flack med skru.  Eller nå i den duren.

Hvis æ kommer hjem og har klart å komme inne i treningsrutiner igjen så skal æ være takknemlig.  Hvis æ klare å gå en 15 minutters tur med doggen hver morgen, så skal æ bli glad.

Hvis energien min og deretter livskvaliteten min kan øke litt. Bare litt! Så skal æ ikke be om mere.  Nei nu lyg æ.  Æ ber om at æ vinne i lotto også.  Så æ kan hyre en PT på livstid!  Det hadde vært nå.

Det vet æ og av erfaring.  At det gjør ikke nå å være utmatta.  Å ligge på sofaen halve dagen.  Det gjør ikke nå at den sosiale delen av livet mitt e minimal.  Så lenge æ klare litt.  En 15 minutter spasertur.  En halv time på Evo.  Klare æ å nå de målan, så får æ det bra.  I allefall bedre.

Det blir fire uker.  Med kun fokus på å klare det.  Ingen klesvask som må tas.  Middag som skal lages.  Hus som må vaskes å rydde.  All min energi kan æ bruke på å nå mine mål.  Fy fan æ e heldig.

Æ glede mæ.  Gru glede mæ.

Fin fin Søndag der ute!

Ps.  Legge ved link til web seminar om fatique i regi av LHL.  Informativt og godt forklart.

https://www.lhl.no/arrangementer/webinar-om-fatigue–den-usynlige-fienden/?fbclid=IwAR2xsRFbf-WfGCtBd0F4i9ep7BPMbwd6cKjXlDdL_od596m7nV8uhf2oSMg

Klem fra Paradisbukta 🙂

Æ e full av håp for fremtiden.  At vinteren skal bli adskillig bedre enn året som har gått.  Æ har trua på en stigende form.  E jo ikke veldig storforlangende.  Bare den stige 10% så skal æ bli glad.  Å det trur æ den vil gjøre nu.  Æ e faktisk rimelig sikker på det.

Den 2 November rette æ snuten mot Alta og opptreningssentret.  Æ skulle egentlig vært der i februar.  Men så kom coronaen.  Så fikk æ ny tid i sommer.  Men å være borte fra hjemmet den fineste tida, det ville æ ikke.  Ny tid september.  En nydelig tid å være i Alta.  Men så kom innkalling til en liten operasjon, som ikke kunne utsettes.

Nu e endelig tida kommet.  I dag skal æ begynne med pakke lista.  Det e en del klær som skal være med, når man blir borte en hel mnd.  Treningsklær, svømmesaker, turklær osv.

Sist æ va på Sunnås sa æ til mæ sjøl.  “Nu e æ ferdig med rehabilitering.  På institusjon”.  Nu tenke æ mer ” blir æ nån gang ferdig”?

Formen min stige alltid når æ har vært i Alta.  Eller på Sunnås.  Æ har fundert masse på det.  Ka som gjør det.  Konklusjonen e allsidig trening.  Ny motivasjon.  Gode rutiner.  Rydding i topplokket.

Det faktum at nån ser mæ.  Å forstår ka æ trenge. Som gir mæ beskjed om å ikke overdrive når æ trene.  Hvile når æ bør.  Får mæ til å strekke strikken, når dem ser at æ klare.  Å kanskje det aller viktigste.  Man har bare sæ sjøl.  Ingen husvask som må gjøres.  En hund som gir dæ dårlig samvittighet fordi man ikke makte å gå den turen..Middag som må lages, eller en gubbe som håpe på å få sæ litt;)

All energien kan brukes på å trene.  Å være i aktivitet.  Det e jo luksus.  Å det e akkurat det æ trenge.

Ja æ håpe på en ny vår nu.  Selv om vinteren e på tur .  Æ har vært motløs lenge nu.  Kraftløs.  Tom for energi.  Humøret mitt har vært deretter.  Æ e ikke deppa.  Men når sant skal sies, så har æ vært mer lei mæ.  Tatt til tåran litt for ofte.  Oppgitt.

