Det e nå æ har gått å tenkt på. At æ har gjort en god jobb. Å nu har får æ lønn for strevet. Det e veldig tydelig at formen min e bedre i dag, kontra sist gang æ va på Sunnås. Det e som om at det ikke va æ som va hær i fjor. Det va i hvert fall en anna utgave av mæ.
Æ sammenligne med sist æ va hær. Når sosial omgang ikke va mulig. Når æ ikke klarte å sitte i kantina under måltidene. Da ti minutter undervisning va nok til at æ måtte gå å legge mæ. Æ må fortsatt legge mæ å hvile etter undervisning. Men da har vi holdt på i nesten to tima.
Fatiquen e jo med mæ. Men æ synes uke to har vært lettere enn uke en. Å om æ e litt på felgen i flekkan, e ikke rart i det hele tatt, for vi har et ganske heftig program hver eneste dag. Men æ kommer mæ fortere. En liten powernap, eller en halvtime i fred og ro, så kommer æ mæ igjen. Æ ligge ikke i dagevis. Total tom.
Æ hadde en ny samtale med psykologen i dag. Ho sa nå som fikk mæ til å tenke ” ja fan, ho har helt rett! Dæven æ gjør en god jobb!” Det ho sa va at når ho e ferdig på jobb og drar hjem, så kan ho slappe av. Kanskje resten av dagen. Mens folk med erverva hjerneskade aldri blir ferdig på jobb. Hele dagen fra vi slår opp øyan til vi går å legge oss så jobbe vi knallhardt. Hjernen jobbe på høygir. Den kan ikke slappe av på samme måte som en frisk hjerne.
Å ho har helt rett. Æ tenkte gjennom alt æ gjør i løpet av dagen for at hjernen min skal ha det lettere. Være forberedt. Takle det som skal skje. For å huske. Alle ting æ tilrettelegge sånn at æ skal fungere. Sånn at æ kan slippe frustrasjon. Føle mæ dum. Eller bli totalt utmatta.
Siden hjernen min må bruke masse energi på selv enkle små gjøremål så e det ikke rart æ blir sliten. Automatikken fungere jo ikke så godt lengere. Hjernen min e som ei ripat Lp plate. Får den ikke hjelp til å komme i sporet igjen, så stoppe den opp. Eller begynne å hakke.
Det e deilig å få det bekrefta. At æ har fått til å tilrettelegge livet mitt på en god måte sånn at æ kan fungere optimalt. Æ e så glad for at det æ lærte på Kress i fjor, og det Amb team ved sykehuset har prenta inn i mæ har festa sæ. At æ har holdt ut, og vært standhaftig til ukeplanen min. Selv om det betyr at æ har skuffa nån på veien, så har det vært verd det. Æ føle æ e i mål. Nesten. Bare nån flere små justeringer, så skal æ være fornøyd.
Æ hadde egentlig tenkt at æ sku kaste ukeplanen min når æ e ferdig hær. Men æ trur æ skal holde på den ei stund til. Det fungere jo. Koffer forandre nå som funke? Æ e blitt bedre. Friskere! Nu må æ bare passe på å ikke ta helt av. Balanse e nøkkel ordet. Ikke overdriv e et anna. Hvil, men ikke hvil for mye. En ting æ skal prøve å bli bedre på e sosial omgang. Æ velge det ofte bort. Unngår det fordi det e så slitsomt. Men æ skal bli flinkere. Pushe mæ sjøl mer. Det skal være et mål når æ kommer hjem, og æ e sikker på at æ skal få det til.
Ny dag, nye muligheter. Sola skinn, og det ser ut til at det blir en nydelig dag hær i Oslo. Den skal æ nyte! Ha en fin dag der ute 🙂