Ro.  Det e det æ sitt å kjenne på nu når æ e tilbake i Paradisbukta og endelig kan ta morrakaffen på kjøkkenet igjen.  Æ e jo blitt avhengig av stillhet og ro, og e det en ting som Paradisbukta har mye av, e det akkurat det.

Men for mye av en god ting, kan også være skadelig.  Det har æ jo egentlig skjønt, men ikke helt klart å gjort nå med.  For selv om æ trenge ro og stillhet, så kan det være rimelig hardt for kroppen  Æ trenge også å være mer sosial.  Æ trenge også å øve hjernen min på å takle bråk og impulser.

Alt det hær har æ vist hele den tia æ har vært syk.  Og i gode perioder så har æ vært kjempeflink.  Det e når de mindre gode periodan kommer æ faile litt.  For når æ e i zombie land aka fatiquen e sterkt tilstede, så unngår æ.

Annonsørinnhold

Sunn og enkel middag i 2025: Spar opptil 1549,- hos Hello Fresh

Av den enkle grunn at alt blir værre.  Men saken e at fatiquen også blir værre hvis æ blir for mye i ro!  Alt blir værre hvis æ ikke klare å være aktiv i en eller anna form. Den gode siden med å ikke bli helt zombie, e at æ kommer mæ fortere hvis æ bare ikke stoppe opp. Så æ har en jobb forran mæ.  Men æ e ikke aleina.

Gubben e full av optimisme for som han sa når æ snakka med han i telefonen” Æ høre at du e dæ sjøl igjen”.  Så når han kommer hjem, skal vi legge slagplan.  Korsen holde på den fine flyten æ e i nu!

Det blir ikke enkelt, i know.  Men å legge en energiplan e fan ikke for amatøra.  Å e det en ting æ e kan mye om så e det energi!!  Eller mangel på den…

Det e en evigvarende runddans å leve med fatique.  Mye å tenke på.  Planlegge.  Ikke for mye.  Ikke for lite.  Ikke tren for hardt.  Ikke tren for lett.  Snu i tide når du e ute å går tur, selv om du har en god dag.  Det e det aller aller vanskeligste e å ikke ta helt av.  Hvis man har en god dag.  Eller små blaff av forhøya energi.  Holde igjen.  Det e det vanskeligste.

Så nu e æ hær.  Tilbake til min verden.  Min verden som består av å balansere.  Mestre.  Det å leve med alvorlig fatuiqe.  Æ lyg hvis æ sir det e enkelt.  Det e fan så vanskelig.  Selv om man har all verdens verktøy og gode strategier, så e det fan ikke enkelt.

Men igjen så har æ håp, og en forsiktig optimisme i mæ.  Tanker som “æ gir opp, det nytte ikke” har forlatt mæ.  Min deilige stahet e kommet tilbake.  Æ fortelle mæ sjøl “babystep Sølvi, babystep!”  Å begynne på nytt.  Har æ en dårlig dag, så går æ til postkassa og tilbake.  En litt god dag, ja da kan æ gå til krysset og tilbake.

Livet vi har fått utdelt skal jo leves.  Alle æ kjenne slite med nå. Alle! Et eller anna som kan gjøre dagen vond og vanskelig.  Det gjelde bare å finne en ting som kan gjøre dagen litt bedre.  En liten ting.  Som får munnvika til å gå oppover.  Eller som får vanskelige tunge tanker til å ikke sette sæ fast.  Som får kroppen til å fungere bedre.  Som gjør at hverdagen føles bedre.  For livet består jo mest av hverdager gjøre det ikke?

Nu skal æ jobbe.  Brette opp arman.  Rette ryggen.  Æ skal klare det!  Alternativ finnes ikke.  Its my life!  Face it!  Lev det!

Klem fra Paradisbukta 🙂

Ei lita uka til æ vende næsa hjemover igjen.  Fire uker går fort!  Det har vært nydelig å være hær i Alta.  Nydelig, artig og jævla slitsomt, men gud så glad æ e for at æ i det hele tatt for hit.

Som alltid så merke æ æ godt forandringen som skjer.  At sumpmyra ikke e så tung å trø i lengere.  At bly loddan på kroppen min ikke e så tung å bære lengere.  Hjernen min fungere også bedre.  Reaksjonsmønster, tankegang etc.  Alt glir lettere.  Hjerne tåka som også blir forsterket når fatiquen e ille, ja den e fan letta den å.

Men det aller viktigste e at humøret mitt e blitt lettere også!  Det heng jo i hop.  Det fysiske og det psykiske.  Skulle ønske at vi slutta og dele kroppen opp.  Vi e ett.  Man har ikke god fysisk og psykisk helse.  Eller dårlig.  Hodet og kroppen e ett!!   Selvsagt påvirke det hverandre.

Den hær gangen har æ hatt hjelp av en veldig god fysioterapeut.  Ikke bare har ho hjulpet mæ å komme i gang igjen, men ho har også vært en god hobby psykolog.

Det e nå med det, at man blir sett og forstått.  At man ikke trenge å forklare så mye.  Æ hadde en dårlig dag den hær uka.  Men æ møtte opp til timen med fys.  Tenkte med mæ sjøl at nu e æ hær.  Har kun mæ sjøl å tenke på, så æ må prøve.  Etter 5 minutter, så lukka æ øyan mens æ lå på matta. ” Gi mæ et min sa æ”.  Ho så på mæ, og æ sa “æ må bare prøve å blokke litt”.  Kor ho spurte om æ va så utmatta i dag at æ måtte blokke.

