Bare nån daga igjen av ferien før æ vende nesa sørover og tilbake til Sunnås for tre nye uker med rehabilitering. Oppsummert kan æ si at påska har vært litt tung for min del. Hodet har vært fullt av tanka og det har holdt hardt med å finne positive ting å tenke på. Æ trur æ har en aldri så liten sorg reaksjon. Realiteten har smekka mæ i fjeset, og det har vært tøft.
Heldigvis så e æ på en plass i livet der æ kan snakke om ting. Æ har snakke og grått til gubben og til bestevenninna mi. Så æ føle æ e på god vei til å få tømt bylla. Æ våkne i allefall ikke om morran bælje lengere. Nu e det mer i små bølger utover dagen. Det tar æ som et godt tegn.
Nu har det ikke bare vært sorg og elendighet i påska. Æ har kosa mæ også. Evo har hatt besøk av mæ flere ganga. Æ skal ned å trene ræva i dag også! Det e i hvert fall nå æ mestre. Uansett kor jævlig man måtte ha det, trening gjør det ikke verre! Heller tvert imot. Æ har og vært på årets første sykkeltur. Med det beste kjøpet æ ever har gjort, nemlig elsykkel. Æ klare lange sykkelturer og kan nyte det. Med en vanlig sykkel vare æ i fem minutter før æ e på felgen. De som trur at el sykkel ikke gir helsegevinst tar feil. Man blir både svett og sliten, og kroppen e i bevegelse selv om man har hjelp av en liten motor. E du i dårlig form eller har skada som gjør at du grue dæ for en sykkeltur? Kjøp dæ elsykkel. Æ love at du ikke kommer til å angre!
Æ hadde i planan mine at æ sku på ski i påska. Men det tine så fort nu, at skitur ikke har frista. Snøen e råtten og glem isfiske med mindre man har våtdrakt på sæ. Akkurat det e æ ikke lei mæ for. At snøen forsvinne. Velkommen sommer! Æ har savna dæ.
I dag får vi besøk og skal grille ute. Søndag skal æ i stallen og ut å ri. Så æ har fått gjort litt. Selv om humøret har vært laber. Det handle jo om å tvinge sæ sjøl. Til ikke å bli i kjelleren, men prøve å være aktiv sånn at man får avleda tunge tanka. Det hjelpe jo ingen, og slettes ikke mæ sjøl, å gi opp. Men æ har tillat mæ sjøl å deppe litt. Æ tenke det e helt greit. Det e å helt greit at æ skal tilbake til Sunnås. Så får æ kanskje snakka mæ ferdig. Tømt bylla helt. Sånn at den ikke verke sånn.
Før og nu. Det e nå æ slit med. Det at æ sammenligne mæ med korsen livet va før æ ble syk. Æ vil, æ vil men æ får det ikke til. Det e så mye æ har lyst til. Som før ikke kosta mæ en kalori å utføre. For eksempel så hadde æ lånt gardiner til stua når vi flytta hit. Å vedkommende ville ha dem tilbake. Gubben tok dem ned, og hengte opp pledd foran vinduene mens vi så på tv. Det tok ei uka før æ klarte å stryke to gardiner. Æ hadde ikke sjans å henge dem opp sjøl. Når æ va ferdig å stryke dem satt æ i stolen å så på dem. ” Kom igjen Sølvi. Det e for helvete to gardina! Heng dem opp!” Det endte med at David hengte dem opp når han kom hjem fra jobb.
Æ bælja over det når æ snakka med venninna mi om det. Koffer æ gjorde det? Fordi æ blir forbanna. Æ blir så jævla forbanna at nå så banalt lett som å henge opp to gardina skal være vanskelig! Aksepter det sir æ til mæ sjøl. Aksepter at det e sånn. Den positive mæ prøve å fortelle at det kan bli bedre. Kanskje neste gang æ skal henge opp gardina blir det lettere. Den negative mæ fortelle mæ at det suge. At det e nå dritt at æ ikke klare nå så enkelt. Shame on you. Det nytte ikke. Det e ingenting som nytte. Uansett kor hardt æ jobbe for at det skal bli bedre så blir det ikke bedre!
Heldigvis så e det stort sett den positive mæ som vinne kampen. Etter hvert. Æ klare stort sett å ha fokus på alt æ mestre. Men det e en hard kamp innimellom. Æ sitt ikke i rullestol. Men æ føle mæ invalid. Det synes bare ikke utenpå. Det e også nå æ har grått over i påska. Fordi alle fortelle mæ kor mye æ klare. Kor frisk æ e blitt. Døgnet har 24 tima. Går æ å trene bruke æ 1 time. Kanskje æ gjør litt husarbeid. Kanskje sitt æ ute en times tid. De resterende timan ligg æ. På sofaen, i senga. Det e ikke å gjøre mye. Det e å gjøre jævla lite. For mæ som har vært i overkant aktiv e æ en skygge av mæ sjøl. Sånn som æ va før. Aksepter det. Æ prøve. Se fremover, ikke tilbake. Æ får ikke gårsdagen tilbake. Den Sølvi æ va e ikke mere. Men æ e hær. Forandra, men æ leve. Redusert men i livet. Æ mestre ikke alt, men æ mestre!
Ingen dag e helt lik. Takk og lov. Æ vet at selv om æ tilbringe mesteparten av dagen i stabilt sideleie, så har æ daga som e bedre enn andre. Å æ leve for de dagan. De gode dagan. At æ vet dem kommer. Kanskje i morra. Eller i neste uka. Kanskje får æ flere gode daga på rekke å rad.
Tenk positivt! Klem fra mæ 🙂