Det e tungt når man gjerne vil.  Men ikke får det til.  Når kroppen ikke vil lystre.  Selv om man presse hodet aldri så mye.  Det e fan så tungt.  Når man reise sæ opp for å gå en tur.  Å snur når man kommer til døra.  Å lande på sofaen igjen.  Fordi det e ingenting å hente.  Fotan vil ikke bære mæ.  Det e tomt for energi.  Kroppen min vil bare hvile.  Selv om hodet mitt sir “gå den turen”.

En evig kamp.  Det e det æ føle akkurat nu.  En kamp som e inne i det 6 året.  Det e lenge.  Mange år.  Med opp og nedturer.  Det e mange daga.

Heldigvis så e det å mange daga der æ mestre.  Klare å overvinne kraftløsheten.  Det e de dagan æ leve for.  De dagan æ klare.  Når æ kan legge mæ å hvile med et smil.  I did it!  Æ gikk tur med doggen.  15 minutter.  Men 15 minutter aktivitet betyr utrolig mye.

Man vet gjerne ikke kor viktig ting e.  Før man har mista det.  Gleden av å være på tur.  Gleden av å være fylt med litt energi.  Gleden av å mestre de små ting i livet.

Det føles godt.  Å fylles med håp igjen.  Om en litt bedre hverdag.  Det e tross alt mest hverdaga i livet våres.  Å hvis min hverdag kan bli litt bedre enn den e nu, så blir æ veldig takknemlig.  Æ vil så gjerne leve.  Ikke bare eksistere.

Så min lille bønn for dagen blir “kjære Gud, Allah eller julenissen.  Kan dokker sende mæ en dose energi?  Ikke bare et blaff.  Men litt vedvarende energi.  La oppholdet mitt i Alta bli godt.  La mæ komme hjem med nytt pågangsmot. Nye gode rutiner.  Å hvis dokker e veldig grei, så smelt bort 7 kg overflødig fett fra kroppen min og fjern havresekken fra øyan mine”!

Kanskje litt væll optimistisk, men det e nu vell lov å håpe eller?

Klem fra Paradisbukta!

Det har vært Verdensdagen for psykisk helse.  En dag i året der den psykiske helsa e i fokus.  Vittig nok en dag der vi skal kunne si høyt om korsen vi har det, og bli møtt med forståelse.  Den dagen vi alle kan si høyt at livet ikke føles som en dans på roser.  At vi kanskje slit litt.  E litt deppa. Uten å skjemmes.

Spør mer.  Spør naboen korsen han har det.  Vennina.  Mor di.  Eller den fremmende du kanskje møte på bussen, som du kan se det på.  At han slit med nå.

E vi blitt så egosentrisk at vi bryr oss?  Eller har vi ikke nok med oss sjøl.  Hjelpe det å spørre nån om korsen dem har det? Vil vi egentlig vite?  Ka om svaret ikke e ” joda det går bra”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ka gjør man hvis vedkommende man spør ikke har det bra.  Jo vi lytte.  Kommer kanskje med nån gode råd.  Mulig vi sir ” kanskje du burde snakke med legen om det”. Å fortsett med vårt eget liv.

Hvordan har du det.  En frase som vi av høflighet spør alle om.  Dem vi kjenne.  Dem vi e glad i.  Og sikkert dem vi ikke kjenne også.  Spør du mæ så skulle den setninga vært fjerna fra vokabularet våres.

Det e et så åpent spørsmål.  Et spørsmål som ikke kreve et svar egentlig.  Det e akkurat det samme som å si ” god morgen”.  Det betyr ingenting.  Det e en frase.

Hvis man virkelig vil spørre nån om korsen livet føles, så burde man ikke spørre om “går det bra?”.

Ka med å være mer direkte?  “Æ synes du ser trist ut.  Ka som plage dæ?”  Da kan vedkommende som blir spurt ikke svare med ” joda det går bra”.

Koffer går vi rundt grøten?  Koffer må vi være høflig?  E det for at vi e redd for svaret?

