Ro. Det e det æ sitt å kjenne på nu når æ e tilbake i Paradisbukta og endelig kan ta morrakaffen på kjøkkenet igjen. Æ e jo blitt avhengig av stillhet og ro, og e det en ting som Paradisbukta har mye av, e det akkurat det.
Men for mye av en god ting, kan også være skadelig. Det har æ jo egentlig skjønt, men ikke helt klart å gjort nå med. For selv om æ trenge ro og stillhet, så kan det være rimelig hardt for kroppen Æ trenge også å være mer sosial. Æ trenge også å øve hjernen min på å takle bråk og impulser.
Alt det hær har æ vist hele den tia æ har vært syk. Og i gode perioder så har æ vært kjempeflink. Det e når de mindre gode periodan kommer æ faile litt. For når æ e i zombie land aka fatiquen e sterkt tilstede, så unngår æ.
Av den enkle grunn at alt blir værre. Men saken e at fatiquen også blir værre hvis æ blir for mye i ro! Alt blir værre hvis æ ikke klare å være aktiv i en eller anna form. Den gode siden med å ikke bli helt zombie, e at æ kommer mæ fortere hvis æ bare ikke stoppe opp. Så æ har en jobb forran mæ. Men æ e ikke aleina.
Gubben e full av optimisme for som han sa når æ snakka med han i telefonen” Æ høre at du e dæ sjøl igjen”. Så når han kommer hjem, skal vi legge slagplan. Korsen holde på den fine flyten æ e i nu!
Det blir ikke enkelt, i know. Men å legge en energiplan e fan ikke for amatøra. Å e det en ting æ e kan mye om så e det energi!! Eller mangel på den…
Det e en evigvarende runddans å leve med fatique. Mye å tenke på. Planlegge. Ikke for mye. Ikke for lite. Ikke tren for hardt. Ikke tren for lett. Snu i tide når du e ute å går tur, selv om du har en god dag. Det e det aller aller vanskeligste e å ikke ta helt av. Hvis man har en god dag. Eller små blaff av forhøya energi. Holde igjen. Det e det vanskeligste.
Så nu e æ hær. Tilbake til min verden. Min verden som består av å balansere. Mestre. Det å leve med alvorlig fatuiqe. Æ lyg hvis æ sir det e enkelt. Det e fan så vanskelig. Selv om man har all verdens verktøy og gode strategier, så e det fan ikke enkelt.
Men igjen så har æ håp, og en forsiktig optimisme i mæ. Tanker som “æ gir opp, det nytte ikke” har forlatt mæ. Min deilige stahet e kommet tilbake. Æ fortelle mæ sjøl “babystep Sølvi, babystep!” Å begynne på nytt. Har æ en dårlig dag, så går æ til postkassa og tilbake. En litt god dag, ja da kan æ gå til krysset og tilbake.
Livet vi har fått utdelt skal jo leves. Alle æ kjenne slite med nå. Alle! Et eller anna som kan gjøre dagen vond og vanskelig. Det gjelde bare å finne en ting som kan gjøre dagen litt bedre. En liten ting. Som får munnvika til å gå oppover. Eller som får vanskelige tunge tanker til å ikke sette sæ fast. Som får kroppen til å fungere bedre. Som gjør at hverdagen føles bedre. For livet består jo mest av hverdager gjøre det ikke?
Nu skal æ jobbe. Brette opp arman. Rette ryggen. Æ skal klare det! Alternativ finnes ikke. Its my life! Face it! Lev det!
Klem fra Paradisbukta 🙂