Tåran spruta mens æ nikka.  Vi avbrøt timen, og tok oss heller en prat.  Det va frustrasjons tåra.  For æ kjente at det va ikke nå å hente.  Fra dypet i mæ.  Det va tomt, og batteriet blinka febrilsk på rødt.

Av og til, så nytte det ikke å prøve å overse signalene.  Av og til så må æ lytte.  Bare hvile.  Sånn e det.  Sånn vil det fortsette å være.  Kanskje for alltid.  Kanskje blir æ en dag frisk.  Men det vet ingen.  Æ kjenne at det e greit.  Sånn hær e livet mitt.  Å det må æ leve med.

Men det e nydelig.  Å kjenne at æ fungerer igjen.  I dag felte æ nye tårer, og tenkte på de siste måneder.  Kor jævla tungt det har vært.  Kor æ har kjempa og kjempa.  Og vet du ka?  Æ vant!  For æ e hær fortsatt.  Æ har ikke gitt opp!  Æ leve!  Bevege mæ.  Puste.  Smiler.  Ler.

Livet dokker.  Livet e en berg og dalbane.  Nån gang e det vidunderlig.  Nån gang helt ræva.  Men en ting har æ nu lært.  At hadde det bare vært vidunderlig, så hadde æ ikke satt pris på det.  Ikke på samme måte som æ gjør nu.

Nu skal æ inn i den siste uka med trening.  Så e det hjem til Paradisbukta og doggen!  Elsklingen e i England for første gang på 2 år.  Kan levende forestille mæ kor lykkelig han e.  To år uten å se ungan sine.  To år!!

Hverdagen min e blitt litt bedre.  Æ har fått påfyll av energi, mot og håp.  Nu skal æ jobbe på egenhånd til æ skal tilbake til Alta i Mars engang.  Æ e ei heldig kvinne.  Ber man om hjelp, så får man det.  Ikke vær redd for det.  Løsninga på det meste finnes der ute.

Klem fra mæ 🙂

De siste 2 måneder har æ hatt det tungt.  Jævlig tungt.  Æ har mista håpet mitt.  Om at æ skal klare å få en god hverdag.  God nok.  Bedre enn nu iallefall.  Bli bedre.  Ha det bedre!

De som kjenne mæ godt har jo skjønt det.  Æ har ikke vært aktiv på fb, bloggen eller i det sosiale livet.  Nu e æ jo ikke så inni hævletes sosial i utgangspunktet, men det e blitt mindre.

Det e blitt mindre av det meste.  Å når man i utgangspunktet har minimalt med aktivitet, så blir konsekvensene større.

Formen min har vært i bånn.  Humøret deretter.  Æ har vært mye lei mæ.  Grått mye.  Banna mye.  Æ har rett og slett gått på en smell!

Det koste mye.  Det koste enormt med energi og krefter og leve med fatique.  Å i sju år så har det gått rimelig greit.  Selvsagt har det vært små og større brakedown og utfordringer.  Ofc.  Æ e jo ikke laga av diamanter heller.  Men æ har bestandig hatt håp.  Og en amazing stahet.  Som har holdt mæ igang.

Helt til nu.  Æ klare ikke lengere å piske mæ sjøl.  Pushe. ” Du klare, bare prøv”.  Det ble plutselig bom stopp.

Æ våkna i slutten av Juli, til nok en tåkedag.  Fatique tåka, sumpmyra som omgir mæ og alt æ gjør. Som av og til sluke mæ helt.  Å sa til mæ sjøl ” Oki, kroppen vil ikke.  Hodet sir du e utmatta og utslitt og trenger hvile, ja så fan hvil da!  Æ gir opp!”

August sov æ. More or less. September også. En ting e nu sikkert, fatiquen blir ikke mye bedre av å sove.  Nei alt ble værre.  Det finnes ingen quick fix for fatique.  Å gi opp e heller ikke løsninga.

Men av og til så tenka æ at det e sundt med en brakedown.  Å havne helt i kjelleren.  For har man nån gang vært der, så merke man godt når man begynne å klatre opp igjen.

Æ e i Alta.  På opptreningssentret.  Har vært hær ei uka.  Takk Gud sir æ bare.  Neida æ e ikke deprimert.  Hadde æ vært det hadde æ ikke forre hit.  For sure.  For æ ønske jo.  Æ ønske å være i aktivitet.  Æ har lyst til så mye.  Det e bare det at kroppen min ikke klare.

Nu har æ atter en gang kommet i gang.  Med forsiktig trening. Æ har god hjelp og flotte folk rundt mæ.  Å i dag kjente æ et fornya håp inni mæ.  Om at det kan bli bedre.  Hverdagen min.  Æ klare jo mye.  Æ mestre en masse.

Æ må la mæ sjøl få lov til å sørge litt innimellom.  De dårlige dagan kommer.  Men det kommer også gode.

Æ føle mæ som Fugl Fønix.

Æ e begynt oppstigninga.  Æ trur æ e i ferd med å forandres. Det skjer nå.  Æ ser fremover igjen.  Æ har håp igjen.  Æ skal klare det hær!  Det e tross alt bare æ som kan leve livet mitt 🙂  Og ingen kan leve det så godt som æ kan!!  Æ har masse erfaring.  Æ vet ka som skal til.  Joda æ kjenne mæ sjøl ganske så godt!

Klem fra mæ til dæ!