I år e det faktisk sju år siden æ ble syk. Æ snakka med min kjære om det på Fredagen. Sju år David. Sju år har gått, siden livet ble så forandra for oss alle i familien.
Det kunne gått riktig galt. Æ kunne vært sju fot under. Det e æ nu heldigvis ikke. Å det e æ veldig takknemlig for. Virkelig.
Men æ e sliten. Sliten av å leve i ei sumpmyr. Æ e lei. Fettelei. For at det aldri blir bedre. Æ e så ufattelig lei av å være kraftløs. Zombie.
Æ har det tungt. Æ føle mæ litt oppgitt. Æ går hær å grine og synes synd i mæ sjøl. Æ har sorg og savn etter det æ har mista. Den gamle mæ. Sprudlanes av deilig energi. Energi nok til å springe på fjellet, på fisketur, lange fine turer i naturen med doggen. Energi nok til å være på besøk i timevis. Skravle og flire.
Energi nok når æ våkne, å shine huset med musikk på full guffe. Å enda ha energi nok til å få nå mer ut av dagen.
Æ føle den gamle mæ går å pushe den nye Sølvi. “Kom igjen. Du klare å ta han Dizel på en liten tur” Kom igjen, ta frem støvsugeren å rydd litt”. “Kom igjen Sølvi. Det e lenge sia du har vært på beøk. Ta dæ en tur”.
Nu e æ sliten av å pushe mæ sjøl. Da kommer tåran. Og oppgittheten. Da tenke æ ” Ja so fuckings what at det kunne vært mye værre. My life sucks, og æ drit oppi om det kunne vært værre. Det e ille nok!!”
Det som fikk mæ over i den negative sprialen, altså den ikke lengere positive Sølvi, va at en koselig Lørdag førte til at fatiquen min tok fyr.
Lørdag hadd æ besøk av søstra mi. Å ho kjenne mæ veldig godt, så det va null stress. Bare kos. Vi gikk oss en tur på formiddagen. En litt lengere tur enn æ normalt går. Men det va koselig. Nydelig vær, og hundan va veldig lykkelig. Så selv når æ kjente på kroppen at det holdt, så pressa æ mæ litt lengere.
Etter å ha slappa av å samla litt krefter va vi ute å grilla middag. Nå som sjefskokken, altså min kjære stod for. Æ satt bare på ræva rundt bålet og spiste og kosa mæ.
Etter middag gikk vi inn å så tv. Æ lå på sofaen, og hadde en powernap under filmen. Vi gikk i seng innen rimelighetens tid, og æ sov godt hele natta.
Søndag våkna æ totalt tom. Som om æ hadde vært på nattevakt og en tre dagers fyllekula på en og samme tid.
Influensa følelse, smerter, hjernetåka, feberfølelse, hodepine. Make my day!.
Utendørs hadde vi første vårdag. Tshirt vær. Gubben prøvde så godt han kunne å lokke mæ ut. På sykkeltur, eller bare en liten gåtur. Ute skinte sola, men inni mæ va det storm. Frustrasjons storm.
Æ tilbringte 98% av dagen på soverommet. Æ sov. Å sov. Tom, kraftløs. På kvelden gikk æ ut å tok mæ en blås. Sola skinte fortsatt.
Men æ satt der å så utover fjorden kom tåran. Og sorgen over mæ. Skal det fan aldri bli bra? Skal æ aldri kunne kose mæ å leve normalt? Skal æ aldri mer våkne å føle mæ hel igjen?
Skal æ slutte å håpe? Lengte? Skal æ bare godta at det e sånn hær det blei. This is your life. Lev det som best du kan.
Æ vet da fan. Æ e motløs og rådløs akkurat nu. Kanskje en kopp kaffe ute i sola får mæ til å endre the view på livet mitt?
Klem fra Paradisbukta.
