I går reiste æ fra Sunnås med en klump i halsen. Klumpen e der fortsatt i dag. Årsaken e samtalen æ hadde med psykologen før æ reiste hjem. Vi snakka om fatiquen min. At den e alvorlig. Akkurat det har æ jo vist, men æ har levd i trua på at det skal gå over. Siden det e blitt bedre det hær siste året som e gått.
Kort fortalt så sa ho at æ e hardt ramma av den, og at æ må belage mæ på at æ må leve med det resten av livet mitt. Den e blitt kronisk. Det kan hende den blir lettere, men den vil ikke forsvinne. Hjerneskaden min e årsaken til fatiquen. Det e ikke depresjon, stress eller utenforliggende årsaker til at æ lide av det. Men det faktum at hjernen min e skada.
Det e jo så vidt også nå æ har vist. Men æ tenkte æ sku bli kvitt fanskapet som styre og kontrollere livet mitt. Å få den beskjeden va tøft. Æ klare ikke å svelge den kamelen. Ikke enda. Kanskje når det har fått synket inn. Kanskje kan æ da akseptere det.
Kanskje æ bare må gråte litt og få det ut av systemet. Æ klare ikke det heller akkurat nu. Nu har æ bare en stor klump i halsen. Å føle mæ mildt sagt jævla trist. Det e litt som om håpet e tatt fra mæ. At æ skal bli normal igjen. Skal æ virkelig ha det sånn hær resten av livet mitt? Måtte ta valg hver eneste dag. Til alt æ gjør. Velge bort. Begrense mæ.
Æ har lyst til å springe rundt på fjellet, uten blyloddan som æ føle e klistra på kroppen min. Æ vil være sosial og kose mæ uten å klappe sammen. Uten å bli dement og forvirra. Æ vil bli kvitt smertan i kroppen. Æ vil så inderlig gjerne leve livet. Ikke bare eksistere.
Alle andre utfall som æ har etter hjerneblødninga kan æ leve med. Dårlig hukommelse, konsentrasjon problemer, stivhet og ømhet i kroppen, sensitiviteten, det emosjonelle og overenstiv hørsel. Det kan æ tilrettelegge. Det e lettere å leve med. Lettere å akseptere.
Vi snakke om jobb også. At æ ønske det. Håper på det. Omså 10%. Ho frarådet det. Kanskje frem i tid. Men ikke nu. Æ ser den. Æ forstår det. Æ godtar at sånn e det nu. I dag.
Men æ må nok jobbe mer for å akseptere at fatiquen min ikke blir å forlate mæ. Å det e æ jævla lei mæ for. Æ håper æ klare å grine det ut i løpet av helga. Sånn at det letne og æ kan legge det vekk. Joda æ skal nok komme over det også. Æ har da kommet mæ gjennom langt verre ting i livet. Det må bare bearbeides litt. Kanskje med litt vin rundt bålet i kveld. Æ må få det ut av systemet mitt. Sånn at æ kan gå videre.
Selv om æ føle at håpet e tatt fra mæ, så vet æ at med litt jobbing med hodet så skal æ finne frem til den positive mæ. Det e bare tungt mens det står på. Det kan hende det vil ta litt tid. Men æ skal nok klare det! Æ har ikke nå valg. Æ må klare det!
Stay positive. At least try!
God helg
❤