Nei nu skjemmes æ nesten.  Æ har ikke blogga siden juni..Skrivelysta har ikke vært til stede.  Enkelt og greit.  Men i dag fikk æ lyst.  Kanskje for at huset e stille, og æ e aleina for første gang på veldig lenge.

Vi har hatt besøk mer eller mindre sia juli.  Både av mi datter, david sin sønn, svigermor, niese, og david si datter.  Dem har ikke vært hær samtidig, heldigvis vil æ nu si, men kommet jevt og trutt gjennom sommer og høst.

Å selv om æ e glad i alle ungan våres, så takke æ å gud for at æ ble syk på et tidspunkt der dem ikke va små lengere.  Æ skjønne ikke korsen folk som e i samme situasjon som mæ håndtere å være foreldre.  Æ bøye mæ i støvet.  Trur ikke æ hadde klart det.  For selv om æ glede mæ når dem kommer, så glæde æ mæ å når dem fær.  Synes det e svintungt å skal “være på” hele tida.

For æ må virkelig ta mæ sammen når dem e hær.  Æ jobbe med hauet mitt 24/7, for å håndtere det.  Lydan.  At det blir kluss i rutinan mine.  Det faktum at æ må yte nå.  Være sæ å lage en middag, eller se film.

Æ har jo godtatt at det e sånn det e.  Så får æ bare håpe at ungan våres og forstår at det e sånn det e.  Har iallefall gjort mitt for å prøve å gi dem et lite innblikk i korsen det e å være mæ 🙂

Men allerede nu har æ skrevet mæ helt ut av det æ egentlig skulle skrive om.  Æ skylde på at det e for at æ har så jævla mye på hjerte nu.  Det e snakk om mange månder med intrykk som ikke e skrevet ned!

Helt sia æ kom hjem fra Alta, så har æ vært i skremmende god form.  Ikke sånn duracell kanin som æ va før, men æ har faktisk daga der æ ikke trenge å sove!  Å det i sæ sjøl e jo et fuckings mirakel spør du mæ.

Etter Alta, så kontakta æ en fysioterapaut i kommunen.  Og vi to har jobba ilag sia April.  Han e blitt like viktig for mæ som Ambulant rehabiliteringsteam va.  En støttespiller.  En som ser mæ og mine behov.  En som heie litt. Ikke minst, en som æ har avtale med!  Det skal litt til for at æ ikke overholder våre avtaler.  Har æ en dårlig dag, så skal den være jævla dårlig for at æ avlyse.

I tilegg til det så har æ basseng trening en gang i uka.  Nu har æ ikke fysio ofte.  Sånn hver tredje uke.  Ellers så trene æ aleina på Evo.  Det fungere godt.  Å i tilegg så e det motiverende.  Det at nån følge opp.

Vi snakka om det sist æ hadde han.  At æ e i skremmende god form.  Fatiquen e jo tilstede.  Fortsatt hele tida, men den e ikke så sterk lengere.  Ka skyldes det?  Summen av alt.

Æ e blitt veldig god på å balansere aktivitet og hvile.  Æ trene, klare å være sosial, går turer, bruke minimalt med energi på husarbeid takket være min elskede Roberto!  Han e forøvrig min trofaste hushjelp.  Å den beste investering æ nån gang har gjort  Har du ikke en robotstøvsuger som også vaske gulv, så løp å kjøp!

Trur og at æ har akseptert det faktum at det e sånn hær det e.  Sånn hær æ må leve.  Sånn hær æ må gjøre det for at dagan mine skal bli god!  Og dagan mine har vært veldig god i lang tid nu.  Akkurat det e æ så takknemlig for.  Fordi det e helt nydelig å ikke være helt zombie, men å føle at man klare å leve litt!

En gang i uka e æ sosial.  Eller ihverfall en gang i uka.  Det e en økning på 100%.  Før va æ kanskje sosial en gang i månden.  Det e det sikreste tegnet for at æ har mer energi.  Æ elske jo å være sosial.  Men det e og nå som tappe mæ veldig.  Det e en hårfin balansegang der å.  For hvis man unngår det som e tungt, blir man aldri sterkere.  Tenke nu æ.  Det e som å løfte vekter.  Hvis du aldri putte på litt mer vekt, så vokse ikke musklan.

Gud nu va æ så smart at det va nesten skremmende!!  Da passe det godt å avslutte for i dag 🙂  Det va jævla deilig å klimpre på tastaturet igjen.  Kem vet kanskje det kommer mer om ikke altfor lenge!  Fin dag der ute!

Klem fra Paradisbukta 🙂