Kognitiv svikt e et ord æ ikke e altfor glad i. Det høres fryktelig alvorlig ut. Æ har kognitive utfordringa, eller problema. En svikt e nå som ikke fungere spør du mæ. Å æ fungere!
Symptomer på kognitiv svikt kan være : redusert mental kapasitet og trettbarhet, hukommelsesvansker, vansker med fortolkning av sanseinntrykk, oppmerksomhetsvansker, vansker med regulering av atferd og følelser, redusert tempo, reduserte problemløsningsevner og logiske evner, vansker med å bruke språk, å snakke og si riktige ting i situasjonen.
Hukommelsen min e blitt adskillig bedre med tida. Æ bruke memoplanner, et hjelpemiddel der hele livet mitt, alle avtaler og alle “må huske” ting e lagt inn. Etter at æ begynte bruke den har æ redusert frustrasjon utbruddan mine betraktelig. For det e utrulig irriteranes når hodet ikke klare å lagre informasjon. Av og til blir æ flau. Det kan faktisk føles flaut å være litt “dement”. Som hvis æ snakke med nån i telefon å gjør nå avtale. I det æ legge på, har æ glemt ka vi avtalte. Det prøve æ å løse, ved at æ ber folk sende mæ en sms med det vi ble enig om. Hvis æ ikke har penn og papir tilgjengelig .
Æ har bestandig vært løsningsorientert. Å den evnen e fortsatt intakt, men oppmerksomhet og konsentrasjon e ikke som før. I alle fall hvis æ må konsentrere mæ om nå over tid. Æ har for eksempel enda ikke klart å lese ei bok igjen. Æ kommer til side 10, så må æ begynne på nytt igjen. Akkurat det e et savn. Æ elske å lese bøker. Men æ leve nu i trua at med tid, så klare æ det å. Det positive e at æ kan se filma om å om igjen. Æ kan huske dela av filman æ har sett, iallfall hvis æ har sett dem 10 gang. Så det e sjelden æ e fri for underholdning.
Kjeften har æ i orden, bare spør min samboer..:) Men hvis æ overdrive aktiviteter å blir sliten, så kan æ ha problemer med å finne ord. Peanuts egentlig, å ikke nå æ bekymre mæ over akkurat.
Æ kan som sagt bli grinat. Vældig grinat å frustrert. Når æ ikke får til ting. Som for eksempel når æ får mæ en ny telefon, og må lære mæ å bruke den. Da e æ ikke levanes med i et trehus. På sånne daga går selv doggen forsiktig i døran.
Nu kan æ ikke ene å alene skylde på skadan mine for det. Æ kunne nu være grinat før å. Men nu blir æ mer eksplosivt grinat. Æ trur det e fordi æ blir veldig sliten når æ skal lære nye ting, eller holde på med nå som kreve mye av mæ. Å så blir æ frustrert fordi hodet ikke funke som før. Men ja, æ har nok problemer med å regulere følelsa og adferd innimellom. Men heldigvis så har æ evne til å be om unnskyldning hvis æ har vært urimelig. Trur æ..
Æ har ikke redusert tempo. Heller tvert om. Å hær kikke utålmodigheta mi inn. Som da æ skulle bestille billett til samboer fra London og hjem til Kirkenes. Æ rusha gjennom bestilling, og dobbeltklikka febrilsk! Mye informasjon som skal leses gjennom, skumles , bestill! Stolt sa æ at æ hadde bestilt billett til han. Han bruke å overnatte 1 natt i Oslo, før han kommer sæ hjem. Men æ sendte han til Stavanger. Note to myself ” alltid dobbeltsjekk , Ta dæ tid! Konsentrer dæ!” 🙂
Redusert mentalt kapasitet og trettbarhet e nok det som påvirke mæ mest. Eller på fagspråket Fatique. Det e en drittdiagnose å leve med. Når fatiquen slår inn, så går hodet litt i shutdown. Vi har jo alle opplevd å være sliten. Sliten når man kommer hjem fra jobb, sliten av gubben, sliten av trening. Men fatique e ikke en vanlig trøtthet. Det e en total utmattelse. Å det nytte ikke å bare sove litt så e man utvilt. Siden hodet mitt har skada rundt omkring, så bruke den veldig mye energi på ting som før gikk av sæ sjøl. Hvis æ for eksempel skal vaske hus. Så blir æ dausliten. Før kunne æ komme hjem etter 8 tima på jobb, å vaske 3 etasja uten nevneverdig problem. I dag må æ dele opp husvasken. Æ vaske badet en dag, og kjøkkenet en anna.