Verdensdagen for psykisk helse.  En viktig dag.  Det så skulle det ha vært i fokus hver dag.  Skammen for at man slit psykisk skulle vært viska ut for alltid.  Måtte det bli like normalt å slite psykisk som å ha en vond rygg.

Ikke minst måtte det bli like lett å få hjelp når man slit psykisk.  Som når man får ø-hjelp time for en luftveisinfeksjon.

Dessverre så e det ikke det.  Med mindre du e suicidal.  Det kan gå uker og måneder fra du ber om hjelp til du får det.  Den psykiske helse e ikke like prioritert som den fysiske.  Fortsatt i 2020 så e vi menneska delt i to.  Den fysiske delen.  Og den psykiske.

Hjernen e ikke adskilt fra resten av kroppen.  Hjernen e hardisken våres.  Så det e jo ganske innlysende at hvis man slit psykisk, så påvirkes resten av kroppen.  Å visa verca.

Spør gjerne korsen æ har det.  Men still det rette spørsmålet.  “Sølvi du ser så glad ut, har det hendt nå”?  Sølvi du ser sliten ut, har du det tungt”? “Sølvi, e du trist”?

La oss virkelig spørre nån, hvis vi vil ha et ærlig svar 🙂

Klem fra Paradisbukta.

Det e det æ prøve å fortelle mæ sjøl .  Når æ våkne om morran og livet e litt blææh.  For det e litt dritt akkurat nu. Kanskje mer enn bare litt. Det har egentlig vært det lenge, men æ har skjøvet det unna.  Ikke orka å tatt det helt inn over mæ.  Kjenne på det.

Keep smiling.  Keep moving.  Det e første dagen i resten av ditt liv.  Omfang den.  Lev det.  Bruk dagen.  Det messe æ.  Mens æ prøve å lure hjernen til å tru at dagen skal bli fantastisk.  At æ skal komme mæ over dørstokken og ut å trene.  At et mirakel skal svinge innom døra hær å fylle mæ med god gammel energi.

Ikke har det hjulpet nå særlig.  Æ e fortsatt der.  På minus sida.  Sittanes i pysjen til langt på dag.  To tre lura hver dag.  Zombie style.  Dårlig samvittighet.  For doggen.  Som ser deppa ut for han vil ut på tur.  “I morra Dizel.  I morra skal vi gå på tur”  Morra dagen kommer.  Morra dagen går.  Å æ e på stedet hvil.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den første dagen i resten av mitt liv.  Det høres så fint ut.  Det gjør jo det ikke sant?  Tåran fylle øyan mine.  Og æ føle mæ oppgitt.  Nesten litt uten håp.  Skal resten av livet mitt virkelig være sånn hær?

E det hær et liv?  Sånn som æ leve nu?

Æ eksistere.  Æ puste.  Hjertet slår.  Æ kan bevege mæ.  Men æ e en skygge.  Av den gamle Sølvi.

Æ e fylt av sorg for tida, æ e det. La mæ få bæse litt!  Klage.  Få det ut!

Leste en artikkel fra en psykolog som e pårørende til en som har hatt slag.  Livssorg.   Det va en fin artikkel.  Å æ like ordet ho brukte.  Livssorg.  Ikke sorgen over at nån har dødd, men at livet ikke ble sånn som man planla.

Kem leve sånn som man hadde planlagt?  Sikkert ingen.  Vi bære nok alle på livssorg.  I mindre eller større grad.

Sorg.  Innebærer ikke at man går å griner å e deppa hver dag.  Sorgen e forskjellig for den som den treffe.  Min sorg kommer i bølger.  Enkelte daga skylle den over mæ som en tsunami.  Rive mæ sunder.  Å andre daga e den bare som en mild vind.  Men den e hær.  Kan ikke lyge om det.  Selvsagt e den hær.  Livssorgen.

Æ bærer den med mæ så godt som æ kan.  Forsøker å bearbeide den. Vet ikke om æ blir kvitt den.  Men æ bærer på den. Stort sett så går det bra.  Enkelte daga , sånn som i dag e den bare tung.

