I går kveld når æ gikk til sengs, fikk æ en kraftig påminnelse.  Om kor viktig det e at æ begrense mæ.  Etter middag ble æ sittende å skravle i flere timer med ei dame æ har blitt kjent med.  Æ kjente etter en time at æ burde stoppe, men æ hadde det så koselig at æ valgte å ikke lytte til signalene kroppen prøvde å gi mæ.

Det hende at æ overser dem.  Nekte å lytte.  Særlig i sånne situasjoner der æ kose mæ.  Kem har lyst til å stoppe med det man holde på med når man har det artig?  Ikke æ i alle fall.  Etter å ha oversett kroppen min et par tima, ble æ dement igjen.  Vi snakka om kor gammel vi va.  Å æ sa æ va 43.  I det æ sa det hørte æ at det va nå som ikke stemte.  Hodet jobba på høygir.  Hjernecellan for i sikk sakk.  En del av dem måtte kaste krykkan å bruke rullestol.  Nån satt sæ ned å tok en kaffe pause.

Æ klarte å resonere mæ frem til riktig svar.  Æ e da vitterlig 47 år.  Hodet mitt ble mer og mer bomull.  Æ fikk problemer med å følge med i samtalen.  Det va tungt å respondere å svare.  Etter hvert kom det kroppslige ubehaget, og æ skjønte at nu kom straffen.

I dag når æ våkna føltes det ut som om æ ikke har hatt et blund på øyet i natt.  Æ har sovet som en stein siden kl 20 i går kveld. Men det merkes ikke. Kroppen verke.  Hodet henge ikke med.  Det blir en av de dagan.  De tunge.

Det va kanskje greit med en påminnelse.  Om kor viktig det e at æ fortsette med de tiltak æ har igangsatt for å hjelpe hodet mitt sånn at det ikke blir overbelasta.  At det e viktig at æ lytte til kroppen min.  Æ får jo rimelig tydelige signaler når det e nok.  Det smarte e å stoppe med en gang.  Etter det første signalet hodet sender.  Stopp i tide!  Høres det lett ut?  Så enkelt e det.  Å så vanskelig.

Æ tenke på kor fort det går fra æ føle mæ frisk og normal, til æ blir ei forvirra dement høns.  Det e ikke mye belastning hjernen min skal ha for at den går i stå.  På tomgang.  Desto mer går det opp for mæ at det e så viktig.  Å stoppe i tide.  Å ta hensyn til mæ sjøl.  Fatique e ikke som smerter.  Smerter, i allefall moderate smerter e ganske lett å avlede.  Signaler på fatique e ikke smart å avlede.  Det går ann til et vist punkt.  Å avlede utmattelsen.  Men da kommer den tilbake.  Sterkere.  Som ei stormbølge mot en klippe.  Har æ lært nu?  Akkurat det har æ mine tvil om.  Kanskje æ tenke over det en dag eller to.  Så glemme æ mæ litt.  Å så e det på han igjen.

Well det finnes nu langt verre ting hær i livet enn å gå på en liten smell.  Ikke daue æ av det, og ubehaget gir sæ etter hvert.  Av å til så e det verdt det.  Sånn som i går 🙂

Over og ut fra Sunnås.