Bare nån få daga igjen nu, så e første del av oppholdet mitt over. Æ telle tima til æ kan sette mæ på flyet å dra hjem en tur. Æ slit nu. Nå så inn i hampen. Æ e lei av å ha folk og bråk rundt mæ 24/7. Hele skrotten min slit. Fatiquen blir mer tilstede for hver dag som går. Å æ presse mæ. Til å kom mæ ut av senga. Til å delta på undervisninga, trene og være sosial.
I dag har æ ikke klart å være delaktig. Æ rømte fra undervisninga etter 20 min. Landa i senga og slokna fort. Resten av dagen har æ ikke gjort nå som helst. Går æ ut å røyke, så sett æ på headsettet med musikk. Æ klare ikke å skravle med kreti å pleti. Ikke når æ har det sånn hær. Selv om æ prøve å legge godviljen til, så trur æ det står skrevet med store bokstaver i panna mi ” la mæ være i fred”.
Helt uhøflig e æ ikke. Æ snakke med dem i gruppa mi. De andre på huset går æ omveier rundt. Mandager betyr nye pasienter. Nye fjes å forholde sæ til, og nye mennesker å bli kjent med. Hvis man vil.
Æ har fryktelig hjemlengsel. Etter stillhet. Elsklingen. Doggen og Lille My. Æ savne den skravlete arvingen min, stallen, skitur og vennan mine. Snart. Bare fire små daga!
Uke tre har så langt vært den hardeste uka hær. Tho e det bare Mandag i dag, så det kan nu endres. De tre siste dagan har vært hardest e vell det rette å si. Æ hadde ikke takla å være hær 6 uker uten en brake. Uansett kor bra det e hær, og uansett kor nydelig det e hær på Nesodden. Hjernen min trenge ro. Å den beste plassen å få det e hjemme i paradsibukta!
Det e nok det som e så jævla tungt med å være hær. Støyen og at det e så mange mennesker å forholde sæ til. Vi holde til på den eldste delen av Sunnås. Veggan mellom rommene e så tynne, at æ føle æ sover i samme rom som naboen. Man høre alt. Snorking, skravling i telefon, ja man høre til og med hvis naboen slippe en fjert. Så glem privatliv. Vi blir godt kjent for å si det sånn.
Ettermiddag og kvelden tilbringe æ som regel på rommet. Æ har ikke mere stamina etter aktivitetene vi har på dagtid. Ikke klare æ å få den tilbake heller, fordi det e for mye støy rundt mæ. Æ får kun hvilt hvis æ sovne. Da kan det være så mye bråk det bare vil. Sover æ så sover æ godt. Heldigvis.
Selv om æ kanskje høres litt negativ ut, så e æ ikke det. Æ e glad for å være hær. Det har gitt mæ en boost å ideer for ka æ kan jobbe videre med når æ kommer hjem. Æ e bare litt tom akkurat nu. Kanskje morra dagen blir lettere.