Koselige ting gjør mæ å dausliten. Som å dra i stallen. Selv om æ ikke gjør nå arbeid, å bare kose med hestan. Etter 1 time i stallen, må æ hjem å sove. Men det som påvirke mæ mest e det sosiale. Æ blir rett og slett kjempesliten av folk! Ei stund løste æ det ved å ikke være sosial. Æ trakk mæ unna folk og flytta på landet. Men det e veldig ensomt å ikke være sosial. Å ikke e det særlig sundt for psyken heller. Æ har jo samboern min, så helt aleina e æ jo ikke. Å han e vell den eneste person æ kan være med over tid som ikke slit mæ ut. Men nu skal det nu være sagt, at han e nu ikke den mest snakkesalige æ kjenn. Takk og lov kanskje 🙂
Æ prøve å være litt sosial når æ har gode daga. Men æ har problemer med å begrense mæ når æ har gode daga. Så overdrive æ, e på besøk for lenge, eller gjør for mye. Å da blir æ straffa. Æ går på energi smella. Det e forfærdelig ubehagelig. Ikke farlig , men ubehagelig. Når æ blir sliten får æ ei sinnsyk hodepine, æ frys, kjennes ut som en kraftig influensa e på gang, æ blir veldig var for lyd, lys og inntrykk. Æ får smerter i kroppen, aggressiv og problemer med å puste normalt. Æ leite etter ord, huske dårligere, misforstår ting, å kjenne mæ desperat..desperat fordi æ må sove, eller hvile. Æ må få ladde batteriet mitt.
Æ klare bedre å være sosial hvis æ har drukket alkohol. Blir mer utholden, og tåle å mer lyd. Musikk, summing av mange menneska som snakke etc. Æ trur sansan mine blir sløva ned, og det hjelpe hodet. Men alkohol e gift for et skada hau. Det e jo gift for alle, men har kanskje større konsekvens for folk med hodeskade. Det e ikke så ofte æ nyte alkohol lenger. Eller går på byen for den sak skyld. For når æ gjør det, så blir æ ligganes i flere daga etterpå. Æ blir så sliten at æ ikke klare å trene. Å går det mer enn 4 daga uten trening, så merke æ det fysisk. På balansen, smerter i kroppen, æ kan begynne å halte, kroppen føles stivere, høyre sia mi blir “tungere”. Å hodet mitt blir ” bomull” leeenge etter. Så selv om æ klare bedre å være sosial med inntak av alkohol, trur æ ikke det e et sjakktrekk å bli alkoholiker av den grunn.
Æ vet ikke om fatiquen kan gå over. Æ har levd med det i 3 år nu. De lærde vet heller ikke. Men gud æ håpe det. At æ våkne opp en dag, og sprudle av energi igjen.
I jobben min som sykepleier, møtte æ mange meg kognitiv svikt. På aldershjem. Eller i hjemmesykepleien. Felles for dem va at de aller fleste va over 75 år. Æ e 47.
Det har ikke vært godt for selvbildet og være “dement”. Æ har lært mæ å leve med det, og det har vært mye latter og mange morsomme situasjona på grunn av det. Men det har å vært slitsomt, flaut, frustreranes, og fått mæ til å føle mæ som en idiot..mange ganga.
Heldigvis så e æ født med mye selvironi, og tar ikke mæ sjøl så høytidig. Æ kan flire av mæ sjøl, og æ prøve å tenke mer på de komiske situasjonan æ har vært i, enn de som har fått mæ til å føle mæ dum.
Vi e jo skrudd sammen sånn at ting kan bli bedre. Kroppen kan restituere sæ. Et skada hode, kan finne nye bana å gå i. Sånn at på sikt, og med tid, hvile og trening så kan ting bli bedre. Det e æ et levanes bevis på. Æ har hatt en kjempe utvikling de hær 3 siste år. I dag har æ ingen problemer med å koke egg! Æ kan lage mat ( gubben e nok ikke helt enig hær, han syns æ e en elendig kokk, men det har æ bestandig vært) Æ sitt hær å skrive blogg! Å æ får det til! Æ har fått sertifikatet tilbake. Reise med fly. Aleina! I dag kan æ gå på Rema uten å få sammenbrudd når dem har flytta kaffehylla for ørtende gang. Æ e blitt mye friskere! Når æ kom på Kirkenes sykehus, trodde en av legan der at æ ikke ville komme hjem. Æ va så syk, at han regna med at æ ville bli boanes på institusjon. Heldigvis fikk han ikke rett.
Livet e ikke statisk! Ting kan forandre sæ. Man kommer sæ gjennom kriser. Sorg går ikke over, men den bleikes. Selv når det ser som mørkest ut, så finns det lys. Å håp om bedre tider. Om forandringer. En bedre hverdag. En lettere hverdag.
Så hvis du som les det hær, e pårørende til nån som e syk. E syk sjøl, eller har det tøft på nå måta. Tru mæ når æ sir ” det kan bli bedre i morra, eller neste uka. Kanskje om 1 år” Ikke gi opp. Se fremover. Tillat dæ å gråte , det e greit å føle sinne og frustrasjon, det e lov å ha sorg for at livet ikke ble sånn som du hadde tenkt. Det e lov å føle sæ glad, selv om du akkurat nu kanskje står i en alvorlig situasjon. Alle følelsa du måtte ha e normalt! Det kalles å leve! Bare ikke dyrk det triste, ikke bli bitter. Forsøk å være positiv. Det e så mye bedre. Å gjør alt så mye lettere!