Æ vet at det finnes en fantastisk medisin for å lette på den.  Den tunge følelsen.  Det triste.  Tankan om det som e over.  Lengselen etter det som har vært.  Savnet.  Medisinen e gratis.  Å man trenge ikke resept engang.

Det e å gå i dusjen.  Kle på sæ.  Musikk på øran.  Over dørstokken, og ut å gå.  Det e jo en enkel sak.  Æ må bare få kroppen min til å lystre mæ.

Akkurat det skal æ gjøre nu. Tvinge den.  Piske mæ i dusjen.  Av med pysjen. Finne frem klær.  Musikk.  Æ klare det.  Æ skal klare det!

Dizel min gamle hund blir iallefall lykkelig.  Å æ e sikker på at tåran mine e tørka før æ kommer hjem igjen.

I dag e tross alt den første dagen i resten av mitt liv! Æ må gjøre det beste ut av det.  Dagen i dag.  Drit i begrensninger.  Drit i å være trist! Forsøk å være glad for det æ har.  Ikke det æ kunne ha hatt. Gårsdagen får æ ikke tilbake.  Den e over.  Men dagen i dag.  Den e min.  Se fremover.  Ikke tilbake!

Grip dagen folkens!

Klem fra Paradisbukta

Vi Finnmarkinga e nån artige skapninga.  På et nano sekund e en hard vinter glemt.  At det va full snøstorm i forrige uka, e det ingen som snakke om mer.  For nu e sommeren kommet hit også!

Graderstokken vise to sifftet.  Sola skinn og måsa e vårkåt så det holde.  Æ sitt ute i i bare tær og plinke på tastaturet.  Okay det e ikke kjempevarmt.  Snøen ligg jo rundt hær ennu, og vinden som blåse har kald trekk fra snøen med sæ.  Men ullsokkan e av. Å ikke minst, stilongsen e pakka bort!

Det skal ikke mere til for å gjøre mæ lykkelig!  Den sitrende følelsen man får from time to time, når livet bare kjennes godt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Glemt e uker og måneder på sofaen med null energi.  Vell helt glemt e det vell ikke, men det opptar ikke hjernen min.

Æ e kommet godt i gang med det æ snakka om for nån uker siden.  Ta et grep og tvinge mæ i gang igjen.  Helt i mål e æ ikke.  Skal ikke skryte på mæ det.  Men æ e starta.  Sykkelturer, gåturer og nesten ikke snop!  Siden æ e sjokoholiker så klare æ ikke å holde mæ heeelt unna.  Men nesten.  Nesten e godt det å.  Mye bedre en hver dag.

Lykke.  Det sitre i kroppen hær æ sitt utenfor huset vi bor i.  Som vi e så heldig å få bo i.  Æ tenke på det nesten hver dag.  Kor glad vi e for å bo hær.  Stillheta.  Utsikta.  Friheta. Roen.  Æ håpe æ aldri aldri må flytte herfra!

Livet som “småbarnsmor” e snart over.  Sønnen flytte tilbake til London den 2 juni.  Det har gått over all forventning å være mamma på fulltid.  Nu e han jo ikke såå liten, men en fjortis i hus kan nu være utfordring for alle og enhver.  Men det har gått veldig bra.  Å så kom coronaen.  Å for en fjortis å være isolert med to halvgamlinga e ikke sundt.  Ka e viktigst når man e ung?  Det e jo andre ungdommer.  Så han vende nesa hjem til England igjen.

Livet som fru e ikke mindre enn fantastisk koselig.  Well se bort fra at driftsleder Bagge av og til får litt for mye testosteron å trur han kan være sjef nu når vi e gift.  “Æ e driftsleder” e ofte hørt i heimen. Men som den smarte kvinne æ e, så lar æ han leve i trua på at han e sjef.  Fra tid til annen i hverfall.  Æ vet jo uansett kem som e sjefen.  Men det e vell nån som har sagt at det e viktig at mannen får være mannen, e det ikke? 😉

Men fra spøk til alvor.  Vi e veldig forelska og har det godt i lag.  Nu e vi i full gang og planlegge bryllupsfesten som skal være 25 Juli.  Glede mæ til å få en fest i lag med mennesker som vi e glad i.  Lokalet e leid, og æ prøve mæ på planlegging.  Nu e æ ikke en raser på det lengere.  Æ blir peise ferdig hver gang æ tar frem blokka å prøve å få oversikt.  System.  Ikke så rart heller.  Den delen av hjernen min som står for det logiske har jo fått sæ en trøkk..

Men æ har trua på at æ skal få det til.  Fest blir det uansett.  Om halvparten e glemt.

Dizel leve i beste velgående.  Formen hannes e fin, og vi krysse det som krysses kan for at vi får ha han hos oss ennu lenge!

Lille My, eller lille psykoen kose sæ ute lammi oss i sola.  Ho stakk forøvrig av i morres, fordi Dizel hadde åpna døra.  Men ho holdt sæ rundt huset, og va ikke vanskelig å få tak i.  David va mer nervøs enn æ.  Æ trur vi kan begynne å trene ho på å være ute løs nå vi sitt ute 🙂

Det va siste nytt fra mæ.  Blogge livet har vært litt nedprioritert i vinter.  Kanskje æ klare å finne skrivelysta igjen?

Grip dagen og ta vare på hverandre!

Klem fra paradisbukta 🙂

Det e ikke mulig at æ har gått rundt i snart 5 år å hatet lyder.  5 år med ubehag, gråt, aggresjon, og fem fuckings år med å prøve å unngå steder der det e mye lyd.

“Det e nu bare sånn det e” har æ tenkt i mitt stille sinn.  En av skadene æ har fått etter hjerneblødninga.  Lært mæ å leve med det.  Kinda.  Så lese æ en artikkel i LHL hjerneslag at det finnes hjelp å få!

WTF!!  Koffer har ingen fortalt mæ om det?  Ikke UNN, ikke Kirkenes Sykehus, Ikke Sunnås.  Korsen e det mulig?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I følge artikkelen e det så mange som 80% som blir bedre, eller kvitt Hyperkakusis som det så fint hete.

Va det 1% sjanse for at æ skulle få det litt bedre ville æ grepet den, hadde æ vist at det va hjelp å få.

Nu e det ikke så ille som det va.  De første tre år va nesten all lyd ren og skjær tortur.  Men det plage mæ fortsatt.  Ikke alle lyder, men enkelte.  Tv lyder hate æ.  Slamring av skapdører.  Videoer/musikk fra en telefon.  Støy fra unga.  Barnegråt.  Musikk æ ikke like.  Bil støy, særlig fra store biler.  Høymælte folk.  Å nu skal det sies at æ e høymælt sjøl.  Men det merke æ ikke.  Blipping fra tastatur eller telefon.  Bjeffing.  Kjøkkenvifta. Høymælte fugla, særlig i flokk.

Det e en haug med lyda æ ikke like lengere.  Det e jo derfor æ bor så avsiders.  I stillhet.  For lyder gjør mæ utmatta.  Ikke så rart, siden æ får det så ubehagelig av dem.  Av å til får æ jo psykisk reaksjon på dem også.  Særlig når æ allerede e sliten.  Hvis elsklingen stabler ut av maskinen så gjør han det på en effektiv måte.  Klirringa fra kopper og kar og smelling fra skapdører gjør mæ peise forbanna.  Gud vet kor mange gang æ har ropt ut ” Kan du gi fan å smelle”!!

Det e jo fordi det gjør vondt.  Det e jævla ubehagelig.  Æ har og grått.  Fordi lydene rundt mæ har vært way to much to handel.  Når det ikke går å “puste med magen” lengere.  Eller æ ikke kan beskytte mæ mot dem.

Å nu vise det sæ at æ treng kanskje ikke å gå rundt å ha det sånn hær lengere.  Det finnes faktisk hjelp.  Ikke bare i form av ørepropper.  Det finnes en audiopedagog/spesialpedagog med mastergrad fra universitetet i Oslo!  Ho har sin praksis i Sandvika og hjelper mennesker som sliter med tinnitius og nedsatt lydtoleranse.

Æ treng ikke å reise ned dit engang.  Æ kan få behandling via videosamtale.  Igjen..koffer har æ ikke vist om det hær!

Æ tenke på alle de steder æ har vært på rehabilitering.  Der æ har måtte trukket mæ helt ut av sosiale sammenhenger.  Måltider i kantina. Tv rommet.  Sosialt kos på kveldene. Fordi æ ikke har makta lydene.  Så e det ingen av helsepersonellet som har vist om at det e hjelp å få.  Som har fortalt mæ at æ treng ikke å gå rundt å leve sånn hær.

Æ regne med at det e fordi dem ikke skjønner.  Kor jævla ubehagelig og vondt det e å være overfølsom for lyder.  Eller kanskje dem ikke trur det e så viktig?  At man blir litt sosialt isolert.  Eller at det rett og slett ikke e kunnskaper om det.  At det faktisk kan behandles.

Alle de ganger æ ikke har deltatt i sosiale sammenhenger.  Bursdager.  Arrangementer i byen. Fester der det ikke e alkohol.  For alkohol sløver sansene, så lydene ikke blir så ubehagelig.  Alle de ganger æ har sagt nei.  Eller hysj.  Alle gangene æ har grått fordi æ har vært så sliten av å prøve å stenge ubehaget ute, og ikke klart det.  Herregud.  Det e kanskje hjelp å få.  Kanskje, bare kanskje vil å få hjelp.  Å et litt mer normalt liv.

Stillhet e jo ikke ille.  Det e nå som vi alle skulle vært flinkere til å omgi oss med.  Tenk over alle lyder som bombarderer oss hele dagen.  Hver minutt.  Av og til trenge kroppen ro.  Stillhet.  Det e sundt.  Men æ savne å kunne være omgitt av lyder.  Uten at det føles ubehagelig.  Uten at æ blir sliten.

En ting e nu like sikkert som amen i kirka.  Æ skal kontakte ho.  I dag.  Å blir æ bedre, skal æ gjøre det til min misjon!  Å opplyse samtlige helsetjenester om det.  At det kan behandles!  Sånn at ingen andre etter mæ må gå i årevis å ha det jævlig.  I promise!

Over og ut fra Paradisbukta 🙂

Nu e æ nødt til å ta grep.  I livet å kroppen min.  Corona tider og stengt Evo kan ikke lengere være ei unnskyldning til å la mæ sjøl forfalle.

For æ har forfalt gjennom vinteren.  Kan ikke bare skylde på stengt Evo.  Det starta lenge før det.  Med en dalende form og energi.  Å så kom den vonde spiralen. Å nu har den spinna lenge nok!

Nu må æ ned I kjelleren av mæ sjøl å hente opp den delen av mæ som kan være jævla sta.  Som kan piske mæ ut døra, selv om kroppen og hodet stritte imot.

Alta e utsatt på ubestemt tid.  Det va jo mitt store håp om å komme i form igjen.  I går sendte æ mail til dem, og ba om opphold til vinteren, isteden for når dem åpne opp, kanskje i løpet av sommeren.

Ergo blir det opp til mæ sjøl å klare å komme på fote igjen.  Æ har allerede starta.  Babyskritt.  15 minutters gårtur med Dizel hver dag.  I know.  Det e ikke mye.  Men når man e på bunnen, så nytte det ikke å starte hardt.  Da e sjansen for å feile og falle større.

Bort med sukkeret.  Den giften som æ trør til hver gang æ e trøtt.  Det sir sæ sjøl at når man e trøtt 24/7 så blir det mye sukker.  Selv om æ vet at den energien æ får når æ trør i mæ sukker e kortvarig, så e selv en kortvarig energiboost deilig når man går rundt og føle sæ som en zombie.  Men nu må æ ta grep.  For hvis æ skal bli feit igjen, på toppen av alt det andre æ slit med, så kommer alt til å bli værre.

Nei nu e det ikke nå kjære mor lengere hær I Paradisbukta!  Æ må ta grep.

Snart kan æ ta frem sykkelen.  Takk gud for el sykkelen min.  Den kommer til å bli min beste venn i tiden fremover.  Æ skal starte forsiktig.  20 minutter hver dag.  Målet mitt e at før Mai e over, skal æ sykle til byen.  Æ vet at æ klare det.  Æ skal klare det!

Fitbit klokka skal børstes støv av og laddes.  Den har logge å skjemtes I ei skuff hele vinteren.  Å man skal ikke le av ei klokke.  Det kan ligge mye motivasjon i den.  Igjen så skal æ starte I det små.  2000 skritt om dagen første uke.  Langt under de 10 000 som e anbefalt.

Når man har diverse helseplager, så e det ikke alltid fornuftig å følge anbefalinger som gjelde den friske delen av befolkningen.  Man e nødt til å finne ut ka som e fornuftig for sæ sjøl, alt etter ka man slite med.

I mine beste perioder har æ hatt 4000 skritt som mitt mål.  Heller ikke all verden, men mye mer enn 0 skritt.  Å det ligge helse I hvert eneste skritt man tar.

Hviletid.  Det viktigste når man slite med fatique.  For det nytte ikke å kjøre på som en Duracell kanin å tru at man kan jogge sæ I god form og få masse energi.  Det e ikke sånn det funke.  Desverre.

Måtehold e nøkkelen til å lykkes.  Ikke pushe på for hardt.  Selv de dager man kjenne man har energi.  Men en ting har æ nu erfart i mine snart 5 år som zombie.  Ingen aktivitet gjør alt mye verre.  Fysisk og ikke minst psykisk.

De perioder æ ikke klare å trene e æ mer trøtt.  Mer glemsk.  Æ har mere smerter.  Lunta e kortere.  Stressterskelen e mindre.  Positiviteten som ellers e mitt sterkeste kort, e ikke like tilstede.  Æ sover dårligere.  Sover mer.  Klare mindre.

Ja æ vet.  At moderat aktivitet e den beste medisinen for mæ.  Så koffer havne æ har igjen da?  På 0.  Det e rett og slett fordi det kan være veldig utmattende å måtte pushe sæ sjøl hver eneste dag.  Pushe sæ sjøl opp av senge.  Pushe for å klare å gjøre litt husarbeid.  Den evige kampen mot en sliten kropp og hode.  Som fortelle dæ at den trenge hvile.  Æ blir mer og mer overbevist om at hjernen min drive å sende ut feilsignaler til kroppen min.

En av teoriene som e sagt om fatique.  At hjernen min ikke forstår at æ e over det kritiske.  Æ e ikke syk lengere.  Trenge ikke å hvile så mye.  Alt fungere igjen.  Hjertet slår.  Nyran fungere.  Okay hodet e litt skada, men det funke!

Forøvrig en veldig interesant teori.  Og hvis den stemme, så e det faktisk mulig å lage en medisin for det.  Som stenge av de signaler.  Ja ville ikke det vært amazing!

For æ har jo skjønt at det hær e ikke nå som bare går over.  Æ kommer ikke til å våkne en dag og så e alt som normalt.  Som før.  Selv om æ må være ærlig å si at det e mitt største ønske.  At æ får energien min tilbake.  Å kan leve som før.

Intill nån kloke hoder klare å trylle frem en medisin, eller nån utrette et mirakel på mæ, så må æ bare fortsette.  Med å pushe mæ sjøl.  Med å finne den gode balansen mellom aktivitet og hvile.  Med å godta at æ i perioder ramle sammen å ikke klare.  Å pushe.

Godta at livet e hær og nu.  Ikke i går, heller ikke i morra.  Men nu.  Å nu kan æ gjøre nå.  Akkurat nu kan æ gjøre nå som føles godt for hodet og kroppen min.  I dag skal æ faktisk gå på ski!

Belønninga kommer.  Når æ e ferdig.  Å kan legge mæ å hvile med et smil.  Fordi æ har makta nå.  Æ har gjennomført.  Æ har vunnet!

Ha en nydelig dag!

Klem fra Paradisbukta 🙂